Stikkordarkiv: red harvest

Inferno Festival 2017 – Klubbdag

Inferno Metal Festival
Vulkan Arena/Pokalen/Blå
12. april, 2017

 

Siden dens spede begynnelse i 2001 har Infernofestivalen blitt et fast påskeritual for mange metalfans. Og der det er metal, der er Metal Hammer Norway. Her er vår oppsummering av festivalen.

Onsdag

Festivalens første dag finner sted på mange forskjellige scener rundt om i byen. Tre av scenene byr på band fra samme label, med Terratur Possession på Parkteatret, The Great Northern Distribution på Pokalen og Dark Essence Records på Blå. Vulkan huser resten av bandene på klubbdagen.

Nachash (8/10) på Pokalen blir første band som bivånes på onsdagen. Bassen dominerer hele lydbildet de første strofene, men det blir heldigvis justert etter hvert. Publikum har møtt opp i hopetall for å få med seg konserten, og lille Pokalen er godt fylt opp. Nachash skuffer heller ikke, og kan – i tillegg til fengende brutalitet – by oss på et par nye låter; Apex Illuminous og Fleshtemple Incineration. Selv om det er mange i salen, er det relativt lite trøkk blant publikum, men det drar seg til litt utover i settet. Spesielt mot slutten observeres flere lugger i aktivitet, og hva annet kan man vente når bandet klemmer til med A Necromancer’s Lament og Crimson Monarch som de to siste låtene? Frisk start på det som i liturgien blir kalt for den stille uke!

Halvveis ut i første låt kommer jeg heseblesende opp trappa til Vulkan, og Vesen (7/10) dundrer i vei med Final Insult fra siste skiva Rorschach. Til tross for at det er relativt tidlig på kvelden og mye aktivitet rundt om i byen, så er det greit med folk som har møtt opp for en god dose norsk thrash metal. Gutta innfrir forventningene og leverer et bra show, og det trøkker bra utover i salen. Vi får låter hovedsakelig fra bandets fire siste plater. Det er generelt god stemning under hele gigen, og med låter som Damnation Path, Flies to Shit, See You in Hell og avslutningsvis Funeral Stench, så blir stemningen god. Lyden kunne nok vært litt bedre, men gutta leverte varene, og det ble en bra start for årets festival for undertegnede.

Neste konsert på plakaten blir dagens første høydare på Vulkan, og det før klokken har blitt 22.00. Red Harvest (6,5/10) går på noe senere enn planlagt, og folkemassene hadde derfor blitt en smule mer redusert enn hva det var ved opprinnelig introtid. Deres dystre, industrielle metal passer som hånd i hanske på en stor scene a la Vulkan. Lyden fra scenen var uslåelig, og bandets gitarister skal ha mye av æren for det. Stemningen i publikum var svært god til å begynne med, men den tradisjonelle moshpiten kom aldri helt inn i bildet denne gangen. Red Harvest, med Jimmy ”Ofu Khan” Bergsten i spissen, var trygge og komfortable på scenen, praten mellom sangene var korte og ble verken klein eller påtrengende. Dette hadde de gjort før, kan man si. De holdt koken i en god stund videre, selv om de ikke fikk all verdens igjen målt opp imot innsatsen. Det startet kjempesolid, men utviklet seg aldri helt videre og avsluttet omtrent som det startet.

Forventningene stiger idet ferden går mot Blå der Sarkom (8/10) står på plakaten. Det er bra oppmøte når vi ankommer, og folk venter i spenning på at gutta skal komme på scenen. Jeg har sett Sarkom noen ganger før, så forventningene er høye og gutta har fortsatt til gode å skuffe meg. Det gjør de så absolutt ikke denne gangen heller – godlåtene kommer på rekke og rad med låter fra alle bandets skiver. Låter som Doomsday Elite og I utakt med gud sparker noen helt hinsides live, og i tillegg får vi låter som Mind-Abscess, The Chosen One, Exit Terror og Bestial Supremacy for å nevne noen. Vi får også en eksklusiv gjesteopptreden av Sorath Northgrove fra Beastcraft, som leverer en veldig bra opptreden. Alt i alt en veldig bra konsert både når det gjelder musikk og show. Det eneste er nok at jeg aldri blir helt fortrolig med lyden på Blå, og det ødelegger litt dessverre, men bandet leverer varene og vel så det allikevel.

Borknagar (6/10) forventes å være et av de soleklare høydepunktene under klubbdagen. Men når låtene er såpass vanskelige og lyden såpass uklar, skal det godt gjøres å henge med fra publikums side. En del folk så ut til å digge det, men det begynte å bli ganske glissent med mennesker utover i showet. Vokalen kom ikke helt til sin rett i de roligste partiene (og det var mange av dem) noe som generelt sett virket litt off. Nå skal det jo ikke være spesielt behagelig å være på ekstremmetall-konsert, men feit lyd er noe som passer til det meste uansett. Bandet greide bare tidvis å engasjere publikumet sitt. På de beste partiene driver det unektelig bra avgårde, men intensiteten fra scenen var ikke gjennomgående bra nok. Brikkene falt på plass etter hvert – dynamikken blir riktig, og derfra og inn leverer de et betraktelig mye bedre sett. Vokalist Athera er høyt og lavt, både kroppslig og vokalt. Variasjonen i vokalen hans er enormt bra, selv om jeg foretrekker når han er som aller sintest. Det tok seg til de grader opp mot slutten, spesielt under Colossus og Winter Thrice. Det er ingen tvil om at gutta kan spille, men denne kvelden funket det ikke optimalt.

Er du lei av tradisjonelle låter med vers og refreng? Er du stort sett lei det meste? Lei av livet? Da burde du sjekke ut Furze (7/10). De leverte med tonnevis av driv og energi, og ga oss muligens kveldens aller sinteste vokal og raskeste riffing. Det var til tider helt umulig å høre hva som ble spilt. Om dette var med hensikt er ikke godt å si, men det funka ikke optimalt. Første tone traff et halvfullt lokale og ifra sittebåsene på Pokalen føltes det ut som om man satt på andre siden av byen. Lyden var innestengt og fjern, så førsteinntrykket var langt ifra fantastisk. Furze serverer lange drag med instrumentelle partier for så å bryte ut av mønsteret med intrikate overganger til mer aggressive saker. Etter et par låter tok jeg turen ned på gulvet og der var lyden og trykket et helt annet. Vokalen kom mye bedre frem i lydbildet. Det eneste som manglet var noen slags form for aktivitet på scenen. Gutta var særs stillestående, hvilket gjorde noe med helhetsinntrykket.

 

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=8878]

 

Tons of Rock 2016 – Dag 3

Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 3 : 25.06.2016

 

Pain (5/10) hadde et par hits tidlig på 2000-tallet med End of the Line og spesielt Shut Your Mouth, men er et godt eksempel på en type musikk som eldes dårlig. Pains techno-metal hadde et visst marked på den tiden, men nå i 2016 høres låtmaterialet utrolig datert ut. Når det er sagt skinner sola, og det hersker en tilbakelent og tilfreds stemning foran scena. Peter Tägtgren og hans menn groover brukbart, og til tross for at bassisten ser ut som om han ønsker å rømme landet snarest mulig er dette en helt grei opptreden den siste festivaldagen.

Pain 1

Steak Number Eight (7/10) kommer fra Belgia og har et horribelt bandnavn, men på den positive siden er de flinke folk som gjør mye ut av seg inne på teltscena på Tons of Rock. Musikken som fremføres kan vel puttes i den vide sekken post-rock, og selv om bandet øyensynlig ikke har masse fans i Halden låter det tight og fint. Mot slutten hopper vokalist/gitarist Brent Vanneste ned blant publikum og fullfører konserten der ute. Bandet virker livsglade og ivrige på å vise seg frem, og vant muligens et par nye fans under årets festival.

Steak Number Eight

Det er på grensen til uutholdelig varmt idet de svenske vikingene i Amon Amarth (8/10) gjør seg klare på scenen. Det er ikke så mange som har tatt plass foran hovedscenen denne varme ettermiddagen, og det skjønner jeg godt. Men så fort bandet setter i gang så fylles det sakte, men sikkert opp – og det blir ganske bra med folk etter hvert. Bandet har ikke spart på scenemateriell, og på hver side av trommesettet står to store dragehoder med trapp på baksiden som blir flittig brukt under hele settet.

Amon 2

Amon Amarth leverer en veldig bra konsert, og de får med seg de fleste som har tatt turen – folk headbanger og hopper rundt så svetten spruter. Vi får servert et bredt utvalg med låter, både nytt og gammelt og med låter som First Kill, Death in fire, War of the Gods, Raise Your Horns og Guardians of Asgaard må det jo bare bli bra. Det virker det som at de fleste er fornøyde, og det er på tide å krype opp til vannstasjonen for å få seg litt nødvendig vann før ferden går videre.

Amon Amarth

Et band det er mange år siden jeg har sett live og som jeg virkelig har sett frem til å se igjen er jo ingen ringere enn industrimetallerne i Red Harvest (7/10). Bandet har vært borte noen år, men er nå omsider tilbake og det var det tydeligvis flere enn meg som satte pris på. Bandet åpner med Omnipotent fra plata Cold Dark Matter og da er standarden satt for hva vi har i vente resten av konserten, ettersom resten av låtmaterialet går litt i samme tralten. Ikke noe galt i det, for all del, men jeg savner nok noen av de litt mer brutale og harde låtene også for å få litt mer variasjon i settet – for eksempel var et par låter fra Internal Punishment Programs litt savnet. Men vi får godlåter på rekke og rad allikevel, bevares. Det spilles blant annet Antidote, God TechMouth of Madness, og det hele avsluttes med Beyond the End. Bandet spiller tight som bare det, og publikum virker fornøyd, så tommel opp! Så får vi håpe vi hører mer fra den kanten om ikke så alt for lenge.

Red Harvest

Sist Europe (6/10) var på disse kanter leverte de en strålende konsert, så forventningene til Joey Tempest og hans mer eller mindre muntre menn var store. Sveriges største 80-tallshelter åpnet showet med to låter fra den siste skiva War of Kings, en skive som for øvrig er svært så bra, før Rock the Night ljomer ut over festningen. Allikevel hviler det noe tilknappet over Europe, og da ikke bare over Tempest selv – det forhenværende sexsymbolet er anstendig pakket inn, til mine kvinnelige medpublikummeres skuffelse.

Europe 2

Settlista er omtrent den samme som da Europe spilte på Rockefeller i fjor høst, men er naturligvis ikke like omfangsrik. En av låtene som har fått smake giljotinen er dessverre Carrie. Superstitious er funky og smooth som alltid, mens The Final Countdown naturligvis avslutter showet og fører til unison gauling og spilling av luftkeyboard ute blant publikum.

Europe

Det her var noe jeg var veldig spent på for å si det mildt. Jeg har sett Megadeth (8/10) tidligere, og jeg kan vel ikke si jeg ble veldig imponert den gangen, men jeg liker det mannen gjør på skive, så jeg er villig til å gi ham en ny sjanse. Det begynner å bli veldig mye folk foran scenen når klokka begynner å nærme seg 21.40, tidspunktet for når bandet skal begynne. Introen kjøres i gang og bandet kommer på scenen møtt av enorm jubel idet første låt Hangar 18 kjøres i gang. Bandet følger opp med åpningslåten The Threat is Real fra den siste platen Dystopia.

Mega 1

Av alle de 15 låtene vi får høre i kveld er det en god blanding fra hele karrieren, blant annet Rattlehead, Dystopia, Wake up Dead, In My Darkest Hour, Dawn Patrol og Poison Was the Cure, men det som var høydepunktet for undertegnede var nok Sweating Bullets, Symphony of Destruction og Peace Sells. Det er ikke så veldig underholdende å se en Megadeth-konsert ettersom det ikke er all verdens som skjer oppe på scenen, det kan kanskje til og med bli litt kjedelig til tider. Men en ting skal mannen ha, og det er at han fortsatt fremfører låtene sine veldig bra etter alle disse årene i gamet, og jeg er veldig positivt overrasket over det jeg har vært vitne til her i kveld. Det gikk i fra null forventninger til å bli en meget fornøyelig opplevelse til slutt.

Megadeth

Kolbotn-thrasherne i Nekromantheon (9/10) går som alltid rett i strupen, og minner en på hvor utrolig deilig det er å se folk som kan å spille ordentlig thrash. Dette låter enormt friskt, og gutta er tighte og proffe ut til fingerspissene. Gitarist Arild M. Torp og bassist Sindre Solem veksler mellom å ta seg av vokalen, noe som skaper god variasjon og fører til at musikken aldri føles ensformig. Nekromantheon presenterer en ny låt som smeller som tequila på et russetreff, uten at jeg fanget opp navnet, og siste låt dediseres til en av Norges fremste konsertgjengere, Vidar «Slangen» Langerud. Kult gjort, og en trivelig avslutning på en forrykende konsert.

Nekromantheon

Det er mange oppspilte og spente publikummere som begynner å ta plass oppe foran hovedscenen allerede i god tid før siste band for helgen – folk strømmer til jevnlig, og det er temmelig fullt der minutter før helvete braker løs.Og når kveldens absolutte høydepunkt, de polske veteranene i Behemoth (10/10), omsider kommer på scenen til enorm jubel, er stemningen til å ta og føle på. Bandet skal gjennomføre sin siste plate The Satanist i sin helhet, og det i seg selv gjør jo dette til en kongeaften. Når bandet fyrer i gang er det ikke spart på noe som helst, det er fullt kjør fra første tone og Nergal har publikum i sin hule hånd hele veien igjennom.

Behemoth 1

Jeg prøvde å bevege meg litt rundt for å teste trøkket litt, startet oppe på VIP-området der lyden var helt ok, men endte til slutt nede nesten helt fremst foran scenen der det var et enormt trøkk – lyden var helt fantastisk. Bandet har en ekstrem utstråling og klarer å skape et liv og engasjement blant tilhørerne som er helt fenomenalt. Jeg var, og er en stor fan av The Satanist fra tidligere, men jeg klarer nesten ikke å sette ord på hva jeg føler for skiva nå etter å ha opplevd dette. Det ble skapt magi på Fredriksten festning denne siste natten på Tons of Rock.

Behemoth

 

Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=5259]