Stikkordarkiv: okkultokrati

Nyheter

Tons of Oslo – Ny klubbfestival

Med årets Tons of Rock så vidt ute av bakspeilet melder festivalen at de tar konseptet fra årets klubbkveld et steg lenger og drar til med klubbfestival i Oslo fire dager til ende. Tidspunktet er 25.-28. oktober og fyller på sett og hvis hullet etter Kraterfest som de siste årene har blitt avholdt seinhøstes. Arena for begivenheten blir Krøsset og  det er en viss spennvidde i de bandene som er booket til årets utgave, hør bare: Gothminister, Kite, Nekromantheon, Okkultokrati, Invaders, Dead Lord, Bloodlights, Rivera, Vreid, Nidingr og Slegest!

Billetter kan bestilles via Hoopla og koster 250 spenn + avgift per kveld.

Nekromantheon fra fjorårets Tons of Rock. Foto: Terje Dokken.

Tons of Oslo Facebook event

 

Liveanmeldelser

Chelsea Wolfe @ Blå

Chelsea Wolfe + Okkultokrati
Blå/Emanuel Vigelands mausoleum
12/13. juni, 2017

 

På lyse sommerkvelder er det vanskelig å se for seg verden som mørk og fargeløs, her hverken utepils eller solstråler lar seg påvirke av en klokke som kryper seg stadig mer mot natt. Allikevel var det ikke rent få som søkte seg inn til de mørke lokalene til Blå denne mandagen for å la seg rive med ned i den mørke, gripende avgrunnen til Chelsea Wolfe.

Før vi alle skulle ta dette dypdykket, skulle vi først få bli litt varme i trøya i regi av Okkultokrati (9/10). Etter å ha levert topp både på skive og scene tidligere, og med en Spellemannspris i lomma, var ikke forventningene helt få der Oslo-karene trappet opp på scenen etter en hypnotisk nedtelling og startet festen med et brak. Og braket kom, og det med renter. Fra første sekund var alt allerede skrudd opp til 11 og det skulle nok gjøres vanskelig ikke å la seg rive med.

Vokalt var alt på topp hele veien, med ”grit” og sinne og en god dose arroganse, og det er et under at det er mulig å holde seg på beina med en bassgitar på slep mens man danser og hopper som om man skulle ha en skorpion på tokt rundt i hva-enn-man-bruker-av-undertøy – og i tillegg spille dødsbra og faktisk se kul ut. Hvilket alle jamnt over fint fikk til.

Det var en fin balanse oppi all brutaliteten, der både det musikalske og karismatiske var på stell i kombinasjon med et realt ”gi faen”-uttrykk. Med en kaotisk stålkontroll, energi som (bokstavelig talt) bykset fra den ene scenekanten til den andre, samt en knallevering av gromlåta Hard to Please, Easy to Kill var denne fingeren i fjeset en strålende start på kvelden.

Deretter kom et merkbart stemningsskifte. Der Okkultokrati hadde fått folk til å banne litt ekstra og knytte en neve eller ti, ble det gradvis mer nedtonet inne i lokalet ettersom klokken tikket oss nærmere Chelsea Wolfes (10/10) mørke verden. Rundt regna to år har gått siden Wolfe var i Norge sist, og med et lite blikk rundt i lokalet var det ingen tvil om at et gjensyn var svært kjærkomment blant publikum, der Blå var fylt mer enn til randen med folk.

Og hvilket gjensyn det ble. Settlista til Wolfe var oppbygget nærmest etter perfeksjon der hun sparket fra med Feral Love og lot den ene dystre, mektige perlen etter den andre følge etter. Iron Moon ble mesterlig fremført med perfekt balanse mellom det harde og det myke, Carrion Flowers nærmest slukte alle som var til stede, og med blant annet 16 Psyche ble det tydelig at vi har mye å glede oss til når hennes neste album Hiss Spun slippes senere i år.

I tillegg til at Wolfe har ekstremt dyktige musikere med seg som hjelper å nøste det hele sammen, er hun selv en fantastisk artist som på unikt vis klarer å kapre og formidle essensen i musikken, samtidig som hun er teknisk drivende dyktig. Helheten blir tilnærmet perfeksjon. Det er en balansekunst mellom det såre og det sterke, mellom det inderlige og det brutale, mellom det klare og det støyende, mellom det mørke og det dunkle – for ingenting er direkte lyst i Chelsea Wolfe sin verden, og det er slik det skal være: ”[The light] is too bright.”

Selv om energien var en ganske annen enn under første innslag, var den allikevel på minst like høyt nivå med en stemning som var til å ta og føle på, på gåsehudnivå. Litt knotete overganger til tross, ble dette en avslutning på mandagskvelden så gripende at det tok lang tid før vi klarte å komme oss opp fra det bunnløse dypet Chelsea Wolfe hadde ført oss ned i.

Men det skulle ikke ende her, for dagen etter skulle intet ringere enn Emanuel Vigelands mausoleum åpne opp døren til et knippe heldige som skulle bli vitne til en unik konsert. Med en 20 sekunder lang etterklang i et stort, mørkt rom fullstendig dekket av fresker som eksplisitt skildrer livet fra vugge til grav, er dette et magisk sted å oppleve musikk.

Med mye å bevise etter å ha trollbundet samtlige dagen før, var det fint at heller ikke denne konserten ble noen skuffelse. Etter en mer nedtonet og inderlig fremføring enn dagen før, var den eneste tilbakemeldingen som summet rundt etterpå at ord ble fattige, og at det rett og slett var enestående og minst like forheksende, der stemmen til Wolfe klang rørende perfekt mellom veggene, og musikken fikk utfolde seg på en litt annen måte enn på Blå.

Etter så mange råbra konserter, fra to vidt forskjellige artister som det på underlig vis fungerte å sette sammen, er det bare å bøye seg takknemlig i støvet for to musikalsk givende dager. Takk!

 

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget

 

Chelsea Wolfe sin nye låt 16 Psyche, fra albumet Hiss Spun, som kommer 22. september:

 

Liveanmeldelser

Øyafestivalen 2016

Øyafestivalen 2016
Tøyenparken, Oslo
10.-13.08.2016

 

Øyafestivalen kunne by på en håndfull band i metalsegmentet, og der det er metal, der finner du Metal Hammer. Her kommer vår rapport fra festivalen.

Torsdag

Okkultokrati

Jeg navigerer meg fram i festivalterrenget med en velsmakende øl i hånda. Været er bra, stemningen er til å ta og føle på, og kvelden videre lover godt. Første band ut for meg på torsdag er norske Okkultokrati (6/10), som er en av de hardeste artistene festivalen presenterer i år. Bandet både ser og høres ut som alle tingene som var riktig på åttitallet, og ingen av de tingene som var feil. Synthen sammensveiset med gitaren ga et episk lydbilde, og tempoet hadde et driv som kunne minne om tidlig Motörhead – deilig! Intensiteten holdt seg ganske stabilt utover konserten, og visuelt sett så tror jeg at de kunne ha vunnet NM i røykmaskin-kategorien (om dette bare hadde eksistert). Alt i alt er dette helt greit; gutta gir jernet, men får ikke responsen de fortjener fra publikum. Konserten hadde nok gjort seg bedre sent på kvelden.

Mastodon

Klokka er 18.30 på Øya, og Mastodon (7/10) er neste band ut. Forventningene var høye etter at de måtte trekke seg fra festivalens line-up i fjor. Bandet er absolutt i form, og det ser ut som de koste seg der de stod på scenen. Til tross for deres kommersielle vending de siste årene, la de heldigvis fokus på gode og gamle slagere. Sanger som Oblivion og The Wolf is Loose fikk en velfortjent plass i settlista, og beviser nok en gang at de kan spille ganske intenst. Lyden fucker litt i vinden, noe som er litt uheldig ettersom de lydmessig høres langt ifra det de gjør på plateinnspillingene sine. Publikumsresponsen var relativt døll, og størst da de avsluttet det hele med klassikeren Blood And Thunder.

Mastodon

Nordnorske Attan (8/10) lager ikke musikk for sarte sjeler. Attan låter så vanvittig brutalt at 20 minutter med full gass gjør at et utrolig sinne manifesterer seg. Låtene er ingen lange saker. Det er tvert i mot snakk om korte og hektiske numre, hvilket resulterer i et pausefritt sett. Lyden kunne for så vidt vært noe bedre, men dette lå i lydmannens hender. Til tross for dette, leverer de en såpass tight fremføring, hvilket gjør at man likevel kan skille ut detaljene midt i all dundring. Attan er uten tvil Øyas hardeste, og de spiller med klinkeklar overbevisning, og det merkes at de gir alt pluss litt til.

Sibiir

Sist ut for torsdagen var Sibiir (8/10). Mens Attan fikk frem det primitive i folk, appellerte Sibiir til et publikum som var langt mer rolig. Det kan kanskje ha noe med at oppmøtet her var litt tynt sammenlignet med ovennevnte band. Sibiir spiller hardt og brutalt også, men med en sunn dose black metal inni der. Uavhengig av sjangerdefinering, så låter gitaristene on point, og det er generelt et utrolig samspill mellom bandmedlemmene. De leverer eksposivt på lik linje med Attan. Settet her varte heller ikke så lenge, noe det godt kunne ha gjort. Ut ifra det jeg hørte her gjorde at man bare ville høre mer.

 

Fredag

Eagles of Death Metal

Regnet, som hadde høljet ned hele dagen, ga seg akkurat i tide til fredagens første skikkelige dose med rock, og dermed skulle man tro at tonen var satt til en herlig stund med Jesse Hughes og hans kumpaner. Dessverre så det ut til at Eagles of Death Metal (5/10) hadde en litt uinspirert dag på jobben, for selv om de åpnet friskt med I Only Want You, dabbet det lynkjapt av. Det er mulig at det føltes annerledes for de som sto helt foran, men vi har sett EoDM levere varene på festival tidligere, så det holder ikke å skylde på plassering, publikum eller vær og føreforhold. Noen av låtene satt som de skulle, andre manglet punch og noen forsvant liksom bare på et vis. Når de i tillegg dropper Wannabe in LA, men avslutter med litt poengløs jamming som inkluderte en amputert versjon av Rock And Roll All Nite, er det ikke fritt for at man føler seg litt snytt.

Eagles of Death Metal

 

Lørdag

Neurosis

På et mystisk tidlig tidspunkt på ettermiddagen hadde de mørke horder stimlet sammen for å overvære det mange regnet med skulle bli festivalens store høydepunkt, og mange hadde sogar kjøpt festivalpass utelukkende på grunn av denne konserten. Heldigvis er det en ting Neurosis (10/10) ikke driver med, og det er å skuffe folk! Denne gangen stilte de totalt uten visuelle effekter (hvis du ser bort fra det uforskammet grønne håret til bassist Dave Edwardson), men dette bandet har ingenting å tape på å la musikken gjøre all snakkinga! Bandet spilte seks låter i løpet av sin time på scenen, hvorav to fra deres kommende album Fires Within Fires, og ikke et sekund føltes overflødig! Få band, om noen, er i stand til å låte så brutalt og massivt, men samtidig ha en nerve og en sans for det dystert vakre som Neurosis, og de salige blikkene til folk etter at det hele var ferdig talte sitt eget tydelige språk.

Neurosis

Det er siste dag på Øya, og siste band skal bevitnes. Det var to alternativer til avslutningsfest denne kvelden. Skuespiller, sanger og ikon Grace Jones inntok Amfiet, mens de norske metalhodene i Kvelertak (8/10) inntok Sirkus-teltet. Lyden er overraskende dårlig i begynnelsen av den timelange konserten. Bassen er så å si helt fraværende (i hvert fall fra mitt ståpunkt), og jeg hører bare grøtete gitarmurringer. Jeg ofret min ellers ganske komfortable ståplass for å se om den kunne ha skylda for den dårlige lyden. Et par låter senere er lyden på plass, og jeg innser at band og lydmann endelig spiller på samme lag. Hurra!

Kvelertak

Stemningen løser seg blant publikum etter hvert, og det tar ikke lange tiden før ølglass begynner å fly og moshpitene blir iverksatt. Under Heksebrann disker de opp med nevneverdige pyroeffekter. Kvelertak er som et velsmurt maskineri, og det er tydelig å se at de koser seg på og utenfor scenen (crowdsurfing, sa du?). Dette nummeret hadde en treig start, men avsluttet med et ”pang”!

 

Tekst: Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Terje Dokken & Pål Bellis (Okkultokrati + Sibiir)

 
Galleri: (Klikk på bilde for større versjon)

[espro-slider id=6083]