Stikkordarkiv: magnum

Magnum @ Rockefeller

Magnum + Iconic Eye
Rockefeller, Oslo
17.03.2018

 

En konsert med høy trivselsfaktor, høy gjennomsnittsalder og høy kvalitet.

Det begynner å bli lenge siden Magnum spilte i Oslo, så vidt meg bekjent har ikke bandet spilt i hovedstaden siden nittitallet. Svenskene har derimot hatt gleden av å se dem en god del flere ganger gjennom årenes løp, og bandets popularitet er nok vesentlig større der enn her til lands, uten at jeg helt skjønner hvorfor de ikke har fått et større publikum her hjemme. Så når Magnum endelig er i byen, er det ingen grunn til å sitte hjemme og sture.

Iconic Eye (5/10) er support for Magnum på datoene i Skandinavia. De spiller melodiøs hard rock, og de første låtene denne kvelden er rimelig anonyme. Litt som låter du hører på radio som du ikke vet hva er, og som duikke har nevneverdig behov for å ville vite hva er heller. Midtveis i settet er det en låt der vokalist Jane Gillard oppfordrer til at publikum skal svare med allsang. Og publikum responderer, noe som kommer overraskende på bandet ser det ut til, og blir besvart med et entusiastisk «thank you!» fra Gillard.

Når det gjelder vokalen, så ble ikke alle tonene truffet til enhver tid, men Gillard klarer seg tålelig greit gjennom konserten. De to gitaristene ser ut som de spiller i hvert sitt band, lead gitarist Robin Mitchard shower fælt med soloer med gitaren bak hodet og greier, helt Yngwie Malmsteen-style, mens den andre riffer stødig og jovialt videre. En ørliten kontrast.

Iconic Eye holder på i en tre kvarters tid, og kjapt oppsummert var dette en helt grei oppvarmingsøkt med noen ålreite låter, som for eksempel All She Needed. De får også en brukbar applaus etter endt sett. De skal dessuten ha for at de ydmykt takker så mye for at de har fått æren av å varme opp for «the mighty Magnum», som Gillard selv sier det. Det er en trivelig gest.

Etter en pause på vel en halvtime og et omrigg senere, er et ganske så fullt Rockefeller klar for å ta imot Tony Clarkin, Bob Catley, Al Barrow og de to nye medlemmene, Lee Morris på trommer og Rick Benton på keyboard. Magnum (8/10) går på til jubel fra publikum. Steinansiktet Tony Clarkin fortrekker som vanlig ikke en mine, men begynner å spille med blikket vendt ned mot gitaren. Bob Catley derimot, gyver løs på When We Were Younger med sin lett gjenkjennelige røst og sitt særpregede bevegelsesmønster. En helt grei låt som har vært fast inventar på settlistene siden utgivelsen i 2007.

Det fortsetter med tittellåten på Sacred Blood «Divine» Lies, før det er norgespremiere på en rekke låter fra det nye albumet, Lost on the Road to Eternity. Magnum kan i år feire at det er 40 år siden debutalbumet Kingdom of Madness ble gitt ut, og deres nyeste album er det tjuende i rekken. Selv om verken Tony Clarkin eller Bob Catley kan sies å være noen ungfoler lenger, så har Clarkin komponert et album som låter friskt og vitalt, og skiller seg positivt ut fra de andre albumene som han har laget de siste ti årene.

Som låt nummer tre spilles det pompøse tittelsporet på nyutgivelsen. Tobias Sammet bidrar med gjestevokal på innspillingen, men låten står seg godt med Catleys vokal alene live. Det er duket for rimelig høy allsangfaktor på denne, men publikum er ikke helt med på notene riktig ennå. Magnum går tilbake til Sacred Blood «Divine» Lies igjen, og drar på med Crazy Old Mothers, som tar opp unødvendig plass i livesettet. Det samme med anonyme Your Dreams Won’t Die. Nykommerne Without Love og Peaches and Cream gjør seg derimot godt live, men det tar liksom ikke helt av – før neste låt. Herfra og ut blir det nemlig saker, «shikklie» saker, som Vazelina Bilopphøggers ville sagt det.

Det er vanskelig å trå feil med låter som How Far Jerusalem, Les Morts Dansant og All England’s Eyes. Også Vigilante og Don’t Wake the Lion (Too Old to Die Young), da, milde måne for noen kremtopper!

Show Me Your Hands er en splitter ny låt inneklemt blant alle klassikerne, og denne gir Catley et påskudd til å aktivisere publikum; her skal hendene i været.Og publikum er med.

Konserten er ikke av det lengste slaget, men det er likevel plass til et par ekstranummer etter en kort pause, i form av eminente The Spirit og den litt mer avbalanserte When the World Comes Down. Magnum gir oss en konsert som går fra å være litt tannløs, men velspilt, bevares, til å løfte seg dramatisk idet det eldre materialet får utfolde seg den andre halvparten av settet. Too Old to Die Young, indeed.

 

Tekst: Mari Thune Husvik
Foto: Terje Dokken

 

Magnum Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, The Road to Eternity Tour 2018