Stikkordarkiv: musikk

Sólstafir + Mono + The Ocean @ Vulkan, Oslo

Sólstafir + Mono + The Ocean
Vulkan Arena, Oslo
13.10.2015

 

The Ocean
The Ocean

Først ut denne kvelden var tyskerne i The Ocean (7/10). Med svært god tilbakemelding på siste album, Pelagial, var det bare å gjøre seg klar der bandet sparket ifra med de to første sporene på skiva. Det er ikke tvil om at samtlige i bandet er dyktige, men noen steder ble det mindre samspill og mer fokus på hvert sitt. I tillegg hørtes Loïc Rossetti tidvis sliten ut under clean-partiene, og ubalansen i lyden mellom samplet instrumentell lyd og livemusikk ble påfallende skjev. The Ocean er uansett flinke folk som liker å spille, og ga oss en fin start på helaftenen på Vulkan.

MONO
Mono

Deretter var det klart for de anerkjente post-rockerne i Mono (9/10), og her var det bare å ta av seg hatten fra første sekund. Det var intet annet enn imponerende å se – og ikke minst høre – hvor god kontroll hele bandet hadde over effektbruk, elektronikk, eget instrument og samspill på samme tid. Bandets grunnlegger, Takaakira Goto, er uten tvil en svært dyktig gitarist som skaper et unikt lydteppe som henger over konserten, der musikken blander støy, ulike klanger, vakre melodier, følelsesladd innlevelse og svært kontrasterende dynamikk. Med låta Kanata midt i settet var det ingen tvil om at Mono leverte noe stort denne kvelden.

Eneste pirk går ikke på bandet selv, men på at lydmannen burde hatt litt ris. Lyden burde vært skrudd tyngre og kontrastene burde fremkommet bedre. Dette gjorde blant annet at publikum på et tidspunkt trodde konserten var slutt før tiden, noe som trakk ned. Denne faktoren var allikevel ikke nok til å påvirke helheten, for MONO ga alle oss som var til stede på Vulkan en topp konsertopplevelse.

Sólstafir
Sólstafir

Det er ikke til å stikke under en stol at Sólstafir (9,5/10) står fram som unike på alle måter. Etter den ene gode albumtilbakemeldingen etter den andre, herunder fjorårets suksess Ótta, stod forventningene som tente lys der islendingene entret scenen. Etter mye drama dette året skulle det også bli spennende å se hva de hadde å by på med Hallgrímur Jón Hallgrímsson bak trommesettet.

Akkurat som sist, så skuffet ikke Sólstafir det grann. De hjemsøkende, raspende skrikene til Aðalbjörn Tryggvason ljomet gjennom rommet på intet annet enn perfekt vis, mens spillingen helt klart var på topp hos samtlige av de andre medlemmene; blant annet hadde Svavar Austmann tydelig en svært god dag bak de fire basstrengene sine. Låtmessig stod Ótta og Ljós í Stormi fram som kveldens høydepunkt.

Sólstafir
Sólstafir

Addi forsøkte seg også på å snakke norsk, og sjarmerte alle med en noe gebrokken, dog korrekt norsk, der han var glad for å være i landet og håpet vi ville høre mer: ”For en gang var vi også nordmenn. Vi har bare bodd på Island noen år. Så gi meg et skrik, nå – Iron Maiden style!” Med karisma, dyktig spilling, god kommunikasjon med hverandre og publikum, samt en god dose innlevelse, leverte Sólstafir som søren og skapte en flott avslutning på Vulkan denne kvelden.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe

Foto: Guro Torget

 

Metal Hammer Norway anbefaler: Deville

Skjermbilde 2015-10-13 kl. 23.20.22

Svenske Deville er et nytt bekjentskap, som alle fans av fet riffbasert hard rock bør sjekke ut! Bandet befinner seg for tiden på turné i Europa sammen med Mustasch, og det er bare å håpe at de etter hvert tar turen hit til Norge også. Vi kan her tilby en smakebit på bandets kommende album, Make It Belong To Us, som slippes 13. november på Fuzzorama Records, i form av den deilige rockeren Chief!

Bandets Andy Bengtsson sier følgende om låta:
“ Chief er en rett framm Kyuss/Entombed-riffende jævel med deler inspirert av band som Kvelertak og rock n´roll. Det er egentlig dét. Ingentin å tenke på der. Låta funker bra både live, og på plate, sammen med de andre låtene i settet. Den er en av de få uptempo-låtene på albumet, og kanskje den enkleste å ta ved første lytt. Den er egentlig ikke representativ for albumet, siden det er langt mer variert, og består av progressive og metal-influenser som vi ikke har gjort så mye av tidligere.”

 

Deville Facebook

 

Opeth @ USF Verftet, Bergen

Opeth
USF Verftet, Bergen
09.10.2015

 

– «Va mysigt vi skal ha det tilsammans!» sier Mikael Åkerfeldt, til jublende respons fra salen.

Dette oppsummer i grunnen Opeth (6/10) sin konsert nokså godt: Både band og publik er i kosehumør. Her skal det hygges og småprates både på scene og i sal.

JHM_0485

Opeth feirer 25-årsjubileum som band med å spille albumet «Ghost Reveries» i sin helhet. Bandet går rett på sak, og spiller låt etter låt uten lyter, men også fritt for utstråling. Publikum står like urørlige i salen som bandet på scenen. Først på «The Grand Conjuration», syv låter ut i konserten, beveger vokalist Åkerfeldt seg på en måte som antyder headbanging. Nå gir også publikum mer respons enn høflig applaus, og det er ørlitt liv blant de fremste tilhørerne.

JHM_0326

I konsertens andre akt er både band og publikum nullstilt, og alle virker litt løsere i snippen. Åkerfeldt holder som vanlig praten mellom låtene på et tørrvittig nivå, men ellers begrenser bandet publikumsfrieriet til et minimum. Etter «Eternal Rains Will Come» og «Cusp of Eternity» fra bandets nyeste utgivelse, begynner ferden tilbake i diskografien med kanonlåter som blant annet «The Leper Affinity» og «Master’s Apprentices», før det hele avsluttes med ekstranummeret «The Lotus Eater». Nesten to timer med musikk gir god valuta for billettprisen, men det er ingen tvil om at Opeth sin progrock ispedd litt dødsmetal krever mye av tilhøreren, og med et band som tilsynelatende ikke bryr seg om det er tilhørere til stede blir seansen nokså langdryg. Og da må spørsmålet stilles: Er Åkerfeldts morsomme mellomprat den eneste forskjellen på det å se Opeth live og å høre dem på plate i egen stue?

JHM_0598

 

Tekst: Bård Nordvik

Foto: Jarle H. Moe

 

Danko Jones @ Rockefeller, Oslo

Danko Jones
Rockefeller, Oslo
09.10.2015

 

IMGP7073

Danko Jones (7/10)
Mannen som kaller seg the Mango Kid var tilbake i Oslo, og tilbake der han hører hjemme, på Rockefeller. Sist han spilte på huset var under 25-årsjubileumet til Rockefeller, og den gang spilte han på John Dee. Skjønt, han kunne vel strengt tatt spilt der denne gangen også, da balkongene var stengt av, og det på ingen måte var fullt nede på gulvet. Men, de som var der fikk akkurat det de hadde betalt for: store doser testosteronbefengt rock, og en passe cocky frontfigur. De kjepphøye små-talene mellom låtene har ikke forandret seg så mye de siste åtte årene, men for en som aldri har sett dem før funker det sikkert fortsatt, det er jo publikumsfrieri på høyt nivå. Konserten forløp seg som en hitparade, og jammen gikk det unna, 22 låter på en drøy time er vel nok til å bryte en og annen fartsgrense. Materialet var godt spredd utover karrieren, og selv om de nye låtene skled greit inn, var det helt klart de gamle slagerne som skapte mest liv blant publikum.

IMGP7145

Vi fikk selvsagt Play the Blues, Lovercall, Invisible, allsang på First Date, og til tross for at Danko selv hadde glemt introriffet til Code of the Road og dekket over det minuttet han trengte på å huske det med litt ekstra preik, satt også den som ett skudd da de kom i gang. Det hadde også sneket seg med et par coverlåter i settet i form av Misfits’ Die Die, My Darling og Thin Lizzys Are Your Ready?, som begge passet bra med Danko Jones sitt lydbilde. Danko og hans makker JC på bass har jo vært med siden starten, og selv om bandet har like høyt forbruk av trommiser som Spinal Tap (bandets syvende og nåværende, Rich Knox, har vært med siden 2014), låter det både tett og fett. Helt til slutt fikk man den sedvanlige avslutningen med Bring On the Mountain, med hans sedvanlige tale om hvordan alle som har gått mot ham gjennom livet kommer til å stå i bunnen og se opp mot toppen der han står, hånd i hånd med de døde rockeheltene våre. Det triste med denne talen er jo at heltene stadig blir flere, men heldigvis er Danko selv så absolutt i live og kommer nok til å levere «simple 12-takters blues soloer» til høyresiden av publikum, og «powerchords som du lærer første dagen på gitarkurs» til venstresiden av publikum i flere år til.

Bildegalleri:

[espro-slider id=1515]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Canadian drugstore viagra beste viagra canadian pharmacy viagra takes paypal

Y&T @ Vulkan, Oslo

Y&T + Humbucker
Vulkan Arena, Oslo
07.10.2015

 

Så var endelig kvelden kommet for et av musikkhistoriens beste klassiske rockeband i ordets rette forstand, nemlig Y&T. Amerikanerne har inspirert så mange andre storheter siden oppstarten for vel 40 år siden at det ikke er vits å ramse opp engang. Ikke bare var dette bandets eneste konsert i Norge i år, men det begynner også å bli en stund siden de var her sist.

IMGP6756
Humbucker

Som oppvarmingsband var det ikke overraskende Humbucker (7.5/10) som var de heldige utvalgte. Sauherads store sønner har gjort seg bemerket både gjennom strålende plateutgivelser og energiske liveopptredener, og rent musikalsk befinner bandet seg godt innenfor nedslagsfeltet for klassisk rock. Med andre ord et godt valg av oppvarmingsband, og Humbucker leverte et til dels forrykende sett. Nok til at de fleste i publikum både fikk opp adrenalinet og rockefoten i gang, undertegnede inkludert. Det kan være en utakknemlig jobb å varme opp et godt voksent og kresent publikum, men Humbucker lot seg ikke affisere av dette, og jeg er rimelig sikker på at de klarte å kapre seg noen nye fans.

Dave Meniketti, Y&T
Dave Meniketti, Y&T

Så var det endelig klart for Dave Meniketti & co. Det skal sies at undertegnede er en relativt stor fan av Y&T (8/10), og det er ikke til å stikke under en stol at det er en utfordring å gi en fullstendig objektiv skildring av konserten. Men vi fikk det vi kom for, og det ble selvfølgelig en aldri så liten greatest hits-konsert med klassikere som Black Tiger, Dirty Girl, Mean Streak, Contagious, Summertime Girls, Rescue Me og så videre. Det er lett å bli nostalgisk for en voksen mann når riffet på Mean Streak løftes ut i salen. Tankene går tilbake til gutterommet og en sliten kassettspiller med sprengte basselementer. Y&T leverte et upåklagelig sett, men alderen begynner naturlig nok å sette sine spor. Det låter ikke like friskt som i “gamle dager”, men hva annet er det å forvente av gråhårede menn som har vært på veien i førti år. Men når Y&T strutter av spilleglede slik de gjorde denne kvelden og leverer tidløse klassikere nærmest på løpende bånd, er det bare å reise hjem med et stort smil om munnen med bekreftelsen om at gamle helter ikke ruster.

Dave Meniketti, Y&T
Dave Meniketti, Y&T

 

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

THE OCEAN – The Quiet Observer

Mono & TheOcean - Transcendental cover

23. oktober slippes en splitt-utgivelse med japanske Mono og tyske The Ocean, som for tiden turnerer sammen. I den anledning kan du her streame The Ocean-låta The Quiet Observer, en tretten minutter lang tripp inspirert av Garpard Noe-filmen Enter The Void. Bandene spiller i Oslo 13. oktober sammen med Sólstafir!

Mono, The Ocean and Solstafir live:
12.10.2015 DK Aarhus Voxhall
13.10.2015 NO Oslo Vulkan Arena
14.10.2015 SE Stockholm Debaser Medis 16.10.2015 FI Turku Klubi
17.10.2015 FI Helsinki The Circus
18.10.2015 RU St. Petersburg Zal Ozhidaniya 19.10.2015 RU Moscow Volta
21.10.2015 LT Vilnius New York
22.10.2015 PL Warsaw Proxima
23.10.2015 DE Berlin Heimathafen
24.10.2015 NL Leeuwarden Romein (Into The Void) 25.10.2015 BE Antwerp Trix
26.10.2015 DE Cologne Live Music Hall
27.10.2015 DE Wiesbaden Schlachthof
28.10.2015 DE Munich Backstage
29.10.2015 I Bologna Locomotiv
30.10.2015 I Mezzago Bloom
31.10.2015 F Lyon CCO Villeurbanne
01.11.2015 ES Barcelona Bikini
02.11.2015 F Toulouse Le Metronum
03.11.2015 CH Lausanne Les Docks
04.11.2015 CH Zürich Harterei
05.11.2015 F Paris Trabendo
06.11.2015 UK London Electric Ballroom 07.11.2015 UK Leeds Damnation Fest
08.11.2015 Gr Athens Fuzz Club
09.11.2015 Tr Istanbul Garajistanbul

The Ocean Online

The Ocean Facebook

 

Y&T på Vulkan i kveld!

Det amerikanske hardrockbandet Y&T besøker Vulkan Scene i kveld, og får du fot av klassisk rock bør du ha vett til å innfinne deg her.

Dave Meniketti & co har holdt på i over 40 år og skrevet låter som Summertime Girls, Mean Streak, Forever og Lipstick & Leather inn i rocke-krønikene, og bandet er klare for en energisk opptreden på Vulkan Scene. NB: Dette er den eneste konserten i Norge!

Etter konserten blir det meet & greet og signering, så husk vinylplatene dine.

Billett: 320,- + avgift, dørene åpner 20.00. 18 år leg.

Mer info om konserten HER.

 

Premiere: Crippled Black Phoenix – Spider Island

Crippled_Black_Phoenix-Justin

Crippled Black Phoenix, frontet av Justin Greaves fra Electric Wizard, legger i november ut på turné, og 16 desember legger de turen innom John Dee! I denne anledning slipper de en ny EP, titulert New Dark Age Tour EP 2015 A.D., og vi kan her presentere første smakebit fra denne, i form av låta Spider Island!

Greaves har selv følgende å si om det kommende slippet: «Our ‘New Dark Age Tour EP’ represents a new chapter in the CRIPPLED BLACK PHOENIX history. I feel like it is time to be truly free of industry and personal bullshit. It also connects what we have gone through as a band with what is going on in the big wide world. It really feels as if we are living in a new ‘dark age’. Religious and political oppression, the population being fed constant untruths – all of this reminds of the priests in the middle ages telling folk about dog-headed monsters living in the woods, but if you repent and join the church, they will protect you. The song ‘Spider Island’ is more personal. There I mentally put all the bad people… recently there have been a few people, who need to go to Spider Island and live a life of torture along with all the other scumbags, who cling to power in the world.»

Turnédatoer er som følger:

23 Nov 15 Sheffield (UK) Corporation

24 Nov 15 Glasgow (UK) Audio

25 Nov 15 Bristol (UK) The Fleece

26 Nov 15 London (UK) The Dome

27 Nov 15 Dortmund (DE) Leafmeal Festival

28 Nov 15 Dresden (DE) Beatpol

29 Nov 15 Poznan (PL) Minoga

30 Nov 15 Warszawa (PL) Progresja

01 Dec 15 Kosice (SK ) Kasarne

03 Dec 15 Bucharest (RO) Fabrica

04 Dec 15 Timisoara (RO) Daos CLub

05 Dec 15 Wien (AT) Chelsea

06 Dec 15 Budapest (HU) Dürer Kert

07 Dec 15 Ljubljana (SI) Kino Siska

08 Dec 15 Pratteln (CH) MiniZ7

09 Dec 15 München (DE) Strom

10 Dec 15 Weinheim (DE) Cafe Central

11 Dec 15 Uden (NL) De Pul

12 Dec 15 Maastricht (NL) Muziekgieterij

13 Dec 15 Hamburg (DE) Knust

14 Dec 15 København (DK) Vega

15 Dec 15 Göteborg (SE) Sticky Fingers

16 Dec 15 Oslo (NO) John Dee

17 Dec 15 Stockholm (SE) Debaser Strand

 

Crippled_Black_Phoenix-admat-EU-2015

 

Crippled Black Phoenix – Facebook
Season of Mist – Facebook
http://smarturl.it/CBPshopEP

Bloodlights – «Somebody Else’s Nightmare»

11894005_10153630409556667_7159151271379643262_o

Det er i år 10 år siden Gluecifer la opp og i oktober 1995 holdt de sin siste konsert. Som en slags markering slippes alle skivene ut på nytt på vinyl 9 oktober.

9. oktober slipper også Bloodlights sin nye EP ”Somebody Elses Nightmare”, digitalt og på vinyl.

9. oktober blir dermed virkelig en rockens dag, og vi lader opp med en videodagbok der Bloodlights presenterer videoer til noen av de nye låtene sine. Den første av disse får du her!

 

Bloodlights Facebook

 

Kamelot @ Rockefeller

Kamelot + Gus G
Rockefeller, Oslo
27.09.2015

 

Norgesvennene Kamelot (9/10) fra Florida har blitt et fast årlig innslag på Oslo sin konsertscene. Denne gangen med selveste Gus G. (8.5/10) på slep som oppvarming. For min egen del var sistnevnte vel så interessant som hovedattraksjonen. Sentrum Scene var fylt til randen denne kvelden av fans i så og si alle aldre, og ikke alle kunne påberope seg retten til å kjøpe seg en iskald en. Det føltes både rart og rørende å stå blant godt voksne og til dels blaserte konsertgjengere samtidig som kvisete tenåringsgutter i stemmeskiftet prøvde så godt de kunne med gutturale brøl/hvin, og tenåringsjenter var døden nær av ekstase opptil flere ganger i løpet av kvelden.

Vieb87HYztW3ApcQD5nvWKgml1xsuGx2QbqnVxoP8c8
Gus G.

Gus G., kjent for de fleste som gitarist i blant annet Firewind, Dream Evil, Mystic Prophecy og ikke minst med Ozzy Osbourne, er rett og slett en djevel på gitar. Bedre start på kvelden kan man vanskelig ønske seg. Det er mulig at de som har en viss innsikt i shredding fikk mest ut av det, men for et register denne mannen har. Låtene I Am Fire, Eyes Wide Open, Burn og The Quest satt som skutt i veggene på Sentrum Scene. Selv om enkelte publikummere tilsynelatende var uinteresserte, eller mer opptatt av andre uvesentligheter (selfies, skravling osv.) enn å bivåne gitarvirtuosen fra de greske øyene, får det være deres tap. Gus G. leverte et kjempeshow.

61GUomUcguy4XfGNT_dGSCy3aQ0vrV7B0z9v61odGLo
Tommy Karevik, Kamelot

Så entret Kamelot scenen til stormende jubel, og de ga nok en gang fansen et imponerende og fjellstøtt sett. Tommy Karevik (selvfølgelig svenske) på vokal er fortsatt ikke Roy Khan, og vil aldri bli det, men han har virkelig funnet sin plass på scenen – vokalprestasjonen denne kvelden var formidabel. I mine ører har Karevik tilført Kamelot kvalitet med sin signatur. Kanskje ikke så rart når han har ingen ringere enn vår egen Jørn Lande som forbilde. Vi nordmenn kan dessverre ikke skryte av at Kamelot er “norske” lenger, og det er bare å krype til korset og innse at det ikke finnes noe tomrom etter Khan. Fansen fikk stort sett låtene de ønsket etter jubelen å dømme. Lyden var upåklagelig i mine ører, og det var ingenting å utsette på hverken showet, låtene eller gjennomføringen. Kamelot fyrte også av noen kanoner fra siste albumet, Haven, som var spennende å høre i liveformat. Som så mange ganger før leverte Kamelot varene med bravur, og det er ikke meg imot at de gjør det til en årlig vane å legge turen innom Oslo. Det er muligens unødvendig å påpeke at Kamelot er et av de store metalbandene for oss som liker symfonisk og progressiv power metal, og for de som leser dette og aldri har vært på konsert med dette monsteret av et band er det bare en ting å gjøre neste gang de melder sin ankomst til Norge: Møte opp.

Kamelot
Kamelot

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Terje Dokken

 

Høstsabbat 2015

Høstsabbat
Betong, Oslo
25-26.09.2015

 

Fredag
Da var endelig høstens sabbat i gang igjen og det er Captain Kill (6,5/10) fra Hønefoss som får æren av å åpne hekseriet. Tross få fremmøtte skaper trioen god stemning, både på klubbscenen og ute i det dunkle lokalet. Gutta byr på saftig rock ispedd en god dose doom og stoner rock. Det oppnås dermed flere ritualistiske øyeblikk, med forekomst av gåsehud. Gjengen oser dessuten av spilleglede, og således er åpningen av Oslos kuleste festival mer enn godkjent.

Nederlandske Death Alley (7/10) fortsetter der åpningsakten slapp. Nå skrus imidlertid tempoet opp. Bandet raser i gang med en psykedelisk parade av proto-metal. Energien er på topp og det er umulig ikke å bli smittet av denne gjengen. Det låter kompakt og velsmurt. Settlisten består av hovedsakelig av det kritikerroste albumet Black Magick Boogieland.

Så åpnes den store scenen på Betong, og det er ingen ringere enn Oslobandet Moe (9/10) som setter i gang kveldens støybonanza. Hellige måne! Særlig tyngre enn dette kan kvelden neppe bli. Trioen blåser avgårde et helsikes leven i velkjent stil. Sammen med Årabrot er Moe et av Norges feteste liveband i min bok. Det går så hardt for seg at basstrengene fyker og gitaren ryker. Oh la la!

Spelljammer
Spelljammer

Hvordan skal Spelljammer (7/10) ta opp tråden etter Moe? Ved å sette ned tempoet og gjøre rom for en magisk og psykedelisk eventyrstund, selvfølgelig. Atmosfæren er tykk, og riffene ljomer fra klubbscenen. Jovisst, det er tyngde her også. Nå i form av seig riffing og suggererende rytmer. Stemningen er hypnotiserende, og Spelljammer tar oss med på en astronomisk reise. Jeg mistenker likevel at bandet hadde gjort seg bedre inne på Betong-scenen.

JOY
JOY

Det var så tid for California-bandet JOY (7/10). Bandet har jamt over fått gode tilbakemeldinger på utgivelsene sine, og det er ikke til å stikke under en stol at det lyder fett av dem i studio.

Karene hadde mye energi og ga full pinne omtrent fra sekund én. Det var mye humor og moro til publikums store glede, og fliret var bredt fra samtlige på scenen og blant publikum.

Det ble dog mye av det samme, noe som gjorde at det tidvis nesten kunne bli litt kjedelig i lengden. De litt mer downbeat og klassisk rocka, psykedeliske partiene gjorde seg bedre enn partiene der det helte mer mot heavy rock på scenen. Det ble også en del klovneri som av og til kom i veien for musikken heller enn å bidra til å løfte den opp.

Vokalt sett var Zachary Oakley litt av og på i formen, men utover dette var konserten gjennomført velspilt av det som helt klart er dyktige karer.

Yuri Gagarin
Yuri Gagarin

Svenskene i Yuri Gagarin (9/10) stod så klare på klubbscenen på Betong, og med en solid tone for å sette i gang hele konserten var det bare å rigge seg til.

Det kom tydelig fram at Yuri Gagarin ikke bare låter fett på skive, men at dette er karer som vet å spille bra live. Låta First Orbit var et godt eksempel på dette, der den ble mektigere enn studiovarianten. Bandet opprettholdt et tight og jevnt lydbilde hele veien, og hadde god flyt.

Noen steder haltet trommene litt, men ikke nok til at det egentlig ble plagsomt. Helhetlig var det hele svært velspilt, lett å drømme seg bort i og la seg rive med av – noe de fleste blant publikum helt klart virket å være enige i. Yuri Gagarin leverte med andre ord en svært god konsertopplevelse denne sabbatfredagen, og det med renter.

Virus
Virus

Siste band ut på første del av sabbaten var metal-avantgardistene i Virus (8/10).

Med noe dårlig skrudd lyd i begynnelsen, ble det en litt ufortjent spak start på selve konserten, men etter hvert som første låt var ferdig ble det andre boller. Det er ingen tvil om at Virus består av knakende dyktige musikere, med Plenums imponerende basspilling, suveren vokal fra Crzal sin side og rå trommespilling fra Einz.

Selve det sceniske ble dog noe uinteressant. Det var litt lite energi i selve framførelsen, noe som gjorde at det føltes repetitivt. Dette ble dog skjøvet en del til side av hvor bra karene faktisk spilte, der blant annet låta Road var innmari spot on hva både prestasjoner, fremføring og musikalitet angår, i tillegg til at vi også ble servert snadder av nyere slag.

Virus avsluttet dermed sabbatens første dag på en flott måte.

 

Lørdag
Sabbaten går inn i sin andre dag og det er Ocean Dweller (7/10) som har fått æren av å åpne festivitetene. Kvintetten smeller til med usedvanlig fet sludge metal. Eventuelle slitne tilskuere bråvåkner og tvinges nærmest til å nyte dette velsmurte maskineriet. Spillegleden er tydelig tilstede og smitter sådan øyeblikkelig over på stadig flere tilskuere som strømmer til. Ocean Dweller serverer med andre ord en tøff start på en lang kveld, i en noe dyster kjeller.

Med litt spenstige oljeeffekter på overhead som backdrop, var det så duket for Black Moon Circle (8/10). Det å være tidlig ute er aldri en enkel oppgave, men det forhindret ikke energien i å være på plass fra første sekund. Lyden var tilnærmet upåklagelig, gitarspilingen rå, samspillet tight og ”trollmannen” bak elektronikken gjorde en veldig god jobb med effektene. Det ble derfor enkelt å drømme seg bort i musikken.

Noe av det eneste som kunne la seg pirke litt på var en hovedvokal som her og der kunne skli litt inn og ut av dagsform, men dette var såpass lite merkbart at det i grunn kunne ses bort i fra. I tillegg var det av og til litt dårlig koordinasjon på scenen, noe som gjorde at mikrofonstativene ”snublet” litt fra tid til annen.

Dette forhindret ikke karene fra å levere et knakende godt liveshow og en svært god konsert, med både høy underholdningsverdi og høyt nivå på spillingen.

Buckaduzz
Buckaduzz

Buckaduzz (7,5/10) la inn årene i 2012, men samler mannskapet for et såkalt one-off show. Medlemmene er å finne i blant annet band som Hymn og Spectral Haze. Dette er i seg selv et kvalitetsstempel som garanterer en uforglemmelig konsert. Fremførelsen er selvfølgelig upåklagelig og det er bare å hylle mørkere krefter for deres gjenforening for anledningen. Musikken raser innom både sludge, doom og den mer psykedeliske siden av skalaen. Heftig, herlig og massivt.

Faustcoven
Faustcoven

Like svart, gritty og grimt som real black metal skal være, stod Faustcoven (6/10) med sin cocktail av black og doom klare som nestemann ut. Uten dill, uten effekter og med brutale riff, fikk konserten dermed en passende tung og svart start ved første skrik.

Energinivået på scenen var dog et heller trist kapittel, der det var en klar skjevhet som bare understreket det hele. Selv om livevokalist Samson Isberg gjorde en utrolig god jobb på vokal, måtte han bære mye av konserten alene da bandets faste studiomedlemmer Gunnar Hansen og Johnny Tombthrasher så på skoene sine/trommestikkene sine heller enn å se ut som om de faktisk spilte konsert og fant noen spilleglede i dette.

Den møkkete, brutale lyden holdt allikevel et nokså jevnt nivå gjennom hele konserten. Det var bra driv i det musikalske, bandet var samspilte og det lød som det skulle. Partiene med mest fokus på old school black metal var helt klart de som gjorde seg best, og sånn sett var låta som nettopp heter Oldschool War rett og slett dritbra utført.

New Keepers of the Watch Towers
New Keepers of the Water Towers

Med New Keepers of the Water Towers (7/10) er det vanskelig å skrive utgrunnelig om hver enkelt låt, teknikk og dets like, for på sabbatens siste dag ble konserten mer en helhetlig opplevelse enn noe stykkevis og delt. NKOTWT leverte som bandnavnet antyder seg hør og bør en blanding av prog, meditative linjer og tunge, nesten groovy, rocka partier. Sammensetningen fungerte bra live, men jamt over var det alltid et bittelite ”men” som kunne trekke fremføringen noen millimeter ned. Her og der kunne det bli noe langtekkelig, lydteppet var i det store og det hele ikke tykt nok, og stemningen var mer grei enn rent hypnotiserende.

Konserten var med andre ord ikke dårlig i seg selv, men med enkelte mangler. Selv om svenskene helt klart er dyktige og har bra låter å komme med, manglet de den ene lille millimeteren på Høstsabbatens siste dag.

Hymn
Hymn

Hymn (8/10) har imponert tidligere på Høstsabbat og de gjør det samme i kveld. Det er noe primalt over denne duoen. Som om de blir drevet av noe mer enn seg selv. Det ligger en kraft i låtene, så hinsides massivt og så utrolig brutalt at gåsehuden legger seg umiddelbart over hele kroppen. Hvordan man skal restitueres etter denne maktdemonstrasjonen er meg ubegripelig. Takk, Hymn!

Age of Taurus
Age of Taurus

Det er mulig at det er festivallivet som begynner å tære på, men jeg synes ikke Age of Taurus (6/10) lever helt opp til forventningene. Britene leverer riktignok varene og mer til. De er arbeidsomme og byr på mange svisker fra debuten, samt musikalske glimt fra deres kommende skive. Jovisst har jeg høye forventninger, men jeg er da ikke fullstendig urimelig heller. Mye god heavy metal av den gamle skolen, men jeg savner det lille ekstra i kveld.

The Graviators
The Graviators

Den svenske kvartetten The Graviators (7/10) endevender sabbaten med et heksebrygg av herlig 70-talls rock, doom og noen solide doser stoner rock. De har selvfølgelig ikke funnet opp kruttet, men føyer seg derimot pent inn i rekken av nye, svenske band inspirert av 70-tallet. Stemningen er god, og bandet formidler spillegleden utmerket over på de oppmøtte. Det er akkurat dette vi trenger for å holde løpet ut. Pur rock og feststemning, så får kveldens siste band stå for vuggesangen.

Belzebong
Belzebong

Man sier at navnet skjemmer ingen, og det er vel helt klart passende for polske Belzebong (10/10). Som siste band ut på Høstsabbaten, flokket det seg til foran scenen av fans som var klare for tung stoner og doom metal. Det var også helt klart nettopp det publikum fikk. Med låta Bong Thrower var stemningen satt, med såpass tjukk og tung lyd at man kunne kjenne det på kroppen. Denne stemningen fikk heller ikke noe dropp, og vedvarte med like solid trøkk gjennom hele konserten.

Lydbalansen var på plass, bandet hadde god og jevn driv i de seige, tunge og deilige partiene, som i grunn ble bedre live enn på skive. Med fans som tilsynelatende lot seg hypnotisere av det polakkene presterte, virket dette å være noe det var enighet om. Forventningene om en tung, solid og suggererende konsert ble mer enn innfridd, og Belzebong leverte intet annet enn en perfekt, intens og fet avslutning på årets Høstsabbat.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe og Gerrit Karafiat

Foto: Guro Torget

 

Premiere: Vreid – Sólverv

Ny video fra Vreid, med låta Sólverv:

Regissør og Vreid artwork maestro Kim Holm:

«Å jobbe med Verid har vært en åpenbaring. Hváll hadde en ledende, singulær visjon for frontcover, men gav meg komplett frihet med resten av artworket. Jeg ville at videoen skulle reflektere sangen, voldsom og uforutsigbar og i konstant forandring.

Som far har jeg utviklet en forkjærlighet for barneserier som In The Night Garden av Andrew Davenport. Det utmerkede øyet for detaljer, det unike og drømmeaktige designet inspirerte meg til å vende om på disse virkemidlene og skape et mareritt. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med resultatet.»

Hváll:

Sólverv er tittelsporet på det nye albumet, og jeg kan ærlig si at dette er en milepæl for Vreid. Denne sangen definerer alt arbeidet vi har lagt ned tidligere, og føles til dags dato som en av våre sterkeste låter.

Å jobbe med trollmannen Kim Holm har vært en enorm inspirasjon for meg. Da jeg så hans arbeid for første gang for fire år siden, fikk jeg frysninger. Han bærer preg av Kittelsen/Valstad, noe jeg ikke har sett hos noen artist i dag, samtidig som at han har en unik og moderne tilnærming til sitt arbeid. Dette gjør ham meget original. Han har brakt en ny dimensjon til kunsten vår, og den måten album art samkjøres med videoen er fengslende.»

 

Vreid Facebook

 

Europe @ Rockefeller

Europe + The Vintage Caravan (support)
Rockefeller, Oslo
24.09.2015

 

Folk har møtt opp i god tid når Upplands Väsbys store sønner kommer til byen, og Rockefeller er allerede godt fylt opp når oppvarmingsbandet The Vintage Caravan (7/10) entrer scenen. Islendingene mestrer godt retro-rocken de framfører, et uttrykk der mye av inspirasjonen kommer fra 70-talls rock men med et mer moderne sound. De gir jernet fra første strofe, og det låter massivt, energisk og tight. Til tross for noen spredte tilløp til publikumsfrieri, evner ikke The Vintage Caravan helt å få med seg publikum. Selv synes jeg det låter greit, men noen av låtene fremstår som ganske anonyme. Låta Expand Your Mind avslutter kveldens sett og vokalisten oppfordrer til å komme bort i merchen for en øl eller to. Eller t-skjorter og skiver som det også heter.

IMGP6656

Det tetner godt til foran scenen mens vi venter på kveldens hovedband, og jubelen er stor når Europe (8,5/10) sparker i gang War of Kings fra deres nyeste utgivelse med samme navn. Albumet har et mer 70-tallspreg enn det 80-tallsheltene er kjent for, og paralleller kan trekkes til både Led Zeppelin og Deep Purple. Som på skiva etterfølges War of Kings av Hole in My Pocket, men det er først med låt nummer tre vi virkelig begynner å snakke. Superstitious, hiten fra Out of This World får publikum i gang, hvorpå folk ikke klarer å la smartphonen være i lomma og mange står og filmer konserten herfra og ut. Hallo?! Konserten blir ikke bedre når du ser den på det dårlige opptaket ditt i etterkant eller når du legger det ut på Youtube. Det er HER og NÅ det skjer, bare vær i øyeblikket! Jeg var definitivt tilstedeværende på neste låt, som er energiske Scream of Anger – den eneste låta fra Wings of Tomorrow denne kvelden. Det er tydelig at bandet ikke har glemt gamle takter: Joey Tempest har fortsatt stemmeprakten i behold, og er definitivt «taggad» for kveldens konsert i nabolandet der han viser fram gamle kunster med sjonglering av mikrofonstativet mens John Norum leverer gitarsoloer så det står etter. Den ultimate klinelåta Carrie kommer tidlig i settet, nesten litt for tidlig, og allsangferdighetene til publikum er det ingenting i veien med. Kleinere er det når Joey Tempest retter mikrofonen mot oss og vi blir overlatt til oss selv – det føles både godt og litt vondt å stå der og skrike Caaaaaahhheeeeeriiiiieeee, men mest godt.

IMGP6506

Europe gjør det motsatte av andre band som var store på åttitallet: De spiller overraskende mange låter fra sin nyeste utgivelse, faktisk er hele seks låter fra War of Kings. De fleste band som er på turné for å promotere ny skive pleier å nøye seg med et par nye låter for så å klemme på med hits. Europe har også nok hits å plukke fra, men legger fokuset på utgivelsene fra 1986 og oppover. Vi får særlig mange låter fra Out of This World, med Ready or Not, Let the Good Times Rock, Sign of the Times og allerede nevnte Superstitious. Vi er også innom Girl From Lebanon, en obligatorisk synth- og trommesolo fra henholdsvis Mic Michaeli og Ian Haugland før høydepunktet for kvelden: Rock the Night. Jeg er definitivt ikke alene om å synes den er helt topp, resten av publikum holder også et bra lydnivå her. Litt mer overraskende er at de velger Days of Rock’n’Roll fra det nye albumet som nest siste låt. Den fungerer likevel bra, og er en fin opptrapping til Europes rimelig opplagte avslutningsnummer, The Final Countdown. The Final Countdown er etter min mening langt fra deres beste låt, men flertallet av publikumet ser ut til å være uenige med meg. Golvet på Rockefeller gynger – og nå har til og med publikummet på galleriet våknet til liv. Jeg kunne tenkt meg flere låter fra de to første skivene og The Final Countdown (Danger on the Track!), men Europe leverte en god konsert i det store og hele. Joey Tempest er den fødte entertainer – det er selvsagt et rutinert band vi har med å gjøre her, men det ser likevel ut til at bandets spilleglede er genuin og ektefølt. Sjakkmatt til Europe!

IMGP6637

1. War of Kings

2. Hole in My Pocket

3. Superstitious

4. Scream of Anger

5. Last Look at Eden

6. Carrie

7. The Second Day

8. Firebox

9. Sign of the Times

10. Praise You

11. Vasastan

12. Girl From Lebanon

13. Ready or Not

14. Nothin’ to Ya

15. Trommesolo, William Tell Overture

16. Let the Good Times Rock

17. Rock the Night

18. Days of Rock’n’Roll

Ekstranummer:

19. The Final Countdown

 

Tekst: Mari Thune

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Høstsabbat 2015 er i gang!

Fullt-slipp-Facebook-liten

Sommeren er forlengst bak oss, men festivalsesongen er langt fra over. Denne helgen finner tredje utgave av en av våre absolutte favorittfestivaler sted på Betong i Oslo, nemlig Høstsabbat! Når du leser dette, er festivalen allerede såvidt i gang, og i år, som tidligere, er det som gjelder et fokus på kremen av tunge band fra en slags undergrunn, med en ekstra tyngde på band innen «seig doom, rifftung bluesrock, proto-heavy metal, psykedelisk spacerock og prog», for å sitere festivalens egne nettsider.

Det blir mange flotte norske band i løpet av de to dagene festivalen pågår, men både USA, Sverige, Storbritannia, Nederland og Polen er representert. Blant bandene finner vi Virus, Buckaduzz, Hymn, Black Moon Circle, Faustcoven, The Graviators, Age of Taurus, Joy, Death Alley og BelzebonG!

Festivalen startet i 2013, og ble dannet av en liten gruppe ildsjeler som strengt tatt bare ønsket å booke band de selv kunne tenkt seg på se på samme scene. Det konseptet viste seg å være svært så vellykket, og en av de som har uttrykt sin store begeistring for Høstsabbat er Walter Hoeijmakers, bedre kjent som Walter Roadburn, grunnlegger av Roadburn-festivalen.

Dersom deilig hard rock er det du krever, er det ingen grunn til å ikke ta veien til Betong!

 

Høstsabbat Facebook

Høstsabbats egne nettsider

 

Premiere: Abbath – Fenrir Hunts (Live, September 2015)

En av de mest profilerte frontmennene innen ekstremmetal noensinne, Abbath, annonserte tidligere i år at han er på trappene med nytt band, og deres debutalbum forventes tidlig i 2016. Men allerede nå kan dere nyte første smakebit, i form av låta Fenrir Hunts! Denne låta har allerede blitt gjort live av Abbath, og denne versjonen er innspilt live. En annerledes studioversjon kommer på bandets, fremdeles utitulerte, debutalbum neste år.

Abbath er bekreftet som en av headlinerene på neste års Blastfest i februar!

Abbath Facebook

Season of Mist Facebook