Alcest/Mono/Pg.lost
Parkteatret, Oslo
24.11.2016

 

Når konserter er utsolgt og folk er frustrerte over at det ikke er billetter igjen, vet man at noe er riktig. Med Alcest som headliner var det duket for fransk fest på Parkteateret denne torsdagen, og med et svært variert publikum var det bare å glede seg.

Først ut denne kvelden var svenskene i Pg.lost (7/10) som siden 2008 har kunnet by på en cocktail av brutal, vakker, mangefasettert, rocka post metal. Det at de opparbeider seg en stadig større fanskare er forståelig, og det å ha såpass mange som dukker opp når man er første band ut er ikke nødvendigvis hverdagskost. Det hele startet litt tamt, men fra tredje låt av tok det seg veldig opp, dog var det noe synd at det vokale ble såpass lavt. Men dyktighet er det ikke å utsette noe på, for karene i pg.lost er ikke bare flinke – musikken har også sjel. Og med det, ble det hele en god start på resten av aftenen.

Deretter var det tid for japanske MONO (8/10). Etter en fantastisk konsert sist gang de var her, var det flere som så frem til det som skulle utfolde seg på scenen. Forventninger kan være risikable greier, men akkurat når det gjelder MONO kan man nesten være sikker på at de innfris. For MONO vet å skape en magisk stemning som blir satt nærmest før de kommer på scenen. Det er fullt fokus fra første sekund og en stor grad av profesjonalitet, samtidig som de ikke fremstår som kalde og følelsesløse – snarere tvert om.

Det er intense mengder lidenskap og nærvær hele veien, kanalisert gjennom en gjeng utrolig talentfulle folk. Hadde det ikke vært for de tusen følelsene som finnes i musikken deres, kunne det nesten blitt litt vel teknisk. Men heldigvis den gang ei, og det å høre Pure As Snow slutter aldri å være en opplevelse. Det eneste man egentlig kunne pirke på denne kvelden var at vi fikk inntrykket av et klimaks som viste seg å skulle bli et antiklimaks i settlista, og da det kom et ekstra kvarter i tillegg virket flere å falle litt av. Allikevel bidro MONO igjen med en flott konsertopplevelse og i tillegg med å løfte stemningen enda et hakk denne kvelden.

Sist, men aldeles ikke minst, kom det alle hadde ventet på. Franske Alcest (10/10) har hatt stor suksess med nærmest samtlige utgivelser og står i tillegg som grunnleggerne av blackgaze-sjangeren. I forbindelse med den nye skiva Kodama, ble det tydelig at besøket var mer enn kjærkomment med stinn, utsolgt brakke. Med noe haltende lyd under første låt, tok alt seg opp og holdt seg rett og slett på et toppnivå ut resten av konserten.

Tittellåta til Kodama satte virkelig stemningen, og vi ble en etter en alle slukt inn i det universet som er Alcest. Noe man merker er hvordan alt er i balanse. Hovedmannen bak, Neige, har en enorm autoritet samtidig som han virker ydmyk og takknemlig. I tillegg ser man at alle på scenen koser seg, kommuniserer godt med hverandre og publikum, og oppå det igjen klarer å leve seg inn i hvert molekyl i det de driver på med. Neige selv fremstår som proff, sympatisk, ekte og talentfull, og sammen med et knippe dyktige musikere ble alt rett og slett riktig.

Med jevn fordeling mellom gammelt og nytt materiale, fikk vi innblikk i allsidigheten og evnen til å formidle mange ulike følelser og tema, fremført med en inderlighet man bare må bøye seg i hatten for. Da det hele var over, ble dette nærmest tragisk – dog allikevel ikke. For det å gi seg på topp og få folk til å lengte etter mer, gjorde at vi alle kunne fortsette å leve på den sjelereisen Alcest tok oss med på denne torsdagen på Parkteateret.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget

 

[espro-slider id=7610]