Stikkordarkiv: musikk

Trivium @ Rockefeller

Trivium
Rockefeller, Oslo
16.03.2018

 

Orlandobandet leverte en bunnsolid forestilling, men det var publikum som overbeviste mest på Rockefeller denne kvelden.

Det hender med ujevne mellomrom at man får et hint allerede før konserten starter at det kommer til å bli en trivelig kveld, og det var så absolutt tilfellet her. I det lyset ble skrudd ned på Rockefeller ble nemlig lydnivået skrudd opp, ikke bare på Run to the Hills (som var siste låt på anlegget før bandet kom på scenen), men også på publikum. Det virket som om hele lokalet sang med til hvert eneste ord, og det får en jo også til å tenke at man egentlig ikke “trenger” noe oppvarmingsband på metalkonserter… Sett på en Maiden-skive og du er i mål!

Hovedbandet selv virket å få en ekstra boost av den gode velkomstenog gikk ut i et heseblesende tempo med The Sin and the Sentence, riktignok med litt bøttelyd i trommene og lav vokal, men dette ble raskt skrudd til. Blant mange metalfans, spesielt den noe eldre delen, er Trivium (8/10) et band det av en eller annen grunn er populært å mislike, og selv om jeg personlig ikke er noen blodfan vil jeg si at mye av hatet er ganske ufortjent. Men, heldigvis var ingen av disse menneskene å se på Rockefeller denne kvelden, og bandet ble overøst med kjærlighet fra fansen og ga gledelig tilbake. Throes of Perditionvar andre låt ut, og publikum gikk amok med aller første note, noe som gjentok seg for nærmest hver eneste låt.

Settlisten var naturlig nok sentrert rundt den nyeste utgivelsen The Sin and the Sentence fra i fjor høst, og selv om over en tredel av konserten var herfra, la ikke dette noen demper på stemningen slik det ofte kan gjøre. Når det er sagt, så mener jeg personlig at de godt kunne ha tatt med et par eldre låter til, men så er nå også mitt favorittalbum med dem deres i snitt kanskje minst likte, The Crusade. Siden det albumet har for øvrig vokalist Matt Heafy gått mer og mer over til å bruke clean vokal, og det meste av growlingen er nå redusert til gitarist Corey Beaulieu sine partier. Men til tross for en noe snillere vokal er ikke lydbildet til bandet blitt noe særlig mykere, og Untilthe World Goes Cold blir nok det nærmeste man vil komme en ballade fra gjengen, og med hele Rockefeller på backing vokal ble det allikevel alt annet enn stille og rolig.

Nevnte Heafy gjentok flere ganger, som de fleste band har for vane å gjøre, at kveldens publikum var det beste de hadde opplevd på turneen, og selv om det er vanskelig å si hvor oppriktig artister er når de sier dette, nettopp fordi det har blitt en rutine, så har jeg i alle fall vondt for å se at det kan ha vært noen som har vært så voldsomt mye bedre. Jeg har jo selv klaget litt på publikum ved tidligere anledninger, og synes derfor det er på sin plass å gi dem kreditt når det er fortjent, for det er jo slik at ofte er symbiosen mellom band og publikum, og sistnevntes deltagelse, like viktig for helhetsinntrykket som det rent musikalske som blir levert på scenen. Nå leverte jo Trivium så absolutt på det området også, så da får man heller tilgi Heafy for at han blandet Dark Funeral inn blant alle de norske bandene han hadde vokst opp med og ville hylle før de satte i gang med Becoming the Dragon, den eneste låten for kvelden fra “mitt” album.

Bandet avsluttet hovedsettet med to låter fra fjorårets utgivelse, The Heart from Your Hate og Beyond Oblivion, og etter en kort pause fikk vi også tre “programmerte” ekstralåter i Shatteringthe Skies Aboveog tittellåten fra albumet In Waves, med den smått pretensiøst titulerte Pull Harder ontheStringsof Your Martyr fra Ascendancyi mellom disse. Før In Waves forsøkte Heafy å kopiere et triks perfeksjonert av Corey Taylor og Slipknot, med å få alle sammen til å sette seg ned på huk og hoppe opp til et gitt punkt i låta, men det må vel kunne sies at det ikke var like effektivt som under Iowa-gjengens Spit It Out. Men, alt i alt var det altså en høyst godkjent kveld; bandet formelig sprudlet av energi og låt særdeles tight. I tillegg må det også sies at Heafy kler den cleane vokalen, og at den og Beaulieus growlestemme utfyller hverandre nær perfekt. Og helt til slutt må jeg rose de fremmøtte nok en gang, jeg kan ikke huske sist jeg var vitne til et så hengivent og bra publikum.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=11095]

 

Trollfest klare for Midgardsblot!

Vikingfeberen herjer, og det er få festivalpass igjen til årets festival!

Midgard-2016-2400x2400-Trollfest

TrollfesT er klare for årets utgave av Midgardsblot!

trollfest_band_lowres

TROLLFEST
En bråte norske musikere fra band som Pantheon I, Untime, Melch, Hallucinations, Now we got members, Kitchie Kitchie Ki Me O, Powersword og Sarkom så seg lei på utvalget festmusikk og i 2003 ble sjangeren «True Norwegian Balkan Metal» født! Som sjangerutrykket antyder byr TrollfesT på både ekstrem metal og folkemusikk, men bandet er også viden kjent for sin glede, galskap og humor!

TrollfesT ga ut de to første albumene Willkommen Folk tell Drekka Fest!! og Brakebein i 2005 og 2006, men det var ikke før i 2007 den første entréen til konsertarenaen skjedde som headliner på Barther Metal Open Air Festival i Tyskland hvor bandet hadde etablert en solid fanbase allerede. Siden har bandet vokst seg virkelig store i hele Europa og USA, som de har turnert flere ganger siden. Bandet jobber nå med sitt syvende studioalbum og kommer til årets Midgardsblot for å gi publikum moro, musikk og fest – forvent metal med trekkspill, gitar og banjo og høy partyfaktor når TrollfesT sparker i gang årets Blot!

 

Premiere på nye låter fra Wardruna
Wardruna slipper sitt tredje etterlengtede album «Ragnarok» i Runaljod-trilogien 29. oktober og vil gjøre premiere på de nye låtene på Midgardsblot og lover en helt spesiell Wardruna-konsert ved Borrehaugene.

Einar Selvik, mannen bak bandet Wardruna sier «Det vakre, kraftfulle og ikke minst historisk viktige området rundt Borrehaugene er et sted jeg har hatt et sterkt ønske om å holde konsert helt siden jeg startet Wardruna for snart 15 år siden. At dette nå blir virkelighet er stort for meg personlig og kan love publikum en konsert utenom det vanlige!»

 wardruna-2012_0067 HIGH RES

Billetter:
3 dagers festivalpass: 1450,- NOK
Dagsbilletter fredag og lørdag: 740,- NOK
Adgang torsdag kun med festivalpass

Billetter selges her: http://pub.ticketmobile.no/Events/46871/11132

 

Premiere: KING – All in Black

unspecified-2

Australske KING slipper debutskiva Reclaim the Darkness 26. august. Her er premiere på første låta fra albumet, All in Black! Bandet selv uttaler følgende:

«The day is here! We are pleased to offer ALL IN BLACK as our first single, ready for the taking and delivering some blackened metal. We hope to take you a step back into the cold blackness within.»

KING Online

KING Facebook

 

Premiere: Imperium Dekadenz – Only Fragments of Light

Imperium_Dekadenz-studio-2016-Iguana_Studios-with_Christoph_Brandes

Tyske Imperium Dekadenz slipper albumet Dis Manibvs 26. august. Dette er deres 5. album. Bandet selv uttaler følgende: «Our fifth album Dis Manibvs is without doubt our most diverse output so far. It carries our own mark from the first note, but we have added a new energy. Its epic and melodic parts will carry you off to mysterious and unknown places – like ancient ruins over the vulnerable sides of our spirits. We hope that you will feel the same intensity as we do as we have poured our very hearts and souls into these songs!»

Her er en smakebit fra den kommende skiva, i form av en lyric video til låta Only Fragments of Light:

 

Imperium Dekadenz Facebook

Season of Mist Facebook

Pre-order HER.

 

Chris Cornell @ Folketeateret

Chris Cornell
Folketeateret, Oslo
31.03.2016

 

En forfriskende intimkonsert med et av 90-tallets mest folkekjære ikoner.

IMGP5724

Å få oppleve en konsert med et av 90-tallets mest markante stemme, er en særdeles oppkvikkende opplevelse. Endelig er Chris Cornell (7/10) tilbake i Oslo for å by på en helaften med låter fra Soundgarden, Temple of the Dog, Audioslave og selvfølgelig hans egen solokarriere.

Det blir dermed en innbydende og særdeles variert reise gjennom 25 år med rockehistorie. I likhet med forrige gang Cornell var innom, er også kveldens konsert utsolgt. Det venter dermed en spent gjeng inne på Folketeateret idet Cornell inntar scenen. Begeistringen er tydelig og jubelen står umiddelbart i taket.

IMGP5644

Før den folkekjære frontfiguren i det hele tatt rører et instrument, begynner han å spøke med publikum og setter dermed tonen for kvelden. Første låt ut er Before We Dissapear fra hans nye soloalbum Higher Truth – som forøvrig deler navn med turneen. En helt grei start på kvelden. Han følger imidlertid kjapt opp med en litt mer kjent låt. Nemlig Can´t Change Me fra hans første soloalbum Euphoria Morning.

At Cornell velger å covre selveste Bob Dylan kommer egentlig ikke som noen overraskelse, men var det nødvendig? The Times They Are A-Changin’ er en klassisk låt som ikke skal tukles altfor mye med. Cornell gjør det likevel såpass subtilt at han slipper unna med det. Han følger opp med Nearly Forgot My Broken Heart. Kanskje en av de beste låtene fra det nye albumet.

IMGP5594

Chris Cornell er profesjonell i alt han gjør. Dette gjenspeiler også tilstedeværelsen hans på scenen. Få har så godt publikumstekke som denne mannen og han gjør således også rom for både småprat, låtønsker og solide doser humor. Første låt fra dagene i Soundgarden er Fell On Black Days fra 1994. Det er jo tross alt ingen hemmelighet at de fleste i salen har enten hatt en affære til Soundgarden eller Audioslave.

Så kommer kanskje kveldens mest underlige innslag. Nemlig låta One fra U2, men med teksten fra Metallica sin låt med samme tittel. Cornell redder seg kjapt inn igjen med Call Me A Dog fra Temple of the Dog-epoken. Sånn sett er setlista meget variert og spennende, med gode innslag fra hele karrieren hans.

IMGP5656

Publikum er sevfølgelig overlykkelig over å få høre låter som Rusty Cage, Say Hello 2 Heaven, Hunger Strike og Black Hole Sun. For ikke å nevne den alternative versjonen av Prince sin Nothing Compares 2 U. Til tross for et par underlige låtvalg kommer Cornell seg helskinnet gjennom. Ja, selv The Beatles sin A Day in the Life passer underlig godt til resten. Låten blir forøvrig siste før Cornell og kompanjong Bryan Gibson avtrer scenen.

De klappes og jubles imidlertid kjapt tilbake for ett par ekstralåter. Kvelden er tross alt ikke komplett uten Audioslave sin Like a Stone fra 2003. Så avsluttes intimkonserten med tittelsporet fra Higher Truth. Kanskje litt overraskende, med tanke på den imponerende katalogen Cornell kan plukke fra.

Kvelden er likevel fullkommen og Cornell leverer en meget godkjent akustisk opplevelse. Hans fire-oktav stemme er fortsatt høyst tilstede og han byr på eksepsjonelle øyeblikk. Et fornøyd publikum kan således trekke på smilebåndet. De som ikke fikk tak i billett kan definitivt fortsette å være misunnelige.

 

Bildegalleri:

[espro-slider id=3739]

 

Tekst: Gerrit Karafiat

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Premiere! Mistur – Distant Peaks

Mistur-In-Memoriam-cover

Mistur_1200

Fans har måttet vente lenge på Mistur sin andre full-lengder, men endelig er oppfølgeren In Memoriam her! I dag kan vi presentere første smakebit, Distant Peaks, med en lyric-video, laget av Marte Ø. Kornerud. In Memoriam er i butikkene fra 29. april.

Mistur vil være å se allerede 23. mars, på Dark Essence Label Night på Blå i Oslo, som en del av årets Inferno Festival.

 

Mistur : Hjemmeside  |  Facebook

Pre-order HER

 

Premiere! Ivar Bjørnson & Einar Selvik’s Skuggsjá

Skuggsja

Einar “Kvitrafn” Selvik kommenterer på vegne av bandet; «Her er det i sin helhet! Det er mye jeg kunne sagt om dette albumet og det varierte materialet. Men til syvende og sist, synes jeg det er best å la musikken tale for seg selv. Å skrive disse låtene sammen med Ivar har virkelig vært en inspirerende og givende reise for meg, og jeg håper det gjenspeiler seg i musikken».

Albumet kan kjøpes fra 11. mars, men allerede nå kan dere høre gjennom hele verket her:

 

Skuggsjá Facebook

Seasons of Mist Facebook

Pre-order HER

 

Dream Theater @ Oslo Konserthus

Dream Theater
Oslo Konserthus
26.02.2016

 

Dream Theater inviterte til intimkonsert i Oslo Konserhus, der hele The Astonishing skulle fremføres i sin helhet. Metal Hammer tok selvsagt turen.

IMGP0845

Undertegnede var nok ikke den eneste som hadde sommerfugler i magen forut for denne kvelden. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ennå ikke har kommet meg gjennom The Astonishing sammenhengende av ulike årsaker. Den mest åpenbare er selvfølgelig at konseptalbumet er en særdeles tungfordøyelig affære, men en strålende en sådan. Godt plantet med bakenden i et behagelig sete i Oslo Konserthus var det bare å lene seg tilbake og ta del i Dream Theater (9,5/10) sitt siste verk i sin helhet, uten å bli avbrutt av masete unger eller bikkjer.

IMGP0738

Som så mange ganger før satt det som ei kule fra første tone, og perfeksjonistene i Dream Theater må ha lagt ned uttalige timer i forkant av turneen for å få dette til å sitte som en helhetlig fremførelse. Det sier vel det meste om bandets unike ferdigheter og profesjonalisme. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene, og et særdeles smakfullt sceneoppsett med lerreter som viste historien om “the chosen one” visuelt fungerte utmerket. Jeg skal ikke bruke tid på å forklare den postapokalyptiske og futuristiske historien som er bakteppet for albumet, men The Astonishing er uten tvil bandets mest pompøse utgivelse til dags dato. Selv om dette ikke er deres mest tekniske kan det være liten tvil om at det er et av deres mest komplekse. Derfor var det imponerende hvordan bandet som helhet fungerte på den intime scenen i Oslo Konserthus. James LaBrie har ikke sunget bedre på mange år, og det er ingen tvil om at dette låtmaterialet passer en aldrende vokalist med litt rustne/slitne stemmebånd bedre. Rudess og Petrucci var som vanlig strålende og Myung er Myung. Stødigheten selv i skyggen, uten å så mye som veksle et blikk med publikum. Mannen som tok kaka denne kvelden var uten tvil Mike Mangini. Han alene var nesten verdt konserten. Og dette kommer fra en mann som gråt mannetårer da Portnoy forsvant ut døra med stikkene mellom beina. Mangini struttet av energi, spilleglede og leverte tekniske finesser på et utenomjordisk plan. Og selv om The Astonishing i hovedsak er Rudess og Petrucci sitt verk, er det liten tvil om at bandet som helhet har tatt stor del i prosessen. Endelig er Mangini et fullverdig medlem også live.

IMGP0900

Etter å ha sett Dream Theater uttalige ganger siden min debut i 1993, kan jeg med hånda på hjertet si at dette var en magisk og spesiell opplevelse selv i Dream Theater-sammenheng. Etter stemningen i salen å dømme var samtlige tilstede unisont enige i det. Stemningen var eklektisk gjennom store deler av konserten og den intime atmosfæren i Oslo Konserthus bygget oppunder hele opplevelsen. Dette var en slik konsert som får deg til å sitte med gåsehud, ståpels og tilløp til våte øyne. Det var rett og slett en fulkommen progaften med et av verdens beste progband, som setter ut i live noe av det mest pompøse siden Rush, Yes og E.L.P regjerte den til tider stormannsgale progscenen på 70-tallet.

Det er ikke så mye mer å si enn det som allerede er sagt, men jeg understreker nok en gang at dette var virkelig en konsertopplevelse utenom det vanlige, og Dream Theater har etter noen magre år for min del gjenopprettet troen på at de kan fortsette inn i det uendelige som det viktigste, modigste og mest banebrytende bandet innen moderne prog metal.

Bildegalleri:

[espro-slider id=3088]

 

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Imperial State Electric @ John Dee

Imperial State Electric
John Dee, Oslo
25.02.2016

 

Imperiet slo tilbake igjen, men ikke med like stor slagkraft denne gangen.

IMGP1859

Det har allerede gått to år siden Imperial State Electric (6,5/10) sist gjestet Oslo og John Dee, eller som Nicke Andersson selv sa: «Det føles som en evighet siden sist vi var her». Siden den gang har bandet sluppet albumet Honk Machine, og spilt inn et nytt et som ifølge Andersson kommer om ikke så alt for lenge. Vi fikk ingen smakebiter fra dette, derimot fikk vi seks av elleve låter fra Honk Machine. Det hele startet med Let Me Throw My Life Away, og det første som slo en var at vokalen til Nicke var mikset veldig lavt. Slikt skjer selvsagt, og man forventer at det ordnes opp i etter et par låter, men denne gangen forble den i laveste laget konserten gjennom. Ellers virket bandet i godt humør, og Nicke viste prov på sin tørre humor flere ganger i løpet av kvelden.

IMGP1675

Etter at Deja Vu og Guard Down hadde fått litt liv i publikum var det tid for Anywhere Loud, noe som føltes en smule ironisk med tanke på at lyden generelt ikke var spesielt høy. Kanskje var det derfor bassist Dolph De Borst gikk bort til Nickes forsterker og skrudde den opp adskillige hakk under en solo senere i settet. Som sagt var det flest låter fra det nyeste albumet, noe som er naturlig, men dette førte også til at mange av bandets godlåter ble utelatt. Spesielt trist var det at det fenomenale andrealbumet, Pop War, ble avspist med bare to låter. Til gjengjeld var Sheltered In The Sand og Uh Huh blant høydepunktene, og trivelig ble det også da gitarist Tobias Egge fikk synge sin Just Let Me Know, og da nevnte De Borst tok seg av tittellåten fra forrige album, Reptile Brain. En annen ting som var gledelig var at bandet spilte et knippe med låter som var oppriktige ekstranummer. Etter en flott versjon av Holiday From My Vacation, ble publikum spurt om de ville ha en eller to låter til, og de svarte selvsagt to. De fikk fem! Om det var fordi bandet hadde rotet bort lappen med de aktuelle ekstranumrene, og spontaniteten dermed gav dem et lite ekstra kick vites ikke, men denne delen av konserten var helt klart den beste. Både med tanke på låter og fremføring. Den sterke trioen Another Armageddon, Redemption’s Gone og Lee Anne, ble etterfulgt av deres vante cover av Dead Boys’ Sonic Reducer, før det hele ble avsluttet med Throwing Stones. Konserten i Oslo var den tredjesiste på Europaturneen for dette albumet. Kanskje var det også derfor bandet virket noe slappere enn vanlig, fordi de er slitne på tampen av turneen, eller kanskje det bare er undertegnede som er bortskjemt etter å ha sett bandet flere ganger før, og de fleste av gangene et hakk eller to bedre enn på John Dee denne kvelden. Misforstå meg rett, de spilte overhodet ikke dårlig, og mange i publikum virket storfornøyde, men de kan enda bedre.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Black Stone Cherry @ John Dee

Black Stone Cherry
John Dee, Oslo
24.02.2015

 

Bandets frustrasjon over en unødvendig lang dag kulminerte i et musikalsk fyrverkeri til ære for et enestående John Dee-publikum.

For Metal Hammer sitt live crew skulle onsdagens konsert med Black Stone Cherry (9/10) vært mer enn bare en konsert, planen var å gi våre lesere en «En dag med Black Stone Cherry»-reportasje. Men, det er ikke alltid ting går helt som planlagt. Etter først å ha fått beskjed om oppmøte klokken tre, fikk vi vite at bandet var forsinket og at ny tid var klokken fem. Oppvarmingsbandet var på plass, men fikk ikke gjort stort før Black Stone Cherry ankom med sitt utstyr som naturlig nok måtte først på plass, så vi var ikke de eneste som satt og ventet, og som etter hvert som tiden gikk lurte på om den ville strekke til. Klokken kvart over syv ankom endelig bussen, og grunnen: forandring i reglene for hvordan papirene bandet hadde gjort klart på forhånd skulle fylles ut. Noe som førte til at bandet ble stående på grensen i nærmere syv timer.

Men, når bandet først ankom Oslo gjorde deres road crew en fantastisk jobb, og scenen ble gjort klar på rekordtid. Dog var det så nære innslipp av publikum, at en lengre soundcheck utgikk til fordel for en kjapp linecheck. Etter at de fleste virket å ha fått tilbake noe tilnærmet hvilepuls dristet vi oss bort til road manageren for å gjøre oss til kjenne, og ble geleidet opp til bandet. Det vil si, noe intervju ble det dessverre ikke tid til, men vi fikk en liten prat med bassist Jon Lawhon. Han var veldig lei seg for at det ikke ble tid til noe mer da han hadde gledet seg til å tilbringe dagen sammen med oss, men vi beroliget han med at vi ikke klandret bandet, og at ting som dette skjer fra tid til annen. Han fortalte at turneen hadde vært av det formidable slaget, og at de var veldig glade for responsen de hadde fått for de to nye låtene som de hadde tatt med i settet, til tross for at de måtte kaste ut en kar som ropte «Gay!» under den ene av dem, The Rambler, i Danmark dagen før.

Mens vi stod og pratet, kom en av karene i crewet med et norsk flagg som hele bandet signerte. Flagget tilhørte en norsk gjeng som hadde fulgt hele den engelske delen av turneen som de hadde gjort med Shinedown og Halestorm, intet annet enn imponerende! Han fortalte også at bandet gledet seg til å spille på Ramblin Man festivalen i England i sommer, og at de også skulle tilbake dit for flere klubbdatoer i november. Ryktene vil også ha det til at bandet kommer tilbake til Europa tidlig neste år. Vi takket for praten, og beveget oss ned til resten av publikum i det oppvarmingsbandet, Shotgun Revolution fra Danmark, gjorde seg ferdig med sitt sett.

IMGP0416

Så, etter en lang dag, og til øredøvende jubel, entret bandet scenen, og de var ikke snauere enn at de startet det hele med hitsingelen Me and Mary Jane, fra forrigealbumet Magic Mountain. Og, til tross for at de ikke hadde fått tid til noen ordentlig soundcheck virket det i alle fall fra undertegnedes ståsted som at lyden satt fra første riff. De holdt seg i den røffe delen av katalogen med Rain Wizard fra det selvtitulerte førstealbumet, og Blind Man fra etterfølgeren, Folklore & Superstition, som de neste to låtene. Tre låter fra tre forskjellige album, og som en venn av meg sa på dette tidspunktet: «De har jo brukt mer energi i løpet av disse tre låtene enn jeg har gjort hele livet!» Sanne ord, for til tross for at de hadde hatt en lang og nitidig dag, viste de ikke tegn til det på scenen. Gitarist Ben Wells og Lawhon byttet stadig plasser på scenen, og spesielt Wells gjorde en god audition for rollen som neste Duracell-kanin der han hoppet og spratt, og gjorde hver eneste rockepositur i boka i løpet av konserten. Men, om han er energisk er ikke det ordet som kan beskrive trommis John Fred Young, funnet opp ennå. Det nærmeste man kommer i å beskrive han er å sammenligne han med Animal fra The Muppet Show, og det er nesten verdt inngangspengene alene å se på han. Armer og hår flyr i en unison virvelvind, og med styrken han slår løs på trommeskinnene virker det nærmest som om han forsøker å drepe dem. Som Lawhon sa: «Jeg håper jeg aldri kommer i en nevekamp med John Fred, i så fall håper jeg han slår med knyttet neve, for om han bruker håndflaten er jeg ferdig, hehe.»

IMGP1549

Sistemann i bandet er vokalist og gitarist Chris Robertson, og han er vel den som gjør minst av seg på scenen rent visuelt. Men, også han har utviklet seg stort som frontmann siden første gang de gjestet John Dee i 2009, og så veier han det til de grader opp med stemmen sin. Som på fjerdelåten In My Blood, fra Between the Devil & The Deep Blue Sea, og med det var også alle deres fire album representert, all den tid femtealbumet Kentucky ikke er i salg før 1. april. Robertson drar også godt nytte av sin sørstatssjarme, og skapte en god kontakt mellom band og publikum. Etter Violator Girl kjører de i gang med The Doors låten Roadhouse Blues, som fungerer som en intro til Yeah Man. Etter et par sipper av en Jim Beam-flaske, er Robertson klar for Holding On…To Letting Go, etterfulgt av kveldens andre, og nestsiste cover, nemlig George Thorogoods Bad to the Bone.

Publikum tok så ytterligere av på neste låt ut, Soulcreek, før de ble bragt ned igjen på jorden med den bevegende Things My Father Said. Deler av publikum ropte så på Reverend Wrinkle, noe som ble møtt med et ristende hode av Robertson, før Young dro i gang låten på trommene, etterfulgt av et par runder med hovedriffet. «Det er stygt gjort av deg å overrumple meg på den måten, vi har jo ikke spilt låten på åtte år!», lo Robertson mens han sendte et blikk bakover til Young. Neste stopp i programmet var første smakebit fra det nye albumet, singelen In Our Dreams. Videoen har ligget ute på Youtube en måneds tid, og publikum hadde tydeligvis gjort hjemmeleksen sin, for det var nesten like mye allsang og jubel til denne låten som resten av settet. Og det skal publikum ha for, de var kanskje det beste jeg har sett på John Dee noensinne, helg eller ukedag. John Fred Young er en dyktig trommis og et herlig skue, men hans påfølgende trommesolo var av det heller unødvendige slaget, til tross for at han også spilte munnspill mens han dro en ‘Bonham’, og spilte med bare hendene.

Når resten av bandet så kom tilbake på scenen var det klart for kveldens andre nykommer, nemlig nevnte The Rambler, som kjøres akustisk med kun Wells og Robertson. Denne gangen forløp det hele uten at noen trengtes å kastes ut, og når låten var ferdig stod jubelen i taket samtidig som nok et par øyne var ørelitte granne fuktige.

IMGP1356

Hovedsettet ble avsluttet med en sterk trio, bestående av Maybe Someday, White Trash Millionaire, og Blame it on the Boom Boom. Spesielt de to siste låtene ga folket rockefot, og bød på allsang av høy klasse. Etter en kjapp pustepause kjørte bandet i gang første ekstranummer, deres første tilnærmede hit, Lonely Train, fra debutalbumet, før det hele ble avrundet med en hyllest til Lemmy og Motörhead, som bandet turnerte med tilbake i 2009, nemlig Ace of Spades. Kanskje ikke det mest spennende valget, men en ektefølt hyllest likeså. Med dette var en lang dag over, og både band og publikum virket særdeles fornøyde. Med et utsolgt John Dee som overøste bandet med kjærlighet er det lov å håpe at Rockefeller står for tur neste gang, de fortjener begge det. Bandet har riktignok gjestet den scenen før også, men den gang som oppvarming for Alter Bridge i 2011. Og som Robertson lovte fra scenen: det blir ikke fem år til de kommer tilbake denne gangen!

Black Stone Cherry @ John Dee

 

Bildegalleri:

[espro-slider id=3050]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

 

Satyricon @ Rockefeller

Satyricon
Rockefeller, Oslo
20.02.2016

 

Et stappfullt Rockefeller feiret at det er gått tjue år siden Satyricon ga ut Nemesis Divina.

Det er trangt om plassen på Rockefeller denne kvelden, der vi er samlet for å høre Satyricon fremføre Nemesis Divina i sin helhet for å markere tjueårsjubileet for utgivelsen. Allerede idet oppvarmingsbandet The Good The Bad and The Zugly (6/10) går på scenen, er det en stor ansamling av mennesker rundt om i lokalet. The Good The Bad and The Zugly spiller hardcore/punkrock, og fra første tone er det full spiker. Det er kjapt, aggressivt og energisk med en skrikende vokal på toppen. Musikken gir meg litt Turbonegro-vibber, og er akkurat passe skitten og stygg. Vokalisten skriker omtrent lungene ut av seg, og det vil overraske meg om han ikke er litt hes i stemmen dagen derpå. En av de første låtene er Hate Will Get Us Everywhere, og på ti minutter har de allerede rukket å kjøre gjennom fire-fem låter. Deretter følger Heavy Metal Kid, og før tjuefem minutter har gått, er hadelendingene i The Good The Bad and The Zugly ferdige med settet. De får bra respons fra publikum på opptredenen sin, men bandet føles likevel litt malplassert i denne settingen – hvorfor ikke få inn et up and coming black metal-band i stedet? Det ville mest sannsynlig falt bedre i smak hos kveldens publikum, og det skulle for eksempel være en smal sak å hente inn et band som har spilt på Blastfest tidligere i uka.

Mellom bandene testes lyden på trommesettet mens det rigges til, og backdropen med sitt surrealistiske motiv er noe å hvile øynene på mens vi venter på Satyricon (8,5/10). Vi trenger imidlertid ikke vente alt for lenge. Frost, Satyr og livebesetningen bestående av gitarist Steinar Gundersen, bassist Anders Odden og keyboardist Anders Hunstad går på til oppsatt tid, til tonene av introen Voice of Shadows fra deres selvtitulerte siste utgivelse. Et fullsatt Rockefeller tar dem vel imot, og blir belønnet med The Rite of Our Cross fra Now, Diabolical etterfulgt av Our World, It Rumbles Tonight.

IMGP0240

Satyr er nokså pratsom mellom låtene – han proklamerer at det er godt å se oss igjen, og tatt i betraktning at han for kort tid siden fikk påvist hjernesvulst får dette en dobbeltbetydning. Tidlig i settet får publikum spørsmål om det er mange som har tatt turen fra utlandet, og svaret Satyr får i retur er et så til de grader rungende ja. Det er et høylytt publikum vi har med å gjøre, og allerede på låt nummer tre Now, Diabolical synger hele salen med. Går vi tjue år tilbake i tid til den kvelden Satyricon hadde sin scenedebut på Rockefeller sammen med Darkthrone og Dissection, var etter sigende publikumresponsen den rake motsetningen av hva den var i dag. Der folk i 1996 stod stille som gravstøtter i salen, består det utsolgte lokalet nå av fans som synger, headbanger og lager liv foran scenen.

Det skal vise seg at første delen av settet er viet en del nyere materiale, og foruten låtene som nevnt ovenfor, spilles blant andre Black Crow on a Tombstone, To the Mountains og The Pentagram Burns. Gledelig er det at de klemmer til med Walk the Path of Sorrow fra Dark Medieval Times og Nekrohaven fra Satyricon, som blir stående som to av kveldens høydepunkt for undertegnedes del. Under førstnevnte spiller Satyr gitar, og lydbildet låter med ett litt fyldigere. Frost trommer som besatt (av nattens kalde gufs?) hele konserten igjennom, og før vi skal gå løs på hele Nemesis Divina går bandet av scenen for en liten pause, mens Hunstad fortsetter med et lite synthmellomspill.

Når band annonserer at de skal fremføre utvalgte album i sin helhet, forventer man som publikummer at albumet skal fremføres kronologisk. Det er ikke tilfellet her. Som på plata begynner det med The Dawn of a New Age og fortsetter med Forhekset. Men deretter er rekkefølgen byttet om på – Mother North kommer til slutt i stedet for som låt nummer tre. Dramaturgisk sett er dette sikkert et lurt grep, men jeg for min del skulle gjerne hørt låtene i den rekkefølgen de er på utgivelsen. Paradoksalt nok er det låtene fra Nemesis Divina, riktignok foruten Mother North, som får minst oppmerksomhet av publikum i løpet av kvelden. Når konserten drar seg mot slutten, og Mother North er den eneste som gjenstår, er allsangen fra salen så til de grader høy. Jubelen står i taket når låta endelig blir spilt, og Satyricon får en velfortjent trampeklapp som takk. Som ekstranumre, der Satyr oppfordrer til moshpit som varer litt lenger enn ett minutt, får vi Fuel for Hatred og selvsagt deres kanskje største hit, K.I.N.G.

IMGP0312

Kort oppsummert leverte Satyricon varene og vel så det. Høy «hey-hey-hey»-faktor til tross, så var det en kul opplevelse å høre hele Nemesis Divina live. Det er mange av låtene i første del av settet jeg gjerne hadde byttet mot andre låter, men der har jeg nok majoriteten av publikum imot meg, for maken til mottagelse de låtene fikk er sjelden man hører. En verdig jubileumsmarkering ble det, og det lover godt for resten av spilledatoene i Europa framover.

Bildegalleri:
[espro-slider id=3008]

 

Tekst: Mari Thune

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

 

The Temperance Movement @ John Dee

The Temperance Movement
John Dee, Oslo
09.02.2016

 

Britene i The Temperance Movement tok med John Dee-publikumet tilbake til rockens vugge.

IMGP0016

Å si at det er enorme forskjeller i omstendighetene rundt de to siste gangene undertegnede har sett The Temperance Movement (8/10) er en underdrivelse av dimensjoner, siden forrige gang var sammen med 47 261 andre tilskuere på Orlando Citrus Bowl, da bandet varmet opp for Rolling Stones i fjor sommer. Men, det et to tredjedels fullt John Dee manglet i antall på Orlando-publikumet tok de igjen i pur entusiasme. De siste par konsertene har jeg ymtet frempå at Oslo-publikumet har virket litt slappe og bortskjemte over tid, derfor var det deilig å få svar på tiltale. Ikke at jeg tror entusiasmen var min fortjeneste, eller for min fornøyelse.

IMGP0185

Nei, den æren er ene og alene orkesteret selv sin. Allerede fra åpningslåten, Three Bulleits, kunne man se tendensene til hva som skulle vise seg å bli en go’ kveld i rockens navn. Og når Midnight Black kom som tredjelåt var hele publikum med på notene, og det var vel knapt en kropp som stod stille. Naturlig nok var det ikke snakk om noen moshpit, eller utpreget head banging for den saks skyld, det passer liksom ikke musikken helt. Heller var det snakk om vugging og innlevelse i musikken, slik man har sett utallige ganger blant publikum i de gamle opptakene fra 60/70-tallet av band som Deep Purple, Led Zeppelin, Jimi Hendrix, og nevnte Rolling Stones. Band som hadde en spesiell groove, og akkurat den samme grooven har The Temperance Movement.

Settet på 15 låter var godt fordelt på de to albumene, men en låts overtak til det snaut månedsgamle White Bear. Og, publikum slukte det de fikk rått, og nye låter som Modern Massacre og Magnify, ble møtt med like høy jubel og allsang som Be Lucky og Pride fra debutalbumet. Det var få låter som var savnet, men samtidig tror jeg ingen på John Dee hadde protestert om de hadde spilt alle de 22 låtene fra de to albumene. Shit au, de kunne gjerne spilt coveren sin av Blurs Tender også for den saks skyld. Men, det er jo viktig å ikke bli for grådig heller.

IMGP0156

Siden sist har gitarist Luke Potashnick takket for seg for å konsentrere seg om studiojobbing, og inn har Matt White kommet. Sistnevnte er noe mer anonym på scenen enn Potashnick, men gjør så absolutt en godkjent jobb. Resten av bandet virket også å virkelig være i slaget, og ifølge deres eget innlegg på bandets Facebook-side var det favorittshowet deres hittil på turneen. Det kunne man se på dem også der de smilte fra øre til øre, spøkte med hverandre og oste av spilleglede. Phil Campbell sang kanskje bedre enn jeg noen gang har hørt ham, og resten av bandet låt fett og tight, spesielt på låter som Ain’t No Telling hvor hele låten er et eneste stor crescendo med en jam-aktig avslutning.

Hovedsettet ble avsluttet med to av bandets beste låter, den allsangvennlige My Only Friend og videosingelen Take It Back. Etter en kort obligatorisk kom de tilbake og gjorde Battle Lines fra siste skiva, før de hentet frem hele følelsesregisteret, både i seg selv og hos publikum, med Lovers and Fighters. Med unntak av en til tider litt høy lyd, som innimellom skar litt i ørene, var det strengt tatt lite å utsette på denne kvelden. Tvert imot, og grunnen til det deles broderlig mellom band og publikum. Så er det bare å håpe at enda flere dukker opp ved neste korsvei, og gir dem en like god velkomst.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Metal Hammer Norway anbefaler: Obscura – Akróasis

Obscura_Akroasis

Stream hele den nye skiva til tyske Obscura, «Akróasis» her:

Det er med stolthet vi presenterer hele det nye albumet til de tyske progressive metal-mestrene Obscura: Akróasis (gresk for «å høre» eller «å lytte»).

Albumet er produsert av bandet selv sammen med V. Santura (Triptykon, Pestilence), og består av åtte låter som spenner over så godt som hele spekteret av alt som heter ekstrem metal. Akróasis tar mål av seg til å puste nytt liv i genren progressiv death metal.

Akróasis slippes 5. februar på Relapse Records, og kommer på CD, 2xLP og digital download.

Obscura ble dannet i 2002 av gitarist/vokalist Steffen Kummerer, og fikk folks oppmerksomhet da de brått dukket opp som oppvarmere for selveste Suffocation i 2006 og slapp sitt debutalbum Retribution samme år.

 

 

Akróasis tracklist:
1. Sermon of the Seven Suns
2. The Monist
3. Akróasis
4. Ten Sepiroth
5. Ode to the Sun
6. Fractal Dimension
7. Perpetual Infinity
8. Weltseele
9. Melos (Deluxe Vinyl Bonus Track)
10. The Origin of Primal Expression (CD Bonus Track)

 

Akróasis musikkvideo:

Obscura hjemmeside    |    Obscura Facebook    |    Pre-order HER

Premiere: Black Stone Cherry – In Our Dreams

Black Stone Cherry

Black Stone Cherry fra Kentucky, slipper en skive med tittel fra hjemstedet den 1. april 2016. De spiller også på John Dee 24. februar. Møt opp for en legendarisk kveld med rock’n roll!
Billetter dit kan kjøpes HER.

12392012_10153242537210069_8907573830858661018_n
I butikkene 1. april 2016

Bandet slipper i dag første video fra den kommende skiva, med låta In Our Dreams:

 

Black Stone Cherry Facebook

Black Stone Cherry Online

 

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim, Metal Hammer Norway

 

Backyard Babies @ Rockefeller

Backyard Babies
Rockefeller, Oslo
28.01.2016

 

IMGP9804

Bakgårdsbabyene fra Stockholm kidnappet publikum tilbake i tid, med anmeldelser som denne som eneste etterspill, da publikum allerede fra start av sympatiserte med gjerningsmennene.

Fem år har gått siden sist Backyard Babies (8/10) var i Oslo, og siden den gang har de hatt en liten pause på fire år, før de kom tilbake i fjor med albumet 4our By 4our. Turneen for dette albumet gjorde de unna i fjor – heldigvis kan man kanskje si siden det ikke er det sterkeste albumet i katalogen deres. Og ikke minst fordi det åpnet for en konsert som ikke fokuserte like mye på å promotere nyskapningen. For det gutta leverte på Rockefeller denne kvelden kan i alle fall ikke karakteriseres som noe annet enn et hitkavalkade.

IMGP9824

Det hele begynte med åpningssingelen fra forannevnte album, Th1rt3en or Nothing, og fortsatte med en av bandets beste låter, Highlights fra andrealbumet Total 13. Allerede fra starten av ble man minnet om at bandet representerer noe som savnes sårt i dagens rock, nemlig å ha det gøy! Selv om flere av tekstene deres absolutt er seriøse, har de aldri forsøkt å late som om de er noe annet enn det de er, nemlig et feel-good rock’n’roll-band. Bare ved å ramse opp setlisten blir dette lett synlig, for låter som The Clash, Made Me Madman, U.F.O. Romeo og Brand New Hate gjør ingenting om ikke å gi publikum lyst til å slippe løs og feste uhemmet. Under sistnevnte låt gjorde publikum seg også gjeldende for første gang med hornene i været og allsang. Et publikum som, med unntak av de helt i front, til tider virket litt slapt. Et fenomen som jeg synes har blitt en gjenganger de siste par årene, men det er en diskusjon for en annen gang og et annet sted.

IMGP9875

Bandet gjorde i alle fall sitt for å holde stemningen oppe, og både Nicke Borg og Dregen var i storslag, selv om stemmen til Borg til tider ikke var helt 100% (kanskje nærmere 95%), men vi velger å tilskrive dette til det faktum at det var første konserten på turneen. Man skal heller ikke glemme den fjellstødige rytmeseksjonen med Johan Blomquist og Peder Carlsson. Når lyden i tillegg var krystallklar kvelden gjennom, var alt lagt optimalt til rette for et reelt rock’n’roll-party.

IMGP9844

Dysfunctional Professional var nemlig neste låt ut, etterfulgt av kveldens andre låt fra det nyeste albumet, Bloody Tears. Herfra og ut var det hele en ren parademarsj med Heaven 2.9, og låten som kunne vært håndskrevet til bandets fans (muligens er den det også), nemlig A Song for the Outcast. Etter Star War fikk man også et vers av låten skrevet i samarbeid med Tyla fra The Dogs D’Amour, Painkiller, som gikk over i kveldens eneste «ballade», Roads. Siste låt ut fra 4our By 4our var Wasted Years, og med tanke på hva bandet leverte denne kvelden er kanskje den tittelen beskrivende for årene som har gått siden sist de spilte på Rockefeller.

Nomadic fra bandets selvtitulerte album fra 2008 var siste låt før bandet tok den obligatoriske turen bak scenen, for så å returnere med en trio av låter som satte et verdig punktum på en særdeles trivelig kveld. Abandon var første låt ut etter returen på scenen, og ble etterfulgt av bandets kanskje to desidert beste låter, Minus Celsius og Look At You. Med det er alle låtene som ble spilt denne kvelden ramset opp, og med god grunn. Det skal nemlig godt gjøres å beskrive med ord en slik festaften bedre enn hva setlisten selv gjør. Gjensynet med Backyard Babies var så absolutt gledelig, og de må gjerne komme tilbake før nye fem år er gått.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim