Stikkordarkiv: rockefeller

Liveanmeldelser

Turbonegro @ Rockefeller

Turbonegro
Rockefeller, Oslo
17.02.208

 

Med et splitter nytt album i bagasjen inntok dongeridemonene Rockefeller, og erklærte at de andre konsertene på norgesturneen kun hadde vært oppvarming til denne.

Skjønt, det er ikke så mye demonisk over Turboneger lenger, for med unntak av et par smådrøye vitser fra frontmann Tony Sylvester er det et ganske familievennlig show gutta leverer anno 2018.

Det hele startet med tittel-suiten fra det nye albumet RockNRoll Machine, og dets tre deler Chrome Ozone Creation, Well Hello og RockNRoll Machine. For øvrig var det nok flere som ikke fikk med seg disse låtene da det fortsatt stod kø rundt bygget i det Turboneger (6,5/10) gikk på scenen. De som hadde kommet seg inn fikk med seg en annen nyskapning Hurry Up & Die, før vi ble tatt med på kveldens første tidsreise, Back to Dungaree High. Det skulle dog vise seg å være en kort reise, og de tre neste numrene ga oss tre låter til fra det nye albumet.

Da kvelden var over hadde vi blitt servert alle låtene fra det nye albumet, noe som i og for seg ikke var noen overraskelse, da de hadde gjort det samme de tre foregående konsertene. Og selv om bandet skal ha all mulig cred for at de er såpass fornøyd med det nye materialet, og for at de våger å gjøre noe annet enn å spille nøyaktig de samme sangene hver eneste turné, så er det ingen automatikk i at det gjør konsertopplevelsen bedre. Det nye albumet er bra, men ikke så bra, og de kunne fint ha utelatt et par av låtene til fordel for noen gamle slagere, eller noen eldre overraskelser for den saks skyld.

For det var nemlig da de rotet litt i skattekista at det virkelig ble liv i et fullsatt lokale. Riktignok var det antydning til litt av den berømte Rockefeller-gyngen under Skinhead Rock & Roll, men det tok ikke ordentlig av før de dro igang City of Satan som neste låt, riktignok etter en kort medley bestående av Queen-klassikerne Bohemian Rhapsody og We Will Rock You. Andre sikre kort som All My Friends Are Dead og Wasted Again bidro også til å holde stemningen oppe. Og selv om Tony Sylvester virket å slite litt under John Carpenter Powder Ballad (det hørtes nesten ut som om han lå i helt feil toneleie til tider), så gjør han absolutt en god figur som Hank von Helvetes erstatter. Ingen av dem er noen fantastiske sangere, men det handler om å passe til hva det er du formidler, og det gjør så absolutt The Duke of Nothing. Sylvester har også funnet sin egen “greie”, og han gjør ikke noe forsøk på å kopiere Hank, hvilket er et helt rett grep, i alle fall i min bok.

Etter ytterligere to klassikere, Fuck the World (F.T.W.) og Get It On, var det så tid for kveldens siste fra RockNRoll Machine, og vi ble satt på skolebenken for litt Special Education. Etter en kort pause stod så jubelen i taket da den velkjente introen til fantastiske Age of Pamparius startet, og faktisk var det nesten kveldens største “allsang”-øyeblikk da de udødelige linjene som introduserte bandet som “The Apocalypse Dudes” ble spilt over høyttaleranlegget. Etter Selfdestructo Bust og en lettere kostelig cover av The Monroes’ Cheerio, rundet de av showet på sedvanlig vis med I Got Erection, som like sedvanlig inneholdt en variant av “Oslo di gamle hore! Vi elsker deg!”-chanten.

Alt i alt en fornøyelig aften, men som nevnt innledningsvis så fremstår bandet noe mer temmet enn før, og kanskje kan man si: ikke like farlige. Jeg har sett bandet et par titalls ganger, og flere av disse gangene har de vært bedre, noen ganger har de også vært dårligere, men aldri har de vært mer forutsigbare. Selvsagt er det naturlig at man etter som årene går utvikler seg, og kanskje demper seg litt, men der bandet før fremstod som uberegnelige og spennende, med gnistrende soloer og uhemmet energi, fremstår de nå noe mer strømlinjeformet og kalkulerte. Overhodet ikke kjedelige, men heller ikke like spennede som før.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=11015]

 

Turboneger Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018

 

Liveanmeldelser

Accept @ Rockefeller

Accept
Rockefeller, Oslo
12.02.2018

 

Det tyske kraftverket Accept var endelig tilbake i Tigerstaden. Og heldigvis var de denne gangen kveldens hovedattraksjon. Bakgrunnshistorien til Accept bør være et kjent kapittel for de fleste, så vi skal ikke gå rundt grøten. Med en settliste på hele 22 låter og med et band i kanonform skulle dette bli en kveld som ikke vil gå i glemmeboken med det første.

Til tonene av Die By the Sword marsjerte Accept (9,5/10) inn på scenen og dro i gang et særs høylytt show som antagelig fortsatt gjaller mellom Rockefeller sine vegger. Det hørtes rett og slett ut som et dusin brunstige grizzlybjørner da Wolf Hoffmann dro i gang med riffene sine. Hoffmann tok umiddelbart kontrollen over både scene og publikum og var som vanlig festens midtpunkt.

Men la oss ikke glemme resten av kraftverket, og ikke minst Peter Baltes på bass som i likhet med Hoffmann er eneste gjenværende fra originalbesetningen. Baltes er definisjonen på power-bassist, og beviste at det enkle ofte er det beste. Når lyden på Rockefeller i tillegg spiller på lag, da blir det tett opp mot en seksuell nytelse å bli massert i øregangene av klassikere som Restless and Wild, Breaker, Princess of the Dawn, Midnight Mover og Fast As a Shark. For ikke å snakke om Metal Heart og Balls to the Wall som nesten førte til at undertegnedes edlere deler reiste seg i giv akt. Nok om det.

Vi fikk servert et godt knippe av nyere låter også, og hele fem låter fra siste albumet Rise Of Chaos. En bra skive uten tvil, men låtene fikk en ny dimensjon live. Det låt rett og slett grisefett, hvor spesielt No Regrets og Analog Man utmerket seg. Høydepunktet blant det nyere materialet kom derimot med Shadow Soldiers («remake» av Head Over Heels..) fra Stalingrad. Rett og slett umulig å ikke få klump i halsen av Wolf Hoffmann sitt eminente gitarspill. For ikke å snakke om teksten og det majestetiske refrenget. Ord blir fattige.

Stemningen var upåklagelig, og æren tilfaller et band som foruten å levere fjellstøtt også til de grader gir av seg selv. Det virker overhodet ikke påtatt når Hoffmann & co smiler og kommer med publikumsfrierier. Det kommer fra hjertet og viser sann spilleglede. En kar som fortjener litt ekstra honnør er mannen med trommestikkene, Christopher Williams, som briljerte med trøkk, teknikk, presisjon, koringer og show. Han er trommeslager med stor T! Men det er selvfølgelig kollektivet Accept som er viktigst, og dagens besetning innehar en perfekt dynamikk. Accept er et velsmurt fandenivoldsk maskineri som valser over det meste som kan krype og gå av liveband som en ubarmhjertig stridsvogn.

Sjelden har jeg vært tilskuer til en slik maktdemonstrasjon fra scenekanten. Superlativene fortjener å henge løst etter en slik begivenhet. Stemningen blant de fremmøtte på Rockefeller var uten å overdrive nærmest ekstatisk. To timer føltes som to minutter. Det eneste skåret i gleden var at det ikke var fullstappet for anledningen. Så til de av dere som liker ekte metal, men ikke var til stede denne kvelden, pell dere på Accept neste gang de besøker Norge. Eller så kommer Wolf Hoffmann og tar ballene dine!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporshein & Terje Dokken

 

[espro-slider id=10974]

 

Accept Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018, The Rise of Chaos

 

Liveanmeldelser

Arch Enemy @ Rockefeller

Arch Enemy, Wintersun, Tribulation, Jinjer
Rockefeller, Oslo
01.02.2018

 

Så var det duket for nok en metal-bonanza av dimensjoner på Rockefeller med hele fire band på scenen denne torsdagskvelden. Samtlige skandinaviske, unntatt ukrainske Jinjer. Med rekordtidlig åpning av dørene kl 19:00 og konsertstart 19:15, skulle det godt gjøres å få med seg alle bandene.

Dessverre rakk ikke Metal Hammer Norway å få med seg Jinjer. Ikke har vi noe å skylde på heller bortsett fra at vi hverken kan ta bilder eller skrive på tom mage. Men våre svensker venner, Tribulation (6,5/10), kunne vi ikke gå glipp av. Med et rykende ferskt album i bagasjen, Down Below, var det selvfølgelig et aldri så lite spenningsmoment i hvordan det nye materialet ville låte live. En forholdsvis kort opptreden (ca. 30 minutter) ble altfor lite grunnlag for en endelig dom. Svenskene har videreført sitt konsept fra den eminente forløperen The Children of the Night, og har ikke blitt mindre introverte eller melankolske siden sist. Svenskene leverte et godkjent sett, men rakk ikke å bygge opp stemningen på den korte tiden de ble tildelt.

Finske Wintersun (7,5/10) derimot låter ganske så annerledes med sin småpompøse, melodiske death metal med folklore innslag. Med evigunge Jari Mäenpäa i spissen dro de til med Awaken From the Dark Slumber, og Jari var i kanonslag. Han tok umiddelbart både scenen og publikum med storm. Akkompagnert av sin mangeårige følgesvenn, Teemu Mäntysaari, på gitar. Sistnevnte mer enn en habil gitarist, og det er ikke vanskelig å høre at denne karen er tungt inspirert av storheter som Steve Vai, John Petrucci og Joe Satriani. Rett og slett et imponerende skue å se han briljere.

Likevel var det Jari som var den store beholdningen. Rett og slett fordi han har en magisk tilstedeværelse på scenen, og ikke minst en særpreget stemme som treffer rett i ryggmargen. Dessverre var lyden mer enn tvilsom under Wintersun. Om lydmannen var finsk og hadde tatt seg et beger eller to for mye vites ikke, men lyden var fryktelig ullen og mange av detaljene druknet i grøten. Trommelyden var heller ikke mye å rope hurra for, og en døv kunne ha skrudd bedre lyd.

Med god lyd så ville dette blitt en enda bedre opplevelse. Jari & Co leverte ihvertfall varene til gangs, og avsluttet settet med kortversjonen av fantastiske Time til stor jubel fra de fremmøtte. Utagerende moshing underveis var også bevis godt nok på at Wintersun traff bra.

Så var det omsider klart for kveldens hovedattraksjon, Arch Enemy (9/10). Det hele startet med World Is Yours og det var overhengende fare for at taket på Rockefeller skulle blåses av. Alissa White-Gluz eier definitivt ihvertfall scenen, det er det ingen tvil om. Publikum var med fra første strofe, og for en stemning! Når lyden i tillegg satt som en kule, kunne det ikke bli annet enn en magisk.

Trommene til Daniel Erlandsson dannet en lydmur av en annen verden, og akkompagnert av riffmester, Michael Amott, samt ingen ringere enn virtuosen, Jeff Loomis, låt det hele rett og slett infernalsk bra. Det var rett og slett umulig å ikke bli forført av et band som til de grader er profesjonelle til fingerspissene og evner å gi av seg selv på scenen. La gå at Arch Enemy langt ifra har funnet opp kruttet på nytt, men det velsmurte maskineriet valser over det meste og innehar en dynamikk få andre band i samme sjanger kan overgå.

Settlista inneholdt noen overraskelser, men viste best spennvidden i låtene til bandet. Fra det pompøse og superkommersielle til beinhard metal. Vi fikk servert både i pose og sekk for å si det enkelt. Bandet har som kjent noen reale publikumsfavoritter og iørefallende hitlåter som for eksempel War Eternal, You Will Know My Name og Eagle Flies Alone, men de har mye mer å by på enn som så.

For de som kjenner godt til ringreven, Amott, så er det ingen overraskelse. Men for en gammel Carcass- og Spiritual Beggars-fan er det godt å høre at han holder seg til røttene. Selv om nevnte band befinner seg et stykke unna dagens Arch Enemy.

Som de fleste sikkert skjønner så var dette en formidabel opptreden og nær sagt bergtagende opplevelse. Noe et fullstendig utsolgt Rockefeller unisont vil si seg enig i. De som gikk glipp av dette bør ta turen neste gang de gjester en norsk scene.

 

Tekst. Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim & Terje Dokken

 

[espro-slider id=10880]

 

Arch Enemy Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018, Will to Power

 

Liveanmeldelser

TNT @ Rockefeller

TNT
Rockefeller, Oslo
12.01.2018

 

Det er ganske nøyaktig ett år siden sist TNT stod på scenen på Rockefeller. Men denne gangen var det uten Tony Harnell. Her er vår oppsummering av konserten.

Sagaen om flaggskipet TNT (6/10) synes å fortsette inn i det uendelige, og med en overhengende fare for å bli en fullstendig farse om Tony Harnell skulle gjøre nok et comeback. Det eneste som er sikkert er at denne kvelden var det spanjolen Baol Bardot Bulsara som stilte med pipene sine. Debuten fikk han som kjent i Oslo Spektrum da TNT varmet opp for Scorpions i november, og snakk om å måtte gå planken. Det store spenningsmomentet denne kvelden var om den spanske sjørøveren ville klare å holde hodet over vannet. Med et forventningsnivå på lik linje som en pølseselger i Mekka, lå det meste til rette for å bli positivt overrasket denne kvelden.

Kvelden startet forholdsvis lovende med As Far As The Eye Can See til tross for en noe svingende vokalprestasjon. Og det var kveldens store akilleshæl. Harnell sin stemme spenner over fire oktaver, og Bulsara er ikke nærheten. Selv om han åpenbart har en bra stemme. Det skal godt gjøres å hoppe etter Harnell, men det er nettopp det fansen forventer og betaler for å oppleve. Selv om Harnell i sannhetens navn helt klart har sine beste år bak seg og gjentatte ganger har skuffet live. Men de som har opplevd han live på en god dag vet hvor lista ligger. Den ligger høyt.

Enkelte av låtene ble rett og slett en lidelse, og verst måtte det være for mannen i sentrum, Bulsara. Etter å ha startet flere av låtene lovende, ramlet det hele sammen som et korthus i orkan utover i låtene. Verst var Forever Shine On og Everyone’s A Star, som er av de mest krevende TNT-låtene vokalmessig. Det positive var at spanjolen ufortrødent kjørte på med det han hadde og faktisk virket ganske så trygg i sin rolle på scenekanten. Det er godt mulig at et par år med hyppige konserter og øvinger vil hjelpe noe. Selv om jeg har mine tvil.

Settlista inneholdt ikke de store overraskelsene, og det var nok like greit. Dette var ikke anledningen for store krumspring. Det tok sin tid før stemningen virkelig tok seg opp, og det var selvfølgelig ingen tilfeldighet at Seven Seas og 10,000 Lovers (In One) avsluttet det hele.

Kvelden ble ikke fullstendig helsvart som mange kanskje hadde fryktet, og den inneholdt noen lyspunkter, selv om det ikke akkurat sprutet av TNT denne fredagen. Lyden var så og si upåklagelig (bortsett fra vokalen i perioder). Tekrø leverte som sedvanlig fjellstøtt, og var nesten alene verdt turen. Diesel Dahl henger fortsatt med i svingene på sitt vis, og det låt TNT i perioder selv med en fortsatt famlende spanjol i sentrum for begivenheten. Så gjenstår det å se om Harnell gjør comeback. Noe som ikke vil overraske noen. Men inntil da får vi håpe at Bulsara blir varmere i trøya – og ikke minst stemmebåndene. Baller har han utvilsomt nok av….

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporsheim

 

TNT Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018

 

Liveanmeldelser

Danko Jones @ Rockefeller

Danko Jones
Rockefeller, Oslo
29.11.2017

 

Danko Jones er på turné i Norden, og denne uka tok et stappfullt Rockefeller imot trioen fra Canada.

Det er endelig tid for nok et besøk fra Canada i den fullsatte salen på Rockefeller. Trioen bestående av trommisen Rich Knox, bassisten John Calabrese og vokalisten/gitaristen Danko Jones har spilt mye i Norge gjennom årene. Til tross for de hyppige norgesbesøkene, virker publikum fremdeles sultne etter bandets breiale hardrock, og fra første sekund er tilskuerne med på moroa.

Canadierne hiver seg løse i takt med åpningsnummeret I Gotta Rock, og viser nok en gang hvorfor de er et rockeband av rang. Danko Jones (7/10) og hans menn spiller utrolig tight og bra, og i motsetning til mange andre band så er Danko ordentlig god på å nå ut til publikum, både gjennom musikken og mellomsnakket. Musikken er ganske rett fram og enkel – enkel å lytte til, enkel å synge til og enkel å spille. Publikumsinteraksjonen blir dermed fantastisk.

“It doesn’t matter whichsongswe play, it’sgoing to befuckingamazing!”. Hva kan man si, mer enn at det er Danko Jones? Han holder i gang publikum med humor, brutal ærlighet og med låter som smeller som slag etter slag, rett i ansiktet.First Date, I Think Bad Thoughts og HadEnough får en ekstra dimensjon i form av minneverdig allsang.

En intens opplevelse, bra lyd, et band med enorm publikumskontakt, og som er godt likt med sitt norske publikum. Undertegnede gir Danko toppkarakter som frontmann – han er en real entertainer – men jeg har sett de spille betraktelig mye bedre før, og derfor når de ikke helt opp denne gangen. Uansett: vi gleder oss allerede til neste gig.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=10721]

 

Liveanmeldelser

Airbourne @ Rockefeller

Airbourne
Rockefeller, Oslo
16.10.2017

 

Med luftsirener, et arsenal av partylåter, og en armada med festklare publikummere, sørget australske Airbourne for å holde “Rockefeller-gyngen” gående nærmest hele konserten gjennom!

Fire år har gått siden bandet sist spilte på Rockefeller, men i mellomtiden har de både varmet opp for Volbeat i Spektrum, og ristet grunnvollene på Fredriksten Festning. Og frontmann Joel O’Keeffe husket nok litt feil da han mente det ikke var folk på galleriet den gang, dét var det! Men muligens var det ikke utsolgt den gang, dét var det nå! Og Rockefeller er et helt perfekt lokale for Airbourne (9/10), så forhåpentligvis ser man ikke noe behov for å flytte dem til noen større venue neste gang.

At publikum var klare merket man allerede i løpet av de siste par sangene som gikk over anlegget før gutta gikk på scenen, hvor spesielt The Number of the Beast skapte adskillig mer allsang enn jeg har sett mange liveband faktisk oppleve på denne scenen. Stemningen krøp enda et par hakk opp i det temaet fra Terminator 2 runget ut over salen, og det skal vel godt gjøres å finne noen bedre åpningslåt i moderne rock enn Ready to Rock? I alle fall fungerte den utmerket denne kvelden, og dets “oh-oh-oh”-parti bidro til å dra publikum inn i showet allerede rett fra startblokka. Riktignok var ikke lyden helt skrudd inn ennå, og vokalen druknet litt i lydbildet, men dette ble ordnet etter hvert med to ekstra scenemonitorer som ble snudd mot publikum.

Bandet så heller ingen grunn til å skru ned intensiteten særlig og hoppet rett ut i I’m Going to Hell for This, etterfulgt av en av bandets store gjennombruddslåter Too Much, Too Young, Too Fast. Og allerede under tredje låt fant storebror O’Keeffe at det var på tide å stifte nærmere bekjentskap med noen av publikummerne. Så mens et crewmedlem gikk sin vante slalåm mellom konsertgjengerne, dro frontmannen en lengre solo sittende på skuldrene hans, før kveldens første ølboks ble åpnet ved hjelp av hans eget hode. Velkjente triks fra spilleboka til Airbourne, men så lenge det funker er det jo ingen grunn til å slutte. Og funke gjorde så absolutt det meste de gjorde, for i det låten startet kom også den velkjente Rockefeller-gyngen, og følelsen av at man snart gikk gjennom gulvet og havnet i det gamle bassenget vedvarte nærmest konstant helt til siste kveldens siste tone fadet bort.

Heldigvis var det fortsatt en god stubb igjen dit, og de neste låtene Down on You og Rivalry, begge fra sistealbumet Breakin’ Outta Hell, beviste både at disse låtene ikke står noe tilbake for det eldre materialet og at fansen allerede har trykket dem til sine bryst. Dette la også O’Keeffe merke til, og takket oppriktig for at publikum visste å sette pris på disse nye låtene også. Og spesielt Rivalry har en “footstompin’ groove” som det skal godt gjøres å ikke bli revet med av, akkurat slik det ikke går an å oversette denne beskrivelsen på noen måte som yter det rettferdighet. Generelt skal det godt gjøres å ikke la seg rive med av den energien bandet utstråler uansett, for ikke å snakke om det uforskammede publikumsfrieriet.

Fra bandets andrealbum No Guts. No Glory. ble vi denne kvelden kun tilgodesett med Bottom of theWell, hvilket dessverre betød at det ikke ble noen No Way But the Hard Way. Derimot fulgte de opp med en låt som tekstmessig ligger veldig nære den forannevnte brønnen, nemlig Breakin’ Outta Hell, tittellåten på det nyeste albumet, og også en linje som gjentas flere ganger i den forrige låten. Sånn sett en noe snodig rekkefølge på settlista, spesielt da de fulgte opp med to så like titler som It’s All for Rock ‘N’ Roll og Stand Up for Rock ‘N’ Roll. Uansett er jo førstnevnte av disse to en hyllest til Lemmy, og derfor var det helt på sin plass da O’Keeffe tok en pause før de startet den for å blande en Jack & Cola til hver av sine bandkamerater, for så å reise disse i en skål til mr. Kilmister.

Etter denne avslutningen av hovedsettet, tilegnet rock & roll, forsvant bandet så et par minutter bak sin heldekkende vegg med Marshall-kabinett, og førstemann ut igjen var som vanlig lillebror Ryan O’Keeffe som dro i gang luftsirenen mens søkelysene speidet utover et fullsatt Rockefeller. De fleste skjønte derfor at det var tid for Live It Up, og gjorde en siste innsats i forsøket på å slite ut hverandre med både en “wallofdeath” og en kortlevd “circle-pit”. Helt til slutt fikk vi Runnin’ Wild, bandets kanskje største hit, og O’Keeffe kjente nok en gang at eventyrlysten kom over han, og ikke lenge etter at han igjen smatt bak forsterkerne dukket han opp i front på galleriet. Med scenemanageren hengende i bukselinningen slik at han ikke skulle falle over kanten, ble det enda mer gitarsoli og utradisjonell ølboksåpning, før han like kjapt som han hadde kommet seg opp dit plutselig dukket opp på scenen igjen. Etter mer ølåpning og påfølgende “utdeling”, samt litt plekterlek, takket bandet for seg til øredøvende jubel.

Og det med rette, for Airbourne leverte nok en knakende god konsert, og det er som sagt nærmest umulig å ikke la seg rive med av energien og den rene moroa bandet står for. Men, selv om Airbournes musikk ikke nødvendigvis er ment å få deg til å tenke så mye, men heller slippe unna alt du til daglig måtte bære på for et par timer, så betyr ikke det at du trenger å kutte ut all hjernefunksjon. Så til dere som på død og liv skal kaste øl i hytt og pine, og jeg vet dette blir litt som å kaste øl i glasshus all den tid bandet brukte mye tid på dette selv, men O’Keeffe hadde i alle fall høvelig kontroll og kastet stort sett bort fra verdifullt utstyr, men til dere som kastet etter bandmedlemmer opp på scenen, og ikke minst traff O’Keeffe da han balanserte på kanten ved galleriet: SLUTT! Dere er overhodet ikke kule, eller hva dere måtte tro, kun idioter! Dette var for øvrig også det eneste som var noe å trekke for denne kvelden.

Og det gjelder også bandet: littegrann av tullet kunne godt ha vært byttet ut med flere låter, for når låtene deres i studio har et snitt på 3:39, er det litt snaut med kun 12 låter på halvannen time. Men, alt dette er lett å tilgi når kvaliteten på det de leverte var så høy som den var, og publikum var så til de grader feststemte kvelden gjennom!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=9988]

Terje:
[espro-slider id=10027]

 

Airbourne Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2017, Breakin' Outta Hell

 

Liveanmeldelser

W.A.S.P. @ Rockefeller

W.A.S.P. + Ghost Avenue
Rockefeller, Oslo
08.10.2017

 

Det har gått hele 25 år siden W.A.S.P. ga ut konseptalbumet og klassikeren The Crimson Idol. Et album som markerte et klart skille for et av 80-tallets store heavy metal band, da det i realiteten var et ambisiøst og pretensiøst soloraid fra Blackie Lawless uten Chris Holmes og Johnny Rod. Og det er heller ingen tvil om at The Crimson Idol delte majoriteten av fanskaren i to etter mesterverket The Headless Children. Nok om det. Det store spørsmålet var; ville det bli lovløse tilstander eller utagerende prekener fra scenen denne kvelden? Ikke godt å si med selveste Blackie Lawless. Et aldrende ikon som har levd mer og sett lyset sterkere enn de fleste…

Køen var lang og dørene ekstra trange på Rockefeller denne kvelden, og det resulterte i at Metal Hammer Norway dessverre bare fikk med seg siste del av oppvarmingsøkta til norske Ghost Avenue (7/10). Et band som er verdt å merke seg, og ikke minst sørge for å stifte nærmere bekjentskap med live. For det var liten tvil om at gutta fra Oppegård ville vise seg frem fra sin beste side. Til tross for en noe ullen og grumsete lyd, svingte det som pokker. De beviste også med sitt siste album, Impact, at oppskriften med klassisk hard rock og heavy metal fortsatt kan fungere og slett ikke er oppbrukt. Et vel gjennomført sett som hadde fortjent bedre lyd.

Så var det omsider klart for W.A.S.P. (7,5/10), og de mektige tonene til The Titanic Overture fylte Rockefeller. Ikke bare med vellyd, for den var dessverre under enhver kritikk. Heldigvis rettet dette seg noe opp underveis i settet, men lyden ble aldri optimal. Et lite skår i gleden, men heldigvis var Mr. Lawless opplagt denne kvelden i likhet med resten av bandet. Med på laget var som vanlig mangeårige bassist, Mike Duda, og gitarist, Doug Blair. Blair slet med enkelte soloer og bommet litt for ofte her og der. Litt sjenerende, men han kompenserte med spilleglede og litt ekstra poseringer.

Kveldens nye bekjentskap for de fleste fremmøtte var antagelig “monsteret” bak trommesettet, Aquiles Priester (kjent fra Angra, Primal Fear, Tony MacAlpine m.fl.). En hardtslående brasilianer som viste alt annet enn sambatakter der han pisket trommeskinn og cymbaler så det gnistret.

Dessverre tok stemningen aldri helt av under fremføringen av The Crimson Idol. En begivenhet som riktignok fant sted på eksakt samme scene for bare ti år siden. En annen årsak kan være den sparsommelige lyssettingen for å skape stemning og rette fokus mot skjermene som viste historien om kveldens hovedperson Jonathan Steel. Det er heller ikke til å stikke under en stol at mange fikk med seg “småjukset” med klicktrack og vokal på boks. Men det er ikke annet å forvente når han tross alt har vært aktiv siden 1975 og har presset stemmebåndene til det maksimale så å si sammenhengende siden. Litt kunstig åndedrett i en alder av 61 er lov, og Blackie kan fortsatt synge om noen skulle være i tvil.

Ikke overraskende var det andre settet, eller ekstranumrene om du vil, som fikk stemningen til å ta av. Taket lettet ikke, men det ble god kok under L.O.V.E Machine, Wild Child og ikke minst avslutningslåta I Wanna Be Somebody. Så får vi heller bære over med at Blackie Lawless måtte predikere og rope litt på Jesus med låta Golgotha.

Etter stemningen å dømme var et fullstendig fullstappet Rockefeller godt fornøyd med kveldens konsert. De som har sett W.A.S.P. noen ganger, kan nok skrive under på at de har opplevd både verre og bedre gjennom årenes løp.  Uansett, W.A.S.P. markerte 25-årsjubileet med verdighet og stil denne kvelden. Takk for det!

 

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Uriah Heep @ Rockefeller

Uriah Heep
Rockefeller, Oslo
15.07.2017

Bandet som en gang ble kalt for “fattigmanns Deep Purple” beriket Oslopublikummet med en håndfull rockeklassikere og en spilleglede man sjelden har sett maken til.

Uttrykket Norgesvenn er loslitt som få, men når et band har gjort over 60 konserter i vårt langstrakte land, og kommet på besøk nærmest hvert år siden 1974, så er det få andre det kan passe bedre å bruke det om enn Uriah Heep (7,5/10). Lørdagens Oslobesøk startet med en av de virkelig gode gamle, nemlig åpningslåten fra debutalbumet …Very ‘Eavy…Very ‘Umble, Gypsy. Og det er lett å forstå at bandet liker seg her i landet, for mottakelsen fra et mer eller mindre fullsatt Rockefeller var av det positivt høylytte slaget. Bandet fulgte opp i samme spor med flere klassikere, og vi fikk Look at Yourself, Shadows of Grief og Sunrise på rekke og rad, og vokalist Bernie Shaw viste at han så absolutt ikke er noen has-been. Stemmen hans låter fortsatt kanon, og i samme gate bør det nevnes at harmoniene og backingvokalen fra resten av bandet også satt som et skudd.

The Law fra deres siste album, Outsider, var første nye låt ut, og ble også tatt godt imot, selv om allsangen stilnet litt, og nok ikke alle var like kjent med materialet. Dette tok seg raskt opp under neste låt, Stealin’, der Shaw guidet publikum gjennom kveldens første virkelig store allsangøyeblikk. En ting som også slo undertegnede omtrent på dette punktet var at det er sjelden man ser et band som virker i så godt humør som gutta i Heep. Både gitarist Mick Box og Shaw var nærmest to eneste store smil hele kvelden, mens organist Phil Lanzon og nykommeren på bass, Davey Rimmer, virket å ha funnet tonen godt der de stadig køddet med hverandre ute på sin kant av scenen.

Selv om Shaw fortsatt blir regnet som “han nye” (han og Lanzon ble med i 1986), så har virker han å ha fått et eierskap til låtene, og har også gjort de til sine egne, og når han introduserte neste låt ut, The Magician’s Birthday, så fortalte han historien bak låten som om han selv var med i bandet allerede I 1972. Bandet benyttet også sjansen til å legge inn et ekstra langt “happy birthday”-parti i sangen til en publikummer som feiret bursdagen sin på Rockefeller denne kvelden. Etterpå kom også det faste solopartiet hvor Mick Box, sammen med trommis Russell Gilbrook, fikk leke litt alene på scenen. Et lurt grep da både en gitarsolo alene, og en trommesolo alene har en tendens til å bli noen store gjesp, og selv om Gilbrook kanskje bikker litt mer mot metal-siden enn hva som hadde vært helt optimalt for Heep sitt lydbilde, så viser han at han er en knakende god trommis og tilfører i alle fall bandet en viss vitalitet.

Bandet har stort sett alltid vært flinke til å blande de gamle hitene med nyere materiale, og denne gangen var det tre nyere låter i settet, hvor andremann ut også var den andre fra Outsider, nemlig One Minute, som ble etterfulgt av Between Two Worlds fra 1998. Gode låter begge to, men heller ikke disse fikk samme responsen fra publikum som låtene fra 70-tallet. Samtidig annonserte Shaw fra scenen at et nytt album er på trappene, og det er godt å vite at bandet i alle fall fortsatt er lystne på å lage ny musikk, og at de ikke faller til å bli et rent nostalgiband, noe som hadde vært veldig lett. Og skal det være noe vits i å lage nye låter, så må de jo også spilles.

Nostalgi ble det derimot i haugevis under konsertens tre siste låter: først ut var den episke, flotte July Morning, før allsang-sangen over alle allsang-sanger Lady In Black. Det er noe magisk med ah-ah-ah-partiet i denne låta som aldri slutter å imponere, og det løfter taket ved hver eneste anledning, så også denne kvelden. Etter en kortere pause kom de tilbake for én siste låt, og de aller fleste var nok klar over at det var Easy Livin’ som stod for tur. En perfekt avslutning på meget trivelig aften. Med 26 album på samvittigheten var kanskje setlisten på 12 låter litt i korteste laget, men med den spillegleden bandet viser så får de heller være unnskyldt det. Og med et nytt album på lur så er det nok ikke lenge til de er tilbake igjen heller, og velkommen skal de være.

 

Kveldens setliste

Galleri:

[espro-slider id=9413]

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Ministry @ Rockefeller

Ministry
Rockefeller
21. juni, 2017

 

I vår vidunderlige musikkverden er det noen band som bare virker å leve evig og aldri gi seg. Noen klarer dette med suksess, mens andre burde kanskje vurdert å legge opp for ett år eller femten siden. Noen som derimot har kunnet vise at de fortsatt holder koken, er selveste Uncle Al og Ministry (9/10) som denne onsdagen motiverte menigheten til alt annet enn å sitte ned idet det ble bladd fram til salme 69.

De rent store forventningene om å få en knirkefri, glimrende konsertopplevelse var dog ikke til stede. For det første, så skapte en punktering i Bergen omegn en del usikkerhet rundt selve konserten og gjorde i tillegg at det ikke ble noen oppvarming i form av Hell:Sector. For det andre, var det en litt sliten Al Jourgensen som stod nokså statisk bak mikrofonstativet sist undertegnede så Ministry live på Wacken 2012, sammen med det som virket å være et litt uinspirert band. Men alle kan vi ha en dårlig dag, og ekstra morsomt er det da å stå imot alt av punkterte dekk og skuffelser fra fortiden, og heller skru alt opp til 11 og sparke ræv.

Selv om det ikke var helt skrint, kunne nok ikke forsamlingen denne kvelden anklages for å utgjøre den mest fulltallige som noensinne har samlet seg i Rockefellers historie – tydelig noe preget av bergensk bildekksintervensjon –  men det betydde ikke at det var lagt noen som helst demper på stemningen der inne. I et mangfoldig publikum med gamle ringrever, industrielle gothere og en litt yngre generasjon Ministry-fans, var det tydelig at bandet fortsetter å engasjere og påvirke den dag i dag. Og at både musikk og budskap appellerer til et bredt spektrum av miljøer og generasjoner.

Og appellere skulle de fortsette å gjøre. En del trenger litt tid på å komme skikkelig i gang på scenen og første låt kan fort bli til prøvekaka, men med første låt i form av nettopp Psalm 69 viste Ministry det motsatte. På mirakuløst vis var lyden på Rockefeller faktisk god denne kvelden og alt var brutalt velbalansert fra første anslag. Uncle Al var definitivt i storform, og med masse energi og imponerende kapasitet som stod som klar kontrast til den Al som undertegnede var vitne til for fem år siden. Vokalt sett presterte han innmari bra, der han sint spyttet ut Lies Lies Lies og intenst brølte ut Just One Fix, og musikalsk sett var det jamnt over lite å klage på hos både onkel selv og resten av bandet.

De fremstod som oppriktig gira på å spille og hadde tett kontakt med publikum samtidig som det var god flyt på scenen. Det var rett og slett et helhetlig samspill mellom alle som var til stede, hvilket kontinuerlig bidro til å løfte stemningen mer og mer langs med veien – akkurat passe politisk med en solid dose av rått.

Med både nyere og eldre materiale på settlista, er det dog klassikerne som engasjerer mest, og selv om Antifra fra det kommende albumet AmeriKKKant både fikk folk med og låt dritbra, var det et savn hos flere at Jesus Built My Hotrod ikke stod på programmet denne kvelden. Allikevel var dette en knallkonsert som ikke lot seg begrense av noen faktorer rundt, og da de dro til med So What fremført på mesterlig vis var det ingen tvil: vi er sabla glade for at Uncle Al fortsatt viser fingeren til en New World Order.

(Kommentar: For de som ville se Hell:Sector og fortsette festen, ble dette muliggjort i form av etterfest på John Dee som vi dessverre ikke hadde mulighet til å delta på denne kvelden.)

 

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget

 

Ministry Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, European Tour 2017

 

Liveanmeldelser

Coheed and Cambria @ Rockefeller

Coheed and Cambria
Rockefeller, Oslo
06.06.2017

 

Det svenske indie rock bandet Francobollo (3/10) hadde fått æren av å kjøre oppvarmingsøkta denne kvelden, og for undertegnedes del kunne de like gjerne latt være. Mulig de klarte å sjarmere noen med sine intense og småsure gitarer og hysteriske vokalpartier, men det var fullstendig blottet for originalitet. Rett og slett meningsløs indie rock som det går hundre av på dusinet. Joda de kunne jo forsåvidt traktere instrumentene sine, men skal du herme etter legendariske band som Sonic Youth og Pavement bør du jaggu i det minste gjøre det ordentlig! Hjelper fint lite å hoppe rundt på scenen som kaniner. Synd jeg ikke hadde gulrøtter på innerlomma, mulig det kunne ha fått de av scenen litt kjappere…

Etter en heller begredelig start var det endelig klart for Coheed and Cambria(8/10) som skulle fremføre sitt mest kjente konseptalbum og mesterverk fra 2005 Good Apollo, I`m Burning Star IV,Volume One: From Fear Through the Eyes of Madness, i sin helhet. Rett og slett en begivenhet som ikke man burde gå glipp av. Da tonene av nydelige Always & Never fylte Rockefeller var det liten tvil om at Claudio Sanchez var i slaget. Ikke er han bare en strålende vokalist, men også en fremragende gitarist. Nesten litt synd at klimakset allerede måtte komme på neste låt, Welcome Home, bandets desidert mest kjente og episke låt. En maktdemonstrasjon i storslått moderne progressiv rock som ene og alene var verdt turen. Heldigvis var det selvsagt mer godsaker i vente og spesielt Crossing the Frame, Wake Up, The Suffering og The Willing Well II: From Fear Through the Eyes of Madness var en sann fryd å være vitne til. Festlig var det også å få låta Island fra deres siste og glimrende album,The Color Before the Sun, som et av ekstranumrene.

Sanchez & Co leverte en særdeles stødig forestilling og selv om stemningen ikke stod i taket på et halvfullt Rockefeller denne kvelden var det ingen tvil om at de fremmøtte var mer enn fornøyde.  Men det er både synd og merkelig at et band som en rekke ganger har klart å komme seg inn på Billboard top 10 ikke skal klare å fylle Rockefeller. Selv om bandet i mange sammenhenger beskrives som et småsært progband og fenomen som tilbes av Star Wars og fantasy tilhengere, kan undertegnede som ikke er noen av delene skrive under på at Coheed and Cambria er et fremragende progband som bør oppleves live. Ingen tvil med andre ord om at de som ikke befant seg på Rockefeller denne kvelden gikk glipp av en storveis opplevelse.

 

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Inferno 2017 – Lørdag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
15. april, 2017

 

Lørdag

Første band ut på Rockefeller på festivalens siste dag er Fosens store sønner i Slagmaur (9/10). Etter alt man har lest i forkant om lovnader om et helt spektakulært show, så er naturlignok forventningene skyhøye mens man står og venter på konsertstart. Det er man tydeligvis ikke alene om, da det er temmelig fullt nede i salen idet klokken begynner å nærme seg 18.15. Forventningene blir ikke noe mindre når sceneteppet trekkes til side, og det første man ser er to mennesker som står på hver sin side av scenen på et bord med repet rundt halsen. Bandet kommer på scenen og åpner med åpningssporet på siste platen Thill Smitts Terror –og stemningen er til å ta og føle på.

Lydmessig har de klart å få samme stemningen som på skiva, og det er fett. Man kan se at det går en liten støkk gjennom mange idet det første bordet blir røsket bort og den første hengingen finner sted. Men konserten går videre, og «liket» henger og svaier ut blant publikum. Show satt til side synes jeg Slagmaur gjør en veldig bra jobb på scenen – både musikalsk og imagemessig. Vokalen ble kanskje litt lav, men det skyldes nok masken vokalisten hadde. Det ble en minneverdig konsert som sent – eller aldri – vil bli glemt. Det er ikke lett å sjokkere i black metal i dag, men Slagmaur klarte det, og heksebrenningen avslutningsvis er noe av det råeste jeg noensinne har sett på en scene. Dessuten var det fantastisk å få høre Bestemor sang Djevelord og Ja, vi elsker dette landet live.

Zhrine (8/10) er et friskt og ekstremt energisk metalband fra Island, med fete og tunge riff, blastbeats, presisjon og rå brøling. Selv hadde jeg ikke hørt noe av dem tidligere, men bestemmer meg uansett for å sjekke dem ut da jeg først var tilstede på lokalet. Jeg hadde dermed ingen forventninger, men det tar omtrent ett minutt av første låt før jeg digger det. Energien og spillegleden de utstråler på scenen er uhyre smittende, og når man kombinerer dette med fete låter og dyktige musikere, har man en vinner. Jeg skulle bare ønske at de fikk et lenger sett, og jeg synes det er synd at ikke lokalet var fullt da de spilte, for her gikk mange glipp av et fantastisk band.

Andre band ut på hovedscenen er de irske veteranene i Primordial (8/10). Det er enorm jubel idet bandet kommer opp på scenen. Det er litt kjip lyd når de setter i gang, og det er litt synd, for er det et band som fortjener god lyd så er det Primordial. Lyden kommer seg heldigvis drastisk halvveis inn i andre låt, og da lyder alt så mye bedre. Det føles fortsatt som om det er noe som mangler, men jeg vet ikke helt hva – det kunne gjerne muligens vært litt mer trøkk i lydbildet. Men Mr. Nemtheanga er intet mindre enn en helt enorm frontfigur som gjør en enormt bra jobb og har med seg publikum hele konserten i gjennom, og det er nok det som redder hele denne opplevelsen. Til tross for litt startproblemer og litt mangel på trøkk gjennomfører Primordial en veldig bra konsert og beviser hvilke profesjonelle musikere de er.

Tredje band ut på Rockefeller er kanskje det bandet jeg hadde minst forventninger til denne kvelden, men som overrasket så til de grader, og som kanskje ble en av festivalens beste konserter for min del. Østerrikerne i Belphegor (9/10) kjører full pakke sponset av det lokale slakteriet, og hele scenen gir inntrykk av dette skal bli en bra opplevelse. Det blir ikke mindre forventninger når bandet kommer på scenen og vokalist Helmuth setter i gang hele showet.

Og Belphegor leverer varene så det holder, det er full speed fra begynnelse til slutt og med Helmuths grimme og småsyke fremtreden gjør at hele opplevelsen blir komplett. Bandet bruker ekstremt mye røkelse på scenen, og eimen ligger tykt over hele Rockefeller. Det svir i øynene, men dette til tross; det er umulig å forlate området. Bandet låter veldig bra og både lyd og musikk sitter som et skudd. Dette er helt klart festivalens største overraskelse og nest etter Slagmaur, festivalens feteste show.

Inferno er nesten ferdig, og jeg ser frem til avslutningsdagen med store forventninger, spesielt når selveste Abbath (6,5/10) skal avslutte hele festivalen. Det gjør også at jeg forventer noe ekstra, noe jeg dessverre ikke får. Rundt midnatt stormer legenden solo ut på scenen. Han iverksetter et lite show med flammespytting før bandet gjør en samlet entré noen minutter senere. Lyden er bra, men her er det mer sceneshow enn musikalsk begeistring til å begynne med. Publikum digger det, men jeg mistenker at det er mer grunnet frontmannens image, enn hva som faktisk blir levert her. Fantastiske trommer hjelper, men bortsett fra det gikk mye av min oppmerksomhet til de spektakulære scenedekorasjonene og de gjennomførte antrekkene.

Etter en drøy halvtime med gig, kaster Abbath fra seg gitaren – helt uten videre – og forlater scenen i sinne. Det gikk noen minutter før publikum innså at noe var galt, og kort tid etter får vi en rask trommesolo som plaster på såret (men det hjalp ærlig talt ingenting). Fem minutter ble til ti, og ti ble til tjue. Det er først da vi får beskjed om at konserten ikke skulle fullføres, og at en offisiell forklaring skulle komme fra bandet selv på et senere tidspunkt. Det var på ingen måte sånn festivalen burde ha avsluttet, og publikum sto igjen som meget skuffet. Utrolig synd at vi ikke fikk en fortsettelse på det som hadde et ålreit utgangspunkt.

 

Tekst: Monique Mesquita & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=9014]

Kenneth:

[espro-slider id=8845]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2017 – Fredag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
14. april, 2017

 

Fredag

Det er litt slunkent oppmøte idet jeg ankommer Rockefeller på fredagen, men det kommer seg heldigvis litt rett før dagens første band, Insidious Disease (9/10) går på scenen. Bandet virker å være i storform og trøkker til fra første tone, og bandets tunge og brutale death metal er helt perfekt å starte konsertdagen med. Det går hovedsakelig i låter fra bandets eneste album Shadowcast. Vi får også en ny låt som jeg dessverre ikke husker navnet på i farten, men det hørtes veldig lovende ut med tanke på neste album. Marc Grewe er en fantastisk frontfigur som er flink til å få med seg publikum, og med et så profesjonelt band i ryggen er dette dømt til å bli fett. Litt synd at ikke flere tok turen, men vi som var der storkoste oss – og det er tross alt det viktigste.

Sørafrikanske Diabolus Incarnate (5/10) er festivalens eksotiske alibi, og gjør en godkjent opptreden for en lytter uten inngående kjennskap til bandet fra tidligere av. Bandet er vokalist/gitarist Dieter Engels hjertebarn, og har til tross for sju års fartstid kun en demo og en singel på samvittigheten. Afrikanernes black metal serveres på et bakteppe av synth, og er melodiøs nok til at sammenligninger med svensk metal kan forsvares – band som Hypocrisy rinner en i hu. Visuelt legger bandet seg på Desaster-linja; ett medlem med liksminke, resten uten. Melankolske Aborted står igjen som høydepunktet, før bandet avslutter settet med singelen Transcendence.

Lyden er en vits både i kvalitet og volum da Anaal Nathrakh (7/10) går på scenen, men heldigvis tar det seg opp allerede på andrelåta Keep Your Children Close and Pray for Oblivion. Ti år etter at bandet gjorde sin første gig utenfor hjemlandet på nettopp Inferno er britene tilbake, og i bagasjen har de et oppjustert arsenal med illsint grindcore og blast beat-basert black metal. Når vi har kommet frem til Depravity Favours the Poor og In the Constellation of the Black Widow, begynner Anaal Nathrakh i større grad å skake fundamentet på gamle Torggata bad, selv om clean-vokalen til Dave Hunt forsvinner inn og ut av lydbildet etter eget forgodtbefinnende. Birmingham-gutta avslutter med Do Not Speak, som introduseres med et Orwell-sitat som fanger tidsånden («boot», «forever», «human face» – google) på en passende måte.

Infernal War (6/10) hemmes av en statisk opptreden og lite særpreget vokal, men utover dette er det pur, maskinell, thrasha black metal fra ende til annen. «Ivan Drago-metal», har jeg noe stereotypisk notert på blokka mi. De sparsomt behårede muskelbuntene fra Polen skal ha for innsatsen, men det vil være en overdrivelse å si at man hadde gått glipp av noe essensielt dersom man hadde stått over denne konserten. Det hele er særs tight og knallhardt, og etterlater lite livsrom for improvisasjon. Større variasjon i tempo kunne gitt konserten en bedre dynamikk, men på den annen side kler bandet bandnavnet sitt godt – dette var et nådeløst sanseangrep fra første anslag.

Selv om utgangspunktet for sveitsiske Samael (7/10) har vært svartmetall, utviklet musikken deres etter hvert til å bli mer industriell og gotisk sjangermessig. Da konserten ble sparket i gang, var det et passe glissent Rockefeller som tok i dem imot, men dette syntes dog ikke å plage bandet voldsomt, for de leverte absolutt en god vare. Først fikk vi Black Trip fra albumet Ceremony of Opposites, og videre utover i settet kom det en god blanding av eldre, samt nyere materiale. Det var noe lekent over opptredenen, og at ikke dette bandet får mer oppmerksomhet her til lands slår meg egentlig som litt merkelig.

Men det har kanskje noe med at de ikke er svart nok for metallfolket, for heavy for alternativrockerne og ikke syntha nok for gotherne. Det var til tider liv og røre å spotte blant publikum, så de var åpenbart gira. Spesielt under Rain og Baphomet’s Throne. Jeg må påpeke at låtene etter hvert ble litt like – de hadde ofte samme oppbygning, med snille industripartier som gjerne beveget seg over i det monsterbrutale. Et tøft virkemiddel, men som sagt litt mer variasjon hadde ikke skadet.

Windstein var selvfølgelig festens naturlige midtpunkt der han sto, mindre enn en armlengde fra de forreste tilskuerne. Han var på vakkert vis omringet av resten av gutta i Crowbar (9/10), som la et ultratungt grunnlag for kvelden. Den varierte spillingen til trommis Tommy Buckleys var spesielt med på å løfte de noenlunde monotone og repeterende sangstrukturene, og ga det hele en ekstra friskhet og fylde.

Publikumet på svette og tettpakkede John Dee var godt tent under hele konserten, med entusiastiske brøl og nevene høyt i været. Dette var noe som definitivt behaget frontmannen, da han ofte oppmuntret folk til å rope høyere og høyere. Disse gutta har jo holdt på i mange år, så det var herlig å høre at Windsteins hese stemme fremdeles er rå, skitten og kommer heeeelt ned fra ølvommen. Det har bare manifestert seg som beundringsverdig patina etter alle år, og det var med på å heve kvaliteten totalt sett.

Fredagens siste band ut er vel kanskje det jeg så mest frem til på hele festivalen. Det begynner å bli stappfullt rundt omkring, både i salen og på galleriene idet veteranene i Gorgoroth (7/10) gjør seg klare på scenen. Sceneteppet trekkes til side, og bandet kjører i gang til enorm jubel fra publikum. Lyden er ikke noe å skrive hjem om, men den er vel så råtten som bandet selv vil ha den, pluss at vokalen blir veldig høy i forhold.

Men det er jo Gorgoroth vi snakker om her, så det skal være litt skittent og brutalt. Stemningsmessig så blir det en veldig Pentagram-feeling over det hele, og det er tross alt et av favorittalbumene mine av bandet. Av låter så spilles det fra hele bandets karriere, og vi får for eksempel Katharinas bortgang fra tidligere nevnte album samt legendariske Revelation of Doom fra Under the Sign of Hell. Det var også kult å høre Destroyer og Incipit Satan.

Gorgoroth leverer et gjennomgående greit show, og det er alltid en fornøyelse å se Hoest live. Han er en veldig dyktig vokalist og frontfigur som gjør veldig mye ut av seg selv på scenen, og han er veldig flink til å få med seg til å få med seg publikum og skape uhyggelige og gode stemninger. Det er ikke den beste konserten jeg har sett med bandet, men det var så absolutt godkjent og akkurat så skittent som man kunne forventet.

 

Tekst: Monique Mesquita, Sigurd Thune og Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=8963]

Kenneth:

[espro-slider id=8816]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2017 – Torsdag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
13. april, 2017

 

Torsdag

Første band ut på Rockefeller i kveld er vestlandsvikingene i Helheim (8/10). Det begynner å bli brukbart med folk i salen, til tross for at klokken bare så vidt har passert seks. Det er som forventet god stemning allerede fra første tone, og gutta virker å være i storform. Jeg synes kanskje at clean-vokalen til tider er litt lav, og det er litt synd da denne er en veldig viktig brikke i lydbilde til bandet. Men ellers satt det meste som det skulle, og bandet trøkker bra på scenen. Vi får i hovedvekt låter fra bandets siste plate landawarijaR før det hele avsluttes med Dualitet og ulver fra Heidindomr ok motgangr. Helheim leverer en gjennomført bra konsert, og i tillegg til meg tror jeg de fleste fremmøtte koste seg.

Med siste slippet The Lucifer Principle bak ryggen ble vi minnet om at black metal-sjangeren er langt ifra død idet kanadiske Panzerfaust (7/10) startet sitt intensive og heseblesende sett. Lyden var kald og god, og de drivende riffene kom godt frem på John Dee. Publikum er noe trege og avventende, men det kan virkelig ikke tilskrives hva bandet faktisk leverte fra scenen. Kanskje er det fordi klokken bare var sju på en torsdag? Det er ondt, det er høyt, det er hardt og det er deilig. Bandet oste av kvalitet, og det meste som foregikk på scenen var proppfullt av energi. Skarpe trommer, skarpe gitarer og skarp vokal ga oss det gode, gamle blackmetal-lydbildet, samtidig som man hørte at bandet i tillegg var noe preget av andre metalsjangre. Generelt sett var det en ganske ålreit gig, og det var vel ingen direkte ulempe for oss som faktisk var tilstede at det ikke var helt stappfullt. Stemningen hadde nok vært annerledes noen timer senere, vil jeg tro.

Som en del andre band aktive på åttitallet, eksisterer Venom nå som to band: Venom med Cronos og Venom Inc. (7,5/10). Mange vil muligens hevde at førstnevnte er det mest originale og intakte bandet, siden det er der scenepersonligheten Cronos leder an (og som tydeligvis har rettighetene til bandnavnet), men det er i sistnevnte at prosentandelen av originalmedlemmer er høyest, med Abaddon på trommer og Mantas på gitar. På vokal har de to hentet inn vokalisten fra de mer ukjente Venom-skivene Prime Evil, Temples of Ice og The Waste Lands, nemlig Anthony Dolan, bedre kjent som «Demolition Man». Men låter det kult da?

Et Rockefeller som skråler helhjertet med til klassikere som Welcome to Hell, Live Like An Angel (Die Live Like A Devil), Angel Dust og Countess Bathory (dedisert til tidligere Venom-manager Eric Cook) kan ikke ta feil. Resten av settet bestod blant annet av Don’t Burn the Witch, Poison og Blackened Are the Priests før låten som ga navnet til en hel subsjanger – Black Metal – fikk æren av å avslutte konserten.

Destruction (7,5/10) gjestet Inferno sist i 2008, og er nå ute på turneen med det dessverre så aktuelle navnet Europe Under Attack, kalt opp etter albumet fra 2016. De åpner med tittelsporet fra nevnte skive – og derfra og ut går det i ett. Tidlig i settet kommer Nailed to the Cross fra The Antichrist, som man kan siføyer seg pent inn i rekken i kategorien egnet påskelyrikk. Mad Butcher setter fart på publikum, og Schmier ser fornøyd ned på moshpiten som spiller seg ut foran øynene på ham.

I løpet av settet på litt over en time er The Butcher Strikes Back, Thrash ‘til Death og Second to None noen av låtene bandet plukker fram fra den etter hvert så omfattende katalogen. Bestial Invasion fra debutalbumet Infernal Overkill setter sluttstrek for et godt levert thrashattack fra Tyskland.

Fra asken av ikoniske Agalloch får en ny fugl føniks reise seg. Dette er Pillorian (9,5/10) forgylt av tidligere frontmann John Haughm, med en styrke på tre menn bak seg. Når klokken har blitt elleve, går de på scenen. Bandet begynner med et pang og viser et ekstremt høyt musikalsk nivå. Så fort vokalisten åpner gapet, fylles John Dee med nærmest forpinte skrik. Det var sannelig en mektig opplevelse som etset seg i sinnet idet bandet pløyde gjennom debutskiva. Denne viste seg å være et sant eksempel på hvor følelsesladd blackmetal egentlig kan være. Alt dette gjennomføres av eksemplariske musikere som er av den typen som bare oser musikalitet. Dette skulle vise seg å være en stor opplevelse, for det var mer enn bare musikk; jeg vil faktisk karakterisere det som et kunstverk. Pillorian klarte å oppnå en kolossal lyd på den lille scenen, og det veksles mellom roligere instrumentalpartier og tunge og raske svartmetallriff. Jeg tror dette var den eneste gigen under festivalen som faktisk ga meg gåsehud. Det var spennende, melankolsk og trollbindende fra start til slutt. Rett og slett annerledes og helt vidunderlig!

Siste band ut på Rockefeller denne torsdagen er de britiske gore-veteranene i Carcass (9/10). Jeg er nok ikke den eneste som ser frem til denne konserten. Salen fylles fort opp og stemningen er veldig bra allerede før sceneteppet åpnes. Carcass lever opp til forventningene på alle områder, og de leverer et forrykende show på alle måter. Energimessig skulle man ikke tro at de hadde holdt på med dette i over 30 år, for her var det fullt kjør fra begynnelse til slutt.

Det meste fungerte for Carcass denne kvelden, både når det gjelder lyd og show, og det er god stemning både på scenen og i salen under hele konserten. Jeg glemte helt å se på klokken da de var ferdig, men jeg vil vel tippe at det hele varte i ca. 90 minutter. Det skal nok sies at til tross for at det var en helt fantastisk konsert, så var det også litt godt når det var over. Men alt i alt så leverer Carcass helt klart festivalens hittil desidert beste show og konsert, og jeg tror de fleste gikk fornøyde ut i natten.

 

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik & Monique Mesquita
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:

[espro-slider id=8792]

Terje:

[espro-slider id=8917]

 

Liveanmeldelser

Spidergawd @ Rockefeller

Spidergawd
Rockefeller, Oslo
31. mars, 2017

 

Spidergawd sparte ikke på kruttet da de gjestet Rawkefeller på fredag, og beviste at de antagelig er et av Norges beste rawkeband for øyeblikket.

Bandets fjerde album på like mange år kom ut for en drøy måned siden, og dette var deres eneste norgeskonsert på denne siden av sommeren. De hadde også litt å revansjere, for sist Spidergawd (9,5/10) spilte på Rockefeller slet de noe voldsomt med lyden, noe som preget hele konserten, og man tenkte umiddelbart «å nei, ikke nå igjen» da feedbacken gjallet utover lokalet i det de fant sine plasser på scenen. Heldigvis var ikke dette et vedvarende problem, og alt lå dermed til rette for at bandet kunne få sin lille «revansj» for sist gang.

Bandet pøste på fra start, og det var nok mange øyne som kjapt skiftet fokus da ny-bassist Hallvard Gaardløs (som også er ny bassist i Orango, i tillegg til at han spiller i bandet Woodland, som varmet opp denne kvelden; en travel mann) ganske så overraskende stod for vokalen på åpningslåten What You Have Become. Oppgaven løste han helt fortreffelig, og klarte å høres klin lik ut som Per Borten i samme slengen. Neste ut var to låter fra andrealbumet, Tourniquet og Crossroads, og for å holde litt fast ved Gaardløs, så må det også legges til at man faktisk (nesten) ikke savnet Bent Sæther, til tross for at han er en av Norges beste bassister. Gaardløs løste nemlig denne oppgaven fortreffelig også, og det er tydelig at Spidergawd har funnet en verdig erstatter.

The Best Kept Secrets, Fire in the Hole (eller 4 i høle som det stod på setlisten) og /Made from Sin fulgte deretter, og etterpå spurte Borten publikum om det var noen som skulle rekke noe, og fulgte opp med at han håpet det ikke var tilfelle fordi de hadde tenkt til å holde på en stund. Publikums respons var ikke til å ta feil av; de hadde ikke tenkt seg noe sted. Generelt så var stemningen særdeles god hele kvelden, og bandet så virkelig ut til å storkose seg på scenen. Litt synd er derfor at det ikke var forhåndsolgt mer enn 400 billetter, for bandet hadde virkelig fortjent et fullstappet Rockefeller med folk i alle tre etasjene. Men, de som hadde tatt turen fikk en virkelig godbit i neste låt. Get Physical er nemlig en av de mest groovy og sexy låtene som noensinne er gjort av et norsk rockeband, og nok en gang overlot Borten vokalen til noen andre. Denne gang var det saksofonist Rolf Martin Snustad som tok seg av den biten, og han løste det på en særdeles tilfredsstillende måte han også, og også han hørtes klin lik ut som Per Borten.

Frontfiguren hørtes litt rusten ut i stemmen når han pratet mellom låtene, så en mulig snikende forkjølelse, eller bare en sliten hals kan kanskje være grunnen til denne fordelingen av vokaljobben all den tid de holdt det gående i to timer. Skjønt, frontfigur-rollen må vel nesten kunne sies å tilhøre trommis Kenneth Kapstad. I Spidergawd sitt utradisjonelle sceneoppsett står nemlig trommesettet hans fremst på scenekanten, med bass plassert på et podium bak han, og saksofon og gitar på hver sin side. Og det er en ganske unik opplevelse å kunne skue trommisen i fri utfoldelse på så nært hold. Kapstad er helt klart en av Norges beste trommiser, og akkurat der og da var han DEN beste! Han jobbet utrettelig, og har en helt særegen stil som er en fryd å både høre og se på.

The Inevitable og Stranglehold fulgte fra den nye skiva, før vi fikk nok et høydepunkt i Heart of the Sun eller El Corazon del Sol som den offisielt heter. En knakende god låt, og enda bedre live enn på album. Borten nevnte i et intervju vi i Metal Hammer gjorde i forbindelse med deres forrige utgivelse at et livealbum lå i kortene, og en kan bare håpe at dette blir en realitet. Vi har ikke vært bortskjemte med fantastiske norske livealbum opp gjennom årene, og Spidergawd kan fort være et av bandene som er kapable til å gi oss det. Ikke var de ferdige med å gi oss godbiter denne kvelden heller, for neste låt ut var en av de beste fra den månedsgamle nyskapningen, Into the Night. Ei var de heller ferdig med å trekke vokalister ut av hatten, for denne gangen var det Espen Kalstad fra nevnte Woodland som tro til, og jammen hørtes han ikke ut som Per Borten han også! Brukte de et Borten-filter på mikrofonene, eller hva var greia? For de av oss som spekulerte i det brast den illusjonen på neste låt da Gisle Solbu, også han fra Woodland, byttet plass med Kalstad på podiet bak Kapstad for å ta seg av vokalen på Empty Rooms. Dette var kanskje den eneste bittelille nedturen i løpet av konserten. Ikke det at Solbu ikke hørtes ut som Borten, men stemmen hans passet liksom ikke helt til soundet, samme hvor rent og pent det faktisk låt.

Derimot var alt på stell igjen da Borten selv tok over vokalen på Into Tomorrow, før de gikk over i Lighthouse, hvor bandet virkelig fikk vist hva som bor i dem. Soloene til Borten var like fascinerende som samspillet bandet imellom, der de tilsynelatende jammet seg gjennom i alle fall store deler av den tredelte komposisjonen. Som om ikke det var nok fikk vi nok en høydare fra det nye albumet da de dro i gang LouCille, låta med et av årets hittil feteste riff. No Man’s Land fulgte deretter, før Borten dro frem blues-siden sin og kjørte starten på …Is All She Says alene, mens resten av bandet stod solidarisk samlet på andre siden av scenen og lot sjefen få rampelyset for seg selv, før de igjen innfant sine plasser og kjørte låta hjem for å si det på den måten. Helt til slutt fikk vi det som kanskje er den aller beste låta på årets utgivelse, i alle fall den mest umiddelbare, nemlig Is This Love…?, og da bandet «endelig» takket for seg var nok nesten publikum like utmattet som de på scenen, for maken til utblåsning er det sjelden man opplever. En forrykende konsert av det som må være et av Norges beste liveband, for ikke å si rawkeband, om dagen.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kim René Teige

 

Liveanmeldelser

Asking Alexandria @ Rockefeller

Asking Alexandria/The Word Alive/Bohemian Grove
Rockefeller, Oslo
23.03.2017

 

Hovudbandet fjasa vekk metalcore-kvelden på Rockefeller, men The Word Alive berga likevel konserten som heilskap noko lunde.

Den rimeleg uskildra sekstetten frå Leeds i England, Bohemian Grove (6/10), starta ballet. Sjangermessig ligg dei i sjiktet brutal hardcore/grindcore, og for underteikna blir dette i utgangspunktet for mykje av det gode. Lydveggen og growlinga til vokalist Spencer Costello dundrar i ein noko monoton tralt gjennom den knappe halvtimen den varierte gjengen på scena har til disposisjon. Men dei gjer for så vidt jobben; medan publikum på dei to første låtane forheld seg rimeleg rolege nede på parketten, får Bohemian Grove i gang både djevelhorna, headbanging og mot slutten til og med ein liten moshpit. Slik sett er oppdraget vel gjennomført.

Amerikanske The Word Alive (8/10) er rett nok metalcore, men – i alle fall til tider – i ei teknisk drakt som gjer låtane meir gangbare for metalgarden som kan styra seg for core. Gitarist Zack Hansen tappar gitaren på imponerande vis – kollega Tony Pizutti er heller ikkje vekke. Begge gitaristane og bassist Daniel Shapiro må pent kora med på fleire av låtane og trommis Matt Horn – som berre har ein månads tid på baken i bandet etter at Luke Holland sa takk for seg i haust – svingar trommestikkene så sveitterosa blømer utover t-skjorta hans konserten gjennom. Kvintetten frå Phoenix i Arizona gjer akkurat det eit metalcoreband skal – skapar god stemning. Eit rimeleg ungt publikum let seg riva med – allereie på tredjelåta Made This way startar den velkjende gynginga i golvet på Rockefeller. Etter kvart blir det moshpit i fleire omgangar – så god stemning er det at vokalist Tyler «Telle» Smith ber publikum gå ned på kne før gromlåta Entirety blir sparka i gang.

Akkurat det tykkjer underteikna er å kommandera publikum i overkant mykje, men men – dei aller fleste er med på leiken. Når det gjeld det musikalske for Entirety sitt vedkomande syng Smith småsurt til tider mot slutten av låta. Det er ikkje første gong i løpet av den knappe timen med The Word Alive – koringa verkar heller ikkje hundre prosent synkronisert heile tida. Difor blir det litt trekk i poeng der. Men jøsses; karane kan sine saker – dette er rimeleg tekniske greier. Nest siste låta, Overdose, sit som eit skot og er konsertens – og kanskje kveldens høgdepunkt, skal det visa seg.

For så kjem altså hovudattraksjonen på scena, Asking Alexandria (3/10).

Litt historikk: Hausten var av det turbulente slaget for kvintetten frå York i England. For, på vårparten 2015 forlet vokalist Danny Worsnop Asking Alexandria til fordel for det meir nedtona rockebandet We Are Harlot. Inn kom ukrainske Denis Stoff. Med Stoff bak mikrofonen gav Asking Alexandria ut albumet The Black på vårparten i fjor. Albumet fekk gode kritikkar og alt verka i skjønnaste orden. Men i oktober i fjor kom Worsnop tilbake, noko som ifølgje enkelte metalmagasin skal ha falle Stoff tungt for brystet. Ein merkar seg også at ikkje ei einaste låt frå The Black blir spelt på Rockefeller denne kvelden.

Såleis var det originale Asking Alexandria som gjekk på scena torsdag. Umiddelbart legg ein merke til Worsnop, dels fordi han entrar scena i ei knallraud, litt knapp skinnjakke. Delvis fordi han syng temmeleg falskt når han gjer clean stemma soft innleiingsvis. Etter mykje gestikulering ned mot lydmannen ser ting ut til å koma meir på stell; Worsnop syng betre, og på partia der han tek i med clean vokal syng mannen med den raude jakka særdeles godt – litt «Rob Halford-light».

Men så byrjar Worsnop og gitarist Ben Bruce – bandleiaren, om ein kan kalla han det – med eit slags publikumsfrieri underteikna ikkje skjøna nokon ting av. Dei pludrar og pratar om alt frå Toy Story til at nordmenn er verdas lukkelegaste folk, og at det såleis kanskje ikkje er behov for at dei kjem hit når me er så lukkelege lell. Første runden kan unnskuldast som eit litt under middels forsøk på å vera artige og få med seg publikum. Deretter kjem underteikna sin personlege favoritt The Death of Me – som gir litt Avenged Sevenfold-kjensle. Den blir greitt nok gjennomført. Verken meir eller mindre.

Sjølv om Asking Alexandria hovudsakleg er rimeleg klassisk metalcore, til tider med eit hint av doom, spenner låtmaterialet vidt. Moving on frå 2013-plata From Death to Destiny er ei power ballad-sviske Aerosmith kunne ha funne på å laga på 90-talet. Den går til og med opp ei halvtone siste runden med refreng, og er så tilgjengeleg at den truleg ville ha gjort ein grei figur under Eurovision Song Contest. Warsnop syng Moving on særs bra; dette skal visa seg å bli deira høgdepunkt for kvelden. No har han også kasta den raude skinnjakka, og underteikna tenkjer at det kanskje er det som skal til for å verkeleg løfta denne konserten.

Men så går det strakt andre vegen. Worsnop og Bruce kan ikkje få nok av kvarandre ser det ut til; dialogane dei imellom blir lengre og lengre; når dei også byrjar å snakka om sine eigne kjønnsorgan blir det rett og slett pinleg. I den andre enden av scena står andregitarist Cameron Liddell og bassist Sam Bettley og viskar og tiskar – «sjå kor teite Danny og Ben er», seier dei kanskje til kvarandre. Og ler. Trommis James Cassells sit bak settet sitt med alle tatoveringane sine og gjer ikkje mykje utav seg.

Det kunne vera at underteikna berre ikkje skjønte greia. Men faktum er at responsen frå publikum er nesten lik null. Fleire forlet Rockefeller, og det byrjar faktisk å bli ganske glissent mot slutten. I det heile; der The Word Alive fekk golvet til å gynga nesten på kvar låt, har knapt det same skjedd under Asking Alexandria. Så byrjar Worsnop for sikkerheits skuld også å vrikka på hoftene i ein slags sjølvkomponert dans, noko som gjer den håplause sceneopptredenen komplett. No er det meir prat, fjas – og altså dans – enn musikk. Inntrykket ein til slutt sit att med er at Worsnop og Bruce, først og fremst, verken tek publikum eller sin eigen musikk seriøst.

Det er kanskje tankekorset; i einskilde metalkretsar blir metalcore knapt teke seriøst. Men det er faktisk desse konsertane kidsa går på. Mange av dei, i alle fall. Slik sett er det synd at Asking Alexandria kødda dette til. Men The Word Alive var verkeleg ein feelgood-time med entusiastiske, headbangande kids – akkurat slik ein metalcore-opptreden skal vera.

 

Tekst: Ole Ramshus Sælthun
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=8545]

 

Liveanmeldelser

Kreator @ Rockefeller

Kreator/Sepultura/Soilwork/Aborted
Rockefeller, Oslo
07.02.2017

 

Det var duket for en metalbonanza av de sjeldne på Rockefeller denne iskalde tirsdagskvelden. Eller hva skal man si til Kreator, Sepultura, Soilwork og Aborted på én og samme kveld? En line-up som kan få fråden til å stå i munnen. Rockefeller var fylt med metalhungrige publikummere i alle aldre, og som tilsynelatende var mer enn klare for å få fylt opp øregangene med mengder av metal. Metal Hammer Norway var selvfølgelig tilstede for å få med seg denne begivenheten.

Aborted

Først ute var belgiske Aborted (7/10) som umiddelbart tok et allerede nesten fullsatt konsertlokale med storm med sin cocktail av death metal og grindcore. Med vokalist Sven “Svencho” de Caluwe i spissen, leverte bandet en kort, men godt over middels opptreden til tross for tidvis ullen lyd. Likevel, tendenser til moshing var et godt tegn og ga en liten pekepinn på hva som var i vente.

Soilwork-2

Så var det klart for svenske Soilwork (7,5/10), og Bjørn “Speed” Strid var virkelig i slaget denne kvelden. Han er en allsidig vokalist og dyktig frontfigur, og når han i tillegg skrur på sjarmoffensiven – ja, da blir liv i salen. Stemningen tok virkelig av under Bastard Chain og utagerende moshing var et helt tydelig tilsvar til svenskene på at de leverte varene. En anelse bedre lyd enn under Aborted gjorde også opplevelsen et hakk hvassere. Selv om undertegnede rent personlig synes Soilwork faller mellom litt for mange stoler genremessig, så var det ingen tvil om at settet de leverte både var av høy kvalitet og falt i smak hos fansen. Og det er tross alt det viktigste.

Sepultura

Endelig var det klart for Sepultura (7,5/10) eller rettere sagt det som er restene av bandet. Det begynner å bli noen år siden den klassiske besetningen med Cavalera-brødrene i spissen “voldtok” microanlegget og fikk strietapeten til å gå opp i liminga på gutterommet. Nok om det. Paulo Jr. og Andreas Kisser lever i beste velgående, men når sant skal sies så var det nok trommeslager, Eloy Casagrande, som stakk av med publikumsprisen. Han hevet en eller så middels opptreden med imponerende kraft og teknikk, og ikke minst underholdningsfaktor. Vi fikk servert noen gamle klassikere, men også låter fra siste skiva Machine Messiah, hvorav Phantom Self og Resistant Parasites låt meget bra i liveformatet. Men selvsagt var det låter som Inner Self og Desperate Cry som virkelig fikk murveggene på Rockefeller til å dirre, og da Roots Bloody Roots avsluttet settet var flesteparten av de fremmøtte gjennomvåte av svette etter utagerende moshing. Jeg observerte til og med et par stykker i v-genser av det mer eksklusive slaget som dristet seg til å headbange, så ja, det var topp stemning.

Sepultura 2

Var det mer krutt i publikum etter tre knallharde økter? Joda, da Kreator (8,5/10) entret scenen var det ingen tvil om hvem som var kveldens hovedattraksjon. Til stormende jubel dro Mille Petrozza i gang showet, og ble møtt med en vegg av testosteron – og en liten dose østrogen også, faktisk.

Kreator-6

Naturlig nok dro Kreator flere nye låter fra det siste glimrende albumet, Gods of Violence. Ingen tvil om at Satan Is Real, Fallen Brother og ikke minst Hail to the Hoards fra nevnte album falt i smak hos publikum. Men det er de gamle klassikerne vi vil ha, og de kom til dels.

Kreator 2

Det er forståelig at det nye albumet skal promoteres, og det meste er tilgitt når Kreator finner plass til blant annet klassikerne People of the Lie og Extreme Aggression. Klimakset ble imidlertid nådd da Mille Petrozza oppfordret til “wall of death”, en utfordring mange tok på strak arm etter iherdig moshing kvelden igjennom, og eimen av brunst og svette fylte Rockefeller til bristepunktet.

Kreator-14

Heldigvis holdt den eldre garde seg klokelig unna, antagelig smertelig klar over potensiell fare for et pinlig lårhalsbrudd (undertegnede inkludert), og de involverte av yngre årgang kom seg unna med livet og lemmer (tilsynelatende) i behold. Uten tvil kveldens vakreste og mest underholdende innslag, og jeg er rimelig sikker på at de fleste over middagshøyden fikk en aldri så liten nostalgisk minnetripp.

Alt i alt leverte Kreator et formidabelt sett og selvfølgelig hadde de med seg pyro- og konfettikanoner også. Hva mer kan man forlange da?

 

Kreator:

[espro-slider id=8037]

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

The Dillinger Escape Plan @ Rockefeller

The Dillinger Escape Plan
Rockefeller, Oslo
02.02.2017

 

The Dillinger Escape Plan tar farvel med fansen på avskjedsturné. Torsdag var det Oslo og Rockefeller som stod for tur.

The Dillinger Escape Plan

Epileptikere ingen adgang! Bruken av strobelys er mildt sagt overdrevet og flere sliter med den smått forstyrrede åpningen av konserten. Men det skal gjøre litt vondt når den rutinerte gjengen i The Dillinger Escape Plan (7/10) inntar et nesten utsolgt Rockefeller.

The Dillinger Escape Plan

Gitarist Ben Weinman hopper umiddelbart ut i publikum og fortsetter første låt blant begeistrede fans. Sist bandet gjestet Norge var i 2013. Da fikk de strålende kritikker for sin usedvanlige intense opptredenen. Nå er de tilbake med avskjedsturneen Dissociation Tour og sparer altså ikke på kruttet nå heller.

The Dillinger Escape Plan

Vokalist Greg Puciato er en lidenskapelig liten fyr. Hans ekstreme tilstedeværelse smitter over på publikum ganske tidlig og stemningen er høy sådan. Det er Weinman og Puciato som gir mest av seg selv i kveld. En glødende energi stråles ut fra scenen. Den mektige Limerent Death fra deres siste album Dissociation, sitter som en murstein plantet i hodet på en viss president.

The Dillinger Escape Plan

En drøy Panasonic Youth setter skapet på plass og bekrefter bandets posisjon blant verdenseliten. Likevel føles det ikke som noen avskjedsturné. Weinman og kompani har uten tvil levert bedre konserter også. Med de skyhøye forventningene som ligger til grunn, må en og annen da også få lov til å være bittelitt skuffet. Særlig hvis man har hatt gleden av å se bandet opptre tidligere.

The Dillinger Escape Plan

Det er imidlertid ingen tvil om at de gir mye. Deres unike mathcore-mikstur er overveldende og sender publikum ut i stagediving og gledesbrøl. Særlig på låter som Hero of the Soviet Union og Farewell, Mona Lisa. Kveldens høydepunkt kommer likevel i form av 43% Burnt. For en prestasjon! Nå er det bare å glede seg til reunion.

The Dillinger Escape Plan

 

Tekst: Gerrit Karafiat
Foto: Terje Dokken

 

Liveanmeldelser

TNT @ Rockefeller

TNT
Rockefeller, Oslo
13.01.2017

 

I år er det 30 år siden TNT ga ut Tell No Tales, og hvordan feirer man så det? Jo, man drar selvsagt ut på jubileumsturné! Fredag var det Oslo og Rockefellers tur til å få besøk av hard rock-legendene.

TNT_0054

Norgesturneen startet på Gjøvik torsdag kveld, og etter å ha lest Rock and Roll Dreams’ oppsummering av konserten var forventningene lave – ettersom Tony Harnell hadde pådratt seg en forkjølelse på turen over dammen, og stemmen hans etter sigende var rimelig rusten. For et band som TNT (6,5/10), der musikken avhenger så til de grader av vokalen, er dette selvsagt et nokså dårlig utgangspunkt.

TNT_0144

Allerede på første låt, Give Me A Sign, kan man tydelig høre at Harnell sliter med stemmen, og han tar det forståelig nok ganske pent og rolig til å begynne med. Når han snakker til publikum mellom låtene er det ikke vanskelig å høre at mannen ikke er i toppform – stemmen høres veldig grumsete ut – men han gjør det beste ut av situasjonen, og overlater en del til resten av bandet og publikum for å spare seg til de virkelig høye tonene. For de sitter som de skal, det virker som det er de mellomste tonene han har vanskeligst for å treffe.

TNT_0057

Den neste låten er As Far As The Eye Can See, og er dermed kveldens første fra albumet vi er her for å feire. Et fullsatt Rockefeller tar på ingen måte av ennå, men applauderer høflig etter endt låt. Vi er innom She Needs Me fra comeback-skiva My Religion, før det er klart for mer Tell No Tales-materiale i form av godbiten Desperate Night. Vokalmessig er det så som så, men låta reddes av de andre bandmedlemmene. Ronni Le Tekrø viser nok en gang hvilken glitrende gitarist han er, og resten av bandet følger stødig og taktfast opp.

TNT_0114

Det er ikke før på slutten av settet at det virkelig tar seg opp, etter å først ha vært gjennom balladene Child’s Play og Northern Lights, et par nyere låter, gitarsolo av Tekrø og trekløveret Forever Shine On, Tonight I’m Falling og Intuition fra albumet med samme navn. Ekstranumrene kommer deretter som perler på en snor, med Seven Seas, Listen to Your Heart og, ikke overraskende, 10.000 Lovers (In One). Overraskelsesaspektet kom derimot med kveldens siste låt, nemlig Everyone’s a Star. Undertegnede tenkte i sitt stille sinn at denne nok kom til å bli utelatt på grunn av stemmeproblemene, men der tok jeg heldigvis grundig feil. Her spilte det for øvrig liten rolle hvorvidt Harnell traff tonene eller ikke, for det ble kraftig overdøvet av allsangen i publikum. En forrykende avslutning på en ellers greit gjennomført konsert.

TNT_0190

 

Tekst: Mari Thune Husvik
Foto: Pål Bellis

 

TNT - Setlist 130117

 

Liveanmeldelser

Killing Joke @ Rockefeller

Killing Joke/Death Valley High/Mayflower Madame
Rockefeller,Oslo
30.11.2016

 

Dans til musikken!

Killing Jokes første konsert på norsk jord siden 1983 hadde fortjent et bedre oppmøte, men de tilstedeværende satte høylytt pris på at bandet omsider la turen innom hovedstaden.

Killing Joke

Britene var opprinnelig booket til Betong på turneen som fulgte etter utgivelsen av deres selvtitulerte album i 2005, men måtte avlyse da Jaz Coleman ble akutt syk. Elleve år senere var det derfor med store forventninger et i hovedsak voksent publikum hadde innfunnet seg på Rockefeller. Flere blant disse, meg inkludert, så ut til å bruke ventetiden frem til Killing Joke gikk på scenen til å stå og lure på hvor alle som pleide å være på konserter da de selv var unge og lovende var hen.

Kveldens to supportband var et umake par. Mayflower Madame (5/10) spiller psykedelisk rock av den sko-beskuende sorten, og gjorde ikke all verdens vesen ut av seg på scenen. Stillfarent, men tidvis fengende, og man fikk inntrykk av at dette kan egne seg bedre på skive enn live.

Death Valley High (5/10) fra San Francisco, US of motherf***ing A, får derimot «Bestått» i samtlige felt i opplæringsmanualen for vordende rockestjerner. Hår, sceneopptreden, publikumsfrieri – her var alt på plass, med unntak av det viktigste, nemlig gode låter til å backe det hele opp med. På plussiden skal de ha for at det er kult å se band så fylt av ungdommelig pågangsmot at de behandler enhver konsert som om de spiller på Wembley.

Killing Joke

Med stearinlys, røkelse og en pompøs intro besteg Killing Joke (8/10) scenen på Rockefeller. Trommis «Big» Paul Ferguson, som i god Juster-sketsj-stil så ut som om han spilte på et barnetrommesett. Gitarist «Geordie» Walker, med hån i blikket man ikke har sett maken til siden Clint Eastwood i assorterte spaghettiwesterns fra seksti- og syttitallet. Bassist Martin «Youth» Glover, i kledelig reggae-stil; mannen som har produsert Storbritannias 18. mest solgte album gjennom tidene (en pils til den som vet hvilket). Og sist, eller kanskje aller helst først, selveste vokalisten, for straks Jaz Coleman har inntatt et rom vil det være vanskelig å få øynene bort fra ham og over på noen andre. Karisma ohoi!

Killing Joke

Bandet duret i gang med The Hum, og satte deretter skapet ettertrykkelig på plass med Wardance og Eighties. Coleman veksler mellom henholdsvis mann-i-elektrisk-stol-trikset, rollen som TV-pastor og å dra freske robot moves, og fremstår som et prakteksempel på hva man på engelsk refererer til som en «pantomime villain». Requiem, ekstranumrene The Death and Resurrection Show og Pandemonium samt The Wait står tilbake som de største høydepunktene fra en stor konsertopplevelse. Love Like Blood er vel den eneste låten man savner, men forhåpentligvis tar det ikke nye 33 år til neste gang Killing Joke besøker landet.

Killing Joke

 

Tekst: Sigurd Thune
Foto: Terje Dokken

 

Killing Joke Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2016