Midgardsblot
Borre, Vestfold
20-22. 08 2015

Midgardsblot er en ny festival av året, men med sine unike omgivelser og vinnende konsept, der norrøn kultur møter metal er dette bare å innføre som årlig tradisjon!

Torsdag

Sola begynner å bli borte da Solefald (9/10) entrer scenen for å avslutte utedelen på festivalens første dag. Det er ikke så alt for mange i publikum denne første dagen, men det blir god stemning når Solefald setter i gang. Settet har hovedvekt på de siste skivene, men vi får også servert godbiter fra hele bandets karriere. Det er mye som skjer i Solefalds musikk, og jeg er mektig imponert over hvor mye av dette de klarer å få frem i en live-sammenheng også. Noen av de jeg snakket med i etterkant av konserten synes det kanskje skjedde litt i overkant mye, men for de som er fans av bandet så gikk det rett hjem, meg inkludert. De hadde også med seg noen gjester på scenen, bl.a. Wardrunas Einar Kvitrafn Selvik og en kunstner som satt midt på scenen og malte et bilde under hele konserten. Et bilde som hadde passet perfekt inn i min stue (hint). Alt i alt, fet konsert, bra liv og en perfekt avslutning før vi trakk inn i varmen.

Fredag
Nidingr (9/10) er et band jeg virkelig gledet meg til å få sett live. Det er fortsatt tidlig på kvelden, og sola steiker idet bandet entrer scenen. Sol og varme er ingen hindring når gutta fyrer løs med første låt, dette røsker i kroppen helt fra første tone. Vi får servert låter fra hele bandets karriere, og settet er både variert og energisk. Det er tydelig at et par av gutta sliter litt ut i settet på grunn av varmen, men de holder tempoet oppe hele showet igjennom og virkelig leverer varene. Det var et litt beskjedent oppmøte, men de som var til stede fikk virkelig betalt for turen. En konsert som kommer til å sitte i kroppen lenge.

I det solen begynte å gå ned, bestemte Haugesund-krigerne i Einherjer (7/10) å ta turen fra Valhall og ned til Borre. Med en fanskare på første rad man kunne overhøre setninger som: ”Einherjer skuffer jo aldri – ALDRI!” fra, var nok forventningene høye fra alle som var til stede.

Etter en rask introduksjon virket det som om karene hadde gått en stund og ventet på å få spille, og satte i gang med forrykende spiff fra første sekund. Det å få hopp og sprett og sågar en liten gitarduell, samt et stort engasjement allerede i første låt, er ikke nødvendigvis daglig kost, og med Hedensk oppstandelse som oppfølging ble dette bare tatt videre. Med materiale fra den jamt over godt mottatte Av oss, for oss, så vel som eldre materiale som for eksempel Dragons of the North, fikk vi en god cocktail av gammelt og nytt servert på et fat av full pupp.

Problemet med å sparke såpass hardt i fra uten å ha noe å bygge videre på, blir å opprettholde energinivået under hele konserten uten at noe daler. Nettopp derfor blir de få stedene der det må en eller annen form for pustepause til gjort til et antiklimaks. Det kunne nok også virke som om Frode Glesnes hadde en litt dårligere dag på vokal enn vanlig, for det var ikke alltid kraften i stemmen kom fram som den skulle. Scenesprell med hopp og sprett kunne også bli noe repetitivt, men var for all del underholdende.

Karene viste allikevel tydelig at de er svært komfortable med å stå på scenen, og ikke minst at de liker det. Med god publikumskommunikasjon, fanskare i front, lekenhet og spilleglede, samt jamt over bra spilling, ble dette en fin start på fredagskvelden på Borre.

Det er ikke til å komme bort i fra at Ihsahn (10/10) har levert både musikk og opptreden av svært høy klasse i mange år. Dette var det nok flere som sa seg enig i, der det ble en stadig større oppsamling framfor scenen, og da klokken var slagen var det uten tvil klart for konsert.

Første låt ut var Hiber, som ble en perfekt tung, drivende og tøff start på hele konserten før den helt sømløst gled over i et magisk øyeblikk skapt av den rolige, vakre og nesten vonde Pulse. Og deretter sparket det for alvor fra.

Både Ihsahn selv og bandet var i storform denne kvelden. Det var ingenting å utsette på hverken vokal eller gitar fra frontmannen, og bandet bak holdt svært høyt nivå hele konserten, med trommer som skal få helt spesiell kudos for å få såpass mye ut av et trommesett som ved første utrente øyekast ikke så ut som om det var laget for det det ble brukt til. Sammen skapte de en helt elektrisk, magisk stemning som ble holdt vedlike av det høye nivået og den ekstremt tighte spillingen.

Samtidig som det helt klart var en egen slags ro og verdighet på scenen, betyr ikke dette at konserten ble kjedelig på noe som helst vis av den grunn. Dette var et eksempel på at det tilnærmet perfekte ikke trenger å bli flatt og uinteressant – tvert om! Ihsahn og co. hadde det moro på scenen, fikk med seg publikum, kommuniserte godt med hverandre og viste genuin glede over å få spille på blotet. Vi fikk også gleden av den helt nye låta My Heart is of the North fra et album det nå jobbes med, som ble like godt mottatt som den ble spilt.

Da det ble annonsert at det var siste låt, The Grave, som stod for tur, var det nesten trist – ja, skuffende – for det ville bety at konserten måtte ta slutt. Ihsahn leverte som søren denne fredagskvelden, på en måte man kunne kjenne tvers igjennom kroppen og leve på lenge.

Ivar Bjørnson fra Enslaved sitt prosjekt BARDSPEC stod som siste post på programmet inne i selve Gildehallen. Etter debuten på årets Roadburn Festival i Tilburg i Nederland, der Bjørnson også var en av kuratorene, var nå tiden kommet for å ta lyden inn i gamle og mer norrøne omgivelser i Norge.

Prosjektet er nok ikke for absolutt alle når det kommer til lyd, med tanke på at det ikke er ren metall en får servert framfor en, og det blir vanskelig å gi det hele en karakter, men det gjør det ikke mindre interessant av den grunn. Tvert om, så er dette en svært flott sammensetning av lyd, hvor Bjørnsons gitarer sammen med elektronikk, teknologi og visuelle inntrykk skaper en flott helhet bestående av en fin balanse mellom en ikke-plasserbar ambience-sound og samples av mer naturlig lyd.

Det er meditativt og komplekst samtidig som det er minimalistisk – noe en kan sveve på – samtidig som det ikke blir kjedelig. Dermed var det å sitte inne i den svakt opplyste Gildehallen i komplett ro og bare ’være’ litt etter en lang dag, med noe som tar deg med inn i en reise der det komplekse møter det enkle, der kontrastene råder og der du kan la hodet flyte og bli en del av lyden – det var i grunn helt greit.

Lørdag
Folk metal-karene i Fejd (7/10) har siden 2001 fusjonert folkemusikk, tradisjonelle instrumenter og metal, og denne cocktailen av musikksjangre var først ut på programmet på Midgardsblots siste dag.

Det å være først ute er ikke nødvendigvis det enkleste som finnes, men allikevel troppet karene opp på scenen med det ene folkemusikkinstrumentet etter det andre, et kjempestort glis og en positiv holdning – solsteik og det som startet med å være et skrint oppmøte til tross.

Denne holdningen skulle det vise seg at bandet beholdt mer eller mindre gjennom hele konserten, der det for alvor sparket fra med den andre låta Storm. Vokalist og multiinstrumentalist Patrik Rimmerfors kommuniserte med publikum hele veien – også da det var veldig glissent – og klarte å opprettholde både humør, headbanging, bra spilling og engasjement i det som må ha kjentes ut som over 40 grader på scenen.

Det var dog litt ujevn lyd til tider, og hovedvokalen hadde noen opp- og nedturer. Det ble også noen lengre pauser mellom låtene enn først planlagt fra bandets side på grunn av stemme- og vannbehov, noe som selvsagt er forståelig når steika står på, men som allikevel skapte en litt antiklimatisk effekt. Av og til sank også engasjement i rytme og bass litt, noe som etterlot det å bære og drive showet videre til resten av bandet.

Dette betyr dog ikke at bandet presterte dårlig, for alle viste at de var dyktige musikere, og jamt over var det tydelig at disse karene liker å stå på scenen. Med både nytt og gammelt materiale ga Fejd oss en fin start på siste festivaldag.

Myrkur (10/10) var nok den konserten jeg gledet meg mest til på hele festivalen, så her var forventningene høye. Jeg gikk bort litt tidlig så jeg fikk med meg deler av soundchecken i tillegg, og det gjorde ikke at forventningene ble noe lavere. Når klokken begynner å nærme seg 16.45 så begynner bandet å gjøre seg klare, det er litt tekniske problemer fra start, men etter noen få minutter setter Amalie seg bak pianoet og gir oss en vakker intro før Nidingr-gutta entrer scenen og showet er i gang. For et show dette ble, dette var helt magisk fra begynnelse til slutt. Det ultimate hadde vært om denne konserten hadde vært på kvelden, men tross steikende sol klarte Myrkur å spre sin mystikk, kulde og mørke stemninger så det holdt. Med sin herlige blanding av folkemusikk og gammel black metal så var det nok ikke bare jeg som fikk frysninger. Det var ca. 100 varmegrader på sletta der, jeg sto med kronisk gåsehud under hele konserten, og har fått meg et nytt favorittband.

Folk strømmer fort til foran scenen når introen til Kampfar (9/10) setter i gang, og frysningene kommer fort når bandet kommer ut på scenen og drar i gang med Mylder. Stemningen er god både på scenen og blant publikum. Dolk er en energisk frontfigur som virkelig vet å få med seg fansen og lager et enormt liv. Her kommer klassikerne på rekke og rad, men for meg personlig topper det seg når bandet drar i gang Hymne fra «Mellom skogkledde aaser». Da stoppet verden litt opp, og svetteperlene i panna frøs nok til is en liten periode der. Helhetlig sett var dette et forrykende show som var helt magisk med de omgivelsene festivalområdet byr på. Kampfar leverer varene med masse trøkk og god stemning, så tommel opp.

Thyrfing (7/10) har 20års-jubileum i år, og dette er faktisk deres første konsert i Norge noensinne. Forventningene til svenskene var derfor til å ta og føle på blant publikum før bandet entret scenen. Thyrfing leverte varene de, og vel så det, det er det ingen tvil om. Det som trekker litt ned her er at de dessverre var veldig uheldige med lyden. Jeg prøvde å gå litt rundt på området for å høre litt fra forskjellige steder, men med samme resultat. Det var veldig dårlig lyd på blant annet vokalen, og noen ganger så var den helt borte. Det var veldig synd, men utover det leverte gutta en solid prestasjon, og det så ut til at publikum likte det de hørte da det var bra med liv foran scenen. Så alt i alt en veldig bra konsert til tross for forholdene.

Sist ut på scenen stod 1349 (9/10) for tur, og med en stadig voksende flokk som stimet sammen rundt scenen, var dette tydeligvis noe mange hadde ventet spent på. Det var med andre ord endelig duket for litt real Aural Hellfire.

Og Hellfire ble det, for det er tross alt ingen 1349-konsert uten at man kjenner varmen fra flammene som skytes opp og ut, og en og annen i front kanskje svir av seg et øyenbryn eller to.

Det er ikke til å stikke under en stol at Frost er kjent som en av de beste trommisene vi har innen metal, noe vi ble minnet på under hele konserten. Mannen fungerer som en maskin, og sammen med resten av bandet ble vi servert noe ekstremt, tight, brutalt og intenst. Vokalt sett var det lite å utsette på Ravn sine prestasjoner, der råskapen og aggresjonen bokstavelig talt ble skreket og snerret ut.

Deres siste album Massive Cauldron of Chaos har fått god mottakelse av en grunn, og det var gledelig å få nyte mye av dette også; Slaves ble en brutal godbit som nesten gjorde seg bedre live, mens tidligere låter som Sculptor of Flesh stod for hudfletting på den helt rette måten.

Noen steder kunne det kanskje bli litt mye av det samme på scenen, og det var et par steder der lydbalansen ikke nødvendigvis var fullstendig spot on, men det er nok det eneste som lar seg pirke på. 1349 leverte en sabla bra og brutalt verdig avslutningskonsert for årets Midgardsblot.

Det er umulig å vite nøyaktig hva som vil komme til å stå på tapetet når det er duket for Attila Csihar sitt Void Ov Voices, med unntak av at det vil være både gripende og inntrykksfullt. Denne gangen var det klart for å la lyden fylle rommet i Gildehallen som siste blotinnslag. Som forrige sluttopplegg i hallen, er det vanskelig å gi det hele en spesifikk karakter, men i stedet bedre å gi en beskrivelse av det som fra gang til gang er en unik opplevelse.

Det er alltid fascinerende når man bruker så lite og allikevel får til så mye. I dette tilfellet handler det om Attila, hans egen stemme og sampling, og et enorm lydbilde som følger av bruken av dette; så lite og allikevel så mye. Akkurat som i Sunn O))) hvor han de senere årene har bidratt vokalt, finner vi ulike vokalteknikker som minner om alt fra strupesang til hvisking til mer rå, brutale lyder – og mer til. Dette, samplet sammen på nennsomt vis, strukket ut, overlappet og justert, viser at en stemme kan være så mye mer enn bare en stemme.

Det er en meditativ opplevelse som tar deg med til et annet sted, som det samtidig er vanskelig ikke å la seg fokusere fullt og helt på, og som fascinerer og griper. Og for å ta utgangspunkt i siste ord der, kan vel hele opplevelsen oppsummeres som nettopp dette: gripende.

Tekst: Mari Groven Holmboe, Per Aage Melby.

Foto: Therese C. Wangberg