Satyricon
Rockefeller, Oslo
20.02.2016

Et stappfullt Rockefeller feiret at det er gått tjue år siden Satyricon ga ut Nemesis Divina.

Det er trangt om plassen på Rockefeller denne kvelden, der vi er samlet for å høre Satyricon fremføre Nemesis Divina i sin helhet for å markere tjueårsjubileet for utgivelsen. Allerede idet oppvarmingsbandet The Good The Bad and The Zugly (6/10) går på scenen, er det en stor ansamling av mennesker rundt om i lokalet. The Good The Bad and The Zugly spiller hardcore/punkrock, og fra første tone er det full spiker. Det er kjapt, aggressivt og energisk med en skrikende vokal på toppen. Musikken gir meg litt Turbonegro-vibber, og er akkurat passe skitten og stygg. Vokalisten skriker omtrent lungene ut av seg, og det vil overraske meg om han ikke er litt hes i stemmen dagen derpå. En av de første låtene er Hate Will Get Us Everywhere, og på ti minutter har de allerede rukket å kjøre gjennom fire-fem låter. Deretter følger Heavy Metal Kid, og før tjuefem minutter har gått, er hadelendingene i The Good The Bad and The Zugly ferdige med settet. De får bra respons fra publikum på opptredenen sin, men bandet føles likevel litt malplassert i denne settingen – hvorfor ikke få inn et up and coming black metal-band i stedet? Det ville mest sannsynlig falt bedre i smak hos kveldens publikum, og det skulle for eksempel være en smal sak å hente inn et band som har spilt på Blastfest tidligere i uka.

Mellom bandene testes lyden på trommesettet mens det rigges til, og backdropen med sitt surrealistiske motiv er noe å hvile øynene på mens vi venter på Satyricon (8,5/10). Vi trenger imidlertid ikke vente alt for lenge. Frost, Satyr og livebesetningen bestående av gitarist Steinar Gundersen, bassist Anders Odden og keyboardist Anders Hunstad går på til oppsatt tid, til tonene av introen Voice of Shadows fra deres selvtitulerte siste utgivelse. Et fullsatt Rockefeller tar dem vel imot, og blir belønnet med The Rite of Our Cross fra Now, Diabolical etterfulgt av Our World, It Rumbles Tonight.

Satyr er nokså pratsom mellom låtene – han proklamerer at det er godt å se oss igjen, og tatt i betraktning at han for kort tid siden fikk påvist hjernesvulst får dette en dobbeltbetydning. Tidlig i settet får publikum spørsmål om det er mange som har tatt turen fra utlandet, og svaret Satyr får i retur er et så til de grader rungende ja. Det er et høylytt publikum vi har med å gjøre, og allerede på låt nummer tre Now, Diabolical synger hele salen med. Går vi tjue år tilbake i tid til den kvelden Satyricon hadde sin scenedebut på Rockefeller sammen med Darkthrone og Dissection, var etter sigende publikumresponsen den rake motsetningen av hva den var i dag. Der folk i 1996 stod stille som gravstøtter i salen, består det utsolgte lokalet nå av fans som synger, headbanger og lager liv foran scenen.

Det skal vise seg at første delen av settet er viet en del nyere materiale, og foruten låtene som nevnt ovenfor, spilles blant andre Black Crow on a Tombstone, To the Mountains og The Pentagram Burns. Gledelig er det at de klemmer til med Walk the Path of Sorrow fra Dark Medieval Times og Nekrohaven fra Satyricon, som blir stående som to av kveldens høydepunkt for undertegnedes del. Under førstnevnte spiller Satyr gitar, og lydbildet låter med ett litt fyldigere. Frost trommer som besatt (av nattens kalde gufs?) hele konserten igjennom, og før vi skal gå løs på hele Nemesis Divina går bandet av scenen for en liten pause, mens Hunstad fortsetter med et lite synthmellomspill.

Når band annonserer at de skal fremføre utvalgte album i sin helhet, forventer man som publikummer at albumet skal fremføres kronologisk. Det er ikke tilfellet her. Som på plata begynner det med The Dawn of a New Age og fortsetter med Forhekset. Men deretter er rekkefølgen byttet om på – Mother North kommer til slutt i stedet for som låt nummer tre. Dramaturgisk sett er dette sikkert et lurt grep, men jeg for min del skulle gjerne hørt låtene i den rekkefølgen de er på utgivelsen. Paradoksalt nok er det låtene fra Nemesis Divina, riktignok foruten Mother North, som får minst oppmerksomhet av publikum i løpet av kvelden. Når konserten drar seg mot slutten, og Mother North er den eneste som gjenstår, er allsangen fra salen så til de grader høy. Jubelen står i taket når låta endelig blir spilt, og Satyricon får en velfortjent trampeklapp som takk. Som ekstranumre, der Satyr oppfordrer til moshpit som varer litt lenger enn ett minutt, får vi Fuel for Hatred og selvsagt deres kanskje største hit, K.I.N.G.

Kort oppsummert leverte Satyricon varene og vel så det. Høy «hey-hey-hey»-faktor til tross, så var det en kul opplevelse å høre hele Nemesis Divina live. Det er mange av låtene i første del av settet jeg gjerne hadde byttet mot andre låter, men der har jeg nok majoriteten av publikum imot meg, for maken til mottagelse de låtene fikk er sjelden man hører. En verdig jubileumsmarkering ble det, og det lover godt for resten av spilledatoene i Europa framover.

Bildegalleri:
[espro-slider id=3008]

Tekst: Mari Thune

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim