Stikkordarkiv: rockefeller

Joe Satriani @ Rockefeller

29. juni 2016 MHN

Joe Satriani
Rockefeller, Oslo
28.06.2016

Et fullsatt Rockefeller fikk ta del i Joe Satrianis 30-års jubileum og det ble både forrett, hovedrett og opp til flere desserter servert i løpet av kvelden.

Det er ytterst få, om noen, instrumentalgitarister som kan vise til en like imponerende karriere som Joe Satriani (9/10), både kommersielt og kvalitetsmessig. Satriani har siden Not of This Earth fra 1986 levert strålende album på rekke og rad der kreativitet, melodiøsitet og en formidabel teknikk har vært i førersetet. Satriani er i likhet med kompisen Steve Vai, som også beæret Rockefeller med et besøk tidligere denne måneden, en av vår tids dyktigste og mest innovative gitarister. En helt objektiv oppfatning selvsagt. Satriani åpnet med Shockwave Supernova fra sitt siste soloalbum ved samme tittel. Tonen og lyden satt fra første sekund. Ingen lydmann på bærtur med andre ord. Det var bare å lene seg tilbake og nyte. Lyden fra hans modifiserte JVM Marshaller fylte Rockefeller med en så fet lyd at det skulle godt gjøres å ikke få reisning for en gitarentusiast.

For ikke å snakke om en fantastisk rytmeseksjon bestående av Mike Keneally, Bryan Beller og Marco Minnemann. Der sistnevnte overbeviste så til de grader bak trommesettet at det var en opplevelse av de sjeldne, uten at han tok for mye plass av den grunn. Trommesoloer kan være en nitidig affære, men Minnemann viste at det faktisk er mulig å underholde med trommer i 2016. At han var en av finalistene i auditionrunden til Dream Theater i 2011 skulle vel også si sitt.

Multinstrumentalisten Mike Keneally, som også har spilt med blant andre Steve Vai, kompletterte Satriani med både imponerende ferdigheter på gitar og keyboard. Kort og godt var dynamikken i rytmeseksjonen upåklagelig. Hovedpersonen og jubilanten, Satriani, var virkelig i slaget og det var ikke mange feilskjær å telle. Det var heller ikke så mye å utsette på settlista, annet enn at personlig smak og behag selvfølgelig spiller inn. Både Time fra Crystal Planet og Luminious Flesh Giants fra Joe Satriani er etter min mening langt ifra av hans beste låter fra nevnte album, men når han flesker til med klassikerne Flying in a Blue Dream, Ice 9, Not of This Earth, Friends, Summer Song, Always with Me, Always with You, Satch Boogie er det ikke lov å syte og klage.

Responsen på de nye låtene fra sistealbumet Shockwave Supernova var også veldig bra, og spesielt tittelsporet og If There Is No Heaven satt som en kule. Uten at det var kveldens høydepunkt var ekstranummeret Big Bad Moon en festlig affære. Å høre Satriani synge er rett og slett sjarmerende underholdende. At samme mann som er en magiker med gitaren kan synge så dårlig gjør han bare menneskelig. Surfing with the Alien var siste låt for kvelden og avsluttet jubileumskonserten med et gedigent smell. Satriani viste i en alder av 59 år at han er nærmest like vital som før, og at han har magien inntakt er det ingen som helst tvil om. Det er en opplevelse å se Satriani live og undertegnede forlot åstedet både stappmett og særdeles fornøyd.

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

Liveanmeldelser

Steve Vai @ Rockefeller

13. juni 2016 MHN

Steve Vai
Rockefeller, Oslo
12.06.2016

Steve Vai er ute på sin Passion & Warfare Tour, og på søndag var det Oslo og Rockefeller sin tur til å få besøk av gitarlegenden.

Steve Vai (9/10) er udiskutabelt en levende gitargud og en av de mest banebrytende instrumentalister i nyere rockehistorie. Og det er selvfølgelig en helt objektiv betraktning. Få, om noen gitarister de siste 35 årene, kan vise til en lignende kontinuitet, kreativitet, eksentrisitet og ikke minst gudbenådet signifikant teknikk. Det finnes bare en Steve Vai. Noen ganger har kreativiteten riktignok tatt overhånd, og alt han har gitt ut har ikke vært like bra, men når han fremfører den hellige gral Passion & Warfare i sin helhet i anledning 25-årsjubileet for albumet, er det 17. mai, julekveld, nyttårsaften og bursdagsfest på en gang for de fleste gitarnerder.

Steve Vai startet med å varme opp publikummet med Bad Horsie, The Crying Machine, Gravity Storm og Whispering a Prayer. Det satt ikke helt, og enkelte partier syntes jeg faktisk var litt under pari, men dette var tydeligvis bare oppvarmingsøvelser og en liten aperitiff på hva som skulle komme. For når Vai blåste i gang jubileumsshowet med Liberty ble all tvil borte. Vai var i storslag! Han gjøglet med publikum, dro fantastiske soloer slik bare han kan og riffene satt som ei kule. Litt overraskenede var det at han innledningsvis fortalte at grunnen til at han ikke var på turné med Passion & Warfare-albumet rett og slett var fordi han var vettskremt for å fremføre det live. Selveste Steve Vai har prestasjonsangst altså.

Konsertlyden under en slik begivenhet er særdeles viktig og den var for så vidt utmerket bortsett fra en anelse mye diskant på de høyeste tonene, og de har han som kjent endel av. Heller ingen tvil om at lyden var høy, men høyt skal og må det det være. Så til de to “stakkarene” som stod rett ved siden av meg, ta enten med ørepropper eller spill Steve Vai høyt på stereoanlegget til neste gang. Å holde seg for ørene på Steve Vai konsert tar seg ikke pent ut..

Klassikerne fra Passion & Warfare kom selvfølgelig i samme rekkefølge som på albumet, og det var underholdende med “gjesteopptredener” både fra Brian May, Joe Satriani, John Petrucci og Frank Zappa i anledning 25-årsjubileet for Passion & Warfare (riktignok ett år på etterskudd). Mine personlige favoritter Erotic Nightmares, For The Love of God og The Audience is Listening brakte ikke bare meg, men resten av salen tilbake til gutterommet og Headbanger’s Ball etter stemningen å dømme. Et over middels kresent publikum lot seg i alle fall rive med og Vai hadde publikum i sin hule hånd. Vai sitt innslag om å lage en sang med publikum var for så vidt underholdende, men det var bemerkelsesverdig få som turte å melde seg frivillig til å stå på scenen med Vai. Merkelig? Nei. Jeg tror 99 % av publikummet har et religiøst forhold til denne mannen som har spilt med Frank Zappa, Alcatrazz, Whitesnake og David Lee Roth, men aller viktigst hans solokarriere og banebrytende sound og teknikk.

Jeg har sett Vai bedre før rent teknisk sett, men det meste satt og med et glimrende band i ryggen låt det formidabelt. Vai oste av spilleglede og leverte et forrykende og imponerende show i en alder av 56 år. Og, 2,5 timer med en av verdens mest innflytelserike og innovative gitarister i moderne tid, hva mer kan man ønske seg?

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Konkurranser

Vinn billetter til Cult of Luna!

11. mai 2016 MHN

Cult of Luna er for tiden aktuelle med sitt splitter nye – og tungt kritikerroste – album, Mariner. Når de nå på fredag (13. mai) kommer til Oslo for å spille på Rockefeller, har de derimot fokus på sitt 2006-album, Somewhere Along the Highway, som de nå skal fremføre i sin helhet. En vinner kan få to billetter til denne konserten, ved å fortelle oss i kommentarfeltet under hvilket album DU gjerne skulle sett favorittbandet ditt fremføre i sin helhet live! Trekning kl. 12.00 fredag.

Rockefeller skriver følgende om konserten i sin pressemelding:

Postrockbandet Cult of Luna er et av Sveriges mest hyllede band. De har en særdeles kritikerrost diskografi bak seg, og også som liveband blir de rost opp i skyene. I 2016 er det ti år siden Cult of Luna slapp klassikeren Somewhere Along the Highway. Dette skal feires med en unik Europaturné, der de spiller platen i sin helhet, blandet med både gamle og nye låter.

«Som fan älskar jag när band spelar skivor rakt igenom. Vi får ständigt höra hur mycket skivan har betytt för folk och det var det som avgjorde att vi skulle göra «Somewhere Along the Highway Tour”. Men framför allt betyder skivan väldigt mycket för oss» sier Johannes Persson, vokalist og gitarist i Cult of Luna.

«Vi kommer inte spara på krutet. Vår ljustekniker ser fram emot det här och har redan börjat komma med idéer. Vi kommer köra både gammalt och nytt varav vissa låtar kommer vi nog inte ha spelat på ett bra tag» fortsetter han.

Nå er de aktuelle med det splitter nye albumet, «Mariner», som har fått femmere i Dagbladet, Aftenposten og Klassekampen, og 9,5 av 10 i Metal Hammer Norway!

http://www.rockefeller.no/rf130516.html

NB – Aldersgrense er 18 år, og vinneren er selv nødt til å komme seg til Rockefeller.

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Lørdag

8. april 2016 MHN

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
26.03.2016

Første band ut på festivalens siste dag er Nordjevel (9/10,) og kjelleren på John Dee fylles fort opp til tross for at klokken ikke er halv seks enda. Dette er bandets første konsert, og forventningene er skyhøye da debutplaten er et aldri så lite mesterverk. Når sceneteppet omsider trekkes til side dundres det i gang med old school, brutal black metal og allerede fra første tone har de publikum med seg, det er fullt kjør foran scenen etter bare sekunder inn i første låt. Publikum har all grunn til å være fornøyd for dette er så gjennomført og tight at man skulle tro gutta ikke har gjort annet. Det meste klaffet for Nordjevel denne kvelden. Noe småtteri vil det jo alltid være, men det blir bare flisespikkeri i denne sammenhengen. Totalt sett så ble dette til et forrykende show med alt man kan ønske seg fra en black metal-gig. Det var lite med snakking mellom låtene, men det ga bare mer tid til det vi var kommet for, nemlig mer musikk.

Etter en kanonåpning på lørdagskvelden på John Dee går ferden opp på Rockefeller for å overvære Order (6/10). Det er ikke riktig så stor trengsel foran scenen her som det var i kjelleren noen minutter tidligere, men det er god stemning fra de som har valgt å ta turen for å få med seg Order denne kvelden. Når bandet ankommer scenen og starter sin doomish black death metal, brer det seg en mørk stemning over salen som setter seg godt i hjerterota, og den følelsen sitter i ganske lenge utover i konserten før det hele dabber litt av. Det blir dessverre litt langdrygt og litt ensformig. De har ikke det helt store showet og jeg står igjen med en følelse av at dette hadde nok kanskje passet bedre nede i den mørke kjelleren på John Dee, jeg tror de ville fått mer ut av magien og energien i showet sitt der nede. Order er et fett band med dyktige musikere, men jeg synes ikke de klarte å få dette helt frem denne kvelden. I små doser var det fett som bare det, men ikke i 40minutter.

Nifelheim (7/10) er alltid et sikkert kort, og brødrene hardrock leverte også denne gangen. Det blir selvfølgelig som en runde i verdensmesterskapet i nagler og tilbaketrukket hårfeste, men det er jo halve sjarmen med bandet, den totale autistiske holdningen til musikkformen de holder på med.

Moonsorow (8/10) manglet gjerne det store showet – sett bortifra keyboardisten med liksminke og bar overkropp. Likevel maktet de å engasjere noe voldsomt. Som regel ligger bandet hårfint på grensen til totalt fingeren-i-halsen svulstig, men på sett og vis kunne en la seg engasjere av folk og black metal hånd i hånd. Bandet gikk rett i gang med Jumalten Aika fra bandets ferske plate ved samme navn. Vi fikk også servert låter som Pimeä, Suden Tunti, og Taistelu Pohjolasta – uten at en aner hva noe av de handler om uten å konsultere en finsk venn. Men musikken holdt mål, og fordommene om litt vel lystige toner ble vel egentlig gjort til skamme.

Siste band ut på John Dee denne helgen er de svenske vikingene i Månegarm (8/10). Det er første gang svenskene spiller på norsk jord, så John Dee er nok en gang fylt til randen av forventningsfulle fans.Etter å ha hørt bandets siste utgivelse hadde jeg vel ikke de største forventningene, men når det hele dro i gang var alt det glemt. Månegarm kjører i gang med fengende viking black metal så det ljomer over hele lokalet, og det ser ut til at publikum liker det de ser og hører for det blir veldig god stemning ute i salen, noe som vedvarer helt til siste slutt. Bandet holder et høyt tempo og vi får servert både litt nytt og noe gammelt fra bandets diskografi. De har laget en delkule låter opp igjennom årene – flere av dem blir levert her, og det liker vi. En gjennomført bra gig, og en knall avslutning på kvelden på John Dee.

Allerede en time i forveien begynte folk å finne seg til rette til konsertstart, og var man ikke tidlig ute med å gjøre dette, var man ikke garantert god utsikt, for å si det sånn. Mayhem (8,5/10) hadde uten tvil Infernos mest fullpakkede hus i løpet av årets festival. Det var vanskelig å spotte ledige flekker på gulvet, spesielt med tanke på havet av svartekledde mennesker som var blitt til der. Mayhem er kjent for sine kontroversielle sceneopptredener, og de holdt ikke noe tilbake denne gangen heller. Scenen på Rockefeller var dekket omhyggelig – eller uhyggelig fra gulv til tak. Backdropen med bandlogo og grisekadavere var på plass. Selv før bandet gikk på scenen lykkes de med å skape skrekkblandet fryd blant de mange som tok turen for å se avslutningsbandet på Inferno dette året. Fakler og kjettinger ble akkompagnert av mørkt trommespill, og uten noe særlig forvarsel var de plutselig i gang rundt midnatt.

De åpner med A Bloodsword and a Colder Sun og fortsetter med flere kjente låter. Til publikums store overraskelse, ble Mayhem gjenforent med tidligere bandmedlemmer. Vokalistene Sven Erik Kristensen, aka Maniac og Eirik»Messiah” Nordheim delte konserten sammen med nåværende vokalist, Attila. En av bandets grunnleggere, trommis Kjetil «Manheim” Haraldsson, sto også bak flere av låtene som ble fremført den kvelden. Det var også gledelig å se bandets originalmedlem, Jørn ”Necrobutcher” Stubberud på bass.

Lydforholdene var upåklagelige, og det låter godt og raffinert av Mayhem. Med Hellhammer bak trommene i tillegg, går det jo sjelden feil. De varierte mye fra ekstremt, (og da mener jeg virkelig ekstremt) tempo og ned til roligere partier. Vokalistene er også et kapittel for seg. Maniac, gikk ravende rundt i sin stilfulle bekleding på scenen som et enormt blikkfang, og Attila varierte vokalen fra hes skriking og ned til helvetes dypeste avgrunn. Grisehoder var selvsagt en ingrediens i showet, og ble som forventet lempet ut til publikum.

Life Eternal,Deathcrush og Freezing Moon forble høydepunkter på en over gjennomsnittlig god konsert. I tillegg var det stas at gjesteartistene fikk komme ut på scenen til stor glede for publikum. Mayhem har gjort dette i flere tiår og kan dermed trygt omtales som pionerer innen norsk svartmetall. Det forklarer ganske enkelt hvorfor Rockefeller var så stappa og proppfull av stemning den lørdagen.

Tekst: Per Aage Melby, Pål Lystrup, Monique Mesquita

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3974]

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Fredag

8. april 2016 MHN

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
25.03.2016

Anført av Blastfest-general Yngve ‘Bolt’ Christiansen, stilte Blood Red Throne (7,5/10) som første band på hovedscenen tidlig fredag kveld. I likhet med Vader måtte også det norske veletablerte dødsmetallensemblet klare seg med et show utelukkende bestående av medlemmenes egne påfunn underveis, sett bortifra et elegant nytt backdrop med en stor, blodrød trone. Men i så måte hjelper det at bandet har både en Ivan Gujic på gitar og en Bolt på vokal. Mr. Bolt spydde underveis i helikopterbangingen, Ivan styrtet sprit, brakk gitaren og så ellers ut til å lide av akutt hjerneskade under mye av konserten. Den ene skyhøye spyttklysen fra Bolt traff dessuten rett i pannen på bassist Ole Bent Madsen. I det hele tatt var det en konsert med like mye ablegøyer som det var tung bunnsolid death metal. Der er det også noe som må sies, nemlig at det fremdeles er slik at det er låtene fra Altered Genesis som virkelig får i gang størst grad av headbanging. Hva det sier kan en la stå som et åpent spørsmål.

Det andre bandet ut på Rockefeller denne langfredagen er Gelsenkirchens store sønner, Sodom (7/10). Til å begynne med er det vanskelig å høre noe som helst fra der jeg står ganske langt bak i lokalet, lyden er som seig graut. Jeg flytter meg nærmere miksebordet der lyden vanligvis er bedre, og utover i konserten bedrer den seg betraktelig. Nå er heller ikke Sodom kjent for å ha krystallklar lyd på noe som helst, men det er en fordel å faktisk klare å skille ut hvilke låter som blir spilt. På de knappe 40 minuttene Tom Angelripper og co har til rådighet, får publikum hovedsakelig servert låter fra tidlig i karrieren, som Outbreak of Evil, Sodomy and Lust, Blasphemer, Agent Orange og avslutningsnummeret Ausgebombt. I tillegg byr Sodom på låten med det fantastiske navnet The Saw is the Law, og City of God – en låt jeg betrakter som relativt ny, men innser nå at det er hele ti år siden den ble gitt ut. Upåklagelig valg av låter, og det låter tidvis veldig kult. Bra energi, aggressiv riffing og sterk tysk aksent – trenger man noe mer for å kose seg? Ingen Sodomkonsert uten Mötorheadcoveren Iron Fist, og midtveis i settet gjester Tore Bratseth fra Bömbers scenen for å gjøre vokal på nevnte låt som han naturlig nok dediserer til Lemmy, til god respons fra Infernopublikummet. Vel blåst!

Nest siste band på hovedscenen hadde reist hele veien fra USA, og lød navnet Suffocation (8/10). Bandet har spilt Inferno minst to ganger tidligere, men denne gangen var de fra første stund tilbake der de skulle være, som gode eksempler på skikkelig brutal death metal. Slik går det gjerne også når en sparker i gang ballet med Thrones of Blood og Breeding the Spawn. Nå skal det sies at det føltes litt merkelig med et band hvis besetning kun huset to av de vanlige medlemmene. På trommer var godeste Kevin Talley (Misery Index, Dying Fetus, Six Feet Under og så videre) på plass siden sist, og tok altså over etter Dave Culross. Vokalen kunne en kjenne igjen fra det litt mindre New York-bandet Dehumanized. Den stod Andres Montoya for, og han erstattet da altså Frank Mullen, som ikke alltid er med live lenger, siden det er mer penger å hente på vanlig dagjobb når en har familie å forsørge. Som erstatning for Guy Marchais, steppet Charlie Errigo inn, også kjent fra mindre New York-band, som Pyrexia og Internal Bleeding. Savnet etter ablegøyer og lange taler fra Mr. Mullen var helt klart tilstede midt mellom Catatonia, Pierced From Within, Entrails of You, og Effigy of the Forgotten, men ellers var det meste som det skulle. Derek Boyer hadde ikke bare bassen lavt over gulvet, men valgte å bokstavelig talt å støtte den til gulvet store deler av konserten. Fascinerende i seg selv. Like kjekt var gjenhør med Abomination Reborn fra det superbe selvtitulerte comebackalbumet, så også solide gjennomkjøringer av Infecting the Crypts, Funeral Inception, og Liege of Invernacity.

Svenske Craft (7,5/10) har fått æren av å avslutte kvelden nede på John Dee, og lokalet er til å begynne med stappfullt. Det er andre gangen Craft spiller i Norge, og til tross for at de har holdt på siden 1998, er ikke Craft det mest rutinerte livebandet ettersom de ikke begynte å spille live før i 2014. Ingen av bandmedlemmene kan sies å være spesielt ekstroverte i sin opptreden, spesielt ikke vokalist Nox der han vandrer fram og tilbake på scenen uten å kommunisere med publikum i særlig grad. Men, det kler faktisk musikken veldig godt, det ville vært helt feil hvis de hadde brutt ut i et totalt publikumsfrieri. Låt nummer to i settet, Death to Planet Earth, blir greit mottatt av publikum, men det er først litt uti settet at salen er med på notene. Lydteknikerne på John Dee fortjener en klapp på skulderen, lyden er rimelig hvass, men det låter fortsatt klart og tydelig. Det er dessuten deilig å se en trommis som faktisk slår skikkelig på trommene, i stedet for å bare pirke borti dem som en annen jazzmusiker, og i den grad man kan snakke om saftig trommelyd, så er det her det.

De aggressive partiene i musikken til Craft akkompagneres av strobelys som kan gi enhver stakkar epilepsi, men avløses av seig riffing med småprogressive elementer. Avslutningsvis får publikum det de venter på, nemlig «hiten» Fuck the Universe. Her headbanges det voldsomt både på scenen og ute i lokalet, og etter at bandet har spilt seg gjennom Xenophobia tar trommisen ordet. Han proklamerer at dette er hans siste konsert med Craft, og at det nå er på tide å overlate trommestikkene til noen andre. Han får en velfortjent applaus, og det er nå klart for siste låt for kvelden, I Want to Commit Murder, med Trish fra Djevelkult bak trommene, noe som blir godt mottatt av de som fortsatt er igjen i salen. En vel gjennomført konsert fra bandet fra Dalarna, og forhåpentligvis har Infernopublikummet igjen litt krefter til å få med seg Nile på hovedscenen.

Nile (7/10) blir ofte omtalt som en av de største innenfor death-metal sjangeren. Musikken er, som bandnavnet hinter til, inspirert av musikken i Midtøsten. Bandet er kjent for voldsomme og tekniske liveopptredener, så forventningene til freadagskvelden var høye. Til tross for de gode ryktene, klarte de ikke å lokke med seg nok publikum til å fylle lokalet. Folkemengden på Rockefeller var helt ok til å begynne med, og endte opp med å bli halvfullt etter hvert som de spilte. De åpner settet sitt med Sacrifice Unto Sebek, et nummer med en østlig inspirert intro og melodiøse partier – typisk Nile med andre ord.

En haug av hardbarka fans klapper og hoier idet de entrer scenen, og som de erfarne musikerne som de er, tenker man at de vet hva som skal til for å utføre en god konsert. Fra deres side klarte de dette utmerket. Musikken deres er hard og meget bra utført, teknisk sett. Vi fikk servert mengder med hylende gitarsoloer, takket være Karl Sanders. Vokalist Dallas Toler-Wadeprøver iherdig å få liv i publikum med jevne mellomrom,”Can I get a fuck yeah?”, spør han og det funker dessverre ikke mer enn noen sekunder før folk står tilbake med armene i kors. Det virket som folk var mer opptatt av å konsentrere seg for å lytte til musikken og følge med på teknikkutførelsen, enn å faktisk la seg rive med av den og ha det gøy.

Alt i alt holdt så holdt det ikke mål ut ifra forventingene. At Nile er teknisk flinke er det ingen tvil om, og folk anerkjente dette også uten å gå helt amok – men kjemien mellom band og publikum var ikke helt tilstede dessverre.

Tekst: Pål Lystrup, Mari Thune, Monique Mesquita

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3928]

Liveanmeldelser

Inferno 2016 : Torsdag

8. april 2016 MHN

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
24.03.2016

Deathcode Society (6,5/10) har helt klart kulere musikk enn de har navn, i alle fall på plate. Live ble det dessverre litt tannløst, og at de attpåtil hadde kastet seg på det som virker som en bølge av band hvis medlemmers identitet skal holdes skjult. Vel, snart er ikke det så spennende lenger. Ikke etter Ghost, Misthyrming, MGLA, Cvlt og en drøss andre i nyere tid har kjørt samme konsept. I grunnen forløp konserten som de fleste tidlige konserter på John Dee; Halvfull sal, litt slapp stemning, som regel dårlig lydproduksjon, og også ganske ofte «så där» interessante band.

ICS Vortex (7,5/10) er kjent fra Borknagar, Arcturus og Dimmu Borgir, og er aktuell med sitt eget album, Storm Seeker. En atmosfærisk intro setter stemningen i gang, og det er full jubel når bandet kommer ut på scenen. Idet Vortex inntar scenen sammen med bandet som skulle backe han denne kvelden, dukket det plutselig opp flere nye mennesker i publikum, noe som kan tolkes som et bevis på hva Simen «ICS Vortex» Hæstnesbetyr for miljøet den dag i dag. Ovennevnte er en bemerkelsesverdig frontfigur, og han virker sulten på å spille. Resten av bandet beveger seg så godt det lar seg gjøre, og det er faktisk gøy å se på. De byr på teknikk, sjarm og spilleglede. Gitar og bass kommer til sin rett, og er akkurat så fremtredende som de bør være og trommene låter greit.

Hestnæs oppførte seg utrolig casual på scenen, og hadde god kontakt med publikum. Vi fikk også servert noen joviale kommentarer innimellom, hvilke ble godt tatt imot av Inferno-publikummet. Med en sånn holdning gjennom hele konserten, kan man trygt anse dette som et tegn på at han selv hadde det fint på scenen. Hva selve synginga angår, kan ikke Hestnæs’ stemme beskrives som annet enn glimrende. Som clean vokalist, har denne mannen en stemme som overgår det aller meste av andre vokalister. Og med både sanger fra Storm Seeker-platen og gamle låter, klarte han stort sett å holde showet interessant gjennom hele sin opptreden. Alt i alt var settet relativt velkomponert, og det er lite å pirke på. Selv om dei utgangspunktet vet hva som skal til for å fenge et publikum, dabbet responsen noe av mot slutten av showet. Hadde publikum vært noe varmere i trøya i forkant, hadde nok dette resultert annerledes.

Vader (8/10) er alltid solide live, så også som andre band ut på Rockefeller-scenen, anført av en litt slapp Peter, om sant skal sies. Selvsikkerheten er fin den, så lenge det ikke fører til at en blir for tilbakelent. Gitarist Spider på ytterste venstre sørget dog for fullt liv. Hans hockeymanke og skinnvest var stort sett i full bevegelse. Mannen har mye av æren for at Vader holdt koken med et show kun basert på det musikalske og lite visuelt annet enn en enkel backdrop. Men låtene er jo stort sett også bare krem. Faktisk har bandet såpass lang diskografi at en dessverre ikke rekker få mer enn små utvalg av all den storhet som der finnes. Denne kvelden fikk vi klassikere som Wings, Dark Age, Vicious Circle, og Carnal, men også nyere klassikere som Come See My Sacrifice, Triumph Of Death, og Helleluyah!!! (God Is Dead).

Nest siste band på John Dee torsdagskvelden var Scarred (6/10) fra Luxemburg. Bandet profilerer seg som Luxemburgs svar på Gojira, så da skjønner de fleste at det dreier seg om teknisk death/thrash med masse groove. Og groove ble det mye av! Med intens riffing brøytet bandet seg breialt gjennom settet og leverte en flere sterke låter. Blandingen av thrash og death metal funket godt, og i tillegg til nevnte Gojira var det flust av Machine Head, Lamb Of God og Pantera til stede. Tidvis ble det pinlig nært plagiat, men gutta klarte å balansere sånn akkurat passe. Noen av låtene ble også litt vel like, men ikke så like at det ble plagsomt. Det hele funket best når det var tungt og groovy, for når tempoet økte til nivå death metal ble det litt grøtete. Vokalen slet på de semi-rene partiene, og framstod som litt lite dynamisk. Det visuelle var heller ikke all verden, noe som påvirket publikum som forholdt seg fattet og kontrollert gjennom hele konserten. Lyden var godkjent, men jeg savnet litt mer volum på bassen. En god opplevelse, men fortsatt et stykke igjen til en topp-plassering.

Marduk (8,5/10) satte igang full blitzkrieg med Frontschwein. Like etter ble det annonsert at The Blond Beast marsjerte inn, og passende nok gled det rett over i Slay The Nazarene. Fin blanding av det tredje riket og spyd inn i himmerike der altså. Med 502, The Levelling Dust, Cloven Hoof, Burn My Coffin, og Womb of Perishableness sementerte Marduk seg som et band en simpelthen bare blir nødt å trykke til sitt bryst i livesammenheng. At bandet nå har sluppet en solid plate i Frontschwein, og er så tighte og solide som de er live… Vel, all honnør! Og det uten gammel romersk hilsen!

At Cattle Decapitation (10/10) gav ut fjorårets beste skive, er et ubestridt faktum! Derfor var det et godt utgangspunkt for å overvære Cattle Decapitations første konsert i Norge siden 2007. Og fy feite for en opplevelse det ble! Med et fullstappet John Dee som fotskammel, startet seansen med åpningskuttet fra The Anthroposcene Extinction, den geniale Manufactured Extinct. Og fra første tone låt det steike bra. Lyden var gulle god, i hvert fall lengst fram i lokalet, der undertegnede stod. Og lyden er essensiell for et band som spiller så krevende og brutal death/grind som det Cattle Decapitation gjør. Kompleksiteten i låtene og alle detaljene som ligger og briljerer i gitaren og trommene er enkelt og greit avhengig av dette. Det ble levert flest låter fra siste skiva, med nevnte åpningslåt, Not Suitable For Life og Pacific Grim som høydepunkt. Heldigvis hadde amerikanerne også plukket ut bautaene Your Disposal og Kingdom Of Tyrants fra Monolith Of Inhumanity, sistnevnte kom forresten som avslutningslåt.

Bandet framstod som selvsikre og framoverlente, understreket av gitarist Josh Elmores passende arroganse og vokalist Travis Ryans passende jovialitet. En udiskutabel god kombinasjon. Travis appellerte til publikum mellom flere av låtene, men det som huskes best var vokaliseringen. Med en enorm bredde som inkluderer både hvesevokal, black metal vokal, grynte vokal og pig sqeels er det komplett uforståelig at ikke stemmebåndene til Travis har tatt kvelden ennå, for han tok så hinsides hardt i at det var rart at ikke øynene poppet ut av skallen på fyren. Og David McGraw (!), går det an å spille trommer frekkere og hardere?!? Det gikk unna i et forrykende tempo, kombinert med en enorm presisjon. Konserten ble en massiv maktdemonstrasjon som påvirket publikum til gjentatte ganger circle-pits og massiv headbanging. Ekstrem metal har aldri vært nærmere perfeksjon!

Mysticum (10/10) som headlinermateriale? Vel, mange ville nok diskutere akkurat det, på tross av bandets historiske signifikans, med link til den indre sirkel rundt Euronymous, deres eviglange fravær fra livescenen også videre. Men idet teppet falt, og bandet fikk vist fram sitt nøye planlagte show, var det tydelig at det var verdt de pengene arrangøren har måttet punge ut. Alle de tre medlemmene var forhøyet på podier, og resten av scenen var et virvar av videoshow, lys og strober. Det var i det hele tatt veldig mye. Videoshowet især var helt enormt, og det dekket mesteparten av scenen på Rockefeller.

Som blasert konsertgjenger er det ikke lenger slik at det er mye som egentlig vekker spesielt med oppmerksomhet, om en skal være dønn ærlig. Det skal liksom litt til for at en gidder heve noe øyenbryn. Med Mysticum var gleden tilbake, ironisk nok. I all djevelsk symbolikk, krigsstaffasje, dyster og kald, industriell black metal, og intens psykedelia fantes det faktisk litt glede. At band ennå gidder å lage litt ekstra ut av en opptreden, og å gjøre det så gjennomført som det her er verdt all honnør. Forventningen var i grunnen høy nok til bare å se trioen på scenen, og så ble det bare totalt hakeslepp fra første stund. Om Mysticum fremdeles mangler troen på menneskeheten, ga dette i alle fall tilbake troen på Mysticum.

Tekst: Lars Bremnes Ese, Monique Mesquita, Pål Lystrup

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3896]

Liveanmeldelser

Baroness @ Rockefeller

31. mars 2016 MHN

Baroness + Bombus
Rockefeller, Oslo
30.03.2016

Amerikanske Baroness er på Europaturné, og en kald onsdag i slutten av mars var det Oslopublikummets tur.

Det finnes ikke noe deiligere enn lyden av vreng. Baroness og Bombus leverer masse vreng, i bøtter og spann. De fleste var antagelig der for å se sludge-kongene i Baroness, som er et av få moderne konsistente metalband som evner å levere spennende, kreative og nyskapende kvalitetsalbum. Men vi må ikke glemme Bombus fra Gøteborg. Byen som leverer mer og bedre rock og metal enn det som burde vært praktisk mulig.

Jeg hadde akkurat satt foten innafor døra på Rockefeller og klokka hadde såvidt passert ni, og til min store forskrekkelse dro jeg kjensel på de fete riffene til Bombus (8/10). Svenskene har levert tre strålende album som dessverre har gått under radaren til altfor mange. Oppvarmingsøkta forut for Baroness var intet unntak der det var plass til et par busser foran scenekanten. Likevel leverte Bombus et kort, men fremragende sett med kremlåta Let Her Die som høydepunkt.

Det kan være en utakknemlig jobb å varme opp for et band som Baroness, men svenskene har skjønt det. De benyttet sjansen til fulle for å vise seg frem og leverte et energispekket sett med dynamitt. Liker du Baroness er det umulig å ikke like Bombus. Selv om de ikke er like nyskapende og kreative, funker resepten med tunge, fete riff og fengende partier som f…. Vennligst sjekk ut den splitter nye utgivelsen Repeat Until Death.

En time senere var Rockefeller fullsatt med alt fra streite gamliser (som undertegnede), hipstere, fjortiser og motorsykkelentusiaster. En litt tam start, og det var ikke Baroness (8,5/10) sin skyld, men det er normal etikette å klappe etter hver låt. Og hva er vitsen med å gå på konsert hvis du likevel står med nesa ned i smarttelefonen og snapper? Se og bli sett? Uansett, klappe skal du.

Baroness virket uansett uanfektet og fyrte løs fra scenekanten. Kerosene, March to the Sea, Morningstar, Shock Me allerede i første del av settet, joda, dette bandet har mye gull å ta av, det er det liten tvil om. Låtene fra det mektige sistealbumet Purple, låt fantastisk bra. Og det var i hovedsak låter fra dette albumet de spilte. Men heldigvis fikk vi også magiske The Gnashing fra Blue. Grunnlegger, vokalist og fremragende gitarist, John Baizley, er en karismatisk frontfigur, og det oste spilleglede, energi og positiv faenskap av han gjennom hele kvelden, i likhet med resten av bandet. Noen små feilskjær her og der var det riktignok, men i sludge metal er det meste lov. Det skal ikke låte helt sterilt og feilfritt, og rent teknisk er flere av låtene til bandet særs krevende å spille.

Baizley har en effektiv, men begrenset stemme, og innimellom er det kjærkomment med et pusterom. For balansegangen mellom det progressive, energiske og stemningsfulle behersker de og utnytter til det fulle. Komplekse låter med en imponerende variasjon og kreativitet. Baroness leverte kort og godt en knakende bra konsert, og neste gang håper jeg på mer engasjement blant publikum. Litt nikking og klapping er på sin plass. Takk til de fire guttene som såvidt var gamle nok til å komme inn for forsøk på moshing og kjærkomment engasjement gjennom hele konserten.

Tekst: Pål J.Silihagen

Foto: Terje Dokken

Liveanmeldelser

Graveyard @ Rockefeller

23. mars 2016 MHN

Graveyard
Rockefeller, Oslo
18.03.2016

Gjengen fra Gøteborg fremstår fortsatt med mengder av sjel, om enn med noe mindre råskap.

Etter en noe unødvendig lang introlåt entret Graveyard (7,5/10) Rockefeller-scenen til stor jubel fra en to tredjedels fullsatt sal. Det hele startet så med Slow Motion Countdown fra Lights Out-albumet, og at bandet har valgt å starte med denne låten på flere konserter denne turneen sier litt om bandet anno 2016. For dette er ikke blant de mest høylytte kanonene i deres arsenal, derimot er det en fin og sober låt, som i de fleste tilfeller fremføres på følsomt vis, og så var også tilfellet denne fredagen. En annen ting som ble lagt merke til allerede fra første sang, var den nær perfekte lyden. Forholdet mellom instrumentene, volumet, klangen, alt låt strålende fra start til slutt.

Etter dette var det den tilbakevendte bassisten (gitarist sist han var i bandet), Truls Mörck, sin tur til å tre frem til mikrofonen i det bandet fortsatte med From a Hole in the Wall, før vi fikk første smakebit fra bandets kanskje beste album, Hisingen Blues, i form av Buying Truth (Tack & förlåt). Med denne plukket tempoet seg opp litt, noe som fortsatte med Seven Seven, før vi ble bragt ned igjen med Exit 97.

Med låter som Cause & Defect og The Suits, The Law & the Uniform som oppfølgere, fremkalte kanskje ikke bandet den største bølgen av utagerende hodebevegelser blant publikum. Men de er alle låter med kvaliteter som gjør det vanskelig å stå stille uten å gynge med til den smittende grooven.

I det sirenene i introen til An Industry of Murder ble avspilt over anlegget, kom også det største jubelbrølet siden bandet gikk på scenen. Og, publikummet som sørget for et velfylt lokale, sørget også for å gi bandet velfortjent støtte konserten gjennom. De viste også bandets brede omfattelse, her var både metallhuer, eldre rockere, hipstere, representanter for den yngre garde som skal føre rocken videre, samt folk som antagelig ikke har noe videre forhold til rock i det hele tatt. Felles for alle var at de lot til å storkose seg kvelden gjennom, og det med god grunn.

For etter at bandet hadde kjørt gjennom kveldens kanskje slappeste låt, den stillestående og intetsigende Too Much is Not Enough, var det nok engang klart for at Joakim Nilsson overlot vokalen til nevnte Mörck, og kveldens eneste låt fra det strålende debutalbumet, nemlig As the Years Pass By, The Hours Bend. Bassistens gjeninntreden i bandet, og hans vokalansvar gir bandet en fin variasjon, og ikke minst gir det stemmen til Nilsson noen velfortjente pauser.

Noe den så absolutt trengte med tanke på trioen som avsluttet bandets hovedsett. Bandets kanskje største «hit» Hisingen Blues, ble nemlig etterfulgt av Endless Nights, og en av bandets desidert beste låter, deres egen Free Bird: Uncomfortably Numb. Disse låtene hadde nesten vært verdt inngangspengene alene.

Etter den obligatoriske pausen kom Nilsson alene tilbake på scenen og fremførte Stay for a Song, en nydelig låt som dessverre ble litt ødelagt av at enkelte i publikum ikke klarte å holde kjeft. Samtidig kunne man også merke at stemmen til frontmannen begynte å bli litt sliten, noe som gjorde at den sprakk et par ganger i løpet av de tre siste låtene, The Apple and the Tree, Ain’t Fit to Live Here og The Siren, men ikke mer enn at publikum overøste bandet med jubel og trampeklapp etter at Jokke Nilsson hadde ropt ut en siste gang at demonene i hodet hans forsøkte å kvele ham i søvne.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Pål Bellis

Liveanmeldelser

Spidergawd @ Rockefeller

4. mars 2016 MHN

Spidergawd + Frances Wave
Rockefeller, Oslo
02.03.2016

Kritikerroste og plateaktuelle Spidergawd gjestet Rockefeller – bra oppmøte på en snøfylt onsdagskveld.

De som fikk med seg den korte opptredenen til oppvarmingsbandet Frances Wave (5/10) i går kveld, visste kanskje ikke at bandet nå jobber i studio sammen med Per Borten, vokalist i Spidergawd, mot en ny utgivelse til våren. Musikken til Frances Wave er inspirert av mange utgangspunkter der tradisjonell rock møter indie, på søken etter et mer moderne sound.

Scenen står klar med lys og røyk, og publikum venter i spenning. På høyttalerne spilles det Emerald av Thin Lizzy, etterfulgt av noen kleine musikkløse minutter før Spidergawd (8,5/10) entret scenen med null forvarsel – publikum får endelig muligheten til å ta av.

Gulvflekkene som var igjen å se i mengden under oppvarmingen, ble sakte, men sikkert fylt opp. Spidergawd er intet mindre enn en trøndersk supergruppe med medlemmer fra blant andre Motorpsycho og Cadillac. Det må nevnes at bassist Bent Sæther ikke var tilstede da han for tiden er opptatt med andre prosjekter. Bassist Hallvard Gaardløs, fra Orango, fylte for øvrig denne plassen meget godt. Trommeslager Kenneth Kapstad var derimot på plass i dag, og imponerte som forventet. Livebesetningen for kvelden ble også utvidet med lapsteelgitarist Roar Øien, noe som fylte lydbildet godt.

Åpningsnummeret No Man’s Land blir godt tatt imot av publikum, etterfulgt av El Corazon Del Sol, som også er å finne på deres nyeste skive, Spidergawd III. Videre befinner vi oss under lilla downlights, som skaper en perfekt atmosfære til gigens neste låt, Empty Rooms. Rolf Martin Snustad slo til med en jazzy saksofonintro før det virkelig tok av. Albumversjonen av denne varer omtrent i 14 minutter, mens denne utgaven ble kortet ned til nøyaktig fem minutter.

Det er først etter fjerde låt at bandet tar seg tid til å hilse på publikum: ”Halla! Halla! HALLA!”, sier en storfornøyd Borten, som fortsetter med å fortelle hvor fett han syns det er at så mange dukket opp på en onsdagskveld. Fansen blir også noe varmere i trøya når de fortsetter med å spille låter fra deres to tidligere utgivelser.

De fortsetter å spille tung 70-talls inspirert rock, og lar virkelig musikkopplevelsen stå i sentrum. Spillegleden de har lyser lang vei, og bandet er upåklagelig samspilt. Groovy riff, psykedeliske elementer og fengende driv slår i mot oss, låt etter låt. Det skader heller ikke at de er joviale og trivelige mellom låtene.

En skulle kanskje tro at når man har vært så lenge på toppen av rocke-Norge og internasjonalt som disse karene, at alle ideene er levd ut. Jeg sier ikke at det var innovativt, men holdningen de hadde fikk meg garantert til å slippe taket og gynge med. Spidergawd rocket så intenst og viste at det fint går an å levere varene og være fokusert, uten å være pretensiøse.

Tekst: Monique Mesquita

Foto: Therese C. Wangberg

wysokiej jakosci sterydy iniekcyjne w sprzedazy wy??cznie: big pharma powraca do podwy?ek cen w usa w styczniu po przerwie

Liveanmeldelser

Satyricon @ Rockefeller

21. februar 2016 MHN

Satyricon
Rockefeller, Oslo
20.02.2016

Et stappfullt Rockefeller feiret at det er gått tjue år siden Satyricon ga ut Nemesis Divina.

Det er trangt om plassen på Rockefeller denne kvelden, der vi er samlet for å høre Satyricon fremføre Nemesis Divina i sin helhet for å markere tjueårsjubileet for utgivelsen. Allerede idet oppvarmingsbandet The Good The Bad and The Zugly (6/10) går på scenen, er det en stor ansamling av mennesker rundt om i lokalet. The Good The Bad and The Zugly spiller hardcore/punkrock, og fra første tone er det full spiker. Det er kjapt, aggressivt og energisk med en skrikende vokal på toppen. Musikken gir meg litt Turbonegro-vibber, og er akkurat passe skitten og stygg. Vokalisten skriker omtrent lungene ut av seg, og det vil overraske meg om han ikke er litt hes i stemmen dagen derpå. En av de første låtene er Hate Will Get Us Everywhere, og på ti minutter har de allerede rukket å kjøre gjennom fire-fem låter. Deretter følger Heavy Metal Kid, og før tjuefem minutter har gått, er hadelendingene i The Good The Bad and The Zugly ferdige med settet. De får bra respons fra publikum på opptredenen sin, men bandet føles likevel litt malplassert i denne settingen – hvorfor ikke få inn et up and coming black metal-band i stedet? Det ville mest sannsynlig falt bedre i smak hos kveldens publikum, og det skulle for eksempel være en smal sak å hente inn et band som har spilt på Blastfest tidligere i uka.

Mellom bandene testes lyden på trommesettet mens det rigges til, og backdropen med sitt surrealistiske motiv er noe å hvile øynene på mens vi venter på Satyricon (8,5/10). Vi trenger imidlertid ikke vente alt for lenge. Frost, Satyr og livebesetningen bestående av gitarist Steinar Gundersen, bassist Anders Odden og keyboardist Anders Hunstad går på til oppsatt tid, til tonene av introen Voice of Shadows fra deres selvtitulerte siste utgivelse. Et fullsatt Rockefeller tar dem vel imot, og blir belønnet med The Rite of Our Cross fra Now, Diabolical etterfulgt av Our World, It Rumbles Tonight.

Satyr er nokså pratsom mellom låtene – han proklamerer at det er godt å se oss igjen, og tatt i betraktning at han for kort tid siden fikk påvist hjernesvulst får dette en dobbeltbetydning. Tidlig i settet får publikum spørsmål om det er mange som har tatt turen fra utlandet, og svaret Satyr får i retur er et så til de grader rungende ja. Det er et høylytt publikum vi har med å gjøre, og allerede på låt nummer tre Now, Diabolical synger hele salen med. Går vi tjue år tilbake i tid til den kvelden Satyricon hadde sin scenedebut på Rockefeller sammen med Darkthrone og Dissection, var etter sigende publikumresponsen den rake motsetningen av hva den var i dag. Der folk i 1996 stod stille som gravstøtter i salen, består det utsolgte lokalet nå av fans som synger, headbanger og lager liv foran scenen.

Det skal vise seg at første delen av settet er viet en del nyere materiale, og foruten låtene som nevnt ovenfor, spilles blant andre Black Crow on a Tombstone, To the Mountains og The Pentagram Burns. Gledelig er det at de klemmer til med Walk the Path of Sorrow fra Dark Medieval Times og Nekrohaven fra Satyricon, som blir stående som to av kveldens høydepunkt for undertegnedes del. Under førstnevnte spiller Satyr gitar, og lydbildet låter med ett litt fyldigere. Frost trommer som besatt (av nattens kalde gufs?) hele konserten igjennom, og før vi skal gå løs på hele Nemesis Divina går bandet av scenen for en liten pause, mens Hunstad fortsetter med et lite synthmellomspill.

Når band annonserer at de skal fremføre utvalgte album i sin helhet, forventer man som publikummer at albumet skal fremføres kronologisk. Det er ikke tilfellet her. Som på plata begynner det med The Dawn of a New Age og fortsetter med Forhekset. Men deretter er rekkefølgen byttet om på – Mother North kommer til slutt i stedet for som låt nummer tre. Dramaturgisk sett er dette sikkert et lurt grep, men jeg for min del skulle gjerne hørt låtene i den rekkefølgen de er på utgivelsen. Paradoksalt nok er det låtene fra Nemesis Divina, riktignok foruten Mother North, som får minst oppmerksomhet av publikum i løpet av kvelden. Når konserten drar seg mot slutten, og Mother North er den eneste som gjenstår, er allsangen fra salen så til de grader høy. Jubelen står i taket når låta endelig blir spilt, og Satyricon får en velfortjent trampeklapp som takk. Som ekstranumre, der Satyr oppfordrer til moshpit som varer litt lenger enn ett minutt, får vi Fuel for Hatred og selvsagt deres kanskje største hit, K.I.N.G.

Kort oppsummert leverte Satyricon varene og vel så det. Høy «hey-hey-hey»-faktor til tross, så var det en kul opplevelse å høre hele Nemesis Divina live. Det er mange av låtene i første del av settet jeg gjerne hadde byttet mot andre låter, men der har jeg nok majoriteten av publikum imot meg, for maken til mottagelse de låtene fikk er sjelden man hører. En verdig jubileumsmarkering ble det, og det lover godt for resten av spilledatoene i Europa framover.

Bildegalleri:
[espro-slider id=3008]

Tekst: Mari Thune

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Helloween @ Rockefeller

12. februar 2016 MHN

Helloween + Rage + Crimes Of Passion
Rockefeller, OSLO
10.02.2016

Tyske Helloween gjestet Rockefeller, og gjorde kvelden lystig for power metal-fansen i Oslo.

Det britiske bandet Crimes of Passion (5/10) har fått oppgaven med å varme opp publikummet på Rockefeller før de to tyskermetalgigantene Rage og Helloween går på scenen.
C.O.P. UK som de kaller seg, spiller metal av det melodiske slaget og er ikke redd for å overdrive synthbruken. Det er ikke mange som har møtt opp for å rekke disse, men de som er der gir likevel bandet en grei mottakelse. Med bare ett album og en EP er det begrenset materiale å velge i fra merittlisten, men vi får servert låter som My Blood og Accidents Happen, Even Here. Vokalist Dale Radcliffe har en god stemme, og bandets traktering av instrumentene er det ikke noe å utsette på, men selve musikken fenger meg ikke i nevneverdig grad. Crimes of Passion gjør likevel jobben de er satt til å gjøre, og klargjør publikum for de to neste aktørene.

Rage (7,5/10) er et band jeg aldri har tatt noe særlig av på i fysisk format – de har vært et av de bandene der musikken har gått rett inn det ene øret og ut det andre. Forventningene til kveldens konsert var av den grunn ikke særlig høye, men de ble gjort til skamme i løpet av den tiden settet varte. Eneste gjenværende originalmedlem er vokalist og bassist Peter ”Peavy” Wagner, som nå nylig har fått med seg to helt nye medlemmer på gitar og trommer. Konserten starter med Black in Mind og deretter plukkes det låter fra de fire siste tiår, med hovedvekt på nittitallet. Rage anno 2016 låter overraskende vitalt, og vokalen til Peavy har holdt seg godt. Under låta Down løsner stroppen på bassen til Peavy, og han må få hjelp til å få festet den igjen mens han fortsetter å spille. Idet gitarlyden til Marcos Rodriguez blir borte og basstroppen hopper av igjen mot slutten av settet, proklamerer Peavy lattermildt at det må hvile en forbannelse over denne kvelden. Det ser ikke ut til at dette plager tilskuerne i særlig stor grad, som nå teller ganske mange flere enn de som hadde møtt opp til første bandet. Som siste låt ut får vi Higher Than the Sky, og publikum synger så høyt med at man et øyeblikk kunne tatt det for å være playback. Bandet ser ut til å kose seg like mye som publikum, og benytter anledningen til å jamme over allsangpartiet ”Higher than the sky-sky-sky” med Lynyrd Skynyrd-låta Sweet Home Alabama og Dio-Holy Diver der gitarist Rodriguez får vist fram sine evner til å imitere Ronnie James Dio. En godt gjennomført konsert, og vel så det.

Rage går av scenen halv ti, og det er dermed hele 25 minutter til Helloween (7/10) skal gå på. Det viser seg at de faktisk trenger den tiden til å rigge ned trommene etter de to første bandene, og få på plass backdropen og gjøre klar scenen til kveldens hovedattraksjon. Ganske så presist fyres det i gang introen Walls of Jericho fra debutskiva med samme navn – som vi dessverre ikke får høre noen låter fra i løpet av kvelden – før Helloween inntar scenen. Eagle Fly Free er den første låta som treffer ørene våre, en låt med et i overkant lystig refreng fra Keeper of the Seven Keys Part II. Det er selvfølgelig en smakssak, og min og resten av publikums oppfatning stemmer dårlig overens på dette punktet, for her synges det med fra første tone med store smil rundt munnene. En annen som smiler bredt er gladlerka på bass, nemlig Markus Grosskopf. Det er ingen overdrivelse å si at han smilte hele konserten igjennom – hele mannen var faktisk et eneste stort glis – noe som blir en ekstra tydelig kontrast til gitarist Michael Weikath, med sitt alvorlige og konsentrerte steinansikt. Har noen sett den mannen smile noen gang?

Spøk til side, det vi får på Rockefeller i kveld er erketysk power metal av det velregisserte slaget. Vokalist Andi Deris hørtes innledningsvis litt rusten ut, men allerede i låt nummer to, Dr. Stein, har han fått i gang stemmen. Tyskerne ga ut sin syttende fullengder i fjor, og fra denne er det plukket ut tre låter: My God-Given Right, Lost in America og Heroes. Nye låter er vanligvis ensbetydende med røyke- eller dopause, men det er ikke tilfelle her for majoriteten av publikum. De nye låtene blir vel så godt mottatt som det eldre materialet Helloween byr på. Resten av settet består av låter fra Time of the Oath og Straight Out of Hell og etter en langdryg trommesolo pluss noen låter til setter Helloween i gang med en medley bestående av Halloween/Sole Survivor/I Can/Are You Metal/Keeper of the Seven Keys før de går av scenen. Her kunne de gjerne spilt hele låtene for min del, men med lange låter velger de heller å presentere smakebiter fra disse og heller bruke tiden til å fokusere på nyere låter tidligere i settet.

Etter en kort pause kommer bandet på igjen, og Deris med flosshatten på hodet drar essene Before the War, Future World og I Want Out ut av ermet til god respons fra publikum. Helloween har levert en god konsert slik fansen liker det, men det er ingen overraskelser i løpet av kvelden eller noe spontanitet å spore hos tyskerne. Det meste er velkontrollert og rutinert, og fremstår med det som litt energiløst. En tanke mer sprudel hadde gjort seg.

[espro-slider id=2847]

Tekst: Mari Thune

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Circus Maximus @ Rockefeller

7. februar 2016 MHN

Circus Maximus + Rendezvous Point
Rockefeller, Oslo
06.02.2016

Jeg kunne ikke tenkt meg å ha vært noe annet sted enn innenfor Rockefellers vegger denne regntunge lørdagskvelden. To fremragende norske progband på samme kveld er intet mindre enn et drømmescenario for enhver oppegående proginteressert musikkelsker. Det ene mer kjent enn det andre, men sjelden har jeg opplevd et oppvarmingsband som til de grader benyttet sjansen til å vise seg frem.

Sørlendingene i Rendezvous Point (8/10) ga ut den glimrende EPen Solar Storm i fjor, og fremførte denne i sin helhet. Og for en magisk opptreden! Låtene fra EPen satt rett og slett som et skudd og dynamikken i bandet var en opplevelse. For de som har hørt studioversjonen av låtene, så er det liten tvil om at fallhøyden var stor teknisk sett. Heldigvis satt alt som det skulle og spesielt vokalist, Geirmund Hansen, imponerte både med sin allsidige vokal og som showmann fra scenekanten. Men det føles urettferdig å trekke frem bare frontmannen når hele bandet virkelig imponerte. Circus Maximus kunne neppe ha valgt et bedre “ukjent” oppvarmingsband, og forhåpentligvis skaffet de seg noen velfortjente nye fans etter denne kvelden!

På forhånd hadde Circus Maximus (9/10) lovet et pyro- og lysshow uten sidestykke. Helt unødvendig spør du meg, for dette bandet klarer seg fint uten glitter og staffasje, men kult var det både med flammer og krutt. Bandet startet med kruttpakken av en låt, Namaste, og dermed var lista lagt for resten av kvelden.

Personlig foretrekker jeg de tyngste låtene, men settet var variert med låter fra debuten The 1st Chapter, til det kommende albumet Havoc. Sistnevnte spilte de hele seks låter fra, og etter responsen fra publikum å dømme var dette mer enn godkjent. Likevel var det kjente låter som Abyss, Architect of Fortune, I Am og Arrival of Love som virkelig fikk salen i god kok.

Så får det heller være at jeg savnet både Last Goodbye og Used fra Nine. Bandet var i storform med en lekende Michael Eriksen i bresjen, og for en gangs skyld var 99% av de fremmøtte interessert i det som skjedde på scenen – ikke i sosiale medier på smarttelefonen.

Det er en sann opplevelse å se et band klare å gi låtene sine enda et lite puff i liveformatet. Og joda, det var noen feilskjær her og der, men helt klinisk skal det da heller ikke være. Selv om Lasse Finbråten på keyboard var like presis som sølvguttene på julaften, Glen Møllen og Truls Haugen dannet som vanlig en stødig vegg i bakgrunnen, og virtuosen Mats Haugen glitret med både fremragende soloer og fete riff.

Kort oppsummert svært lite å sette fingeren på, bortsett fra at de nye låtene nok må sette seg noe mer – ikke teknisk sett eller for bandet sin del, men for et kresent publikum som liker å kjenne hvert eneste taktskifte i forkant.

Et verdig punktum for kvelden var låta Game of Life med pyrobonanza og konfettieksplosjoner. Jeg er fullstendig trygg på at hver eneste en som var tilstede, enten de har sett Circus Maximus hundre eller ingen ganger, gikk ut i vinterregnet med en følelse av at de hadde overvært en helt spesiell konsert, selv til Circus Maximus å være.

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

Liveanmeldelser

Backyard Babies @ Rockefeller

30. januar 2016 MHN

Backyard Babies
Rockefeller, Oslo
28.01.2016

Bakgårdsbabyene fra Stockholm kidnappet publikum tilbake i tid, med anmeldelser som denne som eneste etterspill, da publikum allerede fra start av sympatiserte med gjerningsmennene.

Fem år har gått siden sist Backyard Babies (8/10) var i Oslo, og siden den gang har de hatt en liten pause på fire år, før de kom tilbake i fjor med albumet 4our By 4our. Turneen for dette albumet gjorde de unna i fjor – heldigvis kan man kanskje si siden det ikke er det sterkeste albumet i katalogen deres. Og ikke minst fordi det åpnet for en konsert som ikke fokuserte like mye på å promotere nyskapningen. For det gutta leverte på Rockefeller denne kvelden kan i alle fall ikke karakteriseres som noe annet enn et hitkavalkade.

Det hele begynte med åpningssingelen fra forannevnte album, Th1rt3en or Nothing, og fortsatte med en av bandets beste låter, Highlights fra andrealbumet Total 13. Allerede fra starten av ble man minnet om at bandet representerer noe som savnes sårt i dagens rock, nemlig å ha det gøy! Selv om flere av tekstene deres absolutt er seriøse, har de aldri forsøkt å late som om de er noe annet enn det de er, nemlig et feel-good rock’n’roll-band. Bare ved å ramse opp setlisten blir dette lett synlig, for låter som The Clash, Made Me Madman, U.F.O. Romeo og Brand New Hate gjør ingenting om ikke å gi publikum lyst til å slippe løs og feste uhemmet. Under sistnevnte låt gjorde publikum seg også gjeldende for første gang med hornene i været og allsang. Et publikum som, med unntak av de helt i front, til tider virket litt slapt. Et fenomen som jeg synes har blitt en gjenganger de siste par årene, men det er en diskusjon for en annen gang og et annet sted.

Bandet gjorde i alle fall sitt for å holde stemningen oppe, og både Nicke Borg og Dregen var i storslag, selv om stemmen til Borg til tider ikke var helt 100% (kanskje nærmere 95%), men vi velger å tilskrive dette til det faktum at det var første konserten på turneen. Man skal heller ikke glemme den fjellstødige rytmeseksjonen med Johan Blomquist og Peder Carlsson. Når lyden i tillegg var krystallklar kvelden gjennom, var alt lagt optimalt til rette for et reelt rock’n’roll-party.

Dysfunctional Professional var nemlig neste låt ut, etterfulgt av kveldens andre låt fra det nyeste albumet, Bloody Tears. Herfra og ut var det hele en ren parademarsj med Heaven 2.9, og låten som kunne vært håndskrevet til bandets fans (muligens er den det også), nemlig A Song for the Outcast. Etter Star War fikk man også et vers av låten skrevet i samarbeid med Tyla fra The Dogs D’Amour, Painkiller, som gikk over i kveldens eneste «ballade», Roads. Siste låt ut fra 4our By 4our var Wasted Years, og med tanke på hva bandet leverte denne kvelden er kanskje den tittelen beskrivende for årene som har gått siden sist de spilte på Rockefeller.

Nomadic fra bandets selvtitulerte album fra 2008 var siste låt før bandet tok den obligatoriske turen bak scenen, for så å returnere med en trio av låter som satte et verdig punktum på en særdeles trivelig kveld. Abandon var første låt ut etter returen på scenen, og ble etterfulgt av bandets kanskje to desidert beste låter, Minus Celsius og Look At You. Med det er alle låtene som ble spilt denne kvelden ramset opp, og med god grunn. Det skal nemlig godt gjøres å beskrive med ord en slik festaften bedre enn hva setlisten selv gjør. Gjensynet med Backyard Babies var så absolutt gledelig, og de må gjerne komme tilbake før nye fem år er gått.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Parkway Drive @ Rockefeller

27. januar 2016 MHN

Parkway Drive + Architects + Thy Art Is Murder
Rockefeller, Oslo
26.01.2016

Herlig metalcorefest etter lang og farlig kø til Rockefeller.

Bare en halvtime etter at dørene åpner starter første band for kvelden, australske Thy Art Is Murder (6/10). Rockefeller er ganske tomt idet bandet går på, siden mesteparten av kveldens publikum står fast i kø utenfor og prøver å unngå fallende isblokker fra Rockefellers tak. Det stopper ikke publikumet som har kommet seg inn fra å gripe sjansen de har til å lage en ganske feit circle pit. Bandet spiller energisk og tight, og lyden var overraskende bra fra start. Etter at vokalist CJ McMahon sluttet seint i 2015 har de med seg vikar Nick Arthur, og han gjør en fremragende jobb.

Rundt halv ni er det britiske Architects (7/10) sin tur, og de starter med å få gulvet til å vugge ved første breakdown. Vokalist Sam Carter spretter rundt på scenen på høygir og den harde kjernen av Architectsfans gjør det samme foran. Trommis Dan Searle får vist fram hvor tight han er på basspedalene gjennom hele konserten, triggerne ligger nemlig litt høyt i miksen. Vokalen blir også litt borte på krevende partier, men alt i alt fungerer det godt. Publikum virker heller ikke å bry seg særlig om det, de hopper seg gjennom låt på låt fra Lost Forever // Lost Together. Samtlige låter er faktisk fra utgivelsen fra 2014, bortsett fra sistelåta. Det blir litt ensformig i lengden for undertegnedes smak, men det tar seg kraftig opp når de avslutter med These Colors Don’t Run fra Daybreaker. Et meget godt koreografert lysshow gjør at stemningen settes bra gjennom hele showet, så selv om musikken blir litt for ensformig for meg så koste jeg meg godt med knallstemninga som ble satt før kveldens hovedattraksjon.

Mellom Architects og Parkway Drive spilles det både Journey og Queen fra PAen på Rockefeller, og allsangen ljomer i bygget.

Backdroppet til Parkway Drive (9/10) faller og Rockefeller smeller. Bokstavelig talt, det drysses konfetti i mengder fra taket. Her holdes det ikke tilbake, og det er tydelig at bandet er i form. Bandet går elegant gjennom Destroyer og Dying To Believe før de tar en liten pause hvor publikum får skreket «Parkway Drive» en haug med ganger. Vokalist Winston McCall står med et svært glis og proklamerer at publikum kan tredje låt ut, og Rockefeller svarer med et jubelbrus når gitarist Jeff Ling spiller introriffet. Carrion blir skreket av nesten samtlige i publikum. Karma er neste låt ut etter at McCall gir publikum beskjed om å ha det gøy. Han trenger ikke be om det, for publikum klarer det utmerket. Det er topp stemning gjennom de neste låtene, både band og publikum virker å ha det tipp topp. Swing er siste låta før bandet tar en kort pause, og fansen fullbyrder McCalls ønske om circle pit gjennom hele første vers. Et sjeldent syn i Norge, men et nesten helt fullsatt hus er feststemt og Parkway Drive er god medisin.

Etter encore blir ting litt mer problematisk for bandet. Først drar de seg godt gjennom Crushed fra siste skiva uten issues, men når de skal starte Home Is For The Heartless går det såpass galt at brannalarmen går på hele huset og låta må avbrytes. McCall avbryter faktisk låta uten at han vet at alarmen har gått, han er innstilt på at publikum skal få oppleve pyroen slik de har ment den. Når han får beskjed om brannalarmen tar han det med et smil, og heldigvis slipper vi å evakuere, det var fakkelen på gitaren til Luke Kilpatrick som forårsaket alarmen. Mens band og publikum venter på å få tommel opp til å starte igjen serveres det en rolig versjon av Message In A Bottle fra Lings gitar til halvsmilende fjes rundt omkring. Et lite antiklimaks på slutten av en bra kveld, men når de endelig får avslutte konserten blir det magisk. Publikum er tålmodige nok, og de får betalt.

En godt variert konsert med god blanding av gammelt og nytt, selv om jeg gjerne skulle sett mer gammelt. Låtene fra Ire fra 2015 fungerer bedre live enn på skive i min mening, så her er det lite å trekke for. Lyssettingen er også på meget høyt nivå. Det er den beste Parkway Drive-konserten jeg har sett så langt.

Tekst: Espen Hagås

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

El Caco @ Rockefeller

14. januar 2016 MHN

El Caco
Rockefeller, Oslo
09.01.2016

Allsang og flammer da «tyvene» fra Lillestrøm velvillig delte på byttene fra deres velfylte skattkammer.

Rockefeller feirer i år sitt 30-årsjubileum, og i denne anledning var EL CACO (8/10) invitert for å sparke i gang festivitetene. Bandet, hvis spanskklingende navn betyr «tyven», slipper i disse dager sitt syvende album, 7, og siden man ikke kan takke nei til et slikt tilbud ble det dermed til at bandet tyvstartet turneen med releasekonsert en uke før albumet ble gjort tilgjengelig for allmenheten.

Med unntak av de tradisjonelle romjulskonsertene i hjembyen Lillestrøm, har det vært stille på konsertfronten fra disse guttene en god stund, så det var et spent publikum som ventet på Rockefeller denne kvelden. Etter at den instrumentale introen, In Space All Huge Beasts Just Seem Tiny, fra det nye albumet var ferdig, gøv bandet løs på Leaving fra gjennombruddsalbumet The Search. Et noe snodig valg som åpningslåt, og lyden var heller ikke helt optimal de første par versene og refrengene. Vokalen til Øyvind Osa var også litt ute i galopp ved et par anledninger, spesielt på refrengene, men etter førstelåten var både han og lydmannen varme i sine respektive trøyer, og resten av konserten foregikk nærmest plettfritt hva deres innsats angikk.

Interessant var det også at bandet valgte å spille deres kanskje største hit, i alle fall om man skal ta publikums reaksjon med i beregningen, allerede som tredjelåt, nemlig Substitute. Du vet, den animerte videoen med katten. Men, det fikk i alle fall fart på publikum, og da vi som syvende låt ut fikk kveldens første nye, The Silver Light, hadde bandet allerede vært innom seks av bandets (snart) syv album. Og, innen de to neste fra nyskapningen, Sickness og videosingelen Curious, avsluttet hovedsettet, hadde de servert oss en låt fra det litt fortrengte fjerdealbumet, From Dirt, også. Og FOR noen låter de disket opp med i mellomtiden! Den hjerteskjærende Underneath vil for alltid være en av undertegnedes favoritter, og som så mange ganger tidligere kalte bandets fremføring frem en liten klump i halsen, men denne ble raskt svelget da den eminente åpningslåten I’ll Play, fra debutalbumet Viva! fulgte etter. På neste låt, Skeletons, er det jo lagt opp til et trommebrekk hvor Fredrik Wallumrød fikk skinne fra sin trone bakerst på scenen, mens Dislocated viste bandet fra sin mykeste side.

Etter hvert som konserten skred frem kunne man ikke unngå å bite merke i, og la seg imponere av flere tekniske detaljer: Osa fremstår virkelig som en av landets beste rockevokalister, med en basslyd denne kvelden som selveste Bent Sæther burde vært stolt av, mens gitarist Anders Gjesti leverer riff og soloer med en presisjon som er en skarpskytter verdig.

Kveldens største høydepunkt kom nok med allsangen på Equivalence som kunne imponert den mest hardbarkede søramerikanske Iron Maiden-fan (for de som ikke tar referansen: sjekk ut bandets Rock In Rio-versjon av Fear of the Dark på Youtube), og det var ikke første gangen i løpet av kvelden at publikum bokstavelig talt var med på notene. Stemningen var generelt bra konserten gjennom, og det var et sultent publikum som lystret bandets minste lille vink. Dette gjorde seg og synlig da de også sang med på de to singlene fra det nye albumet, tidligere nevnte Curious og avslutningslåten Ambivalent, til tross for at ingen av dem hadde vært tilgjengelig stort lenger enn et par uker. Da de også fikk være med å rope litt på første ekstranummer, Someone New, virket det som om de aller fleste var særdeles fornøyde. Spesielt når de også spanderte på seg litt ekstra pyro på et par av låtene, noe som fikk nesten like høy jubel fra publikum som Substitute. Etter 19 låter med et av Norges desidert beste rockeband, levert på en særdeles overbevisende måte, kan ikke undertegnede si seg annet enn enig, til tross for litt rusk i første låt og en til tider litt snodig setliste. Viva El Caco!

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Pål Bellis

Liveanmeldelser

Mustasch @ Rockefeller

25. november 2015 crazyhammers

Mustasch
Rockefeller, Oslo
20.11.2015

Det første som slo en i det man entret Rockefeller denne fredagen var stemningen, som var veldig forsiktig. Noe som gjenspeilte seg i at det var fullt mulig å komme frem til første rad uten å støte borti et annet menneske både før konserten startet, og frem til i alle fall en halvtime ut i showet da undertegnede tok turen litt lenger bak i lokalet for å ta tempen på publikum der. Hvorvidt dette var fordi folk hadde de grusomme hendelsene i Paris uken før i tankene skal være usagt, men en noe rar stemning var det i alle fall i luften. Det neste man la merke til var sceneoppsettet til Mustasch (7/10), en vegg av amper dekket med LED-paneler som prosjekterte videoer ga bandet visuelt oppløft siden sist de var på besøk.

Bandet startet med tittellåten fra sin nyeste fullengder, Testosterone, og frontmann Ralf Gyllenhammar var i sitt sedvanlige ess fra starten av, der han både poserte og flørtet uhemmet med publikum. Neste låt, Black City, bragte enda mer av hva den første lovet, nemlig testosteron. Dessverre var dette den eneste låten fra det glimrende andrealbumet, Ratsafari. Bandet nødt godt av den (stort sett) sedvanlige gode lyden på Rockefeller, og bandet låt tight. Samtidig har Gyllenhammar en sterk stemme i klasse med Ian Astbury, som med sin autoritet tar kontroll over lokalet. Når så en av de største selvfølgene i settet, Down In Black, løftet stemningen til det nivået man forventer på en rockekonsert, og bandet etterpå holdt et godt grep om publikum med låter som Bring Me Everyone, Heresy Blasphemy og den gamle kjempen Homophobic/Alcoholic, kunne man ikke unngå å kose seg. I mellom disse låtene fikk man også en noe unødvendig trommesolo av nykommer Robban Bäck, og det ultimate publikumsfrieriet under låten Borderline: Gyllenhammar tok med seg gitaren ned blant publikum, gikk bort i baren og bestilte en shot mens han spilte en solo, skålte med alle han støtte på på hans vei tilbake mot scenen, og tok nevnte shot midt ute blant publikum. Når publikum så snudde seg mot scenen igjen hadde gitarist David Johannesson, og bassist Mats Johansson benyttet avledningsmanøveren til å bytte instrumenter, og førstnevnte serverte en improvisert bass-solo. Slike småting er blant det som gjør det gøy å gå på konserter, nesten så mye at man klarer å overse en gjeng idioter som hele konserten står og roper på den andre selvfølgeligheten i setlisten, Double Nature, bare for å prate under hele låten og brøyte seg vei ut med en gang den var ferdig. I tospann med I Hunt Alone var dette avslutningen på hovedsettet, og etter de sedvanlige minuttene med litt spredt klapping kom de ut igjen og ga publikum tre låter til med Be Like A Man som høydepunktet. En kan saktens lure litt på hvorfor band fortsatt insisterer på å gå av scenen for så og komme tilbake og gjøre fake ekstranummer. Publikum vet jo at de kommer allikevel, så de gidder jo knapt å klappe lenger, og derfor har også flere og flere band sagt at de heller blir på scenen og spiller de siste låtene som allerede er på setlisten uansett. Men, dette er vel strengt tatt ikke et Mustasch-fenomen, så de skal slippe å måtte unngjelde for hva tusener av andre band også gjør. Gutta leverte tross alt et friskt show, og ikke minst låter de fortsatt fett som få!

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Thulsa Doom @ Rockefeller

26. oktober 2015 MHN

Thulsa Doom
Rockefeller, OSLO
23.10.2015

Siden Thulsa Doom (10/10) gjenforente seg i 2013 har de spilt et knippe utvalgte konserter rundt om i landet hvor det gjennomgående temaet har vært at de har spilt hele utgivelser fra sin egen katalog. Det begynte pent og pyntelig med EP’en She Fucks Me, som her i Oslo ble fremført foran et utsolgt Last Train. Deretter fulgte førstealbumet The Seats Are Soft But The Helmet Is Way Too Tight, som solgte ut John Dee to ganger for ganske nøyaktig ett år siden. Derfor var det bare naturlig at det i år var tid for andrealbumet …And Then Take You To A Place Where Jars Are Kept, og at de også tok et steg videre til Rockefeller.

Det hele begynte dog med deres småfrekke cover av Pentagrams Be Forewarned, før man fikk tittellåten fra forannevnte EP. En sterk åpningsduo, og perfekt oppvarming for kveldens «hovedperson»: …Jars… Bandet spilte albumet i rekkefølgen som er på utgivelsen så den neste timen bød på få overraskelser i så måte. Men, med låter som Kick Me, Shot By Both Sides, Got To Have Mine, Generation 71 og Machine Of Oslo, er behovet for slikt særdeles lite. Flere av låtene hadde bandet aldri spilt live før de startet på denne lille turnéen, men dette var ikke merkbart for oss i salen. Alle sangene låt minst like bra som på skiva, såpass at jeg var sikker på at jeg hørte koringen under soloen til Learn From TV til tross for at ingen på scenen var i nærheten av noen mikrofon, og lydmannen heller ikke var bortom noen spiller og satte på noe forhåndsinnspilt lydspor. Denne fantomkoringen er et godt bilde på hvor godt bandet klarte å gjenskape stemningen fra albumet live. Papa Doom blir bare bedre og bedre i rollen som frontmann med glimt i øyet, og har hele tiden hatt stemmen til å bakke det opp, mens El Doom virkelig fikk skinne som en ekte norsk gitargud. Spesielt under albumets avslutningslåt, Papa Doom Preach (Where Jars Are Kept), og siste ekstranummer, Birthday Pony, vartet han opp med noen herlige solopartier i samspill med Doom Perignon. Interessant var det også å se hvordan bandet hadde løst vokaldelingen på de to låtene fra bandets siste album, som ble utgitt etter at Papa hadde sluttet i bandet og Perignon hadde tatt over hans rolle. De to delte broderlig på mikrofonen både på åpningslåten og første ekstranummer, Need The Air. Med unntak av ørlite granne lav vokal på første vers av første låt, var lyden i ypperste klasse denne kvelden også, og gjorde sitt til at dette langt på vei var en perfekt konsertopplevelse. Nå skal det sies at dette albumet troner øverst på undertegnedes liste over tidenes beste norske album, så jeg må jo innrømme at det skulle ha lydt ganske dynge for at jeg ikke skulle kost meg, men jeg tør også påstå at det umulig kan ha vært mange som ikke gjorde akkurat det denne kvelden. Energien og spillegleden til bandet ble nå i alle fall bare overgått av entusiasmen til publikum, så da gjenstår det bare å se hva som skjer videre. Blir det Keyboard, Oh Lord! Why Don’t We? til neste år? Kommer det noe ny musikk? Tiden vil vise, men begge deler ville i hvert fall være hjertelig velkomne.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Danko Jones @ Rockefeller, Oslo

10. oktober 2015 MHN

Danko Jones
Rockefeller, Oslo
09.10.2015

Danko Jones (7/10)
Mannen som kaller seg the Mango Kid var tilbake i Oslo, og tilbake der han hører hjemme, på Rockefeller. Sist han spilte på huset var under 25-årsjubileumet til Rockefeller, og den gang spilte han på John Dee. Skjønt, han kunne vel strengt tatt spilt der denne gangen også, da balkongene var stengt av, og det på ingen måte var fullt nede på gulvet. Men, de som var der fikk akkurat det de hadde betalt for: store doser testosteronbefengt rock, og en passe cocky frontfigur. De kjepphøye små-talene mellom låtene har ikke forandret seg så mye de siste åtte årene, men for en som aldri har sett dem før funker det sikkert fortsatt, det er jo publikumsfrieri på høyt nivå. Konserten forløp seg som en hitparade, og jammen gikk det unna, 22 låter på en drøy time er vel nok til å bryte en og annen fartsgrense. Materialet var godt spredd utover karrieren, og selv om de nye låtene skled greit inn, var det helt klart de gamle slagerne som skapte mest liv blant publikum.

Vi fikk selvsagt Play the Blues, Lovercall, Invisible, allsang på First Date, og til tross for at Danko selv hadde glemt introriffet til Code of the Road og dekket over det minuttet han trengte på å huske det med litt ekstra preik, satt også den som ett skudd da de kom i gang. Det hadde også sneket seg med et par coverlåter i settet i form av Misfits’ Die Die, My Darling og Thin Lizzys Are Your Ready?, som begge passet bra med Danko Jones sitt lydbilde. Danko og hans makker JC på bass har jo vært med siden starten, og selv om bandet har like høyt forbruk av trommiser som Spinal Tap (bandets syvende og nåværende, Rich Knox, har vært med siden 2014), låter det både tett og fett. Helt til slutt fikk man den sedvanlige avslutningen med Bring On the Mountain, med hans sedvanlige tale om hvordan alle som har gått mot ham gjennom livet kommer til å stå i bunnen og se opp mot toppen der han står, hånd i hånd med de døde rockeheltene våre. Det triste med denne talen er jo at heltene stadig blir flere, men heldigvis er Danko selv så absolutt i live og kommer nok til å levere «simple 12-takters blues soloer» til høyresiden av publikum, og «powerchords som du lærer første dagen på gitarkurs» til venstresiden av publikum i flere år til.

Bildegalleri:

[espro-slider id=1515]

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Canadian drugstore viagra beste viagra canadian pharmacy viagra takes paypal

Liveanmeldelser

Kamelot @ Rockefeller

1. oktober 2015 MHN

Kamelot + Gus G
Rockefeller, Oslo
27.09.2015

Norgesvennene Kamelot (9/10) fra Florida har blitt et fast årlig innslag på Oslo sin konsertscene. Denne gangen med selveste Gus G. (8.5/10) på slep som oppvarming. For min egen del var sistnevnte vel så interessant som hovedattraksjonen. Sentrum Scene var fylt til randen denne kvelden av fans i så og si alle aldre, og ikke alle kunne påberope seg retten til å kjøpe seg en iskald en. Det føltes både rart og rørende å stå blant godt voksne og til dels blaserte konsertgjengere samtidig som kvisete tenåringsgutter i stemmeskiftet prøvde så godt de kunne med gutturale brøl/hvin, og tenåringsjenter var døden nær av ekstase opptil flere ganger i løpet av kvelden.

Vieb87HYztW3ApcQD5nvWKgml1xsuGx2QbqnVxoP8c8 — Gus G.

Gus G., kjent for de fleste som gitarist i blant annet Firewind, Dream Evil, Mystic Prophecy og ikke minst med Ozzy Osbourne, er rett og slett en djevel på gitar. Bedre start på kvelden kan man vanskelig ønske seg. Det er mulig at de som har en viss innsikt i shredding fikk mest ut av det, men for et register denne mannen har. Låtene I Am Fire, Eyes Wide Open, Burn og The Quest satt som skutt i veggene på Sentrum Scene. Selv om enkelte publikummere tilsynelatende var uinteresserte, eller mer opptatt av andre uvesentligheter (selfies, skravling osv.) enn å bivåne gitarvirtuosen fra de greske øyene, får det være deres tap. Gus G. leverte et kjempeshow.

61GUomUcguy4XfGNT_dGSCy3aQ0vrV7B0z9v61odGLo — Tommy Karevik, Kamelot

Så entret Kamelot scenen til stormende jubel, og de ga nok en gang fansen et imponerende og fjellstøtt sett. Tommy Karevik (selvfølgelig svenske) på vokal er fortsatt ikke Roy Khan, og vil aldri bli det, men han har virkelig funnet sin plass på scenen – vokalprestasjonen denne kvelden var formidabel. I mine ører har Karevik tilført Kamelot kvalitet med sin signatur. Kanskje ikke så rart når han har ingen ringere enn vår egen Jørn Lande som forbilde. Vi nordmenn kan dessverre ikke skryte av at Kamelot er “norske” lenger, og det er bare å krype til korset og innse at det ikke finnes noe tomrom etter Khan. Fansen fikk stort sett låtene de ønsket etter jubelen å dømme. Lyden var upåklagelig i mine ører, og det var ingenting å utsette på hverken showet, låtene eller gjennomføringen. Kamelot fyrte også av noen kanoner fra siste albumet, Haven, som var spennende å høre i liveformat. Som så mange ganger før leverte Kamelot varene med bravur, og det er ikke meg imot at de gjør det til en årlig vane å legge turen innom Oslo. Det er muligens unødvendig å påpeke at Kamelot er et av de store metalbandene for oss som liker symfonisk og progressiv power metal, og for de som leser dette og aldri har vært på konsert med dette monsteret av et band er det bare en ting å gjøre neste gang de melder sin ankomst til Norge: Møte opp.

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Terje Dokken

Liveanmeldelser

Europe @ Rockefeller

27. september 2015 MHN

Europe + The Vintage Caravan (support)
Rockefeller, Oslo
24.09.2015

Folk har møtt opp i god tid når Upplands Väsbys store sønner kommer til byen, og Rockefeller er allerede godt fylt opp når oppvarmingsbandet The Vintage Caravan (7/10) entrer scenen. Islendingene mestrer godt retro-rocken de framfører, et uttrykk der mye av inspirasjonen kommer fra 70-talls rock men med et mer moderne sound. De gir jernet fra første strofe, og det låter massivt, energisk og tight. Til tross for noen spredte tilløp til publikumsfrieri, evner ikke The Vintage Caravan helt å få med seg publikum. Selv synes jeg det låter greit, men noen av låtene fremstår som ganske anonyme. Låta Expand Your Mind avslutter kveldens sett og vokalisten oppfordrer til å komme bort i merchen for en øl eller to. Eller t-skjorter og skiver som det også heter.

Det tetner godt til foran scenen mens vi venter på kveldens hovedband, og jubelen er stor når Europe (8,5/10) sparker i gang War of Kings fra deres nyeste utgivelse med samme navn. Albumet har et mer 70-tallspreg enn det 80-tallsheltene er kjent for, og paralleller kan trekkes til både Led Zeppelin og Deep Purple. Som på skiva etterfølges War of Kings av Hole in My Pocket, men det er først med låt nummer tre vi virkelig begynner å snakke. Superstitious, hiten fra Out of This World får publikum i gang, hvorpå folk ikke klarer å la smartphonen være i lomma og mange står og filmer konserten herfra og ut. Hallo?! Konserten blir ikke bedre når du ser den på det dårlige opptaket ditt i etterkant eller når du legger det ut på Youtube. Det er HER og NÅ det skjer, bare vær i øyeblikket! Jeg var definitivt tilstedeværende på neste låt, som er energiske Scream of Anger – den eneste låta fra Wings of Tomorrow denne kvelden. Det er tydelig at bandet ikke har glemt gamle takter: Joey Tempest har fortsatt stemmeprakten i behold, og er definitivt «taggad» for kveldens konsert i nabolandet der han viser fram gamle kunster med sjonglering av mikrofonstativet mens John Norum leverer gitarsoloer så det står etter. Den ultimate klinelåta Carrie kommer tidlig i settet, nesten litt for tidlig, og allsangferdighetene til publikum er det ingenting i veien med. Kleinere er det når Joey Tempest retter mikrofonen mot oss og vi blir overlatt til oss selv – det føles både godt og litt vondt å stå der og skrike Caaaaaahhheeeeeriiiiieeee, men mest godt.

Europe gjør det motsatte av andre band som var store på åttitallet: De spiller overraskende mange låter fra sin nyeste utgivelse, faktisk er hele seks låter fra War of Kings. De fleste band som er på turné for å promotere ny skive pleier å nøye seg med et par nye låter for så å klemme på med hits. Europe har også nok hits å plukke fra, men legger fokuset på utgivelsene fra 1986 og oppover. Vi får særlig mange låter fra Out of This World, med Ready or Not, Let the Good Times Rock, Sign of the Times og allerede nevnte Superstitious. Vi er også innom Girl From Lebanon, en obligatorisk synth- og trommesolo fra henholdsvis Mic Michaeli og Ian Haugland før høydepunktet for kvelden: Rock the Night. Jeg er definitivt ikke alene om å synes den er helt topp, resten av publikum holder også et bra lydnivå her. Litt mer overraskende er at de velger Days of Rock’n’Roll fra det nye albumet som nest siste låt. Den fungerer likevel bra, og er en fin opptrapping til Europes rimelig opplagte avslutningsnummer, The Final Countdown. The Final Countdown er etter min mening langt fra deres beste låt, men flertallet av publikumet ser ut til å være uenige med meg. Golvet på Rockefeller gynger – og nå har til og med publikummet på galleriet våknet til liv. Jeg kunne tenkt meg flere låter fra de to første skivene og The Final Countdown (Danger on the Track!), men Europe leverte en god konsert i det store og hele. Joey Tempest er den fødte entertainer – det er selvsagt et rutinert band vi har med å gjøre her, men det ser likevel ut til at bandets spilleglede er genuin og ektefølt. Sjakkmatt til Europe!

1. War of Kings

2. Hole in My Pocket

3. Superstitious

4. Scream of Anger

5. Last Look at Eden

6. Carrie

7. The Second Day

8. Firebox

9. Sign of the Times

10. Praise You

11. Vasastan

12. Girl From Lebanon

13. Ready or Not

14. Nothin’ to Ya

15. Trommesolo, William Tell Overture

16. Let the Good Times Rock

17. Rock the Night

18. Days of Rock’n’Roll

Ekstranummer:

19. The Final Countdown

Tekst: Mari Thune

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Norges feteste blekke