Øyafestivalen 2015
Tøyenparken, Oslo
12.08-15.08 2015

 

Onsdag:

Svenskene i At The Gates (7/10) hadde ikke det enkleste tidspunktet å spille på. Klokken var 16.30, altså før folk flest har kommet seg hjem fra jobb og opp til Tøyenparken, og dessuten skulle man tro at dette bandet ikke ville passe den jevne Øya-tilskuer. Men det kom bra med folk, og ikke kun utelukkende svartkledde rockere. Vokalist Tomas Lindberg jobbet hardt for å få et litt slapt (og fremdeles edru?) publikum i gang, og han lyktes delvis – det var en del «vanlige» folk som sto og nikket i takt med musikken. Settlisten besto hovedsakelig av sanger fra de to siste skivene, med hovedvekt på Slaughter of the Soul fra 1995. Kanskje ikke så rart da det er deres beste skive, men de nye sangene fra At War with Reality gjør seg også bra live. At The Gates har ikke gjort som deres sambygdinger i In Flames og laget mer allsangvennlige sanger med årene, noe som gjør at de nok ikke selger like mange skiver eller drar et like stort publikum på konsertene. Det er helt greit, for dette bandet er en fryd å se live, selv på en solfylt dag på Tøyen.

Noen band blir aldri dårlige. Likevel er de færreste upåvirkelige av ytre faktorer, og for metalband er det enkelte slike som stadig vekk kan virke skjemmende. Solskinn og tidlig spilletid kan gjøre at opplevelsen ikke blir optimal, selv om det ikke nødvendigvis påvirker selve bandet. Det samme gjelder et publikum som kanskje ikke helt er inne i den musikken som spilles. Alt dette er saker som Enslaved (7,5/10) selv er proffe nok til å heve seg over, men inne i Øyafestivalens teltscene, Sirkus, er dessverre ikke lyden heller det den burde være. Den er oppsiktsvekkende lav selv om man har plassert seg strategisk rett ved mix, der alt burde ligge til rette for optimal uttelling. Dermed forsvinner noe av det voldsomme og mektige ved bandets musikk, noe som dog kanskje merkes best av de som har sett dem en del ganger tidligere i sitt rette element. På tross av dette leverer de et dynamisk sett, der faktisk det nyeste materialet stikker seg mest ut i positiv forstand.

Å måtte skaffe en erstatter for Mastodon på så kort varsel som bookingfolket hos Øya ble nødt til å gjøre, er ingen posisjon man misunner dem. Det å skulle være det bandet kan heller ikke være en drømmesituasjon for noen. Med tanke på at alle jeg selv pratet med i forkant mye heller ville sett Mastodon, var det dermed godt gjort av In Flames (6/10) å dra såpass mange mennesker og skape så god stemning som de gjorde da onsdagskvelden skulle avsluttes. Uten mulighet for å dra på med samme pyroshow som de kan utendørs, fylte de Sirkus-teltet med det eneste de kunne – energi og sine egne låter. Det er bare å være ærlig på at In Flames ikke gir meg stort låtmessig, men energien fra bandet var det ingenting å si på, der de virkelig jobbet som helter for å holde publikum på sin side, og fikk nok også noen nye fans denne kvelden.

Torsdag:

Torsdagen var det de spektrale gutta i Spectral Haze (7/10) som stod først på vårt program, som selv med noe skrint oppmøte til å begynne med ikke lot engasjementet vippes av pinnen av den grunn. Dette gjaldt især Elêctrïc Stårlïng, bandets thereminspillende trollmann, som fra første sekund alene virket å stå for rundt 50 % av energien på scenen, mens de fire andre medlemmene stod for resten.

Det var jamt over bra spilling hos gutta og lite å pirke på, med et par unntaksvise halterunder. Det var dog litt vaklende energinivå der oppe, med én konstant i form av theremintrollmannen. Sånn sett var det leit da det ble besluttet å skru ham og effektene ned i volum.

Men det var også mye positivt å trekke fram. Brakka fylte seg stadig opp der inne på Sirkus, og de fleste virket å like det de hørte. Bassist Döômdögg spilte veldig bra denne kvelden, og det var jamt over svært tight samspill bandet imellom. De partiene i låtene med ekstra 70s’ doom-preg ble utført med glans, og gjennom at bandet skulle Forging an Astral Void, dro Spectral Haze Øya med på en kosmisk reise.

 

Legendariske Sunn O))) (9/10) var neste band ut og stemningen ble satt allerede før konserten virkelig startet, med røyk og et støybilde som omkranset Sirkus. Etter litt kom tre kappekledde menn ut på scenen, deriblant bandets hovedpersoner Stephen O’Malley og Greg Anderson med hver sin gitar, som lot lydteppet senke seg stadig tyngre over oss med en meditativ, altoppslukende støy.

Det er vanskelig å beskrive en konsert med Sunn O))), men jeg vil nok personlig begynne med å kalle det en opplevelse mer enn en vanlig konsert. Det er nesten som å være vitne til et ritual der de munkekledde skikkelsene beveger seg til de dype, støyende og hypnotiserende tonene, som derfra sakkes om mulig ned til et atmosfærisk mørke hvor alt flyter. Det skaper frysninger og det kjennes i marg og bein, og der du trodde det ikke var mulig å ta det ekstreme lydbildet høyere opp enn til 11, så skrur de det opp til 12.

Med kveldens vokalist, selveste Attila Csihar, som etter hvert reiste seg opp fra gulvet inn i all røyken, og som gikk fra dyp spoken word til noe som minnet om salmesang til strupesang til desperate skrik, og etter hvert iført en enorm tornekrans, fikk vi hele pakka – såpass at man nesten ville ha mer altoppslukende mørke. Det finnes tusen adjektiv man kan bruke om dette, men alt i alt kan det vel oppsummeres med tre ord: gripende, overveldende og rått.

De gamle er eldst, heter det jo, og Bad Religion (7/10) er definitivt gamle. De gidder bare ikke å oppføre seg slik. Gjennom et uforskammet sprettent sett som favnet både nytt og gammelt var de det perfekte band i sommersola for både unge og gamle publikummere, og låter som Sinister Rouge, den selvfølgelige Punk Rock Song og avsluttende American Jesus var bare noen av mange godbiter som ble øst utover gressplenen. Det er intet mindre enn en fryd å se et band som leverer såpass bra etter 35 år i punkrockens tjeneste, og ut fra glisene i Tøyenparken å dømme er de like relevante for folk nå som noensinne, selv om de ikke akkurat har noen overraskelser i ermet.

Fredag:

Bergensbandet Taake (5/10) var først ut for oss denne fredagen. Det første som overrasket var at noen virker å ha gitt Hoest en real makeover, der han med hvite bukser, Alice Cooper-aktig sminke og blottet for både nagler og patroner strenet ut på scenen, og satte i gang med Nordbundet. Det var klart livat i begynnelsen, og vokalt sett var Hoest i storform. Det var tydelig fokus på litt nyere låter enn de gode, gamle som kanskje var litt savnet av de som har vært i gamet en stund. Det var dog moro å få litt fra aller siste album, Stridens hus, og låta Orm ble godt fremført.

Det var bra til grei spilling fra karene generelt sett, med unntak av en del haltende trommer, noe som gjorde at overgangene ikke ble like glatte som de burde vært. Dette ble dessverre litt vel påfallende ved en del anledninger. Det var også et tydelig energidropp som ikke var helt heldig, der det virket som om det var ”en vanlig dag på jobben”-stemning på scenen. Det ble mye av det samme hele veien, og virkemidler som å gå ut til publikum, samt spark og støt med mikrofonstativ, fikk nok litt mindre effekt enn planlagt; det hele ble nokså rutinepreget. Etter hvert ble det også et slags mønster i Hoests opptreden, der prosessen en slurk prosecco, en hånd gjennom håret og et støt med mikrofonstativet gikk litt på repeat.

Men når du har holdt på i over 20 år blir det jo så at du lærer ett og annet om å stå på scenen, og alt til tross var det til syvende og sist en grei konsert.

Amenra (8/10) er et band som faller mellom flere sjangre, blant annet post metal, downtempo og sludge, med elementer av doom – med andre ord ikke nødvendigvis det Øya-publikummet oftest lytter til. Det var sånn sett spennende å se hvor mange som ville dukke opp for å se konserten, og det fylte seg faktisk gradvis ganske så bra opp i Sirkus denne fredags ettermiddagen.

Det startet på en måte som gjorde at undertegnede krysset fingrene for at denne stemningen skulle holde seg på samme nivå under hele konserten. Det var tungt, brutalt og med en basslyd man kunne kjenne i kroppen. Allikevel var det litt å pirke på hva lyd angår, der Colin H. Van Eeckhout satte i gang med en vokal som var skrudd altfor lavt og som tok litt tid før ble stabilisert i forhold til resten av det massive lydbildet til bandet.

Da dette var på plass, ble det derimot andre boller. Bandet viste at de er svært samspilte og har en stødig sound hele veien. Det er suggererende til tusen, med tøffe overganger fra brutalt til mer meditativt. Et av Eeckhouts virkemidler var å stå med ryggen til mesteparten av tiden, med bevegelser som fikk ham til å virke som om han var i ekstremt sjelelig smerte, hvilket understreket mye av tematikken til bandet. Låta Razoreater er en klassiker for bandet å spille live, noe som ikke blir det minste rart når man opplever den selv, og bandet leverte rett og slett en dyster perle – og det med glans.

Lørdag:

Siste Øya-dag bød på andre runde med bergensermetal, denne gangen med karene i Krakow (8/10), som definerer seg selv som eksperimentell post metal. Før det for alvor skulle brake løs fikk vi en rolig, vakker start med instrumentelle Monolith, som helt klart gjorde seg. Men brake løs gjorde det, der roen ble erstattet med tunge, rå riff og stort lydbilde, og konserten for alvor sparket fra.

Generelt sett var bandet svært samspilte og tighte, med både tyngde og driv. De bød på imponerende dynamikk og velfungerende overganger, både i lydstyrke, rytme og spillestil. Vokalist og bassist Frode Kilvik leverte god, rå vokal, Ask Ty Arctander virket å ha en særs god dag bak trommesettet, og samspillet mellom Kjartan Grønhaug og René Misje på gitar fungerte som søren.

Det kunne derimot virke som om Misje hadde en litt dårlig dag rent vokalt sett, der det tidvis kunne bli noe surt og nesten spakt. Kilvik ble også av og til skrudd ned, slik at vi noen ganger mistet litt av den kraften som var på sin plass, og helhetlig tok det også rundt to låter før den virkelige driven satte i gang.

Dette stakk allikevel ikke mange kjepper i hjulene for Krakow denne lørdagen, for det bygget seg heftig opp. Blant annet ble låta Blood is God fra den siste EP-en deres fremført med glans, og konserten ble avsluttet upåklagelig, med rå, gripende og tung stemning, og strålende prestasjoner.

Amerikanske Torche (7/10) var siste post på Metal Hammer-programmet. Konserten sparket nesten bokstavelig talt fra, der bassist Jonathan Nuñes spratt opp som en ren energibunt, og resten av bandet fulgte etter – som om hver tone skulle angripes.

Allikevel kunne det hele bli litt repetitivt, for selv om energi og driv både er viktig og engasjerende, er det også fint med litt variasjon. Det hele gikk litt i samme stilen hele veien, med samme hopp, samme nikking av hoder og samme uttrykk. I tillegg ble det nesten overveldende hvor i ett ting gikk i starten, uten at vi ble gitt noe tid til å fordøye de rå, harde låtene der de skled inn i hverandre. Vokalt sett var både Elstner og Brooks av en eller annen grunn litt på nasalen denne dagen, med noe ujevn vokal.

Men uavhengig av små ting man kan pirke på, leverte Torche en hard, energifull avslutning for oss denne lørdagen i form av en bra, samspilt og rå konsert.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe, Finn Arne Nystad og Espen Nørvåg Slapgård.
Foto: Kenneth Sporsheim og Terje Dokken