Parkway Drive / Thy Art Is Murder
Rockefeller, Oslo
19.06.2018
Sjelden har Rockefeller vært fylt til randen med så mye testosteron som denne tirsdagskvelden. Årsaken var en australsk invasjon i form av Thy Art Is Murder og Parkway Drive. Å si at kvelden bød på god kok og topp stemning er en sterk underdrivelse.
For å være helt ærlig så er ikke deathcore-bandet Thy Art Is Murder (7.5/10) et band jeg har hørt mye på eller kommer til å vie mye tid til i uoverskuelig fremtid. Men det var liten tvil om at de australske sinnataggene hadde mange fans i salen. Utagerende moshing og flere tilløp til wall of death settet igjennom var bevis nok på at bandet traff denne kvelden. Og det var heller ingen tvil om at vokalist, Chris “CJ” McMahon, hadde skrudd på både scenesjarmen og stemmen. Ordet cunt får en egen sjarm på klingende australsk, og McMahon dro flere vittigheter mellom låtene som fikk opp stemningen.
Vi fikk blant annet servert låter fra bandets siste album, Dear Desolation, som fikk strålende kritikker i fjor og som markerte McMahon sitt comeback med bravur. Det var fint lite å utsette på opptredenen. Lyden var godkjent og australierne leverte et forrykende sett med McMahon i spissen, om enn noe ensformig for undertegnedes smak.
Så var det klart for et av Australias største nåværende metalband, Parkway Drive (9/10). Det var bare å kaste personlige musikalske preferanser over bord og la seg rive med av lokomotivet fra Byron Bay.
Anført av vokalist, Winston McCall, dro Parkway Drive den ene kruttønna etter den andre av låter. Langt tøffere og tyngre enn i fysisk format. Sjelden har jeg sett et konsertpublikum på Rockefeller som til de grader er med fra første til siste låt. Et forholdsvis ungt publikum fylt til randen av testosteron (og noen få med østrogen) og bøttevis med energi skapte en formidabel stemning.
Og om ikke musikken førte til at murpussen flasset av, så klarte uten tvil et euforiske publikum det. Metalcore-lokomotivet fra Down Under fikk god drahjelp, men klarte fint å dra stemningen opp et par hakk med sin tilstedeværelse på scenen. Her fikk vi se et band som ga alt og litt til. Vi fikk høre flere låter fra siste skiva, Reverence. Den byr på et noe mer aggressivt lydbilde enn forgjengeren, Ire, hvor spesielt låtene Prey og The Void utmerker seg.
Det spilte mindre rolle, for live låt det meste kuler og krutt. Parkway Drive leverte et så og si feilfritt og til fingerspissene perfekt sett. Om enn noe kort der det tikket inn på knappe en time og tjue minutter.
Kort oppsummert en overbevisende opptreden med et fantastisk publikum som virkelig bød på seg selv. Og det er lett å la seg rive med selv for en aldrende anmelder som til vanlig foretrekker tradisjonell heavy metal og hard rock. Parkway Drive og publikum vrengte skinnet av pølsa for å si det enkelt.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken
