Stikkordarkiv: phantom fire

Beyond The Gates Uprising

 

BEYOND THE GATES UPRISING 2021
USF Verftet, Bergen
6.-7. august, 2021

“Beyond the Gates – 4 days of darkness in the heart of Bergen”, står det festivalbåndet jeg fikk sist helg. Dette var nok rester fra forrige festival i 2019 eller ment for enten i fjor eller den originale utgaven i år, men som alle vet spredte pesten seg over landet, og forrige festival for meg var i januar 2020. Det har vært noen få anledninger til mini-arrangement i perioder der viruset har roet seg, men fra jobb på 5 festivaler og foto av hele 230 band i 2019, ble den pausen adskillig lengre og tyngre enn forventet. Hele kunst, musikkbransjen og utelivsbransjen har jo hatt en tung tid. For de fleste er ikke konsert lenger noen selvfølge, men en ønskedrøm, og store festivaler er en utopi for store deler av verden akkurat nå, iallefall innendørs. Etter å ha vært så heldig å få dekke 4 konserter med 5 band på 3 dager med 20 stk i salen, tenkte jeg at det var det nærmeste jeg ville komme festival denne sommeren. Beyond the Gates hadde utsatt nok en gang, Midgardsblot også, så overraskelsen og iveren var veldig stor da et nytt arrangement, Beyond the Gates Uprising, ble annonsert i begynnelsen av august i Bergen. Vi forlot Oslomørket og kom for å nyte 2 dager med mørke i hjertet av Bergen, som det stod på festivalbåndet. Jeg vil si at aldri har mørket vært så lyst som i den byen, med musikk fra de fleste hus i sentrum, uteserveringene og restaurantene var fulle av folk, glade folk. Jeg kan med en gang røpe at den langhelga i Bergen med mørk metal og festival er min lyseste helg på de fleste vis siden pandemien startet!

Fredag

Bergen møtte oss med sol og stemningen var veldig god, jeg følte meg nesten på like fot med sønnen som hadde sin første festival, for det var så lenge siden sist. Det kriblet litt i magen da vi nærmet oss Verftet, endelig skulle det faktisk skje igjen! Vi fulgte strømmen av svartkledde folk som viste vei mot USF Verftet på Nordnes. Der ble vi møtt av en moderat kø og før vi kom inn måtte vi vise både vaksinepass og billett, samt ta på munnbind. Det var litt surr på den fronten og vi fikk flere ulike beskjeder om hva som skulle til. De som ikke var vaksinert, skulle gjennom en teststasjon på baksiden av Verftet. Noen sa alle skulle innom der, noen sa at de som var del vaksinert slapp test, så der lå det an til potensielt trøbbel, men det gikk bra tross alt.

Endelig inne rakk jeg akkurat første band, og kom meg rett i fotopiten. Enda Phantom Fire (9/10) er flunkende nye, har jeg rukket å få med meg det de har gitt ut. De startet showet med å spille sin nye musikkvideo til låta Feed the Fire, som hadde premiere via Decibel Magazine noen dager før. Den gikk rett inn som en favoritt hos meg og dette var et av de bandene jeg gledet meg enormt til å se! Bandet innfridde alle forventninger. De spilte ikke så lenge, men til de grader bra, og er et band jeg definitivt vil høre mere av. De karakteriserer seg som heavy metal, og er i utgangspunktet en duo, men hadde med seg livemusikere i tillegg. Det bandmedlemmet jeg kjenner til fra før, er Eld (Frode Kilvik), den fantastiske bassisten og vokalisten som også spiller i Gaahls Wyrd, Aeternus, Krakow og Maidenheads. Jeg gleder meg til fortsettelsen herfra.

Det var en stor spennvidde på festivalen, og Vulture Industries (8/10) var definitivt noe helt annet enn bandet før. De er fra Bergensområdet i likhet med forrige band, og leverer tight og bra progrock.

Helheim (8/10) var igjen noe helt annet, og da de skulle på begynte folk å strømme på inn i lokalet. Vanligvis er variasjon mellom band noe jeg setter pris på med festivaler. Programmet var også nokså tett og behovet for pause meldte seg, så det å koble seg på det mer innadvendte og drømmende landskapet til Helheim ble for meg ganske vanskelig akkurat da, men jeg likte veldig godt det jeg hørte, og teknisk og musikalsk var det ingenting negativt å si på konserten. Feriekolonien, som utescenen het, hadde ganske så mange av festivalgjengerne sittende ute i den fantastiske Bergensnatta.

Igjen skiftet tempo og framtoning enormt fra Helheims mørkeblå scenelys, uten mye dramatikk til den de brutale og dramatiske Whoredom Rife (10/10) fra Nidaros, som var en av mine forhåndsfavoritter. De gir det hele den lille ekstra uroen i kroppen og den følelsen av fare som jeg har klart i minne fra forrige konsert med dem på Blå for noen år siden, da de hadde med over 10 bukkehoder på scenen, det lukta stramt av dødt får, og det endte med at et av geitehodene ble kastet ut i publikum av gjestevokalisten. Nå var vokalisten, tilbake og tross tidvis lite lys er de et av de bandene jeg liker å fange med kamera, så adrenalinet pumpet litt mer enn ved de andre banda. Verftet var betraktelig fullere nå, de inntegnede strekene publikum skulle stå i var glemt, og munnbind var det flere som hadde mistet. Det var færre fårehoder på scenen enn sist, og jeg kjente at det var like greit, for det var nok med å passe på alt det andre som skjedde. De var fantastiske fra første brøl, og allerede da kjente jeg tydelig hvorfor jeg var på denne festivalen. Det var en helt annen stemning i publikum også, det var flere som koblet seg på denne energien og det kokte på et vis. Bandet gjorde en forrykende konsert, som absolutt ble et av høydepunktene gjennom helga for min del.

Gaahls Wyrd (10/10) var et av de første bandene jeg fikk tatt bilde av i sommer da Oslo åpnet litt og de spilte på Sentrum Scene med 20 sittende publikummere i salen. De klarte seg forrykende bra, og leverer generelt alltid bra konserter. Dynamikken i Gaahls Wyrd er todelt, Gaahl selv med en rolig og litt majestetiske fremtoning der han går i halvt tempo av resten av bandet, som holder et veldig høyt tempo og har en magisk energi. De pleier å jobbe hardt med publikum, noe de viste selv med 20 stykker som satt spredt i den store salen i Oslo, og nå var det endelig bedre forhold, så jeg gledet meg enormt til kveldens siste band. Det var noe ekstra magisk med hele bandet den kvelden på Verftet. Dette var altså min femte konsert med bandet, og aldri har de spilt så bra og lenge. Vokalen til Gaahl var også utvidet, og han fikk vist sin enorme spennvidde som vokalist, og imponerte virkelig. De spilte og spilte, og det var bare egentlig bare helt fantastisk hvor lenge de holdt energien og publikum i sin hule hånd. En fantastisk avsluttning på første kveld.

Lørdag

Sånn ganske tett på festivalen ble det annonsert en ekstrakonsert på dagtid på lørdag. Den hadde, i motsetning til resten, fri aldersgrense og var gratis.

Inculter (8/10) er allerede en favoritt blant de yngre norske thrash metal-bandene som har dukket opp de siste åra. Jeg har sett dem live før og gledet meg til et gjensyn med det fete bandet fra lille Fusa. Sola skinte sterkt denne ettermiddagen også, og ved Feriekolonien utenfor Verftet var det allerede ganske mye folk. Vi kom litt sent, men rakk det meste sammen med publikummere fra 3 år til i alder nærmere 70. Bandet holdt den fete energien og tempoet de pleier, men det var ganske høy skravlefaktor på bordene foran scenen. Det er dessuten noe med band som pleier å ha en gjeng med headbangere på første rad, men de holdt en absolutt fet konsert.

Sahg (8/10) har jeg sett live før, og de leverer alltid. De dro i gang festivalens andre dag inne, med full energi og trøkk, folket begynte å strømme inn og stemningen steg mens Sahg spilt tight og god doomy Heavy Metal.

Neste band ut var Vemod (7/10), og dette var mitt første møte med bandet. Igjen et innadvendt og lysgjerrig band, som for oss fotografer gjør jobben ganske vanskelig, men de hadde en veldig fin scenografi med røkelse i front. De kjørte et dronete og rolig lydlandskap, som ikke evnet å la alle rive med, men selv om dette var på et tidspunkt hvor det kanskje hadde gjort seg med et litt mer energisk input, leverte de i høyeste grad en bra konsert.

Aeternus (8/10) hadde jeg heller ikke hørt før, men dette er enda et band hvor Eld- Frode Kilvik er med, og det lovet bra, så jeg gledet meg. De innfridde virkelig og spilte en skikkelig energisk og atmosfærisk fet konsert. Publikummet var blitt flere og stemningen skikkelig god. Jeg likte særlig den mørke og intense dark metal-vokalen.

Soundtracket av vår 2021 for meg var den nye skiva til Djevel (10/10), Tanker Som Rir Natten. Den plata traff meg rett i hjertet, og har passet ganske bra til den tøffe tiden i år da ting var stengt og ganske mørkt. Jeg gledet meg dermed veldig til å se dem igjen. Bandet hadde skiftet vokalist siden sist, så jeg var veldig spent på hvordan de ville være nå. Vokalistbytte er jo ikke alltid så lett, særlig ikke når den er så stor del av bandets identitet, men mot alle odds så fungerte det helt perfekt! Jeg vil faktisk nesten si at den nye vokalisten styrket bandets sceniske framtoning. Stemningen, særlig foran scenen, var høy, og publikum så ut til å like det skikkelig godt. Dette var virkelig et av festivalens høydepunkter!

Det hele skulle avsluttes av bergensbandet Taake (6/10). De var på hjemmebane og lokalet var igjen så fullt som mulig akkurat da. En stor del av publikum hadde glemt avstand og munnbind, men jeg håper for festivalens skyld at det gikk bra. Arrangørene gjorde sitt beste, men det er noe med ganske fulle metalfans på førstereis etter over ett og halvt år uten festival… For en fotograf gir Taake kule bilder å fange hver gang, og vokalist Hoest er veldig fascinerende der han beveger seg som en reptilaktig skikkelse rundt på scenen. Det som derimot ikke er like artig, er den litt tvilsomme flørten med høyreekstremisme og nasjonalisme, og da han igjen entret scenen var det med en kappe med et norsk flagg til kappefor. Den energien som Gaahls Wyrd gav dagen før, var nå byttet ut med å være ganske lei. Taake har mange kvaliteter, men de fanget ikke meg, og tekster og titler gjorde meg plutselig så ukomfortabel at jeg faktisk valgte å dra hjem før siste låt var over. Jeg føler vel at konseptet og bandet står litt stille, og etter å ha hørt intervjuer med vokalisten de siste året, kjente jeg at det ikke er greit mer for min del. Jeg skulle dermed ønske de hadde avsluttet med et annet band. Jeg snakket med flere som hadde det på samme måten, men det må sies at flertallet av publikum så ut til å ha en bra konsert.

Alt i alt er jeg skikkelig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å være med på festival igjen, og det var herlig at det ble Bergen som torde å ta sjansen på å være tidlig ute med å kjøre innendørs festival i en pandemi, med stigende smittetall. Etter det jeg hørt i ettertid, klarte de å gjennomføre uten noen smittetilfeller, så dette er skikkelig bra jobbet og all ros til Beyond the Gates, dette klarte dere med glans! Jeg gleder meg allerede til neste år!

Tekst og bilder: Silje Storm Drabitius

 

[espro-slider id=14716]

Alle bilder ©Silje Storm Drabitius.