Stikkordarkiv: musikk

Sodom + Studfaust @ Garage, Bergen

Sodom + Studfaust
Garage, Bergen
12.09.2015

 

Sodom
Sodom

Dette var en bryllupsfest av de sjeldne, og definitivt noe å fortelle barnebarna om for de to involverte. I 2014 sto paret Sandra Cedl og Johannes Børte i kø under Sweden Rock for å få sine plater signert av Sodom (9/10), og praten gikk om at bandet burde spille i Bergen igjen og at det hadde vært tøft å ha dem som bryllupsband. Problemet var bare at de ikke var forlovet, men før det ble deres tur var frieriet i gang og bandet ble invitert der og da. Ett år senere var paret gift, og de fikk altså bandet de ønsket seg til festen sin og inviterte like godt alle som ønsket det til å bli med.

Studfaust
Studfaust

Oppvarmingsband var det også, og de åpnet opp med et heidundrende Alright! Det var allerede god stemning i kjelleren på Garage da Studfaust (7/10) gikk på, og det rocket bra fra første stund. Litt uvant med skitten old-school metal i et lokale pyntet med ballonger, kakeservering og påseilet brudepar, men det var alright. Stud Bronson er den fødte frontmann og kan dette med å skape liv, og Faust har fortsatt stålkontroll på groovet. Under 1980’s Ladies fikk de med seg dama til Bronson som gjestevokalist, og de fikk stadfestet at 80-tallet var det beste tiåret noensinne.

Studfaust
Studfaust

Da hovedbandet gikk på, var det rimelig fullt på Garage, og stemningen ble ikke dårligere da de startet med Agent Orange. Det låt dødsbra fra første stund og lydbildet var passende skittent og rått. The Voice of Killing ble også godt mottatt, og hele kvelden ble en herlig best of-konsert. Publikum satte også stor pris på det, og var nærmest i ekstase hele veien. Det var opptil flere tendenser til moshpit gjennom kvelden, og bandet durte på med låter som The Saw is the Law, Outbreak of Evil, Sacred Warpath og eviggrønne Sodomy and Lust. Entusiasmen blant publikum smittet over på bandet også, som så ut til å storkose seg. Angelripper delte ut øl til publikum, og roste både fansen, Garage og Bergen opp i skyene. Videre fulgte Christ Passion før overraskelsen Burst Command Til War ble spilt til stor glede. En mock bryllupsseremoni måtte jo til, med Stud Bronson som prest og en oppblåsbar dukke som brud, før Bronson gjestet på Iron Fist. Kvelden ble så avsluttet med Blasphemer og Remember the Fallen, og som eneste ekstralåt kom selvsagt Ausgebombt. Fy flate for en jævla morsom konsert dette ble, og et herlig gjensyn med Sodom. Til brudeparet er det vel bare å takke for en fin fest, og ønske hell, lykke og mange år med Sodomy and Lust!

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Jarle H. Moe

 

Hør tidligere uutgitt Scorpions-låt!

291417_390774307671407_955898158_o

I år feirer selveste Scorpions 50-årsjubileum, og i den anledning kommer en rekke av bandets klassiske album ut i nye remastrede utgaver på vinyl! De nye versjonene inneholder en mengde bonusmateriale, og en av de låtene som aldri tidligere har sett dagens lys er Running for the Plane, som ble spilt inn samtidig med det som ble albumet Blackout. Sjekk låta her!


Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Jex Thoth @ Blå

Jex Thoth
Blå, Oslo
11.09.2015

 

Etter en suveren konsert på Revolver i fjor, er Jex Thoth (8/10) endelig tilbake på en scene i Oslo. Overraskende nok er det kun et fåtall mennesker som har funnet veien til Blå i kveld, og lokalet er dessverre rimelig glissent. De som er der får derimot oppleve en konsert utenom det vanlige, med vokalist Jex’ intense opptreden og gåsehudfremkallende stemme.

_MG_5691

Konserten åpner på samme vis som på deres siste utgivelse, med låta To Bury fra Blood Moon Rise. Den doompregede musikken høres enda seigere ut live, men det låter likevel massivt. Kudos til lydteknikeren som skrudde lyden akkurat passe høyt, men med et klart lydbilde der alle instrumentene kommer til sin rett.

Både teaterviteren og musikkelskeren i meg får sitt denne kvelden, med Jex Thoths nærmest rituelle og gestiske opptreden ledsaget av låter av en annen verden. Jex er med sine flagrende gevanter og stemmeprakt 2000-tallets svar på Stevie Nicks, og det er ikke noe å kimse av.

_MG_5688c

Midtveis i settet, under låta Ehjä, beveger Jex seg ut blant publikum med en diger kubbe med røkelse i den ene hånda og kniv i den andre. Hun tenner røkelsen og holder den over hodet før hun trekker seg tilbake til scenen. Røkelsen ligger tjukt i lokalet og skaper «digg jalla stemning» (Solem, 2010).

Vel oppe på scenen igjen setter bandet i gang med Son of Yule fra den selvtitulerte førsteskiva, og det er først her publikum virkelig begynner å våkne til liv. Et av høydepunktene for min del, sammen med Keep Your Weeds, Separated at Birth og Into a Sleep. Det jubles og applauderes høyt etter hver låt, og bandet går av og på scenen to ganger før det hele er ferdig.

_MG_5675

En flott levert opptreden av Jex Thoth, men jeg skulle ønske jeg synes den var enda litt bedre, mer magisk og transcendent slik jeg opplevde forrige konserten på Revolver. Jeg savnet dessuten The Places You Walk og Warrior Woman på setlisten, men det blir mer for flisespikkeri å regne i denne sammenhengen.

 

Tekst: Mari Thune
Foto: Guro Torget

 

Kampfar slipper nytt album!

kampfar announcement

Denne djevelske brigaden slipper det som er til nå er deres mest kompromissløse black metal-album! Vi elsker bandet, og lar dem selv  ta ordet i omtalen av plata:

Alt håp blekner, en kapitulasjon til det mørke og kalde intet. Døden står for dør i dette slagkraftige kaoset.

«Det blir bare blekere og kaldere fra nå av. Profan representerer intet håp, et liv i gjørmen, en underkastelse til Dødens og Ljåens lover.» – Dolk (vokalist)

I vake av fjorårets braksuksess Djevelmakt oppstod Profan som lyn fra åpen himmel. Sirkelen er komplett og det tredje kapittel konstaterer at Kampfar er mer enn bare et band. Det er en bevegelse, et fenomen og en demonisk maktdemonstrasjon.

Black-metal er fortsatt i live og der man søker ly finnes ingen trøst. Kun det store. Tomme. Intet..

 

Kampfar Facebook

 

Karmøygeddon Metal Festival 2016 – Siste headliner klar

Det legendariske tyske bandet Helloween vil bli headliner lørdag 30. april i Kopervik. Helloween er bandet som startet sjangeren tysk power metal, og bandet har rukket og gi ut 16 studio plater siden de startet i 1984 og med klassiske albums som Walls of Jericho, Keeper of the Seven Keys part 1 & 2, og klassiske låter som I Want Out, Dr Stein, Starlight og Eagle Fly Free.

Dette er Karmøygeddon sin dyreste booking siden vi startet i 2004 og vi er sikre på at mange kommer til å være meget glade for å se dette klassiske bandet i Kopervik neste år.

Andre klare bands for neste års festival i Kopervik 28-30 April er:

KAMELOT (Headliner fredag 29 april)
FINNTROLL
ENSIFERUM.
KATATONIA
EINHERJER (Spiller hele Dragons of the North-platen)
SAMAEL.
CANDLEMASS.
SODOM.
ROTTING CHRIST.
SUSPERIA.
BLOODBOUND.
ENGEL.
SNOWY SHAW (X King Diamond og Mercyful Fate)
LEPROUS
TAD MOROSE
BACKSTREET GIRLS.
NIGHT
YEAR OF THE GOAT
GUARDIANS OF TIME
PARASITE INC
ABYSSIC
ESCAPETOR
THYRUZ
HEATSEEKERS
DWELLING SOULS
PICTURES OF PAIN.

 

Karmøygeddon Event

Karmøygeddon Online

 

Premiere: Hegemon – Interpreting Signs of War: Aruspicine

Hegemon Contemptus Mundi cover small

De franske undergrunns-svartmetallerne i Hegemon er snart klare med sitt fjerde album siden de startet for 20 år siden, The Hierarch, og vi kan her presentere første smakebit derfra i form av låta Interpreting Signs of War: Aruspicine. Bandet sier selv følgende om låta: «This song is the perfect expression of HEGEMON‘s views about how mankind has always made war at all costs. From antiquity with art of soothsaying (‘aruspicine’), to our modern days with all those fake reasons to invade foreign soil, our race has shown that war and chaos are in our blood. This leads to the general theme of our album: chaos from the creation of space and time until the very end of everything. ‘The Hierarch’ stands for the hatred, the violence and all the dark instincts, which we as humans are made of. This album touches the fact that the history of humanity lasts just a glimpse of an eye long in comparison to the vastness of the universe. We think that we are everything, nut this is our greatest mistake. We are blind and thus we will stay until the end…»

Albumet slippes på Season of Mist 13. november.

Hegemon Facebook

Season of Mist Facebook

Pre-order HER.

Forhåndslytt: Iron Maiden – «The Book of Souls» på Kniven

Fredag denne uka slapp Iron Maiden sitt etterlengtede nye album, The Book of Souls, og kvelden før arrangerte plateselskapet Iron Maiden-party og forhåndslytt i fire norske byer. Her er noen bilder fra arrangementet på Kniven i Oslo.

Eddie's hode på riktig plass.
Eddies hode på riktig plass.
Mye Maiden på Kniven
Mye Maiden på Kniven
Det skåles i Maiden
Det skåles i Maidens eget Trooper Ale
Quiz er både populært og på sin plass
Quiz er både populært og på sin plass
Quizmaster Erling har kontroll på fasiten.
Quizmaster Erling har kontroll på fasiten.
IMGP6150
Premieutdeling er alltid stas.
IMGP6151
Det var tett i tet, men vinnere ble kåret.
Var populært å bli fotografert foran denne.
Det var populært å bli fotografert foran denne.
Maiden og Metal Hammer er en god kombo.
Maiden og Metal Hammer er en god kombo.
Fin gjeng og bra kveld.
Fin gjeng og bra kveld!

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Tons of Rock 2016 er annonsert!

TONS OF ROCK FESTIVAL
23.-25. juni 2016

Fredriksten Festning – Halden

TOR

Norges ubestridt største rock og metal-festival er klar for sitt tredje år! 23.-25. juni 2016 går Tons of Rock av stabelen på fantastiske Fredriksten Festning i Halden. Billettsalget er i gang, og man kan sikre seg gode åpningstilbud HER!

Tons of Rock har blitt en folkefest i Østfold. Plassert på nydelige Fredriksten Festning i Halden har tusenvis av tilreisende og lokale folk fått oppleve band som Twisted Sister, Slayer, Volbeat, In Flames, Ghost, Anthrax og Seigmen for å nevne noen. Festivalområdet inkluderer en idyllisk festivalcamping, handlegate og spektakulære historiske omgivelser. Dagbladet ga Tons of Rock terningkast 5 for programmet deres i 2015, og Musikknyheter.no ga festivalen 10/10 poeng og omtalte festivalen som en ”veldrevet og herlig festival”

Arbeidet mot 2016 festivalen er allerede godt i gang, og festivalledelsen takker for et fantastisk engasjement rundt festivalen og skal gjøre alt de kan for at Tons of Rock skal bli bedre enn noen gang i 2016!

Vi i Metal Hammer Norway gleder oss allerede, og ser frem til at festivalen annonserer de første bandene!

Tons of Rock Facebook

Tons of Rock Online

 

Beyond the Gates 2015

BEYOND THE GATES 
Garage, Bergen
27-29. 08.2015

 

 

Torsdag

Misthyrming
Misthyrming

Islendingene i Misþyrming (7,5/10) fikk æren av å åpne det som må være bortimot Norges triveligste festival. Det er tydelig at interessen for bandet er stor, ettersom det første som møter oss utenfor Garage er en evig lang kø, men vi får foten innenfor akkurat idet de begynner å spille. I den lille kjelleren, som heldigvis ikke har rukket å bli for varm ennå, har det allerede fylt seg opp bra med folk. Lyden er som en massiv vegg der brutale partier blir avbrutt av catchy, intrikate melodilinjer – noe som gjør at Misþyrming skiller seg ut i mengden av nyere black metal-band. Söngvar Elds Og Óreiðu er tittelen på deres første og eneste utgivelse, og konserten består naturlig nok i hovedsak av materiale fra denne. Overraskelsen er derfor stor når siste låten i settet er Funeral Mists The God Supreme og Arioch entrer scenen, noe som nærmest fører til kollektiv bakoversveis på de fremmøtte i lokalet. Mektig avslutning på en ellers kul konsert.

ZOM
ZOM

Ett ord beskriver det best: Stygt. Om enn ment som et kompliment, så er det ganske så beskrivende for dublinerne i ZOM (6/10). Irene kan høres ut som Celtic Frost og Godfleshs løsunge, unnfanget på nachspiel etter inntak av et fjell med amfetamin og syre, mens spriten renner som både høst- og vårflommen på Østlandet. Variasjon i lydbildet er nok ikke bandets sterkeste side, da det stort sett er mengder av slag i trynet absolutt hele tiden. Det er nok heller ikke meningen å utrykke seg annerledes. Bandet starter veldig bra og avslutter veldig bra, men det hadde nok vært fordelaktig med et noe kortere sett. Uansett, et band å følge med på videre.

One Tail, One Heads
One Tail, One Heads

One Tail, One Heads (9/10) herlig primitive, illsinte ulyd, aggressive framtoning, strålende demoer og EP-er har gitt bandet et svært godt rykte. Bandet leverer varene til i hvert fall ni i stilen. Sånn for min egen del kunne jeg godt hørt The Splendour of the Trident Tyger fremført hver eneste dag. Luctus og gjengen kommer med plate i år, noe som helt sikkert vil være en kandidat i kategorien årets beste utgivelse. Den svensk-norske trønderbanden fremsto som en helstøpt og hardtarbeidende satanisk dommedagsmaskin.

Ascension
Ascension

Tyske Ascension (8/10) hadde jeg i forkant registrert at absolutt var interessante på plate, men hadde ingen anelse om at de live ville bli det klassiske dette-må-jeg-høre-masse-på-i-etterkant-av-festivalen-bandet. For det ble de. Bandet kom på scenen ikledd helsvart, sminket like helsvart, men med vokalisten i hvitt, og med hvit sminke – for kontrasteffekt, vil jeg anta. Alle sammen med diverse symboler – hovedsakelig det tematiske med triangelet som en kjenner også fra bandets logo – som de vel alle bar i pannen. Det musikalske tok seg opp allerede med One Tail, One Head, men det steg enda noen hakk med Ascension, som også, i likhet med Nidaros-banden, hadde lyden på sin side. Med odde takter, nikk i retning Emperor, Watain, Dissection, store stemninger og spennende komposisjoner trollbandt de massene, til tross for at enkelte kommenterte at det ble kjedelig i lengden. Det kan hende atonal avantgarde black metal med mangel på black ‘n’ roll-riff rett og slett ikke falt i smak. For mange av oss falt det så visst i smak.

Marduk
Marduk

Jeg hadde tenkt å unngå referanser til tanks eller krig i anmeldelsen av Marduk (8/10), men det ble uunngåelig. Om man ser på et band som Dimmu Borgir som en strømlinjeformet el-bil i neonrosa, eller Darkthrone som en velholdt blå Volvo Amazon, så er Marduk den mest brutale, beksvarte panservognen du kan tenke deg. Morgan Håkansson og hans menneskefiendtlige kompani ruller over motstanden, tar ingen fanger, og selv om de ikke vinner så overgir de seg aldri. Åpningen med Frontschwein og The Blonde Beast er hyperkonsentrert arsenikk i fiendens drikkevann, og på veien rekker de jammen meg å spikre Jesus på korset og skjende liket hans etterpå. Slay The Nazarene, Burn My Coffin og Warschau kommer også fryktelig, i ordets rette forstand, godt ut av det.

 

Fredag

Morbus Chron
Morbus Chron

Morbus Chron (8/10) imponerte stort med både sine musikalske evner og med profesjonalitet på showfaktoren. Old school death metal med tunge, progressive elementer krever dog sitt av det perseptuelle apparat, så at salen ikke var riktig fylt opp var vel egentlig bare å forvente. Dessuten var bandet første orkester å skue denne fredagen, og en må jo kunne forvente at en del festivalgjengere gjerne hadde forfrisket seg rikelig allerede kvelden i forveien, og at det derfor tok litt tid å få klasket flintsteinene tilstrekkelig sammen til at det oppstod riktig gnist. Riktignok tok engasjementet seg opp gjennom konserten, men bandet hadde definitivt fortjent en senere spot, i hvert fall om en skal se på bandkvaliteten på tvers av de tre dagene.

Bölzer
Bölzer

Bölzer (6/10) har jeg lært at er et av de bandene som virkelig er i vinden om dagen. Duoen har ikke gitt ut mye materiale, men har likevel rukket å spille på en rekke større festivaler, deriblant Maryland Deathfest. Live er det formidabelt hvor mye energi de to klarer å få til fra scenen, men dessverre hviler litt for mye på størrelse og karisma hos frontfiguren KzR. Trommespillet til HzR blir litt vel ordinært og uinspirerende, og det er liksom også litt tomt på scenen, uansett hvor mye en setter mikrofonen opp som Lemmy, står bredbent, og tar all den plass en kan. Jeg har hørt mer spennende black/death doom før, men må selvsagt sjekke etter hvordan det var på plate igjen nok en gang, siden det jo tross alt er så bejublet blant forståsegpåere.

Tribulation
Tribulation

Svenske Tribulation (9/10) fortsetter gjennom tåken. Bandet har levert tre formidable album på rad, og selv må jeg si at jeg er overrasket over at de ikke spiller senere på kvelden. På den annen side er det topp, da publikum virker meget fokusert. Tribulation når etter hvert ut meget bredt uavhengig av hvor mange dristige sporvalg de tar på veien; det er dog en total skandale at Spell, fra 2013s beste album, The Formulas of Death, ikke blir spilt på Garage denne gangen. Gitaristene Adam Zaars og Jonathan Hultén tar mye av fokuset foran på scenen, mens bassist og vokalist Johannes Andersson sprer vrede, nokturne vers utover publikum og limer bandet sammen i nært samarbeid med den strålende trommeslageren Jakob Ljungberg.

Zemial (7,5/10) led litt under at det ble altfor tydelig at bandet var et enkeltmannsforetak med innlånte hjelpere. Her handlet alt om komponist, trommis og vokalist Archon Vorskaath, som også må sies å ha vært denne kveldens mest elegante stikkesvinger, med noen riktige fine touch. En kunne høre at han primært må være trommeslager – eller en regner jo med det siden det er instrumentet han har valgt i live-sammenheng, tross at han på album gjerne trakterer alle instrumenter selv. Det var ikke mange andre med like stor følelse i anslagene, for å si det slik. Den slags er alltid særdeles hyggelig å lytte til, for i metal er det mye klask-til-trommene-med-all-kraft-du-er-god-for-og-det-med-samme-kraft-konstant. Ikke bare det, men Herr Vorskaath turte å holde hi-haten lukket også, noe som til dels virker å være fremmed for mange ekstremmetal-trommiser. Zemials progressive blanding av thrash-, heavy-, og black metal gjorde bandet temmelig annerledes også, og noen løsninger bringer nær sagt fram det fårete gliset, fordi det er så uortodokst. La det være sagt at det ikke på noen måte betyr at en ler av løsningene, snarere at en finner dem originale og underholdende. Zemial går nok også noen runder utover høsten.

Archgoat
Archgoat

Archgoat (7/10) er meget sterk kost for store deler av publikum såpass langt ut på kvelden, jeg vil tippe at i hvert fall halvparten gikk opp i baren over for å høre på godt over middels høy Judas Priest eller lignende, og noen gikk sikkert også hjem for å lade opp til morgendagens bataljer. Erkefinsk og guttural black metal er ikke for alle, men Archgoat kan sine kunstner. Det hadde nok allikevel vært å foretrekke med en tidligere start for festivalens mest grumsete band. Geitens representanter i Finland startet opp i 1989, og etter en lengre pause kom de tilbake i det dunkle rampelyset i 2004. Bestialsk, messende og nådeløst er dette et band som tar black metal til et nivå andre band sjelden våger å bevege seg nær. Et nihilistisk, livsforaktende beksvart helvete.

Lørdag

Dread Sovereign
Dread Sovereign

Dread Sovereign (9/10) er Primordial-sjef Alan Nemtheangas egen lille lekegrind. Bandets 80-tallsinspirerte blanding av doom, heavy- og black metal passer Garage som hånd i slåsshanske, og dublinerne sørger for en beinhard start på den andre dagen av festivalen. Bandana-kledde Nemtheanga på bass/vokal og gitarist Bones er ingen nybegynnere i den noble grenen «showmanship», som det heter på godt norsk, og med trommis Sol Dubhs stødige driv bak slagverket blir glisene bredere og ølglassene løftet stadig høyere ute blant publikum etter hvert som konserten skrider frem. Bandets egne låter krydres med Venom-coveren Live Like an Angel (Die Like a Devil), noe som bidrar ytterligere til en fin variasjon mellom seige doom-partier og riff hentet fra den klassiske hardrocksboka. Med utsagn som «This is a song about drinking whisky» legger ikke akkurat Nemtheanga noen demper på den allerede gode stemningen blant publikum i Bergen heller, og som første band ut er dette rimelig innertier fra Beyond the Gates sin side. Eventuelt innernier, man kan da ikke ta helt av heller.

Spectral Haze
Spectral Haze

Det er langt mellom gode space rock-band her til lands, eller space rock-band generelt, men Spectral Haze (7/10) er dyktige fakkelbærere for en slik type psykedelisk og hard musikk. Konserten fikk en trang fødsel med tekniske problemer, men etter litt fikling ble det da omsider lyd i samtlige instrumenter, inkludert en sentralt plassert theremin, traktert av Elêctrïc Stårlïng (kanskje bedre kjent som Krizla fra Tusmørke). Den famlende starten glattes snarlig over, og innen kort tid rocker det stødig av Spectral Haze. Dronete, jam-aktige sesjoner avløses av Sabbath-inspirerte riff, og Spacewülffs klangfylte vokal ligger hele veien svevende i bakkant av lydbildet, som et insisterende ekko. Tidvis føler man at thereminen havner litt vel mye i fokus, uten at det skal brukes som noe kronargument i anmeldelsen. God stemning og hard rock, mer kan man strengt tatt ikke forlange.

Ranger
Ranger

Finsk speed metals store sønner Ranger (9/10) leverte varene noe voldsomt på fjorårets Til Dovre Faller, og det var enormt fett å se dem igjen. Jeg kan vanskelig se for meg finnene levere en dårlig konsert, og selv om flyselskapet som leverte bandet til Bergen ikke klarte å levere bandets gitarer ser det ikke ut til å finte dem ut noe særlig. Helstøpt, underholdende, tett, tungt og feiende flott. Et rett og slett fremragende orkester, å påstå noe annet er rett og slett både tarvelig og udannet. Rise, Knights Of Darkness!

Grave Pleasures
Grave Pleasures

Finnene i Grave Pleasure (7,5/10) bemerket seg på flere vis. For det første med en vakker blond dame i form av leadgitarist Linnéa Olsson (OK da, for våre kvinnelige leseres del, så kan det sies at vi ble enige om at vokalist og frontmann Mat «Kvohst» McNerney var en pen mann, sånn for å ha objektiviseringen på det rene). Kanskje mer påfallende – og da mer enn videoshow og image som spiller på dystopi – er det at bandet fremfører denne formen for goth rock/new wave, tungt inspirert av Joy Division, på det som er en festival full av liksminkede mørkemenn. Dog stod Purson for psykedelisk progrock året før, og for mange av oss er dette velkomne pustepauser mellom alt det som handler om å være mest mulig umiddelbart ekstremt i fremtoning. New Hip Moon, Crying Moon, Death Reflects Us, og Genocidal Crush ble alle standsmessig utlevert fra scenekanten, og som det ble sagt under annonseringen av låten bærende samme tittel: “You Are Now Under Our Control”, og i akkurat det hadde nok Mat McNerney mye rett.

Angel Witch
Angel Witch

Angel Witch (7/10) var et av de bandene i den originale NWOBHM-bølgen som aldri ble helt store på grunn av skifter i besetningen, en og annen oppløsning og andre knuter på tråden. Det har kun blitt en håndfull album opp gjennom årene, men bandet har allikevel alltid levert kvalitet. Settlisten er hovedsakelig bygget opp rundt bandets legendariske og velkjente selvtitulerte debutalbum. Låtene glir fint over i hverandre, og det er ikke mye som har forandret seg i lydbildet opp gjennom årene. Selv om ikke allsangen var like rungende som ved siste besøk lot publikum seg rive med på verdens enkleste refreng på tampen av konserten. Absolutt mer enn godkjent.

 

Tekst: Pål Ferstad-Løland, Pål T. Lystrup, Mari Thune, Sigurd Thune.

Foto: Christian Misje

 

Beyond the Gates Facebook

 

 

Motörhead – Bad Magic!

Motörhead gjør suksess med det nye albumet sitt, Bad Magic, som i dag debuterer på #7 på VG-lista! Vi trenger ikke flere unnskyldninger for å publisere disse artige promo-klippene, der bandet snakker om skiva. Ikke skaffet den enda, sier du? Ingen grunn til å vente! Og husk at du kan lese et fyldig intervju med både Lemmy selv og bandets faste produsent, Matt Cameron, i det nye nummeret av Metal Hammer Norway!

Del 2:

Nå gleder vi oss til å se bandet live i desember!

 

Motörhead Facebook

Motörhead Online

 

Premiere: Vreid – Haust

11836690_10152874036757202_8300862175996349176_n

Vreid slipper skiva Sólverv den 9. oktober. Allerede nå kan du streame første singel Haust via Metal Hammer Norway.

Black Metal-veteranene søker denne gangen tilbake til røttene. Låta reflekterer de tøffe omgivelsene hvor bandmedlemmene tilbrakte sin oppvekst og medbringer den kalde, skjelvende melankoli typisk for god gammaldags black metal.

«Åpningsriffet har surra i hovudet mitt i årevis. Ein haustkveld på hytta mi åpenbarte det seg, og låta Haust var født» – Hváll

Artwork er gjort av Kim Holm. Skiva inneholder følgende 7 låter:

– Haust
– Sólverv
– Geitaskadl
– Ætti sitt fjedl
– Når byane brenn
– Storm frå vest
– Fridom med daudens klang

Vreid – Haust:

 

Vreid Facebook

Indie Recordings Facebook

 

Midgardsblot 2015

Midgardsblot
Borre, Vestfold
20-22. 08 2015

Midgardsblot er en ny festival av året, men med sine unike omgivelser og vinnende konsept, der norrøn kultur møter metal er dette bare å innføre som årlig tradisjon!

Torsdag

Solefald
Solefald

Sola begynner å bli borte da Solefald (9/10) entrer scenen for å avslutte utedelen på festivalens første dag. Det er ikke så alt for mange i publikum denne første dagen, men det blir god stemning når Solefald setter i gang. Settet har hovedvekt på de siste skivene, men vi får også servert godbiter fra hele bandets karriere. Det er mye som skjer i Solefalds musikk, og jeg er mektig imponert over hvor mye av dette de klarer å få frem i en live-sammenheng også. Noen av de jeg snakket med i etterkant av konserten synes det kanskje skjedde litt i overkant mye, men for de som er fans av bandet så gikk det rett hjem, meg inkludert. De hadde også med seg noen gjester på scenen, bl.a. Wardrunas Einar Kvitrafn Selvik og en kunstner som satt midt på scenen og malte et bilde under hele konserten. Et bilde som hadde passet perfekt inn i min stue (hint). Alt i alt, fet konsert, bra liv og en perfekt avslutning før vi trakk inn i varmen.

Fredag
Nidingr (9/10) er et band jeg virkelig gledet meg til å få sett live. Det er fortsatt tidlig på kvelden, og sola steiker idet bandet entrer scenen. Sol og varme er ingen hindring når gutta fyrer løs med første låt, dette røsker i kroppen helt fra første tone. Vi får servert låter fra hele bandets karriere, og settet er både variert og energisk. Det er tydelig at et par av gutta sliter litt ut i settet på grunn av varmen, men de holder tempoet oppe hele showet igjennom og virkelig leverer varene. Det var et litt beskjedent oppmøte, men de som var til stede fikk virkelig betalt for turen. En konsert som kommer til å sitte i kroppen lenge.

Einherjer
Einherjer

I det solen begynte å gå ned, bestemte Haugesund-krigerne i Einherjer (7/10) å ta turen fra Valhall og ned til Borre. Med en fanskare på første rad man kunne overhøre setninger som: ”Einherjer skuffer jo aldri – ALDRI!” fra, var nok forventningene høye fra alle som var til stede.

Etter en rask introduksjon virket det som om karene hadde gått en stund og ventet på å få spille, og satte i gang med forrykende spiff fra første sekund. Det å få hopp og sprett og sågar en liten gitarduell, samt et stort engasjement allerede i første låt, er ikke nødvendigvis daglig kost, og med Hedensk oppstandelse som oppfølging ble dette bare tatt videre. Med materiale fra den jamt over godt mottatte Av oss, for oss, så vel som eldre materiale som for eksempel Dragons of the North, fikk vi en god cocktail av gammelt og nytt servert på et fat av full pupp.

Problemet med å sparke såpass hardt i fra uten å ha noe å bygge videre på, blir å opprettholde energinivået under hele konserten uten at noe daler. Nettopp derfor blir de få stedene der det må en eller annen form for pustepause til gjort til et antiklimaks. Det kunne nok også virke som om Frode Glesnes hadde en litt dårligere dag på vokal enn vanlig, for det var ikke alltid kraften i stemmen kom fram som den skulle. Scenesprell med hopp og sprett kunne også bli noe repetitivt, men var for all del underholdende.

Karene viste allikevel tydelig at de er svært komfortable med å stå på scenen, og ikke minst at de liker det. Med god publikumskommunikasjon, fanskare i front, lekenhet og spilleglede, samt jamt over bra spilling, ble dette en fin start på fredagskvelden på Borre.

Ishahn
Ishahn

Det er ikke til å komme bort i fra at Ihsahn (10/10) har levert både musikk og opptreden av svært høy klasse i mange år. Dette var det nok flere som sa seg enig i, der det ble en stadig større oppsamling framfor scenen, og da klokken var slagen var det uten tvil klart for konsert.

Første låt ut var Hiber, som ble en perfekt tung, drivende og tøff start på hele konserten før den helt sømløst gled over i et magisk øyeblikk skapt av den rolige, vakre og nesten vonde Pulse. Og deretter sparket det for alvor fra.

Både Ihsahn selv og bandet var i storform denne kvelden. Det var ingenting å utsette på hverken vokal eller gitar fra frontmannen, og bandet bak holdt svært høyt nivå hele konserten, med trommer som skal få helt spesiell kudos for å få såpass mye ut av et trommesett som ved første utrente øyekast ikke så ut som om det var laget for det det ble brukt til. Sammen skapte de en helt elektrisk, magisk stemning som ble holdt vedlike av det høye nivået og den ekstremt tighte spillingen.

Samtidig som det helt klart var en egen slags ro og verdighet på scenen, betyr ikke dette at konserten ble kjedelig på noe som helst vis av den grunn. Dette var et eksempel på at det tilnærmet perfekte ikke trenger å bli flatt og uinteressant – tvert om! Ihsahn og co. hadde det moro på scenen, fikk med seg publikum, kommuniserte godt med hverandre og viste genuin glede over å få spille på blotet. Vi fikk også gleden av den helt nye låta My Heart is of the North fra et album det nå jobbes med, som ble like godt mottatt som den ble spilt.

Da det ble annonsert at det var siste låt, The Grave, som stod for tur, var det nesten trist – ja, skuffende – for det ville bety at konserten måtte ta slutt. Ihsahn leverte som søren denne fredagskvelden, på en måte man kunne kjenne tvers igjennom kroppen og leve på lenge.

Ivar Bjørnson fra Enslaved sitt prosjekt BARDSPEC stod som siste post på programmet inne i selve Gildehallen. Etter debuten på årets Roadburn Festival i Tilburg i Nederland, der Bjørnson også var en av kuratorene, var nå tiden kommet for å ta lyden inn i gamle og mer norrøne omgivelser i Norge.

Prosjektet er nok ikke for absolutt alle når det kommer til lyd, med tanke på at det ikke er ren metall en får servert framfor en, og det blir vanskelig å gi det hele en karakter, men det gjør det ikke mindre interessant av den grunn. Tvert om, så er dette en svært flott sammensetning av lyd, hvor Bjørnsons gitarer sammen med elektronikk, teknologi og visuelle inntrykk skaper en flott helhet bestående av en fin balanse mellom en ikke-plasserbar ambience-sound og samples av mer naturlig lyd.

Det er meditativt og komplekst samtidig som det er minimalistisk – noe en kan sveve på – samtidig som det ikke blir kjedelig. Dermed var det å sitte inne i den svakt opplyste Gildehallen i komplett ro og bare ’være’ litt etter en lang dag, med noe som tar deg med inn i en reise der det komplekse møter det enkle, der kontrastene råder og der du kan la hodet flyte og bli en del av lyden – det var i grunn helt greit.

Lørdag
Folk metal-karene i Fejd (7/10) har siden 2001 fusjonert folkemusikk, tradisjonelle instrumenter og metal, og denne cocktailen av musikksjangre var først ut på programmet på Midgardsblots siste dag.

Det å være først ute er ikke nødvendigvis det enkleste som finnes, men allikevel troppet karene opp på scenen med det ene folkemusikkinstrumentet etter det andre, et kjempestort glis og en positiv holdning – solsteik og det som startet med å være et skrint oppmøte til tross.

Denne holdningen skulle det vise seg at bandet beholdt mer eller mindre gjennom hele konserten, der det for alvor sparket fra med den andre låta Storm. Vokalist og multiinstrumentalist Patrik Rimmerfors kommuniserte med publikum hele veien – også da det var veldig glissent – og klarte å opprettholde både humør, headbanging, bra spilling og engasjement i det som må ha kjentes ut som over 40 grader på scenen.

Det var dog litt ujevn lyd til tider, og hovedvokalen hadde noen opp- og nedturer. Det ble også noen lengre pauser mellom låtene enn først planlagt fra bandets side på grunn av stemme- og vannbehov, noe som selvsagt er forståelig når steika står på, men som allikevel skapte en litt antiklimatisk effekt. Av og til sank også engasjement i rytme og bass litt, noe som etterlot det å bære og drive showet videre til resten av bandet.

Dette betyr dog ikke at bandet presterte dårlig, for alle viste at de var dyktige musikere, og jamt over var det tydelig at disse karene liker å stå på scenen. Med både nytt og gammelt materiale ga Fejd oss en fin start på siste festivaldag.

Myrkur
Myrkur

Myrkur (10/10) var nok den konserten jeg gledet meg mest til på hele festivalen, så her var forventningene høye. Jeg gikk bort litt tidlig så jeg fikk med meg deler av soundchecken i tillegg, og det gjorde ikke at forventningene ble noe lavere. Når klokken begynner å nærme seg 16.45 så begynner bandet å gjøre seg klare, det er litt tekniske problemer fra start, men etter noen få minutter setter Amalie seg bak pianoet og gir oss en vakker intro før Nidingr-gutta entrer scenen og showet er i gang. For et show dette ble, dette var helt magisk fra begynnelse til slutt. Det ultimate hadde vært om denne konserten hadde vært på kvelden, men tross steikende sol klarte Myrkur å spre sin mystikk, kulde og mørke stemninger så det holdt. Med sin herlige blanding av folkemusikk og gammel black metal så var det nok ikke bare jeg som fikk frysninger. Det var ca. 100 varmegrader på sletta der, jeg sto med kronisk gåsehud under hele konserten, og har fått meg et nytt favorittband.

Kampfar
Kampfar

Folk strømmer fort til foran scenen når introen til Kampfar (9/10) setter i gang, og frysningene kommer fort når bandet kommer ut på scenen og drar i gang med Mylder. Stemningen er god både på scenen og blant publikum. Dolk er en energisk frontfigur som virkelig vet å få med seg fansen og lager et enormt liv. Her kommer klassikerne på rekke og rad, men for meg personlig topper det seg når bandet drar i gang Hymne fra «Mellom skogkledde aaser». Da stoppet verden litt opp, og svetteperlene i panna frøs nok til is en liten periode der. Helhetlig sett var dette et forrykende show som var helt magisk med de omgivelsene festivalområdet byr på. Kampfar leverer varene med masse trøkk og god stemning, så tommel opp.

Tyfhring
Tyfhring

Thyrfing (7/10) har 20års-jubileum i år, og dette er faktisk deres første konsert i Norge noensinne. Forventningene til svenskene var derfor til å ta og føle på blant publikum før bandet entret scenen. Thyrfing leverte varene de, og vel så det, det er det ingen tvil om. Det som trekker litt ned her er at de dessverre var veldig uheldige med lyden. Jeg prøvde å gå litt rundt på området for å høre litt fra forskjellige steder, men med samme resultat. Det var veldig dårlig lyd på blant annet vokalen, og noen ganger så var den helt borte. Det var veldig synd, men utover det leverte gutta en solid prestasjon, og det så ut til at publikum likte det de hørte da det var bra med liv foran scenen. Så alt i alt en veldig bra konsert til tross for forholdene.

1349
1349

Sist ut på scenen stod 1349 (9/10) for tur, og med en stadig voksende flokk som stimet sammen rundt scenen, var dette tydeligvis noe mange hadde ventet spent på. Det var med andre ord endelig duket for litt real Aural Hellfire.

Og Hellfire ble det, for det er tross alt ingen 1349-konsert uten at man kjenner varmen fra flammene som skytes opp og ut, og en og annen i front kanskje svir av seg et øyenbryn eller to.

Det er ikke til å stikke under en stol at Frost er kjent som en av de beste trommisene vi har innen metal, noe vi ble minnet på under hele konserten. Mannen fungerer som en maskin, og sammen med resten av bandet ble vi servert noe ekstremt, tight, brutalt og intenst. Vokalt sett var det lite å utsette på Ravn sine prestasjoner, der råskapen og aggresjonen bokstavelig talt ble skreket og snerret ut.

Deres siste album Massive Cauldron of Chaos har fått god mottakelse av en grunn, og det var gledelig å få nyte mye av dette også; Slaves ble en brutal godbit som nesten gjorde seg bedre live, mens tidligere låter som Sculptor of Flesh stod for hudfletting på den helt rette måten.

Noen steder kunne det kanskje bli litt mye av det samme på scenen, og det var et par steder der lydbalansen ikke nødvendigvis var fullstendig spot on, men det er nok det eneste som lar seg pirke på. 1349 leverte en sabla bra og brutalt verdig avslutningskonsert for årets Midgardsblot.

1349
1349

Det er umulig å vite nøyaktig hva som vil komme til å stå på tapetet når det er duket for Attila Csihar sitt Void Ov Voices, med unntak av at det vil være både gripende og inntrykksfullt. Denne gangen var det klart for å la lyden fylle rommet i Gildehallen som siste blotinnslag. Som forrige sluttopplegg i hallen, er det vanskelig å gi det hele en spesifikk karakter, men i stedet bedre å gi en beskrivelse av det som fra gang til gang er en unik opplevelse.

Det er alltid fascinerende når man bruker så lite og allikevel får til så mye. I dette tilfellet handler det om Attila, hans egen stemme og sampling, og et enorm lydbilde som følger av bruken av dette; så lite og allikevel så mye. Akkurat som i Sunn O))) hvor han de senere årene har bidratt vokalt, finner vi ulike vokalteknikker som minner om alt fra strupesang til hvisking til mer rå, brutale lyder – og mer til. Dette, samplet sammen på nennsomt vis, strukket ut, overlappet og justert, viser at en stemme kan være så mye mer enn bare en stemme.

Det er en meditativ opplevelse som tar deg med til et annet sted, som det samtidig er vanskelig ikke å la seg fokusere fullt og helt på, og som fascinerer og griper. Og for å ta utgangspunkt i siste ord der, kan vel hele opplevelsen oppsummeres som nettopp dette: gripende.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe, Per Aage Melby.

Foto: Therese C. Wangberg

 

Motörhead streamer fem låter fra Bad Magic!

11692728_1021176771247964_877700113423431776_n
Motörhead er snart ute med sitt 22. album, Bad Magic, og du kan lese et langt intervju med selveste Lemmy og bandets faste produsent Cameron Webb i det siste nummeret av Metal Hammer Norway, som er ute nå!

Som om ikke det var nok, gir vi deg her muligheten til å streame fem av låtene fra albumet her hos oss! Kos deg med disse smakebitene fra dette glimrende albumet, som bør hjelpe til å forkorte ventetiden både til albumslipp og til bandet atter blir å se på norsk jord 3. desember.

Motörhead – Electricity

Motörhead – Evil Eye

Motörhead – The Devil

Motörhead – Victory Or Die

Motörhead – Shoot Out All Of Your Lights

 

Motörhead Facebook

Motörhead Online

 

Metallica live i Bergen

Metallica + Meshuggah
Koengen, Bergen
20.08 2015

 

Meshuggah_by_Christian-Misje-0737
Meshuggah

Den uken sommeren kom til Bergen fikk vi storslått besøk på Koengen ved Bergenhus Festning. Bergen var badet i sol, og stemningen i byen var upåklagelig. 23 000 billetter var revet bort til denne kvelden over et halvt år i forveien, og mange hadde kommet seg inn portene da Meshuggah (8/10) gikk på scenen til tonene av Marve Fleksnes-introen. Svenskene hadde fått æren av å varme opp for de gamle thrash-heltene, og benyttet sjansen til å takke hovedbandet for inspirasjon og grunnlag for å starte med musikk. Og for en oppvarming det ble! Meshuggah kjørte på fra første stund med sin vanvittige og tekniske death metal, og det satt som et skudd. Ikke alle blant publikum skjønte like mye av Meshuggah, men bandet ga faen og dro et ganske kompromissløst sett. Deler av publikum var dog med på notene, og de fikk ganske så god respons likevel. Vokalist Jens Kidman er en god frontmann, og så som vanlig rimelig gal ut der han banget etter de sære taktene. Det var også herlig å følge med på Thomas Haakes vanvittige stil bak trommesettet. Låter som Do Not Look Down, Rational Gaze og ikke minst høydepunktet Bleed, gjorde dette til en flott start på kvelden.

James Hetfield, Metallica
James Hetfield, Metallica

En halv time før Metallica (8/10) gikk på, ble en gjeng med fans i hvite t-skjorter stilt opp midt på scenen. Der ble de under hele konserten. Sært opplegg, men for blodfansen er det muligens stort å se konserten på scenen med bandet. Metallica gikk rett i strupen på publikum da de entret scenen med Fuel, og stemningen på Koengen steg til skyene med en gang. Det ble ikke dårligere stemning da de fortsatte med For Whom the Bell Tolls og Metal Militia. Det var tydelig at mange fikk et godt nostalgikick av sistnevnte låt. Bandet virket sultne og gira denne kvelden, og gjorde en kjempejobb. Til og med Lars Ulrich klarte å gjøre unna store deler av konserten uten for mye snubling. Hetfield synger fortsatt bra, selv om han sliter enkelte steder. Rekken med King Nothing, Disposable Heroes og The Day That Never Comes roet ned tempoet noe, før de dro i gang deres ferskeste låt til nå, Lords of Summer. Som i og for seg passet greit denne sensommerkvelden.

Kirk Hammet, Metallica
Kirk Hammet, Metallica

Lightere og mobiltelefoner føk i været til tonene av The Unforgiven, og så ville Metallica gjerne vise at de kunne være like heavy som Meshuggah ved å spille Sad But True. De nådde kanskje ikke helt opp der, men god stemning var det likevel. De er heldigvis flinke til å trekke frem enkelte låter som sjelden blir fremført, og denne kvelden ble dette The Frayed Ends of Sanity. Meget bra! De fortsatte med låter fra samme album, og gjorde en grei versjon av One med bra lasershow og film på skjermene. Det er noe eget ved å høre over 20 000 mennesker synge med av full hals til en av metalhistoriens viktigste låter, og med Master of Puppets fikk man oppleve det. Magisk! Mer allsang ble det under The Memory Remains, før de dro i gang en fin versjon av Fade to Black og avsluttet hovedsettet med Seek & Destroy til stor jubel.

James Hetfield, Metallica
James Hetfield, Metallica

Ekstranummer kommer man ikke utenom, og hitrekken besto av en haltende versjon av Whiskey in the Jar, Nothing Else Matters og Enter Sandman, hvor de på sistnevnte slapp ut store Metallica-badeballer til publikums store begeistring. Metallica viste igjen at de er blant de største og beste stadionbandene som finnes, og jeg blir like overrasket over hvor bra de er som liveband hver gang. Selvsagt er det låter man savner på slike konserter, men settet denne kvelden var variert og hadde noe for enhver Metallica-fan. Det er bare å glede seg til neste gang.

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Christian Misje

 

Premiere: Skindred – Under Attack

Skjermbilde 2015-08-20 kl. 18.33.03
SKINDRED PREMIERER LÅTA UNDER ATTACK FRA DET NYE ALBUMET ALBUM VOLUME!

Skindred er et av de bandene som har fått en durabelig fanskare hjemme i Storbritannia, og regnes der som et av de feteste livebandene omkring, selv etter å ha holdt det gående siden 1998! Wales-kvintetten var tidlig ute med å kombinere sjangere som det i dag fnyses av, men når denne gjengen blander både dub, reggae og funk inn i sin hardcore låter det både vitalt og tøft! Bare sjekk Under Attack, som er første single fra deres kommende album Volume, og døm selv!

Volume slippes 30. oktober på Napalm Records!

 

Skindred Facebook

Skindred Online

Napalm Records Facebook

Napalm Records Online

Forhåndsbestill HER.