Stikkordarkiv: mayhem

Beyond The Gates – Dag 4

Beyond The Gates X
Grieghallen, Bergen
Fredag 5. august, 2022

 

 

Det var litt av en metalkveld vi fikk servert fredagen under årets Beyond the Gates, da tre av Norges tidligste, beste og mest innflytelsesrike band skulle fremføre verk produsert i selveste Grieghallen med ingen ringere enn legendeprodusent Eirik “Pytten” Hundvin som lydtekniker. Grieghallen er som kjent oppkalt etter komponist Edvard Grieg, som står for noen av det norskeste innen musikk, og det gjør jo black metal også! Det aner oss at innovatøren Grieg ville nikket anerkjennende til kveldens prosjekt, og de rundt 2000 menneskene i salen denne kvelden kan umulig ha blitt skuffet, for dette var virkelig en opplevelse av de sjeldne. Krystallklar lyd og super stemning fra et nær ekstatisk publikum!

Enslaved (8/10) åpnet ballet fredagen med å fremføre Vikingligr Veldi, deres debutalbum fra 1994, et av de siste albumene utgitt på avdøde Øystein Aarseths plateselskap Deathlike SIlence, og begynnelsen på genren Viking Metal. Da albumet ble spilt inn i Grieghallen våren 1993 var gitarist Ivar Bjørnson fremdeles ikke fylt 16 år (!), og han er fremdeles primus motor i bandet. Måtte evigunge Bjørnson aldri forlate Enslaved eller oss, for bandet har gjennom de snaut tredve årene de har holdt det gående blitt et av Norges helt klart beste liveband (uansett genre tør vi påstå). Vi fikk også servert en gjesteopptreden av trommeslager Trym Torson. Det lyder monumentalt og mektig av Enslaved, og Vikingligr Veldi låter som et opus skrevet for en vikingekonge.

Enkelte musikkopplevelser er mer emosjonelt ladet enn andre, enkelte festivalopplevelser likeså. Årets Beyond the Gates var, som nevnt, et godt eksempel på dette. Ventetida forsterket alle følelser, lineupen var vill, og vi vaset rundt i lykkerus som en gjeng overmodne plommer. Lite passer vel bedre da enn å like gjerne toppa heile driden nest siste festivaldag med en trippel norsk i omgivelser der historien og minnene formelig renner ned langs veggene.

Emperor (10/10) er et band som betyr veldig mye for mange. Forventningene til hva vi skulle få høre i løpet av denne korte tida var nesten fysisk følbar, og gleden var da de pangstartet med In the Wordless Chamber. Hoi! Her var planen uansett ikke å kjøre noe skive i sin helhet, men derimot reineste hitparaden; Thus Spake The Nightspirit, The Loss and Curse of Reverence, Cosmic Keys….. Holy ravioli, for et rush! Vi befinner oss i Grieghallen og det er ingen grunn til å bruke tid på å snakke om lydkvalitet. Her var det heller bare å lene seg godt tilbake i godstolen (for dem av oss som satt) og NYTE. Ingen overflødig babbel, tant eller fjas, bare et monumentalt musikkhistorisk øyeblikk som vil leve evig. Der kommer Mortiis og Faust også, så kult. Først for et par runder med covere av Bathory og Celtic Frost, og så… Aah, de spiller Wrath of the Tyrant. Sjøl kunne jeg ikke komme lenger ut på stolkanten. I am the Black Wizards! Det finnes stunder der du har lyst til å fryse tida. Jeg prøvde opptil flere ganger, og når det går opp for oss at det ubønnhørlig er kommet til veis ende, føles det som å bli revet opp med rota: hva med Ye Entrancemperium? HVA med Ye Entrancemperium?? Må vi GÅ nå? Må vi gå, UTEN dette siste emperorske mesterverket av en gigantisk musikalsk kjempe-nys som ikke ville ut likevel? Jeg tviler ikke på at det nærmest rakner for enkelte når det viser seg at vi slipper å gå uforløste. Trym måtte bare få tid til å SETTE SEG. Jeg ser hoder eksplodere, mitt eget inkludert. Lufta i Grieghallen er tett og varm av mennesker i intens eufori, men hvem tenker vel på oksygen nå? Lykken er fullkommen, og vi kan sveve ut i Bergensregnet for å samle både oss sjøl og krefter før den siste av de tre store….

Black metalens gudfedrene Mayhem (10/10) fremførte skiva De Mysteriis Dom Sathanas i sin helhet. Albumet som er allment akseptert som verdens beste black metal-album ble innspilt her i Grieghallen i 1992-93 og utgitt etter Øystein “Euronymous” Aarseths bortgang i 1993. Det var som vanlig lite publikumsfrieri og snakking mellom låtene fra de kappekledde gudfedrene, men vokalist Attila Csihar fikk stor boltreplass og var i det energiske hjørnet hele denne kvelden. Det virket som om han var kommet hjem, og det så ut som at bandets showmann koste seg på scenen. Og hvordan får han egentlig til å gå fra brutal growling til gregoriansk sang og tilbake igjen? Attila er så uanstrengt og ekte der han flakser på scenen, muligens godt inspirert av King Diamond (vi kommer senere tilbake til sistnevnte). Ikke det at bandets øvrig deltakere låt noe dårligere, trommene til Hellhammer hørtes identiske ut som på plate, noe alle vet ikke er like lett å få til live. Med Pytten bak spakene kom magien fra De Mysteriis Dom Sathanas til sin full rett, og vi håper virkelig denne opptreden ble tatt opp og blir en liveutgivelse, for så bra låt det!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe & Helene Landmark
Bilder : Storm Drabitus

 

[espro-slider id=16108]

 

Inferno Festival 2022 – Dag 3

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
16. april, 2022

 

Dag tre, og høydepunktene står fortsatt i kø.

På Infernofestivalens tredje dag inntok nok et rutinert band Rockefeller, og nå snakker vi et band med over 30 års fartstid, nemlig nederlandske ASPHYX (8/10). De kom på scenen og lot ikke vente på seg før de sparket fra med musikk av ypperste klasse. Bandets unike kombinasjon av doomete riff og klassisk dødsmetall tar seg særdeles godt ut denne aftenen. Åpningslåta The Quest of Absurdity fikk en varm mottakelse og deretter gikk det slag i slag med nytt og gammelt materiale. De klarer å holde energinivået både i seg selv og publikum gående under hele gigen, og det er ikke et eneste dødpunkt til tross for stemningsskifte i flere av låtene. Det var trøkk i hver eneste låt, og lørdagen får dermed en meget verdig start på kvelden.

Så er det på tide med litt herlig sognametal, og VREID (7,5/10) sparker i gang settet med låta Wild North West, fra deres nyeste skive med samme tittel (som Metal Hammer Norway også ga full pott til!). Sogndølene har lekt med diverse retninger innen metall i en årrekke, og med elementer fra rock ble de et friskt pust innen ekstremmetallen med deres “black ‘n roll”. Visuelt sett er intensiteten som kjennetegner bandet desidert til stede, og det hele er fortsatt veldig “Vreid”.. “Kom igjen, Oslo! Kom igjen folkens, nå må dere være med!” kommer det fra vokalist Sture relativt tidlig i settet. Det er først når konserten passerer 20 minutter at Jarle “Hváll” godsnakker til publikum på engelsk for “blackpackerne” sin skyld. Da får vi bl.a. vite at godeste Stian “Storm” nylig klarte å ødelegge en gitar datert anno 1966. Uhellet som oppstod var dog ikke ødeleggende for selve konserten, og høydepunktet Paint it Black – Rolling Stones-cover, i tilfelle noen har sovnet i timen – spilles deretter i all sin prakt! Alt i alt en herlig konsert med mye varme og sjarm.

Etter en liten hvil er det på tide med et av de bandene mange virkelig har sett fram til denne fredagen, og her er greia, folkens: Man vet man har noe brutalt i vente når svenske MARDUK (9/10) allerede fra første sekund hisser opp publikum med låta Werwolf. Det tar ikke særlig lang tid innen moshingen starter til det er bra med trøkk i piten. Tempoet, sinnet og riffene blir skrudd opp noen hakk når The Hangman of Prague spilles – og det er ganske så suverent lydmessig! Trommisen Simon Schilling har i tillegg et vanvittig driv som får resten av lasset til å barske seg frem. Det er ikke noe nytt at folk drar på konsert med ulike forventninger og preferanser, men som anmeldere plasserer vi oss som regel nokså strategisk for å få med oss det som skjer på scenen. Totalopplevelsen av lyden spiller også en viktig rolle. Det er derfor sjeldent at vi befinner oss midt i piten, men her måtte vi jammen gjøre et unntak for å komme tettest mulig innpå scenen for en mer intim konsertopplevelse. Midtveis i settet med låter som Beyond the Grace of God, The Funeral Seemed to be Endless og Viktoria, virker det som nerven, intensiteten og innsatsen fortsatt er intakt – noe av det viktigste på konserter, spør du oss. The Sun Has Failed, World Funeral og Wolves ble spilt mot slutten av konserten, og det var mildt sagt en god opplevelse. Vi skulle gjerne hatt noen låter fra Panzer Division Marduk, men det vi fikk servert var fortsatt meget overbevisende.

Atter en gang våger vi oss ned i kjelleren en tur for å få med oss dagens siste band på John Dee, og det er ikke noen hvem som helst. Kort fortalt: I 1991 ser bandet dagens lys for første gang. Noen år senere går de i oppløsning før noen av medlemmene starter opp bandet Khold. I 2006 blir TULUS (8/10) gjenopprettet av Blodstrup og Sarke, som senest i 2020 kom med nytt materiale. Nå blir dette faktisk tredje gangen vi får gleden av å se de spille på Inferno, og køen for å komme seg ned på John Dee er lang. Laaaaaang. Inneklemt ved miksebordet får vi oppleve nevrotisk og til dels primitiv black metal av ypperste klasse. Første låt ut er en drivende og dundrende godbit. Lyden svinger det også godt av! Stemningen er iskald og gir til tider frysninger til tross for at svetten renner der man står. Det fungerer, men vi blir likevel blir ikke 100% forført. Et tettpakket lokale vitner dog om at de fortsatt anses som et kultband i undergrunnen.

Også denne kvelden avsluttes med en av ekstremmetallens største inspiratører og stilskapere, og i kveld er det Norges viktigste band innen sjangeren som står for tur. De fleste vet allerede hva som blir levert når det gjelder settlista, men det er umulig å bli skuffet når MAYHEM (9,5/10) er i toppform. Og dét er de så til de grader! Vi får altså et tredelt sett, der første del er tilegnet bandets “nyere” utgivelser, og med det mener vi skivene fra de siste 25 årene, selvsagt med flere innslag fra bandets siste album, Daemon (2019) samt et spor fra fjorårets “overskudds”-EP Atavistic Black Disorder/Kommando. Å si at Mayhem anno 2022 låter bra er som å si at det er litt kaldt på månen. Dette bandet er nå en brutal maskin, og så samspilte at de fleste andre låter som skramlepunk i forhold. Og de leverer med en slik total autoritet at det er en fryd å overvære. De kunne faktisk ha spilt et sett med 100% nytt materiale uten at noen hadde vært misfornøyde, men slik blir det jo ikke. Etter en kort pause heises De Mysteriis Dom Sathanas-banneret ned bak scenen, og vi får et kort sett med låter fra albumet mange regner som tidenes viktigste black metal-utgivelse. Deretter er det bare sjarmetappen som gjenstår, med fire låter fra der det hele startet, nemlig EP’en Deathcrush. VI noterer oss en solid hjemmeseier, og svever lykkelige ut av lokalet for å få litt hvile før festivalens siste dag.

 

Ord: Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15188]

 

Beyond The Gates 2017

Beyond the Gates
USF Verftet, Bergen
24.–26. august, 2017

 

Slutten av august er lik festivaltid i Bergen. Beyond the Gates er vel overstått, og her er noe av det Metal Hammer Norway opplevde i løpet av de tre dagene.

Torsdag

Beyond the Gates har tatt steget opp fra kjelleren på Garage og inn på USF Verftet. Verftet fungerer langt på veibedre som festivalarena, men med et såpass mye større lokale mister festivalen dessverre også noe av sitt intime preg. Det er likevel liten tvil om at scenen på Verftet yter bandene større rettferdighet, og enkelte av bandene er rett og slett for store til å spille på en så liten scene som scenen på Garage er. Mayhem i den kjelleren kunne nok fort blitt svettere enn da Morbid Angel satte nedbørsrekord på Hole in the Sky i 2006.

Så til konsertene. Whoredom Rife (7,5/10) fikk oppgaven med å være første band ut på festivalen, noe de løste lett. Whoredom Rife har høstet mange lovord for sin første utgivelse, EP-en The Worship of Idols Instead of God; Idolatry, og fullengderen Dommedagskvad som ble gitt ut tidligere i år.Det er lett å forstå hvorfor: Black metal med et lite dryss melodiøse riff, som både er fengende og brutale. Det minner tidvis om det eldre materialet til Dissection og Satyricon, og det er slettes ingen dum blanding. På minussiden oppleves lyden litt trøblete i starten av settet, men lydteknikeren skrudde seg godt inn etter hvert i konserten. Låta Gitt til Odin står igjen som et av høydepunktene i løpet av de førti minuttene konserten varer.

Det er bare satt av femten minutter til changeover, så ølkjøp og dobesøk må gjøres unna kjappere enn kjappest. Da er det godt at det er minimalt med kø, verken på toalettene eller i baren, noe som var en gjennomgående tendens alle de tre dagene festivalen varte. Det liker vi!

Cult of Fire (8/10) gjestet Beyond the Gates i 2013 – en konsert som er godt innprentet i hjernebarken. Ikke nødvendigvis av musikalske grunner, mest på grunn av humoraspektet i at bandet måtte endre de lange, spisse kostymehattene sine for å i det hele tatt få plass nede under det lave taket på Garage. Passe Spinal Tap! Dette var imidlertid ikke noe problem nå fire år etter – det ser ut som de flatere hettene har fått fast innpass som kostymer. Cult of Fire er en godtepose estetisk og visuelt sett. Med en Kali-aktig figur som bakteppe, tung røkelse i luften, svarte stearinlys og overdådig utsmykkede kostymer er det lite som er overlatt til tilfeldighetene når det gjelder det visuelle aspektet. Selve musikken består avepiske riff med melodiøse partier som til tider lener seg mot shoegaze i enkelte drømmende sekvenser. Noen ganger er de omtrent black metalens svar på Kent, men jeg liker Kent også, jeg. I et slags Phantom of the Opera-øyeblikk på slutten av settet får vi til og med en aldri så liten kirkeorgelsolo. Fra tape da, men likevel.

I serien av kutte- og kappekledde band har det også blitt gjort plass til Dark Sonority (6/10) fra Trondheim. Bandet som kom fram av restene av Kaosritual noen år etter Steingrim Torson Brissach altfor tidlige død, gjør mye riktig, men også samtidig mye akkurat som forventet. Så vidt meg bekjent har de til dags dato kun gitt ut en EP. Ikke det at det er noe galt i det, altså. Jeg synes personlig at bandet klarer seg bedre på denne platen enn i levende live. Du morgenstjerne, morgenrødens sønn kommer best ut av det, med sine til en viss grad spenstige vokalpartier og disharmoniske gitarer. Jeg synes for så vidt at alle band i sjangeren burde vurdere originaliteten i kutte, kapper og levende lys. Det er ikke like effektfullt om alle skal insistere på å gjøre akkurat det samme, og hva er det med alle disse gamle bøkene som blir en del av den sparsomt sammensatte scenografien?

Mgła (8/10) åpner med Further Down The Nest fra singelen med samme navn. Mgła, som betyr tåke på polsk, har ikke tenkt å gjøre seg til venns med noen, kun å ploge ned ethvert lite korn av liv på åkeren av publikum foran dem. De viser med stoisk aggresjon at man ikke trenger sinnsyke mengder med staffasje, røkelse og myrra for å gjøre en svært overbevisende konsert. Kledd i svart, med finlandshetter som beskytter dem fra den ikke akkurat fryktelige trekken på Verftet, leverer de i hvertfall nihilisme, planlagte brudd på Genèvekonvensjonen og en stor dose forakt på svært høyt nivå. Det er i alle fall svært lite mosh, fun, core eller trends å spore mens lokomotivet fra Krakow tuter av gårde. Hoveddelen av materialet er hentet fra siste platen Exercises in Futility, som du definitivt må skaffe deg om du ikke eier den.

Med en hovedvekt på det fantastiske materialet fra Ritual og Jilemnický Okultista er det klart at mange har store forventninger til Master’s Hammer (8/10). Ritual ble en av de virkelig definerende albumene for den såkalte andrebølgen av black metal, og selv har jeg hørt denne platen vanvittig mange ganger siden jeg anskaffet meg den i sin tid. Det er altså åpenbart at spenningen var til å ta og til en viss grad føle på. Introen fra nevnte album ledet inn i Pád Modly som ble etterfulgt av Vêcny Nàvrat. Det låter definitivt som det skal og som man kan forvente. František Štormsnerrer slik han skal, og timpaniene låter som de skal. Men, og jeg hadde ærlig talt ikke trodd at det skulle være noe jeg hang meg opp i, på scenen finner vi også to nakne piker med noen ganske snertne geitehodemasker på hodet. De kommer og går litt av og på scenen, sikkert siden de i hovedsak står helt stille og utgjør hver sin Baphomet, noe som sikkert over tid kan være krevende. Poenget er at orkesteret selv går kledd stort sett som om de skulle gått seg en tur på butikken eller var i beit for sukker til kaffen og stakk en tur over til naboen for å låne litt. Det er rett og slett en helt unødvendig og malplassert scenisk detalj. Jeg foretrekker altså hverdagsklærne til bandet framfor denne unødvendige distraksjonen. Vreden går over når Master´s Hammer går over i Zapálilijsmeonensvět, og den er definitivt borte når de avslutter med Jáma Pekel på tampen av en ganske sprek kveld totalt sett.

 

Fredag

Negative Plane (7/10) hadde flydd hele veien fra USA for å gi sitt bidrag til årets festival. Bandet er av typen black metal som absolutt låter litt annerledes enn alle andre. De har klart å inkorporere småpsykedelisk klassisk heavy metal og doom metal i uttrykket sitt på en mesterlig måte. På Lamentations and Ashes hører en nikk i retning både Bathory og Celtic Frost i den atonale og dystre sfæren de skaper. Oppmøtet var derimot dårligere på Negative Plane enn en del andre band, og kanskje spesielt merkbart i forhold til Misthyrming som stod på scenen like i forkant av amerikanerne. De tomme rommene blant publikum var dog det eneste som trakk ned på stemningen, for musikalsk var Negative Plane absolutt på høyde, selvom trioen muligens ser litt malplasserte ut på en hovedscene.

The Ruins of Beverast (6/10) treffer ikke helt mål denne dagen, og selv om Alexander von Meilenwalds doom ikke akkurat er en kilde til livsglede og fryd, så mangler det også litt i transeeffekt og jakten på det nokturne denne dagen etter min mening. Jeg sammenligner kanskje litt for mye med konserten for et par år tilbake på Garage i Bergen. Mindre scene, tettere luft, skitnere gulv, eklere toaletter. Slik det bør være på slike festivaler. USFs trekledde vegger og kommunale flerbrukskvaliteter tar rett og slett satan ut av musikken til tider. Mens jeg skriver dette finner jeg noen mer eller mindre ok Youtube-videoer av samme konsert. Jeg konkluderer med at jeg liker bandet (7/10), men er ikke så begeistret for scenen (5/10).

Vemod (8/10) er ikke fremmed for Bergen, og det er lite å utsette på bandets opptreden, foruten noe som kanskje ligger litt utenfor selve fremførelsen. Bandet har nemlig ikke klart å slippe noe nytt siden debutplaten, og den kom i 2012. Ergo stod bandet fra Namsos på nytt foran oss uten noe nytt i beltet. Men for all del, å høre bandets atmosfæriske black metal gjør nok få i salen vondt. Faktisk er det ikke annet å si enn at vi ønsker oss nytt materiale til neste gang vi ser dem.

Scenegardinen ble trukket fra, og Revenge (2/10) stod der med ryggen til publikum ute i salen, med luftvernsirener ulende over PA-anlegget. Deretter fulgte: «Listen, you fuckers, you screwheads. Here is a man who would not take it anymore. A man who stood up against the scum, the cunts, the dogs, the filth, the shit. Here is a man who stood up». Denne introen, med dialogen i sitatet hentet fra filmen Taxi Driver, varslet om det som må være det mest kaotiske og intense en har sett på scenen på USF siden Brutal Truth stod der. Utover det er det egentlig ikke så mye å si. Blodfansen fikk et etterlengtet syn med bandet, men det så ikke ut til at det var så mange virkelig store fans tilstede. Vi andre fikk noen minutter vi aldri får igjen, med totalt intetsigende støy. Men for all del, folk hører jo på SunnO))) også, og en vet at prevalens av selvskading i voksenbefolkning kan ligge på omkring 4%. Hva de resterende 96% i publikum kan oppgi som grunnlag for å se Revenge forblir et mysterium.

At Mayhem (8/10) spiller hele De Mysteriis Dom Sathanas og ikke noe annet, som Master’s Hammers kombinasjon av realitet og tidsmaskin dagen før, har for mange vært en ønskedrøm. De Mysteriis Dom Sathanas, som er selve grunnstammen i norsk black metal, trenger forhåpentligvis ikke så lang introduksjon. At Mayhem har fortjent sin posisjon som et resultat av hardt arbeid og ikke bare på grunn av mytene og skandalene burde være sagt. Det er også nesten umulig å nevne bandet uten man begynner å tenke på kniver, selvmord, fjelloverganger og et typegalleri av de sjeldne. Arven etter Øystein Aarseth lever i beste velgående. Dagens to erstattere, Teloch og Ghul, gjør jobben slik den skal gjøres denne gangen. Det er også en stor befrielse å høre med Mayhem slik som Mayhem var for de av oss som ikke setter like stor pris på det kliniske lydbildet de har lagt seg på siden gjenforeningen. Attila Csihar gjør en enorm innsats som ellevill zombie/vampyr/svovelprest i front, og selve grunnstammen i det hele representert av Necrobutcher og Hellhammer låter fett og autentisk. Til og med Hellhammers trommer låter vesentlig mindre trigget enn vanlig, og selv om tempoet på slutten av spor nummer fem Life Eternal kan ta knekken på de fleste, så lander Hellhammer det hardt og brutalt. Selveste tittellåten avslutter det hele på magisk vis. Det er ikke utenkelig at dette var slik Øystein Aarseth hadde sett det for seg i sin tid.

 

Lørdag

Vircolac (7/10), som betyr «varulv» på rumensk, var et av bandene som prydet klubbscenen på Garage. Det å stige ned i det mørke kjellerdypet fra strålende sol og sommervarme var en spesiell opplevelse i seg selv, men vi visste at det i mørket skjulte seg skatter. Vi hadde nemlig hørt oss opp på det irske Vircolac hadde å by på i forkant av konserten, og visste at det var veldig lovende på plate. Derfor var det dessverre litt synd at Garage hadde katastrofalt dårlig lydproduksjon på irene. Elementer i musikken falt helt ut, og tro det eller ei, det er ikke nok med bare høyt volum, mørke og en lesk i hånden når en liker metal. En vil gjerne få med seg noe mer enn som så, og når bandet kjørte full peis, var det lite annet enn et ullent teppe av lyd ute i salen.

Darvaza (8/10) led under akkurat det samme som Vircolac; katastrofalt kjip lyd. Men der vokalisten i Vircolac stadig gjemte seg bak alt håret sitt, snakket noe ustødig mellom låtene og tidvis kastet sveipende, tilsynelatende usikre blikk ut i Garage-mørket, er Darvaza i en annen liga. Vokalist Wraath (Behexen, One tail, One head) er nemlig kapabel til alene å holde et show gående – fordi om han tilsynelatende har akkurat litt i overkant mye sinne å trekke på, der han skritter lettere manisk frem og tilbake på scenen mellom låtene. Som med Vircolac er det lite å utsette på bandets fremførelse av materialet, og salen er full av tilhørere. Derfor er det synd at de mange festivalgjengerne som har kommet seg tidlig opp for andre dag av festivalen, måtte ta til takke med et så ufattelig kjipt lydbilde.

Det var noe forvirring da vi dukket opp på Verftet på festivalens siste dag. Vi trodde nemlig at vi skulle se Black Magic. Imidlertid var det Sahg (8/10) som stod på scenen. Like etter fikk vi øye på en plakat med kveldens spilleplan, og det ble tydelig at amerikanske Sumerlands var kansellert. Det var helt sikkert flere med oss som var skuffet over å ikke få bevitne bandet for første gang i Bergen, men festivalen hadde heldigvis klart å hanke inn en verdig erstatter på kort varsel. Sahg er jo ingen nybegynnere lenger heller, med en håndfull plater i beltet, og med en masse turnéerfaring etter hvert. Dette skinner jo også gjennom når bandet håndterer hovedscenen på Verftet såpass bra tross tidlig spilletid, litt glissent publikum, og ikke minst på så kort varsel. Senere fikk vi noen ord med bandet, og gitarist Ole Walaunet var tydeligvis fløyet inn fra hytta med helikopter for å løse kabalen. Kudos til både festival og band for viljen til å reparere overfor publikum. Det neste skuffende punktet i et ellers bunnsolid sett, var at de maktet å for første gang få Pyromancer til å høres litt tam ut, som egentlig er litt uforståelig.

Etter å sett Black Magic (9/10) skrangle seg igjennom et kort sett på Dombås for et par år siden, hadde jeg nå absolutt ingen forventninger. Du store min for et fett band det har blitt. La gå at det blir knabbet riff og melodilinjer fra fjern og nær, og la gå at det er muligens kan virke svært bakoverskuende. Dette er fortiden i våre hender. Med materiale som låter som rocken på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Med små (egentlig ganske store) nikk til blant andre Uriah Heep, Pink Floyd, og hårsveisen til Tony Iommi presenterer bandet et velspilt, velarrangert og helstøpt produkt av vår vidunderlige fortid. En tidsepoke da musikken rett og slett bare var litt større en den er nå. Jon Henriksen er også en meget smakfull gitarist, noe som han blant annet beviser i den gilde gitarsoloen på Demon Lord.

La det være sagt: Exciter (7/10) fra Canada leverer med originalbesetningen. Bandet som startet opp tilbake i 1978, har holdt det gående mer eller mindre siden den gang med skiftende besetninger, men i 2014 ble altså resetknappen trykket. Violence and Force ryker allerede til som sang nummer to i et ganske forrykende og svært begeistrende sett. Det er litt vanskelig å bedømme hvem som er mest begeistret, er det bandet eller er det publikum? Uansett hvilken part som går av med seieren, er jeg rimelig sikker på dette er årets «gøyeste» konsert for mange. Det har blitt en tradisjon å ha det litt trashy, gammelmodig og publikumsvennlig på lørdagen under festivalen, og etter to dager med ganske mye band som blir utgitt i Trøndelag eller kler seg i kappe, så er det forfriskende med litt speed metal. Syngende trommiser er ikke den aller beste ideen på generelt grunnlag, men Dan Beehler leverer. Det gjør også John Ricci og Allan James Johnson. Long Live The Loud!

Denner/Shermann (8/10) på en scene i Bergen gir litt barnlig fryd. Det er riktignok ikke helt Mercyful Fate, men det er både Michael Denner og Hank Shermann fra det legendariske danske bandet. Dessuten gjør Sean Peck en hederlig vokalinnsats på de gamle låtene. Som vokalist er det lite å utsette på hans heavy metal-stemme. Det er vel likevel ikke til å komme utenom at de fleste i salen sikkert er på plass for eldre låter enn dem med datostempling 2016. Joda, rimelig ferske Angel’s Blood og The Pentagram and the Cross svinger godt de, men det er de fire gamle Mercyful Fate-låtene som virkelig setter fart på publikum. Vi får i løpet av det tolv låter lange settet dosert ut Black Funeral, Curse Of The Pharaohs, Into the Coven og Evil. Altså er det liten grunn til å gå skuffet fra dette første møtet med bandet formet rundt duoen Denner/Shermann.

For mange old school-fans var nok headlineren denne kvelden en temmelig spesiell opplevelse. Hvorfor? Jo, fordi Enslaved (8/10) ikke bare stod på scenen like selvsikre og proffe som de pleier. De hadde også med seg et sett temmelig utenom det vanlige. Hele debutplaten Vikingligr Veldi skulle spilles live, ifølge bandet for første og siste gang – selv om du i nyeste Metal Hammer Norway kan lese deg fram til at det muligens er noen gode nyheter for fans av platen også i tiden fremover. Kan hende var det reutgivelsen av platen i fjor som ga opphav til at festivalen booket bandet inn for denne konserten? Det som uansett er sikkert, er at platen gjorde seg vel så bra på scenen på USF som på vinyl. Det ble førtifem minutter med pur nostalgi for dem i salen som var kommet forbi bleiealderen tilbake i februar 1994, da platen først ble sluppet. Siden sist har Enslaved for øvrig byttet keyboardist, og foruten at Håkon Vinje nå trakterte tangentene, var det også gjestende trommis, Iver Sandøy. Det eneste skuffende momentet med konserten, om en skal trekke noe frem, det må være at bandet bare gjorde selve Vikingligr Veldi, og dermed snøt oss for enda mer godsaker.

 

Tekst:
Pål Lystrup (Negative Plane, Vemod, Revenge, Vircolac, Darvaza, Sahg, Denner/Shermann, Enslaved)
Pål Ferstad-Løland (Dark Sonority, Mgla, Master’s Hammer, The Ruins of Beverast, Mayhem, Black Magic, Exciter)
Mari Thune Husvik (Whoredom Rife, Cult of Fire)

Foto: Christian Misje

 

 

Mayhem @ Studentersamfundet

Mayhem + One Tail, One Head
Studentersamfundet. Trondheim
23.09.2016

 

Mayhem gjestet Studentersamfundet i Trondheim på fredag – her er dommen fra Metal Hammer Norway.

One Tail One Head

At forventningene til kveldens konsert på Studentersamfundet var veldig høye, er vel ganske unødvendig å poengtere siden plakatene i lengre tid har fortalt oss at Mayhem denne kvelden skulle servere trøndelagen De Mysteriis Dom Sathanas fra a til å. Som for-underholdning hadde valget falt på One Tail, One Head (7/10), et band som opptil flere ganger har vist seg som et habilt og kvalitetsfylt black metal-band. Når de entrer scenen, er det fortsatt ganske glissent blant publikum, men etter noen låter fylles lokalet mer, og stemningen blandt de oppmøtte stiger i takt med antallet.

One Tail One Head

Bandet leverer 30 minutter med leken og rocka black metal, og de gjør en god jobb. Jeg blir stadig overrasket over hvor fete riff gutta faktisk har. Lyden er helt grei, hvis du ser bort fra litt feedback på gitaren og periodevis litt for dominerende trommer. Luctus har sin sedvanlige psykotiske framtoning, men jeg synes engasjementet sitter litt lengre inne enn det jeg har sett tidligere. Godt gjennomført, men manglet det lille ekstra.

Mayhem

Etter 45 minutter rigging, er det klart for Mayhem (8/10). Det første som slår meg er det nokså spartanske sceneoppsettet. Kanskje det kommer av at trommesettet til Hellhammer tar nesten en tredjedel av scenen? Åkke som, et alter med fire levende lys og en hodeskalle, samt noen bannere er egentlig det som er. Men minimalismen har sin funksjon, og får det hele til å føles som en nedstrippa opplevelse hvor låtmaterialet er i hovedfokus. Attila Csihar entrer scenen med ødelagt prestekjortel, “liksminke” og kutte over hodet, og setter i gang med sine fingerbevegelser ut i luften. Gitaristene står maskinelt med sine kutter godt over hodet, Hellhammer er det umulig å se bak et tungt blått røykteppe, mens Necrobutcher er den eneste som står fram med hele seg. Det er et godt samspill mellom Attila, Necrobutcher og publikum, og mellom hver låt er det høylytt roping og klapping.

Mayhem

Likevel ble det visuelle hakket for monotont til å holde interessen på topp gjennom hele settet, men mest sannsynlig var også det intendert. Lyden er overraskende bra, der spesielt gitarene har fått en dominerende rolle. Hellhammer pisker avgårde som bare juling, og heldigvis er ikke trommene helt ødelagt med spinkel lyd, selv om basstrommene selvølgelig stjeler mye plass. Et av klimaksene for mange var nok da en av hovedlåtskriverne fra skiva, Snorre Ruch, gjestet på gitar under Freezing Moon. Mayhem har blitt et maskineri av dimensjoner, men jeg må nok innrømme at grunnen til at dette ble en bra kveld hovedsakelig kommer av et ekstremt sterkt låtmateriale, og ikke på grunn av en spektaktulær framførelse. De skal forresten ha pluss for at det ikke ble noen ekstralåter, for da ble følelsen av å være med på noe ekstraordinært enda større.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Vidar Alvik

 

[espro-slider id=6651]

 

Mayhem fremfører hele «De Mysteriis Dom Sathanas»!

Øya 2014

Mayhem fremfører hele det legendariske albumet De Mysteriis Dom Sathanas i Trondheim og Oslo!

De norske svartmetallkongene, som nylig gjorde en glimrende headlineropptreden på årets Infernofestival, gjorde i desember en konsert på Black Christmas-festivalen i Sverige der de leverte det som må være tidenes ubestridt viktigste black metal-album, lar nå oss her hjemme oppleve det samme, med to konserter i Trondheim og Oslo!

Fredag 23. september: Studentersamfundet, Trondheim (Billetter).
Lørdag 19. november: Sentralen, Oslo (Billetter). Billetter kan også kjøpes hos Katakomben.

Mayhem

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

Inferno 2016 : Lørdag

Inferno Festival 2016
Rockefeller/John Dee
26.03.2016

 

Første band ut på festivalens siste dag er Nordjevel (9/10,) og kjelleren på John Dee fylles fort opp til tross for at klokken ikke er halv seks enda. Dette er bandets første konsert, og forventningene er skyhøye da debutplaten er et aldri så lite mesterverk. Når sceneteppet omsider trekkes til side dundres det i gang med old school, brutal black metal og allerede fra første tone har de publikum med seg, det er fullt kjør foran scenen etter bare sekunder inn i første låt. Publikum har all grunn til å være fornøyd for dette er så gjennomført og tight at man skulle tro gutta ikke har gjort annet. Det meste klaffet for Nordjevel denne kvelden. Noe småtteri vil det jo alltid være, men det blir bare flisespikkeri i denne sammenhengen. Totalt sett så ble dette til et forrykende show med alt man kan ønske seg fra en black metal-gig. Det var lite med snakking mellom låtene, men det ga bare mer tid til det vi var kommet for, nemlig mer musikk.

Etter en kanonåpning på lørdagskvelden på John Dee går ferden opp på Rockefeller for å overvære Order (6/10). Det er ikke riktig så stor trengsel foran scenen her som det var i kjelleren noen minutter tidligere, men det er god stemning fra de som har valgt å ta turen for å få med seg Order denne kvelden. Når bandet ankommer scenen og starter sin doomish black death metal, brer det seg en mørk stemning over salen som setter seg godt i hjerterota, og den følelsen sitter i ganske lenge utover i konserten før det hele dabber litt av. Det blir dessverre litt langdrygt og litt ensformig. De har ikke det helt store showet og jeg står igjen med en følelse av at dette hadde nok kanskje passet bedre nede i den mørke kjelleren på John Dee, jeg tror de ville fått mer ut av magien og energien i showet sitt der nede. Order er et fett band med dyktige musikere, men jeg synes ikke de klarte å få dette helt frem denne kvelden. I små doser var det fett som bare det, men ikke i 40minutter.

Order

Nifelheim (7/10) er alltid et sikkert kort, og brødrene hardrock leverte også denne gangen. Det blir selvfølgelig som en runde i verdensmesterskapet i nagler og tilbaketrukket hårfeste, men det er jo halve sjarmen med bandet, den totale autistiske holdningen til musikkformen de holder på med.

Nifelheim

Moonsorow (8/10) manglet gjerne det store showet – sett bortifra keyboardisten med liksminke og bar overkropp. Likevel maktet de å engasjere noe voldsomt. Som regel ligger bandet hårfint på grensen til totalt fingeren-i-halsen svulstig, men på sett og vis kunne en la seg engasjere av folk og black metal hånd i hånd. Bandet gikk rett i gang med Jumalten Aika fra bandets ferske plate ved samme navn. Vi fikk også servert låter som Pimeä, Suden Tunti, og Taistelu Pohjolasta – uten at en aner hva noe av de handler om uten å konsultere en finsk venn. Men musikken holdt mål, og fordommene om litt vel lystige toner ble vel egentlig gjort til skamme.

MoonSorrow

Siste band ut på John Dee denne helgen er de svenske vikingene i Månegarm (8/10). Det er første gang svenskene spiller på norsk jord, så John Dee er nok en gang fylt til randen av forventningsfulle fans.Etter å ha hørt bandets siste utgivelse hadde jeg vel ikke de største forventningene, men når det hele dro i gang var alt det glemt.  Månegarm kjører i gang med fengende viking black metal så det ljomer over hele lokalet, og det ser ut til at publikum liker det de ser og hører for det blir veldig god stemning ute i salen, noe som vedvarer helt til siste slutt. Bandet holder et høyt tempo og vi får servert både litt nytt og noe gammelt fra bandets diskografi. De har laget en delkule låter opp igjennom årene – flere av dem blir levert her, og det liker vi. En gjennomført bra gig, og en knall avslutning på kvelden på John Dee.

Månegarm

Allerede en time i forveien begynte folk å finne seg til rette til konsertstart, og var man ikke tidlig ute med å gjøre dette, var man ikke garantert god utsikt, for å si det sånn. Mayhem (8,5/10) hadde uten tvil Infernos mest fullpakkede hus i løpet av årets festival. Det var vanskelig å spotte ledige flekker på gulvet, spesielt med tanke på havet av svartekledde mennesker som var blitt til der. Mayhem er kjent for sine kontroversielle sceneopptredener, og de holdt ikke noe tilbake denne gangen heller. Scenen på Rockefeller var dekket omhyggelig – eller uhyggelig fra gulv til tak. Backdropen med bandlogo og grisekadavere var på plass. Selv før bandet gikk på scenen lykkes de med å skape skrekkblandet fryd blant de mange som tok turen for å se avslutningsbandet på Inferno dette året. Fakler og kjettinger ble akkompagnert av mørkt trommespill, og uten noe særlig forvarsel var de plutselig i gang rundt midnatt.

Mayhem

De åpner med A Bloodsword and a Colder Sun og fortsetter med flere kjente låter. Til publikums store overraskelse, ble Mayhem gjenforent med tidligere bandmedlemmer. Vokalistene Sven Erik Kristensen, aka Maniac og Eirik»Messiah” Nordheim delte konserten sammen med nåværende vokalist, Attila. En av bandets grunnleggere, trommis Kjetil «Manheim” Haraldsson, sto også bak flere av låtene som ble fremført den kvelden. Det var også gledelig å se bandets originalmedlem, Jørn ”Necrobutcher” Stubberud på bass.

Mayhem

Lydforholdene var upåklagelige, og det låter godt og raffinert av Mayhem. Med Hellhammer bak trommene i tillegg, går det jo sjelden feil. De varierte mye fra ekstremt, (og da mener jeg virkelig ekstremt) tempo og ned til roligere partier. Vokalistene er også et kapittel for seg. Maniac, gikk ravende rundt i sin stilfulle bekleding på scenen som et enormt blikkfang, og Attila varierte vokalen fra hes skriking og ned til helvetes dypeste avgrunn. Grisehoder var selvsagt en ingrediens i showet, og ble som forventet lempet ut til publikum.

Mayhem-2

Life Eternal,Deathcrush og Freezing Moon forble høydepunkter på en over gjennomsnittlig god konsert. I tillegg var det stas at gjesteartistene fikk komme ut på scenen til stor glede for publikum. Mayhem har gjort dette i flere tiår og kan dermed trygt omtales som pionerer innen norsk svartmetall. Det forklarer ganske enkelt hvorfor Rockefeller var så stappa og proppfull av stemning den lørdagen.

 

Tekst: Per Aage Melby, Pål Lystrup, Monique Mesquita

Foto: Terje Dokken/Kenneth Baluba Sporsheim

 

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3974]