Stikkordarkiv: malossi

Album, Anmeldelser

Malossi – Blanke Barter

Malossi
Blanke Barter
Rob Mules Records

 

Fra Solør sine dype og mørke skoger kommer hardrock-ekspressen, Malossi. På klingende Solørdialekt dundrer de på med fete riff og norske tekster som er en sann fryd å høre på. Dette er bare bandets andre skive, til tross for at de har holdt på i mange år, men hvilken rolle spiller vel det når de til gagns klarer å levere et album som til de grader engasjerer og låter fortreffelig? Sjangermessig befinner de seg i det tyngre og seige segmentet av hardrock, kall det gjerne stoner-rock. Roy Møllerud, som både synger og trakterer gitar i denne firerbanden fra Solør, har en fantastisk god klang og dynamikk i stemmen, hvilket passer glimrende inn i både tekstene og musikken. Noe som også er fascinerende er hvor velklingende Solør-dialekta er når den synges på denne måten.

Det første som slo meg første gang jeg hørte bandet for noen år siden var at det minnet meg om Black Debbath, men der Debbath glimrer med intellektuelle ordspill, politiske og kulturelle knyttneveslag og kjøkkenklutproblematikk, holder Malossi det hele innad på bondelandet. Enkelt og greit. Og det fenger. Det høres kanskje kjipt ut med låttitler som Far Hass Knut, Tomt Prat og Drømmer På Boks men det er det altså ikke. Og det er umulig å ikke la seg sjarmere av skivas beste spor Kløpp Dreieventilen og Flatnævan. Mange vil nok kunne kjenne seg igjen i de tekstene, for å si det sånn. Nå har jeg sagt mye om tekstene, men musikken er som sagt tung riffbasert hardrock, og prikken over den berømte i’en er at ingen ringere enn Daniel Bergstrand (In Flames, Dimmu Borgir og El Caco) og Fredrik Thordendal (Meshuggah) har mikset skiva. Det låter fet totaktsolje og svidd gummi!

Denne skiva er faktisk for bra til å bli forbigått, noe den dessverre sannsynligvis kommer til å bli av enkelte medier. For min del kan du stikke både Tix, Morgan Sulele, Staysman og hele den bøtteballetten opp et sted hvor sola aldri skinner. Vil du ha skikkelig norskspråklig musikk og ikke er tonedøv så er det bare en ting å gjøre, og det er å sjekke ut Blanke Barter sporenstreks! (8/10)

Pål J. Silihagen

 

Liveanmeldelser

Lucifer @ Blå

Lucifer
Blå, Oslo
13.12.2018

 

Lucifer har gjenopstått, og er med Nicke Andersson sin hjelp blitt et ekte beist.

Sist bandet spilte i Oslo var det for et særdeles beskjedent antall publikummere på Pokalen, og den gang var det noe uforløst over bandets opptreden. For selv om frontkvinne Johanna Sadonis allerede for et par år siden viste prov på at hun var en karismatisk og forførende frontperson, så var det liksom noe som manglet. Og med Imperial State Electric- og The Hellacopters-kapteinen på plass så virker det som om den siste brikken i Luciferpuslespillet også er på plass. Det blir jo selvsagt bare spekulasjoner, men med tanke på soundet og fremtoningen til Lucifer (8/10) om dagen, så er det lett å forestille seg at det svenske musikkgeniet har hatt mer enn én finger med i spillet ikke bare når det gjelder låtskriving, men også med å sette sammen dagens besetning.

En ting er at låtene på det nye albumet, Lucifer II, har fått et velkjent Anderssonsk preg over seg, men også låtene fra førstealbumet virker å ha fått litt av den samme behandlingen. Dette var en av de første tingene undertegnede la merke til da jeg så dem et par ganger på KISS Kruiset for en drøy måned siden, og etter at Faux Pharaoh hadde åpnet showet, så fikk også Oslopublikummet merke dette under andrelåten Abracadabra. Og publikum responderte som seg hør og bør på godt vis. Et relativt fullsatt Blå var nemlig også i slag denne kvelden, og hadde egentlig fortjent en liten bonus i form av et par låter som opprinnelig stod på settlisten, men som av uvisse grunner ble droppet. Blant dem var bandets versjon av Take Me Away (Together As One) fra Paul Stanley sitt ‘78-soloalbum. En låt som naturlig ble tatt særdeles godt i mot på Kruiset, men også med god grunn. Vi ble i tillegg snytt for en versjon av ZZ Top sin Beer Drinkers & Hell Raisers, hvor Andersson antagelig hadde kommet frem fra bak trommene for å spille bass og synge duett med sin kone, men den gang ei.

Så vi får heller konsentrere oss om de låtene vi fikk servert, og naturlig nok så lå hovedvekten på det nye albumet, som faktisk ble spilt i sin helhet i løpet av kvelden. Og det virket som om det norske publikummet hadde fått akkurat passe med tid til å ha lært seg disse låtene å kjenne, noe som kan være et problem med å ha så stor overvekt av nytt materiale. Men, både allsangen, headbangingen og hornene i været var like tilstedeværende under disse låtene, som under de eldre låtene. Et av de virkelig store høydepunktene var låten Dreamer, hvor Sadonis virkelig fikk vist frem sin indre Jinx Dawson. Publikum fikk også være med og danse med døden, og bandets tolkning av Rolling Stones sin Dancing With Mr. D klarer å både holde seg relativt tro til originalen, samtidig som det låter umiskjennelig som Lucifer og deres oppdaterte lydbilde.

Men, selv om lydbildet altså har blitt oppdatert med Anderssons inntreden, og selv om tekstene er hakket mer okkulte, så låter det fremdeles like som snytt ut av 70-tallet som for eksempel Sadonis landsmenn i Kadavar og Wucan. Dog har vel noe av det okkulte også blitt tonet litt ned på andrealbumet. Noe som for øvrig også gjorde at man fikk en mer sammensatt bandfølelse denne gangen sett opp mot sist bandet gjestet hovedstaden, var at hele bandet faktisk så ut som de spilte i samme band, og samme sjanger, og ikke at de alle hadde helt forskjellige stiler. Gitarduoen Linus Björklund og Martin Nordin ledet an i front med sine harmonier og dueller, mens Nicke Anderssons tromming virkelig var bandets ryggrad konserten gjennom. Det er for øvrig ikke alltid lyden på Blå er like bra, men denne kvelden satt den som et skudd, så honnør til lydmannen også.

Normalt ville bandet gått av scenen, etter drivende fremføringer av Morning Star og Reaper on Your Heels, for så og kommet tilbake for ekstranummerne, slik det også stod på settlisten. Men, siden det i følge bandet selv “ikke var noe sted å gå”, så forble de like godt bare på scenen, og gjorde seg ferdige. Blant “ekstranummerne” fikk vi også nok et av konsertens høydepunkter, nemlig singelen California Son. Og før vi visste ordet av det var det hele over, og til tross for at ekteparet Sadonis-Andersson hadde DJ-oppdrag etter konserten, så tok de seg god tid til både bilder og signering av autografer, før de hastet av gårde. Publikum virket storfornøyde, og det var godt å se bandet (eller Sadonis, siden hun er den eneste som er igjen fra sist) få oppleve et litt større oppmøte her til lands, enn de parogtyve betalende som så dem på Pokalen den gangen. Fortsetter de å levere konserter og utgivelser av samme kaliber, så skal man vel heller ikke se bort fra at de klatrer ytterligere på konsertlokaleskalaen til neste gang.

 

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis

 

 

Lucifer Setlist Blå, Oslo, Norway 2018

 

Liveanmeldelser

Fu Manchu @ Rockefeller

Fu Manchu + Malossi
Rockefeller, Oslo
07.03.2018

 

Så var det igjen klart for en real dose feite riff og fuzz-wah fra Orange Countys store sønner, Fu Manchu. Fjernt fra Californias solfylte kyst var stoner-legendene mer enn klare for å tine opp småfrosne vikinger med både gamle slagere og nye låter fra deres siste album, Clone of the Universe.

Men først ut denne kvelden kom en aldri så hyggelig overraskelse fra Hedmarks mørke skoger, nemlig Malossi (7,5/10). Med ett bein i stoner rock og det andre i hard rocken leverte hedmarkingene et forrykende oppvarmingssett. Joda, vi har mange band innen disse to genrene, men hedmarkingene har et ess i ermet, nemlig norske tekster på klingende Solør-dialekt. Det var nok et smart trekk å begynne å synge på norsk, og hvor teit det enn kan høres ut så funker Solør-dialekt som bare f… sammen med tunge, seige riff.

Bandet var også tight som ei badehette, og med et herlig driv pumpet de løs på de fremmøtte som om det var dagligdags å stå på Rockefeller og varme opp for Fu Manchu. Kort og godt imponerende saker fra de selverklærte yre oksene som er oppfostret på hjemmebrent og motorolje. Og som premieoksen bak mikrofonstativet proklamerte, kommer det nytt album i april. Det kan være vel verdt å sjekke ut.

Etter en sterk oppvarmingsøkt var det endelig klart for fuzz-bonanza med Fu Manchu (9/10). Og for en oppvisning det skulle bli. Her snakker vi om et band som til tross for utallige år på veien fortsatt er sultne som ulver. Fra Bob Balch sitt første anslag på sin trofaste Reverend var det konstant bakoversveis og ikke et hårstrå (for de som har) kunne stå imot en lyd feitere enn fløte. Glem «Wall of Death», her var det «Wall of Fuzz»! Lyden var upåklagelig og det var en nærmest orgasmisk opplevelse for trommehinnene. Dynamikken i dette bandet er så til de grader magisk at det bare må oppleves. Det spiller ingen som helst rolle at det knapt veksles et ord til publikum. Det kan både ses og høres at de gir alt. Alltid.

Vi fikk servert en god blanding av gamle slagere og nye låter fra det strålende siste albumet Clone of the Universe. Det er selvfølgelig vanskelig å overgå monsterlåtene Hell On Wheels, Mongoose, California Crossing og Saturn III for å nevne noen, men II Mostro Atomico fra siste skiva var en fantastisk opplevelse. Den lengste låta de noen gang har komponert, og samtlige minutter er en pur nytelse, både i fysisk format og uten tvil live. Her får bandet vist seg fra alle sine sider, og det er tydelig at Fu Manchu også trenger nytt materiale i settlista  for å yte helt optimalt.

Som de fleste sikkert har skjønt, var dette nok en minnerik opplevelse med de ubestridte stoner-kongene fra California. Scott Hill & co ga oss nok en maktdemonstrasjon på en norsk scene, og det var også gledelig at de denne gangen fikk spille for et større publikum etter at konserten ble flyttet fra bøttekottet i kjelleren, John Dee. Stemningen var som vanlig på en Fu Manchu-konsert formidabel. Det skulle bare mangle.

Det er uansett bare å glede seg til neste gang de kommer på besøk, både for de som var til stede denne onsdagen og de som eventuelt gikk glipp av begivenheten, for Fu Manchu er virkelig et band verdt å oppleve live, og et band man vil se om og om igjen. Jeg sier bare; FUZZ-WAH forever!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Pål Bellis