BEYOND THE GATES 2019

Bergen. En dyster by nedsyltet i regn og skarring. Det er ikke tilfeldig at det var nettopp her Svartedauden valgte å komme krypende til lands i år 1349. Eller at det er nettopp her de har valgt å beholde buekorps. Bergen, denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått vannskader av den. Et cetera. Vel, vel. Om man en sjelden gang skal legge lunkne flåserier og utslitte stereotyper til side: For en perfekt festival dere har satt i hop der borte, folkens! Man bøyer seg i hatten og det som verre er. BEYOND THE GATES og dens forgjenger Hole in the Sky har i en årrekke vært flinke til å mikse det hotte og hypede med det eldre og solide, og årets utgave er intet unntak. Metal Hammers selvutsendte måtte bittert nok nøye seg med to dager, men ut fra den elektroniske jungeltelegrafen å dømme leverte også de to foregående dagene til laud.

Fredag

“Where are the new, rising up and coming artists in hard rock and metal?” Det var temaet for lørdagens paneldebatt på Beyond the Gates, der gamle gubber skulle diskutere hvorfor det kun er gamle gubber som spiller på festivaler for et publikum bestående av gamle gubber. Vel, å flytte Inculter (9/10) lenger opp på plakaten enn å la dem sose rundt nede i matinéland på Kvarteret kunne vært en fin begynnelse! Fusa-gutta leverer nemlig en forrykende konsert, tightere enn rumpeballene til Dolph Lundgren og friskere enn en blomstereng av Mentos-blomster. Hvilke TEMPOVEKSLINGER! “Dynamikk” er et ord som får meg til å brekke meg verre enn Dan Børge Akerø luktende på afrikansk brygg, men her kommer jaggu også dette ordet til sin rett. Til tross for at PA-en kneler mot slutten av settet kjører Inculter på videre, og belønnes med stor jubel når lyden kommer tilbake. Herregud så godt det gjør å se folk i tjueåra spille bånntight thrash metal! Terningkast masse.

Etter Inculter ble Misotheist (7/10) noe seigere, og man stiller seg mildt undrende til hvorfor bandene ikke spilte i motsatt rekkefølge. Trønderne hadde litt feedback-utfordringer i starten da lyden gikk fra murvegg til murvegg inne på Kvarteret, men ganske snart kom man opp i marsjfart og fin form. Dette var bandets debutkonsert, og med én utgivelse i sekken var forrådet av låter naturlig nok noe begrenset. Da hjelper det at låtene er lange, og man talte seg vel frem til en tre-fire låter i løpet av hele konserten. Beast and Soil kan (og bør) fremheves, og jevnt over holder Misotheist den høye standarden man har blitt vant til fra Terratur-band. Publikumsoppmøtet var også solid (under begge band).

Varathron ble ofret til fordel for mat og drikke, og ved ankomsten til Verftet var det svenskene i Horisont som ble tilgodesett med noen skarve minutter. Litt snilt og hippieaktig sammenlignet med den øvrige line-upen, men godkjent 70-tallsrock av den trivelige sorten. Rocker tidvis heftig.

Når trommepodiet er bygget, basert på øyemål, anslagsvis 10-12 meter opp i været er det liten tvil om hvem som spiller trommer i bandet. En maskert Hellhammer er førstemann ut på scenen, tett fulgt av resten av Arcturus (6/10), blant dem vokalist ICS Vortex ikledd en kappe med hette og en slags maske. Skuffende lav sirkus-faktor! Arcturus hadde lovet å spille et old school-sett fra de første skivene sine, og holdt ord. Samtlige låter var etter det jeg kunne oppfatte hentet fra de to første skivene Aspera Hiems Symfonia, La Masquerade Infernale og EP-en Constellation, med The Chaos Path og Raudt og Svart som høydepunktene. ICS Vortex’ interaksjon med publikum var ikke-eksisterende, men mannen sang imidlertid som en gud, og det var vel strengt tatt det han var der for.

Ja, hva skal man si? Når noe nærmest er så perfekt at man blir litt småirritert? For Emperor (9/10) leverte en fantastisk konsert på Beyond the Gates, gubbevaremegvæl. Fra åpningen Ye Entrancemperium pløyde de gjennom hele besteskiva Anthems to the Welkin at Dusk, før de slengte inn Curse You All Men!, The Majesty of the Night Sky, I am the Black Wizards og Inno A Satana for good measure. ALT er riktig. Og når alt er riktig blir man (jeg) gjerne vrang og kontrær. For er ikke dette bare black metal-utgaven av Rush? Eple til læreren, rett hjem til leksene og tidlig i seng fordi man skal på skolen dagen etter? Eller er det bare min forkjærlighet for det ufullkomne og mediokre, og manglende entusiasme for perfeksjonisme som her trekkes frem i sollys? Antakeligvis. For visst hadde det vært traurig å se Ihsahn, Samoth og Trym komme trekkende i full black metal-uniform i 2019, partying like it’s 1994/1997, vindrikkende og sverdveivende mens de lovte full støtte til Satan. Bedre da å fokusere på musikken, og levere en konsert det vil gå gjetord om i årevis. Så får jeg heller leve med at Ihsahn har gitaren midt på magen.

Om jeg ikke tar mye feil sto vel Primordial (9/10) opprinnelig oppført før Emperor på spilleskjemaet, og man kunne saktens frykte at salen på Verftet skulle bli halvglissen når folk hadde blitt mettet både av øl og Emperor. De bange anelsene slo heldigvis ikke til, og å plassere Primordial sist viste seg tvert imot å være en snedig manøver. A.A. Nemtheanga er en formidabel frontmann, og Primordial et formidabelt band. Til tross for at bandet går i Desaster-fella med at 1 av 4 kjører liksminke har de Bergen i sin klamme favn fra åpningslåta Where Greater Men Have Fallen til avslutningslåta Empire Falls. Hadde det ikke vært for Emperors maktdemonstrasjon en snau halvtime tidligere ville denne konserten havnet øverst på lista, men nå ble det hakket vanskeligere å skulle avgjøre hvem som stakk av med “seieren”. Decisions, decisions. 

 

Lørdag

Lørdag var Bergensværet mildere stemt sett med østlandske øyne, og man kunne etter å ha tapt både i trav og fotball bevege seg tørrskodd bort til Verftets grillsjappe og hive innpå en wrap før Necros Christos rakk å komme seg på scenen. Tyskerne ble etter visse samvittighetskvaler bortprioritert etter to låter til fordel for sårt tiltrengt sosialisering, så første hele lørdagskonsert ble Lucifer (5/10) for min del. Iført noe som ligner mistenkelig på en Emil fra Lønneberget-lue sitter han der bak trommesettet, selveste Nicke Andersson! Å, glede! Lucifer er imidlertid først og fremst kona Johanna Sadonis’ band, og med sin snytt-ut-av-Coven-stil og fremragende vokal blir hun også det naturlige midtpunktet i forestillingen. Til tross for iherdige forsøk har jeg aldri klart å få Lucifer til å feste seg til hjernebarken, og selv om det ikke er noe spesielt å utsette på bandet i live-sammenheng er det heller ikke mye man biter seg merke i. “Satanic pop”, som Johanna kaller det fra scenen, med det vesentlige unntak at pop som regel er basert på fengende hooks. Når Sabbath-drivet er på plass funker det, men Lucifer forblir i det store og det hele forundringsverdig anonymt.

Hello Cleveland! Endelig får man sjansen til å se Midnight (8/10) igjen! Sleaze-thrasherne fra Ohio leverte en av de bedre og mest utagerende konsertene jeg har opplevd da de debuterte på norsk jord i 2013, og selv om trioen går ut i hundre også her blir det litt mye luft og for stor boltreplass på scena til at man føler at man skal gi slipp på alle hemninger. At dette er solid Venom-worship er ikke til å stikke under en stol, og man skal heller ikke være utstyrt med for sensitiv krenke-radar under en Midnight-konsert (les: “Endless Slut”). Satanic Royalty er en utrolig fet låt som er enda fetere når den fremføres live, men også Evil Like a Knife, Lust, Filth and Sleaze og avslutningslåta You Can’t Stop Steel scorer høye stilpoeng.

Mange hadde gledet seg stort til Candlemass (8/10), og selv om jeg også faller ned i den positive enden av skalaen når svenskene skal bedømmes var jeg noe skeptisk til å se dem spille etter adrenalinbomben Midnight. Sist jeg så dem live var det fortsatt Messiah Marcolin som var vokalist, nå var det en fyr som ved første øyekast så ut som en sliten James Hetfield-kopist som holdt i mikrofonen. NEIDA. Johan Längquist sang helt klockrent, som man sier på den andre siden av grensen, og Candlemass låt tyngre og bedre enn jeg kan huske å sett dem tidligere. Selv om Leif Edling har blitt en gammel mann og forkledd seg med hatt er Candlemass temmelig kult, og min redsel for en adrenalin-nedtur viser seg å være ubegrunnet. Når The Well of Souls og Mirror Mirror åpner ballet og konserten avsluttes med Bewitched og Solitude er det en rekke euforiske ansikter å spore rundt om i korridorene på Verftet i etterkant. Gitarist Lasse Johansson får sågar kake og bursdagssang påspandert, noe som truer med å gjøre det hele litt VEL søtladent, men la gå.

Når Abbath (7/10) kommer galopperende inn på scena med gitaren sin vet man at det blir gøy. I intervjuer rundt utgivelsen av den nye skiva Outstrider har han gitt uttrykk for at bandet aldri har vært fungert så knirkefritt som nå, og når man ser dem på scena er det et inntrykk som befestes. Bassist Mia Wallace og gitarist Ole André Farstad utfyller sjefen sjøl fint, det hele flyter godt og låter bra. Høy Spinal Tap-faktor på de enorme ABBATH-bokstavene som er plassert på scena, men på den andre siden er det ingen som behersker blandingen mellom pompøsitet og humor like godt som Abbath. For en herlig figur! Artig med Mountains of Might, og selv om konserten kommer til kort målt opp mot gårsdagens maktdemonstrasjoner er det god stemning hele veien og en verdig avslutning på en fantastisk festival. Det eneste kjipe med festivalen er faktisk at det er et helt år til neste gang.

 

Tekst: Sigurd Thune
Foto: Beyond the Gates/Jarle H. Moe