Rivers of Nihil
The Work
Metal Blade

Pennsylvania-bandet Rivers of Nihil er noe av det mest interessante death metal har klart å få til i løpet av de siste årene. Ihvertfall for de av oss som liker death metal som ikke kun høres ut som tidlig 90-tall, men som heller over til både det “moderne” og utforskende. The Work er bandets fjerde fullengder, og de fortsetter å klatre på utviklingsstigen. Om de går oppover eller nedover på stigen er det mange som naturlig nok har en mening om. På debuten fra 2013, The Conscious Seed of Light, lå det tunge inspirasjoner fra deathcore over verket, men allerede der med en utstrakt progressiv side. Andreskiva Monarchy dro uttrykket mer bort fra deathcore, og framstod som en moden, moderne, progressiv death metal-skive. Dette kledde bandet godt, og nevnte utgivelse er en ubestridt bauta fra gutta. Det endelige gjennombruddet fant derimot sted i 2018, med den velrennomerte Where Owls Know My Name. Skiva gav bandet enormt med oppmerksomhet, og spesielt ble de lovprist for den balanserte og subtile tilnærmingen til det progressive. Og ikke minst fikk saksofonen en mer sentral plass enn tidligere. Saxen har på mange måter blitt bandets signatur, og har bidratt til å gi det hele et litt annerledes uttrykk.

På The Work tar de opp tråden, og drar det hele et godt stykke videre. På mange måter er det lett å dra en parallel over til Between The Buried And Me, selv om Rivers of Nihil hele tiden har vært mer death metal og mindre deathcore/metalcore enn BTBAM. Det som derimot er likt, er overgangen til mer atmosfærisk, melankolsk og drømmende metal med masse progressiv rock i bunnen. Mange har dratt opp Pink Floyd som en referanse til elvegutta, men selv føler jeg ikke det treffer helt, selv om noen partier har lett innflytelse fra nevnte band. Rivers of Nihil har enkelt og greit skapt seg sin egen greie, og det låter rett og slett som River of Nihil. Variasjonen er dog større enn noen gang, og selv om enkelte av de roligste låtene kan bli litt vel langdryge og repeterende funker de også godt. De har tonet saksofonen litt ned fra forrige skive, og den ligger mer dempet i bakgrunnen, noe som kler låtene godt. De skal ha kred for å ikke melke dette saxe-særtrekket, for da kunne det fort blitt litt påtatt. Dette unngår de altså. Siden denne anmelderen alltid har hatt utfordringer med prog og den overtekniske siden av metal, er det flott å nyte et band som klarer å tone ned proggen, og heller bruke den i oppbyggingen av låtene, ved å inkorporere enkelte snåle valg av taktarter her og der, uten at det blir for mye. Takk og pris for at vi slipper nok et band som er mer opptatt av å vise hvor “flinke” de er på instrumentene sine. Musikk er ikke matte i min bok, det er humaniora! Det er liten tvil om at skiva kommer til å gjøre det bra, for håndtverket her er ekstremt godt, og for de som liker å bli underholdt og overrasket, kan jeg garantere at denne vil sitte. Her finner du både death metal, noe core, noe prog, noe rock, noe post-et-eller-annet, og tonnevis med flotte harmonier og nydelige melodilinjer.

La meg avslutte med å tipse om de tre beste låtene på skiva, som understreker genialiteten til bandet: The Void from Which No Sound Escapes, Episode og Maybe One Day. Det er ufattelig fint, skjørt, behagelig og brutalt på en og samme tid. Nyt! (9/10)

Lars Bremnes Ese