Stikkordarkiv: oslo

Ghost @ Spektrum

Ghost + Candlemass
Spektrum, Oslo
21.02.2019

 

Ordet ‘maktdemonstrasjon’ har blitt et populært ord å bruke om gode konserter i senere år, og det kan til tider føles som om det er i ferd med å miste litt av sin betydning… Men det finnes rett og slett ikke noe annet å bruke om det Ghost leverte i Oslo Spektrum. En regelrett utklassing av det meste annet som har blitt vist frem på norsk jord på lang, lang tid.

Først ut var et annet, legendarisk, svensk band, nemlig Candlemass (6/10). Et band som har sin egen massive fanskare, men som aldri har klart å treffe denne anmelderen. Jeg har virkelig forsøkt å sette meg inn i diskografien deres, men klarer liksom ikke helt å få foten for dem. Noe som er ganske snodig all den tid de burde være rimelig midt i blinken sjangermessig. Men, nå hadde jeg aldri sett dem live, så kanskje det var det som skulle til for å overbevise meg.

Dessverre så var det ikke det. Bandet gjorde sitt ypperste, og låt både tighte og på hugget, samtidig som jeg må innrømme at jeg setter større pris på den nygamle frontmannen Johan Längqvist sine vokale prestasjoner, enn gamle travere som Messiah Marcolin, Thomas Vikström og Robert Lowe. Dette ble også bevist ikke minst på de tre Marcolin-låtene bandet gjorde, The Well of Souls, Dark Reflections og Mirror Mirror, som alle fikk litt mer trøkk og bånn i Längqvist sin drakt. Men, det var allikevel ikke nok. Riktignok har de noen fete riff, og altså en kul vokal, men i mine ører mangler de rett og slett låtene. Nevnte Mirror Mirror var settets høydepunkt, men ellers ga det meg altså svært lite, og ble rett og slett litt kjedelig. Det kunne også virke som om scenen var litt i største laget for dem, og kanskje hadde det gitt et bedre inntrykk på en mindre og mer intim klubbscene.

Størrelsen på scenen var derimot helt perfekt for kveldens hovedattraksjon, og høyst sannsynlig er det akkurat dette Tobias Forge hadde sett for seg helt fra starten av. For det har kommet litt etter litt, først med glassmalerier som bakteppe (hvilket også har økt i størrelse, fra kirke til katedral, i takt med scenen), så trappene, så scenegulvet, og nå også med pyro og andre effekter. For at Ghost (10/10) føyer seg inn i en tradisjonsrik rekke med visuelle band, er overhodet ingen hemmelighet, og når en konsert også kan klassifiseres som en estetisk nytelse, slik den var denne kvelden, så må vel denne delen av showet kunne kalles for vellykket.

Når det kommer til det musikalske, som jo tross alt er viktigst, så var det ikke mye å trekke for der heller. Det hele startet med det omgjorte barnerimet som er Ashes, fra fjorårets kanskje beste album Prequelle, før de gikk over i singelen Rats. Forges nye alter ego Cardinal Copia spradet stilfult rundt på scenen, og plukket etter hvert opp en tøyrotte fra scenegulvet, mens et nært fullsatt Spektrum sang med fra første strofe. Det ble generelt mye allsang denne kvelden, og det er lenge siden undertegnede har opplevd et så dedikert publikum. Noe som bare understreker hvor flink Forge er til å skrive låter som har en tendens til å trenge seg inn under hjernebarken, og bli der til de manes frem igjen som et moderskip som kaller til seg sine utsendte, og man bare er nødt til å sende de tilbake i form av høylytt sang.

Til Con Clavi Con Dio hadde Copia fått på seg kardinalantrekket, og svingte taktfast med røkelsen likt en katolsk messe. Hele spillet på den katolske kirken og deres ritualer er nøye gjennomført, og så lenge man klarer å se humoren i det, og ikke tar det gravalvorlig, er det strålende underholdning. Den Grammyvinnende singelen Cirice ble startet med en gitarduell mellom Ghoul og Ghoul, og var også krydret med en god dose humor. Her la man også merke til at det aller meste som skjedde på scenen er planlagt ned i minste detalj, og at ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Samtidig er det gjort på en slik måte at, med mindre man følger bandet på flere datoer av turnéen, må man lete etter disse avslørende øyeblikkene.

Så fulgte et av mange høydepunkter på fjorårets album, nemlig den instrumentale Miasma. Ofte pleier rene instrumentale låter å sette en demper på stemningen blant publikum, men det var ikke tilfellet denne gangen. Og det hele toppet seg selvsagt da Papa Nil kom til syne på toppen av trappen og dro saxofonsoloen. Kardinalen selv hadde benyttet anledningen til å skifte til helhvitt, og minnet om en krysning mellom Mike Patton og en slesk italiensk mafiaboss da han kom ut til neste låt. Ghoul, Ghoul og Ghoul hadde satt seg ned i trappen med akustiske gitarer i hende, og det var tid for Jigolo Har Megido, en låt som har fått et nytt liv i dette formatet. I mine ører er låten mer interessant akustisk enn hva studioversjonen er. Den versjonen går på en måte ikke noe sted, mens slike den presenteres nå skiller den seg ut, og var også med på å sette tempoet for de siste låtene i første akt.

Konserten var nemlig delt opp i to akter, på henholdsvis ca. én og én og en halv time, og selv om de fleste sikkert kunne spart seg for pausen, så var det litt greit å kunne gå å både trekke luft og gjøre sitt fornødne uten å gå glipp av noe. Men, før vi “fikk lov” til det ble det både kveldens hittil høyest allsang under Pro Memoria, og kanskje kveldens vakreste øyeblikk med balladen Life Eternal. Lite metal sier du? Njo, men så har de nå heller aldri gått ut og sagt at de er noe metalband. Forge lar seg inspirere av mange forskjellige stilarter, og det kommer frem både i form av låter og sceneshow. De jeg møtte på ute og i korridorene i løpet av pausen var i alle fall strålende førnøyde med første akt, og det var stort sett bare smil å se mens man fant plassene sine igjen, akkurat i tide til kveldens andre teppefall.

Cardinal Copia kom denne gangen ut i rød kardinaldrakt, og mens første akt i hovedvekt lente seg på Prequelle, var det forgjengeren Meliora som var den store stjernen i andre akt. Det hele startet med åpningslåten fra sistnevnte album, Spirit, og gikk rett over i den romlende bassintroen til From the Pinnacle to the Pit. Den Deep Purple-inspirerte Majesty avsluttet den røde kardinalens opptreden, og da det var tid for en liten Satan Prayer, var han tilbake der han startet i helsvart. Låten de aller fleste virket å ha ventet på på forhånd, Year Zero, ble servert med både flammer og allsang, og etterfulgt av et annet høydepunkt i den sakrale He Is.

På dette punktet kokte det i Oslo Spektrum, og kanskje var det derfor de aller fleste ropte et unisont ‘JA’, da Copia spurte om de ville bli kilt på skrukken. Mummy Dust var låten som var designert til denne oppgaven, og litt vibrasjoner ble det da. For øvrig var lyden av det bedre slaget hva Spektrum angår, og det eneste som var noe å pirke på (og da pirker jeg virkelig), var at man ikke hørte absolutt alle detaljene under Miasma. Både Forge og resten av bandet var også i toppform denne kvelden og alle ble de behørig applaudert under Roky Erickson-låten If You Have Ghosts. De to kvinnelige keyboardistene/koristene/tamburinistene har også gjort at låtene får en ny fasett, med sine skinnende stemmer føyd til på koringsiden. Hvis man skal være virkelig pirkete, er det kun én ting å utsette på Forges vokal, og det er at man såvidt kan høre at han synger gjennom en maske. Det er ikke noe man legger merke til umiddelbart, men om man hører nøye etter, så kan man høre en slags lyd eller klang som jeg ikke klarer å beskrive engang. Dessuten, når dette er det eneste man har å pirke på, så sier det seg selv at det blir en toppkarakter.

Og med den trioen vi fikk helt til slutt, så tror jeg faktisk denne konserten blander seg inn blant kandidatene til den beste konserten jeg har sett med noe band… Noen gang! Dance Macabre ble av en kollega beskrevet som en perfekt blanding mellom ABBA og Paul Stanleys solomateriale fra ‘78, og jeg må bare si meg enig i det. Når den så ble leveret med diskofarger strømmende ut fra spottene atpåtil, så ble det virkelig fest i hovedstadens storstue. Et momentum som holdtes godt ved like av deres kanskje beste låt, Square Hammer, og den avsluttende Monstrance Clock. Sistnevnte ble som vanlig dedisert til den kvinnelige orgasmen, og bragte ut den siste rest av allsang som publikum hadde inne.

Det var en opptreden det skal godt gjøres å toppe, men Forge vil sikkert forsøke, og antagelig vil de aller fleste som var til stede denne kvelden returnere for å se om han får det til. Jeg stiller i hvert fall!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13056]

 

Ghost Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2019, A Pale Tour Named Death

 

Rammstein til Ullevaal Stadion 18. august 2019!

Den 18. august 2019 tar legendariske Rammstein med seg den største sceneproduksjonen vi noen gang har sett til et spektakulært show på Ullevaal Stadion!

Da Rammstein solgte ut Valhall i 2012 kalte Dagbladet det for «det komplette galehus, men utført med en slik eleganse og presisjon at det er bare å ta av seg hatten». Nå er de igjen klare for Norge og denne gangen med et flunkende nytt album og en enda større sceneproduksjon.

De sparte ikke på kruttet da og kommer neppe til å gjøre det nå.

Jeg har jobbet med konserter i Norge siden 80-tallet og kan med sikkerhet si at dette kommer til å bli en av de største sceneproduksjonene som noen gang har kommet til landet. Over 60 lastebiler med utstyr og 200 mennesker vil være i Rammstein-følget for å få på plass dette showet.“ – Terje Haakonsen, UpStage – Production Manager

Bandet ble dannet i Berlin i 1994 og består av vokalist Till Lindemann, gitarist Richard Kruspe og Paul Landers, keyboardist Flake Lorenz, bassist Oliver Riedel og trommis Christoph Schneider. Det tyske alternative metalbandet, tilhørende sjangeren Neue Deutsche Härte, har gitt ut seks studioalbum, to livealbum og fire videoalbum.

Låtene er nesten utelukkende på tysk, men til tross for dette har de hatt enorm suksess og solgt millioner av plater verden over.

Rammstein-fansen har ventet i nesten ti år på oppfølgingsalbumet til «Liebe Ist Für Alle Da» og 17. september annonserte de at deres syvende album er på vei. Kunngjøringen av det ennå ikke navngitte albumet, som forventes vår 2019, har spredd seg som ild i tørt gress og stadionturnéen starter i mai.

For de som har sett bandets dramatiske, perfekte arrangerte konserter, vil kanskje ikke tro at det kan bli større, men med Rammstein kan du være sikker på at bandet har planlagt noe ekstraordinært denne gangen også. Dette er teater og virkelighetsflukt om hverandre.

«Rammstein er uten tvil et av de mektigste livebandene i verden og vi er enormt stolte over å kunne presentere dem i Norge for deres aller første fulle stadionturné! Denne augustnatten på Ullevaal stadion kommer til å brenne!» – Mark Vaughan, ansvarlig arrangør i Atomic Soul

Hold av datoen og stålsett deg for et ellevilt og fascinerende show på Ullevaal Stadion 18. august 2019!

Billetter i salg via Ticketmaster.no og Eventim.no torsdag 8. november klokken 10:00

 

https://www.rammstein.de/en/

https://www.facebook.com/Rammstein/

Parkway Drive @ Rockefeller

Parkway Drive / Thy Art Is Murder
Rockefeller, Oslo
19.06.2018

 

Sjelden har Rockefeller vært fylt til randen med så mye testosteron som denne tirsdagskvelden. Årsaken var en australsk invasjon i form av Thy Art Is Murder og Parkway Drive. Å si at kvelden bød på god kok og topp stemning er en sterk underdrivelse.

For å være helt ærlig så er ikke deathcore-bandet Thy Art Is Murder (7.5/10) et band jeg har hørt mye på eller kommer til å vie mye tid til i uoverskuelig fremtid. Men det var liten tvil om at de australske sinnataggene hadde mange fans i salen. Utagerende moshing og flere tilløp til wall of death settet igjennom var bevis nok på at bandet  traff denne kvelden. Og det var heller ingen tvil om at vokalist, Chris “CJ” McMahon, hadde skrudd på både scenesjarmen og stemmen. Ordet cunt får en egen sjarm på klingende australsk, og McMahon dro flere vittigheter mellom låtene som fikk opp stemningen.

Vi fikk blant annet servert låter fra bandets siste album, Dear Desolation, som fikk strålende kritikker i fjor og som markerte McMahon sitt comeback med bravur. Det var fint lite å utsette på opptredenen. Lyden var godkjent og australierne leverte et forrykende sett med McMahon i spissen, om enn noe ensformig for undertegnedes smak.

Så var det klart for et av Australias største nåværende metalband, Parkway Drive (9/10). Det var bare å kaste personlige musikalske preferanser over bord og la seg rive med av lokomotivet fra Byron Bay.

Anført av vokalist, Winston McCall, dro Parkway Drive den ene kruttønna etter den andre av låter. Langt tøffere og tyngre enn i fysisk format. Sjelden har jeg sett et konsertpublikum på Rockefeller som til de grader er med fra første til siste låt. Et forholdsvis ungt publikum fylt til randen av testosteron (og noen få med østrogen) og bøttevis med energi skapte en formidabel stemning.

Og om ikke musikken førte til at murpussen flasset av, så klarte uten tvil et euforiske publikum det. Metalcore-lokomotivet fra Down Under fikk god drahjelp, men klarte fint å dra stemningen opp et par hakk med sin tilstedeværelse på scenen. Her fikk vi se et band som ga alt og litt til. Vi fikk høre flere låter fra siste skiva, Reverence. Den byr på et noe mer aggressivt lydbilde enn forgjengeren, Ire, hvor spesielt låtene Prey og The Void utmerker seg.

Det spilte mindre rolle, for live låt det meste kuler og krutt. Parkway Drive leverte et så og si feilfritt og til fingerspissene perfekt sett. Om enn noe kort der det tikket inn på knappe en time og tjue minutter.

Kort oppsummert en overbevisende opptreden med et fantastisk publikum som virkelig bød på seg selv. Og det er lett å la seg rive med selv for en aldrende anmelder som til vanlig foretrekker tradisjonell heavy metal og hard rock. Parkway Drive og publikum vrengte skinnet av pølsa for å si det enkelt.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

 

Parkway Drive Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018, Reverence

 

G3 @ Konserthuset

G3: Joe Satriani/John Petrucci/Uli Jon Roth
Oslo Konserthus
24.03.2018

 

G3 er en stor begivenhet for gitarnerder, og nok en gang hadde Satriani tatt turen hit til Norge for å vise fram sine kunster. For anledningen hadde han med seg John Petrucci og Uli Jon Roth som celebre gjester. Kvelden skulle by på mye og ikke bare raskt fingerspill foran et nesten fullsatt Oslo Konserthus.

Først ut var Uli Jon Roth (6.5/10), best kjent som Scorpions-gitarist (1973-1978). Roth var en av de første og viktigste bidragsyterne til nyklassisk metal. Noe som både er lett å høre og se for den som fulgte med. Ingen tvil om at denne karen har inspirert mange og ikke minst en nå smådvask legende med svenskt blod som er den mest kjente i genren. Roth briljerte på sett og vis, men det hele ble skjemmet av et uryddig og grøtete lydbilde. Noe som sannsynligvis kan tilskrives hele tre gitarer og synth i tillegg til bass og trommer, noe lydanlegget ikke taklet.  Synd og skam, for det er ingen som helst tvil om at Roth lever i beste velgående og fortsatt er en formidabel gitarist. Vi fikk selvfølgelig servert noen gamle Scorpions låter som Sun in My Hand, We`ll Burn the Sky og ikke minst kremlåta Sails of Charon.  Ingen tvil om at Roth virkelig var innovativ tilbake på 70-tallet, men mulig tiden har løpt litt fra han. Det løftet seg aldri helt og mye av dette skyldes som sagt lydbildet. Opplevelsen hadde utvilsomt blitt betraktelig bedre med optimal lyd.

Så var det klart for et kjent fjes. Hele sju ganger har denne karen blitt invitert med på festen av Satriani. Nemlig ingen ringere enn John Petrucci (8/10). En relativt stor motsats til Roth på de fleste plan. Både musikalsk og teknisk sett. Petrucci representerer den moderne metalen, selv om han også helt klart er inspirert av gamle storheter, ikke minst Alex Lifeson (Rush). Med på laget hadde han med seg evigunge Dave LaRue på bass og Mike Mangini på trommer. En besetning som blåser det meste av scenen. Det var heller ingen tvil om at mange av de fremmøtte hadde kommet for å høre virtuosen fra Dream Theater. Nå har ikke akkurat Petrucci skapet fullt av soloskiver å vise til, men det han har holder i massevis. Noe blant annet låtene The Happy Song, Damage Control og Glasgow Kiss er bevis på. Teknisk sett befinner Petrucci seg på en annen planet, men han holder også  beina på jorda med sin melodiøsitet. Noe som gjør at det ikke blir bare kjedsommelig gitaronani. Lydmessig var det lite å sette fingeren på bortsett fra at Mangini hadde fortjent bedre trommelyd. Det kunne godt ha vært litt mer bånn. Men det var lydanlegget og ikke Mangini sin skyld. Petrucci fikk uansett velfortjent stående ovasjoner avslutningsvis og liten tvil om at Dream Theater-fansen var godt representert i salen.

Omsider var det klart for hovedpersonen, eller hovmesteren om du vil, Joe Satriani (8/10). I en alder av 61 holder “Satch” seg forbasket godt. Naturlig nok fikk vi servert mange låter fra hans siste album med den kryptiske tittelen What Happens Next. Hvorav låta Thunder High on the Mountain virkelig gjorde seg live. En låt som inneholder alt Satriani står for og det er ikke rent lite. Teknisk eleganse, melodi, sjel og trøkk er den essensielle substansen for å nevne noe.

Satriani er ikke en like stor showman som Steve Vai, men han eier scenen og gir av seg selv. Det så ut som om han storkoste seg, til og med da han spilte svisken Always with Me, Always with You som han helt sikkert kan spille i blinde med armene i bind. Det korte settet inneholdt også klassikere som Circles og selve signaturlåta Satch Boogie. Dessverre ingen låter fra Flying in a Blue Dream denne gangen. Det skal godt gjøres å tilfredsstille alle ønsker, men vi fikk heldigvis godlåta Summer Song fra Extremist som plaster på såret.

Bandbesetningen er det selvfølgelig verdt å trekke frem også. Trofaste Mike Keneally trakterte som så mange ganger før både keyboard og gitar med bravur. Bryan Beller (Aristocrats) briljerte nok en gang med sin elegante men samtidig kraftfulle spillestil på bass. Så var det siste mann bak trommene. Hvem var den kraftige karen med pannebånd? Joda, iherdig Googling avslørte at det var Joe Travers. Hvem pokker er Travers tenker du nok nå. Dette er en erfaren kar som har spilt med alt fra Duran Duran og Lisa Loeb til Billy Idol og Dweezil Zappa. Travers gjorde sine saker overbevisende og savnet av Chad Smith mindre.

Avslutningsvis var det selvfølgelig klart for jam, og forventningene var naturlig nok høye når både Satriani, Petrucci og Roth stod på scenen samtidig. Et skue som kan få enhver gitarnerd til å drømme vått. Det startet med Deep Purple-klassikeren Highway Star, og her fikk samtlige kjørt seg med simultan solo, og selvfølgelig hver sin solo. Hvem som gikk seirende ut av duellen får være opp til den enkelte å dømme. Ikke perfekt gjennomført, men akkurat passe lekent og seriøst fra samtlige. Deretter fikk vi en ti minutters versjon av All Along The Watchtower hvor Roth virkelig fikk vist seg frem, både på vokal og gitar. Den aldrende hippien glitret, riktignok mest på gitaren. Helt til slutt kom Led Zeppelin-klassikeren Immigrant Song, og da sang lydanlegget i Oslo Konserthus på siste verset. Gitarene druknet nesten fullstendig, men spillegleden til de tre virtuosene overskygget det meste. Litt velfortjent skryt også til Niklas Turmann som foruten å være vokalisten til Uli Jon Roth, også sang under jammen med overbevisning. Spesielt under Highway Star der vi faktisk hørte store deler av vokalen.

Alt i alt ble dette en særs hyggelig kveld med mye gitarglede og lange soloer, og det var nettopp det vi kom for å høre. Så får vi heller bære over med et lydanlegg som ikke var kveldens gjester verdig. Ei heller karen på rad seks som klarte å spy ned midtgangen midtveis under begivenhetene. Det må være første og forhåpentligvis siste gang Satriani opplever å se en strøm av pølsebiter og øl komme mot han som en tsunami midt under en solo…

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=11136]

 

Turbonegro @ Rockefeller

Turbonegro
Rockefeller, Oslo
17.02.208

 

Med et splitter nytt album i bagasjen inntok dongeridemonene Rockefeller, og erklærte at de andre konsertene på norgesturneen kun hadde vært oppvarming til denne.

Skjønt, det er ikke så mye demonisk over Turboneger lenger, for med unntak av et par smådrøye vitser fra frontmann Tony Sylvester er det et ganske familievennlig show gutta leverer anno 2018.

Det hele startet med tittel-suiten fra det nye albumet RockNRoll Machine, og dets tre deler Chrome Ozone Creation, Well Hello og RockNRoll Machine. For øvrig var det nok flere som ikke fikk med seg disse låtene da det fortsatt stod kø rundt bygget i det Turboneger (6,5/10) gikk på scenen. De som hadde kommet seg inn fikk med seg en annen nyskapning Hurry Up & Die, før vi ble tatt med på kveldens første tidsreise, Back to Dungaree High. Det skulle dog vise seg å være en kort reise, og de tre neste numrene ga oss tre låter til fra det nye albumet.

Da kvelden var over hadde vi blitt servert alle låtene fra det nye albumet, noe som i og for seg ikke var noen overraskelse, da de hadde gjort det samme de tre foregående konsertene. Og selv om bandet skal ha all mulig cred for at de er såpass fornøyd med det nye materialet, og for at de våger å gjøre noe annet enn å spille nøyaktig de samme sangene hver eneste turné, så er det ingen automatikk i at det gjør konsertopplevelsen bedre. Det nye albumet er bra, men ikke så bra, og de kunne fint ha utelatt et par av låtene til fordel for noen gamle slagere, eller noen eldre overraskelser for den saks skyld.

For det var nemlig da de rotet litt i skattekista at det virkelig ble liv i et fullsatt lokale. Riktignok var det antydning til litt av den berømte Rockefeller-gyngen under Skinhead Rock & Roll, men det tok ikke ordentlig av før de dro igang City of Satan som neste låt, riktignok etter en kort medley bestående av Queen-klassikerne Bohemian Rhapsody og We Will Rock You. Andre sikre kort som All My Friends Are Dead og Wasted Again bidro også til å holde stemningen oppe. Og selv om Tony Sylvester virket å slite litt under John Carpenter Powder Ballad (det hørtes nesten ut som om han lå i helt feil toneleie til tider), så gjør han absolutt en god figur som Hank von Helvetes erstatter. Ingen av dem er noen fantastiske sangere, men det handler om å passe til hva det er du formidler, og det gjør så absolutt The Duke of Nothing. Sylvester har også funnet sin egen “greie”, og han gjør ikke noe forsøk på å kopiere Hank, hvilket er et helt rett grep, i alle fall i min bok.

Etter ytterligere to klassikere, Fuck the World (F.T.W.) og Get It On, var det så tid for kveldens siste fra RockNRoll Machine, og vi ble satt på skolebenken for litt Special Education. Etter en kort pause stod så jubelen i taket da den velkjente introen til fantastiske Age of Pamparius startet, og faktisk var det nesten kveldens største “allsang”-øyeblikk da de udødelige linjene som introduserte bandet som “The Apocalypse Dudes” ble spilt over høyttaleranlegget. Etter Selfdestructo Bust og en lettere kostelig cover av The Monroes’ Cheerio, rundet de av showet på sedvanlig vis med I Got Erection, som like sedvanlig inneholdt en variant av “Oslo di gamle hore! Vi elsker deg!”-chanten.

Alt i alt en fornøyelig aften, men som nevnt innledningsvis så fremstår bandet noe mer temmet enn før, og kanskje kan man si: ikke like farlige. Jeg har sett bandet et par titalls ganger, og flere av disse gangene har de vært bedre, noen ganger har de også vært dårligere, men aldri har de vært mer forutsigbare. Selvsagt er det naturlig at man etter som årene går utvikler seg, og kanskje demper seg litt, men der bandet før fremstod som uberegnelige og spennende, med gnistrende soloer og uhemmet energi, fremstår de nå noe mer strømlinjeformet og kalkulerte. Overhodet ikke kjedelige, men heller ikke like spennede som før.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=11015]

 

Turboneger Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018

 

Accept @ Rockefeller

Accept
Rockefeller, Oslo
12.02.2018

 

Det tyske kraftverket Accept var endelig tilbake i Tigerstaden. Og heldigvis var de denne gangen kveldens hovedattraksjon. Bakgrunnshistorien til Accept bør være et kjent kapittel for de fleste, så vi skal ikke gå rundt grøten. Med en settliste på hele 22 låter og med et band i kanonform skulle dette bli en kveld som ikke vil gå i glemmeboken med det første.

Til tonene av Die By the Sword marsjerte Accept (9,5/10) inn på scenen og dro i gang et særs høylytt show som antagelig fortsatt gjaller mellom Rockefeller sine vegger. Det hørtes rett og slett ut som et dusin brunstige grizzlybjørner da Wolf Hoffmann dro i gang med riffene sine. Hoffmann tok umiddelbart kontrollen over både scene og publikum og var som vanlig festens midtpunkt.

Men la oss ikke glemme resten av kraftverket, og ikke minst Peter Baltes på bass som i likhet med Hoffmann er eneste gjenværende fra originalbesetningen. Baltes er definisjonen på power-bassist, og beviste at det enkle ofte er det beste. Når lyden på Rockefeller i tillegg spiller på lag, da blir det tett opp mot en seksuell nytelse å bli massert i øregangene av klassikere som Restless and Wild, Breaker, Princess of the Dawn, Midnight Mover og Fast As a Shark. For ikke å snakke om Metal Heart og Balls to the Wall som nesten førte til at undertegnedes edlere deler reiste seg i giv akt. Nok om det.

Vi fikk servert et godt knippe av nyere låter også, og hele fem låter fra siste albumet Rise Of Chaos. En bra skive uten tvil, men låtene fikk en ny dimensjon live. Det låt rett og slett grisefett, hvor spesielt No Regrets og Analog Man utmerket seg. Høydepunktet blant det nyere materialet kom derimot med Shadow Soldiers («remake» av Head Over Heels..) fra Stalingrad. Rett og slett umulig å ikke få klump i halsen av Wolf Hoffmann sitt eminente gitarspill. For ikke å snakke om teksten og det majestetiske refrenget. Ord blir fattige.

Stemningen var upåklagelig, og æren tilfaller et band som foruten å levere fjellstøtt også til de grader gir av seg selv. Det virker overhodet ikke påtatt når Hoffmann & co smiler og kommer med publikumsfrierier. Det kommer fra hjertet og viser sann spilleglede. En kar som fortjener litt ekstra honnør er mannen med trommestikkene, Christopher Williams, som briljerte med trøkk, teknikk, presisjon, koringer og show. Han er trommeslager med stor T! Men det er selvfølgelig kollektivet Accept som er viktigst, og dagens besetning innehar en perfekt dynamikk. Accept er et velsmurt fandenivoldsk maskineri som valser over det meste som kan krype og gå av liveband som en ubarmhjertig stridsvogn.

Sjelden har jeg vært tilskuer til en slik maktdemonstrasjon fra scenekanten. Superlativene fortjener å henge løst etter en slik begivenhet. Stemningen blant de fremmøtte på Rockefeller var uten å overdrive nærmest ekstatisk. To timer føltes som to minutter. Det eneste skåret i gleden var at det ikke var fullstappet for anledningen. Så til de av dere som liker ekte metal, men ikke var til stede denne kvelden, pell dere på Accept neste gang de besøker Norge. Eller så kommer Wolf Hoffmann og tar ballene dine!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporshein & Terje Dokken

 

[espro-slider id=10974]

 

Accept Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018, The Rise of Chaos

 

Dropkick Murphys @ Spektrum

Dropkick Murphys + Flogging Molly
Spektrum, Oslo
07.02.2018

 

Det ble en irsk-amerikansk festkveld i Spektrum da gutta i Flogging Molly og Dropkick Murphys var tilbake, og bød opp til en svingom på djevelens dansegulv.

Du skal lete hardt og være særs dyktig for å finne en bedre konsertkombinasjon enn Flogging Molly og Dropkick Murphys! Publikum visste også å sette pris på dette, og stemningen var upåklagelig kvelden gjennom. Riktignok var det også denne gangen deler av publikum som viste sin affeksjon ved å gå tilbake til huleboerstadiet og starte med den forbanna ølkastinga, akkurat som sist Flogging Molly var her. Men heldigvis viste de aller fleste det med en allsang og dansing som overgår det meste jeg har sett de siste par årene.

Flogging Molly (8/10) kom traskende ganske så uhøytidelig på scenen, tradisjonen tro med hver sin Guiness i hånda, og hilste en relativt fullsatt variant av Club Spektrum (tribunene på kortsidene var sperret av) velkommen før de satt i gang med The Hand of John L. Sullivan. En låt Dave King hevdet var splitter ny, men nå spilte de den for snaue to år siden på Sentrum Scene også, så det var vel kanskje å tøye begrepet en smule, selv om den først dukket opp i studioformat i fjor sommer.

En låt som det overhodet ikke er tvil om hvorvidt er ny eller ei, er Swagger fra live-debutalbumet Alive Behind the Green Door, og allerede her fikk de mange danseføttene på Spektrumgulvet kjørt seg. Lyden var faktisk litt lav innledningsvis, uten at det så ut til å plage de fremmøtte nevneverdig, og etter at par låter hadde også dette gått seg til. Med et noe kortere sett en de normalt ville kjørt på en headlinerkonsert, var det ikke tid for dødpunkter, og de kjørte ufortrødent på med nok en gammel slager, Selfish Man, og hadde totalt sett kommet frem til en fin blanding med eldre og nyere låter. Og ikke minst spredd de nye godt utover i settet, slik at det ikke ble lengre perioder med materiale som ville vært mer ukjent for den gjengse følger av bandet.

Ukjent var i alle fall ikke Drunken Lullabies, og med den var også kveldens første store allsangøyeblikk et faktum, og dem skulle det bli mange av. King virket rett så stolt der han takket publikum for innsatsen, og introduserte kveldens andre nye låt The Days We’ve Yet to Meet. I den grad man kunne kalle noen av låtene denne kvelden for rolige, måtte nok dette være den eneste som falt inn under denne kategorien. Det tok nemlig ikke lang tid før publikum fikk mulighet til å ta av igjen, og etter et par midt på treet-sanger, var de virkelig tilbake på høyden med Tobacco Island og Devil’s Dance Floor. Og etter at gymsokkene fikk kjørt seg til gangs på sistnevnte fikk vi beskjed om at vi bare trengte å hoppe til neste låt. Bassist Nathen Maxwell tok over mikrofonen og den smittende og enkle rytmen til Crushed (Hostile Nations) fylte lokalet.

OK, så hadde de kanskje to rolige låter på settlista, men If I Ever Leave This World Alive føles ikke slik på grunn av allsangen som følger med den, og den ble med over i de to avsluttende låtene også. Både What’s Left of the Flag og The Seven Deadly Sins er nemlig gamle fanfavoritter og således særs passende til å runde av det som tross alt bare var kveldens oppvarming. Og det sier litt om hva slags kveld det skulle bli, for normalt klarer Flogging Molly fint å by på en helaften med underholdning på egen hånd. Spesielt når bandet er på hugget slik de var denne kvelden, og så lot da også publikum dem vite at de ble satt pris på. Selvsagt er det enkelte låter man savnet, og settlister vil alltid være et diskusjonstema, men med den tiden de var tilmålt kunne man ikke tilfredsstille absolutt alle på det planet, og jeg tror de aller fleste var både godt fornøyde og godt oppvarmet da bandet forlot scenen.

Etter en halvtimes pause var det klart for kveldens hovedattraksjon, og samtidig ble det også merkbart trangere nede på betonggulvet, og i den anledning må det jo bare sies at de som droppet Flogging Molly gikk glipp av en viktig del av det som gjorde det hele til en festaften. Man merket også kjapt at Dropkick Murphys (8/10) var det større av de to bandene utfra deres entré. For der Flogging Molly kom slentrende inn og hilste på publikum før de satte i gang, var det sceneteppefall og en stemningsfull intro som kom blåsende ut av høyttalerne i det Murphys satte igang. Den tekstløse The Lonesome Boatman åpnet nemlig settet, og bandet angrep scenen fra sine platåer som pirater på tokt. Det skulle også vise seg å være stor forskjell i hvordan bandene hadde bygget opp sine settlister. Gutta fra Boston lente seg nemlig veldig på sine fire siste album, med tungt fokus på fjorårets 11 Short Stories of Pain & Glory. hvorav syv ble fortalt.

Fem av dem kom i løpet av de ni første låtene, og i tillegg til de nye høydepunktene First Class Loser og Blood fikk vi også The State of Massachusetts og Going Out in Style blant disse. Bandet virket spillesugne, og energien fra scenen ble kun matchet av den fra publikum. Siden første gangen undertegnede så bandet live for over 15 år siden, har det virket det som om Al Barr sin frontfigurrolle har blitt større og større med hver konsert, og selv om han kanskje ikke er min favorittvokalist i bandet så skal han ha for at han gjør resten av jobben med bravur der han – som Axl Rose i glansdagene – flyr fra den ene enden av scenen til den andre og fyrer opp publikum. Samtidig virker også hovedlåtskriver Ken Casey fornøyd med å ha en noe mer tilbaketrukket rolle, der han i tillegg til å holde kompet gående som bassist også står for de mer melodiøse vokalmelodiene.

Da bandet fyrte i gang med Johnny, I Hardly Knew Ya og Rose Tattoo fikk de begge uansett hjelp så det monnet av publikum, før de erklærte dagen for å være The Clash-day og kjørte en hyllest med deres versjon av I Fought the Law. Kort tid etter var det nok en cover som stod på programmet, denne gangen i form av Richard Rodgers og Oscar Hammerstein sin musikalklassiker You’ll Never Walk Alone. Låta er nok for de fleste kjent som fotballklubben Liverpool sin adapterte hymne, og selv om den i Murphys-form er ment som en inspirasjon til håp i kampen mot den stadig økende mengden med overdoser i hjembyen og området rundt, så rullet det fotballrelaterte bilder på skjermen bak bandet. Og til tross for kveldens største publikumskor, så var det også tilløp til pipekonsert etter sangen var ferdig, høyst sannsynlig fra den delen av publikum som holder med Liverpool-rivalen Manchester United.

Dette er for øvrig noe bandet har uttalt at de var forberedt på, så de så ikke ut til å bry seg nevneverdig og ladet heller opp til en heseblesende avslutning med blant annet Heroes From Our Past, fra deres første virkelig store album Sing Loud, Sing Proud! Før den kalkulerte pausen fikk vi det som kanskje er deres største hit, og låten som nok har fungert som introduksjon til bandet for mange, nemlig Shipping Up to Boston. Og i den korte pausen før ekstranumrene viste publikum at hovedandelen nok ikke har fulgt bandet siden begynnelsen, for de spede forsøkene på bandets slagord-rop “Let’s go Murphys!” ble i stedet overdøvet av nok en meningsløs hoiing av Seven Nation Army-riffet. Like fullt, bandet kom på scenen igjen med forrige turnés åpningslåt, den briljante The Boys Are Back, og overøste publikum med siste rest av energi.

Avslutningsvis ble “halve” publikum invitert opp på scenen og vi fikk Until the Next Time, deres versjon av We’ll Meet Again. Som med Flogging Molly kan aldri alle blir hundre prosent fornøyde med settlista, men både band og publikum virket meget fornøyd med kvelden sett under ett, og det skulle bare mangle med en slik festpakke!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=10994]

 

Dropkick Murphys Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2018

 

Flogging Molly Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2018

 

Monolord @ Revolver

Monolord + Firebreather
Revolver, Oslo
09.02.2018

 

Firebreather og Monolord sparket i gang helgen på Revolver med dunder og brak. Denne fredagen var vi klare til å tre inn i et utsolgt Revolver. Og utsolgt var det så definitivt, for her var det stappfullt.

Første band ut var svenske Firebreather. Siden undertegnede verken hadde sett eller hørt om bandet før, så ble det kjørt en rask gjennomgang av skiva deres på Spotify kvelden før. Dette var interessant og opptil flere ganger underveis slo det meg at Firebreather (8/10) kunne minne om High On Fire, bare en hel del treigere. Det var ikke så lett å se gutta på scenen i heksegryta på Revolver, men de hadde absolutt en god dag på jobben, og publikum fikk en solid dose doom.

Etter en ekstremt verdig oppvarming var det endelig tid for Gøteborgs seigeste trio, også kjent som Monolord (8,5/10). De åpnet settet med låta Where Death Meets the Sea, fra deres nyeste album Rust. Musikken hørtes enda seigere ut live, men det låt likevel massivt.

Dersom du har vært publikum på Revolver før, vet du at det er essensielt å stå så nærme scenen som mulig hvis du skal se noe. Til tross for at det ble veldig trangt og intimt på lokalet, klarte jeg å finne en plass med en noenlunde grei utsikt. Lydmessig fikk jeg trøkket rett i trynet. De spilte så høyt at det smalt i veggene – topp stemning!

Publikum dabbet litt av midtveis i settet, men sørget likevel for åapplaudere og juble høyt etter hver eneste låt. Det gikk ikke mer enn et par låter før stemningen plutselig var på topp igjen, da Rust-introen ble sparket i gang. Dette var uten tvil et av kveldens høydepunkter, sammen med den tolv minutter lange Empress Rising.

Monolord fremstod for øvrig som en velspilt enhet som oste av selvtillit fra start til slutt. Jeg storkoste meg under hele konserten, og det var tydeligvis flere andre med samme oppfatning.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

Steel Panther @ Sentrum Scene

Steel Panther
Sentrum Scene, Oslo
01.02.2018

 

Rockerne fra LA har vakt nesten like stor oppmerksomhet for sine ville opptredener som for selve musikken. Nå er de tilbake til glede for en stappfull Sentrum Scene.

Bland sammen hårspray (nok til å ødelegge ozonlaget en gang for alle), tights med dyreprint, en god dose stereotypi og Sunset Blvd. anno ’88, og du får bandet Steel Panther: En parodi på 80-tallets hårmetall som er like ironisk som den er seriøs. Denne setningen oppsummerer ganske nøyaktig hva Steel Panther (8/10) er og gjør.

Jeg fikk ikke med meg om konserten solgte ut eller ei, men det var i alle fall trangt om plassen på Sentrum Scene i kveld. Folk ikledd neontights, svære parykker og annet glam-tilbehør – såkalte ”Fanthers” – var selvfølgelig også å se her denne gangen.

En settliste fylt med titler som Asian Hooker, Gloryhole og Goin’ in the Backdoor kan få en til å rynke litt på nesa, men musikalsk sett er dette sykt tight, og Michael Starr sin stemme er på topp gjennom hele gigen. Bandet er i storform, og til tross for tekstene, er låter som Eyes of a Panther allsangvennlige og gjør 80-tallets gamle helter grønne av misunnelse.

Etter et par låter prøver bassisten seg på litt norsk og forteller at han ”elsker Norge” fordi damene her er lette på tråden. Etter denne påstanden takker han pent for at publikum valgte å gjeste konserten deres, til tross for at Arch Enemy spilte samtidig like rundt hjørnet. Deretter blir det dessverre en altfor lang seanse med komikk før de begynner å spille igjen. Så var det på tide med gitarsolo, og den utfører Satchel med glans!

Senere blir en jente tatt opp på scenen og får sitte på en krakk midt i blant bandet mens de fremfører Weenie Ride. Til alle sin overraskelse synger hun ivrig med og kan teksten på hele låta. Så kommer vi til 17 Girls in a Row, hvor de 17 mest lær- og nettingkledde jentenei lokalet blir tatt opp på scenen for å, tja…danse? De holder strippeklubb-vibbene gående et par låter til før de blir eskortert ned igjen fra scenen.

Når Steel Panther spiller 15 låter i løpet av over to timer, er det klart at det blir rom for tull og moro, men det ble i overkant mange oppfordringer om å vise frem brystpartiet, for å si det mildt. Mange hadde nok forlatt Sentrum Scene denne torsdagen om de ikke var kjent med hypen deres, men det så heldigvis ut som folk visste at det måtte tas med en liten (stor?) klype salt.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken

 

Steel Panther Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2018, 2018 Lower the Bar Tour

 

Guns N’ Roses til Norge

Guns N’ Roses og deres ekstremt vellykkede «Not In This Lifetime Tour» viser ingen tegn til å bremse, og det legendariske bandet er i 2018 klare for 13 stadionshow i Europa, i tillegg til å headline store festivaler. Fra 3. juni vil denne Live Nation produserte turnéen starte ferden gjennom hele Europa, og 19. juli står Oslo og Valle Hovin for tur!

VALLE HOVIN, OSLO – 19. JULI 2018
Forsalg via livenation.no fra onsdag 15. november kl. 10.00.
Ordinær salgsstart torsdag 16. november kl. 10.00.

Den første europeiske delen av «Not In This Lifetime Tour» solgte over 1 million billetter i 2017, og ble årets mest vellykkede turnè. Noe som uten tvil viser at holdningen, ånden og innflytelsen til både Guns N’ Roses og rock & roll fremdeles er like sterk.

Med gruppens 1985-formasjon, stormet Guns N’ Roses uberørte, unike og ustoppelige fremtoning inn på den voksende Los Angeles-rockescenen. De fanget en hel verden med utgivelsen av debutalbumet «Appetite for Destruction» i 1987 – den bestselgende amerikanske debuten noensinne, med 30 millioner solgte eksemplarer globalt. I 1991 okkupert den syv ganger platina vinnende «Use Your Illusion I» og «Use Your Illusion II» de to øverste plassene på Billboard Top 200 ved utgivelse.

I løpet av det siste tiåret har Guns N ‘Roses gjennomført utsolgte show og headlinet festivaler over hele verden, etter den kritikerroste utgivelsen av 2008s RIAA platina-nominerte «Chinese Democracy». Seks studioalbum senere, er Guns N’ Roses en av de viktigste og mest innflytelsesrike i musikkhistorien, og fortsetter å sette referansen for liveopptredener for millioner av fans verden over.

Bandet består av Axl Rose (vokal, piano), Duff McKagan (bass), Slash (lead gitar), Dizzy Reed (keyboard), Richard Fortus (rhythn gitar), Frank Ferrer (trommer) og Melissa Reese (keyboard ).

Dette blir garanterte et «hvor var du da Guns N’ Roses spilte på Valle Hovin»-øyeblikk. Vi ses i juli!

FACEBOOK-EVENT

 

Foto: Terje Dokken

 

Great White @ Hard Rock Café

Great White
Hard Rock Café, Oslo
18.10.2017

 

Er konserten avlyst eller har jeg tatt feil av dagen? Det var den første tanken som streifet meg der jeg trådte over dørterskelen på Hard Rock Café. Klokka var 21:15, og inne i lokalet var det godt om plassen for å si det mildt. Et provisorisk salgsbord med Great White-skjorter og bandets siste utgivelse, Full Circle, var et av få tegn på at det skulle være konsert med et forholdsvis suksessrikt band som har solgt over ti millioner album siden debuten i 1984. De få, men dedikerte som hadde møtt opp skulle få servert en skikkelig hitparade med en veldig hyggelig overraskelse….

Great White (7,5/10) dro i gang med I’m Alright fra sitt siste album, og lyden satt som ei kule. Sjelden har jeg hørt bedre lyd på Hard Rock, og bandet lot seg heldigvis ikke affisere av det begredelige oppmøtet. Noe som i seg selv er imponerende. Mange savner nok Jack Russell, men Terry Ilous var på fra første låt og prøvde så godt han kunne å overbevise publikum. Noe han klarte med glans der han grasiøst beveget seg rundt på scenen og virkelig ga av seg selv. Vokalprestasjon var det heller ingenting å utsette på. Han kjørte sin egen stil, og det holdt i lange baner. Han er ikke Jack Russell, og prøver heller ikke å være det.

Men det var jo gamlegutta – Kendall, Lardie og Desbrow – de fleste hadde kommet for å se og høre. Kendall fyrte løs det ene fete riffet etter det andre, og Lardie holdt seg pent og pyntelig i bakgrunnen som alltid. Stødig med både gitar, synth, tamburin og koringer. Desbrow er fortsatt et fyrverkeri bak trommene, og en opplevelse i seg selv. De gamle ”haiene” leverte, for å si det kort og konsist. Helt fra Call It Rock ‘n’ Roll til avslutningslåta Once Bitten Twice Shy.

Vi fikk servert flere klassikere, og spesielt gledelig var det å høre Desert Moon, Lady Red Light, Mista Bone og Rock Me. Kveldens overraskelse, og selve rosinen i pølsa, var derimot Face the Day. En låt de har udødeliggjort og ikke spiller så altfor ofte. Det var rett og slett en nytelse å endelig få høre den live.

Stemningen tok dessverre aldri helt av, selv om det var et par veldig ivrige fans som kjørte luftgitar showet igjennom. Noen skravlebøtter gjorde sitt for å ødelegge opplevelsen for resten, og det var synd at ikke Ilous tok mikrofonen og stappet den opp et visst sted på vandalene. Rett og slett respektløs, pinlig og veldig irriterende oppførsel.

Til tross for labert oppmøte og noen særs perifere ”fans” til stede så ble det en veldig hyggelig kveld. Men det er lite trolig at bandet noensinne kommer tilbake, selv om Ilous lovte så på slutten. Til det var oppmøtet for deprimerende. En stor bonus var uansett at bandet etter konserten tok seg god tid til å skrive autografer og snakke med fansen. Bare så synd at ikke flere kjente sin besøkelsestid denne kvelden, for Great White leverte fet rock ‘n’ roll selv uten gode, gamle Jack Russell.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

Great White Setlist Hard Rock Cafe, Oslo, Norway 2017, Full Circle

 

Elder @ Blå

Elder + Child
Blå, Oslo
21. juli, 2017

 

Etter en rolig konsertsommer starter sesongen på Blå med trekløveret King Buffalo, Child og Elder, som er mer enn villig til å gi jernet på denne varme fredagskvelden. Metallhuene i Oslo lar seg ikke be to ganger, og fyller lokalet i svart.

Jeg rekker akkurat ikke å få med meg King Buffalo, men ifølge ryktene gjorde de en respektabel innsats som kveldens første oppvarming. Idet klokka bikker 21.00 er det åpne betonglokalet fullt av folk. Det er kanskje ikke så rart med tanke på hvilken ukedag denne begivenheten befant seg på.


Bilde: Child. Foto: Pål Bellis

Neste band ut er den australske trioen under navnet Child (8/10). Deres musikalske verden startet for over 40 år siden, selv om trioen i vår virkelige verden startet så sent som i 2012. Hardrock blandes med litt blues med progressive tendenser. Allerede fra første sekund er dette forfriskende fett.

Dempet belysning i lillanyanser hjelper også på å skape den groovy 70-tallsstemningen vi befinner oss i. Opptredenen i seg selv virker veldig uanstrengt og gjør lytterjobben ekstra behagelig for meg og resten av salen. Klinkeklar lyd fra anleggene er også med på å styrke det gode førstegangsinntrykket jeg fikk av bandet.

Energinivået til gutta er vel sånn midt på treet, men jeg forventet ærlig talt ikke noe fyrverkeri til denne type sjanger heller. De treffer derimot spikeren på hodet som oppvarmingsband før hovedakten går på. De avslutter det hele med en saftig gitarsolo og en klassisk «see you soon» – det håper jeg på, i hvert fall!

Red Fang spilles i bakgrunnen mens det rigges opp til kveldens store underholdning. Mye skal gå galt dersom dette live-maskineriet skal feile. Elder (10/10) viste seg å være et sjeldent rutinert konsertfenomen sist de var på Oslo-besøk, så jeg undres naturlig nok på om de gjør full nytte av dette på denne fredagen også.


Bilde: Elder. Foto: Pål Bellis

De går på presist 21.45 og jeg merker umiddelbart at lyden er noe mer grøtete enn oppvarmingen, men det kan nok skyldes min nye «front-and-center»-plassering. Bak bandet spilles det en sammensetning av meget spesielle videoer: Alt fra kaleidoskopiske bilder til is og flammer rundt en spinnende trone. Veldig random. Etter ti minutter fader Compendium ut i roligere partier før den bygger seg opp igjen og avslutter. Blå er på dette tidspunktet stappfullt (og meget varmt). De gangene jeg ser meg rundt om i salen er det alltid en neve å se i været, og det ser ut som absolutt alle nyter det som blir levert.

Neste låt ut er stort sett instrumental, med en liten dose ørkenstoner. Selv om dette nummeret er noe roligere og kortere enn andre vi har fått servert så langt, er det fremdeles nok futt i til å vedlikeholde publikums interesse. Sanctuary har futtet til Think Lizzy og råheten til Red Fang. De holder fremdeles koken på scenen mot konsertslutt, men folkemassen blir noe redusert. Jeg mistenker at varmen kan være den store årsaken til nettopp dette. Siste låt ut er gode, gamle Gemini, som får massiv respons fra salen. «We want more» ropes det i et par minutter før bandet dukker opp igjen til en absolutt siste sving. Woho! For et band. For en kveld. Både band og tilskuere kunne dra svette og glade fra Blå denne fredagen.

[espro-slider id=9477]

[espro-slider id=9478]

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

Ministry @ Rockefeller

Ministry
Rockefeller
21. juni, 2017

 

I vår vidunderlige musikkverden er det noen band som bare virker å leve evig og aldri gi seg. Noen klarer dette med suksess, mens andre burde kanskje vurdert å legge opp for ett år eller femten siden. Noen som derimot har kunnet vise at de fortsatt holder koken, er selveste Uncle Al og Ministry (9/10) som denne onsdagen motiverte menigheten til alt annet enn å sitte ned idet det ble bladd fram til salme 69.

De rent store forventningene om å få en knirkefri, glimrende konsertopplevelse var dog ikke til stede. For det første, så skapte en punktering i Bergen omegn en del usikkerhet rundt selve konserten og gjorde i tillegg at det ikke ble noen oppvarming i form av Hell:Sector. For det andre, var det en litt sliten Al Jourgensen som stod nokså statisk bak mikrofonstativet sist undertegnede så Ministry live på Wacken 2012, sammen med det som virket å være et litt uinspirert band. Men alle kan vi ha en dårlig dag, og ekstra morsomt er det da å stå imot alt av punkterte dekk og skuffelser fra fortiden, og heller skru alt opp til 11 og sparke ræv.

Selv om det ikke var helt skrint, kunne nok ikke forsamlingen denne kvelden anklages for å utgjøre den mest fulltallige som noensinne har samlet seg i Rockefellers historie – tydelig noe preget av bergensk bildekksintervensjon –  men det betydde ikke at det var lagt noen som helst demper på stemningen der inne. I et mangfoldig publikum med gamle ringrever, industrielle gothere og en litt yngre generasjon Ministry-fans, var det tydelig at bandet fortsetter å engasjere og påvirke den dag i dag. Og at både musikk og budskap appellerer til et bredt spektrum av miljøer og generasjoner.

Og appellere skulle de fortsette å gjøre. En del trenger litt tid på å komme skikkelig i gang på scenen og første låt kan fort bli til prøvekaka, men med første låt i form av nettopp Psalm 69 viste Ministry det motsatte. På mirakuløst vis var lyden på Rockefeller faktisk god denne kvelden og alt var brutalt velbalansert fra første anslag. Uncle Al var definitivt i storform, og med masse energi og imponerende kapasitet som stod som klar kontrast til den Al som undertegnede var vitne til for fem år siden. Vokalt sett presterte han innmari bra, der han sint spyttet ut Lies Lies Lies og intenst brølte ut Just One Fix, og musikalsk sett var det jamnt over lite å klage på hos både onkel selv og resten av bandet.

De fremstod som oppriktig gira på å spille og hadde tett kontakt med publikum samtidig som det var god flyt på scenen. Det var rett og slett et helhetlig samspill mellom alle som var til stede, hvilket kontinuerlig bidro til å løfte stemningen mer og mer langs med veien – akkurat passe politisk med en solid dose av rått.

Med både nyere og eldre materiale på settlista, er det dog klassikerne som engasjerer mest, og selv om Antifra fra det kommende albumet AmeriKKKant både fikk folk med og låt dritbra, var det et savn hos flere at Jesus Built My Hotrod ikke stod på programmet denne kvelden. Allikevel var dette en knallkonsert som ikke lot seg begrense av noen faktorer rundt, og da de dro til med So What fremført på mesterlig vis var det ingen tvil: vi er sabla glade for at Uncle Al fortsatt viser fingeren til en New World Order.

(Kommentar: For de som ville se Hell:Sector og fortsette festen, ble dette muliggjort i form av etterfest på John Dee som vi dessverre ikke hadde mulighet til å delta på denne kvelden.)

 

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget

 

Ministry Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, European Tour 2017

 

Inferno Festival 2017 – Fredag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
14. april, 2017

 

Fredag

Det er litt slunkent oppmøte idet jeg ankommer Rockefeller på fredagen, men det kommer seg heldigvis litt rett før dagens første band, Insidious Disease (9/10) går på scenen. Bandet virker å være i storform og trøkker til fra første tone, og bandets tunge og brutale death metal er helt perfekt å starte konsertdagen med. Det går hovedsakelig i låter fra bandets eneste album Shadowcast. Vi får også en ny låt som jeg dessverre ikke husker navnet på i farten, men det hørtes veldig lovende ut med tanke på neste album. Marc Grewe er en fantastisk frontfigur som er flink til å få med seg publikum, og med et så profesjonelt band i ryggen er dette dømt til å bli fett. Litt synd at ikke flere tok turen, men vi som var der storkoste oss – og det er tross alt det viktigste.

Sørafrikanske Diabolus Incarnate (5/10) er festivalens eksotiske alibi, og gjør en godkjent opptreden for en lytter uten inngående kjennskap til bandet fra tidligere av. Bandet er vokalist/gitarist Dieter Engels hjertebarn, og har til tross for sju års fartstid kun en demo og en singel på samvittigheten. Afrikanernes black metal serveres på et bakteppe av synth, og er melodiøs nok til at sammenligninger med svensk metal kan forsvares – band som Hypocrisy rinner en i hu. Visuelt legger bandet seg på Desaster-linja; ett medlem med liksminke, resten uten. Melankolske Aborted står igjen som høydepunktet, før bandet avslutter settet med singelen Transcendence.

Lyden er en vits både i kvalitet og volum da Anaal Nathrakh (7/10) går på scenen, men heldigvis tar det seg opp allerede på andrelåta Keep Your Children Close and Pray for Oblivion. Ti år etter at bandet gjorde sin første gig utenfor hjemlandet på nettopp Inferno er britene tilbake, og i bagasjen har de et oppjustert arsenal med illsint grindcore og blast beat-basert black metal. Når vi har kommet frem til Depravity Favours the Poor og In the Constellation of the Black Widow, begynner Anaal Nathrakh i større grad å skake fundamentet på gamle Torggata bad, selv om clean-vokalen til Dave Hunt forsvinner inn og ut av lydbildet etter eget forgodtbefinnende. Birmingham-gutta avslutter med Do Not Speak, som introduseres med et Orwell-sitat som fanger tidsånden («boot», «forever», «human face» – google) på en passende måte.

Infernal War (6/10) hemmes av en statisk opptreden og lite særpreget vokal, men utover dette er det pur, maskinell, thrasha black metal fra ende til annen. «Ivan Drago-metal», har jeg noe stereotypisk notert på blokka mi. De sparsomt behårede muskelbuntene fra Polen skal ha for innsatsen, men det vil være en overdrivelse å si at man hadde gått glipp av noe essensielt dersom man hadde stått over denne konserten. Det hele er særs tight og knallhardt, og etterlater lite livsrom for improvisasjon. Større variasjon i tempo kunne gitt konserten en bedre dynamikk, men på den annen side kler bandet bandnavnet sitt godt – dette var et nådeløst sanseangrep fra første anslag.

Selv om utgangspunktet for sveitsiske Samael (7/10) har vært svartmetall, utviklet musikken deres etter hvert til å bli mer industriell og gotisk sjangermessig. Da konserten ble sparket i gang, var det et passe glissent Rockefeller som tok i dem imot, men dette syntes dog ikke å plage bandet voldsomt, for de leverte absolutt en god vare. Først fikk vi Black Trip fra albumet Ceremony of Opposites, og videre utover i settet kom det en god blanding av eldre, samt nyere materiale. Det var noe lekent over opptredenen, og at ikke dette bandet får mer oppmerksomhet her til lands slår meg egentlig som litt merkelig.

Men det har kanskje noe med at de ikke er svart nok for metallfolket, for heavy for alternativrockerne og ikke syntha nok for gotherne. Det var til tider liv og røre å spotte blant publikum, så de var åpenbart gira. Spesielt under Rain og Baphomet’s Throne. Jeg må påpeke at låtene etter hvert ble litt like – de hadde ofte samme oppbygning, med snille industripartier som gjerne beveget seg over i det monsterbrutale. Et tøft virkemiddel, men som sagt litt mer variasjon hadde ikke skadet.

Windstein var selvfølgelig festens naturlige midtpunkt der han sto, mindre enn en armlengde fra de forreste tilskuerne. Han var på vakkert vis omringet av resten av gutta i Crowbar (9/10), som la et ultratungt grunnlag for kvelden. Den varierte spillingen til trommis Tommy Buckleys var spesielt med på å løfte de noenlunde monotone og repeterende sangstrukturene, og ga det hele en ekstra friskhet og fylde.

Publikumet på svette og tettpakkede John Dee var godt tent under hele konserten, med entusiastiske brøl og nevene høyt i været. Dette var noe som definitivt behaget frontmannen, da han ofte oppmuntret folk til å rope høyere og høyere. Disse gutta har jo holdt på i mange år, så det var herlig å høre at Windsteins hese stemme fremdeles er rå, skitten og kommer heeeelt ned fra ølvommen. Det har bare manifestert seg som beundringsverdig patina etter alle år, og det var med på å heve kvaliteten totalt sett.

Fredagens siste band ut er vel kanskje det jeg så mest frem til på hele festivalen. Det begynner å bli stappfullt rundt omkring, både i salen og på galleriene idet veteranene i Gorgoroth (7/10) gjør seg klare på scenen. Sceneteppet trekkes til side, og bandet kjører i gang til enorm jubel fra publikum. Lyden er ikke noe å skrive hjem om, men den er vel så råtten som bandet selv vil ha den, pluss at vokalen blir veldig høy i forhold.

Men det er jo Gorgoroth vi snakker om her, så det skal være litt skittent og brutalt. Stemningsmessig så blir det en veldig Pentagram-feeling over det hele, og det er tross alt et av favorittalbumene mine av bandet. Av låter så spilles det fra hele bandets karriere, og vi får for eksempel Katharinas bortgang fra tidligere nevnte album samt legendariske Revelation of Doom fra Under the Sign of Hell. Det var også kult å høre Destroyer og Incipit Satan.

Gorgoroth leverer et gjennomgående greit show, og det er alltid en fornøyelse å se Hoest live. Han er en veldig dyktig vokalist og frontfigur som gjør veldig mye ut av seg selv på scenen, og han er veldig flink til å få med seg til å få med seg publikum og skape uhyggelige og gode stemninger. Det er ikke den beste konserten jeg har sett med bandet, men det var så absolutt godkjent og akkurat så skittent som man kunne forventet.

 

Tekst: Monique Mesquita, Sigurd Thune og Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=8963]

Kenneth:

[espro-slider id=8816]

 

Høstsabbat 2016 @ Vulkan Arena

Høstsabbat
Vulkan Arena, Oslo
16-17.09.2016

 

Siden 2013 har Høstsabbat brakt band og publikum fra scenen for undergrunnsmusikk i Norge, og har også brakt med seg internasjonale innslag innen de aktuelle sjangrene i tillegg. Med band som kan by på både doom, stoner, rock, blues og sludge, og musikk i ymse relaterte gater, er ikke dette din vanlige mainstream-festival – og det er det vi elsker med Høstsabbat.

 

Fredag

Årets festival ble i tillegg holdt på Vulkan arena, kontra de forrige som er blitt holdt på Betong, med annethvert band på selve Vulkan og Pokalen, og fredagen fløy vi av gårde til sabbaten på koster og geiter og demoner (eventuelt buss) for å bli med på moroa.

Først ut på Pokalen var norske Day of the Jackalope (7/10) som fyrte av startskuddet for to dager med sabbatmoro. Konserten sparket fra med bra spilling og entusiasme, og med vokalist Anders Hellestveit i storform, var det lett å finne den rette stemningen fra første stund. Det er aldri lett å være først ut, men Jackalope-karene lot ikke noe komme i veien for å sparke skikkelig fra. Noe som derimot var påfallende, var hvordan lyden på nettopp denne scenen var mer enn bare litt laber (les: ille), men med en god dose hard, bluespreget rock som verdig oppvarming innabords, var det allikevel bare å glede seg til alt som skulle komme.

dayofthejackalope_0018

Rett etter var det de progressive Hønefoss-karene i Wobbler (8/10) som stod for tur. Det er ingen tvil om at bandet er satt sammen av sabla dyktige musikere hver for seg, men på årets sabbat ble det også klart at de i tillegg er samspilte, at de vet å skape liv på scenen, får med seg publikum og trigger lattermuskelen. Med hopp og sprett, filosofiske beretninger om gnocchi i forkant av låta Gnocchi-Gnosis og spøker om rollen til tamburinen de hadde med seg, fremstod de fortsatt som et seriøst band som evnet å balansere det nedtonede og det mer energifylte, samt imponerende enkeltstående musikerprestasjoner og en helhetlig flott musikalsk opplevelse. Wobbler klarte med dette å male et herlig, progressivt musikkbilde, og selv om det trakk litt ut på slutten, kan ikke dette kalles noe annet enn knall.

_mg_0795

Ilende ned til Pokalen igjen var det så tid for Cult of Occult (4/10). Det franske bandet beskriver seg selv som vanhellig «blackened sludge» gjemt i mørket fra Helvetes porter, noe som skapte forventninger om at det var noe skikkelig brutalt og mørkt i vente. Dette skulle dog vise seg å bli noe halvveis, selv om forsøket for så vidt var der. Musikken ble fremført helt OK, oppmøtet var helt OK og konserten i sin helhet var helt OK – intet mer, intet mindre. Det var tidvis litt tafatt tilstedeværelse på scenen, musikken mindre tight, vokalen vaklet og det rytmiske virket ikke å være tilstrekkelig spot on. Lyden på Pokalen var dog fortsatt kritikkverdig, noe som kan tenkes å ha påvirket bandet denne kvelden. For som en i publikum uttalte: «Det ble litt som om Limp Bizkit ble satanister og skulle spille metal.»

cultofoccult_0074

Deretter var det britene i Bong (7/10) som var klare til dyst for å komme med litt skikkelig psykedelisk, doom-prega drone til sabbaten. Det er tydelig at karene i Bong kan lyd, for eksempel ved at ting som bue på gitarstreng ikke ble pretensiøst og overflødig, men i stedet skapte en faktisk musikalsk effekt, og at de utvilsomt er gode på å skape bra musikk sammen. Konserten i seg selv ble i grunn som forventet i form av en mer dyptgående, organisk utgave av alt som de allerede får til så bra i studio, med en suggererende, tung og velbalansert opplevelse for alle som var til stede.

bong_0012

Deretter var det dags for nabolandets Maida Vale (9/10). Til tross for at Pokalen fortsatt burde vunnet en pris for laber lyd denne første kvelden, lot de ikke dette sette en stopper for noe. For MaidaVale består av fabelaktige kvinnfolk som både er dyktige musikere og som besitter en god dose karisma. Alle låtene var velspilte, vokalen til Matilda Roth var på topp og det var umulig ikke å la seg rive med. Dette gjorde at de få stedene man kunne pirket på måtte vike for helheten, som rett og slett ble flott. Hver låt kom som herlige tunge bluesrockperler på en snor, og det å få med seg gromlåta (If You Want the Smoke) Be the Fire live ble en høgdare. (Men man kan jo spørre seg selv hvorfor de utgjorde det eneste kvinnelige innslaget på hele sabbatens line-up, men det er en annen historie. Som i grunn er denne historien. Videre kan man jo lure på om de flertallige svenske innslagene under årets festival egentlig er et snikforsøk på ny unionstid. Her kan det jo grubles. Journ. anm.)

Sist ut første halvdel av denne Høstsabbaten var britene i Conan (8/10). Fra første tone var satt var det ikke vanskelig å forstå hvorfor de var headlinere den dagen, for dette er drevne karer som vet å levere det de selv kaller tung og «huleboersk» battle doom. De holdt et jamt over høyt nivå under hele konserten, og selv om det var noe færre folk til stede enn ventet var det stemning nok til både å ta og føle på langs med hele veien. Det vokale var rett og slett rått, samspillet tight, og det var akkurat rett mengde tyngde, driv og musikalsk balanse – for selv om dette er tunge saker var det fortsatt framdrift hele veien. Med dette ga Conan oss det som uten tvil var en dødsbra avslutning på sabbatens første dag.

conan_0030

Eller rettere sagt konsertavslutning, for som en trivelig coda til festivalens første dag, var det nettopp Conan som skulle være DJs på den arrangerte etterfesten. Som Høstsabbat selv har uttalt: «It ain’t over until the fat lady sings.» For etter en knall aften med så mange gode konserter, var det ikke rart at stemningen var på topp blant alle som var til stede og som naturligvis ville være igjen for å kose seg videre. Og «mjødet» fløt, latteren runget, gode samtaler av ulik dybde fant sted og timene fløy, før det plutselig skulle vise seg å bli tid for å bevege seg hjemover, og bli frisk og rask del to av sabbaten.

 

Lørdag

For karpe diem! Eventuelt meridiem (også kjent som ettermiddagen, journ. anm.). Ny dag, nye muligheter og tilsvarende fjollete floskler, og først ut var Reptile Master (5/10). Dette viste seg dog ikke å være helt på topp, og det kan tenkes at bandet muligens brant seg litt på å være først ute akkurat denne dagen. Lyden på Pokalen var nemlig skjerpet ganger veldig mange, men allikevel var vokalen litt ute og syklet, og det var noe som virket å mangle hele veien – og da ikke bare mangel på stinn brakke. Det betyr ikke at konserten var direkte dårlig, men den var heller ikke helt overveldende fantastisk og havnet litt midt på treet for oss.

Etter dette var det klart for Wild Rocket (6/10). Med en konsert som startet noe tamt, virke – her også. Ut i settet kunne derimot de romrocka irene bevise at det i grunn var helt motsatt, for kurven av samspillenergi, vokalprestasjoner og det som først var litt vaklende pauser mellom låtene vokste seg eksponentielt opp, og resulterte i nettopp den spaca opplevelsen det i utgangspunktet var forventet å få fra dem. Og med en passe tøff backdrop med surrealistisk og til dels forstyrrende filminnhold man kunne godte seg med som en bonus ved siden av musikken, ble helheten i grunn veldig fin.

_mg_1044

Det er jo som kjent «no rest for the wicked», og brått var det tid for Mammoth Storm (7/10). Albumet Fornjot har jamt over vært godt mottatt siden utgivelsen i 2015, og det skulle vise seg at det vi fikk servert gjorde seg like godt live som på skive. Bandet er gode på det de gjør, samspillet var bra og enkeltprestasjonene like så, og dette skapte naturligvis en god atmosfære blant alle som var der. Svenskene skuffet med andre ord ikke, der de blide og glade innfridde all forventning med kul musikk, tunge toner og glimt i øyet.

mammothstorm_0075

Som en skarp kontrast til mammutene stod så Kollwitz (10/10) for tur. Én ting er å høre bandet på skive, men når man ser Kollwitz live er det ikke rart å forstå hvordan Bodø-bandet stadig vokser seg større og større. For konserten kan ikke beskrives som noe annet enn en opplevelse – og en stor en som sådan. Fra første tone ble satt, ble rommet tømt for alt annet enn den musikalske cocktailen av det raffinerte og det rå, det vakre og det brutale, og det kalde og det gripende som ble spydd ut mot oss. I tillegg til å være sabla gode på scenen, består Kollwitz av svært dyktige musikere som evner å trollbinde publikum med en kakofoni uten like der de maler et stort, mørkt lydbilde, med den gjennomtrengende og effektfulle vokalen til Frederik Hillestad i spissen. Når man i tillegg legger til at alt som foregikk var gjennomført og sømløst og uten dødpunkter, kan ikke dette kalles noe annet enn rått.

kollwitz_0004

Etter å ha fått luften slått ut av seg og blitt høy på støy, var det tid for atter et band fra Söta bror i form av Jeremy Irons and the Ratgang Malibus (8/10) (som i forkant har vært klare på at navnet ikke har noe å gjøre med skuespilleren – överhuvudtaget. Journ. anm.). Det første som slår en er hvor ufattelig godt vokalist og gitarist Karl «Carlos» Apelmo evner å bruke stemmen sin der han går inn i og sjonglerer flere stiler – alt fra mer klassisk til falsett til mer hardt – og mestrer det med glans. Resten av bandet spilte også godt og fikk fram alle de små musikalske nyansene som satte prikken over i’en i denne cocktailen av space og klassisk rock, med en dose psykedelia attåt. Og man kan i grunn være nokså sikker på at man ikke er den eneste som har hatt en god konsertopplevelse når flere buer idet det annonseres at det nå er tid for siste låt.

_mg_1205

Med stadig flere gode opplevelser innabords, var det klart for Siena Root (7/10) – et band som mange hadde ventet på. Det finnes overhodet ikke merkelig at dette er karer som folk vil se, for her snakker vi en konsert med både talent og en stødig tilstedeværelse på scenen hele veien fra alle. Med en rytme, groove og en sound man automatisk ender opp med å ta og føle på, ble det hele forsterket av dritgode musikere som ga alt og levde seg inn i hver eneste tone. Selv om de alle utgjorde en god helhet, kom den største helten i form av Erik «Errka» Petersson, som viste at han virkelig kan ta av på orgel som få andre. Allikevel ble det litt for mye jam-preg, for selv om det er gøy å høre hvor flinke folk er og hvor moro det kan være med improvisasjon, ble det litt lite av de faktiske låtene og i stedet litt mye annet som i grunn trakk ut tiden litt. Men konserten ble ikke spolert av den grunn, for Siena Root klarte med glans å innfri både forventninger og mer til.

_mg_1281

Nede på Pokalen igjen var det derimot tid for å tone det hele kraftig ned med irske Slomatics (7/10). Med en flokk som stadig krøp nærmere scenen, var det tydelig at dette var noe flere gledet seg til. Og det skulle vise seg at det var grunn til nettopp å glede seg til dette, for selv om det startet noe mindre på plass med en intensitet som virket å stagge og bremse seg selv en smule, sammen med litt vaklende spilling, tok dette seg kraftig opp – og det svært så raskt. Med unntak av noen hull der «det lille ekstra» virket å mangle, var det både dybde, tyngde og driv blant alt og alle på scenen. Bandet spilte i det store og hele tight og godt, og de skal også ha for gull kommunikasjon med publikum hele veien, hvilket alt i alt gjorde hele konserten til noe svært positivt.

Sist men ikke minst var det klart for Truckfighters (8/10). Vokalist og bassist Ozo kunne annonsere at det var ny trommis i vente denne kvelden, som på Det Store Internett visstnok går under navnet Incognito, og deretter den gode, gamle: «Fuckings Norge.» (Det enkle er ofte det beste, journ. anm.) Truckfighters er et band som mildest talt gjør seg live. Gitarist Dango fremstår nærmest som strengekvivalenten til Animal fra Muppet Show der han virker å ha springfjær i alt, og innlevelse har de alle mann. Bandet gjør en god jobb med det de driver med og spiller fletta av låtene sine, men noen ganger blir det litt lite samspill og litt mye hver for seg på scenen, der Dango virker å ha sugd ut noe av energien fra de to andre som da står igjen med litt mindre å gi. Men dette betyr ikke at det er mye å sette fingeren på her, og med smakebiter fra det kommende albumet og en god dose glimt i øyet, var dette mer enn bare en litt god måte å avslutte konsertrekka til årets Høstsabbat.

truckfighters_0079

Men igjen skulle det dog ikke ende her, for suksessen fra gårsdagen måtte selvsagt gjentas med etterfest med mer DJ-moro. Denne kvelden var det Siena Root som hadde det musikalske ansvaret og stilte med god soundtrack for å runde av årets Høstsabbat på skikkelig vis. Det er jo vanskelig å gi seg etter noe som har vært såpass trivelig, og da er det fint med litt festivitas og baluba på tampen. Igjen ble det bra musikk, igjen ble det drekka, igjen ble det skål, igjen ble det ledd og igjen ble det klovnet – både med gamle og nye venner. Tida flyr i godt lag, og etter at klokken hadde tikket seg stadig nærmere det som ble en bysselalletid av relativ størrelse, er det minst én ting som står igjen som sikkert, nemlig at vi allerede gleder oss glugg til neste år!

 

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Pål Bellis & Guro Torget

 

[espro-slider id=6605]

 

Mayhem fremfører hele «De Mysteriis Dom Sathanas»!

Øya 2014

Mayhem fremfører hele det legendariske albumet De Mysteriis Dom Sathanas i Trondheim og Oslo!

De norske svartmetallkongene, som nylig gjorde en glimrende headlineropptreden på årets Infernofestival, gjorde i desember en konsert på Black Christmas-festivalen i Sverige der de leverte det som må være tidenes ubestridt viktigste black metal-album, lar nå oss her hjemme oppleve det samme, med to konserter i Trondheim og Oslo!

Fredag 23. september: Studentersamfundet, Trondheim (Billetter).
Lørdag 19. november: Sentralen, Oslo (Billetter). Billetter kan også kjøpes hos Katakomben.

Mayhem

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

Vinn billetter til NECROPHOBIC i Oslo og Bergen

12122739_925372697518690_1556851393665217983_n
Ønsker DU å ta med deg en venn på Necrophobic-konsert enten i Bergen 20. november eller i Oslo 21. november?

Vi har fått 2 billetter til hver konsert fra Blastphemy Production som du kan bli den heldige vinner av, ved ganske enkelt å skrive hvilket svensk metal-album som troner øverst på din personlige favorittliste i kommentarfeltet under.

Vi trekker en vinner i løpet av torsdag 19. november. NB: 20 års aldersgrense.

 

Facebook-event Bergen

Facebook-event Oslo

 

Iron Maiden – eksklusiv forhåndslytt i Oslo!

10458743_1456698427978195_3424875803434534271_n

Våre coverstjerner Iron Maiden slipper fredag 4. september sitt etterlengtede nye album, The Book of Souls, som er anmeldt til 9,5 av 10 i det siste nummeret av Metal Hammer Norway! I den anledning er vi med på å presentere forhåndslyttinger i flere norske byer. I Oslo har vi begrenset kapasitet, og dermed er det duket for konkurranse!

Du og en venn kan få muligheten til å høre albumet i morgen, torsdag 3. september kl 18, sammen med totalt 50 inviterte personer! Alt du behøver å gjøre, er å fortelle oss i kommentarfeltet under hvilket Iron Maiden-platecover du synes er deres aller beste. Vi trekker fem vinnere i løpet av ettermiddagen, som alle får muligheten til å ta med seg en kompis.

NB – Det er 18-årsgrense på arrangementet, og vinnerene er selv nødt til å komme seg til Oslo sentrum, der det foregår!

 

Facebook Event Oslo

Facebook Event Mo i Rana

Facebook Event Bergen