Napalm Death / MoE / Golden Core
Blå, Oslo
07.07.2016
Napalm Death leverer en solid konsert hvor budskapet er vel så viktig som musikken.
Etter alle avisskriveriene om Blås fremtid setter man pris på hver mulighet man har til å kunne legge turen innom Akerselvas perle. Ved elvebredden nede i Brenneriveien hersker det fred og fordragelighet denne torsdagskvelden, så britisk grindcore er øyensynlig innafor på oversikten over hva slags musikk Oslo-politiet tåler.
Golden Core (8/10) fra Ammerud består av Simen Harstad (11) på gitar og Johannes Thor Sandal (14) på trommer, og gutta har fått i oppdrag å varme opp for Napalm Death. Les den setningen en gang til. Hvor kult er det ikke å dele scene med Napalm føkkings Death som 11-åring?! Gutta spiller en form for instrumental, progressiv stonerrock, og overbeviser et lett måpende publikum som er på alder med foreldrene (og besteforeldrene?) deres. Blå er brukbart fylt opp, og de brede glisene blant publikum øker i takt med de fete riffene fra scena. Når trommis Johannes Thor reiser seg på stolen og klapper for å få i gang publikum må man bare le hjertelig av den herlige, breiale oppførselen. Litt småpirk kan man vel peke på om man gidder, men det får da være måte på hvor surmaga man skal være.
Neste band ut er MoE (7/10), som med sin tighte noise-rock umiddelbart fanger interessen. Uten empiri for antakelsen virker bandet inspirert av Sonic Youth og lignende band som sprang ut fra New Yorks no wave-scene; det hviler umiskjennelig et skjær av det urbane Amerika over MoEs musikk. Vokalist/bassist Guro Skumsnes Moes innbitte vokal havner tidvis noe i bakkant av de dype, brumlende riffene hun selv og makker Håvard Skaset frembringer, men foruten denne innsigelsen slår MoE godt fra seg både i veggene og i mellomgulvet.
Man kan mene hva man vil om at Napalm Death (8/10) kansellerte den planlagte konserten på Blastfest på grunn av at franske Peste Noire sto på samme plakat, men det er forfriskende med et band hvis meninger og handlinger er noenlunde konsekvente. Spesielt i disse dager og i dette landet, der fascismens stygge tentakler åler seg stadig lenger inn i det offentlige ordskiftet, der vi har en regjering som med viten og vilje bygger økonomiske piggtrådgjerder for å stagge mennesker i nød, der navlebeskuing er en nasjonalhobby, der voksne mennesker fryder seg på Facebook – under fullt navn – over at små barn drukner i Middelhavet, der antall likes en avissak får er en gyldigere indikator på verdi enn nyhetsverdien per se, der «politisk korrekt» er et skjellsord ogder «familiegjenforening» er et ukvemsord, der orwelliansk nytale har blitt det offisielle språket, der, ja DER, er det deilig å få besøk av et band som spiller en låt som Nazi Punks Fuck Off med ekte innlevelse.
Lokalet er ikke fylt til randen, men med tanke på at det er torsdag og at Anthrax er i byen samme dag er det kanskje ikke så rart. Barney Greenway virker imidlertid svært så opplagt, og gutta øser på fra første anslag. Når man snart mottar gullklokka for antall år med samme besetning skulle det tatt seg pent ut om man ikke var godt samspilte, og her er det heller intet kritikkverdig å anmerke. Den nye skiva Apex Predator – Easy Meat er godt representert i settet, og spesielt Cesspits og How the Years Condemn overbeviser, men det er som med de fleste andre band når de gamle klassikerne kommer at det virkelig tar av i den overraskende pent parfymerte salen. Tittelsporet fra førsteskiva Scum, hvor for øvrig ingen av dagens medlemmer i Napalm Death deltok, er latterlig fet, Siege of Powerfra samme album likeså. Verdens korteste låt You Suffer, som ifølge Guinness’ rekordbok klokker inn på hele 1,316 sekunder, og Suffer the Children funker som alltid som kvassekniveri sterkt oppvarmet smør, mens coveren av Cryptic Slaughters Lowlife også står til Meget pluss. Ellers er det som tidligere omtalt en annen coverlåt som frembringer den helt store jubelen og moshpiten her på Blå i kveld. Gjentatte problemer med mikrofonen fører til en mild, britisk overbærende irritasjon fra mr. Greenway, men ellers er det lite å trekke for på en upåklagelig opptreden.
Tekst: Sigurd Thune
Foto: Martin Tonning-Strand & Pål Bellis
[espro-slider id=5468]