Max & Iggor Cavalera
Vulkan Arena, Oslo
06.12.2016
Bare dager etter at Sioux-stammens kamp mot utbyggingen av Dakota Access-oljerørledningen har blitt (midlertidig) kronet med seier, spiller brødrene Cavalera seg passende nok gjennom metalens ultimate urfolk-hyllest på Vulkan Arena i Oslo.
For de uinnvidde er denne konserten en del av en turné der Cavalera Conspiracy fremfører Roots-albumet i sin helhet for å feire at det er tjue år siden plata så dagens lys. Vulkan er utsolgt, og det er lenge siden man har måttet stå i skje under en konsert.Mens Max Cavaleraer tradisjonelt kledd i en patch-fylt vest skrider Igor/Iggor til verket iført en norsk landslagstrøye, forhåpentligvis lykkelig uvitende om den misère som omkranser fotballandslaget for tiden.
Problemet, eller utfordringen om man skal snakke newpublicmanagementsk, med å spille et helt album fra start til slutt oppstår når skivas sterkeste spor er første låt ut. Lyden har ikke rukket å sette seg, og publikum har ikke rukket å bli varme i trøya. Roots Bloody Roots får dermed ikke den responsen den fortjener, men allerede under påfølgende Attitude er desemberhemningene kastet, og osloboerne spretter rundt som våryre kalver. Max drar for øvrig introen på sin medbrakte berimbau, et underlig instrument som ser ut som en blanding av en bue og en gammeldags bambusfiskestang.
Eldstebror Cavalera selv ser ut til å kose seg, og til tross for at stemmen hans fortsatt høres skranten ut virker han langt mer engasjert nå enn da han besøkte Oslo sist med Soulfly. Max & Iggor (8/10) virker i det hele tatt svært fornøyde med å spille gamle Sepultura-låter live, og hvorfor i all verden skulle de ikke være det? Roots er i mine ører ikke Sepulturas beste skive, men det er heller ikke vanskelig å skjønne hvorfor den har oppnådd klassikerstatus blant fansen. Ratamahatta får best respons fra salen, mens også låter som Cut-Throat og Born Stubborn får fart på hoppingen – Roots er i det hele tatt et album som inneholder mange hopp. Få kamuflasjeshortser å spore, dog.
Første ekstranummer er en coverversjon av Celtic Frosts Procreation of the Wicked, et låtvalg som vekker forbløffet begeistring blant en minoritet av publikum. Sepultura har spilt inn et stødig knippe med gode coverlåter opp gjennom årene, og dette er én av dem. Etter at bandet har pløyd gjennom Tom G. Warriors mesterverk forlater gitarist Marc Rizzo og bassist Johny Chow scenen, og tilbake står kun brødrene Cavalera, som med en blanding av nostalgi og ironisk distanse jammer seg sånn tålelig gjennom Desperate Cry og Antichrist.
Når samtlige bandmedlemmer er tilbake på scenen buldrer Ace of Spades løs før en hurtigversjon av Roots Bloody Roots avslutter konserten. Denne gangen er responsen upåklagelig. På oppfordring fra Max har de fremre rekkene på Vulkan kastet seg ut i gjentatte circlepits i løpet av konserten, og min ukjente sidemann og jeg utveksler bekymrede blikk da den tidligere Sepultura-frontmannen fremmer ønske om en wall of death under avslutningslåta. Vi slipper med skrekken, og kan forlate Vulkan Arena med alle lemmer i behold og et brukbart glis om munnen etter en god konsert.
Tekst: Sigurd Thune
Foto: Pål Bellis