Stikkordarkiv: rockefeller

FØRSTE ARTISTER KLARE FOR INFERNO METAL FESTIVAL 2016

Vi er stolte av å kunne presentere de fem første bandene for Inferno Metal Festival 2016 – som vil finne sted i Oslo, i påsken fra 23. til 26. mars 2016! Dette vil være 16. gang vår ikoniske festival blir holdt og som vanlig forventer vi besøkende og fans fra hele verden. Det første bandet vi presenterer er det legendariske norske black metal-bandet MAYHEM! Det blir også old school thrash metal med EXODUS, som besøker Inferno Metal Festival for første gang i sin over 35 års lange historie. Den blasfemiske svenske black metal- krigsmaskinen MARDUK vil få alle til å føle seg utrygge når de entrer scenen på Rockefeller. Mannen med den mektige stemmen, ICS VORTEX, vil gjøre sin første opptreden på Inferno Metal Festival med sitt soloprosjekt. Som vanlig vil vi presentere noe nytt fra undergrunnen. Denne gang får vi besøk fra det polske industrielle black metal-bandet THAW som kommer til Inferno Metal Festival for å vise seg verdig! Vi sees på Inferno Metal Festival i 2016!

 

Ester Segarra

MAYHEM
Det er liten tvil om at Mayhem er et av de mest legendariske og kontroversielle bandene som kommer fra Norge. De er en av de mest innflytelsesrike ekstreme metal-band innen for sjangeren og er grunnen til at norsk black metal har erobret verden. Selv med sin beryktede fortid – bandet står fortsatt sterkt etter mer enn 30 år med kaos. Tross alt; musikken taler for seg selv. Med klassiske låter fra «Pure Fucking Armageddon», «Deathcrush» og «De Mysteriis Dom Sathanas» til nyere materiale fra «Grand Declaration of War» til «Esoteric Warfare», har bandet en stor backkatalog som det står respekt av. Noe vi kan få høre på Inferno Metal Festival 2016!

https://thetruemayhem.com

 

exodus

EXODUS
Om du er en ekte thrash metal-fan – da har du garantert hørt mye på Exodus. Amerikanske Exodus var en av de første bandene til å komme fra Bay Area thrash metal-scenen, og startet allerede opp i 1979. En av grunnleggerne var den kjente gitaristen Kirk Hammett, som sluttet i bandet for å begynne i Metallica etter et par demoer. Riff-mester Gary Holt er bandets eneste medlem som har vært med på alle album Exodus har utgitt. I dag spiller han også gitar i mektige Slayer. Tidlig på 80-tallet ble bandet kjent som «Kings of the Bay Area». I dag er de tilbake i god gammel form da vokalist Steve «Zetro» Souza har returnert til bandet. Mannen var vokalist på klassiskere som «Pleasures of Flesh» og «Fabulous Disaster». I fjor slapp bandet «Blood In Blood Out» og det er ingen tvil om at thrash metal-legendene er klare for å vise styrke på Inferno Metal Festival!

http://exodusattack.com

 

marduk

MARDUK
The most blasphemous band in the world! Marduk har levd opp til sitt rykte og fortsatt i dag, 25 år etter at bandet ble dannet, er de en krigsmaskin som knuser enhver religiøs figur som krysser deres vei. Bandet har en stor backkatalog som består av en rekke klassiske album. Og fremdeles forsetter Marduk og gi ut noen av de mest brutale og kjetterske black metal album som finnes. Marduk ga nylig ut mesterverket, «Frontschwein», som viser et band som er bedre enn noensinne. Deres konsert på Inferno Metal Festival 2016 vil være en knyttneve i ansiktet til gud og noe man ikke kan gå glipp av!

http://www.marduk.nu

 

icsvortex

ICS VORTEX
ICS Vortex er et navn de fleste som er fan av ekstrem metal bør være oppmerksomme på. Han er frontfigur i band som Borknagar, Arcturus og Lamented Souls og har tidligere spilt bassgitar i Dimmu Borgir. Mannen bak den fantastiske stemmen kaller seg ICS Vortex og dette er bandet som er hans lekeplass. Soloprosjektet til ICS Vortex slapp i 2011 deres debutalbum «Storm Seeker», og de har kun holdt noen få konserter. Endelig kan du se ICS VORTEX live på Inferno Metal Festival for aller første gang!

http://www.icsvortex.com

 

thaw

THAW
Thaw er et eksperimentell black metal-band fra Polen. Bandet har eksistert siden 2010, og har allerede gitt ut flere splits, demoer og album. Deres nyeste mesterverk er den atmosfæriske «Earth Ground» fra 2014. Thaw har opparbeidet seg et godt rykte for sine støyfylte og energiske konserter – noe du selv kan oppleve når de spiller på Inferno Metal Festival for aller første gang!

http://www.thawnoise.com

 

INFERNO METAL FESTIVAL 2016
Inferno Metal Festival er den eldste og mest ekstreme metal-festivalen i Norge, og en av de viktigste ekstreme metal-festivalene i verden. Vi er veldig stolte av å holde denne posisjonen, og vi vil fortsette med å fronte norsk metal og skaffe band fra hele verden til Norge. 2016 blir vår 16. utgaven av festivalen som stadig er under utvikling. 2015 var et av de beste årene i festivalens historie og har blitt anerkjent og hyllet av presse, publikum og artister. Inferno Metal Festival 2016 vil bli enda bedre!

BILLETTER
4-dags festivalpass (inkludert klubbkveld): 1800,- kr. (inkludert billettavgift)
3-dags festivalpass (uten klubbkveld) 1500,- Kr. (inkludert billettavgift) http://www.billettservice.no/event/inferno-metal-festival-2015-club-pass-tickets/445373 Billetter tilgjengelig hos Billettservice. Telefon: +47 81533133

Infernofestivalen Online

Infernofestivalen Facebook

 

 

Vinn billetter til Alice Cooper!

268297_162329347171342_3093844_n
Selveste Alice Cooper gjester Oslo 1. juli, for en intimkomsert på Sentrum Scene, og som om ikke dette er en stor nok begivenhet i seg selv, kan nå DU vinne billett til deg selv og en venn her hos oss! Det eneste du behøver å gjøre, er å svare i kommentarfeltet under hva som er DIN favorittlåt med Alice. Enklere får det vel ikke blitt? Vi trekker vinneren mandag kl 12, så dermed har du tid til å tenke deg om også…

Husk at dette arrangementet har 18-års aldersgrense! Og du vinner kun selve billetten, så vinneren er nødt til å komme seg til konserten på egen hånd.

 

Facebook Event

 

Foto: Terje Dokken

 

Ace Frehley – back in the Oslo groove…

Ace Frehley
Rockefeller, Oslo
07.06.2015

 

Som om ikke oppvarmingsbandet, finske Sala & So, var ille nok så ble det jaggu noen Axl Rose-takter på Ace også. Nesten en time etter bebudet scenestart begynte tonene til Fractured Mirror å sige over anlegget og det ble en unison glede over at romskipet til Ace omsider var i ferd med å lande. Kiss-fans ER Kiss-fans, tross alt.

IMGP0320

Rocket Ride er første låt ut. Litt rustent i kantene fra Frehley, men han henter seg greit inn og har tross alt en rimelig fjellstø gjeng rundt seg. Backingbandet på denne turneen er hans gamle våpendrager og gitarist Richie Scarlet, hans etterhvert faste trommis Scott Coogan og bassist Chris Wyse som også spiller på Space Invader-skiva fra i fjor.

Singelkuttet Gimme a Feelin’ fra nevnte skive er neste, etterfulgt av Toys fra samme. Ace er litt varmere i trøya, men endog litt stiv. Mulig det er tyngdekraften som kødder med ham. Det fylles på med Imsdal før han kaster jakka og beveger seg over i Kiss-territoriet. Fortiden glemmer ingen, men det fremstår for min del litt underlig at han i løpet av kvelden er innom flere Kiss-låter han ikke var med på å skrive, i stedet for å holde seg til «sine». På Parasite er alibiet på plass dog, om enn stødigere enn utførelsen. Bedre går det på Love Gun, hvor Scoot Coogan gjør en glitrende Paul Stanley-aktig vokal. Den karen kan mer enn å dunke skinn, og godt er det.

IMGP0268

Mer Kiss-relatert stoff følger – Richie Scarlet tar mikrofonen og introduserer Breakout, en låt han og Ace skrev sammen med Eric Carr under The Elder-perioden. For mange kanskje best kjent som Carr Jam ’81, selv om Ace også hadde den med på debutskiva til Frehley’s Comet. Nevnte Richie, ja, han ser ut som Keith Richards lillebror, har full kontroll på ethvert move i rockestjernemanualen og synger betraktelig bedre enn romfareren selv. Hyggelig av Ace å gi gutta i bandet tid i spotlight’en, det gir konserten variasjon og løfter kvaliteten.

IMGP0363

Vi spoler frem til samtiden igjen, til tittelkuttet fra fjorårets Space Invader. En litt mer oppvarmet Ace er komfortabel på scenen, og uten mer mikk tar vi tidsmaskinen nesten førti år tilbake til Snowblind, klassisk Ace fra soloskiva. Mer Kiss for fansen, som ikke ser ut til å lide noen nød av det – Coogan tar atter mikrofonen og bandet skrangler i vei med Strutter.

«Er det høyt nok?» spør Ace, «for vi kan godt skru det opp litt!» konstaterer han før han introduserer Rolling Stones-coveren 2 000 Man, som leveres med god trøkk. Ace kan om han vil. Allsang står på menyen, kanskje ikke den mest vellykkede av slike seanser, men Rock Soldiers-låta egner seg godt til det, dog. Det manglet nok litt flyt mellom scene og publikum her.

IMGP0400

Av alle ting får vi en bass-solo klemt inn her, Wyse er flink nok han, men det er jo totalt uinteressant og bortkastet tid. Ved regnbuens ende venter Strange Ways, nok en gammel Frehley-slager fra Hotter Than Hell-albumet. Her synger også unge Wyse, og det funker helt brukbart.

Når Ace så dukker opp med en ny og lysblinkende gitar anes det schlagertid de luxe, og ganske riktig – we’re back in the New York Groove, eller Oslo Groove som Ace benevnte det som i alle fall. Noe minus at han ikke fikk fyrt av noen raketter, gitaren så ladet ut og mannen har jo bæretillatelse, men det stoppet seg nok på noen meninger fra Oslo Brannvesen. Maybe next time.

En låt er jaggu nok synging for Ace – Richie er tilbake bak mikrofonen og dedikerer neste på lista til James Dean og alle andre som er «Too Young To Die». Låta kulminerer i en slags gitarduell med Ace som er alt annet enn underholdende eller vellåtende. «We got all fucked up in the 90’s», forteller Ace og fyller på med at det ble mye dop og drikkevarer, og jaggu en del kvinnfolk au.

IMGP0507

Nytt gitarbytte, denne gangen røykladet for den klassiske comboen Shock Me og gitarsolo. Effekten og responsen fra fansen uteblir ikke, Ace er «still smokin’ after all these years». Signatureffekten kler ham fortsatt, selv uten romdrakt. Soloen i seg selv er klassisk Ace og det ser ut til at han får litt ekstra energi nå et stykke uti showet. Når midnatt slår fyrer Ace opp med Cold Gin og videre over i Rip It Out, begge godt levert før de stikker av scenen.

Vel tilbake for ekstranummer skryter Ace av at Oslo er beste publikum så langt på turneen – kanskje ikke så mye å legge vekt på ved turneens andre gig, men dog. Det hører liksom med til konsertklisjeene å skryte av lokalpublikummet. Mer Kiss for fansen står på programmet – først Detroit Rock City med Coogan på vokal før det rundes av med det som etter sigende er Ace sin favorittlåt fra Kiss-katalogen, Deuce. Igjen gjør Richie Scarlet en jobb utover det påkrevde.

IMGP0561

Kiss-fansen gikk hjem rimelig fornøyde – Ace var i god form, om enn ikke hundre prosent innøvd i settet. Totalpakken er dog fetere enn sist Ace var på veien og Richie Scarlet mer enn veier opp for romfarerens litt sløve scenetilværelse.

 

Tekst: Jon Løvstad

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Blackberry Smoke @ Rockefeller

Blackberry Smoke
Rockefeller, OSLO
06.06.2015

 

Det er sommer, utepils og god stemning i Oslo. Blackberry Smoke (7/10) har igjen tatt turen til den norske hovedstaden med fersk plate i bagasjen; Holding All The Roses. Gutta har tonet ned countryen noe på dette albumet, men kjørt på med mer slagkraft og tyngde. Man kan høre at de har latt seg inspirere av blant andre ZZ Top, og dette smaker bra! Rockefeller er ikke helt utsolgt, men vi lar ikke det stå i veien for å dra frem ruteskjorta og cowboyhatten for en kveld. Vi er klare for litt skikkelig rock fra fem ekte “rednecks” – dette er sørstatsmusikk på sitt beste, som bærer preg av amerikansk folketradisjon, sump og bourbon.

Jeg finner meg en litt betraktende plass fra sidelinjen inne i lokalet, ser utover publikum – her er det nesten blitt invitert inn til låvedans i kveld, dette kan bli spennende.

Lyset dempes i lokalet, fem karer med lisseslips, skjegg og vest kommer forsiktig inn på scenen og hilser noe keitete på forsamlingen før de blåser i gang med kveldens første låt, Six Ways to Sunday. Allsang fra første strofe. Det virket som om publikum har våknet, stemninga er god, men det roet seg fort. Det måtte gå et par-tre låter ut i settet før publikum igjen skulle gjenoppstå, under Pretty Little Lie. Gitarist og vokalist Charlie Starr ser ut til å nyte kvelden. Han er et syn der han står, ikke høye karen, men med sannsynligvis de tørste sideskjeggene man har sett. Det kaller jeg signatur! De byr på en lett stemning, bandet følger, spiller løst og deilig. Dette svinger, og jeg tror samtlige rockeføtter får kjørt seg.

IMGP0157

Kvelden går sakte ut i natt og trøkket på Rockefeller stiger for hver låt.

Som ett hvert rockeband med selvrespekt er det tid for solo og publikumsfrieri under Sleeping Dogs som går over til Led Zeppelin coveren Your time is gonna come. Charlie Starr briljerer med lange, klare og deilige toner, fulgt av en stødig bass som trekker ned tyngden. Publikum er også med på å dra lasset og stedvis jubles han frem mot soloens klimaks. Dette er gøy, og det er tight! De sklir over i ett nytt høydepunkt; Shakin Hands With The Holy Ghost.

Stemningen er på topp, med allsang og jubel. Bandet tar oss ned igjen med noen rolige låter, blant andre The Whippoorwill som avsluttes med en deilig solo og jubel igjen. Vi blir mykt dratt over til Everybody Knows She’s Mine, med skikkelig ”saloon”-pianointro, der du nesten kan kjenne bootsa mot tregulvet i en småby i Georgia om du lukker øya. Vi koser oss! Så er det klart for litt trøkk igjen. Holding All The Roses, tittelsporet fra den nye plata står for tur. Det er ekstra gøy å se at det nye medbrakte materialet blir slukt rått av publikum, som muligens er vant til en noe roligere utgave av Blackberry Smoke. Men vi kjøper det. Dette kler dem, og de gjør det med kraft og ikke makt.

IMGP0014

Det kokte i lokalet da bandet går av scenen etter første sett, og ekstranummer skulle vi selvfølgelig få servert. De åpnet med en lettbent jamsession, før de blåste liv i en aldri så mektig Black Sabbath-cover; Fairies Wear Boots. Med dette understreker Blackberry Smoke at de ikke bare driver med enkel honky-tonk, men også real rock ‘n’ roll! Dette fenger, publikum er med, det danses noe lenger bak i lokalet og stemninga er på topp – hadde ikke gutta avslutta kvelden rolig med Ain’t Much Left of Me hadde det vel blitt danset på Rockefeller ut i morgentimene.

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=486]

 

Tekst: Mari Bråta Hole

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Slash ft. Myles Kennedy and The Conspirators @ Sentrum Scene

Slash ft. Myles Kennedy and The Conspirators
Sentrum Scene, OSLO
01.06.2015

 

Det er få ting som måler seg med god, tung rock på en solfylt sommerdag. Sånn sett var det heldig at det var duket for selveste Slash på Sentrum Scene denne første junidagen, som ikke akkurat var i dårlig selskap på scenen sammen med Myles Kennedy og The Conspirators. Med en blid kø (de dukker opp rundt én gang i året – litt som hestehovene) som bokstavelig talt slynget seg rundt kvartalet, ble det fort klart at Rockefeller ikke hadde spøkt med at konserten var utsolgt. Vel inne etter å ha kapret en strategisk ståplass, var det bare å konstatere at køstemningen hadde blitt med inn i lokalet og at folk var klare for konsert.

Vi fikk oppvarming i form av den talentfulle trioen RavenEye (6/10), som hver for seg har hatt sin fartstid i musikkbransjen før de i fjor slo seg sammen. Det er ikke tvil om at karene kan spille, og de får også med seg et publikum som ikke er nevneverdig kjent med dem fra før av til å synge med til låta Hey Yeah Yeah. Det var dog noe som forhindret spikeren i å bli truffet rett på hodet, for selv om musikk er og blir en smaksak, virket det som om både riff, overganger og låter begynte som noe bra, men så endte opp med ikke å klaffe helt allikevel der de stod på scenen. Det er ingen tvil om at partiene og låtene som har mest tyngde er de beste, og oppi det som kanskje mangler er det ingen tvil om at fyrene kan spille fletta av mange – samtidig som de koser seg og får med publikum.

Etter en liten pause ble lyset atter en gang dempet, og det skulle ikke mer enn glimtet av en flosshatt til før hele lokalet brøt ut i roping, plystring og klapping. Slash, Myles Kennedy og The Conspirators (8/10) kom ut på scenen til livlig sirkusmusikk som gled rett over i You’re a Lie, og deretter fulgte den ene perlen etter den andre, gammel som ny.

Det er tydelig at karene har spilt en gang eller fem tidligere, og Myles Kennedy var i toppform med både energi og stemme, mens The Conspirators leverte tett og bra. Av disse var dog kveldens stjerne Todd Kern, bassist i The Conspirators, som helt klart viste at han ikke bare var en energibunt og en dreven bassist, men også tok seg av vokalen på et par av låtene midt i settet, og man lengtet ikke det fnugg etter Axl Rose der han dro til på Welcome to the Jungle.

Hovedpersonen selv leverte nokså upåklagelig. Det er en grunn til at Slash er en legende. Han evner å spille knirkefritt uten at det blir kjedelig og klarer å blande stiler og lage sitt helt eget sound, og alltid med en ørliten twist som utgjør den store forskjellen på de låtene vi kjenner ut og inn.

Alle på scenen skal ha kudos for kommunikasjonen med publikum, samtidig som de opprettholdt kjemien seg imellom. Det ble en fin balanse mellom å la programmet flyte sømløst og det å få med publikum – noe man trygt kan si de klarte, med tanke på hvordan såpass mange sang med på låtene, hvor få som gikk for å skaffe mer i glasset og hvor mange som virket genuint glade for å være der. Bare gjennom låter som Anastasia var det lett å skjønne hvorfor, hvor Slash og Co. skapte hard magi, og gjennom en nokså lang (men ikke langtekkelig) improsolo under Rocket Queen som helt klart imponerte.

Det å se såpass rutinerte karer er moro når de klarer balansen mellom presisjon, kommunikasjon og prestasjon, og det at de ser ut til å ha det gøy på scenen og samtidig høres organiske ut. Bandet holdt høyt nivå, mens Slash viste hvorfor han anses for å være en av verdens aller beste og at soundet hans er umulig å ta feil av. Med unntak av at Kennedys vokal kanskje ikke var helt på topp hele veien, og at de kanskje ble noe preget av rutine noen ganske få steder, kan man ikke si noe annet enn at de leverte varene med renter, og med konfetti og Paradise City fikk vi desserten som avsluttet rekka av nettopp real, god og hard rock.

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=433]

 

Tekst: Mari Groven Holmboe 

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

A vis?o do p?blico sobre a ind?stria farmac?utica est? cada vez pior buy asset 250 online in portugal guerras ?s drogas: como a astrazeneca ultrapassou a gsk na ind?stria farmac?utica do reino unido | financial times

En dag med Rival Sons

Hva skal man si? Rival Sons fremstår som skikkelige norgesvenner. Det er en grunn til at de kommer så ofte til Norge. De trives her, de liker menneskene og de har alltid en god følelse etter et show her.

De startet sin «norgeskarriere» på Blå en kveld i 2011. Siden har det gått slag i slag. I tillegg til alle festivalene de har besøkt (og elsket), har de gått fra Blå, via Parkteateret, til flere konserter på Rockefeller. Men denne gangen så skulle de spille på Sentrum Scene, som selvsagt også ble utsolgt.

Gutta har alltid sagt de ønsker å se mer av Oslo, utover Oslo sentrum. Så denne gangen fikk vi tid til det. Metal Hammer-fotograf Kenneth Sporsheim og bandets norske plateselskaprepresentant Erling tok dem med opp til Holmenkollen – et litt uvant scenario for noen rockere fra California. Som rockere flest, var de litt trege å få i gang på morran (de er tross alt på turné), men etterhvert var de våkne og klare for tur. Jay var dessverre så sliten at han måtte prioritere i være i form til kvelden, men Dave, Scott, Todd, Mike og de to nordmennene tok fatt på turen med godt humør. Bare t-banen opp til Holmenkollen imponerte dem. De satt klistret til vinduet det meste av turen, pekte, smilte og knipset bilder.

Vel fremme oppe ved Holmenkollen, var planen en tur for alle i bandet med Zipliner, men køen var såpass lang (1 times antatt ventetid!) av vi endte opp med en tur rundt i Holmenkollen, noe bandet var glade og fornøyde med. De var begeistret for alt de så der oppe, fra bilder til villaer, hotell, natur og (selvsagt) norske kvinner.

Etter noe kortere tid enn ønsket, var det på tide å komme seg nedover igjen. De hadde tross alt en tight deadline før konserten. Men vi hadde alle en flott tur sammen!

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=230]

På kvelden var det klart for dagens store høydepunkt for de fleste. Nemlig konserten på Sentrum Scene. Backstage, rett før de gikk på scenen, så kunne man se at gutta var gira for å spille på denne scenen for første gang. De gikk rett på med Electric man, Good Luck og Secret. Deretter fortsatte festen med låter som blant annet deres første hit, Pressure and Time.

Nytt på denne turneen, er at de har lagt inn et akustisk parti på 4 låter, og dette var en veldig bra del av totalen. Den akustiske versjonen av Burn Down Los Angeles var muligens den låta som traff best. De fortsatte så igjen med full trøkk med låter som blant annet Torture og Where I’ve Been. Både folk i salen og bandet var i hundre. Det var varmt, svett og høy stemning både i publikum og gutta på scenen. Etter en liten pause, gjorde de encore med låtene Open My Eyes og ikke minst Keep On Swinging. En perfekt avslutning på en fantastisk kveld!

(Klikk for større versjon)

 

[espro-slider id=137]

 

Setlist:

1: Electric Man

2: Good Luck

3: Secret

4: You Want Me To

5: Pressure and Time

6: Manifest Destiny, Part 1

Akustisk del:

7: Nava

8: Burn Down Los Angeles

9: The Man Who Wasn’t There

10: White Noise

Elektrisk:

11: Torture

12: Tell Me Something

13: Rich and the Poor

14: Where I’ve Been

15: Get What’s Coming

Encore:

16: Open My Eyes

17: Keep On Swinging.

 

Tekst og bilder: Kenneth Baluba Sporsheim