Skogsröjet
Rejmyre, Sverige
03-05.08.2017
Et sted inne i de svenske skoger, en halvtimes kjøretur nord for Norrköping, ligger lille Rejmyre med knappe 900 innbyggere. Hver sommer siden 2006 har dette vært åstedet for rockefestivalen Skogsröjet. Metal Hammer Norway tok i år turen for første gang for å sjekke ut forholdene, og for å se om det stemmer det som sies – at Skogsröjet er Sveriges triveligste rockefestival. Musikkfestivaler er det jo flust av i hele Skandinavia, inkludert rockefestivaler, men den triveligste? Det må i alle fall være en grunn til at festivalen blir utsolgt nesten hvert år.
Fredag
Fra Oslo tar turen omlag seks timer med bil, og vi ankom Rejmyre og festivalen rundt klokka halv to fredag formiddag. Siden første band startet allerede klokka halv tolv, gikk vi glipp av de tre første navnene den dagen: danske Forever Still, og svenskene i Narnia og Smash Into Pieces. Spesielt Narnia hadde jeg ville likt å se, siden de regnes som et av de legendariske navnene innen kristen metal, og plata Course of a Generation fra 2009 faktisk er veldig bra, uansett hvilket livssyn man selv har.
Da vi kom regnet det en del, og det var fortsatt litt glissent på festivalområdet, men folk strømmet stadig til, og etter å ha orientert oss litt inne på festivalområdet tittet solen endelig fram og japanske Loudness ruslet inn på den miste av de to scenene. Dette er jo veteraner innen heavy metal som har holdt det gående siden tidlig 80-tallet, og besøker Skandinavia i forbindelse med deres europaturné. De startet friskt med en av deres store hits, Crazy Nights, og viste at de med sin nåværende besetning er rutinert band i storform. Vokalist Minoru Niihara jobbet hardt med å få det tilstrømmende publikumet i stemning, og slet litt til å begynne med. Men etter noen låter der blant annet Japans svar på Ronnie LeTekrø, Akira Takasaki briljerte med strengene sine, var publikum med. Lyden satt ikke like godt hele tiden, og jeg registrerte at lydmannen skrudde noe veldig i det vokalen nesten forsvant om lag midt i settet, men snart var alt som det skulle være igjen, og bandet kjørte på med erfaren spilleglede. En litt overraskende kjedelig gitarsolo mot slutten trakk litt ned, men når de avsluttet med låta S.D.I. virket både band og tilskuerne fornøyde og varme i trøya.
De to scenene på festivalen stod nesten ved siden av hverandre, så det var fort gjort å gå til den store hovedscenen, der Mike Tramp & Band of Brothers gjorde seg klare. Danske Mike Tramp gjorde jo suksess med White Lion på 80-tallet, men har siden gjort andre ting, blant annet en rekke soloalbum som jeg personlig ikke har hørt noe annet enn en og annen enkeltlåt fra. Det første som slo meg knallgod lyd. Dernest at dette er en type countryrock som kan være svært behagelig å høre på men som for meg kanskje blir litt kjedelig i lengden. Mike selv småsnakket litt mellom låtene, mens resten av bandet ikke gjorde så mye utav seg på scenen. De spilte litt fra det siste albumet, mens det litt fåtallige publikumet så ut til å kose seg like mye i solskinnet som strålte over festivalen. Først når en av hans mest kjente låter, Trust in Yourself fra albumet Museum lød utover området, våknet publikum litt mer til liv. At han valgte å covre noen av White Lions låter i countrydrakt, forbigår jeg i stillhet.
Allerede etter noen timer på festivalen forstod vi litt mer om hvorfor den har et så godt rykte på seg. Alle vi traff både av frivillige, sikkerhetsvakter og folk i salgsbodene var svært hyggelige og hjelpsomme, og alltid med et smil på lur uansett hvor de befant seg på stress-skalaen. Det er slike ting som gjør at man automatisk føler seg velkommen. Været var litt ustabilt denne dagen, men det så ikke ut til å legge en demper på den vennlige og avslappede stemningen som lå over hele området. Dette virket å være en oppfatning vi delte med de andre vi traff i presseteltet.
Skogsröjet har lagt seg til en musikkprofil som fokuserer mye på gamle helter innen rock og heavy metal, med nyere innslag som gjør at programmet aldri blir forutsigbart og kjedelig. Et av de mer nyere banda denne dagen var svenske Corroded. De åpnet tungt og seig med Carry My Bones fra sisteskiva, men det tok litt tid før de fikk publikum ordentlig med seg til tross for at frontmann Jens Westin tøffet seg med småsnakk mellom låtene. Etter hvert løsnet det, og kontakten mellom band og publikum satt som et skudd. Fall of a Nation smalt herlig i øregangene, på glimrende Time and Again fra førsteskiva gynget det store publikum villig med, og med nye Burn it to the Grund kokte det foran scenen. Bandet spilte thight, tungt og tøft, og satte et heftig punktum med 6 FT of Anger. En glimrende konsert med god blanding av gammelt og nytt materiale.
Det var tid for litt mat i kroppen, og Skogsröjet tilbød et stort utvalg av fast føde. Enten man ville ha burgere, pizza, thaimat eller noe annet, var det noe for enhver smak. Inkludert kaker, donuts og godterier. Vi gikk for burgertallerken, og jeg må si dette var den beste festivalburgeren jeg har smakt noen gang. Festivalen er ikke bare trivelig, de tilbyr gjestene ordentlig mat også!
Mett og fornøyd gikk jeg for å sjekke ut Amaranthe, et band jeg må innrømme jeg ikke har noe som helst forhold til. Men jeg var litt spent på dem siden noen jeg møtte på Tons of Rock i Halden i år sa konserten deres der, som jeg gikk glipp av, hadde vært knallbra.
«Amaranthe er grand prix-metal,» sa fotografen til meg.
«Men du har ikke peil på Melodi Grand Prix,» svarte jeg, og tenkte at så ille kunne det ikke være. Både finske Lordi og norske Keep of Kalessin har riktignok deltatt på Eurovision Song Contest, men er allikevel habile metalband.
Men hva var dette? Etter en intro åpner bandet med låta Maximize. En trommis i bakgrunnen, og fem pene mennesker i front på scenen, inkludert tre på vokal gjør alt de kan for å virke kule, sexy, tøffe og barske til delvis playback og samplinger i noe som er …hva? Dance Metal? Pop Metal? Følelsen av fremmedgjorthet ble ikke bedre da de fulgte opp med låta Boomerang. Det hadde samlet seg en god del publikum foran scenen, så bandet har åpenbart en tilhengerskare. Og for dem gikk dette rett hjem der de hoppet og danset foran scenen. Selv følte jeg meg plutselig alt for gammel der jeg stod og forsøkte å unngå å hoppe sammen med de andre mens rytmene pumpet ut. Men så tenkte jeg: Man blir aldri for gammel for metal. Ergo er ikke dette ekte metal. Hva det er vet jeg fortsatt ikke. Det eneste jeg vet er at musikk blir ikke metal bare fordi man har en som growler. Jeg gikk glipp av Amaranthe på Tons of Rock, og ønsket egentlig at jeg gikk glipp av dem denne gangen også.
Etter å ha ristet av meg dansemetallen ruslet jeg bort til den største scenen igjen i det Last in Line gjorde seg klare. Jeg liker plata de kom med i 2014, Heavy Crown, og siden vi her snakker musikere som tidligere har spilt for Ronnie James Dio, med unntak av vokalisten Andrew Freeman da, så jeg fram til en musikalsk festaften. Noen låter fra sin egen utgivelse kom de selvsagt med, men da første Dio-cover, Stand Up and Shout lød var det ingen tvil om hva det svært store publikum ville ha, og alle hender spratt i været da bandet fulgte opp med Straight Through The Heart. Freeman er jo en erfaren vokalist og har en stemme som tolker Dios låter godt, selv om han på ingen måter kan måle seg med originalen. Det merket vi spesielt i låta Don’t Talk to Strangers, men det gjorde egentlig ikke så mye. Jeg og resten av publikum elsket det vi hørte mens klassikere som Holy Diver og Rainbow in The Dark rullet ut over festivalen.
Skal jeg trekke for noe var det en litt traurig versjon av Egypt, og en meningsløs trommesolo mot slutten. Trommisen Vinnie Appice er god han altså, men hadde noen kreative krumspring i flere låter som fikk meg til å heve øyenbrynene. Men var dette bra? Definitivt! Jeg fikk dessverre aldri oppleve Dio fra scenen mens han levde, men denne konserten var et trøstende plaster på såret.
Neste band ut skulle være Thunder, men en liten endring i planen gjorde at Hardcore Superstar fra Gøteborg spilte først. De er kjent som et realt live- og partyband, og kjørte full pupp fra start med Kick on the Upperclass, og gikk videre med Hateful og Touch the Sky. Stemningen blant publikum steg sammen med bandet. Vokalisten hoppet høyt og lavt, og hele bandet sprutet energi som smittet over på tilhørerne som strømmet til for å få med seg det som skjedde. Det var som et realt vorspiel som tok av. Så kom baren opp på scenen, noen damer ble hentet opp for en jägershot, før bandet dro i gang Last Call for Alcohol. Festen var for alvor i gang, og bare fortsatte og fortsatte. Ja den fortsatte nesten 20 minutter over tiden, og når de knalte til med Above the Law til slutt, eksploderte himmelen over i et stort fyrverkeri. Hardcore Superstar stod for kveldens beste fest, uten tvil.
Da lysene på scenen endelig sluknet, tordnet AC/DC sin For Those About to Rock ut av høyttalerne en liten stund før høyttalerne på naboscenen satte i gang Thunderstruck, lysene der kom på, og britiske Thunder stod på scenen. Kveldens stiligste overgang.
Thunder åpnet med Wonder Days, og fra første tone både så og hørte det store publikumet et band som oste av selvtillit, spilleglede og teknisk dyktighet. Lyden var veldig bra, og godfølelsen var på plass. Rart med det der, noen konserter er bare gøy, bare party, eller reale utblåsninger. Men noen, som Thunders konsert på Skogsröjet var rett og slett bare gode vibber. Ledet av Danny Bowes gode stemme lyttet publikum til musikken stående og sittende i mørket som for alvor hadde senket seg, noen danset, andre klinte med hverandre. Det var blitt en litt småkjølig svensk sommerkveld med noe vind som røsket i tretoppene, men alle så ut til å bare ha det bra. Thunders musikk er på ingen måter nyskapende, men hvorfor finne opp kruttet på nytt når kruttet du har er så tørt som dette? Etter partyutblåsingen til Hardcore Superstar rett før, var dette som et deilig nachspiel der alle har en armkrok å sitte i.
Ganske mett av inntrykk var ikke kvelden over. Neste band ut var D-A-D. Tidligere kjent som Disneyland After Dark. Disse danskene slo liksom aldri an i USA, men har siden de startet på tidlig 80-tallet en gang aldri gitt opp. Humor er et viktig element i musikken, og sceneshowet denne kvelden var preget av bassist Stig Pedersens kostymer og outrerte bassgitarer samt endel pyroeffekter. Kompet var stødig og solid, og selv om gitarist Jacob Binzer ikke gjorde så mye ut av seg på scenen var gitaren viktig i lydbildet. Men det var frontmannen Jesper Binzer som ble et naturlig fokus med sin litt skjærende stemme. D-A-D er ikke et band jeg har hørt mye på, og jeg ble ikke noen fan etter denne konserten heller. Men bandet jobbet hardt, og hadde noen knall låter som fanget meg og satt som et skudd, blant annet hypnotiske A New Age Moving In.
En av festivalens store headlinere var Yngwie Malmsteen. Den svenske gitaristen gjorde seg bemerket med albumet Rising Force i 1984, sine senere tolkninger av klassiske musikkverker, og er vel i dag en gitarlegende ved siden av gitarister som Steve Vai og Joe Satriani på grunn av sine imponerende tekniske ferdigheter. Og teknikken er det fortsatt ingen ting å si på. Det er helt utrolig hva den mannen klarer å lirke ut av instrumentet sitt, og noe alle kan la seg imponere av uansett om man spiller selv eller ikke. Men her begynner problemet. For hva annet enn brilliante fingerferdigheter på gitarstrengene har mannen å fare med?
På grunn av Hardcore Superstars lange konsert ble etterfølgende konserter tilsvarende forsinket denne fredag kvelden. Malmsten var satt opp klokka 23.45, men da var D-A-D ennå ikke ferdig. Andre artister ville ha ventet, siden scenene stod ved siden av hverandre, men ikke Malmsten. Han startet presis han, noe som gjorde at det ble en veldig lydkrasj mellom to ulike konserter dersom man ikke stod rett foran en av scenene.
Men det var et problem som fort gikk over. Malmsteens backingband var henvist til mørket langt bak på scenen, helt i skyggen og nesten usynlig for publikum. Resten av scenen var strålende opplyst, men kun for hovedpersonen selv, som løp, spratt og spradet rundt mens gitaren sprutet ut toner i et infernalsk tempo. Og her kommer mitt hovedproblem. Det hjelper ikke at Malmsteen trikser med gitaren, slenger den i lufta, snurrer den rundt halsen, og eller utfører alle triks i boka, og noen til. Det er grenser for hvor gøy det er å høre ham tyne toner ut av instrumentet sitt i det uendelige. Når store deler av en halvannen time lang konsert stort sett består i gitaronani og tekniske fiksfakserier blir det dønn kjedelig. Først etter tyve minutter kommer ei låt som det går an å sette tennene i, Seventh Sign. Her er keyboardisten vokalist, og selv om han har en knallgod stemme som passer til låta, er han totalt anonym. Malmsten selv synger også på noen låter, men han har rett og slett ingen god sangstemme, og flere enn meg lurte på hvorfor ikke keyboardisten heller kunne få den jobben alene.
Konserten ble altså aldri interessant. Teknisk imponerende ja, men totalt sjelløs. Publikum var stort, men det var egentlig kun de aller nærmest scenen som virket entusiastiske. Bakover i rekkene stod folk å så ut til å kjede seg, og stadig flere av dem som stod rundt meg et stykke bak forsvant. Noen anklager Malmsteen for å ha et alt for stort ego, og være høy på seg selv. Vel, jeg så en mann på scenen denne kvelden som passer til den beskrivelsen. Og at han i tillegg gjør jobben vanskelig for fotografene ved å nekte dem adgang til «pit’en» foran scena, gjør ikke inntrykket mitt av mannen bedre.
Det var blitt sent for både meg og fotografen, som hadde dratt rett på festivalen etter den lange kjøreturen fra Oslo, men vi måtte få med oss litt av siste artist for kvelden, Liv Sin, tidligere vokalist i bandet Sister Sin. Etter litt teknisk pludring på scena ble lysene senket, og showet startet for det ikke alt for store publikumet. Liv Sin kom inn kledt som en forførende diva fra et eller annet sted langt under oss. Hun har en kraftig stemme, som glefset og skrek ut sangene, og hele framtoningen hennes var svært dominerende på en sinnasexy måte. Hun hadde med seg dyktige musikere, men det var hun som dominerte showet. Det var tungt og tøft, men ikke alle låtene satt like bra følte jeg. Allikevel tommelen opp for en heftig avslutning på en lang og innholdsrik dag.
Lørdag
Var været litt ustabilt fredag, skulle det bli verre på lørdag. Etter en god natts søvn kom vi til festivalen i totida, og da høljeregnet det. Burgeren vi spiste dagen før var såpass god at vi bestemte oss for å gå for det samme igjen til lunsj. Litt besøk i ulike handelsboder ble det også tid til. Å søke tilflukt der var forøvrig nødvendig for ikke å bli søkk våt.
Men været lettet litt da Imperial State Electric ruslet rolig på scenen kvart over tre. Som tidligere frontmann i The Hellacopters ledet vokalist og gitarist Nicke Andersson bandet stødig inn i åpningslåta It Ain’t What You Think fra plata Honk Machine. Det var god trøkk, og publikum, som dessverre ikke var alt for stort, var med fra begynnelsen. Bandet virket trygge og selvsikre. På andrelåta Empire of Fire svingte det godt, og gitarist Nicke Andersson viste hva han er god for. Bandet så rett og slett ut til å kose seg, selv om skyene hang tungt over området. Faustian Bargains satt som et skudd, og selv om regnet begynte å komme igjen, la det ingen demper på publikum, som åpenbart likte det de ble servert. Alt i alt en stødig og god konsert.
Som sagt, regnet kom og gikk hele tiden denne dagen, og noen ganger måtte man bare søke tilflukt. Allikevel så folk ut til å kose seg. Det jeg liker med rockefestivaler generelt, ved siden av musikken selvsagt, er publikum. På Skogsröjet så vi folk i alle aldre, barn, unge og gamle, og i absolutt alle typer klær. Fra onepieces til vanlig olabukse og (band)t-skjorter, og sexy eller rimelige outrerte kostymer. Kom som du vil, liksom. Sånt er rett og slett herlig syns jeg.
Brått var det klart for veteranene i heavy metal-bandet Pretty Maids. Disse danskene har holdt det gående siden 1981, men har liksom aldri slått ordentlig igjennom til tross for å ha turnert med både Alice Cooper, Black Sabbath og Deep Purple. Men de var absolutt ikke glemt av publikumet denne dagen. De åpnet med en av sine nyere låter, Mother of All Lies, og med Kingmaker fra sisteplata hadde de publikum i sin hule hånd. Frontmannen Paul Christensen (eller Ronnie Atkins som han kaller seg i bandet) er en humoristisk fyr som ikke tar seg selv så seriøst, og fikk publikum til å le flere ganger mellom låtene. Musikalsk var dette veldig bra, men etter omlag 45 minutter åpnet slusene seg over oss, og undertegnede sammen med en del andre som ikke hadde regnponcho eller god regnhyre på seg måtte rett og slett søke tilflukt for ikke å bli gjennomvåt.
Regnet gav seg etter hvert, og det var tid for et av de mer berømte bandene på plakaten, amerikanske Ugly Kid Joe. Bandet kom sammen igjen for en del år siden etter å ha vært oppløst, og selv om de har sluppet et par plater etter reunionen var nok storhetstiden deres 90-tallet. Likevel, bandet i sin nåværende line up virket samspilte og trygge på scenen, ledet kledelig arrogant av sangeren Whitfield Crane. Publikum var stort, og lot seg villig dirigere av Crane til både synkrone armbevegelser og hopping. Det er alltid fascinerende å se hvor lett store folkemengder lar seg dirigere på denne måten. Bandets nåværende trommis Zac Morris var forøvrig morsom å se på der han dæljet løs på trommesettet som «The Animal» i Muppet Show. At publikum lot seg lede i fellesgymen var kanskje et resultat av Cranes autoritet fra scenen, men da bandet (selvsagt) spilte Cats in the Cradle var entusiasmen spontan og ektefølt. Imidlertid åpnet slusene seg over oss igjen da de satte i gang en cover av Ace of Spades, som om Lemmy der oppe ikke var helt fornøyd. Allikevel var dette en helt OK konsert for min del.
Jeg var på dette tidspunktet rimelig våt og kald, og droppet Backyard Babies for å få i meg varm kaffe under en teltduk. Men da Krokus kom på scenen måtte jeg få det med meg, dårlig vær eller ei. Disse sveitserne er jo for veteraner å regne siden de startet opp allerede i 1975, og var et av de mange banda jeg digget på 80-tallet. Hjertet frydet seg da jeg så dem stå der med tre gitarer og et voldsomt trøkk. Jeg var ikke den eneste, for det store publikumet elsket det de hørte fra første låt. Long Stick Goes Boom satt som et skudd, og vokalisten Marc Storace hadde fortsatt både stemme og bad-ass attityden intakt selv om han begynner å dra på åra. Bandet utgir musikk fortsatt, men selv om de spilte litt fra deres nyere plater var det ingen tvil om hva publikum satte mest pris på. Klassiske låter som Bedtime Radio, Screaming in the Night, Easy Rocker og coveren Rockin’in The Free World ble fremført med bravur og skapte godstemning, selv om værgudene virkelig slo seg vrange. Regnet høljet ned, og gresset foran scenen ble snart som en våt myr. Ja det var så ille at det var umulig å finne tørre områder å gå på til slutt, og undertegnede ble våt til skinnet mens jeg forbannet den dårlige regnjakken og de ikke særlig vanntette skoene jeg hadde på meg.
På dette tidspunktet var absolutt alt vått. Selv inne i presseteltet var det vått, og vi slet med å finne tørre steder å sitte eller plassere vesker og bager med PC’er og kamerautstyr. Ja, mobilen jeg noterte på var så våt at den slutta å fungere ei stund. Slike ting kan dessverre ikke arrangører gardere seg mot. Hele sørlige Sverige var jo preget av regn og flom den helga. En mager trøst var det at de som befant seg på Wacken Open Air i Tyskland samme helga hadde det mye verre, i følge meldinger vi fikk derfra.
Etter hvert lettet det litt, og The Darkness gjorde seg klare. Denne konserten gledet jeg meg til. Første gang jeg hørte dem var jeg litt sånn «Hva i svarte?», men så snart man blir vant med falsettstemmen til Justin Hawkins er det lett å sette pris på et band som har levert en rekke gode rockelåter opp igjennom åra. Humor er jo en viktig ting for bandet, og den samme Hawkins i kondomdress sviktet ikke der. Eller, jo. På den måten at det kanskje ble for mye av det gode. Hadde han droppet alle vitsene og tullet mellom låtene hadde konserten blitt veldig mye bedre. Noe var faktisk morsomt, og både jeg og publikum lo med, men vi kom primært for å høre musikk. The Darkness live er et fargerikt band med fett sceneshow som spiller thight og solid. De åpnet med Black Shuck fra debutplata, og fulgte opp med Growing on Me. Publikum var kalde og våte, og det tok litt tid før de begynte å henge ordentlig med. Men da Givin’ up kom, med ordene «fuck» lysende opp bak på scenen, løsnet stemningen for alvor, og bandet hadde hadde alle med seg på hiten One Way Ticket.
Ei helt ny låt, «Solid Gold», fra det kommende albumet var helt ok, men blir neppe en superhit for bandet. Bandet spilte mest fra sine første plater, folk hadde glemt regnet som fortsatte, hoppet og danset med, og da Hawkins satte seg på nakken til ei vakt med gitaren sin under Love on the Rocks With No Ice, og bevegde seg ut blant publikum, var det en av disse opplevelsene man av og til får på konserter som skaper ren magi.
Etterpå måtte vi få litt varm mat og drikke i de kalde kroppene våre, før vi gjorde oss klare til det som i alle fall for meg skulle bli den største konsertopplevelsen denne festivalen, britiske Saxon.
I likhet med Krokus er Saxon veteraner. Dannet i 1977 holder også de fortsatt koken, stødig ledet av Biff Byford. Mannen er jo 66 år gammel, men i uniformen sin og med det lange, nesten hvite håret så han ut som en stolt saxisk konge der han valset rundt og poserte selvsikkert på scenen. Backet av et erfarent og svært stødig band åpnet de ballet med låta Battering Ram fra deres foreløpig siste plate som kom i 2015. Det føltes som om absolutt alle på festivalen stod foran scenen denne kvelden, og stemninga var upåklagelig fra start. Dette var tydeligvis noe flere enn jeg hadde gledet seg til. Omkranset av et fett lysshow og noe pyro kjørte bandet på videre med Let Me Feel Your Power som med sine lynende gitarriff flerret over festivalen. Sacrifice hadde hadde kanskje den feteste kombinasjonen av lys og pyro jeg har sett på lenge. Deretter kom klassikere som Power and The Glory, Solid Ball of Rock, And The Bands Played On, og med 747 lød allsangen. Resten av konserten ble en parademarsj av klassiske Saxonlåter, før de avsluttet med Wheels of Steel, Crusader og Denim and Leather. Bandet oste av spilleglede fra begynnelse til slutt. Dette smittet selvsagt over på oss som hørte på, og det var som om værgudene også likte det de hørte.
Etter en våt og kald dag var det deilig å få en slik perfekt avslutning på en festival som forøvrig hadde vært svært bra, regnet til tross. Helt til slutt spilte Sonata Arctica fra den minste scenen. Her må jeg være ærlig og innrømme at de spiller en type power metal som over hode ikke appellerer til meg. De fleste av festivaldeltakerne var begynt å dra, og det var ikke en veldig stor mengde tilskuere som hørte på, men bandet har selvsagt sine fans som så ut til å like det de hørte. Tredjelåta Full Moon fikk i alle fall fram allsangen blant dem, men da hadde fotografen fått bildene sine. Vi var begge våte, kalde og trøtte, og bestemte oss for å dra.
For å oppsummere: Skogsröjet var en veldig positiv opplevelse, til tross for voldsomt regn på lørdag. Ikke uoverkommelig langt fra Oslo, passe liten til at det var lett å få oversikt, men samtidig stor nok til at den drar gode band. En vennlig og avslappet atmosfære blant både frivillige, sikkerhetsvakter og publikum dro også opp. Årets festival hadde ca 7500 besøkende innom både fredag og lørdag, og i etterkant opplyste politiet at det heller ikke i år var var noe bråk eller lovbrudd, som andre festivaler dessverre kan oppleve. Så jeg og fotografen bestemte oss for å dra tilbake neste år også. Sørger festivalen for ikke bare å booke gode band, men også sol hele helga, blir alt helt perfekt.
Tekst: Torbjørn Lien
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim
Skogsröjet online – Skogsröjet Facebook
