Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
13. april, 2017

 

Torsdag

Første band ut på Rockefeller i kveld er vestlandsvikingene i Helheim (8/10). Det begynner å bli brukbart med folk i salen, til tross for at klokken bare så vidt har passert seks. Det er som forventet god stemning allerede fra første tone, og gutta virker å være i storform. Jeg synes kanskje at clean-vokalen til tider er litt lav, og det er litt synd da denne er en veldig viktig brikke i lydbilde til bandet. Men ellers satt det meste som det skulle, og bandet trøkker bra på scenen. Vi får i hovedvekt låter fra bandets siste plate landawarijaR før det hele avsluttes med Dualitet og ulver fra Heidindomr ok motgangr. Helheim leverer en gjennomført bra konsert, og i tillegg til meg tror jeg de fleste fremmøtte koste seg.

Med siste slippet The Lucifer Principle bak ryggen ble vi minnet om at black metal-sjangeren er langt ifra død idet kanadiske Panzerfaust (7/10) startet sitt intensive og heseblesende sett. Lyden var kald og god, og de drivende riffene kom godt frem på John Dee. Publikum er noe trege og avventende, men det kan virkelig ikke tilskrives hva bandet faktisk leverte fra scenen. Kanskje er det fordi klokken bare var sju på en torsdag? Det er ondt, det er høyt, det er hardt og det er deilig. Bandet oste av kvalitet, og det meste som foregikk på scenen var proppfullt av energi. Skarpe trommer, skarpe gitarer og skarp vokal ga oss det gode, gamle blackmetal-lydbildet, samtidig som man hørte at bandet i tillegg var noe preget av andre metalsjangre. Generelt sett var det en ganske ålreit gig, og det var vel ingen direkte ulempe for oss som faktisk var tilstede at det ikke var helt stappfullt. Stemningen hadde nok vært annerledes noen timer senere, vil jeg tro.

Som en del andre band aktive på åttitallet, eksisterer Venom nå som to band: Venom med Cronos og Venom Inc. (7,5/10). Mange vil muligens hevde at førstnevnte er det mest originale og intakte bandet, siden det er der scenepersonligheten Cronos leder an (og som tydeligvis har rettighetene til bandnavnet), men det er i sistnevnte at prosentandelen av originalmedlemmer er høyest, med Abaddon på trommer og Mantas på gitar. På vokal har de to hentet inn vokalisten fra de mer ukjente Venom-skivene Prime Evil, Temples of Ice og The Waste Lands, nemlig Anthony Dolan, bedre kjent som «Demolition Man». Men låter det kult da?

Et Rockefeller som skråler helhjertet med til klassikere som Welcome to Hell, Live Like An Angel (Die Live Like A Devil), Angel Dust og Countess Bathory (dedisert til tidligere Venom-manager Eric Cook) kan ikke ta feil. Resten av settet bestod blant annet av Don’t Burn the Witch, Poison og Blackened Are the Priests før låten som ga navnet til en hel subsjanger – Black Metal – fikk æren av å avslutte konserten.

Destruction (7,5/10) gjestet Inferno sist i 2008, og er nå ute på turneen med det dessverre så aktuelle navnet Europe Under Attack, kalt opp etter albumet fra 2016. De åpner med tittelsporet fra nevnte skive – og derfra og ut går det i ett. Tidlig i settet kommer Nailed to the Cross fra The Antichrist, som man kan siføyer seg pent inn i rekken i kategorien egnet påskelyrikk. Mad Butcher setter fart på publikum, og Schmier ser fornøyd ned på moshpiten som spiller seg ut foran øynene på ham.

I løpet av settet på litt over en time er The Butcher Strikes Back, Thrash ‘til Death og Second to None noen av låtene bandet plukker fram fra den etter hvert så omfattende katalogen. Bestial Invasion fra debutalbumet Infernal Overkill setter sluttstrek for et godt levert thrashattack fra Tyskland.

Fra asken av ikoniske Agalloch får en ny fugl føniks reise seg. Dette er Pillorian (9,5/10) forgylt av tidligere frontmann John Haughm, med en styrke på tre menn bak seg. Når klokken har blitt elleve, går de på scenen. Bandet begynner med et pang og viser et ekstremt høyt musikalsk nivå. Så fort vokalisten åpner gapet, fylles John Dee med nærmest forpinte skrik. Det var sannelig en mektig opplevelse som etset seg i sinnet idet bandet pløyde gjennom debutskiva. Denne viste seg å være et sant eksempel på hvor følelsesladd blackmetal egentlig kan være. Alt dette gjennomføres av eksemplariske musikere som er av den typen som bare oser musikalitet. Dette skulle vise seg å være en stor opplevelse, for det var mer enn bare musikk; jeg vil faktisk karakterisere det som et kunstverk. Pillorian klarte å oppnå en kolossal lyd på den lille scenen, og det veksles mellom roligere instrumentalpartier og tunge og raske svartmetallriff. Jeg tror dette var den eneste gigen under festivalen som faktisk ga meg gåsehud. Det var spennende, melankolsk og trollbindende fra start til slutt. Rett og slett annerledes og helt vidunderlig!

Siste band ut på Rockefeller denne torsdagen er de britiske gore-veteranene i Carcass (9/10). Jeg er nok ikke den eneste som ser frem til denne konserten. Salen fylles fort opp og stemningen er veldig bra allerede før sceneteppet åpnes. Carcass lever opp til forventningene på alle områder, og de leverer et forrykende show på alle måter. Energimessig skulle man ikke tro at de hadde holdt på med dette i over 30 år, for her var det fullt kjør fra begynnelse til slutt.

Det meste fungerte for Carcass denne kvelden, både når det gjelder lyd og show, og det er god stemning både på scenen og i salen under hele konserten. Jeg glemte helt å se på klokken da de var ferdig, men jeg vil vel tippe at det hele varte i ca. 90 minutter. Det skal nok sies at til tross for at det var en helt fantastisk konsert, så var det også litt godt når det var over. Men alt i alt så leverer Carcass helt klart festivalens hittil desidert beste show og konsert, og jeg tror de fleste gikk fornøyde ut i natten.

 

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik & Monique Mesquita
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:

[espro-slider id=8792]

Terje:

[espro-slider id=8917]