Nebula
Blå, Oslo
23.04.2018
Ingen utenomjordisk opplevelse med de gjenoppvåknede stonerne, men på sitt sjarmerende keitete vis leverte de en solid forestilling.
Riktignok var det et par publikummere som til tider hentet frem noen spastiske bevegelser som kunne virke å være fra en annen verden, men ellers var det en meget “down to earth”-opplevelse Nebula (7,5/10) bød på. Faktisk kunne det til tider minne om en hjemme-hos-konsert, der enkelte i publikummet fant det for godt å pepre bandet med kommentarer og låtønsker i øst og vest.
Riktignok inviterte bandet litt til dette selv med sin løsslupne tone, og ved å spille flere av ønskelåtene, men det synes likevel noe snodig å skulle insistere på å nærmest holde en samtale med bandet konserten gjennom. Etter å ha gjort et kjapt overslag kom vel undertegnede frem til at det var rundt 65 fremmøtte, og bandet skal så absolutt ha kreditt for at de ikke lot et labert oppmøte legge noen demper på deres egen innsats, men dette var nok også noe av grunnen til at det ble som det ble.
De startet med Strange Human fra Atomic Ritual, en helt grei start, men allerede på andrelåten fikk vi et av kveldens høydepunkter. For til tross for at de ikke helt klarte å gjenskape de mykere “drømmepartiene” i Giant, så satt både riffet og soloen, og da er det fortsatt en utrolig fet låt. Så var det tid for de to nyeste låtene i settet, først i form av deres siste utgivelse, splitsingelen The Perfect Rapture, før vi ble beæret med en helt ny uutgitt låt, Fistful of Pills. Sistnevnte lovet godt for eventuelle nye utgivelser, og låt umiskjennelig som Nebula.
Etter denne leflingen med så ferskt materiale, skulle det meste handle om de første EP-ene resten av kvelden. Under Full Throttle, røk Eddie Glass så en streng, og det kom klart frem at gutta er ute på en lavbudsjettsturné, for dét betød at han kun hadde én gitar å spille på resten av konserten. Dette gjorde også at den originale settlisten ble rokert en del, og bygget bare opp under den løsslupne stemningen. For allerede neste låt ut var en ønskelåt som ikke opprinnelig stod på lista, nemlig Long Day. For øvrig et godt ønske, og en heftig versjon der Glass nok lot den gjenværende gitaren få gjennomgå litt ekstra for å få ut litt irritasjon over den røkne strengen.
Ytterligere noen låter ble flyttet litt frem og tilbake, mens også Anything From You ble fremført som en uoppført ønskelåt. Noen begrensninger lå det dog på ønskelåtene, da de rett og slett ikke hadde øvet på hele katalogen med den nye trommisen, Mike Amster, og følgelig ikke kunne spille hva som helst. Men, det de valgte å spille satt som ei kule, og låter som Sun Creature og More fikk de fleste til å trekke på smilebåndet og nikke anerkjennende. Men, kveldens kanskje største høydepunkt var Rocket fra samleren Dos E.P.’s, en av bandets beste låter på skive, og ditto live.
Etter en kjapp tur opp i andreetasjen for å fylle opp på drikkebeholdningen på scenen, kjørte faktisk bandet et knippe ekstranumre slik de skal gjøres, i alle fall to tredjedeler av dem. Hverken Sonic Titan eller Smokin’ Womanvar nemlig planlagt å skulle spilles, men sammen med Fall ofIcarus (som egentlig skulle vært første låt etter at strengen røk) dannet de en heftig avslutning på en noe annerledes konsert. Konklusjonen er at det er godt å ha Nebula tilbake, og så får man håpe at det byr på mer nytt materiale og flere besøk i fremtiden.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Martin Tonning-Strand