Stikkordarkiv: musikk

Blackberry Smoke @ Rockefeller

Blackberry Smoke
Rockefeller, OSLO
06.06.2015

 

Det er sommer, utepils og god stemning i Oslo. Blackberry Smoke (7/10) har igjen tatt turen til den norske hovedstaden med fersk plate i bagasjen; Holding All The Roses. Gutta har tonet ned countryen noe på dette albumet, men kjørt på med mer slagkraft og tyngde. Man kan høre at de har latt seg inspirere av blant andre ZZ Top, og dette smaker bra! Rockefeller er ikke helt utsolgt, men vi lar ikke det stå i veien for å dra frem ruteskjorta og cowboyhatten for en kveld. Vi er klare for litt skikkelig rock fra fem ekte “rednecks” – dette er sørstatsmusikk på sitt beste, som bærer preg av amerikansk folketradisjon, sump og bourbon.

Jeg finner meg en litt betraktende plass fra sidelinjen inne i lokalet, ser utover publikum – her er det nesten blitt invitert inn til låvedans i kveld, dette kan bli spennende.

Lyset dempes i lokalet, fem karer med lisseslips, skjegg og vest kommer forsiktig inn på scenen og hilser noe keitete på forsamlingen før de blåser i gang med kveldens første låt, Six Ways to Sunday. Allsang fra første strofe. Det virket som om publikum har våknet, stemninga er god, men det roet seg fort. Det måtte gå et par-tre låter ut i settet før publikum igjen skulle gjenoppstå, under Pretty Little Lie. Gitarist og vokalist Charlie Starr ser ut til å nyte kvelden. Han er et syn der han står, ikke høye karen, men med sannsynligvis de tørste sideskjeggene man har sett. Det kaller jeg signatur! De byr på en lett stemning, bandet følger, spiller løst og deilig. Dette svinger, og jeg tror samtlige rockeføtter får kjørt seg.

IMGP0157

Kvelden går sakte ut i natt og trøkket på Rockefeller stiger for hver låt.

Som ett hvert rockeband med selvrespekt er det tid for solo og publikumsfrieri under Sleeping Dogs som går over til Led Zeppelin coveren Your time is gonna come. Charlie Starr briljerer med lange, klare og deilige toner, fulgt av en stødig bass som trekker ned tyngden. Publikum er også med på å dra lasset og stedvis jubles han frem mot soloens klimaks. Dette er gøy, og det er tight! De sklir over i ett nytt høydepunkt; Shakin Hands With The Holy Ghost.

Stemningen er på topp, med allsang og jubel. Bandet tar oss ned igjen med noen rolige låter, blant andre The Whippoorwill som avsluttes med en deilig solo og jubel igjen. Vi blir mykt dratt over til Everybody Knows She’s Mine, med skikkelig ”saloon”-pianointro, der du nesten kan kjenne bootsa mot tregulvet i en småby i Georgia om du lukker øya. Vi koser oss! Så er det klart for litt trøkk igjen. Holding All The Roses, tittelsporet fra den nye plata står for tur. Det er ekstra gøy å se at det nye medbrakte materialet blir slukt rått av publikum, som muligens er vant til en noe roligere utgave av Blackberry Smoke. Men vi kjøper det. Dette kler dem, og de gjør det med kraft og ikke makt.

IMGP0014

Det kokte i lokalet da bandet går av scenen etter første sett, og ekstranummer skulle vi selvfølgelig få servert. De åpnet med en lettbent jamsession, før de blåste liv i en aldri så mektig Black Sabbath-cover; Fairies Wear Boots. Med dette understreker Blackberry Smoke at de ikke bare driver med enkel honky-tonk, men også real rock ‘n’ roll! Dette fenger, publikum er med, det danses noe lenger bak i lokalet og stemninga er på topp – hadde ikke gutta avslutta kvelden rolig med Ain’t Much Left of Me hadde det vel blitt danset på Rockefeller ut i morgentimene.

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=486]

 

Tekst: Mari Bråta Hole

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Sniktitt: Death Angel – Thrashumentary

Veteranene i Death Angel har lagt ut første teaservideo til sin kommende DVD «a thrashumentary». Nuclear Blast slenger pakken på diskene den 24 juli, og den vil også inneholde livealbumet  «The Bay Calls For Blood – Live In San Francisco». Mannen bak dokumentaren, Tommy Jones, har tidligere jobbet med Lamb of God, Testament, Carcass m.fl.

Videoteaseren ser du her:

[youtube width=»620″ height=»350″ video_id=»fGPso3bNiok»]

 

 

Premiere: Hate Eternal – Pathogenic Apathy

Hate_Eternal_Studio_2015

Hate Eternal slipper skiva Infernus den 21. august. Allerede nå kan du få en smakebit fra albumet, med låta Pathogenic Apathy.

Tracklist for Infernus:

01. Locust Swarm

02. The Stygian Deep

03. Pathogenic Apathy

04. La Tempestad

05. Infernus

06. The Chosen One

07. Zealot, Crusader of War

08. Order of the Arcane Scripture

09. Chaos Theory

10. O’ Majestic Being, Hear My Call

 

 

Hate Eternal Facebook

Season of Mist Facebook

 

Premiere: Stoneghost – Raynardine

Gutta i Stoneghost slipper video fra skiva New Age Of Old Ways, med låta Raynardine:

Bandet selv, beskriver video’n på følgende måte:
«Unrelenting, dirty, aggressive and has a no nonsense attitude that could only be portrayed in a video that embodies all of these qualities. Filth goes hand in hand with this song. We knew the video needed to show the beast it is in its natural habitat. A grime-ridden dungeon.»

Stoneghost Facebook

Stoneghost Online

 

Slash ft. Myles Kennedy and The Conspirators @ Sentrum Scene

Slash ft. Myles Kennedy and The Conspirators
Sentrum Scene, OSLO
01.06.2015

 

Det er få ting som måler seg med god, tung rock på en solfylt sommerdag. Sånn sett var det heldig at det var duket for selveste Slash på Sentrum Scene denne første junidagen, som ikke akkurat var i dårlig selskap på scenen sammen med Myles Kennedy og The Conspirators. Med en blid kø (de dukker opp rundt én gang i året – litt som hestehovene) som bokstavelig talt slynget seg rundt kvartalet, ble det fort klart at Rockefeller ikke hadde spøkt med at konserten var utsolgt. Vel inne etter å ha kapret en strategisk ståplass, var det bare å konstatere at køstemningen hadde blitt med inn i lokalet og at folk var klare for konsert.

Vi fikk oppvarming i form av den talentfulle trioen RavenEye (6/10), som hver for seg har hatt sin fartstid i musikkbransjen før de i fjor slo seg sammen. Det er ikke tvil om at karene kan spille, og de får også med seg et publikum som ikke er nevneverdig kjent med dem fra før av til å synge med til låta Hey Yeah Yeah. Det var dog noe som forhindret spikeren i å bli truffet rett på hodet, for selv om musikk er og blir en smaksak, virket det som om både riff, overganger og låter begynte som noe bra, men så endte opp med ikke å klaffe helt allikevel der de stod på scenen. Det er ingen tvil om at partiene og låtene som har mest tyngde er de beste, og oppi det som kanskje mangler er det ingen tvil om at fyrene kan spille fletta av mange – samtidig som de koser seg og får med publikum.

Etter en liten pause ble lyset atter en gang dempet, og det skulle ikke mer enn glimtet av en flosshatt til før hele lokalet brøt ut i roping, plystring og klapping. Slash, Myles Kennedy og The Conspirators (8/10) kom ut på scenen til livlig sirkusmusikk som gled rett over i You’re a Lie, og deretter fulgte den ene perlen etter den andre, gammel som ny.

Det er tydelig at karene har spilt en gang eller fem tidligere, og Myles Kennedy var i toppform med både energi og stemme, mens The Conspirators leverte tett og bra. Av disse var dog kveldens stjerne Todd Kern, bassist i The Conspirators, som helt klart viste at han ikke bare var en energibunt og en dreven bassist, men også tok seg av vokalen på et par av låtene midt i settet, og man lengtet ikke det fnugg etter Axl Rose der han dro til på Welcome to the Jungle.

Hovedpersonen selv leverte nokså upåklagelig. Det er en grunn til at Slash er en legende. Han evner å spille knirkefritt uten at det blir kjedelig og klarer å blande stiler og lage sitt helt eget sound, og alltid med en ørliten twist som utgjør den store forskjellen på de låtene vi kjenner ut og inn.

Alle på scenen skal ha kudos for kommunikasjonen med publikum, samtidig som de opprettholdt kjemien seg imellom. Det ble en fin balanse mellom å la programmet flyte sømløst og det å få med publikum – noe man trygt kan si de klarte, med tanke på hvordan såpass mange sang med på låtene, hvor få som gikk for å skaffe mer i glasset og hvor mange som virket genuint glade for å være der. Bare gjennom låter som Anastasia var det lett å skjønne hvorfor, hvor Slash og Co. skapte hard magi, og gjennom en nokså lang (men ikke langtekkelig) improsolo under Rocket Queen som helt klart imponerte.

Det å se såpass rutinerte karer er moro når de klarer balansen mellom presisjon, kommunikasjon og prestasjon, og det at de ser ut til å ha det gøy på scenen og samtidig høres organiske ut. Bandet holdt høyt nivå, mens Slash viste hvorfor han anses for å være en av verdens aller beste og at soundet hans er umulig å ta feil av. Med unntak av at Kennedys vokal kanskje ikke var helt på topp hele veien, og at de kanskje ble noe preget av rutine noen ganske få steder, kan man ikke si noe annet enn at de leverte varene med renter, og med konfetti og Paradise City fikk vi desserten som avsluttet rekka av nettopp real, god og hard rock.

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=433]

 

Tekst: Mari Groven Holmboe 

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

A vis?o do p?blico sobre a ind?stria farmac?utica est? cada vez pior buy asset 250 online in portugal guerras ?s drogas: como a astrazeneca ultrapassou a gsk na ind?stria farmac?utica do reino unido | financial times

The Sword til Parkteatret

Metalheltene i The Sword slipper nytt album i sommer, og legger europaturneen sin innom Parkteatret i Oslo!

 

sword-logo
Bandet fra Austin, Texas er et heavy metal-band med stor H, og vet å rendyrke sjangerens tradisjoner. Tematikk som spinner rundt fantasy og science fiction kombineres med doom à la Black Sabbath, påvirkning fra senere band som Sleep, og hele retrorock-sulamitten imellom.

Bandets første album, Age of Winters, ble beskrevet som «one fine, headbang-inducing beast of a debut record» av webzinen PopMatters, som ga albumet 7/10 på skalaen. Siden den gang har det gått slag i slag med platene Gods of the Earth (2008), Warp Riders (2010) og Apocryphon (2012), samt EPene Freya og The Sword/Witchcraft. Bandets siste album klatret helt opp til 17. plass på Billboard 200-lista.

The Sword legger ikke skjul på at det er klassiske metalveteraner som har påvirket lydbildet mest. Blant innflytelse fra band som Slayer, Metallica, Melvins, Pantera og ZZ Top har bandet evnet å stake ut en egenart i en sjanger det er vanskelig å fornye, samtidig som forgjengernes metalhåndverk er respektert.

I november i fjor hintet bandet om en femte fullengder, og i mars i år startet de innspillingen. Albumet er ventet i løpet av august.

Lørdag 22. august kl 20 på Parkteatret, Oslo. Billetter 265,- + avgift. Billettsalget starter 3. juni.

 

 

The Sword Facebook

The Sword Online

Parkteatret Facebook

 

Slash ft. Myles Kennedy and The Conspirators

1. juni er det klart for en forrykende konsert med Slash. Slash trenger ingen nærmere presentasjon, og med seg har han Myles Kennedy fra Alter Bridge på vokal og bandet The Conspirators.

Slash

Slash for for tiden aktuell med skiva World on Fire, men han kommer til å spille låter fra hele sin karriere på Sentrum Scene. Så gjør dere klar for fete riff og høye toner fra Slash sin velkjente Les Paul.

Før konserten er det vorspiel på Kjøkkenet (mellom Rockefeller og John Dee) fra kl 17-19 med giweaways og riktig musikk over anlegget. Der er det 18-årsgrense og fri entré.

Support på Sentrum Scene er RavenEye. Dørene åpnes kl 19:00

 

 

Bilder av Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

Anmelderfavoritter klare for Pstereo 2015

Pstereofestivalen i Trondheim kan i dag annonsere  at de har booket Metal Hammer-favorittene Baroness og The Sword til årets festival!

Både Baroness og The Sword kommer til å være hyperaktuelle med nye album i perioden rundt Pstereo.

Dette er to av metalens store fanebærere i øyeblikket, begge er skamrost av pressen og de er gjenstand for en stadig voksende fanskare.

Sammen med tidligere annonserte Opeth, Spidergawd, Wand og Døden, gjør dette at Pstereo seiler opp som nok en festival fans av fet hard musikk bør finne veien til!

Vi tar like greit med festivalens egne beskrivelser av de to bandene:

Baroness (US)

Skjermbilde 2015-05-22 kl. 06.08.12

Baroness kombinerer metallsjangerens pondus og aggresjon med rockens gitardrift og lekenhet, og resultatet er en kruttønne av fuzzriff, progressiv sludge og volum skrudd opp til 11.

Georgia-kvartetten har med albumene Red Album (2007), Blue Record (2009) og sisteskiva Yellow & Green (2012) snart pløyd seg gjennom hele regnbuen, og det ryktes at bandet har vært godt i gang med skrivinga av sitt fjerde album i en stund allerede. Dersom de traver videre i samme retning som på de tidligere albumene, snakker vi fuzz i lange baner, perfeksjonerte solopartier, dundrende bass, eksplosive trommer og energisk brølevokal.

Vokalist og gitarsit John Dyer Baizley er velrennomert for sin delikate, dog morbide art nouveau-albumkunst, som ei heller uteblir på Baroness’ utgivelser. Han har stått for utsmykkingen av platecover til artister som Kvelertak, Kylesa, Torche, Skeletonwitch og Darkes Hour, men på Pstereo er det Baroness som får full oppmerksomhet.

Samtlige av bandets fullengdere har en score på nærmere 90 av 100 på nettstedet Metacritic, som sammenfatter alle publiserte plateanmeldelser og tar gjennomsnittet av bedømmelsene til presse over hele verden. Sisteskiva «Yellow & Green» gikk følgelig rett inn på Pitchforks liste over «Best New Music».  Anmelderen kunne si så mye at «these songs stick together well without a framework. Tracks play off each other, make echoes, and then go on. Each disc stands on its own as a powerful document; together, they genuinely earn the word «epic.»»

Og det er episk det kommer til å bli når vi får besøk av Savannah-bandet på Marinen i sommer!

The Sword (US)

Skjermbilde 2015-05-22 kl. 06.07.35

Metalheltene i The Sword slipper nytt album i sommer, og starter like godt europaturneen sin på Pstereo i Trondheim. Stor stas! Bandet fra Austin, Texas er et heavy metal-band med stor H, og vet å rendyrke sjangerens tradisjoner. Tematikk som spinner rundt fantasy og science fiction kombineres med doom a la Black Sabbath, influens av seinere band som Sleep og hele retrorock-sulamitten imellom.

Bandets første album «Age of Winters» ble beskrevet som «one fine, headbang-inducing beast of a debut record» av webzinen PopMatters, som ga albumet 7/10 på skalaen. Siden den gang har det gått slag i slag med platene «Gods of the Earth» (2008), «Warp Riders» (2010) og «Apocryphon» (2012), samt EPene «Freya», «The Sword/Witchcraft». Bandets siste album klatret helt opp til 17. plass på Billboard 200-lista.

The Sword legger ikke skjul på at det er klassiske metalveteraner som har påvirket lydbildet mest. Blant innflytelse fra band som Slayer, Metallica, Melvins, Pantera og ZZ Top har bandet evnet å stuke ut en egenart i en sjanger det er vanskelig å fornye, samtidig som forgjengernes metalhåndtverk er respektert. Kudos!

I november i fjor hintet bandet om en femte fullengder, og i mars i år startet de innspillingen. Albumet forventes medio August, og med Pstereo-billett i hånden får du første mulighet til å høre det nye låt-materialet presentert live. Hvor fett er ikke det?

 

Pstereo Online

Pstereo Facebook

Billetter kjøpes HER.

 

Swans @ USF Verftet

Swans
USF Verftet, BERGEN
07.05.2015

 

At Michael Gira gjør en aldri så liten norgesturné med sitt legendariske og eksperimentelle postpunk/støy-band er høyst velkomment, sist gang det skjedde var vel på 90-tallet. Rundt 400 hadde møtt opp på USF Verftet for å se dagens utgave av Swans (8/10), og det ble en opplevelse man sent vil glemme. Mange var vel der for å oppleve gamle kjenninger, men den gang ei. Her ble det et knippe låter fra fjorårets album, «To Be Kind«, samt noen nye låter som man sikkert kan forvente å høre på bandets neste album. De startet med den lange og dronete nye låta «Frankie M«, som har vært på setlista en god stund nå, og her satte de standarden for resten av konserten. Etter en lengre perkusjonsintro kom låta i gang, og det låt infernalsk høyt. Selv de mest hardbarka konsertgjengerne kom seg i baren for å få tak i ørepropper. Til tross for decibelnivået var lyden krystallklar og dødsbra, men man følte musikken på kroppen, for å si det sånn. Og godt var det! Siden gjenforeningen i 2010 har besetningen i Swans vært stabil, men det er kun Gira og gitarist Norman Westberg som har vært med fra starten. De viste raskt hvilket samspilt band de er om dagen. Selv om de samme temaene kan gå i nærmere 20 minutter, så var hele bandet med og bygde opp momentum. Få band kan klare å holde på med samme tema så lenge, og samtidig gjøre det interessant. Publikum fikk ikke så mye rom til å være med, men Gira er en god frontmann, og en gitarist og vokalist med et stort uttrykk. Fra «To Be Kind» spilte de «A Little God in My Hands» og «Just a Little Boy (for Chester Burnett)«, samt nye låter som «The Cloud of Unknowing» og «I Forget«. Publikum var stort sett med, men etter den første timen virket det som om noen hadde fått sin dose. De som var igjen fikk med seg en storslagen avslutning med «Bring the Sun/Black Hole Man», som låt fantastisk. Etter ganske nøyaktig to og en halv time med total sonisk utblåsning var konserten over og Swans takket ærbødig for seg til trampeklapp fra publikum. Herlig! Det å se bandet Swans live er ikke bare å være på en konsert, det er en opplevelse, og vi gjør det gjerne igjen.

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=296]

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Christian Misje