Stikkordarkiv: rival sons

Rival Sons @ Sentrum Scene

Rival Sons
Sentrum Scene, Oslo
03.03.2019

 

Bandet som av mange kalles for rockens redningsmenn, besøkte Norge for n-te gang, og beviste hvorfor de med rette fortjener denne betegnelsen.

Med sin 30. konsert på norsk jord siden 2011 er også det loslitte begrepet “norgesvenner” en betegnelse så god som noen på Rival Sons (9,5/10). Samtidig så har alle besøkene også gitt fansen muligheten til å følge utviklingen til bandet på nært hold, og etter et par konserter som har fokusert litt vel mye på rolig til midtempolåter etter min smak (nesten til punktet hvor stempelet som rockens redningsmenn kunne begynne å betviles), var det utrolig deilig å få oppleve bandet fyre på alle sylinderene og virkelig rocke igjen!

Årets utgivelse Feral Roots skal ha mye av æren for dette, da det er et knakende godt rockealbum, og virkelig stod i begivenhetenes sentrum denne kvelden med 9 av dets 11 låter på menyen. Trommis Mike Miley fikk æren av å blåse det hele i gang med den heseblesende trommeintroen til Back in the Woods. Noe som skulle vise seg å bare være en forsmak på hva vi hadde i vente, for allerede fra starten av viste bandet sine intensjoner om å vise seg fra sin røffere side. For etter fire låter hadde vi allerede fått fanfavorittene Pressure and Time og Electric Man, og når de fulgte opp med Too Bad, hadde vi nesten allerede fått mer trøkk en de to foregående Oslokonsertene samlet.

Kveldens første rolige øyeblikk kom i form av en låt som betyr veldig mye for en stor andel av fanskaren, men som aldri har truffet helt for min egen del, nemlig Jordan fra Head Down-albumet. En helt grei låt og ikke noe mer etter min mening, men etter publikums respons å dømme så var jeg nok i mindretall om å mene det, og det er helt greit det. Da var det også godt å se at dette bare var et kort hvileskjær, før de trøkket på igjen med tittellåten fra Feral Roots, en av mange strålende låter på et album som allerede kan utpekes som en kandidat til årets album. Scott Holiday er en av de store nye gitarheltene, og med sine enorme riff og utallige pedaler har han klart å skape et umiddelbart gjenkjennelig lydbilde, som han også gjenskaper nær perfekt på scenen.

Den selvtitulerte EP’en fra 2011 er kanskje ikke den utgivelsen som har kommet flest lyttere i hende, og størst spredning har nok versjonen som fulgte med som vedlegg til et nummer av Classic Rock, men likefullt så er Torture derfra den mest spilte livelåten til Rival Sons. Noe en både skjønner og setter pris på, all den tid det er en drivende god låt med et særdeles allsangvennlig refreng. Kveldens andre noe roligere parti kom i form av Face of Light, fra det kriminelt oversette Pressure and Time-albumet, og som så mange ganger før gikk den over i Sacred Tongue, også fra nevnte EP. Vokalist Jay Buchanan har en innlevelse og stemme som går utenpå de aller fleste i moderne rock, og fikk vist det til gagns kvelden gjennom, og spesielt på låter som Open My Eyes, og  førstesingelen Do Your Worst (som ble sluppet allerede i september i fjor) fra årets album.

Kveldens store høydepunkt kom derimot i form av kveldens første ekstranummer, og det som for undertegnede ligger meget godt an til å bli årets låt, nemlig Shooting Stars. En låt hvor teksten, melodien, vokalen til Buchanan, musikken bak, alt rett og slett stemmer, og jaggu er den ikke allsangvennlig også. Et gåsehudfremkallende øyeblikk. Som andre og siste ekstranummer kom det vanlige avslutningsnummeret Keep On Swinging, kveldens andre låt fra Head Down, og et verdig punktum på en heftig kveld. Etter de to siste konsertene jeg hadde overvært med våre helter, så var jeg ikke spesielt giret på å i det hele tatt ta turen til Sentrum Scene denne kvelden. Men etter å ha hørt Feral Roots-albumet på repeat et dusin ganger fikk jeg fornyet tillit til bandet, noe jeg er utrolig glad for nå. Dette var helt klart den beste konserten jeg noensinne har sett med dem, og jeg håper hardt og inderlig at de fortsetter i samme sporet for da kan det fort bli 30 nye “må se”-konserter her til lands i løpet av de nærmeste årene.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13117]

 

Rival Sons Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2019, Feral Roots

 

Rival Sons @ Sentrum Scene

Rival Sons
Sentrum Scene, Oslo
28.02.2017

 

Etter å ha avsluttet supportjobben på Black Sabbath sin avskjedsturné i begynnelsen av februar, har Rival Sons reist Europa rundt sammen med poeten Derrick C. Brown og DJ’en Howie Pyro under navnet Teatro Fiasco, og tirsdag var det Sentrum Scene sin tur til å bli forført.

Allerede ved inngangen ble publikum møtt av to kvinnelige verter oppkledd i en 60-talls pin-up-aktig stil, som delte ut program hvilket inneholdt det som virket å være tekstene til alle Rival Sons’ sanger i kronologisk rekkefølge. Vel inne i salen startet så det hele med litt semi-interessant diktfremføring og surferock med lettere erotiske 60/70-talls småfilmer på storskjerm, før det endelig var tid for kveldens høydepunkt, den virkelige festen (etter det litt snodige vorspielet), nemlig Rival Sons (7/10). Dessverre virket det som om hovedaktørene hadde det litt vel travelt med å komme seg på nachspiel.

At bandet velger å fokusere på det nye albumet er forståelig, og åpningstrioen derfra, tittellåten Hollow Bones (Pt. 1), Tied Up og Thundering Voices, ga oss en lovende start. Neste låt ut fortsatte så absolutt også den gode starten, for Electric er en av de virkelige rockerne fra forrige utgivelse, Great Western Valkyrie. At Scott Holiday er en moderne gitarhelt og Jay Buchanan har en stemme som få i dagens rockeverden kan matche fikk de vist allerede tidlig i settet, og ingenting de gjorde resten av kvelden skulle rokke ved denne oppfattelsen.

For både Belle Star, Jordan, Fade Out og Face the Light er knakende gode låter, men når de utgjør hele den midtre delen av konserten kun ispedd et par andre låter som roes ned og drøyes ut med lengre jammepartier, så blir det litt vel mye av det gode, og mye av futten gikk ut av publikum på dette stadiet. Litt snodig er det også at Face the Light var den eneste låten fra Pressure And Time-albumet, all den tid vi kunne trengt rockere som All Over The Road, Young Love, White Noise eller Burn Down Los Angeles for å nevne noen.

Det ble også tid til både en gitarsolo og en trommesolo i løpet av kvelden, og selv om Scott Holiday er en riffmester supréme, og Mike Miley både er en veldig sympatisk kar og særdeles god trommis, så skal det noe helt ekstraordinært til for at en slik solospot skal kunne forsvares en plass på settlista. Stort sett blir disse sett på som pauser og brukt til toalettbesøk, oppdatere seg på hva som har skjedd på Facebook, eller rett og slett bare kjenne litt ekstra på at en har stått rett opp og ned i en drøy time.

Som sagt var allikevel ikke alt bare sorgen, og bandet som alltid har blitt godt tatt imot i Norge, passet hele tiden på å vise sin oppriktige takknemlighet ovenfor publikum. Nevnte Fade Out er også kanskje en av de beste låtene på Hollow Bones, og ble som vanlig dedisert til Buchanans venn som tok sitt eget liv for noen år siden. Skryt skal også resten av bandet ha; bassist Dave Beste er stødig som få, og er også en mester på å holde trøkket gående når Holiday går over i solopartiene.

Keyboardist Todd Ögren-Brooks har også blitt et fast live-innslag med årene, og gir bandet et rikt og fyldig lydbilde. Publikum var heller ikke vonde å be da det bød seg mulighet til litt allsang under låter som Torture og Open My Eyes, og spesielt førstnevntes ‘whoh-oh’-parti ga de fremmøtte en mulighet til å lufte stemmebåndene. Etter disse to gikk tempoet dessverre litt ned igjen, og konserten ble avsluttet med Hollow Bones (Pt. 2) og Keep on Swinging.

Karakteren for kvelden blir dermed altså en svak syver, for selv om fremføringen av låtene stod til en sterk nier, stod dessverre settlista i mine ører bare til en femmer. Men dette er altså en mening med modifikasjoner. For de aller fleste av låtene på lista er nemlig knall-låter hver for seg, men de blir litt for like når de kommer på rekke og rad, alle i midtempo-land, og uten det ordentlige forløsende trøkket som man vet at bandet innehar. Men bandet har jo alltid skilt seg litt ut og gått sine egne veier, så muligheten er jo så absolutt til stede for at det er akkurat her bandet vil oppholde seg (i midtempo-land), og at det er undertegnede som rett og slett ikke har klart å henge med på utviklingen deres.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Tons of Rock 2016 – Dag 1

Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 1 : 23.06.2016

 

Halden, byen som er mest kjent for å ha skjenket verden Ole I’Dole, kan for tredje år på rad invitere inn til det som seiler opp til å bli Norges største rockefestival. I billedskjønne omgivelser på Fredriksten festning, hvor kanonene fortsatt vokter grensa mot Sverige, er det vanskelig å la være å komme i festivalstemning, tross dystre værvarsler fra mørkemennene (og -kvinnene) hos Meteorologisk institutt.

Tons of Rock 2016

Leprous (7/10) er første band ut inne på teltscena, hvor trusselen om regn er unngått inntil videre. Bandet er ulastelig antrukket i svarte skjorter og ditto bukser, og fremfører sin progressive metal på like stilfullt vis. Lyden er prikkfri, og det samme er prestasjonene fra Einar Solberg & co. Einar har en imponerende vokal, og bandets trestemte koring sitter også som et skudd. Trommis Baard Kolstad briljerer, og må etter utrettelig innsats kaste skjorta før nest siste låt. Mottakelsen bandet får er behersket, men god, og Leprous er en fin start på festivalen.

Tons of Rock 2016

Idet dagens første band på den nyoppførte Huth-stageentrer scenen, kommer de første regndråpene, men det ser ikke ut til å påvirke verken Blodstrupmoen (7/10) eller publikum, så det spiller for så vidt ingen rolle. Blodstrupmoen gjennomfører en helt grei konsert uten de alt for store overraskelsene, men gutta spiller bra og det har kommet en god del publikummere opp på Huth-stage for å overvære bandets opptreden. Det virker som om de fleste er godt fornøyd med det de får servert. Gutta spiller en litt spesiell form for black metal som er iblandet ganske mange stilarter, men det passer veldig bra under disse omstendighetene – det er god stemning over hele linja. Ikke en konsert du kommer til å huske i lange tider fremover, men en veldig god opplevelse der og da.

Tons of Rock 2016

Så kom regnet, og poncho-kledde festivalgjengere flokket seg som vasne andunger foran Fort West-scena der Elin Larsson og resten av Blues Pills (7/10) sto klare for å innvie Tonsof Rock i det ypperste svensk hardrock kan skilte med om dagen. Bandets psykedeliske rock gjør seg sannsynligvis bedre i solskinn, men Blues Pills gir allikevel full gass foran det litt glisne publikummet. Elins stemme er helt fabelaktig, og som den reneste Janis Joplin herjer hun rundt på scenekanten, eggende og oppildnende. Tidvis får man Lynyrd Skynyrd-vibber av å se Blues Pills, noe som selvsagt aldri er feil. Høydepunktene i settet finner vi i High Class Woman og You Gotta Try.

Blues P 1

Det begynner å bli bra med folk i teltet idet Sogndals store sønner Vreid (8/10) setter i gang med et realt smell. Gutta har ikke holdt tilbake på noe, og kjører full pakke med bomber og flammer gjennom hele konserten. Bandet virker å være i storform selv også, og de leverer en veldig bra konsert full av energi og trøkk noe som gjør at det blir veldig god stemning blant alle de fremmøtte inne i det fra før varme teltet. Vreid leverte en av de bedre konsertene jeg har sett av gutta, og jeg tror nok at det er flere enn meg som er enig i det. Da de dro i gang Pitch Black Brigade var konserten fullkommen for meg, og jeg gikk derifra som en fornøyd mann.

Rival 2

Når Rival Sons (9/10) entrer scenen med Electric Man er det liten tvil om at det er et av vår tids fremste rock ‘n’ roll-band som har kommet til lille Halden. Scott Holiday ser ut som en million dollar, og formelig vrenger tonene ut av gitaren, mens Jay Buchanans stemme låter utenomjordisk bra. Bandets festivalarsenal består av moderne klassikere som Secret, Pressure and Time og Open My Eyes paret med noen utvalgte låter fra den siste skiva Hollow Bones, hvor spesielt tittellåta gjør seg godt i en livesetting. Med Keep On Swinging som siste låt er en regntung Fredriksten festning forvandlet til et dampende dansegulv, og Rival Sons kan ri videre inn i natten vel vitende om at de har levert solid valuta for pengene.

Tons of Rock 2016

Så var det klart for årets største høydepunkt for mange, og jeg kjenner at jeg har skyhøye forventninger til dette. Regnet fosser ned idet jeg finner meg en god plass oppe på VIP-området for å få best mulig utsikt utover scenen. I det øyeblikket introen starter og Black Sabbath (8/10) kommer på scenen nærmest koker det ute blant alle de 10 000 fremmøtte på regntunge Fredriksten festning denne kvelden. Bandet virker å være i god form, selv om Ozzy selv virker litt sliten og vokalen er ikke helt i hundre. En time ut i settet tar imidlertid bandet en liten pause mens vi får servert en ganske lang trommesolo. Når da bandet kommer tilbake virker Ozzy mye bedre enn for noen minutter siden og resten av showet blir langt bedre enn tidligere.

BS 2

Vi får servert låter hovedsakelig fra de tidligste platene og med låter som Black Sabbath, Snowblind, WarPigs, Iron Man, Dirty Woman og ikke minst avslutningslåta Paranoid, kan jo ikke dette slå feil. Etter nesten to timer takker bandet for seg, og dette blir siste gang bandet gjester Norge. Litt vemodig er det selvfølgelig, men med tanke på alder og form på noen av medlemmene er det kanskje like greit at de gir seg med æren i behold.

Tons of Rock 2016

For å oppsummere det hele ganske kort, så var det en magisk stemning over Fredriksten festning fra start til slutt. Bandet gjorde en bra jobb, og leverte det de skulle og vel så det. Det ble en fantastisk opplevelse som kommer til sitte i minne i mange år fremover både for meg og for de fleste andre fremmøtte denne kvelden. En verdig avslutning på en lang karriere. THE END.

Tons of Rock 2016

 

Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

En dag med Rival Sons

Hva skal man si? Rival Sons fremstår som skikkelige norgesvenner. Det er en grunn til at de kommer så ofte til Norge. De trives her, de liker menneskene og de har alltid en god følelse etter et show her.

De startet sin «norgeskarriere» på Blå en kveld i 2011. Siden har det gått slag i slag. I tillegg til alle festivalene de har besøkt (og elsket), har de gått fra Blå, via Parkteateret, til flere konserter på Rockefeller. Men denne gangen så skulle de spille på Sentrum Scene, som selvsagt også ble utsolgt.

Gutta har alltid sagt de ønsker å se mer av Oslo, utover Oslo sentrum. Så denne gangen fikk vi tid til det. Metal Hammer-fotograf Kenneth Sporsheim og bandets norske plateselskaprepresentant Erling tok dem med opp til Holmenkollen – et litt uvant scenario for noen rockere fra California. Som rockere flest, var de litt trege å få i gang på morran (de er tross alt på turné), men etterhvert var de våkne og klare for tur. Jay var dessverre så sliten at han måtte prioritere i være i form til kvelden, men Dave, Scott, Todd, Mike og de to nordmennene tok fatt på turen med godt humør. Bare t-banen opp til Holmenkollen imponerte dem. De satt klistret til vinduet det meste av turen, pekte, smilte og knipset bilder.

Vel fremme oppe ved Holmenkollen, var planen en tur for alle i bandet med Zipliner, men køen var såpass lang (1 times antatt ventetid!) av vi endte opp med en tur rundt i Holmenkollen, noe bandet var glade og fornøyde med. De var begeistret for alt de så der oppe, fra bilder til villaer, hotell, natur og (selvsagt) norske kvinner.

Etter noe kortere tid enn ønsket, var det på tide å komme seg nedover igjen. De hadde tross alt en tight deadline før konserten. Men vi hadde alle en flott tur sammen!

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=230]

På kvelden var det klart for dagens store høydepunkt for de fleste. Nemlig konserten på Sentrum Scene. Backstage, rett før de gikk på scenen, så kunne man se at gutta var gira for å spille på denne scenen for første gang. De gikk rett på med Electric man, Good Luck og Secret. Deretter fortsatte festen med låter som blant annet deres første hit, Pressure and Time.

Nytt på denne turneen, er at de har lagt inn et akustisk parti på 4 låter, og dette var en veldig bra del av totalen. Den akustiske versjonen av Burn Down Los Angeles var muligens den låta som traff best. De fortsatte så igjen med full trøkk med låter som blant annet Torture og Where I’ve Been. Både folk i salen og bandet var i hundre. Det var varmt, svett og høy stemning både i publikum og gutta på scenen. Etter en liten pause, gjorde de encore med låtene Open My Eyes og ikke minst Keep On Swinging. En perfekt avslutning på en fantastisk kveld!

(Klikk for større versjon)

 

[espro-slider id=137]

 

Setlist:

1: Electric Man

2: Good Luck

3: Secret

4: You Want Me To

5: Pressure and Time

6: Manifest Destiny, Part 1

Akustisk del:

7: Nava

8: Burn Down Los Angeles

9: The Man Who Wasn’t There

10: White Noise

Elektrisk:

11: Torture

12: Tell Me Something

13: Rich and the Poor

14: Where I’ve Been

15: Get What’s Coming

Encore:

16: Open My Eyes

17: Keep On Swinging.

 

Tekst og bilder: Kenneth Baluba Sporsheim