Selveste Girlschool er tilbake med nytt album, deres første med nytt materiale på sju år! Skiva har fått den herlige tittelen Guilty As Sin, og her er første smakebit, i form av låta Take it Like a Band, som vi nok kan regne med at de spiller i Oslo Spektrum 3. desember når de varmer opp for Saxon og Motörhead. Skru opp volumet og gled deg til hele skiva!
Intervju med Girlschool kan leses i det splitter nye nummeret av Metal Hammer Norway!
Five Finger Death Punch + Papa Roach + Devil You Know
Sentrum Scene, OSLO
05.11.2015
Sentrum Scene er utsolgt og jeg blir møtt av en vegg med høy partyfaktor. Festen er nemlig allerede i gang og det ligger en eim av fyll, svette og andre kroppsodører i lokalet. Det er Devil You Know (2,5/10) som har fått æren av å sparke i gang kveldens rabalder. Med fartstid fra blant annet Fear Factory, All Shall Perish og Killswitch Engage, skulle man tro at dette var drevne karer. Vokalist Howard Jones er imidlertid mer opptatt av å fable mellom låtene enn å gjøre en ordentlig innsats med stemmen han har fått tildelt.
Det låter grøtete og vokalen drukner fullstendig i uinspirert riffing. Publikum lar seg imidlertid forføre til en viss grad, selv om jubelen ikke akkurat står i taket. Kanskje er det takket være bandets ryggrad John Sankey, som trakterer trommesettet med en viss verdighet. Seven Years Alone og Shut It Down kunne begge ha blitt et vendepunkt og dermed ha reddet inn noe av æren til kvartetten, men den gang ei! Nei, det blir dessverre ikke noen god start på moroa. Neste!
Etter litt romstering på scenen er det klart for selveste Papa Roach (6,5/10). Med Jacoby Shaddix i spissen, kan det ikke bli annet enn en energisk opplevelse. Det hersker god stemning blant tørste konsertgjengere. Låter som Warrior og Hollywood Whore bidrar til ytterligere utskeielser. Det låter ikke alltid like skarpt og dølle øyeblikk er det ingen som liker. Bandet har imidlertid vært på veien en stund og gjør opp for det med andre ablegøyer. Med Fear Hate Love settes publikum i arbeid og det dukes for en slags mosh pit.
Blood Brothers tar oss med tilbake til albumet Infest og år 2000. Fett nok, men Gravity faller dessverre med solid mageplask. Shaddix og kompani gjør dog opp for det i form av Last Resort og …To Be Loved. Førstnevnte får det til å riste i gulvplankene og sørger for massiv allsang. På grensen til det koselige.
Så er det endelig klart for kveldens store høydepunkt. Det er tross alt Five Finger Death Punch (7,5/10) folket har kommet for å overvære. Det er når introen blåser ut av høyttalerne at hver eneste sjel strømmer til. Så smeller det løs. Vokalist Ivan Moody ønsker publikum velkommen med noen hese skrik og en oppløftende Lift Me Up. Det skal imidlertid både Hard to See og Never Enough til før gjengen virkelig er varme i trøya. Før de kjører i gang med Got Your Six, leker gitarist gitarist Jason Hook med låtfragmenter fra blant annet Metallica og Ozzy Osbourne – dette til salens fornøyelse. Selvfølgelig! Stemningen stiger i takt med alkoholinntak og ikke minst den gode energien som skapes på scenen. Med låter som Bad Company og Jekyll & Hyde holdes det gode groovet godt i live.
Etter sistnevnte drar Jeremy Spencer i gang en trommesolo. Den kunne han selvfølgelig ha spart seg for, da det ikke akkurat var noen maktdemonstrasjon. Siste halvdel av konserten byr på herligheter som Battleborn, Coming Down og Burn It Down. Det låter fett og bandet er vel så samspilt. Festen toppes med Under and Over It og selvfølgelig med The Bleeding som høydepunkt. Kvartetten leverer varene i kveld og kan muligens også ha overrasket en og annen. En ting skal være sikkert, det var mange fornøyde fjes som strømmer ut av Sentrum Scene i kveld.
Papa Roach Bildegalleri:
[espro-slider id=1811]
Five Finger Death Punch Bildegalleri:
[espro-slider id=1828]
Tekst: Gerrit Karafiat
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken
Hegemon slipper sin nye skive, The Hierarch, fredag 13. november. Allerede nå kan du høre gjennom albumet i sin helhet hos oss.
Pre-order HER.
Chastain
We Bleed Metal
Leviathan Records
Tja, hva skal man si til et nytt Chastain-album? Hurra! We Bleed Metal er rett og slett metal av ypperste sort. Jeg skal ærlig innrømme at dette var en gedigen overraskelse fra en av mine store gitarhelter fra 80- og 90-tallet. David T.Chastain har, som kjent, en helt særegen stil, og denne tviholder han heldigvis på. Leather Leone synger fortsatt som en illsint gudinne, Mike Skimmerhorn er stødigheten selv, og vår egen Stian Kristoffersen, fra bl.a Pagan’s Mind, trakterer trommene. Og sistnevnte topper verket med formidable ferdigheter. Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke er en eneste svak låt, bare pur kvalitet. Lyden er perfekt og dynamikken er nesten magisk. Dette låter helt rått, så det er bare å finne frem luftgitaren folkens! (9/10)
Pål J. Silihagen
1349 + Tusmørke + Koldbrann
Vulkan Arena, Oslo
30.10.2015
Lille Halloween var det 666-årsjubileum for svartedauden på Vulkan/Pokalen. Det ble en interessant og lett høytidelig åpning der professor emeritus Ole Jørgen Benedictow fortalte historien om pestas Norgesinntog i sitt foredrag «Ars Moriendi – en 666-årsmarkering av Svartedauden». Han er pest- og middelalderekspert, med flere bøker om emnet bak seg, og det var synd at Ikke alle var like interesserte i dette. Til tider var det veldig vanskelig å få med seg alt som ble fortalt fra scenen grunnet skravlende publikummere – men med tanke på navnet til kveldens hovedband var det en fun-fact verdt å merke seg at kveldens jubilant faktisk kom til Norge i 1348, og ikke 1349… (10/10 til professoren, terningkast antakelig litt påvirket av emnet som jeg selv jobber med..)
Mindre årstallavhengige, men likevel navnmessig epokeaktuelle Koldbrann (8/10) startet den musikalske moroa på Pokalen. Det ble umiddelbart god stemning blant tilhørerne, og professoren selv var også å se blant publikum en stund. De spilte en blanding av gode, gamle og for mange etterlengtede nye låter, og det ble raskt trangt om plassen fremst i lokalet. Dessverre for dem som ikke var til stede denne dagen, var dette årets eneste konsert i Norge for bandet. Når låtene sitter som de gjorde denne dagen, er det vanskelig å stå og høre på uten å svinge i nakkemuskulaturen, noe mange syntes å være enige med meg om.
Oppe i annen etasje hang deretter hjelmen klar i det røde lyset over scenen, og det tok ikke lang tid før 1349 (7/10) spredte stemning da de gikk på. Som opplyst var det Hellfire-plata som skulle spilles i sin helhet denne kvelden, og det ble gjort uten store overraskelser. Dette bandet leverer bestandig, man vet hva man får og at det er en solid greie. Groove gjorde det så absolutt også. Lyden var kanskje ikke den aller beste her, og i lengden kan det være et ødeleggende moment med denne typen musikk, men siden det var kjent låtmateriale (for de aller fleste i alle fall) var det egentlig ikke noe å pirke på. Ravn tok seg også på et tidspunkt tid til å gå ned og frem til fremste rad og håndhilse på den øldrikkende fanskaren sin, før han fortsatte showet fra scenen. Ta den, Bieber! Dessverre ble derimot oppmerksomheten i perioder dratt vekk fra mennene på scenen og ut til publikum rundt, der jeg forventet både ett og flere medisinske frafall i rekkene grunnet lyscrewets overdrevne strobebruk. Heldigvis tok jeg feil. 1349 avsluttet med en laidback «Skal vi ta en tell? Ok da» før de skålte seg av scenen til full jubel fra salen. De fleste ble nok stående litt umettet tilbake, men det er aldri feil å slutte mens leken er god!
Kveldens siste band var Tusmørke (7/10), som hadde stelt i stand en egen halvtimes lang konsert basert på svartedauden. Dette bandet er for egen del veldig interessant, der psykedelisk folkemusikk og bevegelser på scenen skaper et helt spesielt uttrykk. Iblandet tidsriktige instrumenter for kvelden, som tussefløyte og dreielire, var det nesten mer en slags spel-oppvisning enn en konsert. Dessverre fikk jeg ikke med meg siste del av dette showet, men skal absolutt følge mer med på hva Tusmørke bedriver videre.
Tekst: Ane Camilla Helgesen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim
Det tyske black metal-bandet DER WEG EINER FREIHEIT slapp skiva Stellar tidligere i år. Her er første video fra det albumet, til låta Letzte Sonne:
DER WEG EINER FREIHEIT Facebook
Bestilling og merch HER.
5. februar 2016 slipper Vredehammer sin nye skive Violator. Her er premiere på første låt fra det kommende albumet med låta Spawn Tyrant. Gitarist Valla har selv følgende å si om låta:
«Jeg følte for å lage no jævli aggressive greier. Mener jeg naila det ganske bra med Spawn Tyrant!»
– Valla
I disse dager er det 666 år siden Svartedauen herjet Norge, og i dag er det tross alt Halloween. Hva kan være bedre enn å hylle et av de dystreste album som noensinne er sluppet i Norge? Vår egen Mari Groven Holmboe tar deg med inn i den mørke verdenen til WHEN.
Vi har gravd i skattekista…
…og vi fant, vi fant.
Året var 1992 da soloprosjektet til Lars Pedersen, When, ga ut plata Svartedauen / The Black Death. ”Hvorfor skriver vi om denne?” tenker du kanskje, for det er kanskje ikke alle som er klar over hva slags innflytelse denne plata har hatt når det kommer til norsk black metal, men som en inspirasjonskilde for betydelige personligheter innen norsk svartmetall, deriblant Mayhems Øystein Aarseth (som ofte hadde plata spillende i kjente og kjære Helvete) og Burzums Varg Vikernes, bare for å nevne noen få, har vi nok mye å takke When for når det kommer til utviklingen av det som nå er Norges største musikkeksport.
Plata i seg selv er et hjemsøkende, dystert mesterverk med inspirasjon tatt ut i fra Theodor Kittelsens bok med nettopp samme navn – Svartedauen – begge hvis skildringer er fra hvordan pesten herjet og svartla store deler av Norge på 1300-tallet.
Ansvarlig for re-utgivelsen, Ideologic Organ, beskriver verket som følger: ” Svartedauen is a 38 minute musique concrète sound-collage.” Det er definitivt en god beskrivelse, der vi møtes med alt fra nifst hardingfelespill til lydene av flagellanters piskeslag, skrapende ljåer, hungrende rotter, hestevrinsk, knirkende dører og klagende menneskestønn. Kittelsens kjente bilde av Pesta som skotter olmt opp trappen, som plata også har på innsiden av coveret, treffer således denne spikeren rett på hodet.
Med hvordan det stemningen og konseptet utfolder seg i verket, er det kanskje ikke så rent merkelig at dette har vært inspirerende for nettopp det dystre, det grimme og det mørke i black metal. I utgangspunktet har ikke dette vært en plate det egentlig har vært mulig å få tak i på mange år, men i år ble endelig et begrenset opplagt trykket opp, og er å finne på vinyl igjen. Som en betydningsfull del av Norges black metal-historie, er dette helt klart en mulighet det er verdt å få med seg, og fortjener med alt av historikk, musikk, konsept, utforming og produksjon en toppkarakter – og mer til.
Sjekk ut skiva HER.
Kampfar slipper i november albumet Profan. I forbindelse med denne skiva slipper bandet video med låta Daimon. Dette er også bandets første video noensinne!
«Det graves dypere i blinde
Tørster, på søken etter et mørkt sted
Men gravens søken helt der nede
Fører Daimonen ei noe sted»
Pre-order Profan HER.
High On Fire + Jagged Vision
Hulen, Bergen
28.10.2015
Dessverre måtte Monolithic avlyse oppvarmingsjobbene sine på disse konsertene, og i Bergen var det Stavangerbandet Jagged Vision (4/10) som steppet inn. Som flere andre band fra det området så er det en hardcore- og metal-hybrid de spiller, men hverken låtmaterialet eller sceneopptredenen er i nærheten av band som Purified In Blood eller Kvelertak. Litt lite folk og noe tekniske problemer hjalp ikke, men å mase så mye om det fra scenen hjelper heller ikke. De har en del kule riff og bandet spilte stødig, men de manglet den energien en slik konsert trenger. Samtidig hadde ikke vokalisten en spesielt god kveld. En ting er at den type hardcore-vokal kan være kjip, men han hørtes veldig anstrengt ut og så ut som om han slet med å få til vokalstilen gjennom konserten.
Da High On Fire (8/10) gikk på, var Hulen blitt bra fylt opp og trioen gikk hardt ut med The Black Plot fra deres ganske så ferske album, Luminiferous. Store deler av setlisten ble da også hentet fra den plata. Publikum tok godt i mot det nye materialet, og det var god stemning hele veien. Som forventet var lydnivået fra scenen høyt. High On Fire har spilt en del i Norge de siste 10 årene, men det var kult å se dem på Hulen til en forandring. Testosteronmetallen til bandet passet godt inn i Hulens lokaler. Innimellom de nye låtene fikk man selvsagt servert noen eldre kjenninger som Death is this Communion og Cometh Down Hessian. Som vanlig leverte Matt Pike og gutta, og de spilte rått og tight. Etter å ha sett bandet en del ganger nå, er det å se High On Fire nesten blitt som å gå på konsert med Motorhead eller Slayer. Det er likegyldig hvilke låter som spilles og om den siste plata er like god som den foregående, man vet likevel at det kommer til å bli en bra konsertopplevelse. Når de avsluttet med Fertile Green og Snakes for the Divine var de fleste godt fornøyde og lettere døve. Da er det vel bare å glede seg til neste High On Fire konsert.
Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje
THE LION’S DAUGHTER slipper albumet Existence Is Horror 8. januar 2016. Vi gir deg allerede nå premiere på første låt fra det kommende albumet:
Pre-order HER.
I år er det 10 år siden 1349 ga ut ‘Hellfire’ og det er 666 år siden Svartedauden kom til Norge i 1349 og tok landet med storm. Dette skal markeres med en kjempedag på Vulkan Arena, med både foredrag og konserter! Vel møtt
Billett til 1349 gir inngang til alle arr. på huset 30. oktober. Billetter kjøpes HER.
I år er det 666 år siden byllepesten tok livet av to tredeler av befolkning i Norge. I 1349 spredte svartedauen seg over hele landet og folk sto maktesløse ovenfor en farsott de ikke forsto. Var det Gud som straffet folket? Hva skulle man gjøre for å beskytte seg og sine? Hvordan kunne sjelen reddes når sykdommen slo til? Det går ennå gjetord om denne mørke perioden i Norgeshistorien.
Nå har pestturnéen vært innom Bergen og Trondheim og tredje utbrudd blir i Oslo 30. oktober på Vulkan og Pokal der 1349 for en kveld ser seg tilbake og gjør fortiden levende igjen ved å spille ”Hellfire” fra start til slutt. Hellfire var det albumet som sørget for internasjonal oppmerksomhet for 1349. I tilleg får du prof. emer. Benedictow og Koldbrann og Tusmørke.
Professor emeritus Ole Jørgen Benedictow er middelalderhistoriker og pestekspert med flere bøker om emnet på utgivelseslisten. Før konsertene i Bergen, Trondheim og Oslo holder han foredraget «Ars Moriendi- En 666-årsmarkering av svartedauen».
«Det er med stor spenning at vi ønsker folket velkommen til dette spesielle showet- Vi ser selv også frem til denne markeringen av vår tredje fullengder «Hellfire». Det faktum at det er 666 år siden året vi har navnet vårt i fra, er jo og en artig kuriositet i seg selv, men i all hovedsak vil denne kvelden være viet til platen som på mange måter var med på å bane vei for reisen videre til der 1349 er i dag. Skål, vi kan love et helvetes leven på Vulkan denne aftenen» – Archaon
Venomous Concept slipper skiva Kick Me Silly – VC III den 8. januar 2016. Men allerede nå kan du få en smakebit fra skiva, med låta Anthem:
Pre-order HER.
Thulsa Doom
Rockefeller, OSLO
23.10.2015
Siden Thulsa Doom (10/10) gjenforente seg i 2013 har de spilt et knippe utvalgte konserter rundt om i landet hvor det gjennomgående temaet har vært at de har spilt hele utgivelser fra sin egen katalog. Det begynte pent og pyntelig med EP’en She Fucks Me, som her i Oslo ble fremført foran et utsolgt Last Train. Deretter fulgte førstealbumet The Seats Are Soft But The Helmet Is Way Too Tight, som solgte ut John Dee to ganger for ganske nøyaktig ett år siden. Derfor var det bare naturlig at det i år var tid for andrealbumet …And Then Take You To A Place Where Jars Are Kept, og at de også tok et steg videre til Rockefeller.
Det hele begynte dog med deres småfrekke cover av Pentagrams Be Forewarned, før man fikk tittellåten fra forannevnte EP. En sterk åpningsduo, og perfekt oppvarming for kveldens «hovedperson»: …Jars… Bandet spilte albumet i rekkefølgen som er på utgivelsen så den neste timen bød på få overraskelser i så måte. Men, med låter som Kick Me, Shot By Both Sides, Got To Have Mine, Generation 71 og Machine Of Oslo, er behovet for slikt særdeles lite. Flere av låtene hadde bandet aldri spilt live før de startet på denne lille turnéen, men dette var ikke merkbart for oss i salen. Alle sangene låt minst like bra som på skiva, såpass at jeg var sikker på at jeg hørte koringen under soloen til Learn From TV til tross for at ingen på scenen var i nærheten av noen mikrofon, og lydmannen heller ikke var bortom noen spiller og satte på noe forhåndsinnspilt lydspor. Denne fantomkoringen er et godt bilde på hvor godt bandet klarte å gjenskape stemningen fra albumet live. Papa Doom blir bare bedre og bedre i rollen som frontmann med glimt i øyet, og har hele tiden hatt stemmen til å bakke det opp, mens El Doom virkelig fikk skinne som en ekte norsk gitargud. Spesielt under albumets avslutningslåt, Papa Doom Preach (Where Jars Are Kept), og siste ekstranummer, Birthday Pony, vartet han opp med noen herlige solopartier i samspill med Doom Perignon. Interessant var det også å se hvordan bandet hadde løst vokaldelingen på de to låtene fra bandets siste album, som ble utgitt etter at Papa hadde sluttet i bandet og Perignon hadde tatt over hans rolle. De to delte broderlig på mikrofonen både på åpningslåten og første ekstranummer, Need The Air. Med unntak av ørlite granne lav vokal på første vers av første låt, var lyden i ypperste klasse denne kvelden også, og gjorde sitt til at dette langt på vei var en perfekt konsertopplevelse. Nå skal det sies at dette albumet troner øverst på undertegnedes liste over tidenes beste norske album, så jeg må jo innrømme at det skulle ha lydt ganske dynge for at jeg ikke skulle kost meg, men jeg tør også påstå at det umulig kan ha vært mange som ikke gjorde akkurat det denne kvelden. Energien og spillegleden til bandet ble nå i alle fall bare overgått av entusiasmen til publikum, så da gjenstår det bare å se hva som skjer videre. Blir det Keyboard, Oh Lord! Why Don’t We? til neste år? Kommer det noe ny musikk? Tiden vil vise, men begge deler ville i hvert fall være hjertelig velkomne.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim
6. november kommer det nye albumet til Shevils, The White Sea. Da den eksplosive punk/hardcore-gjengen slapp forrige album, Lost in Tartarus, mottok de velfortjent nesegruse hyllester over hele linja, inkludert Metal Hammer Norway, som ga skiva 8,5/10 og uttalte følgende: «Hvassere hardcore/metal skal du lete lenge etter. Lost in Tartarus byr på høyt tempo, intensitet, aggresjon men også melodiøsitet, tekniske finesser og småprogressive vendinger. Miksen er både fascinerende, fengende og kreativ på en slik måte at ørefibrene får kjørt seg kraftig. Her får du rett og slett både i pose og sekk, og trenger du en musikalsk vitaminbombe i høstmørket er Lost in Tartarus trolig resepten!»
Vi har hørt det nye albumet, og garanterer at de som falt for den vil elske The White Sea! For å få opp apetitten, byr vi her på en beintøff smakebit i form av singlen The Death of Silence. Skru opp volumet og nyt denne reale utblåsningen!
Leaves’ Eyes
King of Kings
AFM Records
King of Kings er en tittel som først og fremst gir meg assosiasjoner til Manowar, men nå har Leaves’ Eyes tatt tittelen tilbake til Norge med denne sagaen om Harald Hårfagre. Og bandet, naturligvis med Liv Kristine i spissen, er raske med å sette stemningen. Dette høres urnorsk ut, men med keltiske elementer fremstår det også nesten litt eksotisk ut. Viking-metal er jo en sjanger i seg selv, men dette er likevel noe mer, ikke minst på grunn av Liv Kristines sarte, men likevel sterke stemme som er i fin kontrast til lydbildet og brølingen til Alexander Krull. I tillegg har de fått med seg Simone Simmons fra Epica og Lindy-Fay Hella fra Wardruna på hver sin låt. Nå er det bare å kvesse sverdet og bli med på tokt! Anbefales med eller uten mjød. (7,5/10)
Thomas V. Kirkeby
Ny fet låt fra canadiske Monster Truck, hentet fra deres andrealbum, som slippes tidlig neste år på Mascot Records! Bandet, som har vunnet flere Juno-priser i hjemlandet, teller Slash og Mike Inez (Alice in Chains) blant sine fans, og en lytt på Don’t Tell Me How to Live gjør det enkelt å skjønne hvorfor!
DØDSENGEL + TUSMØRKE + INCULTER + GRAVY JONES
Det Akademiske Kvarter, Bergen
17.10.2015
Det er 666 år siden svartedauen tok livet av to tredeler av Norges befolkning, og dette må jo feires. Under tittelen Smitteveien gjennom Norge: 666-årsjubileum for svartedauen, er det satt opp fire konserter, der den første var under Til Dovre Faller-festivalen på Dovre. I Bergen ble den andre konserten satt opp på Kvarteret, og det skulle vise seg å bli en variert kveld. Som på alle disse kveldene ble det hele startet med en forelesning av professor emeritus Ole Jørgen Benedictow. Det var ganske godt oppmøte såpass tidlig på kvelden, og foredraget om svartedauen ble godt mottatt.
Første band på var Gravy Jones (6/10) som er et relativt nytt band fra Bergen. Her går det i 70-talls rock med elementer fra psykedelia og hardrocken, og det låter helt på det jevne. Enkelte partier funker veldig bra, men låtene er litt for standardiserte og vokalen er ikke god nok. De mangler litt identitet, og minner for mye om mange andre 70-tallsinspirerte band.
Ungdommene i Inculter (7,5/10) leverer alltid, og det gjorde de denne kvelden også. De er et av Norges tøffeste thrash metal-band, og det låt som vanlig knalltøft. Grunnet litt kjip lyd og tamt publikum står dette som kanskje den svakeste konserten jeg har sett med dem, men det funket bra likevel.
Gjengangeren i denne feiringen er Tusmørke (4/10), som også gjorde en utvidet konsert med det halvtimes lange verket Sankt Sebastians Alter. De hadde også med seg Øystein Bech Gadmar på dreielire og tussefløyte, og han var et godt innslag i besetningen. Ellers ble dette en ganske kjip opplevelse. Konserten var alt for lang, og med så mye tåkeprat mellom låtene ble mange ganske lei. Musikalsk har Tusmørke en del å fare med til tider, men det holdt ikke mål denne kvelden. Det ble for mye tull og tåkeprat.
Publikum var dermed nærmest halvert da Dødsengel (7/10) gikk på scenen, og konserten led noe under det. Bandet spilte bra, og deres form for black metal er både variert og noe annerledes. Stemningen ble dessverre noe amputert av den kjipe lyssettingen, noe som er synd da bandet legger en del energi å skape stemning.
Neste del i denne feiringen er i Oslo den 30. oktober på Vulkan Scene med Tusmørke og Koldbrann, og siste del er i Trondheim på Blæst den 27. november med Tusmørke og Dødsengel.
Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje
NYX er en ekstrem metal-duo fra Tyskland. Der kvinnene Blitz (trommer/vokal) and Vinterbarn (gitar/vokal) fronter bandet. Bandet hadde sin opprinnelse i 2011.
Debutskiva ble spilt og og produsert i Blackout Studio (Enthroned, Corpus Christii, Emptiness, Lvcifyre) med Enthroned’s bassist Phorgath bak spakene.
Bandet selv sier følgende om skiva:
«The album is all in all a conceptional work. The development of lyriclines, music and visual art was seen as a whole and could not have worked seperately. During the whole process from first note until the finishing touches, we kept our minds open for discovering new ways. Phorgat (Enthroned) and his great, dedicated team was the best choice for bringing our ideas alive. (And as we don’t think about putting music in genres and we’re having an uncommon member-structur, we accept polarization in order not to limit ourselves)».
Nyx’s nye album, Home, er tilgjengelig 30. oktober via Agonia Records.
W.A.S.P. + CRITICAL SOLUTION + RAVAGE ROSE
Ricks, Bergen
15.10.2015
Solen skinner og Blackie gjør konsert i byen. Som bergenser kan man ikke forlange stort mer (bortsett fra et Brann-opprykk, kanskje…). To supportband får æren av å varme opp scenegulvet og den delen av publikum som er tidlig ute. Ravage Rose (5/10) viser lovende takter med melodisterk hardrock og en solid vokalist. Critical Solution (3/10) sliter derimot med å finne retning med sin old school thrash, der fremføringen er like ullen som låtmaterialet.
Lokalet er rimelig tettpakket når W.A.S.P. (7/10) åpner showet med mektige «On Your Knees», som sklir over i «Inside the Electric Circus», og følger videre opp med «The Real Me» og «L.O.V.E. Machine». Bandet fyrer på alle sylindre og publikum gir tydelig respons på knallåpningen. Det aller viktigste elementet er selvsagt Blackie Lawless, som med en kledelig arroganse synger minst like bra som han gjorde da de startet i 1982(!). Det er jo nettopp hans karakteristiske stemme; denne dyriske, rå, men alltid melodiøse vokalen, som gjør mange av W.A.S.P. sine låter til klassikere. Det blir likevel tydelig at dette ikke alltid er nok, og konserten går på tomgang i en liten halvtime der bandet drar frem flere pregløse låter med lavt tempo og manglede glød. Videre blir konserten avbrutt av at bandet tar pause og showet blir overlatt til videoskjermene på scenen. Unntaket er «Miss You» fra sisteskiven, som blir fremført med en gripende sårhet på de rolige partiene. Mot slutten er det frem med hits-skrinet igjen, og en kombo bestående av «Hellion» og «I Don’t Need No Doctor» får igjen liv i publikum. Men plutselig er det slutt! Riktignok etter voldsomme «Wild Child», men da står hele salen og venter på kanskje den største låten av dem alle – «I Wanna Be Somebody». Men bandet kommer aldri tilbake på scenen. Også «Chainsaw Charlie» manglet fra set-listen i Bergen, sammenlignet med tidligere konserter. En snikende skuffelse blir vanskelig å riste av seg, til tross for flere høydepunkt. Senere gikk ryktene om at Mr. Lawless hadde ryggproblemer. Kanskje er det «I Don’t Need No Doctor» som bør kuttes neste gang?
Bildegalleri:
[espro-slider id=1601]
Tekst: Bård Nordvik
Foto: Christian Misje
