Ghost + Candlemass
Spektrum, Oslo
21.02.2019
Ordet ‘maktdemonstrasjon’ har blitt et populært ord å bruke om gode konserter i senere år, og det kan til tider føles som om det er i ferd med å miste litt av sin betydning… Men det finnes rett og slett ikke noe annet å bruke om det Ghost leverte i Oslo Spektrum. En regelrett utklassing av det meste annet som har blitt vist frem på norsk jord på lang, lang tid.
Først ut var et annet, legendarisk, svensk band, nemlig Candlemass (6/10). Et band som har sin egen massive fanskare, men som aldri har klart å treffe denne anmelderen. Jeg har virkelig forsøkt å sette meg inn i diskografien deres, men klarer liksom ikke helt å få foten for dem. Noe som er ganske snodig all den tid de burde være rimelig midt i blinken sjangermessig. Men, nå hadde jeg aldri sett dem live, så kanskje det var det som skulle til for å overbevise meg.
Dessverre så var det ikke det. Bandet gjorde sitt ypperste, og låt både tighte og på hugget, samtidig som jeg må innrømme at jeg setter større pris på den nygamle frontmannen Johan Längqvist sine vokale prestasjoner, enn gamle travere som Messiah Marcolin, Thomas Vikström og Robert Lowe. Dette ble også bevist ikke minst på de tre Marcolin-låtene bandet gjorde, The Well of Souls, Dark Reflections og Mirror Mirror, som alle fikk litt mer trøkk og bånn i Längqvist sin drakt. Men, det var allikevel ikke nok. Riktignok har de noen fete riff, og altså en kul vokal, men i mine ører mangler de rett og slett låtene. Nevnte Mirror Mirror var settets høydepunkt, men ellers ga det meg altså svært lite, og ble rett og slett litt kjedelig. Det kunne også virke som om scenen var litt i største laget for dem, og kanskje hadde det gitt et bedre inntrykk på en mindre og mer intim klubbscene.
Størrelsen på scenen var derimot helt perfekt for kveldens hovedattraksjon, og høyst sannsynlig er det akkurat dette Tobias Forge hadde sett for seg helt fra starten av. For det har kommet litt etter litt, først med glassmalerier som bakteppe (hvilket også har økt i størrelse, fra kirke til katedral, i takt med scenen), så trappene, så scenegulvet, og nå også med pyro og andre effekter. For at Ghost (10/10) føyer seg inn i en tradisjonsrik rekke med visuelle band, er overhodet ingen hemmelighet, og når en konsert også kan klassifiseres som en estetisk nytelse, slik den var denne kvelden, så må vel denne delen av showet kunne kalles for vellykket.
Når det kommer til det musikalske, som jo tross alt er viktigst, så var det ikke mye å trekke for der heller. Det hele startet med det omgjorte barnerimet som er Ashes, fra fjorårets kanskje beste album Prequelle, før de gikk over i singelen Rats. Forges nye alter ego Cardinal Copia spradet stilfult rundt på scenen, og plukket etter hvert opp en tøyrotte fra scenegulvet, mens et nært fullsatt Spektrum sang med fra første strofe. Det ble generelt mye allsang denne kvelden, og det er lenge siden undertegnede har opplevd et så dedikert publikum. Noe som bare understreker hvor flink Forge er til å skrive låter som har en tendens til å trenge seg inn under hjernebarken, og bli der til de manes frem igjen som et moderskip som kaller til seg sine utsendte, og man bare er nødt til å sende de tilbake i form av høylytt sang.
Til Con Clavi Con Dio hadde Copia fått på seg kardinalantrekket, og svingte taktfast med røkelsen likt en katolsk messe. Hele spillet på den katolske kirken og deres ritualer er nøye gjennomført, og så lenge man klarer å se humoren i det, og ikke tar det gravalvorlig, er det strålende underholdning. Den Grammyvinnende singelen Cirice ble startet med en gitarduell mellom Ghoul og Ghoul, og var også krydret med en god dose humor. Her la man også merke til at det aller meste som skjedde på scenen er planlagt ned i minste detalj, og at ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Samtidig er det gjort på en slik måte at, med mindre man følger bandet på flere datoer av turnéen, må man lete etter disse avslørende øyeblikkene.
Så fulgte et av mange høydepunkter på fjorårets album, nemlig den instrumentale Miasma. Ofte pleier rene instrumentale låter å sette en demper på stemningen blant publikum, men det var ikke tilfellet denne gangen. Og det hele toppet seg selvsagt da Papa Nil kom til syne på toppen av trappen og dro saxofonsoloen. Kardinalen selv hadde benyttet anledningen til å skifte til helhvitt, og minnet om en krysning mellom Mike Patton og en slesk italiensk mafiaboss da han kom ut til neste låt. Ghoul, Ghoul og Ghoul hadde satt seg ned i trappen med akustiske gitarer i hende, og det var tid for Jigolo Har Megido, en låt som har fått et nytt liv i dette formatet. I mine ører er låten mer interessant akustisk enn hva studioversjonen er. Den versjonen går på en måte ikke noe sted, mens slike den presenteres nå skiller den seg ut, og var også med på å sette tempoet for de siste låtene i første akt.
Konserten var nemlig delt opp i to akter, på henholdsvis ca. én og én og en halv time, og selv om de fleste sikkert kunne spart seg for pausen, så var det litt greit å kunne gå å både trekke luft og gjøre sitt fornødne uten å gå glipp av noe. Men, før vi “fikk lov” til det ble det både kveldens hittil høyest allsang under Pro Memoria, og kanskje kveldens vakreste øyeblikk med balladen Life Eternal. Lite metal sier du? Njo, men så har de nå heller aldri gått ut og sagt at de er noe metalband. Forge lar seg inspirere av mange forskjellige stilarter, og det kommer frem både i form av låter og sceneshow. De jeg møtte på ute og i korridorene i løpet av pausen var i alle fall strålende førnøyde med første akt, og det var stort sett bare smil å se mens man fant plassene sine igjen, akkurat i tide til kveldens andre teppefall.
Cardinal Copia kom denne gangen ut i rød kardinaldrakt, og mens første akt i hovedvekt lente seg på Prequelle, var det forgjengeren Meliora som var den store stjernen i andre akt. Det hele startet med åpningslåten fra sistnevnte album, Spirit, og gikk rett over i den romlende bassintroen til From the Pinnacle to the Pit. Den Deep Purple-inspirerte Majesty avsluttet den røde kardinalens opptreden, og da det var tid for en liten Satan Prayer, var han tilbake der han startet i helsvart. Låten de aller fleste virket å ha ventet på på forhånd, Year Zero, ble servert med både flammer og allsang, og etterfulgt av et annet høydepunkt i den sakrale He Is.
På dette punktet kokte det i Oslo Spektrum, og kanskje var det derfor de aller fleste ropte et unisont ‘JA’, da Copia spurte om de ville bli kilt på skrukken. Mummy Dust var låten som var designert til denne oppgaven, og litt vibrasjoner ble det da. For øvrig var lyden av det bedre slaget hva Spektrum angår, og det eneste som var noe å pirke på (og da pirker jeg virkelig), var at man ikke hørte absolutt alle detaljene under Miasma. Både Forge og resten av bandet var også i toppform denne kvelden og alle ble de behørig applaudert under Roky Erickson-låten If You Have Ghosts. De to kvinnelige keyboardistene/koristene/tamburinistene har også gjort at låtene får en ny fasett, med sine skinnende stemmer føyd til på koringsiden. Hvis man skal være virkelig pirkete, er det kun én ting å utsette på Forges vokal, og det er at man såvidt kan høre at han synger gjennom en maske. Det er ikke noe man legger merke til umiddelbart, men om man hører nøye etter, så kan man høre en slags lyd eller klang som jeg ikke klarer å beskrive engang. Dessuten, når dette er det eneste man har å pirke på, så sier det seg selv at det blir en toppkarakter.
Og med den trioen vi fikk helt til slutt, så tror jeg faktisk denne konserten blander seg inn blant kandidatene til den beste konserten jeg har sett med noe band… Noen gang! Dance Macabre ble av en kollega beskrevet som en perfekt blanding mellom ABBA og Paul Stanleys solomateriale fra ‘78, og jeg må bare si meg enig i det. Når den så ble leveret med diskofarger strømmende ut fra spottene atpåtil, så ble det virkelig fest i hovedstadens storstue. Et momentum som holdtes godt ved like av deres kanskje beste låt, Square Hammer, og den avsluttende Monstrance Clock. Sistnevnte ble som vanlig dedisert til den kvinnelige orgasmen, og bragte ut den siste rest av allsang som publikum hadde inne.
Det var en opptreden det skal godt gjøres å toppe, men Forge vil sikkert forsøke, og antagelig vil de aller fleste som var til stede denne kvelden returnere for å se om han får det til. Jeg stiller i hvert fall!
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken
[espro-slider id=13056]