Rose Tattoo
Rockefeller, Oslo
19. juli, 2022
Det finnes mange slags legender. Noen ubestridte, gigantiske og høyprofilerte, av den typen både lillesøstra di, onkel Oddvar og den litt dølle kollegaen din har hørt om. Og så er det kultlegendene, de som gjerne namedroppes av andre musikere, som mange sier at de ikke har hørt om, selv om de kjenner flere av låtene uten å ha fått med seg hvem som har skrevet dem, og som de høyprofilerte artistene gjerne har covret live eller på plate. De siste ender ikke opp som stadion-headlinere eller trekkplastere på de største festivalene, og har dessverre ikke alltid budsjett til å reise verden rundt heller, så det kan ta lang tid mellom hver gang man får muligheten til å se dem live. Til gjengjeld er fansen desto mer takknemlige når anledningen først byr seg, og de dukker opp – gjerne på et adskillig triveligere sted enn der Gigantosaurus Rex og co havner.
Det bør være åpenbart for den årvåkne leser hvilken av de to kategoriene Rose Tattoo (7/10) befinner seg i, og her kan vi sjekke av på alle punkter. Den statusen de har hos andre musikere er åpenbar straks vi kommer inn på Rockefeller og ser hvor mange medlemmer i band som Backstreet Girls, Raga Rockers, Razorbats og en rekke andre av landets rock-elite som har funnet veien for å se de australske veteranene. Og alle i salen – musikere som andre rockelskere – står med forventningsfulle glis i påvente av å få se sine helter på scenen, de aller fleste for første gang noensinne denne julikvelden. Og når bandet entrer scenen og drar i gang med Out of This Place fra andreskiva Assault & Battery er det ingen av disse glisene som viser antydning til å forsvinne.
Bandet baserer, naturlig nok, brorparten av settet sitt på de tre første skivene sine, og ingen hadde foretrukket en mine om de hadde kjørt låter kun fra disse. Men de velger også å spe på med en håndfull låter fra det “nye” albumet, Blood Brothers fra 2007. Ofte kan sånt bli litt overflødig, for det er selvsagt klassikerne de fleste har kommet for å se, men heldigvis holder de fleste av disse også en såpass høy standard at folk ikke virker nevneverdig misfornøyde over dette. Naturligvis er det ingen av disse som kommer opp mot godbiter som Rock’n’Roll Is King, Juice on the Loose eller Sidewalk Sally, men det er da heller ikke å forvente.
Det er bare vokalist Angry Anderson som er igjen i bandet av originalbesetningen, og faktisk er nå de fleste av medlemmene fra bandet gjennom de første årene og albumene ikke lenger blant oss i det hele tatt. Anderson fyller heldigvis rollen som hooligan-vokalist, karisma-konge og rock’n’roll-bestefar til de grader, selv om det ikke er noe som helst ved den snart 75 år gamle herren som kan kalles “angry” der han tydelig nyter hvert sekund på scenen foran Oslo-publikummet. Det er forøvrig imponerende at stemmen til Happy Anderson fortsatt er like kraftfull og tøff etter så mange år i Rockens tjeneste! Vi må også dra fram bandet, og da ikke minst bassist Mark Evans, som også har en rekke fans i salen. Den gamle AC/DC-bassisten er intet mindre enn et lokomotiv, og sammen med trommis Paul DeMarco står de for en stødighet de fleste andre rytmeseksjoner utenfor AC/DC selv kan misunne dem.
Underveis må det sies at det er noen få av de nyere låtene som kanskje drar ned tempoet litt mer enn man kanskje hadde ønsket seg, men når det nærmer seg slutten og vi får både We Can’t Be Beaten i medley med Bad Boy for Love og selveste Rock’n’Roll Outlaw før bandet setter punktum – nei, utropstegn! – med Nice Boys, er det bare glede som råder. La det please ikke bli lenge før vi får se disse gromgutta igjen her i nord!
Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken
[espro-slider id=15844]