Stikkordarkiv: pokalen

Inferno Festival 2017 – Klubbdag

Inferno Metal Festival
Vulkan Arena/Pokalen/Blå
12. april, 2017

 

Siden dens spede begynnelse i 2001 har Infernofestivalen blitt et fast påskeritual for mange metalfans. Og der det er metal, der er Metal Hammer Norway. Her er vår oppsummering av festivalen.

Onsdag

Festivalens første dag finner sted på mange forskjellige scener rundt om i byen. Tre av scenene byr på band fra samme label, med Terratur Possession på Parkteatret, The Great Northern Distribution på Pokalen og Dark Essence Records på Blå. Vulkan huser resten av bandene på klubbdagen.

Nachash (8/10) på Pokalen blir første band som bivånes på onsdagen. Bassen dominerer hele lydbildet de første strofene, men det blir heldigvis justert etter hvert. Publikum har møtt opp i hopetall for å få med seg konserten, og lille Pokalen er godt fylt opp. Nachash skuffer heller ikke, og kan – i tillegg til fengende brutalitet – by oss på et par nye låter; Apex Illuminous og Fleshtemple Incineration. Selv om det er mange i salen, er det relativt lite trøkk blant publikum, men det drar seg til litt utover i settet. Spesielt mot slutten observeres flere lugger i aktivitet, og hva annet kan man vente når bandet klemmer til med A Necromancer’s Lament og Crimson Monarch som de to siste låtene? Frisk start på det som i liturgien blir kalt for den stille uke!

Halvveis ut i første låt kommer jeg heseblesende opp trappa til Vulkan, og Vesen (7/10) dundrer i vei med Final Insult fra siste skiva Rorschach. Til tross for at det er relativt tidlig på kvelden og mye aktivitet rundt om i byen, så er det greit med folk som har møtt opp for en god dose norsk thrash metal. Gutta innfrir forventningene og leverer et bra show, og det trøkker bra utover i salen. Vi får låter hovedsakelig fra bandets fire siste plater. Det er generelt god stemning under hele gigen, og med låter som Damnation Path, Flies to Shit, See You in Hell og avslutningsvis Funeral Stench, så blir stemningen god. Lyden kunne nok vært litt bedre, men gutta leverte varene, og det ble en bra start for årets festival for undertegnede.

Neste konsert på plakaten blir dagens første høydare på Vulkan, og det før klokken har blitt 22.00. Red Harvest (6,5/10) går på noe senere enn planlagt, og folkemassene hadde derfor blitt en smule mer redusert enn hva det var ved opprinnelig introtid. Deres dystre, industrielle metal passer som hånd i hanske på en stor scene a la Vulkan. Lyden fra scenen var uslåelig, og bandets gitarister skal ha mye av æren for det. Stemningen i publikum var svært god til å begynne med, men den tradisjonelle moshpiten kom aldri helt inn i bildet denne gangen. Red Harvest, med Jimmy ”Ofu Khan” Bergsten i spissen, var trygge og komfortable på scenen, praten mellom sangene var korte og ble verken klein eller påtrengende. Dette hadde de gjort før, kan man si. De holdt koken i en god stund videre, selv om de ikke fikk all verdens igjen målt opp imot innsatsen. Det startet kjempesolid, men utviklet seg aldri helt videre og avsluttet omtrent som det startet.

Forventningene stiger idet ferden går mot Blå der Sarkom (8/10) står på plakaten. Det er bra oppmøte når vi ankommer, og folk venter i spenning på at gutta skal komme på scenen. Jeg har sett Sarkom noen ganger før, så forventningene er høye og gutta har fortsatt til gode å skuffe meg. Det gjør de så absolutt ikke denne gangen heller – godlåtene kommer på rekke og rad med låter fra alle bandets skiver. Låter som Doomsday Elite og I utakt med gud sparker noen helt hinsides live, og i tillegg får vi låter som Mind-Abscess, The Chosen One, Exit Terror og Bestial Supremacy for å nevne noen. Vi får også en eksklusiv gjesteopptreden av Sorath Northgrove fra Beastcraft, som leverer en veldig bra opptreden. Alt i alt en veldig bra konsert både når det gjelder musikk og show. Det eneste er nok at jeg aldri blir helt fortrolig med lyden på Blå, og det ødelegger litt dessverre, men bandet leverer varene og vel så det allikevel.

Borknagar (6/10) forventes å være et av de soleklare høydepunktene under klubbdagen. Men når låtene er såpass vanskelige og lyden såpass uklar, skal det godt gjøres å henge med fra publikums side. En del folk så ut til å digge det, men det begynte å bli ganske glissent med mennesker utover i showet. Vokalen kom ikke helt til sin rett i de roligste partiene (og det var mange av dem) noe som generelt sett virket litt off. Nå skal det jo ikke være spesielt behagelig å være på ekstremmetall-konsert, men feit lyd er noe som passer til det meste uansett. Bandet greide bare tidvis å engasjere publikumet sitt. På de beste partiene driver det unektelig bra avgårde, men intensiteten fra scenen var ikke gjennomgående bra nok. Brikkene falt på plass etter hvert – dynamikken blir riktig, og derfra og inn leverer de et betraktelig mye bedre sett. Vokalist Athera er høyt og lavt, både kroppslig og vokalt. Variasjonen i vokalen hans er enormt bra, selv om jeg foretrekker når han er som aller sintest. Det tok seg til de grader opp mot slutten, spesielt under Colossus og Winter Thrice. Det er ingen tvil om at gutta kan spille, men denne kvelden funket det ikke optimalt.

Er du lei av tradisjonelle låter med vers og refreng? Er du stort sett lei det meste? Lei av livet? Da burde du sjekke ut Furze (7/10). De leverte med tonnevis av driv og energi, og ga oss muligens kveldens aller sinteste vokal og raskeste riffing. Det var til tider helt umulig å høre hva som ble spilt. Om dette var med hensikt er ikke godt å si, men det funka ikke optimalt. Første tone traff et halvfullt lokale og ifra sittebåsene på Pokalen føltes det ut som om man satt på andre siden av byen. Lyden var innestengt og fjern, så førsteinntrykket var langt ifra fantastisk. Furze serverer lange drag med instrumentelle partier for så å bryte ut av mønsteret med intrikate overganger til mer aggressive saker. Etter et par låter tok jeg turen ned på gulvet og der var lyden og trykket et helt annet. Vokalen kom mye bedre frem i lydbildet. Det eneste som manglet var noen slags form for aktivitet på scenen. Gutta var særs stillestående, hvilket gjorde noe med helhetsinntrykket.

 

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=8878]

 

Lucifer @ Pokalen

Lucifer
Pokalen, Oslo
12.10.2016

 

Kongregasjonen var av det mindre slaget, men Lucifer belønnet de undersåttene som hadde møtt opp.

Lucifer

Det var en relativt utakknemlig jobb som ventet Lucifer (7/10) på Pokalen onsdag. Av de 39 (ja, jeg talte) menneskene som var til stede var nemlig to av dem bartendere, to vakter/billettselgere, en egen merchdude, to fotografer, og i alle fall tre skribenter, hvilket etterlater maksimalt 29 betalende. Ikke en optimal oppslutning for et sultent og potent band, men heller ikke den laveste undertegnede har bevitnet, den rekorden har Year Long Disaster på Garage i 2008 (det var vel kanskje 20 stykker der). Hva skyldes så denne manglende interessen? Kanskje er det fordi det var en ukedag, man skulle på jobb dagen etter. I tidligere anmeldelser har jeg nevnt at Oslopublikummet de siste årene til tider har vært litt slapt, kan dette skyldes at man rett og slett er mettet på konsertopplevelser? Det var ingen andre konserter som kolliderte direkte med denne, om man tenker målgruppe, men Entombed A.D. spilte for eksempel dagen etter et steinkast unna, på relanserte Krøsset. Med mindre man vier all sin lønn på konserter er det umulig å få med seg alt man har lyst til, så man er nødt til å plukke sine favoritter med omhu, og da er det lett å velge bort et mindre kjent band med kun en plate i bagasjen. De kommer jo tilbake senere, ikke sant? Problemet er bare at hvis nok konserter har dårlig oppmøte, får Oslo et rykte for dette, og kanskje står vi ikke på turnélista neste runde. Dette kan jo igjen linkes til omveltingen innenfor musikkbransjen med nedlastning kontra platesalg, hyppig turnering som følge av dette for å få hjulene til å gå rundt, etc., men det er en lengre diskusjon for et annet forum. Faktum er at Lucifer hadde fortjent et større publikum!

Lucifer

For selv om det var sparsomt med folk, så ikke det ut til å bry bandet nevneverdig på scenen. Med røkelse på scenen, og drømmefanger på mikrofonstativet, gjøv bandet løs på fjorårets debutsingel Anubis. Og etter noen sekunder kom også frontkvinne Johanna Sadonis slentrende gjennom publikum, opp på scenen, og tilstedeværelsen hennes fanget umiddelbart publikums oppmerksomhet. Hennes intense blikk, kombinert med stemmen og de tunge riffene gjorde at man ble sugd inn i deres verden. Og hadde det ikke vært for at man til tider ble røsket tilbake til virkeligheten av den konstant blendende scenespotten, hadde man sannsynligvis forblitt der konserten gjennom. Lyset var nemlig det største problemet under konserten, og da er det kanskje ikke så ille, men to stillestående spotter bak scenen blendet publikum under hele konserten (i tillegg til at de gjorde jobben nær umulig for fotografene), og de fire spottene rettet mot scenen lyste ikke opp stort annet en Sadonis, og nyervervelsen på bass, Alasdair Mitchell. Med mindre man stod helt inntil scenen var det bortimot umulig å se sologitarist Gaz Jennings der han stod i sitt mørke hjørne, langt mindre trommis Andrew Prestidge. Men, en ting skal Pokalen ha for; lyden var bortimot perfekt! Velbalansert, krystallklar og med akkurat det rette trøkket!

Lucifer

Videre spilte bandet alle låtene fra debutalbumet, Lucifer I, og om man synes disse låter kult på skive, kan jeg bare konstatere at det låter enda kulere live. Sadonis virker å ha enda litt mer innlevelse og styrke i stemmen live, og bandet låter særdeles samspilt. Kanskje var det mye grunnet nevnte belysning, men ved siden av Sadonis var det Mitchell som var den mest fremtredende på scenen med sin særegne stil, og backingvokal som stod meget godt til nevnte Sadonis sin stemme. Riffene graver seg inn til beinmargen, og litt som med Uncle Acid & The Deadbeats, er de så suggererende at man ikke kan unngå å stå og nikke takten og gynge med. Låtene var jevnt over bra, slik albumet er det, men høydepunktene var nok Morning Star, og avslutningen med A Grave for Each One of Us. Etter en snau time var det hele over, og det føltes litt i korteste laget. Bandet kan for øvrig ikke lastes for dette all den tid de kun har ett album og én syvtommer under beltet, men desto større grunn burde det vært for arrangøren å hyrt inn et oppvarmingsband slik at publikum hadde blitt nettopp oppvarmet før Lucifer gikk på scenen, i stedet for å bli ordentlig engasjert først halvveis ut i deres korte sett. Det finnes nok av passende band fra Oslo som antagelig hadde hoppet på sjansen om de hadde fått den. Men, smågrufs som dette til side var det en hyggelig time i lag med Lucifer, og det gledes til å høre både nytt materiale på nyåret, og forhåpentligvis få muligheten til å se dem igjen. Hjertelig velkommen skal de være om de tar turen!

Lucifer

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

Lucifer Setlist Pokalen, Oslo, Norway 2016

Vinn billetter til klassisk Metal-fest på Pokalen!

Nok en gang presenterer Aces High Club en fet pakke med Heavy Metal, og kalaset foregår på Pokalen, Oslo fredag 13.mai. Steelwing (S) + Lethal Steel (S) + Flight (N) tilbyr falsett-vokal, galopperende bass og gitar og topp stemning!

Metal Hammer Norway lodder ut en billett til én heldig vinner. Meld deg på konkurransen ved å skrive en låttittel/albumtittel som inneholder ordet «STEEL» i kommentarfeltet under, og du er med i trekningen! Vinner blir trukket onsdag 11. mai.

20160513_poster

 

Facebook-event 

OBS! 18-årsgrense på konserten. Vinneren må selv komme seg til Pokalen.

 

Horisont @ Pokalen

Horisont + Tiebreaker
Pokalen
06.04.2016

 

Horisont viste med sin forrykende opptreden publikummet på Pokalen hvor skapet skal stå.

Denne kvelden har jeg gledet meg til! Etter å ha blitt avspist med et altfor kort sett sist Horisont spilte i Oslo, er tiden nå inne for revansje. Gøteborgbandet er ikke det eneste på plakaten, kveldens første band er Tiebreaker (6/10) fra Odda, industriens vugge på Vestlandet. Konserter med relativt nye og ukjente band midt i uka er sjelden en suksessformel, men denne onsdagskvelden er et unntak.

_MG_9823

Allerede fra Tiebreakers første låt er lille Pokalen godt fylt opp med folk. Musikken bandet spiller er rock med et tungt syttitallsinspirert sound og progressive tendenser. Vokalist Thomas Espeland Karlsen har en kul, raspete stemme som kler låtene godt. I løpet av settet byr bandet på to ferske låter, hvorav den ene låten har fått det korte og konsise navnet Hell. Av eldre materiale får vi Walk With Me og muligens deres mest kjente låt – basert på publikums respons – The Getaway.

_MG_9858

Det er uten tvil dyktige musikere vi her har med å gjøre, men det er likevel noe uforløst over Tiebreaker sin liveopptreden. Det blir dessuten litt mye snakk mellom låtene. La heller musikken snakke for seg –den svingte det tidvis godt av.

_MG_9986

Horisont (9/10) går ganske så presist på scenen. Det blir litt trangt der oppe på det vesle podiet, med to gitarister, en bassist, vokalisten, trommeslageren og trommene. Som om ikke det var nok er synthen også klemt inn mellom dem. Det er likevel ikke til hinder for bandet – de slår seg løs på det lille området de har til rådighet.

_MG_9976

Konserten starter med det ti minutter lange eposet Odyssey fra deres nyeste utgivelse med samme navn. For en låt det er. Og for et album! For undertegnede gikk Odyssey av med seieren i kåringen av fjorårets beste album, og den havnet nokså høyt oppe på Metal Hammer-redaksjonens toppliste. Låta blir godt mottatt av de fremmøtte, og bandet følger opp med Light My Way før The Unseen fra det første albumet Två Sider Av Horisonten tar over, og leder veien til Blind leder Blind. I de nedskriblede notatene mine står det følgende å lese: «Det her er så innmari bra!!», og jeg er helt enig – dette er innmari bra, og for en energi og spilleglede disse gutta utstråler.

_MG_9927

Det går i et forrykende tempo, og den ene godlåta avløser den andre. Hiten fra forrige skive, Writing on the Wall, får virkelig i gang salen, det samme gjør Break the Limitder vokalist Axel får kjørt stemmebåndene skikkelig. Neste låt tilegnes Dio, Diamonds in Orbit, før trekløveret Visa Vegen, Nightrider og Bad News avslutter kvelden. Bandet gir jernet til siste tone, og blir premiert med et publikum som roper «mere, mere, mere!» etter siste låt er ferdig spilt. Hvem hadde vel forventet det, på en onsdag av alle ting?

_MG_9969

Velfortjent respons var det, og jeg hadde lett tatt imot en låt eller to til, men man kan ikke få alt her i verden. Jeg ser ingen grunn til å knipe på poengene for denne opptredenen, og smeller til med nesten full pott.

 

Tekst: Mari Thune

Foto: Guro Torget

 

Horisont returnerer til Oslo

Horisont returnerer til Oslo

 

Svenskene i Horisont gjestet Oslo i desember i fjor sammen med Kadavar, og onsdag 6. april er de heldigvis tilbake for å levere mer hårdrock av ypperste kvalitet.

Sist svenskene tok turen innom hovedstaden var for å spille på Vulkan sammen med Satan’s Satyrs, The Shrine og Kadavar. Det ble en kort affære for Horisont, som egentlig var høyere opp på plakaten til å begynne med, men som i stedet åpnet hele kvelden og fikk dermed kortere spilletid.

HORISONT Press photo 1

Denne gangen er de klare for å spille filla av Pokalen, sammen med gutta i Tiebreaker. Horisont har siden 2009 levert varene, og med deres nylige utgitte fjerdealbum, Odyssey, har de virkelig lagt gullegget med denne episke, utenomjordiske reisen. Med låter som Bad News, Break the Limit, Back on the Streets, og ikke minst tittelsporet, er det her klart for en legendarisk kveld på Pokalen.

Tiebreaker er fra Odda og spiller rock’n’roll ispedd blues med progressive tendenser. I 2012 ga de ut en selvtitulert EP og fulgte deretter opp med fullengderenWe Come From the Mountains to år senere. De har varmet opp for en rekke kjente band som Kvelertak, Enslaved og Dumdum Boys, og er et meget habilt liveband.

Enhver fan av klassisk hard rock bør kjenne sin besøkelsestid denne onsdagen!

Tid: 6. april kl. 20.00

Sted: Pokalen

Billetter kjøper du her

Facebook-event

 

Vinn billetter til RAM + Nightmare City + Armory på Pokalen!

RAM_Flyer01

Lørdag 12. mars er det klart for Heavy Metal Tyranny på Pokalen. Da skal hele tre band fra Göteborg levere ekte Heavy Metal til Oslo-folket! Er du gira på god gammaldags twin guitars, skrikende vokal og ballefet heavy er Pokalen definitivt stedet å være!

Nightmare_City

Kvelden åpnes av Armory, et band som har hentet inspirasjon fra storheter som Exciter, Running Wild og Tank. Nightmare City tar stafettpinnen videre og kan tilby både metal og punk i skjønn forening. Hovedbandet RAM har holdt det gående i 17 år og er nå aktuelle med deres fjerde fullengde Svbversvm. Albumet var å finne i Metal Hammer Norway-redaksjonens topp 50-liste over de beste platene fra 2015.

RAM_800

Metal Hammer Norway lodder ut to billetter til en heldig vinner til denne kvelden. Delta i konkurransen ved å kommentere i kommentarfeltet under, og en vinner vil bli trukket den 11.03.16.

Link til Facebook-event

OBS! 18-års grense på konserten. Vinneren må selv komme seg til Pokalen.

 

DRAGGED INTO SUNLIGHT + GNAW THEIR TONGUES @ Pokalen

DRAGGED INTO SUNLIGHT + GNAW THEIR TONGUES
Pokalen, Oslo
18.01.2016

 

Etter fjorårets albumsamarbeid «N.V» har engelske Dragged Into Sunlight og det hollandske ettmannsorkesteret Gnaw Their Tongues lagt ut på en kort turné sammen, som foruten Oslo besøker Leeds, Helsinki, London, Antwerpen og Haarlem.

Gnaw Their Tongues
Gnaw Their Tongues

Sisteskiva til Gnaw Their Tongues (4/10), Abyss of Longing Throats, har fått brukbar spilletid her i heimen. Forventningene var derfor kanskje kunstig høye til et band, eller rettere sagt et soloprosjekt, som gjorde sin livedebut så sent som i 2015. Maurice «Mories» De Jong trakterer bassen, mens de innhyrte livemedlemmene tar seg av de elektroniske duppedittene – som for øvrig fornøyelig nok er plassert oppå en god, gammeldags gymsalbukk. En bukk! Det er scenerekvisitten sin, det. Det hele ser unektelig temmelig døvt ut, og at Gnaw Their Tongues har utspring som et gutteromsprosjekt er ikke spesielt godt kamuflert. Et band med en såpass visuell musikk (om det er et forståelig uttrykk) som Gnaw Their Tongues skjemmes stygt av at de gjør så lite ut av opptredenen. Når det i tillegg kun er bass og vokal som ikke er på boks blir dette en rimelig skuffende halvtime. Intensiteten man forventer fra skivene er kort og greit ikke til stede, og da mister Gnaw Their Tongues sin raison d’être som liveband.

Dragged Into Sunlight
Dragged Into Sunlight

En lysestake bekranset av en hjorteskalle plasseres på scenen, røyk siver ut i lokalet og lyset slukkes før Dragged Into Sunlight (8/10) går på scena. I et intervju med bandet fra noen år tilbake står det å lese at «Dragged Into Sunlight began playing to the walls and it will end playing to the walls», noe som er temmelig presist oppsummert med tanke på at samtlige bandmedlemmer foruten trommisen står med ryggen vendt mot publikum, med ansiktene inn mot veggen. Da kvintetten setter i gang med To Hieron går det hele unna i et durabelig tempo og med et avsindig volum. Begge gitaristene har doble Marshall-stacks inne på lille Pokalen, og det merkes både i øreganger og mellomgulv. Den epilepsifremkallende lysbruken gjør også sitt til at det blir en intens konsertopplevelse for Oslo-publikumet som har trosset vinterkulda, og som klumper seg sammen foran scena da Dragged Into Sunlight spiller. Vokalist T, barføtt, snerrende og hengende over mikrofonstativet, gjør null forsøk på å kommunisere med de tilstedeværende i lokalet, uten at det føles som et savn. Vokalen ligger for øvrig mer i grindcore-leia enn på skive, der det i større grad er tradisjonell death metal-growling det går i. Dragged Into Sunlight låter ekstremt tight – som det heter i Sverige: «Vilket jävla ös!». Mot slutten dabber imidlertid intensiteten noe både hos band og publikum, og da konserten brått er ferdig forlater bandet scenen uten noe mer om og men. En godt gjennomført konsert, se dem neste gang de dukker opp i nabolaget.

 

Tekst: Sigurd Thune

Foto: Pål Bellis

 

Dragged Into Sunlight og Gnaw Their Tongues @ Pokalen

Dragged Into Sunlight og Gnaw Their Tongues kommer til Pokalen

Det er duket for en støyende kveld på Pokalen førstkommende søndag, når noise black metal-bandet Gnaw Their Tongues og ekstremmetalbandet Dragged Into Sunlight gjester Pokalen.

Søndag 17. januar står de maskerte britene i Dragged Into Sunlight på scenen på Pokalen, Vulkan Arena, og med seg har de Gnaw Their Tongues. De to bandene er aktuelle med splitskiven, NV, og er i den anledning ute på en turné sammen, med datoer i Finland, England, Belgia og USA i tillegg til Norge.

Dragged Into Sunlight debuterte i 2009 med Hatred For Mankind som ble godt mottatt av publikum, og fulgte opp med WidowMaker i 2012. Bandet har spilt i Oslo en gang tidligere – det skjedde på Betong i forbindelse med at klubbkonseptet South of Heaven feiret ti års jubileum i 2013. Britene fikk flere nye fans den kvelden, og det skal man ikke se bort ifra at de kan få denne kvelden heller. Møt opp for en god dose metal av den virkelig mørke sorten!

Kjøp billetter HER!

Facebook-event

 

Krater 2015, Oslo

Krater 2015
Pokalen, Oslo
13-14.11.2015

Fredag
Denne helga ble Krater arrangert for andre gang. I motsetning til i fjor foregikk alt sammen nede i første etasje på Pokalen i år, og ikke oppe på Vulkan. Kanskje ikke så rart når man ser på hvilken profil årets festival har lagt seg på – bandene på plakaten er rimelig underground, men det er selvsagt ikke til hinder for fete konsertopplevelser av høy kvalitet. Snarere tvert imot, og jeg finner få grunner til å være gnien på poenggivningen.

Nachash
Nachash

Nykommeren Nachash (8/10) har fått æren av å åpne ballet, og leverer en konsert som gir flere enn meg bakoversveis. Det er tydelig at mange av festivalgjengerne har sett frem mot bandets livedebut ettersom en del folk allerede har funnet veien til Pokalen selv om det er tidlig konsertstart. Nachash spiller black metal, men de er mer beslektet med band som for eksempel Master’s Hammer enn tradisjonell norsk black metal. Riffene er mer thrasha, og låter innmari breiale live. Med bare en EP i bagasjen, Conjuring the Red Death Eclipse, består liverepertoaret for det meste av denne, men vi får også høre to nye låter. Det riffes, synges, og ikke minst trommes som besatt, og en skulle virkelig ikke tro at dette var første gang Nachash står på en scene. I motsetning til mange andre nye black metal-band er det forfriskende å se et nedstrippet band uten sminke, røkelse, hetter, blod og annen staffasje. Overraskende kul konsert, og et band verdt å holde øye med fremover.

Audiopain
Audiopain

Bandet tidligere kjent som Hæ?, det vil si Audiopain (7,5/10), er neste band ut denne fredagskvelden. De har holdt det gående siden midten av nittitallet, og spiller fortsatt kompromissløs thrash metal i et rasende tempo. Vokalist og gitarist Sverre Dæhli har tidenes Lemmy-føring på mikrofonstativet – at det i det hele tatt går an å synge med halsen i den stillingen er rimelig imponerende. Det er fullt øs allerede fra første låt, og det raske tempoet og energien beholdes gjennom hele konserten. Dæhli annonserer fra scenen at det i år er tretten år siden EPen Revel In Desecration kom ut, og det markeres ved at de spiller to låter derfra. Jeg har aldri tatt helt av på Audiopain i albumformat, men live gjør de en god figur og det låter rimelig kult uten at det tar helt av for min del.

Nekromantheon
Nekromantheon

Bare et par dager før festivalen skulle gå av stabelen, så måtte svenskene I Nightmare City seg nødt til å avlyse opptredenen sin på Krater av familiære årsaker. Nekromantheon (8/10) steppet inn som erstattere, og trommeslager Christian «Kick» Holm ble dermed nødt til å spille to konserter på rad ettersom han spiller trommer i Audiopain også. Det så ikke ut til å være et problem, for Nekromantheon leverer en energisk og aggressiv konsert – til publikums store fornøyelse. Sindre Solem vitser med at «Vi er Nightmare City fra Sverige» og skryter av Nachashs scenedebut tidligere på kvelden som han synes var «jævlig, jævlig fett». Det har Solem rett i, men det samme kan man si om Nekromantheons konsert. I løpet av settet er vi innom Metal Vendetta fra Speed n’ Spikes Vol. III, Devolutionary Storms fra Divinity of Death og Rise, Vulcan Spectre, tittelsporet på deres seneste fullengder, før det utbringes en skål for nylig avdøde Phil «Philthy Animal» Taylor og låta Divinity of Death spilles til ære for ham. En knall konsert avsluttes med Twelve Depths of Hades – og Nekromantheon viste seg som en god erstatter for Nightmare City.

Black Magic
Black Magic

Etter den altfor korte konserten på Til Dovre Faller (R.I.P.) tidligere i høst, var spenningen stor før Black Magic (7,5/10) skulle gjøre det som antageligvis ble deres siste konsert – dessverre. De åpner med rolige låter med et 70-talls bluesaktig preg som for meg er ukjent, og som jeg har forstått er uutgitte låter. Jeg er ikke alene om det, resten av publikum er også rimelig stillestående og venter sannsynligvis på det samme som meg: Låter fra eminente Wizard’s Spell, en av de beste heavy metal-utgivelsene fra Norge. Det tar seg litt opp når de covrer Quartz – Satan’s Serenade, men det tar ikke av før Death Milita som for anledningen er slått sammen med Thunder of the Undead. Vokalen til Jon gir meg frysninger og bandet låter veldig, veldig bra, men det er synd at Black Magic velger å spille få låter fra nevnte Wizard’s Spell. De avslutter med en kul cover av Saxon-Princess of the Night, men det blir bare et lite plaster på såret. Det er vanskelig å gi poeng på gigen, for konserten og utførelsen var absolutt bra, men skuffelsen er der likevel. Det er vel først og fremst forventningene mine som ikke ble innfridd, og når Black Magic har vanvittig bra materiale på samvittigheten føles det unødvendig å skulle fylle deler av settet med coverlåter.

 

The Ruins of Beverast
The Ruins of Beverast

(8/10) er ikke akkurat det bandet som har rent ned konsertlokaler over hele verden, og det er andre gangen de spiller i Norge. Første gangen var på Beyond the Gates i fjor, og konserten der bar preg av grøtete lyd som bidro til at opplevelsen ikke ble fullt så bra som den kunne vært. The Ruins of Beverast spiller atmosfærisk black metal med innslag av doom, og låter riktig så mørkt og godt som siste band ut på første dagen av årets Krater. Riffene og den messende vokalen er hypnotiserende, og det er en massiv konsert tyskerne gir oss her. Lyden har gjennomgående vært bra hele kvelden, all ære til lydteknikerne, og etter å ha kastet et raskt blikk bort på miksebordet er det tydelig at det ikke er en lett jobb å skru lyd på et band som The Ruins of Beverast der det til enhver tid skjer mye i lydbildet – det så ut som lydteknikeren hadde hendene fulle. Settet blir godt mottatt av publikum, og det er tidvis høy headbanging-faktor i de fremste rekkene. Uten å ha særlig god kjennskap til bandets diskografi, får jeg med meg at midtveis i settet spilles Between Bronze Walls fra debutalbumet Unlock the Shrine, med sin seige, lange intro som etterfølges av episk, melodiøs riffing. Vi får også The Clockhand’s Groaning Circles fra samme utgivelse, noe publikum definitivt setter pris på. Settet er ganske langt, og etter hvert begynner det å bli litt glissent foran scenen. Golvet på Pokalen er ubarmhjertig hardt å stå på en hel kveld, men den harde kjernen av fans holder likevel ut til siste konsert er slutt.

Khthoniik Cerviiks
Khthoniik Cerviiks

Lørdag
Black/death metal-bandet med et navn som gir deg henvisning til logoped når du forsøker å uttale det, Khthoniik Cerviiks (3/10), virker ikke spesielt komfortable der de står på Pokalen-scenen klokka halv åtte. Fremføringen virker urutinert, og i sine verste stunder minner bandet mer om et satireprosjekt enn et seriøst band. Stemningen ute blant publikum er også rimelig fattet. Tyskerne beveger seg så smått inn på scenekameratenes Nocturnus’ enemerker med sitt futuristiske sound og tekstunivers, uten å være på samme lengde- og breddegrad når det gjelder kvalitet. I ærlighetens navn skal det sies at konserten tar seg opp utover i settet, men helhetsinntrykket er ikke noe å sprette rieslingen for. Danke schön, takk og farvel.

Maim_0072

Svenske Maim (6/10) er like langt unna å finne opp kruttet på nytt som Gunde Svan er å vinne et nytt OL-gull, men stier opptråkket av band som Entombed og Dismember må gjerne vandres av flere. Vi snakker om death metal der lynende soloer avveksles av groovy doom-riff. Maim får en betraktelig bedre mottakelse enn Khthoniik Cerviiks, og det musikalske trøkket er også i en annen liga. Bandet lar instrumentene ta seg av snakkingen, og gjør få forsøk på å kommunisere med publikum mellom låtene. Det er synd, man tar seg selv i å tenke at Maim hadde gjort seg med en breial frontfigur som gikk rett i strupen på publikum. I tillegg får vi i overkant mange gjespepartier og tendenser til jam, og det kan selvsagt ikke passere ustraffet.

Mindless Sinner
Mindless Sinner

Svenskene i Mindless Sinner (8,5/10) åpner konserten med at vokalist Christer Göransson dediserer første låt til de omkomne under terrorangrepet i Paris natt til lørdag. Låta er passende nok We Go Together fra Turn On The Power, og teksten i låta gjør et sterkere inntrykk enn normalt når man tar i betraktning det som har skjedd: «The people and the music // We are living and dying for the music» og «We go together // And it should be forever». De følger opp med I’m Gonna (Have Some Fun) fra samme utgivelse, og det er tydelig at dette er låter publikum kan – det headbanges heftig på første rad og folk synger med. Det er heller ikke så rart, for Mindless Sinner er virkelig i storform. Göransson har fortsatt stemmeprakten i behold, og synger rett og slett skikkelig bra konserten igjennom. Både han og resten av bandet utviser i tillegg en spilleglede det er vanskelig å ikke la seg påvirke av. Mindless Sinner har ikke gitt ut noe siden 1986, men har nå kommet med en ny utgivelse, The New Messiah, som det blir spilt tre låter fra. De nye låtene høres lovende ut, særlig Where Worlds Collide, men de gamle er likevel eldst, og jeg storkoser meg gjennom låter som Broken Freedom, Screaming for Mercy (dedisert til Phil «Philthy Animal» Taylor), Here She Comes Again og Master of Evil som avslutter settet.

Midnight
Midnight

Festivalens nest siste band er det amerikanske bandet Midnight (8,5/10), som høres ut som en god blanding av Venom og Motörhead. Det er rølpete, aggressivt og innmari fett. En av de første låtene er Evil Like a Knife fra No Mercy for Mayhem, og herfra og ut går det i et spenna renn. Vokalist Athenar og livegitarist Commandor Vanik er flere ganger oppe på gjerdet som skiller publikum fra scenen, og det er spredte tilløp til crowd surfing fra publikums side – noe som sjelden er en suksess, og heller ikke denne gangen. Midnight pløyer gjennom låter som Satanic Royalty, Lust Filth and Sleaze før det er klart for nok en hyllest til Phil Taylor denne kvelden: En cover av Motörhead- No Class med Hades fra Omega på gjestevokal.  Det er omtrent ikke tid til å puste mellom låtene, og rett etter coveren er det klart for min favorittlåt av Midnight, nemlig You Can’t Stop Steel fra Satanic Royalty. Det rundes av med Endless Slut og Sadist Sodomystic Seducer og avslutter med at bandet er over gjerdet, klatrer langs veggen og stanger hodet i høyttaleren. Passe rock’n’roll!

Nocturnus
Nocturnus

(8/10) var utvilsomt det bandet de fleste hadde kommet for å se, og selv om bandet ikke er spesielt kjente utenfor en engere krets av death metal-connoisseurer lå det store forventninger i lufta da Mike Browning og gutta inntok scenen og gjorde seg klare til sin første konsert i Norge noensinne. Nocturnus går rett på sak, og åpner med Lake of Fire fra kultskiva «The Key». Det er stramt, proft og durabelig trøkk. Amerikanere skal ha for det, de skjønner at en sceneopptreden består av mer enn å bare fremføre låtene sine uten mer om og men. Browning informerer et begeistret publikum om at bandet skal spille hele «The Key», som vel er nøyaktig det 99% av alle fremmøtte ønsker å høre. Med fem tettbygde karer i fullt øs på scena og suveren lyd fra PA-en stemmer det meste under denne konserten. Etter Empire of the Sands er det klart for ekstranummer, og her får vi uortodokst nok Undead Journey, som er bonussporet på CD-versjonen av «The Key». Om dette er noe skuffende gjør Mike Browning bot på skaden da han annonserer at bandet skal spille et par Morbid Angel-låter, og da naturlig nok fra «Abominations of Desolation», det første albumet Morbid Angel spilte inn, men ikke ga ut før i 1991. Demon Seed og Angel of Disease blir møtt med stor entusiasme fra salen, men helt av tar det ikke før kveldens aller siste låt – selveste Chapel of Ghouls! Spesielt kulere avslutning av en konsertkveld skal det godt gjøres å få til.

 

Tekst: Mari Thune, Sigurd Thune

Foto: Pål Bellis

 

Bildespesial: Elder + Mos Generator @ Pokalen

Elder + Mos Generator
Pokalen, Oslo
04.08.2015

Mos Generator:


Elder:

 

Foto: Martin Tonning-Strand