Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
16. april, 2022
Dag tre, og høydepunktene står fortsatt i kø.
På Infernofestivalens tredje dag inntok nok et rutinert band Rockefeller, og nå snakker vi et band med over 30 års fartstid, nemlig nederlandske ASPHYX (8/10). De kom på scenen og lot ikke vente på seg før de sparket fra med musikk av ypperste klasse. Bandets unike kombinasjon av doomete riff og klassisk dødsmetall tar seg særdeles godt ut denne aftenen. Åpningslåta The Quest of Absurdity fikk en varm mottakelse og deretter gikk det slag i slag med nytt og gammelt materiale. De klarer å holde energinivået både i seg selv og publikum gående under hele gigen, og det er ikke et eneste dødpunkt til tross for stemningsskifte i flere av låtene. Det var trøkk i hver eneste låt, og lørdagen får dermed en meget verdig start på kvelden.
Så er det på tide med litt herlig sognametal, og VREID (7,5/10) sparker i gang settet med låta Wild North West, fra deres nyeste skive med samme tittel (som Metal Hammer Norway også ga full pott til!). Sogndølene har lekt med diverse retninger innen metall i en årrekke, og med elementer fra rock ble de et friskt pust innen ekstremmetallen med deres “black ‘n roll”. Visuelt sett er intensiteten som kjennetegner bandet desidert til stede, og det hele er fortsatt veldig “Vreid”.. “Kom igjen, Oslo! Kom igjen folkens, nå må dere være med!” kommer det fra vokalist Sture relativt tidlig i settet. Det er først når konserten passerer 20 minutter at Jarle “Hváll” godsnakker til publikum på engelsk for “blackpackerne” sin skyld. Da får vi bl.a. vite at godeste Stian “Storm” nylig klarte å ødelegge en gitar datert anno 1966. Uhellet som oppstod var dog ikke ødeleggende for selve konserten, og høydepunktet Paint it Black – Rolling Stones-cover, i tilfelle noen har sovnet i timen – spilles deretter i all sin prakt! Alt i alt en herlig konsert med mye varme og sjarm.
Etter en liten hvil er det på tide med et av de bandene mange virkelig har sett fram til denne fredagen, og her er greia, folkens: Man vet man har noe brutalt i vente når svenske MARDUK (9/10) allerede fra første sekund hisser opp publikum med låta Werwolf. Det tar ikke særlig lang tid innen moshingen starter til det er bra med trøkk i piten. Tempoet, sinnet og riffene blir skrudd opp noen hakk når The Hangman of Prague spilles – og det er ganske så suverent lydmessig! Trommisen Simon Schilling har i tillegg et vanvittig driv som får resten av lasset til å barske seg frem. Det er ikke noe nytt at folk drar på konsert med ulike forventninger og preferanser, men som anmeldere plasserer vi oss som regel nokså strategisk for å få med oss det som skjer på scenen. Totalopplevelsen av lyden spiller også en viktig rolle. Det er derfor sjeldent at vi befinner oss midt i piten, men her måtte vi jammen gjøre et unntak for å komme tettest mulig innpå scenen for en mer intim konsertopplevelse. Midtveis i settet med låter som Beyond the Grace of God, The Funeral Seemed to be Endless og Viktoria, virker det som nerven, intensiteten og innsatsen fortsatt er intakt – noe av det viktigste på konserter, spør du oss. The Sun Has Failed, World Funeral og Wolves ble spilt mot slutten av konserten, og det var mildt sagt en god opplevelse. Vi skulle gjerne hatt noen låter fra Panzer Division Marduk, men det vi fikk servert var fortsatt meget overbevisende.
Atter en gang våger vi oss ned i kjelleren en tur for å få med oss dagens siste band på John Dee, og det er ikke noen hvem som helst. Kort fortalt: I 1991 ser bandet dagens lys for første gang. Noen år senere går de i oppløsning før noen av medlemmene starter opp bandet Khold. I 2006 blir TULUS (8/10) gjenopprettet av Blodstrup og Sarke, som senest i 2020 kom med nytt materiale. Nå blir dette faktisk tredje gangen vi får gleden av å se de spille på Inferno, og køen for å komme seg ned på John Dee er lang. Laaaaaang. Inneklemt ved miksebordet får vi oppleve nevrotisk og til dels primitiv black metal av ypperste klasse. Første låt ut er en drivende og dundrende godbit. Lyden svinger det også godt av! Stemningen er iskald og gir til tider frysninger til tross for at svetten renner der man står. Det fungerer, men vi blir likevel blir ikke 100% forført. Et tettpakket lokale vitner dog om at de fortsatt anses som et kultband i undergrunnen.
Også denne kvelden avsluttes med en av ekstremmetallens største inspiratører og stilskapere, og i kveld er det Norges viktigste band innen sjangeren som står for tur. De fleste vet allerede hva som blir levert når det gjelder settlista, men det er umulig å bli skuffet når MAYHEM (9,5/10) er i toppform. Og dét er de så til de grader! Vi får altså et tredelt sett, der første del er tilegnet bandets “nyere” utgivelser, og med det mener vi skivene fra de siste 25 årene, selvsagt med flere innslag fra bandets siste album, Daemon (2019) samt et spor fra fjorårets “overskudds”-EP Atavistic Black Disorder/Kommando. Å si at Mayhem anno 2022 låter bra er som å si at det er litt kaldt på månen. Dette bandet er nå en brutal maskin, og så samspilte at de fleste andre låter som skramlepunk i forhold. Og de leverer med en slik total autoritet at det er en fryd å overvære. De kunne faktisk ha spilt et sett med 100% nytt materiale uten at noen hadde vært misfornøyde, men slik blir det jo ikke. Etter en kort pause heises De Mysteriis Dom Sathanas-banneret ned bak scenen, og vi får et kort sett med låter fra albumet mange regner som tidenes viktigste black metal-utgivelse. Deretter er det bare sjarmetappen som gjenstår, med fire låter fra der det hele startet, nemlig EP’en Deathcrush. VI noterer oss en solid hjemmeseier, og svever lykkelige ut av lokalet for å få litt hvile før festivalens siste dag.
Ord: Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken
[espro-slider id=15188]
