Det er lite nytt under solen når Rage slipper ny skive, selv om det faktisk har skjedd noen endringer i besetningen siden sist. Peavy har fått inn to nye gitarister, Jean Bormann og Stefan Weber, og har nå offisielt fire medlemmer i stedet for tre som har vært gjeldende i mange år. Man kan vel ikke si at det har gjort noen stor forskjell for uttrykket, for det låter fortsatt fullstendig Rage, noe som selvfølgelig er et kvalitetstegn. Bandets geniale krysning mellom thrash og power metal er i førersetet og de har også denne gangen klart å kreere flotte kremlåter. Etter en unødvendig intro får vi servert tittelkuttet, som starter noe småpompøst før det eksploderer i herlig Rage-thrash. Fet riffing med frekke basstrommer og knallsterk skarptrommelyd er lett å like. Når det hele toppes med Peavys geniale signatur-halvsure raspevokal med dårlig engelskuttale, smyger smilet seg fram i munnvikene. Og snadderet stopper ikke her, neste låt ut, Virginity, drar det hele enda mer over i det ekstreme landskapet. Sjekk ut åpningsriffet! Låta valser fremover som en bataljon, før det hele løses opp i pur melodi og et allsangvennlig refreng.
Det er unødvendig å nevne alle låtene, men en såpass perfekt låt som Arrogance and Ignorance kan ikke gå upåaktet hen. Her finnes det groovy riff som lett kunne ha passet på en moderne death metal-skive, melodier som funker som fjell innen power metal og et refreng som gir gåsehud! Det låter vitalt og energisk, og det er tydelig at engasjementet i bandet er på topp! Den siste låten som må nevnes er folk-inspirerte Travelling Through Time. I følge Peavy er låta inspirert av en renessansekomponist ved navn Giorgio Mainerio, og atmosfæren og starten gir hentydninger til både Grave Digger og nyere Iron Maiden. Den skiller seg fra resten av materialet, men funker perfekt som både variasjon og overraskelse. Denne, sammen med Arrogance and Ignorance, er de to feteste låtene på skiva i min bok. Det er godt å høre at Peavy og Rage fortsatt gir oss musikk som er vanskelig å vri seg unna, noe de strengt tatt har gjort siden 80-tallet. Fortsetter de med så gode arrangement og kløktige låter som de gjør på Resurrection Day, ja da har de min ydmyke velsignelse til å fortsette. Og forresten, er det noe som er triveligere enn en aldri så liten ballade i form av Black Room i høstmørket som har begynt å melde sin ankomst i vårt langstrakte land? (8/10)
Helloween + Rage + Crimes Of Passion Rockefeller, OSLO 10.02.2016
Tyske Helloween gjestet Rockefeller, og gjorde kvelden lystig for power metal-fansen i Oslo.
Det britiske bandet Crimes of Passion (5/10) har fått oppgaven med å varme opp publikummet på Rockefeller før de to tyskermetalgigantene Rage og Helloween går på scenen.
C.O.P. UK som de kaller seg, spiller metal av det melodiske slaget og er ikke redd for å overdrive synthbruken. Det er ikke mange som har møtt opp for å rekke disse, men de som er der gir likevel bandet en grei mottakelse. Med bare ett album og en EP er det begrenset materiale å velge i fra merittlisten, men vi får servert låter som My Blood og Accidents Happen, Even Here. Vokalist Dale Radcliffe har en god stemme, og bandets traktering av instrumentene er det ikke noe å utsette på, men selve musikken fenger meg ikke i nevneverdig grad. Crimes of Passion gjør likevel jobben de er satt til å gjøre, og klargjør publikum for de to neste aktørene.
Rage
Rage (7,5/10) er et band jeg aldri har tatt noe særlig av på i fysisk format – de har vært et av de bandene der musikken har gått rett inn det ene øret og ut det andre. Forventningene til kveldens konsert var av den grunn ikke særlig høye, men de ble gjort til skamme i løpet av den tiden settet varte. Eneste gjenværende originalmedlem er vokalist og bassist Peter ”Peavy” Wagner, som nå nylig har fått med seg to helt nye medlemmer på gitar og trommer. Konserten starter med Black in Mind og deretter plukkes det låter fra de fire siste tiår, med hovedvekt på nittitallet. Rage anno 2016 låter overraskende vitalt, og vokalen til Peavy har holdt seg godt. Under låta Down løsner stroppen på bassen til Peavy, og han må få hjelp til å få festet den igjen mens han fortsetter å spille. Idet gitarlyden til Marcos Rodriguez blir borte og basstroppen hopper av igjen mot slutten av settet, proklamerer Peavy lattermildt at det må hvile en forbannelse over denne kvelden. Det ser ikke ut til at dette plager tilskuerne i særlig stor grad, som nå teller ganske mange flere enn de som hadde møtt opp til første bandet. Som siste låt ut får vi Higher Than the Sky, og publikum synger så høyt med at man et øyeblikk kunne tatt det for å være playback. Bandet ser ut til å kose seg like mye som publikum, og benytter anledningen til å jamme over allsangpartiet ”Higher than the sky-sky-sky” med Lynyrd Skynyrd-låta Sweet Home Alabama og Dio-Holy Diver der gitarist Rodriguez får vist fram sine evner til å imitere Ronnie James Dio. En godt gjennomført konsert, og vel så det.
Helloween
Rage går av scenen halv ti, og det er dermed hele 25 minutter til Helloween (7/10) skal gå på. Det viser seg at de faktisk trenger den tiden til å rigge ned trommene etter de to første bandene, og få på plass backdropen og gjøre klar scenen til kveldens hovedattraksjon. Ganske så presist fyres det i gang introen Walls of Jericho fra debutskiva med samme navn – som vi dessverre ikke får høre noen låter fra i løpet av kvelden – før Helloween inntar scenen. Eagle Fly Free er den første låta som treffer ørene våre, en låt med et i overkant lystig refreng fra Keeper of the Seven Keys Part II. Det er selvfølgelig en smakssak, og min og resten av publikums oppfatning stemmer dårlig overens på dette punktet, for her synges det med fra første tone med store smil rundt munnene. En annen som smiler bredt er gladlerka på bass, nemlig Markus Grosskopf. Det er ingen overdrivelse å si at han smilte hele konserten igjennom – hele mannen var faktisk et eneste stort glis – noe som blir en ekstra tydelig kontrast til gitarist Michael Weikath, med sitt alvorlige og konsentrerte steinansikt. Har noen sett den mannen smile noen gang?
Spøk til side, det vi får på Rockefeller i kveld er erketysk power metal av det velregisserte slaget. Vokalist Andi Deris hørtes innledningsvis litt rusten ut, men allerede i låt nummer to, Dr. Stein, har han fått i gang stemmen. Tyskerne ga ut sin syttende fullengder i fjor, og fra denne er det plukket ut tre låter: My God-Given Right, Lost in America og Heroes. Nye låter er vanligvis ensbetydende med røyke- eller dopause, men det er ikke tilfelle her for majoriteten av publikum. De nye låtene blir vel så godt mottatt som det eldre materialet Helloween byr på. Resten av settet består av låter fra Time of the Oath og Straight Out of Hell og etter en langdryg trommesolo pluss noen låter til setter Helloween i gang med en medley bestående av Halloween/Sole Survivor/I Can/Are You Metal/Keeper of the Seven Keys før de går av scenen. Her kunne de gjerne spilt hele låtene for min del, men med lange låter velger de heller å presentere smakebiter fra disse og heller bruke tiden til å fokusere på nyere låter tidligere i settet.
Etter en kort pause kommer bandet på igjen, og Deris med flosshatten på hodet drar essene Before the War, Future World og I Want Out ut av ermet til god respons fra publikum. Helloween har levert en god konsert slik fansen liker det, men det er ingen overraskelser i løpet av kvelden eller noe spontanitet å spore hos tyskerne. Det meste er velkontrollert og rutinert, og fremstår med det som litt energiløst. En tanke mer sprudel hadde gjort seg.
