Stikkordarkiv: parkteatret

Monster Magnet @ Parkteatret

18. januar 2019 MHN

Monster Magnet
Parkteatret, Oslo
13.01.2019

Monster Magnet var tilbake for andre gang på under et år her til lands på sin Mindfucker-turné, og det virket som om promoteringen av albumet hadde blitt plassert i baksetet på runde to.

Det er en hårfin balanse mellom for mange nye låter, og for få, og uansett skal det godt gjøres å klage over et best-of sett med et band av Monster Magnets kaliber. Det er forståelig at artister ønsker å spille sitt nye materiale som de åpenbart er stolte av, men for mange nye låter kan også gjøre at publikum blir litt distanserte da de ikke har hatt like god tid til å lære seg låtene å kjenne. Samtidig som det selvsagt kan være at det nye materialet ikke kan måle seg mot tidligere utgivelser. I motsatt ende har man band som gir ut nytt stoff, ofte av bra kvalitet, men som har et så satt sett at de kun klarer å finne plass til en eller to nye låter. Hvorpå publikum blir skuffet fordi man gjerne vil høre noe nytt, etter å ha hørt det samme gang etter gang, spesielt om det nye faktisk er bra.

Nå faller nok ikke Monster Magnet (8/10) helt inn i siste kategori, men det er jo betenkelig at de nå bare hadde med to låter fra Mindfucker, mot fjorårets fem, og at tittellåten og singelen ikke var blandt de. Har de mistet troen på albumet allerede? Men, etter at Dopes to Infinity hadde sparket i gang ballet fikk vi i alle fall det som kanskje er den beste låta på det nye albumet, nemlig Rocket Freak. Settet skulle for øvrig lene seg veldig på Dopes-albumet, da en tredjedel av det stammet fra 1995-utgivelsen. Litt snodig var det kanskje at Monolithic Baby! var det nyeste albumet representert, med Radiation Day, foruten fjorårets nyskapning. Spesielt med tanke på at det har vært relativt høy kvalitet på det som har blitt levert i studio av bandet derimellom. Men, dette er vel hva man kan kalle et luksusproblem, da det som sagt er vanskelig å klage på det settet som ble presentert oss. Dog er jo løsningen på dette åpenbar i mine øyne: spill en time til!

Men, for å være litt alvorlig så føltes faktisk hovedsettet en smule kort, da Wyndorf allerede etter 45 minutter annonserte at det var klart for kveldens siste låt. Selv om vi visste at dette ikke var helt sant. I løpet av disse 45 minuttene hadde vi blant annet snust litt på Wyndorf og Marvels gjensidige beundring for hverandre, med instrumentalen oppkalt etter en Marvel karakter, Ego, the Living Planet, og låten som har fått en Marvel karakter oppkalt etter seg, Negasonic Teenage Warhead. Alt med diverse videoer snytt ut av 70-tallet, og kjørt gjennom et syrete filter Monster Magnet sine sløye riff verdig, hele tiden rullende i bakgrunnen. Etter dette var det altså tid for hovedsettets siste låt, og selv om dette nok var høydepunktet for mange (i alle fall var det helt klart den sangen hovedkjernen av publikum kunne best), var det flere som så på hverandre litt mistroisk da Wyndorf annonserte dette. Låten var selvsagt Space Lord, og muligens var det Wyndorf sitt høydepunkt for kvelden også, da han virkelig både elsker å få andre til å si, og selv si ordet ‘motherfucker’. Noe han også glatt innrømmet i forkant.

For øvrig var Wyndorf veldig på hugget denne kvelden, og hadde bedre kontakt med publikum enn jeg kan huske å ha sett han ha før. Godt er det også å se at han fortsatt holder “match-formen”, så får man bare håpe at det fortsatt er av naturlige årsaker. For med den spillegleden han og bandet viste, og med det solide materialet de fortsetter å gi ut, så er det lett å se for seg at Monster Magnet kan bli et av bandene som blir den neste generasjonen med dinosaurer, med positivt fortegn. I så måte var det jo passende at Dinosaur Vacume var andre ekstranummer ut, etter CNN War Theme. Helt til slutt fikk vi tittellåten fra bestselgeren Powertrip, og størsteparten av Parkteatret gikk mandagen i møte med et mantra om at de aldri skal jobbe en dag til fordi gudene har bedt dem om å slappe av, messende i hodet. Apropos jobb, så kan man vel si at det var noe rutinemessig, og “nok-en-dag-på-jobben”-aktig over kveldens seanse. Og selv om dét var mer enn godt nok med den katalogen de har å plukke fra, og det håndverket de leverer, så blir det interessant å se hva de kan gjøre neste gang for å gjøre det enda litt mer spennende.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=12619]

Liveanmeldelser

Elder @ Parkteatret

25. mai 2018 MHN

Elder
Parkteatret, Oslo
26.04.2018

Det var en lydvegg manet frem av følelser og godt håndverk som møtte et nært fullsatt Parkteatret da amerikanske Elder var i byen.

Man merker nemlig raskt at det er mye hjerte og sjel som er lagt i låtsnekringen til Elder (8/10), og det samme legger de også i sine liveopptredener. Å skulle klare å gjenfortelle en konsert med dem, og samtidig gi leseren en fullverdig stemningsrapport er nær umulig, fordi det langt på vei er en “du måtte ha vært der selv”-opplevelse. For de som er kjent med Elder vet jo at det er mange lengre instrumentale partier, og uten en vokal å tolke eller synge med til, så gir det rom for andre måter å suge til seg energien og stemningen fra scenen. For noen var det en mulighet til å lukke øynene å forsvinne inn i landskapet de malte på det soniske lerretet sitt, mens for andre var det en mulighet til å headbange på seg dyre kiropraktorregninger.

Det hele begynte med Sanctuary fra fjorårets Reflections of a Floating World, og allerede fra første låt merket man løftet det har gitt bandet, som normalt opererer som en trio, å ha med seg en ekstra livegitarist. Inkluderingen av Michael Risberg ga nemlig Nick DiSalvo friere tøyler til improvisasjon, og harmoniene dem imellom har bokstavelig talt gitt bandet flere strenger å spille på. Man skal heller ikke undervurdere det som antagelig er en av de blideste bassistene jeg har sett på en scene noensinne, nemlig Jack Donovan. Måten han styrte det enorme groovet som kom etter første brekket på Legend gjorde nemlig hele låta. Han levde seg også så mye inn i det han holdt på med at han klarte det kunststykket å se både konsentrert, kjempeglad, og himmelfallen ut på én gang!

På Blind benyttet også Risberg seg av keyboardet som stod sentralt plassert på scenen for første gang, og så vidt jeg klarte å legge merke til, også den eneste. Også denne inkluderingen sørget for noen nydelige soniske landskap, noe som også ble underbygget av de pulserende videoene som rullet og gikk på det digre lerretet bak bandet. Om publikum hadde drømt seg bort under forannevnte nummer så våknet de i alle fall til live under det neste. Compendium var nemlig den første låten for kvelden hvor publikum ga uttrykk for gjenkjennelse fra første tone ut. Så er da også åpningslåten fra 2015-albumet Lore, en av de beste låtene bandet har å by på. The Falling Veil avsluttet hovedsettet, og bandet trakk seg tilbake for en kjapp pust i bakken.

Med tanke på lengden på låtene deres, så var nok de fleste innforstått med at det kom til å bli med ett ekstranummer, og som så mange ganger før falt valget på Gemini fra Dead Roots Stirring. En låt som både inneholdt konsertens mest intense og raskeste parti, før den elegant gikk over til konsertens desidert seigeste parti. Elder har blitt sammenlignet med både våre egne superhelter i Motorpsycho, og andre amerikanske band som Pallbearer, YOB og til dels Baroness, men faktum er at du bør oppsøke dem selv, enten det er på skive eller live, og finne ut hvilken reise de tar med DEG på. Om du liker seig og småpsykedelisk, drømmende stoner-doom, så er i alle fall sjansen svært liten for at du blir skuffet.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis

Revelan c?mo los esteroides anab?licos para aumentar masa muscular causan graves da?os en el h?gado | CIBEREHD turinabol comprar beta-ecdysterona – ?sustancia anab?lica definitiva??hsn blog?

Liveanmeldelser

The Dead Daisies @ Parkteatret

29. april 2018 MHN

The Dead Daisies + The New Roses
Parkteatret, Oslo
21.04.2018

Våren har ankommet hovedstaden, og med det så blomstrer og spirer det i alle bedd og alle grønne flekker. Og jammen var det ikke et par kvaster som det var verdt å ta en kikk på innendørs på Parkteatret her for noen dager siden også.

Første bukett ut var tyske The New Roses (7,5/10), skjønt hadde man ikke vist det på forhånd hadde man aldri gjettet at de var noe annet enn amerikanske. De både så amerikanske ut, pratet engelsk med relativt overbevisende amerikansk dialekt og spilte amerikansklåtende hard rock, med både innslag av blues, sørstatstoner og country. Bandet tok oppgaven som oppvarmingsband meget seriøst, og klarte den med bravur. Spesielt frontmann Timmy Rough gjorde en dedikert innsats med å mane frem mer liv og allsang, på låter som høyst sannsynlig få i salen hadde hørt før, enn mange av de mer rutinerte ringrevene får til. Musikken deres er ikke av det kompliserte slaget, og med låttitler som One More for the Road, Thirsty og Whiskey Nightmare, så skjønner man hvor landet ligger. Men, nå er det jo sånn at alt trenger ikke være så forbaska komplisert alltid, og låtene er bra de, og ikke minst så imponerte Rough vokalmessig. Det var en sjarmerende gjeng som åpnet ballet denne kvelden, og de stod meget godt til den neste buketten som skulle bivånes.

Fra roser hoppet vi nemlig elegant videre til tusenfryder, og der tyskerne kanskje manglet litt i erfaring, så bugner det over av nettopp det i superkollektivet til den australske businessmannen David Lowy. For om man kan kalle artister som har gjort unna sin tjeneste i flere forskjellige band for leiesoldater (ref. dokumentaren Hired Guns), så er The Dead Daisies (9/10) så absolutt et kompani du ville hatt med deg i krigen. For med våpendragere som John Corabi (The Scream, MötleyCrüe, Union, Ratt), Doug Aldrich (Bad Moon Rising, Dio, Whitesnake), Marco Mendoza (Thin Lizzy, Ted Nugent, Whitesnake) og siste tilskudd på stammen,Deen Castronovo (Steve Vai, Ozzy Osbourne, Journey), er i alle fall ferdighetene på plass, så da står det bare på ammunisjonen, da. For slike såkalte superband har jo en lei tendens til å ikke leve helt opp til hypen. Derfor er det forfriskende å høre et band som The Dead Daisies hvor de fleste, eminente som de er til tross, stort sett har vært nettopp leiesoldater i andre sine band, mens her kan de i enda større grad gjøre som de selv vil. Og ved siden av at det har kommet tre knakende gode album ut av dette etter at kjernen i bandet fikk satt seg, så ser man det også veldig tydelig gjennom spillegleden de viser på scenen.

Det siste av disse tre albumene, Burn It Down, kom for kort tid siden, og naturlig nok ble dette viet mye tid, spesielt i første tredjedel av konserten. Det hele startet nemlig med åpningsduoen fra nevnte utgivelse, Resurrected (som faktisk har en viss Velvet Revolver-vibe) og Rise Up, og til tross for at de bare hadde vært ute et par uker var publikum så absolutt med på notene fra første…vel…note. Så fulgte to låter fra 2016-utgivelsen Make Some Noise, nemlig tittelsporet og A Song and a Prayer. Førstnevnte en enkel og effektiv footstomper på godt norsk, som også fikk dratt i gang siste rest av salen. Den andre er kanskje den beste låta bandet har i sitt arsenal, og på generell basis ett av høydepunktene låtmessig fra året 2016! Turen gikk så tilbake til årets utgivelse, og litt instruert allsang med Dead and Gone, før vi besøkte det første albumet i denne nevnte trioen, Revolución, og da nærmere bestemt Mexico. En låt som kanskje var den første til å virkelig vise hva som faktisk bor i dette bandet da den ble utgitt, og den gjorde så absolutt jobben live også.

En av tingene som gjør bandet så interessant live er også at alle medlemmene har scenepersonligheter som overgår veldig mange andres, med unntak av Lowy, mannen som faktisk startet det hele, og som nok spyttet inn en del av sine egne midler for å få det til å gå rundt i starten. Men, han ser allikevel ut til å storkose seg, og virker egentlig fornøyd med å holde seg litt i bakgrunnen. Derfra kunne han se Mendoza flørte med det som kunne krype og gå ute i salen, mens Aldrich kjørte en kort gitarsolospot og ellers viste en helt særegen utstråling. Så hadde man Corabi som lagfører, med en stemme som holder like god stand nå som da han ble praiet av Nikki Sixx til å erstatte Vince Neil for et kvart århundre siden. Og som med en perfekt blanding av sarkasme og vittigheter også holdt showet gående mellom låtene.

Bakerst i troppen satt altså det ferskeste medlemmet, Castronovo, som selvsagt også fikk sin tilmålte solotid, og selv om det var en ålreit solo så må det sies at det var et par knepp under hva forgjengeren hans, Brian Tichy, leverte. Men at han er en dyktig trommis kan ingen bestride, og heldigvis slapp han ikke til på vokal, som var noe undertegnede hadde fryktet på forhånd. Mannen er nemlig en meget dyktig vokalist også, men stemmen og stilen hans hadde bare ikke passet inn i denne settingen. Det er også en annen ting bandet skal ha skryt for, at de ikke har falt for fristelsen til å gå den lettvinte veien med å spille låter fra sine tidligere arbeidsgivere. Riktignok ble det et par covere utover kvelden, som de også er kjente for å gjøre, men disse hyller i stedet deres felles inspirasjonskilder. I tillegg har de mer enn nok gode egne låter til at de klarer å stå støtt uten krykker fra fortiden.

Første coverlåt var Rolling Stones sin Bitch, som også er å finne på det nyeste albumet, mens hele bandet presenterte seg med en snutt av hver sin kjente og kjære allsangtriggende klassiker, noe som funket helt glimrende på nesten alle sammen. Folket sang med på refrengene til både Rock and Roll All Nite, Highway to Hell og The Boys Are Back in Town, samt gitarintroen til Heaven & Hell, men å synge med til Smoke on the Water-riffet ga ikke helt den samme effekten kan man si. Etter to høydepunkter til fra Make Some Noise; Mainline og Long Way to Go ble hovedsettet avsluttet med deres strålende versjon av The Sensational Alex Harvey Band sin Midnight Moses. Troppene ble så samlet til en kjapp kunstpause før de var tilbake på scenen og avsluttet med Judgement Day fra Burn It Down, og en forrykende versjon av Deep Purples Highway Star. Riktignok har ikke The Dead Daisies noen keyboardist lenger, men hva gjør vel det når man har Doug Aldrich? En nær perfekt konsert, og en fullsatt sal med et meget bra publikum virket i alle fall å være unisone i at de vil ha bandet tilbake, noe en bare kan slutte seg til. Og til tross for navnet virket disse tusenfrydene å fortsatt være meget vitale, og med den rette eksponeringen så ville det nok ikke overrasket meg om bandet spiller på et større sted under neste besøk.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=11203]

Nyheter

Hatebreed og Dying Fetus til Parkteatret!

6. februar 2017 MHN

Hatebreed (US) + special guests Dying Fetus (US)
Parkteatret 28. april

Monsteret Hatebreed, et av de mest suksessrike bandene noensinne i krysningspunktet hardcore og metal, kommer til Parkteatret! I fjor solgte de ut Blå på forhånd, og sjansen er stor for at det samme vil skje i april.

«Now is the time for me to rise to my feet!» Dersom hardcorefolket noensinne skulle gått i 1. mai-tog under egne paroler, burde Hatebreed-sjef Jamey Jasta vært innholdsansvarlig. Siden starten med «Satisfaction Is The Death Of Desire» har Connecticut-bandet levert en endeløs rekke av allsangvennlig slagordshardcore, med de tyngste, metalinspirerte mosh-oppfordringer i bunn.

Bandet slo gjennom med «I Will Be Heard» og albumet «Perseverance» (2002), før «The Rise of Brutality» (2006) finpusset miksen av metal og hardcore med låter som «Live For This» og «Another Day, Another Vendetta». Den evig ivrige Jamey Jasta har siden jevnlig fylt opp Hatebreed-universet med nye album og bangers som «Give Wings To My Triumph» fra «Supremacy» (2006) og «Before The Fight Ends You» fra 2013-albumet «The Divinity Of Purpose». I mai 2016 kom albumet «The Concrete Confessional», til strålende kritikker fra media og fans.

Vi snakker om et band som spiller på hovedscener på europeiske festivaler, rev ned Amfi-scenen på Hove i festivalens første år, og vanligvis bringer circlepiten til langt større scener enn Parkteatret.

Det er bare å forberede seg med Jamey Jastas egne ord: «Live for this, destroy everything!»

Facebook-event | Billetter i salg på Ticketmaster nå!

Liveanmeldelser

Alcest @ Parkteatret

28. november 2016 MHN

Alcest/Mono/Pg.lost
Parkteatret, Oslo
24.11.2016

Når konserter er utsolgt og folk er frustrerte over at det ikke er billetter igjen, vet man at noe er riktig. Med Alcest som headliner var det duket for fransk fest på Parkteateret denne torsdagen, og med et svært variert publikum var det bare å glede seg.

Først ut denne kvelden var svenskene i Pg.lost (7/10) som siden 2008 har kunnet by på en cocktail av brutal, vakker, mangefasettert, rocka post metal. Det at de opparbeider seg en stadig større fanskare er forståelig, og det å ha såpass mange som dukker opp når man er første band ut er ikke nødvendigvis hverdagskost. Det hele startet litt tamt, men fra tredje låt av tok det seg veldig opp, dog var det noe synd at det vokale ble såpass lavt. Men dyktighet er det ikke å utsette noe på, for karene i pg.lost er ikke bare flinke – musikken har også sjel. Og med det, ble det hele en god start på resten av aftenen.

Deretter var det tid for japanske MONO (8/10). Etter en fantastisk konsert sist gang de var her, var det flere som så frem til det som skulle utfolde seg på scenen. Forventninger kan være risikable greier, men akkurat når det gjelder MONO kan man nesten være sikker på at de innfris. For MONO vet å skape en magisk stemning som blir satt nærmest før de kommer på scenen. Det er fullt fokus fra første sekund og en stor grad av profesjonalitet, samtidig som de ikke fremstår som kalde og følelsesløse – snarere tvert om.

Det er intense mengder lidenskap og nærvær hele veien, kanalisert gjennom en gjeng utrolig talentfulle folk. Hadde det ikke vært for de tusen følelsene som finnes i musikken deres, kunne det nesten blitt litt vel teknisk. Men heldigvis den gang ei, og det å høre Pure As Snow slutter aldri å være en opplevelse. Det eneste man egentlig kunne pirke på denne kvelden var at vi fikk inntrykket av et klimaks som viste seg å skulle bli et antiklimaks i settlista, og da det kom et ekstra kvarter i tillegg virket flere å falle litt av. Allikevel bidro MONO igjen med en flott konsertopplevelse og i tillegg med å løfte stemningen enda et hakk denne kvelden.

Sist, men aldeles ikke minst, kom det alle hadde ventet på. Franske Alcest (10/10) har hatt stor suksess med nærmest samtlige utgivelser og står i tillegg som grunnleggerne av blackgaze-sjangeren. I forbindelse med den nye skiva Kodama, ble det tydelig at besøket var mer enn kjærkomment med stinn, utsolgt brakke. Med noe haltende lyd under første låt, tok alt seg opp og holdt seg rett og slett på et toppnivå ut resten av konserten.

Tittellåta til Kodama satte virkelig stemningen, og vi ble en etter en alle slukt inn i det universet som er Alcest. Noe man merker er hvordan alt er i balanse. Hovedmannen bak, Neige, har en enorm autoritet samtidig som han virker ydmyk og takknemlig. I tillegg ser man at alle på scenen koser seg, kommuniserer godt med hverandre og publikum, og oppå det igjen klarer å leve seg inn i hvert molekyl i det de driver på med. Neige selv fremstår som proff, sympatisk, ekte og talentfull, og sammen med et knippe dyktige musikere ble alt rett og slett riktig.

Med jevn fordeling mellom gammelt og nytt materiale, fikk vi innblikk i allsidigheten og evnen til å formidle mange ulike følelser og tema, fremført med en inderlighet man bare må bøye seg i hatten for. Da det hele var over, ble dette nærmest tragisk – dog allikevel ikke. For det å gi seg på topp og få folk til å lengte etter mer, gjorde at vi alle kunne fortsette å leve på den sjelereisen Alcest tok oss med på denne torsdagen på Parkteateret.

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget

[espro-slider id=7610]

Konkurranser

Konkurranse: Vinn billetter til Alcest/Mono på Parkteatret!

22. november 2016 MHN

Torsdag spiller de hyllede postmetal-bandene Alcest (Fr.) og Mono (Jp.) på Parkteatret. Begge regnes blant de beste og viktigste innen sjangeren, og dette blir garantert en kveld i salighetens tegn for alle som måtte innfinne seg der. Det er ikke mange billetter igjen, men vi har sikret oss to plasser som kan vinnes av en heldig person. Alt du trenger å gjøre, er å skrive i kommentarfeltet under hva som er ditt favorittalbum med et av disse bandene, så er du med i trekningen, som skjer allerede i morgen (onsdag)!

NB – det er 18-års aldersgrense, og vinneren må selv besørge transport til Parkteatret!

Facebook-event

Konkurranser, Nyheter

Vinn billetter til Obscura, Revocation og Beyond Creation!

6. november 2016 MHN

Torsdag 10. november blir det festaften for fans av teknisk brilliant melodisk death metal, når Obscura, Revocation, Beyond Creation og Rivers of Nihil inntar Parkteatret i Oslo. Vi har fått to billetter til denne konserten, og deler disse ut til en heldig vinner, som kun må svare på et enkelt spørsmål: Hva er ditt favorittalbum innen kategorien death metal noensinne? Svar i kommentarfeltet under her, og du er med i trekningen, som gjøres onsdag kl 12!

NB – Det er 18-års aldersgrense på konserten, og vinneren må selv komme seg til Parkteatret!

Her er Parkteatrets beskrivelse av bandene:

Obscura (DE) har siden starten i 2002 vist en enestående evne til å koke sammen ulike former teknisk metall til et helhetlig brygg av death, thrash og black metal. De ukonvensjonelle tyskerne har utmerket seg med sin bruk av smakfulle vokaleffekter, fretless-bass, filosofiske undertoner og andre elementer som sjelden er å se i ekstremmetallen. Med sine tre album har de figurert på både tyske og amerikanske hitlister, og suksessen har tatt dem ut på flere verdensomspennende turneer. Fem år etter forrige plate er de nå tilbake med «Akróasis», produsert av bandet selv og V. Santura (Triptykon, Pestilence). «Akróasis» (det greske ordet for hørsel) er en dynamisk utgivelse om trekker veksler på alle Obscuras signaturelementer, og er breddfull av virtuous musikalitet, fengslende temaer og vanntett låtskriving.

Revocation (US) har levert noe av den mest potente, tekniske og hektende metallen som har sett dagens lys de siste ti årene. Etter 2014-utgivelsen «Deathless» delte bandet scene med band som Crowbar og Cannibal Corpse, og tiltrakk seg mengder av nye fans. Når tiden kom for å følge opp hentet de nok en gang inn produsent Zeuss (Hatebreed, Bleeding Through), som kontrollerte spakene både på «Deathless» og EPen «Teratogenesis». Resultatet «Great Is Our Sin» slippes 22. juli.

Siden utgivelsen av debutalbumet «The Aura» (2011) har Montreals progressive death metalere Beyond Creation (CAN) etablert seg som et av de mest nyskapende bandene i metallens verden i dag. Med sin unike miks av førsteklasses teknikk, flyt og jazzinspirert progressiv musikk, hardt arbeid og et friskt perspektiv landet de en ettertraktet avtale med det franske plateselskapet Season of Mist. Oppfølgeralbumet «Earthborn Evoltuion» kom i 2014, og beviste nok en gang at bandet som hylles på linje med sjangergiganter som Death, Necrophagist og The Faceless hører hjemme blant de beste.

Support: Rivers of Nihil (US)

Obscura Facebook | Revocation Facebook | Beyond Creation Facebook | Rivers of Nihil Facebook

Facebook-event | Kjøp billetter HER.

Konkurranser, Nyheter

Konkurranse: Vinn billetter til Frank Carter på Parkteatret!

10. oktober 2016 MHN

Frank Carter & The Rattlesnakes ble dannet i fjor av vokalisten fra det britiske hardcorebandet Gallows. Debutalbumet Blossom kom i fjor høst, til hyllester fra både presse og publikum, og ser Carter plukke opp tråden fra sitt gamle bandprosjekt.

Om bandet har fått skryt for albumet, er det live de virkelig kommer til sin rett, og de har allerede ved flere anledninger røsket liv i norske rockefans fra diverse scener, som i vinter, da de varmet de opp for The Bronx på Parkteatret, på det som har blitt en smått legendarisk konsert.

I morgen, 11. oktober, returnerer bandet til Parkteatret, denne gang som headlinere, og to heldige personer kan vinne billetter til seg selv + en venn ved å skrive i kommentarfeltet under her hva ditt forhold til bandet er. Vinnerne trekkes kl 12 i morgen, altså på selve konsertdagen.

Oppvarming er God Damn.

NB – Det er 18-årsgrense på konserten! Vinnerne må selv komme seg til Parkteatret.

Facebook-event | Parkteatret

Liveanmeldelser

Anthrax @ Parkteatret

9. juli 2016 MHN

Anthrax
Parkteatret, Oslo
07.07.2016

Anthrax gjorde en liten norgesturné, og på torsdag kunne Oslo ta i mot kongene av thrash metal på utsolgte Parkteatret.

Da Metal Hammer Norway slo av en prat med Anthrax (8/10) i desember 2015, antok bandet at neste konsert i Norge skulle bli seint 2016/tidlig 2017. Meldingen om at de skulle komme tilbake allerede sommeren 2016 kom dermed som en hyggelig overraskelse. Ikke nok med det, bandet skulle headline i tre ulike byer, – Bergen, Ålesund og Oslo. Vi må tilbake til 2003 som var sist gang Anthrax gjorde en headliner-konsert i Norge. Enda mer spesielt ble det for Oslo-folket at konserten ble holdt på Parkteatret med kun 500 tilgjengelige billetter, og det tok ikke lang tid før det ble utsolgt.

Hovedstaden var siste stopp for norgesturneen, og en ville kanskje trodd at Anthrax var slitne etter de to forrige konsertene? Tro om igjen, for allerede fra første stund var det god stemning. En etter en kom bandmedlemmene på scenen mens de ble tatt i mot av et jublende publikum. Sistemann ut på scenen var vokalist Joey Belladonna, som kom luskende fra siden, og endelig kunne festen begynne.

Konserten åpnet med låtene You Gotta Believe og Monster at the End fra bandets nyeste skive For All Kings, og disse låtene fungerte utmerket live. Men dette var kun begynnelsen, for da bandet dro i gang deres signaturlåt Caught in a Mosh ble man bokstavelig talt fanget i en moshpit og stemningen gikk opp enda flere hakk. Da introen til Madhouse ble spilt kunne bandet overraske med en strofe fra Judas Priest-låta The Ripper før de gikk tilbake til originalen. En morsom vri som passet godt til Anthrax-låta. Med et bredt smil holdt gitarist Scott Ian god kontakt med fansen, og den positive energien smittes over til publikum.

Stemningen blir snudd når vi hører kirkeklokker kime og de malplasserte pentagrammene på scenen lyses opp med portretter av avdøde Dio og Dimebag. Nå var det låta In The End som stod for tur, en hyllest til disse to musikerne som har vært viktige for Anthrax. Konserten går fra en sterk hyllest over mot en mer livlig retning når trommis Charlie Benante spiller en Van Halen-inspirert intro rett før Antisocial. Stemningen blir nok en gang snudd, for nå blir det sunget for full hals. Spesielt under refrenget var ekstra liv og røre, både blant publikum og bandet, med en litt mer avslappet gitarist Jonathan Donais i bakgrunnen.

Oslo-folket fikk servert en ekstra låt som ikke var med på settlista i de andre norske byene, nemlig raplåta I’m the Man. Nå var det bassist Frank Bello som styrte mikrofonen. Man blir tatt tilbake til året 1987 da grelle Bermudashorts var in. Heldigvis varer ikke dette lenge. For min del kunne de fint ha droppet bonuslåta, men Anthrax gjør som de vil, og er ikke redde for å tulle og ha det gøy på scenen. Topp stemning var det uansett, og man kunne ikke gjøre noe annet enn å trekke på smilebåndet.

Festen avsluttes med krigsdans når de fyrer i gang Indians, og før bandet går av scenen kunne Belladonna gladelig annonsere at det ikke er lenge til neste Anthrax-konsert i Norge. For en erke-svartmetaller ville konserten kanskje vært et mareritt, for her var det moshing, høy NOT-faktor og det var ikke minst meget morsomt. Settlista kunne vært noe lengre, og kunne også inneholdt låter fra debut-albumet deres, men utenom dette var det ikke mye annet å klage på. Med denne opptredenen beviste Anthrax at de er et fantastisk liveband med herlig utstråling og energi. Det er ikke uten grunn at de er blant de fire store.

Tekst: Elizabeth Mai
Foto: Terje Dokken

Konkurranser

Vinn billetter og CD til Tremonti.

18. juni 2016 MHN

Mark Tremonti kommer til Parkteatret 22. juni med bandet Tremonti. De slapp nettopp skiva Dust, som vår anmelder ga 8/10 poeng og omtalte i følgende ordelag: «Dust inneholder et knippe massive og pompøse låter som skapt for både radio og store arenaer, i likhet med de to foregående skivene… Fremragende gitarspill, sterke låter, fet produksjon!» Nå kan du vinne to billetter til denne konserten og en CD-utgave av skiva.

Alt du trenger å gjøre, er å skrive et av de andre bandene Mark Tremonti spiller/har spilt i. Dette gjør du i kommentarfeltet under denne saken, så trekker vi 2 vinnere, som hver vinner to billetter og en utgave av albumet på CD.

Vi trekker vinnerne 21. juni.

NB – Det er 18-årsgrense på konserten, og vinnerne må selv sørge for å komme seg til Parkteatret!

Facebook-event

Tremonti Facebook

Parkteateret

Nyheter

Alcest og Mono til Parkteatret i november!

28. april 2016 MHN

Blackgaze-pionerene Alcest slipper nytt album til høsten, og legger i den anledning ut på en omfattende europaturné sammen med japanske Mono. 24. november kommer de til Parkteatret i Oslo!

Det franske bandet Alcest ble startet i år 2000, og med utgivelser som Le Secret (2005) og Souvenirs d’un autre monde (2007) mer eller mindre grunnla de sjangeren «post black metal shoegaze», eller såkalt «blackgaze». Gjennom årene har Alcest bidratt til å gjøre denne sjangeren overraskende populær, og de er fortsatt dens fremste ambassadører.

Siden 2010 har Alcest turnert i Europa, Nord-Amerika, Asia og Australia, og i 2012 kom albumet Les Voyages de l’Âme som ga bandet en uventet salgssuksess, flere magasinforsider og BBC-sessions.

Etter som de har utviklet seg, har Alcest forlatt det meste av påvirkningen fra black metal. Sammen med Sigur Rós-produsent Birgir Jón Birgisson skrudde de sammen et markant lett og luftig lydbilde på sitt fjerde og seneste album Shelter (2014), der klassisk shoegaze møter de sukkersøte melodiene til postpunk-pionerer som Cocteau Twins. Oppfølgeren kommer i 2016.

alcest-music.com | facebook.com/alcest.official

Da Mono så dagens lys i 1999, var det med en enkel visjon: Fra lykkerus til slag i trynet, uansett hvor lang eller kronglete veien måtte være. Debutalbumet Under The Pipal Tree skisset den opp med et psykedelisk raseri, mens senere utgivelser så dem forlate denne retningen til fordel for mer grandiose ambisjoner. Forsterket med stadig større orkestre opptrådde Mono på noen av de mest prestisjetunge spillestedene i verden, i New York, London, Tokyo og Australia.

Med 2012-utgivelsen For My Parents nådde omsider epoken et naturlig sluttpunkt. Bandet begynte igjen å minnes hvor de kom fra. Færre strykere? Ingen strykere? Høyere? Lavere? Lettere? Mørkere? Ja. I 2014 resulterte det i dobbeltalbumet The Last Dawn/Rays Of Darkness, der førstnevnte både tematisk og melodisk er den letteste av de to, med påvirkning fra både minimalistisk filmmusikk og årgangsshoegaze. Rays of Darkess er på sin side Monos første album på 15 år helt strippet for orkesterinstrumenter, deres mørkeste noensinne, som mest av alt ligner lyden av en jetmotor i et tett, lite auditorium.

monoofjapan.com | facebook.com/monoofjapan

parkteatret.no

Konkurranser

Vinn billetter til Cancer Bats @ Parkteateret

11. februar 2016 MHN

Bandet fra Toronto kommer til Norge og Parkteateret for konsert 19. februar. Dette blir garantert en minnerik kveld! I den forbindelse, så har vi 2 billetter å gi til en heldig vinner. Alt du trenger å gjøre, er å kommentere i kommentarfeltet nedenfor her. Så trekker vi en random vinner den 18. februar.

Cancer Bats Facebook

Facebook arrangement

Parkteateret Facebook

Liveanmeldelser

Laibach @ Parkteateret

20. januar 2016 MHN

Laibach
Parkteateret, Oslo
18.01.2016

Laibach gjestet Oslo med sine tolkninger av udødelige klassikere fra musikalen The Sound of Music.

De industrielle kunstrocklegendene Laibach (9/10) har alltid klart å gjøre inntrykk, provosere og underholde. Med tanke på dette og at bandet nå har en 35-årig karriere på baken, der de blant annet er blitt valgt ut som første vestlige band til å spille i Nord-Korea noensinne, var det derfor ikke vanskelig å forstå at det ville stime seg til inne på Parkteatret denne mandagskvelden.

Det var et så å si fullsatt Parkteater som stod framfor en scene fylt av elektronikk, synthesizere og to store prosjektorskjermer; en Laibach-konsert er mer enn bare et band som spiller – ja, her blir det mer snakk om en helhet med lyd, lys, bilde og konsept. Og det skulle vise seg at dette ikke var noe unntak.

Til glede for oss her i nord, satte Laibach først i gang med deres egen tolkning av Olav Tryggvason – Edvard Griegs ufullførte opera – avsluttet av den norske nasjonalsangen. All norsk 17. mai-patriotisme satt til side, ble det hele fremført på mesterlig vis. Teksten i Olav Tryggvason lyder gjentatte ganger: ”Hør oss!” Dermed var det bare å spisse ørene ekstra, der konserten fortsatte med sanger om død, smerte, fordommer, innvandring og flyktningkrise, blant annet fra 2003-albumet WAT.

Etter en 15 minutters intermesso, vanket så andre del av konserten. Med godtebiter fra The Sound of Music, fikk vi både Do-Re-Mi, The Sound of Music, Edelweiss og My Favourite Things i utgaver som gjør at en kan lure på om Rodgers og Hammerstein vrir seg i graven eller klapper like entusiastisk som undertegnede. Deretter var det dessverre noen dødpunkter der samme mengde driv og energi som tidligere virket å mangle, men det kan være fordi resten hittil hadde holdt så innmari høyt nivå.

Men med Resistance is Futile som siste del av hovedagendaen, og Life is Life som siste del av ekstranumrene, ble det hele nøstet flott opp igjen med ”space nazis” og brutale skjermbilder attåt.

Det er ikke til å stikke under en stol at dette er folk som kan spille. Nivået er høyt, og publikum får både en auditiv, visuell og konseptuell pakke som fenger og underholder på så mange plan. Allikevel var det én helt som virkelig utmerket seg på scenen denne kvelden, nemlig turnerende medlem og samarbeidspartner Mina Špiler. Med stålkontroll, innlevelse, prestasjon og tilstedeværelse løftet hun konserten til et nytt nivå. Ellers virket alle andre å være i slag, og med Eber i spissen viste Laibach at de fortsatt kan.

Konserten var alt i alt snadder til gribbene, og iskald blåmandag ble litt mindre kald og blå der inne på Parkteatret.

Tekst: Mari Groven Holmboe

Foto: Guro Torget

Nyheter

Laibach spiller på Parkteatret

12. januar 2016 MHN

Slovenske Laibach har spilt to konserter i Nord-Korea, og besøker nå Oslo med materiale fra Pyongyang-konserten.

Avantgardebandet Laibach skapte overskrifter da de i august 2015 ble det første vestlige bandet som har spilt i Nord-Korea – et av de mest lukkede landene i verden. De to konsertene er blitt en del av en dokumentar som for tiden er under produksjon, og traileren for filmen vil bli vist på Parkteatret når Laibach gjester Oslo mandag 18. januar.
Det er ikke første gangen det oppstår kontroverser rundt bandet, som tidligere har blitt kritisert for å være fascister og ekstremister på både venstre og høyre side, mye grunnet deres forkjærlighet for bruken av totalitære elementer i sitt estetiske uttrykk. Til dette har bandet følgende å si: «Vi er like mye fascister som Hitler var kunstner».
På konserten kan vi vente oss et utvalg av låtene de spilte for det nordkoreanske publikummet, men også Laibachs egne tolkninger av sanger fra musikalen «The Sound of Music», derav turnénavnet «The 2016 Sound of Music Tour». Laibach har tidligere covret flere kjente artister, som for eksempel The Beatles og The Rolling Stones, men har også en fyldig diskografi å by på selv. Det er bare å begynne å glede seg til en konsertopplevelse litt utenom det vanlige!

Billetter kjøpes HER.

Facebook-event

Foto: Jørund F Pedersen

Nyheter

HIGH ON FIRE (US) TIL PARKTEATRET 26. OKTOBER

19. juni 2015 MHN

De amerikanske doom/stoner metal-heltene i High on Fire er akkurat nå ute med sitt syvende album, mesterlige «Luminiferous». Til høsten gjør de sin første konsert på Parkteatret i Oslo.

Rykende ferske «Luminiferous» har allerede rukket å samle en imponerende mengde skryt. Plata er som forgjengeren «De Vermis Mysteriis» (2012) produsert av Converge-bassist Kurt Ballou.

Siden High of Fire så dagens lys i 1998, har bandet opparbeidet seg en posisjon som legender av sin tid. Etter å ha sluppet en av tungrockhistoriens mest monumentale debuter med «The Art Of Selv-Defence» (2000), fulgte de i 2002 opp med «Surrounded By Thieves», som notorisk kresne Pitchfork belønnet med karakteren 8.8/10.

Og slik har det fortsatt: 2005-utgivelsen «Blessed Black Wings» ble av Kerrang! kåret til et av det 21. århundrets 50 beste plater, mens «Death Is This Communion» (2007) havnet på 3. plass på Revolver Magazines årsbesteliste, og på 4. hos Total Guitar. Samme år ble gitarist og vokalist Matt Pike utropt til en av rockens «New Guitar Gods» av selveste Rolling Stone.

Vi gleder oss til å se et av den moderne metallens aller beste band på Parkteatret i høst!

Internasjonal presse om «Luminiferous»:
«These nine tracks are among the most enthusiastic and bracing of High on Fire’s career, with mammoth riffs and hooks spurred on by a momentous band.»
– Pitchfork, 8/10

«…an album that marries Motörhead’s neck-snapping tempos and milk-curdling guitar tones to a penchant for rail-hopping solos»
– SPIN, Album of the week: 7/10

«Heavy metal at its finest, Luminiferous is a brilliant, dynamic release, showcasing High on Fire’s penchant for diverse, thoughtful songwriting and impeccable musicianship.»
– Exclaim, 9/10

High On Fire (US)
Parkteatret
26. oktober
18 års aldersgrense
325,- + avg.
I salg fredag 19. juni kl 10 via Billettservice.

High On Fire Online

High On Fire Facebook

Nyheter

The Sword til Parkteatret

1. juni 2015 MHN

Metalheltene i The Sword slipper nytt album i sommer, og legger europaturneen sin innom Parkteatret i Oslo!

Bandet fra Austin, Texas er et heavy metal-band med stor H, og vet å rendyrke sjangerens tradisjoner. Tematikk som spinner rundt fantasy og science fiction kombineres med doom à la Black Sabbath, påvirkning fra senere band som Sleep, og hele retrorock-sulamitten imellom.

Bandets første album, Age of Winters, ble beskrevet som «one fine, headbang-inducing beast of a debut record» av webzinen PopMatters, som ga albumet 7/10 på skalaen. Siden den gang har det gått slag i slag med platene Gods of the Earth (2008), Warp Riders (2010) og Apocryphon (2012), samt EPene Freya og The Sword/Witchcraft. Bandets siste album klatret helt opp til 17. plass på Billboard 200-lista.

The Sword legger ikke skjul på at det er klassiske metalveteraner som har påvirket lydbildet mest. Blant innflytelse fra band som Slayer, Metallica, Melvins, Pantera og ZZ Top har bandet evnet å stake ut en egenart i en sjanger det er vanskelig å fornye, samtidig som forgjengernes metalhåndverk er respektert.

I november i fjor hintet bandet om en femte fullengder, og i mars i år startet de innspillingen. Albumet er ventet i løpet av august.

Lørdag 22. august kl 20 på Parkteatret, Oslo. Billetter 265,- + avgift. Billettsalget starter 3. juni.

The Sword Facebook

The Sword Online

Parkteatret Facebook

Konkurranser

Vinn billetter til Glittertind @ Parkteatret

18. mai 2015 crazyhammers

22. mai feirer Glittertind utgivelsen av albumet Blåne For Blåne med slippkonsert på Parkteatret.

Bandet fikk et kritikerrost gjennombrudd med den tunge og mørke forløperen Djevelsvart (2013). I 2014 toppet albumet blant annet iTunes, P1 A-listet låta Kvilelaus og bandet gjestet Lindmo på NRK.
Med oppfølgeralbumet vil Glittertind vise en vei ut av mørket. De har revitalisert seg med et akustisk og luftig musikalsk uttrykk, og viser seg som et langt fra sjangerforutsigbart band. Bandet leker med alt fra nyere anglo-amerikanske indiefolk-elementer til en klassisk-romantisk tradisjon og norskinspirerte folketoner. Inspirert av stemninger som tematiserer det å begynne på nytt, knyttes flere av låtene opp mot 70-årsjubilett for frigjøringen 8. mai 1945.

Bare gi en kommentar i kommentarfeltet under her, eller på facebooksiden vår. Så plukker vi ut en heldig vinner av 2 billetter til konserten i løpet av torsdagen!

Glittertind Facebook

Parkteatret Facebook

Facebook Event

Bill.: 220,-Dørene åpner 20:00. ID.: 18

Billetter kan kjøpes HER.

Norges feteste blekke