Øyafestivalen 2017
Tøyenparken, Oslo
08-12.08.2017

 

Øyafestivalen har også noe å by på for de av oss som liker musikk i det litt hardere segmentet. Her er vår vurdering av dem.

 

Onsdag

Første Metal Hammer-aktuelle band ut på årets Øyafestival var de gamle thrashveteranene i Testament (7,5/10), og til tross for at de muligens var festivalens mest uheldige band hva vær angår, så var det ganske godt oppmøte foran Vindfruen-scenen. Skjønt alle var nok ikke helt klare over hva de faktisk så og hørte, for samme hvor mye Chuck Billy (som for øvrig virket å være i bedre form enn på mange år) forsøkte å dra i gang publikum, så var det sparsomt med respons. Men, bandet leverte et flott lite knippe med, velbalansert mellom nye og gamle, låter, og fremføringen var mer eller mindre upåklagelig. Hovedfokuset lå naturlig nok på fjorårets Brotherhood of the Snake, men alle de seks første albumene var også representert, og det var nok de eldre låtene som også slo best an. Electric Crown, Into the Pit, Over the Wall og Disciples of the Watch var blant de store høydepunktene, og både gitarist Alex Skolnick, og bassist Steve Di Giorigio fant tid til å legge inn et par ekstra solopartier i settet. Etter en liten time var det et særdeles vått, men også ganske så fornøyd publikum som vandret videre til neste festivalopplevelse.

For Metal Hammer var dette SIBIIR (7/10), og Oslobandet ga en særdeles intens konsert på festivalens nest minste scene. Deres egne vri på hardcorevarianten så ut til å treffe det oppmøtte publikum bra, og spesielt en liten avdeling i front visste å sette pris på bandet. Og vokalist Jimmy Nymoen vet å sette pris på dem tilbake også, og han var stadig vekk nede fra scenen for en og annen “duett” med folket på første rad. Resten av bandet var tighte som f, og dét i kombinasjon med låter som These Rats We Deny og Beat Them to Death gjorde det vanskelig å ikke la seg rive med, i alle fall til en viss grad. For det er et eller annet med å stå søkkvåt i en regnponcho, i en nedoverbakke på vått gress, med grå himmel, på en onsdag ettermiddag/kveld som ikke fordrer til å ta helt av. Men bandet har kommet langt på sine fire år, og jeg blir ikke forundret om en enda større scene venter ved neste Øyabesøk.

 

Fredag

Oathbreaker (7,5/10) har funnet tilbake veien til Oslo, denne gangen på Øyafestivalen. Teltscenen Sirkus gir en mørk og stemningsfull ramme for konserten, kun med bandets logo  projisert i bakgrunnen. Katalogen deres er ikke akkurat den mest rikholdige, så det graves naturligvis dypt i den siste utgivelsen Rheia. Åpningslåta er 10:56 fra fjorårets album,og med Second Son of R som andre låt får vi et tidlig konserthøydepunkt. Vokalisten Caro Tanghe virker først veldig skjør med sin rene stemme. Hun trenger ikke å ta mange toner før man innser at dette kommer til å bli en opptreden som vil vekke begeistring hos liten og stor (her er det folk i alle aldre å se), men det er særlig når hun synger skarpt og brutalt at vi virkelig blir servert det rette bilde av hennes eminente vokalferdigheter. Røyken på scenen skaper et ekstra lag med mystikk rundt Tanghe, som ikke engang ser opp fra mikrofonstativet sitt.

Gjennom de tre kvartene showet varer, er det ikke mye å utsette på vokalleveransene. Samtidig gjør bandet en absolutt godkjent og dynamisk fremføring av låtene. Det er eksplosivt på de hardeste partiene og superdøsig når de er på sitt roligste. Det er tydelig at mesteparten av tilskuerne denne formiddagen nyter det som blir levert uavhengig av klokkeslettet, foruten et fåtall festivalgjengere som ser ut til å ha endt opp på feil konsert. Med fjorårets Blå-konsert noenlunde friskt i minne, så jeg virkelig frem til denne happeningen. Oathbreaker låter tight, men de får ikke topp respons fra de fremmøtte og viser dermed mindre engasjement mot slutten av gigen. Jeg antar en senere konsertstart hadde vært mer gunstig for begge partene.

Sist amerikanske SLEEP (7/10) spilte i Oslo var det foran et fullpakket Betong i 2012. Fem år senere åpner de kvelden med låta Holy Mountain. Dette gir gitarist Matt Pike en god anledning til å bedrive litt seig riffing, mens Al Cisneros hilser på Oslo-publikumet. Det som gjør Sleep ekstra dominante innen stonersjangeren er tekstene, som er høyt oppe i det blå og hovedsakelig dreier seg om hasj. De slenger inn en del klassikere, men i hovedsak er det materiale fra Holy Mountain skiva som står på programmet. Med tanke på at flere av låtene alene varer like lenge som tiden de totalt får på scenen, er det utenkelig at de svir av fullversjonene live på Øya denne kvelden.Tidlig i showet bys det for øvrig på en nykommer i form av The Clarity, og dette er i det minste moro, samtidig som det utvilsomt er stas å se Matt Pike på to meters avstand på en liten festivalscene.

Lyden er bra, men hovedproblemet til Sleep blir at vokalen tidvis drukner blant de monumentale forsterkerne på scenen. Det blir i tillegg mange dødpunkter, selv om det løftes litt med kjente riff og den nesten kommersielle Dragonaut. “Ridethe dragon toward the crimson eye”. Slik lyder den kjente strofen i ovennevnte låt, som publikum totalt er med på å synge. Når bandet så avslutter med Dopesmoker, har trioen levert bra i bortimot en time. De spiller naturligvis en forkortet variant av studioversjonen, som er en 63 minutters lang dronelåt. Konserten står ikke helt til forventningene og publikum er tydelig enige, for det er ikke like mange igjen å se mot avslutningssporet.

 

Lørdag

Blood Command (6/10) var et nytt bekjentskap for undertegnede og det var nok dessverre ikke kjærlighet ved første blikk og lytt. Til det ble lydbildet litt for schizofrent, der de hørtes ut som en blanding av The Sounds og Paramount det ene øyeblikket, og Djerv og Kittie det neste. Men energien som de utstrålte på scenen skal de ha for, og det så ut til å smitte over på et ganske så velfylt Sirkus-telt også, ikke minst da de la inn et refreng fra Heaven is a Place on Earth midt i en låt. Og at de er dyktige musikere betviles heller ikke, noe de beviste ved å uproblematisk skifte fra et sound til et annet, samtidig som vokalist Karina Ljone fikk bevist at hun stort sett kan synge hva som helst. Nå er jeg normalt ikke av den oppfatningen at et band på død og liv er nødt til å holde seg til én stil, og én type tekster, etc. men akkurat denne gangen funket det bare ikke for meg, dessverre.

Festivalens store høydepunkt ikke bare for denne anmelderen, men også et stappfullt Sirkus-telt var The Hellacopters (9/10). Opprinnelig gjenforent kun til fjorårets Sweden Rock Festival, men heldigvis så har de valgt å holde det gående en stund til. Siden den konserten har bassist Kenny Håkansson forlatt bandet, og inn har tidligere Hanoi Rocks-bassist, Sami Yaffa, kommet, og han gjør en strålende innsats. Siden de heller ikke feirer 20-årsjubileet til debutalbumet lenger, så har de heldigvis tatt med et bredere utvalg av låter også, og de som hadde fulgt bandet siden starten fikk godlåter som Born Broke, Random Riot, The Devil Stole the Beat from the Lord, og Move Right Out of Here. Men man merket tydelig at det var de nyeste låtene publikum kjente best til, for det var under låter som Toys and Flavors og I’m in the Band at det ble allsang, og da bandet kom på scenen igjen for første ekstranummer By the Grace of God at det virkelig ble bølger i folkehavet også.

Ellers leverte bandet et knakende godt sett, og det var godt å høre at de stadig låter bedre, at Nicke Andersson nesten synger bedre enn noen gang før, og ikke minst å se at de virker å storkose seg på scenen. Og når (Gotta Get Some Action) Now! kom som aller siste låt var det ikke annet enn smil å se blant publikum heller. Bandet som for mange har definert den skandinaviske rocken som er innspirert av såvel 70-tallets garagerock som samme tiårs punk og stadionrock, beviste at de fortsatt er bandet å se til, og at de begynner å nærme seg en enda høyere status, nemlig definisjonen av rock generelt.

 

Tekst: Monique Mesquita og Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Øyafestivalen Facebook – Øyafestivalen online