The Wildhearts
Olsen på Bryn, Oslo
13.10.2019
Storbritannias beste rockband, renessansemenn og rennesteinspoeter følger opp et av årets album med en av årets konserter!
Det er søndag kveld, og passe mørkt og surt. Den lille pub/kafeen Olsen, en liten tur med t-banen ut av Oslo sentrum mistet nylig skjenkebevilgningen midlertidig, og burde dermed etter alle solemerker ikke være et sted noen flokket til. Likevel er det en herlig stemning allerede før man kommer inn i lokalet, og grunnen til det er enkel: Denne kvelden kommer et av de bandene som på mange vis definerer hele den “oss mot verden”-følelsen som gjør det litt ekstra deilig å være fan. Du veit, disse bandene som du ikke regner med at folk du prater med nødvendigvis kjenner til, men straks du møter noen som gjør det, har du en sjelevenn for livet! Denne søndagskvelden står det et band på scenen som ikke har spilt i Norge på 10 år, ikke i Oslo på 15 og som faktisk aldri tidligere har stått på en norsk scene som headlinere på egenhånd!
Når klokka runder 21, er det stappfullt i det lille lokalet på Bryn, og vi skjønner raskt at dette kommer til å bli en svett affære. Herlig presis entrer fire blide engelskmenn scenen, og drar i gang det vidunderlige riffet til Diagnosis – et av høydepunktene på årets oppsiktsvekkende bra comeback-album, Renaissance Men – og det blir raskt klart og tydelig at The Wildhearts (9,5/10) kommer til å gjøre krav på denne søndagskvelden totalt! Andre låt ut er den nesten usaklig fengende Let ‘Em Go, og man tenker at om de kun hadde spilt fra den nye skiva hadde det vært helt greit. De hadde nok sluppet unna med det også, men tar heller turen bakover i tid, og gir oss I Wanna Go Where The People Go og Sick of Drugs i rask rekkefølge. Det er fengende, det er tightere enn et par sykkelshorts på en brontosaurus og det er så veldig veldig gøy! Og det synes åpenbart bandet selv også, der de spøker, gliser og ler av alt fra det absurde i å “spille i en kinesisk restaurant uten alkohol” – noe de aldri har gjort før – til verdens minste vifte som de finner på scenen.
Det er selvsagt litt ekstra befriende å se det gode humøret til de fire brødrene som ikke er brødre, vel vitende om at Ginger Wildheart i en årrekke har kjempet en særdeles velpublisert kamp mot sine egne demoner, noe hans twitterfølgere fikk ta del i så sent som dagen i forveien. Den Ginger som står på scenen i Oslo ser heldigvis både blid og balansert ut, og publikum vet heldigvis å sette pris på det som leveres. Og vi får servert den ene godbiten etter den andre, fra den smått obskure b-siden Mindslide via frenetiske Caffeine Bomb til allsang-dengeren Vanilla Radio, og allsang blir det strengt tatt til hver bidige låt! Om vi absolutt skal være nødt til å finne noe å sette fingeren på, må det være at lyden underveis blir litt i overkant grøtete, men på ingen måte så ille at det legger noen demper på den særdeles gode stemningen!
På tampen blir det en symbolsk pause før bandet avslutter med et fabelaktig firløver fra debutalbumet Earth vs. The Wildhearts, inkludert det passe frekke tospannet My Baby Is a Headfuck/Suckerpunch, og før de forlater oss, gjør de det veldig klart at de kommer tilbake så snart som mulig hvis vi vil ha dem. Og DET, kjære Wildhearts, kan vi love dere at vi vil!
Tekst: Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Terje Dokken
