Stikkordarkiv: oslo spektrum

Thåström @ Oslo Spektrum

Thåström
Spektrum, Oslo
21.10.2017

 

Skandinavias største rockepoet, og nærest selvutnevnt mørkemann, holdt messe for sine svorne disipler. De som kom for å høre gamle slagere ble nok skuffet, men for de som har sett lyset med hans fem siste album, ble det en salig aften.

Bare for å ha sagt det først som sist, Joakim “Pimme” Thåström har aldri hatt for vane å skjemme bort fansen sin når det kommer til sin egen fortid, og så var altså ikke tilfelle denne gangen heller. Men selv om mannen og hans tidligere band har vært instrumentale her i Norden når det kommer til både punk og industriell rock (som vel egentlig også er grunnen til at han i det hele tatt vurderes omtalt her i Metal Hammer), så kan man ikke forvente annet all den tid han nytt enda større suksess med sin solokarriere. Det er tross alt en grunn til at en mann i sin beste alder har tatt steget fra Sentrum Scene til Oslo Spektrum (om enn i klubbvariant), og det står respekt av en mann som klarer å holde seg relevant i takt med at mengden lys på kaken stadig vokser. Thåström (9,5/10) er ingen opprørsk tenåringspunker lenger, og budskapet i låtene har alltid vært viktig for ham, og at han selv kan relatere til det. Mer så enn at publikum skal underholdes. Og han er fortsatt opprørsk på sin egen måte; ved å fortelle om hvordan det er å bli eldre, om det å vite at døden stadig kommer nærmere, ting som ofte er tabuemner for tøffe rockere. Men hvem vet, plutselig kan han finne på å kjøre en turné med bare Ebba Grön og/eller Imperiet-låter også, bare fordi.

Ørlitte grann nostalgi kostet han dog på seg, for etter åpningslåten Bluesen i Malmö, fra det nye albumet Centralmassivet, og Beväpna dig med vingar, kom kveldens eneste “cover”, Jag är en idiot. Og selv om man må beundre mannen for hans tro på sitt nyere materiale, og kvaliteten på dette, så ble dette naturlig nok et tidlig høydepunkt i konserten. Den gamle Imperiet-klassikeren har jo fått en ny bekledning de senere årene, men sitter fortsatt som et skudd, og skulle også gi et lite hint om hvor det musikalske landskapet kom til å ligge resten av kvelden. For det var et mer industrielt sound Thåström og hans kumpaner presenterte oss enn hva som har vært tilfelle på mange år, selv om det alltid har ligget latent. Spesielt låter som Körkarlen, Old Point Bar og En vacker död stad brakte frem det maskinelle lydbildet til det punktet at man formelig kjente svetten renne som følge av varmen fra brennhete smelteovner.

Men det var kanskje da han roet det helt ned at man kjente litt på hva det er Thåström egentlig vil nå frem med, for låter som Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce og Stjärna som är din røsker litt ekstra i hjerterota, og det er der han vil treffe deg. Og det gjorde ikke minst kveldens, i alle fall for undertegnede, store høydepunkt: Brev från 10:e våningen. Kanskje treffer den så godt fordi det er en låt som ikke trenger å tolkes i større grad, og alle som i det minste har kommet såpass forbi vidergåendestadiet at man ikke lenger husker navnene på alle i sitt eget trinn, kjenner seg igjen i hver eneste setning av låta. Selv jeg som har sverget for mange år siden at jeg aldri skal flytte tilbake til dit jeg vokste opp, får hjemlengsel så fort “Pimme” står alene med sin akustiske gitar og begynner med “Jag tänkte faktiskt att jag skulle skicka dig ett brev…”

Første bolk med ekstranummer ble startet med tittellåten fra hans tidligere nevnte nyskapning, og etter at forsamlingen hadde avlagt St Ana Katedral et aldri så lite besøk, ble det klart at Alla vill till himlen. Nok et høydepunkt for kvelden, ikke minst fordi det var første gangen et hengitt, men noget dempet, publikum virkelig bidro med allsang. Etter en kort pause var det så tid for andre avdeling med ekstranummer, og når først alle hadde kommet til himlen forkynnet Thåström at vi fikk heller Aldrig nånsin komma ner. Låten mer eller mindre avsluttet hans forrige industrielle periode, i form av å være siste spor på Mannen som blev en gris, og det var derfor i særs måte passende at den var med på avslutte denne kvelden også. En kveld som viste oss en slags industri-light-utgave av Joakim Thåström, en kveld hvor vi fikk høre hele syv av ni låter fra det nye albumet, og en kveld hvor Skandinavias største rockepoet beviste at han fortsatt i aller høyeste grad er både aktuell og vital. Første gangen undertegnede så Thåström var på Kalasfestivalen på Youngstorget i 2002, med en settliste som er det råeste jeg har bevitnet med mannen. Da var det en gjeng som til stadig ropte på Staten och Kapitalet mellom låtene, og til slutt sa han “Neeh, så moro får ni inte ha det”. Og slik tror jeg det er litt med Thåström, han sparer alltid litt krutt slik at han alltid har mer å gå på, og inntil den dagen lar også 10’ern vente på seg.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=10097]

 

Thåström Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017

 

Dream Theater @ Oslo Spektrum

Dream Theater
Oslo Spektrum
25.02.2017

 

Få, om noen progband har i nyere tid revolusjonert den progressive metalen i like stor grad som Dream Theater, og 25-år gamle Images & Words er for mange den hellige gral innen moderne progmetal. Utsolgte hus i Trondheim, Kristiansand og Stavanger skulle være bevis nok for at Berklee-kvintetten fortsatt har en lojal og ihuga norsk fanskare.

Naturlig nok bar Oslo Spektrum preg av dette publikumsmessig, da mange fans denne gangen slapp å kaste seg på tog eller fly for å få med seg Dream Theater (7,5/10) sin jubileumsturné, Images, Words & Beyond. Det var kun et halvfullt Spektrum som møtte bandet da de entret scenen. Det til tross, kvelden skulle by på mange oppturer med et band i storform, men også noen nedturer som ene og alene skyldtes James LaBrie.

Kvelden startet lovende med knallharde Dark Eternal Night fra Systematic Chaos, og lydmessig satt det – som nær sagt alltid med Dream Theater – perfekt. Men så kom LaBrie og ga uttrykket tryne på hoppkanten en ny dimensjon. Riktignok hadde LaBrie komplikasjoner med stemmen, noe enhver kunne høre fra første strofe, med mindre de var totalt tonedøve. Og det var nær sagt overflødig at han selv kommenterte det etter en liten stund. Med en allerede falmende stemme var det katastrofalt med rusk (sykdom) i LaBrie-maskineriet. Så valget var enkelt for min del resten av kvelden: Filtrere ut LaBrie som nesten ikke traff en eneste tone. Han skal ha for forsøket, men denne kvelden burde vokalen ha blitt lagt så lavt som mulig i miksen.

Men over til det som virkelig var bra. Vi fikk servert blandet drops i første sett, hvorav spesielt Hell’s Kitchen fra Falling Into Infinity var et gledelig gjenhør. En fantastisk låt der Petrucci virkelig glitret og nesten fikk tårekanalene til å åpne seg, og det var før Images & Words-settet var i gang. Låtene The Gift of Music, Our New World, As I Am og Breaking All Illusions satt også bra, men dette var bare lett oppvarming og nesten et uutholdelig forspill til det som vi alle ventet på: Images & Words i sin helhet.

Da tonene av Pull Me Under traff øregangene, ble i alle fall undertegnede kastet 24 år tilbake i tid hvor Rockefeller var åstedet for en skjellsettende musikalsk opplevelse, og starten på et lidenskapelig forhold til Dream Theater. Gullkornene kom på rekke og rad, og det er meningsløst å trekke frem enkeltlåter fra Images & Words. Hele skiva er et mesterverk som bandet fremførte med glans denne kvelden. Spesielt gledelig var det at Mangini til de grader fylte stolen etter Portnoy på samtlige låter, riktignok med sin signatur, men det låt fantastisk bra. Den som våger å påstå noe annet kan ta en trommestikke og putte den der sola aldri skinner.

Petrucci, Rudess og Myung, vel – hva kan man si? Synkroniserte og imponerende teknisk som alltid.Så var det vokalen. Og for de som valgte eller ikke klarte å luke ut en LaBrie på bærtur denne kvelden, ble det antagelig en heller skuffende affære, dessverre. Det får så være, men det er selvfølgelig trist å observere at enkelte står og hånler av LaBrie som virkelig prøvde og prøvde, men ikke fikk det til. Så til dere, gå inn på Internett – hvis dere klarer å skru på PCen riktignok – søk opp Images & Words: Live in Tokyo og skam dere. Respektløst å stå og knise av mannen som har vært en viktig del av bandet og soundet siden 1990, selv om stemmen hans denne kvelden virkelig var katastrofalt dårlig. Men han traff heldigvis tonene på vakre Wait for Sleep.

Det siste settet gikk så altfor fort unna, og de kunne gjerne ha spilt hele Images & Words flere ganger for min del. Jeg skulle ha stått på Spektrums harde betonggulv til jeg hadde blitt båret ut med tvang eller besvimt som følge av en overdose musikalsk nytelse. Men alle god ting har som kjent en slutt, og når slutten kommer i form av euforiske Change of Seasons som ekstranummer, ja, da er det nesten vanskelig å unngå at øyet blir litt vått.

For de av oss som klarte å overhøre LaBrie sine desperate forsøk på å treffe tonene var det nok en kveld med uovertruffen teknisk eleganse fra et band som alltid er profesjonelle til fingerspissene, og at kvartetten som sådan leverte varene er det ingen tvil om. Denne kvelden var på ingen måte i nærheten av bandets første opptreden her til lands med Image & Words som rykende fersk bagasje, men det var utvilsomt en positiv opplevelse å høre den hellige gral i sin helhet, til tross for at helhetsinntrykket ble dratt ned av LaBrie som definitivt ikke hadde dagen.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth SporsheimTerje Dokken

 

Galleri Kenneth:

[espro-slider id=8165]

Galleri Terje:

[espro-slider id=8189]

 

Dream Theater Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, Images, Words & Beyond 25th Anniversary Tour

 

The Prodigy @ Oslo Spektrum

The Prodigy
Oslo Spektrum
31.10.2015

 

IMGP8423

Visst faen skal vi danse!

Det er en sjeldent god stemning i Oslo Spektrum denne siste lørdagen i oktober, når 90-tallsheltene i The Prodigy (9/10) entrer den gedigne scenen kort tid etter at klokken har passert ni. Det er ikke gitt at man kan bruke adjektivet «pulserende» om stemningen i et konsertlokale, men i dette tilfellet er ordvalget dekkende. Konserten er nær utsolgt, og et overfylt dansegulv blir servert «Breathe» som første låt. Responsen er overveldende, om ikke overraskende. Det hoppes, danses og hyles. Lysriggen bandet har dratt med seg på tur minner om en rekvisitt fra Star Wars, og skaper gode rammevilkår for en ordentlig fest. «Nasty» fra den siste skiva «The Day is My Enemy» følger på som neste låt uten at det legger noen demper på publikums engasjement. Man har på følelsen at Prodigy kunne spilt nær sagt hva som helst i kveld og sluppet unna med det. Ny er også «Wild Frontier», som er en låt man trygt kan putte i kategorien «enkle låter for dansegulvet». «Firestarter» får rekkene av sittende oppe på tribunen på beina, og man får inntrykk av å være med på noe som kan minne om en blanding av en ekstravagant storstuefest og gladiatorscenen i Mad Max Beyond Thunderdome.

IMGP7114

Keith Flint og Maxim har rollene som innpiskere, og her skal det danses – basta! Foruten Flints gjentatte «All my people here!»-utbrudd er det lite småprating mellom låtene, uten at det fremstår som noe savn. Etter et par mediokre numre får tittellåta fra den nye skiva fart på sakene igjen, og «Voodoo People», «Run With the Wolves» og «Invaders Must Die» fyrer ytterligere oppunder før giganthiten «Smack My Bitch Up» sender stemningen ikke bare til himmels, men i bane rundt jorda.

IMGP7097

Første ekstranummer er «Their Law», som høres ut som Prodigys hvit-middelklasse-lovbryter-svar på N.W.As «Fuck the Police». Denne følges opp av «Hyperspeed (G-Force Part 2)» fra debuten og «Wall of Death» fra sisteskiva, før kalaset avsluttes med «Take Me To The Hospital». Her vil den observante leser savne «Poison», det gjorde i hvert fall herværende anmelder. «No Good (Start the Dance)» skulle jeg også gjerne sett på lista, men dette blir bagatellmessige innvendinger. The Prodigy leverte en dønn solid konsert, eller rettere sagt fest, og selv har jeg aldri sett Oslo Spektrum ta av på samme måte som i kveld.

 

Tekst: Sigurd Thune

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim