Stikkordarkiv: plateanmeldelse

Katalepsy – Terra Mortuus Est

Katalepsy
Terra Mortuus Est
Unique Leader Records

 

Sjangerdefinering er noe av det som diskuteres (les: krangles om) mest mellom metallfans. De fleste av dere som leser dette har garantert stått med bred fotføring og ropt ut hvorfor akkurat DU har rett i båssettingen. La oss derfor, i nevnte ånd, nøye oss med å si at russiske Katalepsy godt kan defineres innen brutal death metal, men i stedet for å male ut i det vide og brede om hvorfor, så kan det heller nevnes at variasjon i tematikk og musikalske retninger gjør det meget vanskelig å være bastant.

Når det er sagt, kan det garanteres at om du liker dødsmetallen din überbrutal så er Terra Mortuus Est et sikkert stikk. Skiva er så og si perfekt, hvor de groovy riffene driver låtene fremover og på den måten unngår at de tekniske krumspringene stjeler for mye av plassen. Lyden er varm og mørk, noe undertegnede var spent på siden forrige skive (Gravenous Hour) framstod som skranglete med sin “kalde og skarpe” lyd. Vokalen til Igor har aldri vært bedre, og måten den både er mikset og tilpasset riffene er forbilledlig. Det er vanskelig å se noen svakheter med skiva, men hvis man først skal være litt kritisk kan det nevnes at det tidvis kan være litt lite variasjon i riffene, noe som fører til at enkelte låter blir litt vel like de andre. Men nå pirkes det, Katalepsy har levert til (nesten) gull! (9/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Stillbirth – Revive the Throne

Stillbirth
Revive the Throne
Unique Leader Records

 

Det er liten tvil om at den brutale dødsmetallen har fått en enormt oppsving de siste årene. Og for de av oss som liker metallen vår brutal, ekstrem, grisete, frastøtende, vulgær og humoristisk, er dette selvfølgelig noe vi har applaudert i lengre tid. I så måte kan det proklameres at tyske Stillbirth endelig har levert høy kvalitet innen sjangeren. Dette tok altså syv plater og 21 år! På den ferske gladiatorskiva Revive the Throne låter det forferdelig tungt. Mye av grunnen er at gutta har investert i en ekstra bassist, så vi snakker her om to bassister som gjør sitt beste for at det skal høres ut som at kjelleren har blitt enda dypere. Gitarene er fortsatt i hovedsetet og vi får presentert heftige riff som det oser slam av, men samtidig er det ikke hammerslag 24/7. Bandet har lurt inn noen melodiøse snutter langt bak i bildet, noe som skaper effektfulle kontraster i låtene. Variasjonen er ikke stor, men akkurat såpass til stede at interessen hele tiden holder seg. Følelsen av å få knust brystkassa når lyden skrus til maks understreker slagkraften til Stillbirth! (8/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

High Spirits – Hard to Stop

High Spirits
Hard to Stop
High Roller Records

 

Chris Black er en sånn kar som tydeligvis har et enormt talent for å holde seg i undergrunnen, men samtidig være elsket av de få som oppdager det han driver med. Etter at han forlot Nachtmystium, startet han Dawnbringer, som lar levert noen av de beste metal-skivene nesten ingen har hørt, og med High Spirits kanaliserer han sin indre frihetsrocker, med nikk til både Thin Lizzy, Hellacopters, Iron Maiden, Night Flight Orchestra og masse annet snop. Samtlige låter er sprengfulle av energi og melodi, med riff og refrenger som gjør at du ønsker å stå på toppen av en klippe med knyttneven i været og vinden i håret mens du synger med for fulle lunger. Det flørtes skamløst med power metal underveis, men i neste øyeblikk får vi noe som kan minne om Gaslight Anthem i det som kanskje er årets desidert feteste radiolåt (som ikke spilles på radio) i form av den deilig svulstige Voice in the Wind. Skaff deg denne skiva mens det fortsatt er sommer, og sola kommer til å skinne enda litt sterkere! (8/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

 

Texas Murder Crew – Everyone’s Last Breath

Texas Murder Crew
Everyone’s Last Breath
Comatose Music

 

Fra Dallas kravler det opp et monster av en drapsmaskin som er klar til å kutte deg i småbiter og fore deg til grisene. Med andre ord: Gode venner, her kommer en aldri så liten lekkerbisken! Når Kevin Clark (ex Devourment og Kill Everything) spiller gitar, er det ingen overraskelse at Texas Murder Crew leverer brutal slam death metal (BSDM) som det svinger av. Det låter blytungt og skittent, men i stedet for å pøse på med slam-riff over en lav sko, balanserer de det ut med flere elementer fra brutal death metal (BDM). EP’en på 6 låter inneholder nok bredde til hele tiden å interessere, og vekslingen mellom hammerslag og ADHD, blandet med ultradyp vokal fra Brent Wells, får bandet til å skille seg ut i nok en sjanger som har blitt oversvømmet med middelmådighet. (8/10)

Lars Bremnes Ese

 

Deep Purple – Whoosh!

Deep Purple
Whoosh!
Ear Music

 

OK, la oss få unna det åpenbare med en gang: Ting er ikke som de en gang var. Duh! Sånn i tilfelle noen ikke har fått det med seg, så er vi faktisk ikke lenger på 70-tallet, men i 2020. Det betyr at det er 46 år siden Deep Purple slapp et banebrytende og sjangerdefinerende album (Burn), det er 36 år siden de slapp et “viktig” album (Perfect Strangers) og det er pokker tute meg 27 år siden Ritchie Blackmore var en del av bandet. Get over it, lissom. Det er også 20 år siden de sist skiftet ut et eneste bandmedlem og 17 år siden de slapp et dårlig album (jepp, jeg ser på deg Bananas)! Og denne stabiliteten har gitt oss et Purple som har funnet formen og nå konsekvent leverer solide album med riktig gode låter. Ikke minst gjelder dette bandets par siste skiver, og nå også årets utgivelse, den akkurat passe kleint titulerte Whoosh!, som pr dags dato utgjør det siste albumet i det vi kan kalle deres Bob Ezrin-trilogi. For det er ingen tvil om at superprodusenten har hjulpet til med å få ut det beste i et band som selv har uttalt at det interne sosialdemokratiet som ble gjennomført da de skulle produsere seg selv gikk ut over kvaliteten. Neppe tilfeldig at den første av de skivene, Now What?! fra 2013, ble deres første listetopper her til lands siden 1987.

Så hva skjer egentlig på Whoosh!, spør du? Vi må kunne si at den garantert vil bli godt mottatt av alle de som har kost seg med de to forgjengerne, og vel så det. Ballet åpner med den deilig fengende Throw My Bones, som de fleste bør ha rukket å høre allerede. Denne godbiten var den perfekte første smakebit fra skiva da den ble sluppet i våres, og som albumstarter er den like perfekt. Deretter følger en liten perlerad av godlåter som alle har det til felles at man kan høre hvor bra de vil fungere live. Drop the Weapon er akkurat passe funky, og en liten oppvisning i god låtskriving med et par særdeles lekre soloer fra både Steve Morse og Don Airey. Påfølgende We’re All the Same in the Dark er like umiddelbar og fengende, og leder oss til Nothing at All, en liten juvel som virket smått anonym da den ble sluppet som tredje forsmak fra skiva, men som nå glitrer og skinner med nok en demonstrasjon av hvilken superduo Morse og Airey har blitt. No Need to Shout gir oss litt barroom-piano (med et subtilt nikk til Gershwin underveis hvis for den sofistikerte lytter) og Step by Step tillater seg å levere litt rock noir, eller det nærmeste dette bandet kommer til noe sånt. Deretter følger albumets store humørbombe, i form av rock’n’roll-bangeren What the What, der Gillan synger om en real fyllekule med dans og glede, og til overmål presterer å rime “Havana” med “piano”. Ikke spør, bare tro meg når jeg sier at det funker.

The Long Way Round er albumets lengste låt (dog godt under 6 minutter), og er nok en låt der jeg ser for meg gamlekara kose seg glugg i hjel på scenen hvis denne fremføres live. Mer mystisk og episk – selv på såvidt over 4 minutter – er The Power of the Moon, som jeg vil tillate meg å mene at er en av få låter her som lover litt mer enn den kan holde. Remission Possible er en instrumental transportetappe før albumets desidert beste låt, Man Alive. Dette blir det nærmeste bandet kommer til progressiv rock på Whoosh!, og den dynamikken de fremviser her er det bare å ta av seg hatten for! Etter denne herligheten tilgir vi lett at nyinnspillingen And the Address (opprinnelig fra bandets debutalbum) her blir nok en litt intetsigende instrumental, og at Dancing in My Sleep, som avslutter skiva, heller ikke er mer enn helt grei. Vi kan uansett kanskje tolke det dithen at når bandet velger å (nesten) avslutte denne skiva med åpningssporet på den aller første skiva, er dette en måte å vise verden at sirkelen er sluttet, og at dette for alvor er ment å være bandets siste album?

Alt i alt er dette lyden av voksne musikere som trives i hverandres selskap og som rett og slett har for mye musikk i seg til at det er noe poeng i å henge hatten på hylla med det første. Og det er gode nyheter for oss alle! (8,5/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

Oslo Spektrum, 9. november 2017. Foto: Terje Dokken
[espro-slider id=10408]