Ophidian I
Desolate
Season of Mist

Med Desolate er det ikke vanskelig å se for seg at islandske Ophidian I vil bli lagt merke til blant gutter og jenter som liker sin dødsmetall megateknisk. Skiva, som forøvrig er bandets andre fullengder, er et formidabelt eksempel på enormt tempo, her går det vanvittig kjapt i svingene. I høysetet finner vi gitarene, og mye av drivkraften er middels lyse soloer som det pøses på med over en lav sko. Dette gir verket et lekent preg, og gjør at de klarer å skille seg litt ut fra massene. Det hele fremstår forholdsvis “lyst”, og bryter egentlig en god del med det ellers mørke uttrykket til sjangeren. Det er nesten slik at det til og med går an å dra tankene over til “happy metal”, når det går som kjappest. Vi snakker ikke Herman Li (Dragonforce) , men kanskje det heller ikke er så langt unna? Det er bra med fete, groovy, mørke riff også, men det snedige er at riffene har tatt over rollen til det som ofte soloene har, altså som en brytning i låtene. For etter riffene smeller gutta til med enda flere soloer, og det frøses omtrent hele tiden.

Det skal også nevnes at trommene heller ikke ligger bakpå, og det er vanskelig å få med seg alt som skjer når det går så fort at slagene, og basstrommene, nesten smelter sammen til en jevn og sammenhengende lyd. Hadde det ikke vært for alle taktskiftene, og temaendringene, ville det nok ha blitt litt vel monotont, men det unngår de altså. Lyden er detaljert og krystallklar, slik at det er mulig å få tak i detaljene i låtene. Vokalen til John Olgeirsson er råsterk, og innehar en god bredde, med hovedfokus på de dype gryntene. Nå skal det nevnes at det ikke er utstrakt bruk av vokal på Desolate, her er det instrumentene som står for hovedingrediensene. Det skal innrømmes at for undertegnede er teknisk/progressiv metal ikke førstevalget når det skal settes på musikk, og det skal ikke mye til for at hjernen kortslutter når ting blir for krevende. Men selv om det tidvis kan bli litt vel mye av det gode, så har Ophidian I klart det kunststykket å skape en underholdende skive som etterlater lytteren målløs etter å ha blitt utsatt for et sonisk angrep som det lukter svidd gummi av. (8/10)

Lars Bremnes Ese