RELENTLESS AGGRESSION

Old School Thrash Metal fra Bjørgvin

Musikk som kunne vært laget på 80-tallet trenger ikke høres gammel ut. Relentless Aggression tilfører friskhet og vitalitet til en sjanger som har underholdt oss i over 40 år.

Relentless Aggression fra Bergen spiller reinspikka gammel thrash metal med masse hint av Slayer, Forbidden og Metallica. Bandet bygger på restene av thrashbandet Hell Awaits, som var aktiv på slutten av 80-tallet (og som forresten var Erik “Grim” Brødreskifts, fra bl.a. Arvas, Borknagar, Gorgoroth sitt første band). Tre av de ti låtene på A Shadow Of All Things Broken har sin opprinnelse fra denne perioden. Yngve Eide (vokal) og Finn Solemdal (gitar og bass) gjenopplivet bandet i 2018, og på trommer har de benyttet seg av Iver Sandøy fra Enslaved. Vi har vært så heldige å få både Finn og Yngve med på en samtale, og her kan du lese om hva de har snekret sammen.

– Så det har blitt litt senebetennelse på gamle menn. (Yngve om å begynne å spille metal igjen)

Yngve starter med å fortelle at han har hatt en lang pause fra musikken, før han endelig stod på en scene igjen i 2018. Anledning: Finns 50-årsdag! “Jeg har jo hørt på musikk hele tiden, men på Finn sin 50-årsdag var det vel ca 30 år siden sist jeg hadde stått på scenen, så det var en spesiell opplevelse, selv om jeg var litt tøff i trynet i forkant!” Finn fyller på: “Det var det samme for meg. Jeg hadde ikke spilt metall gitar på ca 28 år, og måtte lære opp teknikken igjen. Dette førte til smerter i armen, spesielt når jeg skulle øve opp tempoet. Ting satt litt langt inne, kan du si.” Yngve hopper inn igjen: “Vi kan også nevne at han som spilte bass i 50-årslaget til Finn, også fikk senebetennelse. Så det har blitt litt senebetennelse på gamle menn,” ler gutta.

– Vi sier vel at vi spiller thrash, inspirert av gammel Slayer. (Finn beskriver musikken)

Vi forlater senebetennelse og går over til å snakke om hva som møter oss på A Shadow Of All Things Broken. “Vi sier vel at vi spiller thrash, inspirert av gammel Slayer. Men vi prøver også å dra inn en del andre elementer som gjør at folk forhåpentligvis sitter igjen med et litt bredere inntrykk. Et godt eksempel er avslutningslåta Miscreation, som kanskje har litt Slayer-aktig start, men som endrer seg drastisk utover i låta,” forteller Finn. Vi ymter frampå at skiva fremstår meget variert og dynamisk, hvor blant annet plasseringen av låtene virker intendert. “Ja, det stemmer. Jeg er veldig glad for at dere sier akkurat det, for vi har forsøkt å være nøye med låtrekkefølgen, for å få en god balanse mellom de kjappe og de litt mer seige låtene,” sier Finn.

– Det er noe helt annet enn det vi gjorde på 80-tallet da vi gjorde to takes og mente at det sikkert var bra. (Finn om dagens teknologi)

Hvordan er så følelsene rundt slippet, og hvordan har låtskrivingen foregått? Finn tar ordet: “Jeg må først få si at jeg er ekstremt fornøyd med at det hele endte med å få gitt ut et album. Da jeg startet med dette hadde jeg aldri trodd det ville komme så mye ut av det. Vi har faktisk jobbet veldig godt jeg og Yngve, og det har blitt en meget god rollefordeling. Jeg kommer opp med riffene og setter sammen låtene, mens Yngve lager tekster, vokallinjer, tar seg av alt av grafikk, layout og alle de tingene der. I tillegg er det han som holder koken på internett og sosiale media. Denne måten å jobbe på har fungert veldig bra. Og så har vi Iver Sandøy (Enslaved) da, han er et slags trumf i ermet. I tillegg til å spille trommer, har han eget firma/studio, hvor vi naturlig nok spilte inn skiva. Det var på en måte tilfeldig at Iver ble med. Jeg pratet med en fyr som hadde vært i studio med han, og han tipset meg om å ta kontakt med han. Og heldigvis takket han ja til jobben, så da ble det jo greit,” sier Finn, før han fortsetter: “Jeg har alltid sett på meg selv som en bandperson, og at hele bandet skal lage musikken sammen i øvingslokalet. Men nå har denne måten å lage musikk på blitt helt umulig, og ikke bare på grunn av korona, men også på grunn av at folk har blitt voksne og fått barn og dermed prioriterer mindre å drive med musikk. Når jeg hadde fått til avtalen med Iver kunne jeg bare avtale direkte med han når låtene var ferdige, og så var det bare å spille de inn hos han. Det å få Iver som trommeslager var fantastisk, for han er veldig dyktig og får det beste ut av oss. Det var spesielt å først spille inn gitarer på klikk, for deretter å stå i studio og instruere han i hvordan han skulle spille trommer. Det var ganske fascinerende!” Yngve fyller ut: “Jeg var veldig spent på det å gå i studio, og det var rart å se den enorme forskjellen fra når vi var hjemme hos Finn på 80-tallet, med en sånn 4-spors hjemmestudiosak og stod og vrælte i stua, til nåtiden med alle de mulighetene det er i en digitalisert studioverden.” “På mange måter har vi jobbet mest hver for oss,” fortsetter Finn. “Først laget jeg riffene, deretter gikk jeg i studioet til Ivar som så la på trommer, og til slutt spilte jeg inn bassen. Deretter kunne Yngve komme inn i studio og ta over uten å hørt noe av det som var laget, og jeg må si at jeg har blitt mektig imponert over det Yngve har fått til! Det er noe helt annet enn det vi gjorde på 80-tallet da vi gjorde to take og mente at det sikkert var bra. Det å se hvordan Yngve har blomstret gjennom denne skiva har vært veldig flott.”

Yngve tar over og forteller oss om vokalen og vokallinjene: “Ting har foregått på litt forskjellige måte. På de gamle låtene var jo ting kjent, så her gikk jeg rett inn og bygget opp låtene på nytt med ny tekst og vokallinjer. Noen låter har Finn levert til meg og sagt “her er låten, lag en tekst”. Men han har aldri gitt meg sanglinjer, det er det ene og alene jeg som står bak. Andre ganger har jeg vært hos Finn og hørt låtene og gitt innspill på oppbygging av låtene. Det å legge på vokal når alt er ferdig kan være utfordrende med tanke på å få det til å passe inn i låta. Hvis for eksempel Finn hadde tenkt å legge på en solo der jeg har sett for meg vokal, kunne det blitt vanskelig, men vi har alltid funnet ut av det.” Finn utdyper: “Måten vi har jobbet på har vært helt annerledes enn det vi er vant til, men det har vært veldig tilfredsstillende. Det har også vært en viss fordel for oss at Iver har måttet holdt seg i Bergen og ikke kunne dratt ut på turne med Enslaved, som det egentlig var planlagt.”

– Metalltekster har et format som fort kan bli platte anti-religiontekster og satan ditt og satan datt, men det blir bare dumt. (Yngve kommenterer metalltekster)

Vi kan ikke la være å få Yngve til å fortelle oss om tekstuniverset på skiva, men før Yngve får tid til å svare smetter Finn inn: “Jeg er ikke den som er mest interessert i tekster, men det er veldig forfriskende å høre Yngve, som faktisk har skikkelig intelligente tekster. Det er ikke bare Satan bla bla bla, det er substans.” “Noen av tekstene mine kan nok være litt politiske, men vi er ikke et politisk band,” starter Yngve. “Vi lever i en verden som blir stadig mindre, men problemene blir stadig større. Vi har narsissistiske sosiopater som styrer verdens supermakter, det er helt sykt. Metalltekster har et format som fort kan bli platte anti-religiontekster og satan ditt og satan datt, men det blir bare dumt. Tekstene må være varierte og bety noe. Som tidligere nevnt, har jeg skrevet om tekstene på de eldre låtene, slik som på Time To Die. Den hadde en pubertal tekst som vi skrev på 80-tallet, men som nå faktisk står for noe i stedet for kun å handle om å løpe rundt i gatene og drepe folk. Jeg har egentlig ikke en mal for hvordan jeg griper skrivingen an, men jeg ønsker at tekstene mine ikke bare skal være mambo jambo. Mye kommer an på hvordan jeg og Finn jobber rundt enkeltlåtene. Hvis jeg får en halvveis ferdig låt, kan jeg ligge og lese en bok om kvelden og fange opp en tekstlinje fra boka som jeg kan bruke, og så jobber jeg videre mens jeg hører på låten uten vokal. Jeg føler vi tematisk sett har dekket ganske mye, vi har religion, krig, indre demoner, og til og med litt miljøvern. Finn supplerer: “Vi har veldig lyst til å få ut en låt som heter American Carnage, som handler om det som skjer akkurat nå. Vi er så vidt ferdig med låten, og vi får se når vi kommer oss i studio. Denne fungerer perfekt som en kommentar til det kaoset som foregår i USA.”

Dere har sannelig fått Laura Pleasant fra Kylesa med på avslutningslåta, Miscreation. Hvordan kom det i orden? “Det hele startet med det klare utgangspunktet at vi ikke skulle ha ti låter som var klin like. Jeg ønsket at det skulle være forskjeller til stede, som en del av helheten. Det var også klart for meg at den siste låten skulle bygge seg opp, for så å eksplodere, og falle helt sammen på slutten. Så da tenkte vi at en kvinnevokal oppå alt dette ville være bra. Vi kontaktet egentlig ganske mange, og fikk veldig lite respons. Faktisk var det kun to som gav respons, og Laura var den eneste som sa ja. Det er jeg egentlig ganske fornøyd med, for stemmen hennes passet godt inn i låten. Dagens teknologien åpner opp for veldig mange muligheter, man trenger ikke treffe folk, det er nok å være på nett og sende filer frem og tilbake. Derfor var det en enkel sak å få inn vokalen hennes, vi sendte bare filene mellom oss,” forteller Finn.

Dere har fått til en avtale med Snake Oil kassettforlag. Hvordan gikk det til? “Ja, det stemmer. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører når jeg hørte at noen fortsatt gir ut kassetter. Det må jeg innrømme har gått under radaren her i gården. Jeg har en kompis som tipset meg om dette, så jeg tok bare kontakt, og de var gira. Det at vi ikke har noe selskap bak oss, gjorde det visst mer interessant for dem, så alt gikk som smurt. Det vil også komme vinyl etter hvert. Jeg har selv primært kjøpt CD de siste 20 årene, men har skjønt det slik at CD-folka er de som har gått over til strømmetjenester, mens samlerne holder seg til vinyl og kassett. Derfor blir det disse formatene,” meddeler Finn.

– Hvis det står mellom å gå til psykolog, eller være vokalist i thrash metal band, så tror jeg at det mest effektive kanskje er det siste. (Yngve om psykisk helse)

Hva skjer fremover da? “Nå er det full fokus på å promotere dette albumet her. Vi har annonsert albumet ganske mange måneder før det har blitt sluppet, og jeg har til og med vært på et seminar for å lære hva man kan gjøre for å få mest mulig ut av promoteringen. Vi har selvfølgelig en kjempeutfordring, siden vi ikke har noen eksterne støttespillere. Det er jeg og Yngve som er bandet, og det er vi som må få frem budskapet. Men nå sitter vi jo og prater med dere, og det er fortsatt 5 uker til albumet kommer, så det er jo kjempebra. Scream Magazine har også kontaktet oss og synes dette er et bra album, så vi har fått gode tilbakemeldinger. Det må vel bety at vi må ha gjort noe rett ihvertfall! Jeg har også ganske mange låtideer liggende som jeg er klar til å sette i gang med, så det vil nok bli nye låter etterhvert,” sier Finn.

Vi må alltid holde oss oppdatert på undergrunnen, og aldri glemme at det finnes hardtarbeidende unge band der ute som ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Så derfor spør vi dere også om å anbefale et nytt, ukjent, lokalt, ungt band. Hvem skal vi sjekke ut? Finn gir oss svaret: “Anbefaler alle å sjekke ut Makkmat. Det er punk/grindcore fra Bergen!”

Da har vi kommet til avslutningen, og som seg hør og bør får gutta boys mulighet til å komme med noen siste ord, og Yngve starter: “Vi er vel middelaldrende menn nå, jeg og Finn, og hvis det står mellom enten å gå til psykolog, eller være vokalist i thrash metal band, så tror jeg at det mest effektive kanskje er det siste.” Finn: “Jeg håper ikke vi blir oppfattet som to gamle menn som driver med halvslappe greier, for vi legger sjel i dette, og vi føler at vi virkelig har en ungdommelig energi i det vi driver med. Det er de tingene som driver meg, og hvis jeg ikke har de, så gir jeg meg. Det må være en brennende entusiasme og energi til stede.”

Dermed avslutter vi et hyggelig skypemøte, i god Koronavennlig stil!

«A Shadow of All Things Broken» kommer ut 19. februar.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Emma Utskott Eide