Stikkordarkiv: lucifer

Beyond The Gates – Dag 2

Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Onsdag 3. august, 2022

 

 

Hallå Bergen! Det er sjelden det har vært så deilig å være tilbake i en by som det var å plante føttene på Bergensk grunn denne onsdagen, vel vitende om at man allerede hadde gått glipp av en dag med deiligheter, men likevel lykkelig over å atter skulle stupe inn forbi portene på Beyond the Gates. Fra den spede start for 10 år siden til i dag har festivalen gått fra å være et slags “tilbake til undergrunnen”-ekko av den idealistiske forgjengeren Hole in the Sky til å overgå alt hva HITS noensinne kunne ha drømt om å være, og det uten å ofre det minste fnugg av integritet, ekthet (hva nå enn det betyr i disse dager) eller regelrett uforfalsket kjærlighet til metal.

Vi ankommer litt for seint til å få med oss ettermiddagens band på Kulturhuset, og vender like greit nesa rett mot USF Verftet, der de svenske okkultistene i Year of the Goat (8,5/10) leverer et herlig sett bestående av låter som primært er hentet fra bandets så langt nyeste utgivelse, Novis Orbis Terrarum Ordinis fra 2019. Med referanser som spenner fra Black Sabbath og Blue Cheer til Devil’s Blood og tidlig Ghost, er det mye å hente her for alle som elsker passe dyster og teatralsk 70-talls psykedelisk hårdrock med herlige riff, fete låter og et lekkert groove. Svenskene er kanskje ikke tidenes råeste på kommunikasjon, men tar det hele igjen med en vanvittig meloditeft og en gudbenådet (pun intended) vokalist, som hever samtlige låter fra knallbra til eksepsjonelt bra. En perfekt start på festivalen for vårt vedkommende, med andre ord.

Deretter er det klart for et av de bandene mange åpenbart har høyt på lista over favoritter denne kvelden. Britiske Satan (7,5/10) fikk lov til å være først ut av tre band på festivalen med navn som alluderer til en populær kar med klover og horn, og de leverer et forholdsvis kort, men effektivt sett der halvparten av låtene er hentet fra bandets snart 40 år gamle debutalbum Court in the Act, inkludert de to låtene som henholdsvis åpner og avslutter både nevnte album og kveldens konsert. Dessverre blir førstelåta Trial by Fire hemmet av tekniske problemer, og må kuttes litt over halvveis. Dermed blir det opp til frontmann Brian Ross å underholde publikum med sine tanker om Dr. Who og annet til dette er rettet opp. Ross har en underfundig karisma som publikum åpenbart setter pris på, og kommuniserer mye mellom låtene. Underveis nevner han flere ganger at bandet har begrenset med tid, og det slår oss at de nok kunne ha presset inn minst en låt til med litt mindre prat, men det får så være. Det vi får treffer bra, og det nyere materialet fungerer bra sammen med de eldre sakene, og dermed virker alle fornøyde.

Det tredje bandet ut på USF Verftet denne onsdagen er Lucifer (7/10). Vokalist Johanna Sadonis (Platow Andersson) er nå eneste gjenværende originalmedlem i bandet. Det har vært en del utskiftninger siden starten i 2014, men det har allerede blitt noen år med dagens besetning: Nicke Andersson tok over trommene i 2017, de to gitaristene Martin Nordin og Linus Björklund mønstret på i 2018 og bassisten Harald Göthblad ble med i 2019. Med fire studioalbum bak seg og det femte “in the making”, er det nok materiale å ta av på tiden de har til rådighet, og det er hovedsakelig låter fra de tre siste utgivelsene settet baserer seg på. Det låter tight, tungt og tøft. Johanna Sadonis’ stemme har med årene utviklet seg til å bli en kraftfull vokal som kler de tunge riffene godt, og Nicke Anderssons trommespill har definitivt gitt Lucifer et løft. Høydepunkter er Dreamer fra bandets andre album.

Onsdagskvelden på Verftet avsluttes som den åpnes med svenske suvereniteter, og for de av oss som nylig opplevde Opeth (10/10) på Tons of Rock var selvsagt kveldens store spørsmål om de kunne gjenta magien fra den konserten og om de ville kjøre identisk settliste eller dra på med noe helt eget i anledning denne festivalen. Svaret på det første spørsmålet ble er ubetinget rungende “JA!”, noe vi skjønte allerede tidlig i konserten, Og like tidlig var det mye som kunne tyde på at det andre spørsmålet skulle få samme svar, ettersom de to første låtene – Hjärtat Vet Vad Handen Gör og Ghost of Perdition – var de samme som åpnet i Oslo. Og riktignok spilles underveis de samme låtene i løpet av konserten, men Bergen får et par godbiter til, og først av disse er Cusp of Eternity fra Pale Communion. Dette er åpenbart en favoritt hos mange, og viser bandet på sitt kanskje mest groovy. Litt senere får vi til overmål det Mikael Åkerfeldt kaller en en hyllest til 80-tallets metal-ballader, men det må kunne påstås at den vakre og atmosfæriske In My Time of Need fra 2003-opuset Damnation er et stykke unna Poison og Bon Jovi. Settet avsluttes etter åtte flotte låter (og fire merker smør) med den etter hvert sedvanlige maktdemonstrasjonen Deliverance, og selv om man kunne ønsket seg både eldre materiale og minst dobbelt så mange låter, blir det bare fjas og fjolleri å skulle trekke noe som helst ned på det som faktisk leveres fra scenen. Og da inkluderer vi Åkerfeldts lille “Tack Oslo,” som neppe noen andre ville ha sluppet unna med i byen mellom de sju fjell, men som heldigvis alle skjønner er en spøk. I motsetning til bandets totalt suverene låter…

Vi er sultne på mer metal, og tar nå turen til Kulturhuset, der vi først lar oss underholde storlig av bergenserne i Phantom Fire (7,5/10). Denne trioen er ment som en hyllest til mye av den deilige metalen gutta selv vokste opp med, og bandets eget materiale er preget av sotete speed metal med anslag av både thrash og mer klassisk hardrock, men tøyd til det ytterste med masse ekstra skitt og smuss over det hele. De to herrene Frode “Eld” Kilvik og Kjartan “K_G” Grønhaug spilte også sammen i sårt savnede Kraków, men dette er et godt stykke unna gamlebandet uttrykksmessig. Betegnende nok for retningen de har tatt, velger de å covre Sepultura-klassikeren Refuse/Resist, til allmenn begeistring, men mesteparten av materialet er fra deres debutalbum The Bust of Beelzebub fra i fjor. Bandet leverer så det suser, og vårt tips er at de kommer til å ta et sjumilssteg opp og fram hvis de fortsetter å bygge på det fundamentet de har lagt. Skål – sees neste gang også!

Selvsagt måtte det nok en runde svensker til for å sette siste rest av skap på plass, og nattas siste band er Portrait (10/10). Nå er det mange som begynner å bli tappet for energi, så det måtte noe helt eksepsjonelt til for å holde stemningen oppe, og heldigvis er det akkurat dette skåningene leverer. Musikalsk er det rett og slett klassisk metal med innslag av speed, men FOR noen låter de har og FOR EN JÄVLA RÖST vokalist Per Lengstedt har! De pipene der får kjørt seg fra første stund, og viser en mann med en lungekapasitet av en annen dimensjon. I tillegg er bandet tightere enn et par spandexbukser på en elefant, og med en særdeles trivelig katalog å ta av blir dette intet mindre enn en total svea-triumf mellom de syv fjell. De kunne ha sablet oss ned og overvunnet oss totalt med bare eget materiale, men velger å avslutte hele kalaset med en fremdragende versjon av Manowar-dängan Blood of My Enemies, og når den er ferdig er det bare å moppe opp restene av publikum fra gulvet, vrenge oss ut i ei bøtte og helle oss ut i rennesteinen så vi kan begynne å samle krefter til neste dag.

Ord : Espen Rock Nørvåg Slapgård & Mari Thune Husvik
Bilder : Storm Drabitus & Jarle H. Moe (Opeth)

 

[espro-slider id=15999]

 

Beyond The Gates 2019

 

BEYOND THE GATES 2019

Bergen. En dyster by nedsyltet i regn og skarring. Det er ikke tilfeldig at det var nettopp her Svartedauden valgte å komme krypende til lands i år 1349. Eller at det er nettopp her de har valgt å beholde buekorps. Bergen, denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått vannskader av den. Et cetera. Vel, vel. Om man en sjelden gang skal legge lunkne flåserier og utslitte stereotyper til side: For en perfekt festival dere har satt i hop der borte, folkens! Man bøyer seg i hatten og det som verre er. BEYOND THE GATES og dens forgjenger Hole in the Sky har i en årrekke vært flinke til å mikse det hotte og hypede med det eldre og solide, og årets utgave er intet unntak. Metal Hammers selvutsendte måtte bittert nok nøye seg med to dager, men ut fra den elektroniske jungeltelegrafen å dømme leverte også de to foregående dagene til laud.

Fredag

Where are the new, rising up and coming artists in hard rock and metal?” Det var temaet for lørdagens paneldebatt på Beyond the Gates, der gamle gubber skulle diskutere hvorfor det kun er gamle gubber som spiller på festivaler for et publikum bestående av gamle gubber. Vel, å flytte Inculter (9/10) lenger opp på plakaten enn å la dem sose rundt nede i matinéland på Kvarteret kunne vært en fin begynnelse! Fusa-gutta leverer nemlig en forrykende konsert, tightere enn rumpeballene til Dolph Lundgren og friskere enn en blomstereng av Mentos-blomster. Hvilke TEMPOVEKSLINGER! “Dynamikk” er et ord som får meg til å brekke meg verre enn Dan Børge Akerø luktende på afrikansk brygg, men her kommer jaggu også dette ordet til sin rett. Til tross for at PA-en kneler mot slutten av settet kjører Inculter på videre, og belønnes med stor jubel når lyden kommer tilbake. Herregud så godt det gjør å se folk i tjueåra spille bånntight thrash metal! Terningkast masse.

Etter Inculter ble Misotheist (7/10) noe seigere, og man stiller seg mildt undrende til hvorfor bandene ikke spilte i motsatt rekkefølge. Trønderne hadde litt feedback-utfordringer i starten da lyden gikk fra murvegg til murvegg inne på Kvarteret, men ganske snart kom man opp i marsjfart og fin form. Dette var bandets debutkonsert, og med én utgivelse i sekken var forrådet av låter naturlig nok noe begrenset. Da hjelper det at låtene er lange, og man talte seg vel frem til en tre-fire låter i løpet av hele konserten. Beast and Soil kan (og bør) fremheves, og jevnt over holder Misotheist den høye standarden man har blitt vant til fra Terratur-band. Publikumsoppmøtet var også solid (under begge band).

Varathron ble ofret til fordel for mat og drikke, og ved ankomsten til Verftet var det svenskene i Horisont som ble tilgodesett med noen skarve minutter. Litt snilt og hippieaktig sammenlignet med den øvrige line-upen, men godkjent 70-tallsrock av den trivelige sorten. Rocker tidvis heftig.

Når trommepodiet er bygget, basert på øyemål, anslagsvis 10-12 meter opp i været er det liten tvil om hvem som spiller trommer i bandet. En maskert Hellhammer er førstemann ut på scenen, tett fulgt av resten av Arcturus (6/10), blant dem vokalist ICS Vortex ikledd en kappe med hette og en slags maske. Skuffende lav sirkus-faktor! Arcturus hadde lovet å spille et old school-sett fra de første skivene sine, og holdt ord. Samtlige låter var etter det jeg kunne oppfatte hentet fra de to første skivene Aspera Hiems Symfonia, La Masquerade Infernale og EP-en Constellation, med The Chaos Path og Raudt og Svart som høydepunktene. ICS Vortex’ interaksjon med publikum var ikke-eksisterende, men mannen sang imidlertid som en gud, og det var vel strengt tatt det han var der for.

Ja, hva skal man si? Når noe nærmest er så perfekt at man blir litt småirritert? For Emperor (9/10) leverte en fantastisk konsert på Beyond the Gates, gubbevaremegvæl. Fra åpningen Ye Entrancemperium pløyde de gjennom hele besteskiva Anthems to the Welkin at Dusk, før de slengte inn Curse You All Men!, The Majesty of the Night Sky, I am the Black Wizards og Inno A Satana for good measure. ALT er riktig. Og når alt er riktig blir man (jeg) gjerne vrang og kontrær. For er ikke dette bare black metal-utgaven av Rush? Eple til læreren, rett hjem til leksene og tidlig i seng fordi man skal på skolen dagen etter? Eller er det bare min forkjærlighet for det ufullkomne og mediokre, og manglende entusiasme for perfeksjonisme som her trekkes frem i sollys? Antakeligvis. For visst hadde det vært traurig å se Ihsahn, Samoth og Trym komme trekkende i full black metal-uniform i 2019, partying like it’s 1994/1997, vindrikkende og sverdveivende mens de lovte full støtte til Satan. Bedre da å fokusere på musikken, og levere en konsert det vil gå gjetord om i årevis. Så får jeg heller leve med at Ihsahn har gitaren midt på magen.

Om jeg ikke tar mye feil sto vel Primordial (9/10) opprinnelig oppført før Emperor på spilleskjemaet, og man kunne saktens frykte at salen på Verftet skulle bli halvglissen når folk hadde blitt mettet både av øl og Emperor. De bange anelsene slo heldigvis ikke til, og å plassere Primordial sist viste seg tvert imot å være en snedig manøver. A.A. Nemtheanga er en formidabel frontmann, og Primordial et formidabelt band. Til tross for at bandet går i Desaster-fella med at 1 av 4 kjører liksminke har de Bergen i sin klamme favn fra åpningslåta Where Greater Men Have Fallen til avslutningslåta Empire Falls. Hadde det ikke vært for Emperors maktdemonstrasjon en snau halvtime tidligere ville denne konserten havnet øverst på lista, men nå ble det hakket vanskeligere å skulle avgjøre hvem som stakk av med “seieren”. Decisions, decisions. 

 

Lørdag

Lørdag var Bergensværet mildere stemt sett med østlandske øyne, og man kunne etter å ha tapt både i trav og fotball bevege seg tørrskodd bort til Verftets grillsjappe og hive innpå en wrap før Necros Christos rakk å komme seg på scenen. Tyskerne ble etter visse samvittighetskvaler bortprioritert etter to låter til fordel for sårt tiltrengt sosialisering, så første hele lørdagskonsert ble Lucifer (5/10) for min del. Iført noe som ligner mistenkelig på en Emil fra Lønneberget-lue sitter han der bak trommesettet, selveste Nicke Andersson! Å, glede! Lucifer er imidlertid først og fremst kona Johanna Sadonis’ band, og med sin snytt-ut-av-Coven-stil og fremragende vokal blir hun også det naturlige midtpunktet i forestillingen. Til tross for iherdige forsøk har jeg aldri klart å få Lucifer til å feste seg til hjernebarken, og selv om det ikke er noe spesielt å utsette på bandet i live-sammenheng er det heller ikke mye man biter seg merke i. “Satanic pop”, som Johanna kaller det fra scenen, med det vesentlige unntak at pop som regel er basert på fengende hooks. Når Sabbath-drivet er på plass funker det, men Lucifer forblir i det store og det hele forundringsverdig anonymt.

Hello Cleveland! Endelig får man sjansen til å se Midnight (8/10) igjen! Sleaze-thrasherne fra Ohio leverte en av de bedre og mest utagerende konsertene jeg har opplevd da de debuterte på norsk jord i 2013, og selv om trioen går ut i hundre også her blir det litt mye luft og for stor boltreplass på scena til at man føler at man skal gi slipp på alle hemninger. At dette er solid Venom-worship er ikke til å stikke under en stol, og man skal heller ikke være utstyrt med for sensitiv krenke-radar under en Midnight-konsert (les: “Endless Slut”). Satanic Royalty er en utrolig fet låt som er enda fetere når den fremføres live, men også Evil Like a Knife, Lust, Filth and Sleaze og avslutningslåta You Can’t Stop Steel scorer høye stilpoeng.

Mange hadde gledet seg stort til Candlemass (8/10), og selv om jeg også faller ned i den positive enden av skalaen når svenskene skal bedømmes var jeg noe skeptisk til å se dem spille etter adrenalinbomben Midnight. Sist jeg så dem live var det fortsatt Messiah Marcolin som var vokalist, nå var det en fyr som ved første øyekast så ut som en sliten James Hetfield-kopist som holdt i mikrofonen. NEIDA. Johan Längquist sang helt klockrent, som man sier på den andre siden av grensen, og Candlemass låt tyngre og bedre enn jeg kan huske å sett dem tidligere. Selv om Leif Edling har blitt en gammel mann og forkledd seg med hatt er Candlemass temmelig kult, og min redsel for en adrenalin-nedtur viser seg å være ubegrunnet. Når The Well of Souls og Mirror Mirror åpner ballet og konserten avsluttes med Bewitched og Solitude er det en rekke euforiske ansikter å spore rundt om i korridorene på Verftet i etterkant. Gitarist Lasse Johansson får sågar kake og bursdagssang påspandert, noe som truer med å gjøre det hele litt VEL søtladent, men la gå.

Når Abbath (7/10) kommer galopperende inn på scena med gitaren sin vet man at det blir gøy. I intervjuer rundt utgivelsen av den nye skiva Outstrider har han gitt uttrykk for at bandet aldri har vært fungert så knirkefritt som nå, og når man ser dem på scena er det et inntrykk som befestes. Bassist Mia Wallace og gitarist Ole André Farstad utfyller sjefen sjøl fint, det hele flyter godt og låter bra. Høy Spinal Tap-faktor på de enorme ABBATH-bokstavene som er plassert på scena, men på den andre siden er det ingen som behersker blandingen mellom pompøsitet og humor like godt som Abbath. For en herlig figur! Artig med Mountains of Might, og selv om konserten kommer til kort målt opp mot gårsdagens maktdemonstrasjoner er det god stemning hele veien og en verdig avslutning på en fantastisk festival. Det eneste kjipe med festivalen er faktisk at det er et helt år til neste gang.

 

Tekst: Sigurd Thune
Foto: Beyond the Gates/Jarle H. Moe

 

Sweden Rock Festival 2019

Sweden Rock Festival
Norje, Sölvesborg
5-8.06.2019

 

Sweden Rock viste i år igjen at den er blant de beste i Europa når det kommer til festivaler med fokus på rock og metalsjangeren, og som er i størrelseordenen under ‘storby’ hva publikumsantall angår.

Dog var faktisk antall publikummere en av tingene jeg hadde å klage på etter fjorårets festival, som var den første etter Live Nation sitt oppkjøp, og det første året hvor jeg faktisk fant noe å klage på i det hele tatt. Årets utgave av festivalen var undertegnedes tiende på rad, og dessverre var noen av fjorårets ankepunkter fortsatt relevante. En ting er at de har solgt merkbart flere billetter, noe som sørger for større køer, mer trengsel, og tar bort litt av den klassiske Sweden Rock-følelsen, men det største problemet er fortsatt inngangene. At de har to inganger i samme enden av festivalområdet, hvorav en av dem innebærer at man må gå gjennom publikummet ved en av scenene, er en helt hjernedød løsning. Og akkurat som i fjor ødelegger det utrolig mye for de som bor på andre siden av festivalen, med den lange omveien det nå har blitt. Det bærer også denne anmeldelsen litt preg av da det er flere band som jeg faktisk ikke fikk med meg, grunnet den mer omfattende planleggingen som måtte til for å også rekke ting der man bodde, og å komme seg frem og tilbake. For det å bli inne på festivalområdet hele dagen, med de prisene på mat og drikke er relativt utelukket. Når det er sagt, så bød virkelig årets utgave på det som antagelig var det beste utvalget av mat de ti årene jeg har vært der, og ‘food court’-løsningen fungerte utmerket. I tillegg lærte de i alle fall en ting fra fjoråret, nemlig at å fjerne et par av toalettområdene ikke var et sjakktrekk, og disse var tilbake i år.


Onsdag

Men, over til det viktigste, nemlig musikken! Og for undertegnede startet det hele med en følelsesladet konsert som hyllet tidligere gitarist i The Hellacopters, Robert “Strängen” Dahlqvist, som gikk bort i 2017. Halvannet år etter hans bortgang ble albumet han jobbet med “Rock på svenska” gitt ut, og det var dette som stod i fokus under denne hyllesten, som hadde fått navnet Rock på svenska: en hyllning till Strängen (7,5/10). Med i bandet var flere av vennene til Strängen, som også hadde vært med og jobbet på albumet, samt noen andre kjente svenske musikere som Stefan Sundström, Nike Markelius og Chips Kiesby. Stemningen minnet litt om den på Øya i 2007 da Robert Burås ble hyllet der, men nådde nok ikke samme gåsehudfremkallende nivå, noe som selvsagt også har med det å gjøre at Burås-hyllesten skjedde bare en snau måned etter hans bortgangen. Men med låter som Farsan söp ihjäl sig, Rocken é inte död og allsangvennligeBangatan, var det absolutt en verdig hyllest, og da moren til Strängen kom ut for å holde en liten tale, var det ikke fritt for at det plutselig var noen rockere som slet med litt rusk i øyet også. Plass ble det også til Dundertågets Dom feta åren är förbi, som også var et av høydepunktene i det som var en fin minnesmarkering for en av denne anmelderens store gitarhelter de siste 20 årene.

Neste på mitt program denne onsdagen var årets første “Rainbow-konsert”, nemlig mannen som måtte avlyse i fjor, Joe Lynn Turner (7/10). Turner har jo vært en rekke ganger på besøk i Norge de seneste årene, og spilt med forskjellige besetninger bestående av norske musikere. En praksis han vel har benyttet seg av rundt om i hele Europa, nemlig å bruke et backingband bestående av yngre musikere fra gjeldende land/område. Også denne dagen hadde han et “lokalt” band, nemlig Dynazty som skulle spille sin egen konsert kun et kvarter etter den tidligere Rainbow-frontmannen. Denne praksisen er nok veldig praktisk for Turner sin egen del, rent økonomisk osv., men det gjør jo også at noe av magien på scenen uteblir. Dynazty spilte for all del mer enn godt nok de, og både stemmen og sveisen til Turner er nærmest uforandret siden 80-tallet, men litt av kjemien manglet dessverre. Heldigvis ble dette veiet opp med låter som få, om noen andre, konstellasjoner av Rainbow-familien spiller. Sanger som Death Alley Driver, Street of Dreams og Jealous Lover har i alle fall ennå til gode å figurere hyppig på settlistene til far sjøl etter at han plukket frem igjen Rainbow-navnet. At Turner nesten utelukkende holdt seg til sine ‘egne’ låter (med ett unntak i Long Live Rock ‘n’ Roll) var også et forfriskende trekk. Når man i tillegg fikk servert Déjà Vu og Rising Force fra tiden med Yngwie Malmsteen, samt King of Dreams fra det ene albumet han gjorde med Deep Purple, så ble det en rett så trivelig kveld i lag med JLT.

På vei til å sjekke ut mattilbudet, så sveipet mitt følge og jeg også innom den nestminste scenen der de gamle thrashmetalheltene i Death Angel stod for tur. Knurringen i magen ble etter hvert så hissig at vi ikke fikk med oss mer enn et par/tre låter, men det vi fikk med oss var faktisk riktig så overbevisende. Spesielt vokalist Mark Osegueda som viste prov på en rett så imponerende rekkevidde og utholdenhet. Fra matområdet rett utenfor den minste teltscenen der Dynazty så vidt hadde rukket sin egen konsertstart, fikk vi også med oss et par låter fra deres sett. Og selv om vi ikke så noe særlig, all den tid teltet virket fullstappet, så bygget i alle fall både det faktumet, og lyden av publikum opp under inntrykket av at det var meget god stemning der inne.

Til å avslutte den første festivaldagen fikk vi Skid Row (9/10), som siden 2016 har hatt den tidligere DragonForce-vokalisten ZP Theart bak mikrofonen. Og bare for å ha sagt det med en gang: han gjør en formiddabel jobb! Jeg så denne besetningen første gang på KISS Kruiset i 2016, og ble den gang nesten blåst av båten, og samspillet dem i mellom hadde ikke akkurat blitt noe dårligere siden den gang. Theart høres ut live slik som Bach gjorde på skive (men aldri har klart å kopiere helt live), og bandet virker også å ha fått en vitamininnsprøytning av denne utskiftningen. I alle fall sammenlignet med de to konsertene jeg så de spille med Johnny Solinger på vokal. Settet var nærmest (selvsagt) et rent best-of sett, med 7 låter fra det selvtitulerte debutalbumet og 5 fra oppfølgeren Slave to the Grind. Allerede fra start fikk vi fem kremlåter blåst unna på rad, eller hva sies til Slave to the Grind, Sweet Little Sister, Get the Fuck Out, Big Guns og 18 and Life?! Rachel Bolan fikk som vanlig skviset inn en hyllest til Ramones med sin versjon av Psycho Therapy, som ble etterfulgt av et par høydare til i I Remember You og Monkey Business. Ekstranummerne startet med den nyeste låta i settet, nemlig We Are the Damned fra bandets siste utgivelse Rise Of The Damnation Army – United World Rebellion: Chapter Two, før bandet tok en æresrunde med In a Darkened Room og Youth Gone Wild. En strålende gjennomført konsert, og et tidlig høydepunkt fra festivalen.


Torsdag

Dag to startet med en hinsides lang kø, noe som jeg aldri har opplevd tidligere på Sweden Rock. Den virket jo også veldig unødvendig da altså nok en gang hovedgrunnen var at begge inngangene var i samme ende av festivalen, og man samtidig har økt antallet man slipper inn. Kombiner disse to tingene med at Lillasyster skulle kjøre den offisielle markeringen av den svenske nasjonaldagen fra start, så får man 45 minutter i kø for å komme inn. Samtidig fikk man også med seg et av festivalens høydepunkter utenfor det som skjedde på scenene, da folket i kø plutselig brøt ut i allsang av den svenske nasjonalsangen. Til slutt kom man nå inn, og der lot jeg Lillasyster være Lillasyster for å så vidt rekke starten på Blaze Bayley (7,5/10) sin fjerde låt for dagen Virus. Jeg vet det er mange som er uenige med meg, men jeg er jo da altså en av de som synes at Bayley sin periode i Maiden har fått litt ufortjent mye pepper, og jeg synes det er flere godlåter blant de to albumene og b-sidene han spilte inn med bandet. Ikke minst den neste låten han spilte, som antagelig er undertegnedes favoritt-Maidenlåt faktisk, nemlig The Clansman. Blaze har kanskje mistet håret, men stemmen hadde fortsatt like mye kraft som i glansdagene, og selv om han ikke har den samme rekkevidden som Dickinson, så synger han fortsatt meget bra. Som Joe Lynn Turner dagen før holdt han seg kun til Maidenlåtene han selv sang på, og til tross for en rekke soloalbum de siste årene bestod settlisten utelukkende av Maidenlåter. Antagelig et klokt valg klokken halv ett om dagen på en festival, og etter hvert som publikum også ble varme i trøya så ble det riktig så god stemning. Noen stor underholder mellom låtene er ikke Bayley, og han kunne til tider være litt klein å høre på, men dertil bedre ble det da han så dro Man on the Edge, og ikke minst avslutningslåten Como Estas Amigos.

I det sluttonene av denne rang ut var det bare å snu seg for å få med seg litt sørstatsrock på hovedscenen. Årets første band på Festival Stage var nemlig Blackberry Smoke (8/10), og i solsteika som begynte å ta for seg på festivalsletta var de det perfekte lydsporet for denne ettermiddagen. Til tross for sine mange countryflørter har Charlie Starr og co. etterhvert bygget seg opp en trofast og relativt stor fanskareogså blant de hvis musikkpreferanser stort sett hører til i den litt hardere enden av skalaen. Men, nå er det jo heller ikke slik at Blackberry Smoke ikke vet å rocke, noe åpningslåten Waiting for the Thunder var et bevis på. Videre var det bare å drømme seg bort til den åpne landeveien under Run Away From It All, noe som virket bare et steinkast unna der man satt på gresset i solskinnet. Kort tid etter var det for øvrig på tide å reise seg, for One Horse Town er kanskje bandets mest kjente låt, og bød på både allsang og dansing i store deler av mengden. Bandet beviste da de spilte på festivalen for fire år siden at de har forstått viktigheten av å tilpasse settet sitt i forhold til publikummet, og fortsatte denne trenden i år. Både Nobody Gives a Damn og Flesh and Bone er nemlig blant bandets mer rocka låter, sistnevnte dog noe seigere enn førstnevnte. Avslutningsvis fikk vi også et par coverlåter, og mens Come Together fikk frem allsangen hos de fleste, så var det utrolig tilfredsstillende å høre bandet levere en knakende god versjon av When the Levee Breakes (tett opptil Led Zeppelins tolking av låta) som intro til sistelåten, Ain’t Much Left of Me. Jeg har ennå tilgode å ikke bli oppmuntret av en konsert med gjengen fra Atlanta, og de sviktet ikke denne gangen heller.

Neste band ut ble Lucifer (9/10), nok et band som jeg hadde gleden av å se dagens besetning for første gang på et KISS Kruise. Og etter å ha sett to av konsertene deres der, samt den de spilte på Blå i våres (les anmeldelse av den konserten her), så hadde jeg store forventninger til ekteparet Sadonis/Andersson og deres kumpaner. Og de innfridde til gagns! Det som skulle bli festivalens kanskje beste konsert startet med Phaux Phoenix, avslutningssporet på fjorårets Lucifer II. Totalt fikk vi hele 7 av 9 låter fra albumet, noe som bare beviser hvor stor tro bandet har på den nye retningen Nicke Andersson virker å ha geleidet dem i. Låten Dreamer er et av høydepunktene på albumet, og så var også tilfellet denne ettermiddagen. Adonis har både en fortryllende stemme og fremtoning på scenen, og man blir lett sugd inn i hennes verden, litt som om det skulle vært en messe. Og heller ikke helt ulikt hva Jinx Dawson bedriver, dog med litt mindre staffasje. Rolling Stones-coveren Dancing with Mr. D har blitt et fast innslag etter dens inklusjon på andrealbumet, mens Snow Blind av Black Sabbath derimot kom som en stor overraskelse, og en positiv en i så måte. Som nevnt i tidligere anmeldelser får man i større grad en følelse av at det er et band som står på scenen nå, enn med tidligere besetninger, og noe av grunnen til dette er at de låter utrolig tighte og godt samspilte. I tillegg til to låter fra førstealbumet, fikk vi også to ikke-albumlåter i form av Anubis og Ghosts, før det igjen var tid for en coverlåt, nemlig Motörheads Bomber. Kanskje ikke en like stor overraskelse da den har blitt spilt flere ganger de siste par månedene, men desto større overraskelse hvor bra låten faktisk stod til bandet. Kanskje ikke like bra til Adonis sin stemme, men resten av bandets bidrag holdt mer enn nok til bestått. En låt som derimot passer henne bedre er singelen California Son, som kanskje er det nærmeste hva man kan kalle en hit med bandet, og som vanlig var den også denne dagen et av høydepunktene. Det gledes stort til å se hva som blir det neste kapittelet i Lucifers bok.

Etter Lucifers herjinger gikk turen bort til hovedscenen, hvor et band (hvis inspirasjoner ikke var helt ukjente med herjinger selv) stod for tur, nemlig Amon Amarth (7,5/10). Vikingmetallerne er ikke spesielt prominente i min egen samling, men man har jo ikke klart å unngå å få med seg bandets appell og dertil voksende fanskare opp gjennom årene. Og selv om de sjangermessig ikke er helt min kopp te, så skulle det vise seg å bli en rett så trivelig aften i lag med gjengen fra Stockholmforstaden Tumba. Bandet vinner mye på sin uhøytidelighet, og Johan Hegg er en særs jovial frontmann. Bandet virket også spillekåte, og når de serverte en hitrekke med låter som The Pursuit of Vikings, Deceiver of the Gods, The Way of Vikings, og ikke minst monsteret som er Guardians of Asgard, så var det vanskelig å ikke la seg rive med. Vikinghjelmen som har blitt deres vante trommepodie var også med denne gangen, og selv om de ikke var noen match mot morgendagens hovedgjester, så bød de også på rikelig med pyro. Helt til slutt fikk vi Raise Your Horns og Twiligth of the Thundergod, og selv om de nok fortsatt ikke kommer til å figurere hyppig på mine personlige spillelister, så må jeg absolutt si meg imponert.

Et par andre karer som vet å underholde er Jack Black og Kyle Gass i Tenacious D (8,5/10). Og bare det faktum at de har holdt ut som band i 25 år burde være nok til å motbevise de som mener at de kun lever på (hovedsaklig) Blacks filmstjernestatus. I mange år holdt de seg kun i USA, med kanskje et par snarvisitter til England, men de siste 6-7 årene har de heldigvis utvidet turnéruten noe. Og selv om de ikke renner ned landegrensene av den grunn, så betyr det i alle fall at man denne sommeren har mulighet til å se dem på hjemlige trakter for andre gang på fire år. For mens vi nøt Rainbow-slagere i lag med Joe Lynn Turner dagen før, så stod Tenacious D på scenen i Oslo Spektrum. Rapportene derfra kunne melde at gutta var i slaget, og at spesielt JB var i vokalmessig toppform. Hele settet var lagt opp slik at de gikk kronologisk bakover i guttas katalog, hvilket betød at de begynte med en kort seksjon dedikert til fjorårets Post-Apocalypto, som var soundtracket til deres egen Youtube-tegneserie. Dette funket bra som en slags intro, og var greit å få unngjort før de gjøv løs på låtene folk virkelig ville høre. Riktignok var publikum fortsatt ikke på kokepunktet under låtene fra Rize of Phoenix, men både tittellåten, Low Hanging Fruit og Roadie er gode D-låter som hører hjemme i settet. Samtidig fungerte de bra som oppvarming for publikum, og deres stemmebånd. For resten av konserten var en ren parademarsj, hvor det aller meste av publikum sang med til hvert eneste ord. Kickapoo, Beelzeboss, Tribute, Wonderboy, alle de store hit’ene var der, og publikum gikk ikke mindre av skaftet da Jack Black skviset inn en liten snutt fra Take a Chance on Me under Double Team. Duoen har også hatt et mer eller mindre fast backingband de siste 15 årene, og også disse viste at de så absolutt er på høyden med både solopartier og arrangementer som varierte litt fra studioversjonene. Helt til slutt handlet det dog kun om Jack Black, Kyle Gass og publikum, da The D forlot oss med det velmenende rådet om å Fuck Her Gently.

Både lattermuskler og sangstemmen hadde fått varmet seg skikkelig opp før det som skulle vise seg å bli kveldens siste konsert for undertegnede, nemlig Def Leppard (5/10). Da bandet spilte på festivalen for fire år siden stilte jeg meg opp i den visshet om at jeg bare kom til å kjenne igjen et par låter. Stor ble derfor min overraskelse da jeg kjente igjen nesten alle. Bandet har nemlig aldri truffet meg helt, og jeg har aldri eid noen av albumene deres, inntil jeg fikk de tre første på vinyl for et års tid siden. Uten dette overraskelsesmomentet ble dog årets konsert av det noe kjedeligere slaget. For noe av grunnen til at de aldri har truffet meg helt, er fordi de stort sett beveger seg i et slags limbo mellom balladeland og den ordentlig harde rocken. Aldri helt pent og pyntelig, og aldri virkelig røft. Hovedvekten av settet ligger fortsatt på puddelrockalbumene Pyromania og Hysteria, men vi fikk faktisk tre låter fra det noe hardere andrealbumet High ‘n’ Dry også. Problemet var bare at disse også låt like daft som resten. Ellers spiller jo for øvrig gutta bra, og man fikk jo nær sagt alle de store hit’ene, men det manglet litt baller. Faktisk ble denne anmelderen så sigen i løpet av konserten at han rett og slett gikk og tok kvelden i god tid før ekstranummerne.

Bilder fra onsdag/torsdag:
[espro-slider id=13515]


Fredag

Fredagen bestod for undertegnede av en rekke avbrutte og endrede planer og avtaler, samt at vi alle fikk en aldri så liten skyllebøtte fra oven, så det første bandet jeg fikk sett ordentlig var faktisk et godt stykke ute på dagen.

Til gjengjeld var det en av de store av året, nemlig ZZ Top (6,5/10). Gutta må vel være ganske nære å inneha rekorden for lengstvarende besetning i et rockeband, men selv etter nesten 50 år sammen så later de til å stortrives i hverandres selskap. Og ikke minst så det ut som de fortsatt koste seg på scenen. Allikevel tok det litt tid før de fikk ordentlig liv i publikum, og det måtte superhiten Gimme All Your Lovin’ til før de fikk skikkelig respons. Til gjengjeld var det bare store glis og allsang å skimte på dette tidspunktet, før det roet seg betraktelig igjen låten etter. Godlåter som I’m Bad, I’m Nationwide og  I Gotsta Get Paid klarte heller ikke å rykke nevneverdig i den kollektive rockefoten. Det gjorde det derimot da bandet satte i gang med Beer Drinkers & Hell Raisers, og derfra og ut kom perlene på en snor. Just Got Paid, Sharp Dressed Man og Legs avsluttet hovedsettet, mens La Grange og Tush var de første to ekstranummerne. Da de så avsluttet det hele med en løssluppen versjon av Jailhouse Rock, og man skimtet to gedigne smil inni skjeggene til herrene Gibbons og Hill, så er det vanskelig å ikke bli sjarmert. Men både dette, svenske farger på forsterkerkabinettene, og pelskledde gitarer til tross, så ble det litt for tamt og siderumpa til tider.

Siden ZZ Top avsluttet 10 minutter før deres tilmålte tid var omme, rakk man også en liten tur bortom food-court’en før neste band ut, og man fikk testet en matbit fra sjappa med det velklingende navnet Mother Fucking Burgers. Deretter var det bare å strene bort til den neststørste scenen der Disturbed (7,5/10) gjorde sin entré. Kvartetten fra Chicago har av mange blitt kastet inn i den utskjelte nu-metal-sjangeren, men til tross for enkelte grep lånt fra den industrielle delen av rockelandskapet, vil jeg allikevel heller klassifisere dem som et moderne hardrockband enkelt og greit. De åpnet med Are You Ready fra fjorårets Evolution, en låt skapt nettopp til dette formålet. David Draiman fremstod som vanlig som en kommanderende frontmann, og publikum lystret villig. Den første tredjedelen av settet inneholdt ikke de helt store kanonene, men da kvartetten Stupify, Voices, Land of Confusion og Ten Thousand Fists kom på rekke og rad, var det ingen som husket de fem første låtene uansett. Bandet skal også ha kred for at de ikke hverken lente seg alt for mye på debutalbumet The Sickness, som av mange fortsatt regnes som deres beste, eller at de overøste settet med nye og mer “ukjente” låter fra fjorårets utgivelse. For selv om dette var de to albumene de spilte flest låter fra, så fulgte både Immortalized og Ten Thousand Fists hakk i hel, med bare én låt mindre hver av dem. Totalt spilte de låter fra alle albumene, og det var den eminente Inside the Fire som fikk æren av å avslutte hovedsettet. Både tekstene til Disturbed og de små talene til Draiman i mellom låtene går ofte på at vi må stå sammen mot både det ene og det andre, og har en tendens til å bli litt vel amerikansk til tider. Noe som vel også har vært litt av ankepunktet til de som ikke liker det som skulle bli dagens første ekstranummer. For oss 99% andre var derimot coveren deres av The Sound of Silence ett av de store høydepunktene. Draiman fikk her virkelig vist prov på hvor god stemmekontroll og sangteknikk han faktisk har, og da bandet gikk av scenen for andre gang var det til en av festivalens hittil største applauser. Bandet kom selvsagt på scenen ennå en gang, for ingen Disturbed-konsert er vel komplett uten “ooh-ah-ah-ah-ah”-allsang. Down With the Sickness avsluttet som vanlig det hele. Og etter å ha konstantert at vi alle var flinkere til det velkjente åpningsropet enn han stakkaren som forsøkte det samme på karaoke bare for å bli en Youtube-hit, så vendte vi nesen tilbake mot hovedscenen for dagens høydepunkt.

Siste band ut på Sweden Rocks hovedscene fredag var KISS (8/10), og med seg i de 19 semitrailerne sine, hadde de det de på forhånd hadde lovet at skulle være deres største show noensinne. De aldrende herrene Simmons og Stanley, med sine hakket yngre kumpaner Singer og Thayer, er ute på sin End of the Road-turné, og etter å ha rasket over store deler av USA i våres, er altså turen nå kommet til Europa. 45 år etter starten er KISS nå altså ute på siste reis. Endelig vil noen si, faktisk også noen av fansen, som har sterke meninger om både medlemmer, sminke, settlister, stemmebruk, osv. For det skal bandet ha; det er få, om noen, som har så dedikerte fans som KISS har! Og det er vel kanskje en ting som utenforstående ikke forstår helt, hvordan det går an å bli så opphengt i og detaljfiksert på ett band. Den minste lille ting om bandet som kan diskuteres har nemlig enten blitt gjort det, eller vil bli det, og som en av disse die-hard fansene, så føler jeg egentlig ikke noe behov for å forklare meg i det hele tatt. Enten skjønner du det, ellers så gjør du det ikke. Så for at de som ikke er like skrudde i hodet som meg skal få noe ut av mine skriblerier, skal jeg forsøke å avstå fra å dra opp for mange av disse diskusjonstemaene her.

Settlisten bød ikke på de store overraskelsene, og det i seg selv var vel heller ingen overraskelse, all den tid det altså er snakk om en avskjedsturné. Det hele begynte med Detroit Rock City. Mens det velkjente åpingsriffet gikk et par ekstra runder for at de tre i front skulle kunne bli senket ned til scenegulvet på hver sin podd, fikk publikum også for første gang se den storslagne produksjonen bandet har med seg. 11 bevegelige oktagonale podder henger i taket, og fungerer som både skjermer og lys, i tillegg til altså privatheiser. Bak Eric Singer henger en gigantisk åttekantet “innrammet” skjerm, og samtidig stiller bandet i flunkende nye kostymer av året. Det skulle gå slag i slag med hitlåter, og av de seks første var det vel kun Say Yeah (også kveldens nyeste låt) som må kunne regnes som å ha et snev av obskuritet over seg, selv om den også var med på forrige turné. Paul Stanleys stemme hørtes adskillig bedre ut under låtene enn under snakket mellom dem, og med tanke på stemmeprakten hans de siste ti årene, så er det liten tvil om at han får noe hjelp fra bakrommet på de vanskeligste partiene. Gene Simmons har vært den som har dratt mye av lasset de siste par årene, og han gjorde en formidabel jobb også denne kvelden. Spesielt War Machine var enorm, komplett med flammespytting.

Hyggelig er det også at 100,000 Years har funnet veien tilbake til settlisten etter å ha vært mer eller mindre utelatt i nesten ti år. Som seg hør og bør inneholdt denne også Eric Singer sin trommesolo, mens etterfølgeren Cold Gin inneholdt Tommy Thayer sin gitarsolo. God of Thunder inneholdt selvsagt Gene Simmons sin bassbuldring/blodspytting, men han har droppet å ta flyveturen opp til lysriggen på denne turnéen under signaturlåten. Evigunge Paul Stanley er fortsatt like lysten på å besøke publikum, og også denne gangen fløy han ut over publikum til sin egen stjerneformede plattform. Da var det selvsagt tid for det som på mange måter har blitt hans signaturlåt Love Gun, og også I Was Made for Lovin’ You ble fremført med Stanley blant publikum. Da han så hadde kommet seg tilbake på scenen var det klart for siste låt i hovedsettet, og en av bandets aller beste låter noensinne, Black Diamond. Etter at Stanley selv hadde kjørt introen tok som vanlig Singer over leadvokalen, og som de siste par turnéene så fremstod han også denne kvelden som den beste vokalisten i bandet. Interessant var det også å legge merke til at med utelatelsen av Shock Me så ble Tommy Thayer stående uten en enste leadvokal.

Etter en liten pustepause var det klar for en ny variant av en gammel slager, nemlig Beth. Denne gangen fremført med Singer sittende ved et baby grand piano. Hvorvidt han faktisk spilte på det skal ikke jeg begi meg ut på å tippe, men det var jo noe nostalgisk og fint over hvordan resten av bandet kom traskende bort til han i det han sang linjen “’cause me and the boys will be playin’… all night”, om enn også noe erkeamerikansk utspekulert rørende. Det eneste låtbyttet som har blitt foretatt i settlisten siden USA-runden i våres, er at Do You Love Me har blitt byttet ut med Crazy Crazy Nights, og det var sistnevnte som nå stod for tur. Og den ble gjennomført med akkurat så mye ballonger, konfetti, flammer og bomber som den tittelen tilsier at den fortjener. Dette varte selvsagt også gjennom sistelåten Rock and Roll All Nite, og bandet har virkelig overgått seg selv når det gjelder sceneproduksjonen, akkurat slik de lovte. Når man legger til at bandet låt tight som en åletrang skinnbukse på en solfylt festivaldag, og at Paul Stanley hørtes bedre ut enn han gjort noen gang på denne siden av 2010, så ble det en riktig så fornøyelig avslutning på denne fredagen. At Stanley får litt hjelp over de største kneikene er i alle fall med på å gjøre det til en bedre opplevelse for tilskuerne, så da får det heller være greit.

Det er snakk om en frontmann og et band som egentlig ikke har noe å bevise lenger, men som er ute på en siste æresrunde og da handler det vel mest om å gjøre det til det beste showet man kan, for så mange forskjellige fans og publikummere som mulig. Derfor forventet jeg heller ikke all verdens spenstig settliste, så i stedet for å klage over den velger jeg heller å takke et av tidenes største band for et for meg 35 år langt følge. Dere sørget for en utrolig mye morsommere oppvekst, og jammen har dere ikke bidratt til å sprite opp jevnt og trutt etter den også. Dere er også grunnen til at jeg selv står på scener med jevne mellomrom og også til at jeg i det hele tatt gjør disse anmeldelsene. Takk!

Bilder fra fredag:
[espro-slider id=13561]


Lørdag

For de som kjenner sin metal, kanskje med en forkjærlighet for undersjangeren med ‘power’ tilført først i navnet, men som ikke har hørt om Demons & Wizards (8/10), så holder det strengt tatt å nevne at det er Jon Schaffer og Hansi Kürsch som står bak prosjektet. For de høres nemlig akkurat slik ut som du tenker når du hører de to navnene: Gallopperende gitarriff fra herr Schaffer, og Kürsch’ sin kraftfulle og melodiøse vokal i front. Bandet har bare to album å plukke fra, og valgte derfor å også ta med et par låter fra hvert av de to karene sine hovedband, nemlig Iced Earth og Blind Guardian. Noe som faller enda mer naturlig da både gitarist nummer to, bassist og trommis også er fra de forannevnte bandene. Men det hele startet med originalmateriale, og det låt beintøft helt fra start. Kürsch har en enorm stemme, og selv om Schaffer ser litt mer ut som en kontorist etter at han har klippet seg kort, så er han fortsatt en riffmester av høyeste orden. Spesielt Crimson King var med på å varme opp publikum til det som skulle komme. Etter denne var det nemlig tid for Burning Times (IE) og Welcome to Dying (BG), og den allerede gode stemningen steg enda et par hakk. Men dette skulle vise seg å bare være en forsmak på hva som ventet under den neste bolken med låter fra moderbandene, for stemningen under I Died for You var til å ta og føle på, og allsangen runget under refrenget. Når dette så ble toppet ytterligere under Valhalla var det bare å ta av seg festivalhatten. Og ikke minst var det noe ekte med gleden man så blant publikum. Fra mitt ståsted bivånte jeg tre karer som åpenbart ikke kjente hverandre, som tilfeldigvis kikket på hverandre med verdens største smil mens de sang, skålet og endte opp med armene om skuldrene til hverandre mens publikum “tok over” refrenget. Et bedre bilde på at rock og metalfans er en stor familie skal det godt gjøres å finne. Da Kürsch leverte et ekstremt skrik under Fiddler on the Green, skvatt også kompisen min ved siden av meg opp fra sin horisontale stilling på gresset i sommersola, og rakk til og med å stille spørsmålet “hva faen er det som skjer nå?!” (i positivt ladet form), før vokalisten kontrollert gikk over til refrenget. Så får man bare håpe at det ikke blir 19 år til neste gang, slik som de spøkte med da de takket for seg.

For å være helt ærlig så visste jeg ikke helt hva jeg forventet da vi så tok turen bort for å se Green Jellÿ (5/10). Og da de til alt overmål startet det hele med Three Little Pigs, den eneste sangen de aller fleste kjenner med bandet, visste jeg i hvert fall ikke hva som ventet resten av konserten. Litt satt ut ble man også av alt som skjedde på scenen, en scene som var overfylt av fans med overdimensjonerte “hjelmer” i alle mulige fasonger fra Green Jellÿs absurde univers. Vokalist Bill Manspeaker så ut som om han hørte hjemme i et hardcore punk-band, mens de andre medlemmene som utgjorde dagens band var kledd som alt fra Elvis til bussjåfører. Hva de får ut av å ha hele fem (!) gitarister i bandet, rent lydmessig vet jeg ikke, men kanskje det er slik at de alltid har noen til å dekke over når andre utfører diverse ablegøyer. Manspeaker introduserte bandet som “the shittiest band in the world”, oppfordret alle til å stadig rope “Green Jellÿ sucks!” og til å vise bandet fingeren. En gutt fra publikum ble også hentet opp på scenen til en av låtene, og så noe vettskremt ut der han ble posert fremst på scenen, i det som nok var litt lengre tid en hva faren hadde forventet da han løftet han opp. Etter et par låter fikk han slippe unna, og publikum fikk i stedet beskjed om å tilbe en kar som kom ned fra scenen iført en kumaske, og dermed selvsagt ble introdusert som “The Cow God”. Rett etterpå feiret vi Manspeakers sønns bursdag ved å synge “Happy birthday, fuck you!”, og et av hans spontane påfunn var å be publikum ta av seg t-skjortene og svinge de over hodet, hvilket de følgelig gjorde. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva det var vi var vitne til denne ettermiddagen, men jeg ble i alle fall minnet på at de også har en snasen versjon av Anarchy in the UK, kalt Anarchy in Bedrock, som var med på soundtracket til John Goodman-filmen om The Flintstones.

Vi var litt mer sikre på hva vi hadde i vente da Hammerfall (7/10) tok til scenen: Mer powermetal! Svenskene har holdt det gående i over 25 år, og dette var den syvende gangen de spilte på festivalen. De har sågar skrevet en låt til deres siste album, Dominion, som fungerer som både en hyllest til landet Sverige og festivalen Sweden Rock, samt metallen og dens fans generelt. Men, mer om den senere, for de sparket det hele i gang med allerede ti år gamle Legion, og vi skulle ikke lenger enn til låt nummer tre før publikum tok av. Så er da også Renegade en av de aller best kjente låtene deres, og også en av de som satt best denne dagen. For det virket som om ting gikk litt på autopilot denne kvelden, og selv om bandet for øvrig spilte bra, og Joacim Cans sang bra, så manglet litt av gnisten. Dette gjorde publikum godt opp for, og de beviste nok en gang at de er en av grunnene til at Sweden Rock fortjener å bli omtalt som en av de beste festivalene i Europa. Litt mer liv ble det også i bandet under ekstranumerne, og den allerede nevnte (We Make) Sweden Rock fikk i alle fall god respons, selv om den ikke akkurat er noe nytt mesterverk i Gøteborgernes katalog. Mesterverk er vel knapt nok Hearts on Fire heller, men dæven så morsomt det er når det trøkker skikkelig som det gjorde under denne. En helt godkjent gjennomføring av Oscar Dronjak og hans kumpaner.

Så var det tid for festivalens siste hovedband, og i år tidligere enn noen gang. Rainbow (7/10) gikk nemlig av scenen klokka halv elleve, et tidspunkt hvor tidligere festivalavsluttere knapt har rukket å komme i siget. Et sig som godeste Ritchie Blackmore dessverre aldri kom helt inn i. Låtutvalget var det fint lite å si på, all den tid man vet at Rainbow-navnet er mer en paraply for Blackmore å stille seg under når han vil spille rock igjen, og da Deep Purple som Rainbow, mer enn det er en faktisk videreførelse av selve Rainbow. Noen Purple-låter har det jo stort sett alltid vært i Rainbow sine sett også, og det eneste som vel talte for at han med fordel kunne byttet ut et par av disse med flere Rainbow-låter, var at vokalist Ronnie Romero taklet de bedre. Nå skal det sies at mannen sang som en semigud, og med unntak av en ørliten spansk aksent, som kunne være irriterende når du først hørte den, nailet han det aller meste som ble kastet etter han. Han virket bare enda tryggere i Rainbow-land enn i Purple-land. Hva så med sjefen sjøl, og min favorittgitarist gjennom alle tider? Jeg var for ung til å se han med Purple, og har aldri fått somlet meg til å se Blackmore’s Night, så dette var faktisk første gangen jeg så mannen live. Og selv om det selvsagt var stort, så må jeg si at jeg ble litt skuffet. Det så for all del ut som om han koste seg på scenen, men selve gitarspillet var slurvete og uinspirert. Soloene satt aldri helt, og det ble mer småplukking enn de melodiøse og fantastiske soloene han er kjent for. Heldigvis så reddet nostalgifaktoren og magien som fortsatt ligger i låtene opplevelsen, for med materiale som Spotlight Kid, Mistreated, Man on the Silver Mountain, All Night Long, Stargazer (tidenes nestbeste låt), og ikke minst tidenes beste låt Burn, så skal det en del maltraktering til for at det ikke blir trivelig.

Det var i alle fall nok til undertegnede fløt på en liten lykkeboble helt tilbake til huset vårt, og dermed lot Behemoth være Behemoth, i den visshet at jeg uansett ville få se dem på Tons of Rock. (Nå viste det seg at Behemoth avlyste på kort varsel, og at Myrath steppet inn i deres spot på Rock Stage etter å allerede ha spilt et sett i Rockklassikerteltet tidligere på dagen). Nok en Sweden Rock Festival er over, og nok en gang kan jeg allerede love nå at jeg skal tilbake neste år! Vi ses!

Bilder fra lørdag:
[espro-slider id=13613]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

 

Lucifer @ Blå

Lucifer
Blå, Oslo
13.12.2018

 

Lucifer har gjenopstått, og er med Nicke Andersson sin hjelp blitt et ekte beist.

Sist bandet spilte i Oslo var det for et særdeles beskjedent antall publikummere på Pokalen, og den gang var det noe uforløst over bandets opptreden. For selv om frontkvinne Johanna Sadonis allerede for et par år siden viste prov på at hun var en karismatisk og forførende frontperson, så var det liksom noe som manglet. Og med Imperial State Electric- og The Hellacopters-kapteinen på plass så virker det som om den siste brikken i Luciferpuslespillet også er på plass. Det blir jo selvsagt bare spekulasjoner, men med tanke på soundet og fremtoningen til Lucifer (8/10) om dagen, så er det lett å forestille seg at det svenske musikkgeniet har hatt mer enn én finger med i spillet ikke bare når det gjelder låtskriving, men også med å sette sammen dagens besetning.

En ting er at låtene på det nye albumet, Lucifer II, har fått et velkjent Anderssonsk preg over seg, men også låtene fra førstealbumet virker å ha fått litt av den samme behandlingen. Dette var en av de første tingene undertegnede la merke til da jeg så dem et par ganger på KISS Kruiset for en drøy måned siden, og etter at Faux Pharaoh hadde åpnet showet, så fikk også Oslopublikummet merke dette under andrelåten Abracadabra. Og publikum responderte som seg hør og bør på godt vis. Et relativt fullsatt Blå var nemlig også i slag denne kvelden, og hadde egentlig fortjent en liten bonus i form av et par låter som opprinnelig stod på settlisten, men som av uvisse grunner ble droppet. Blant dem var bandets versjon av Take Me Away (Together As One) fra Paul Stanley sitt ‘78-soloalbum. En låt som naturlig ble tatt særdeles godt i mot på Kruiset, men også med god grunn. Vi ble i tillegg snytt for en versjon av ZZ Top sin Beer Drinkers & Hell Raisers, hvor Andersson antagelig hadde kommet frem fra bak trommene for å spille bass og synge duett med sin kone, men den gang ei.

Så vi får heller konsentrere oss om de låtene vi fikk servert, og naturlig nok så lå hovedvekten på det nye albumet, som faktisk ble spilt i sin helhet i løpet av kvelden. Og det virket som om det norske publikummet hadde fått akkurat passe med tid til å ha lært seg disse låtene å kjenne, noe som kan være et problem med å ha så stor overvekt av nytt materiale. Men, både allsangen, headbangingen og hornene i været var like tilstedeværende under disse låtene, som under de eldre låtene. Et av de virkelig store høydepunktene var låten Dreamer, hvor Sadonis virkelig fikk vist frem sin indre Jinx Dawson. Publikum fikk også være med og danse med døden, og bandets tolkning av Rolling Stones sin Dancing With Mr. D klarer å både holde seg relativt tro til originalen, samtidig som det låter umiskjennelig som Lucifer og deres oppdaterte lydbilde.

Men, selv om lydbildet altså har blitt oppdatert med Anderssons inntreden, og selv om tekstene er hakket mer okkulte, så låter det fremdeles like som snytt ut av 70-tallet som for eksempel Sadonis landsmenn i Kadavar og Wucan. Dog har vel noe av det okkulte også blitt tonet litt ned på andrealbumet. Noe som for øvrig også gjorde at man fikk en mer sammensatt bandfølelse denne gangen sett opp mot sist bandet gjestet hovedstaden, var at hele bandet faktisk så ut som de spilte i samme band, og samme sjanger, og ikke at de alle hadde helt forskjellige stiler. Gitarduoen Linus Björklund og Martin Nordin ledet an i front med sine harmonier og dueller, mens Nicke Anderssons tromming virkelig var bandets ryggrad konserten gjennom. Det er for øvrig ikke alltid lyden på Blå er like bra, men denne kvelden satt den som et skudd, så honnør til lydmannen også.

Normalt ville bandet gått av scenen, etter drivende fremføringer av Morning Star og Reaper on Your Heels, for så og kommet tilbake for ekstranummerne, slik det også stod på settlisten. Men, siden det i følge bandet selv “ikke var noe sted å gå”, så forble de like godt bare på scenen, og gjorde seg ferdige. Blant “ekstranummerne” fikk vi også nok et av konsertens høydepunkter, nemlig singelen California Son. Og før vi visste ordet av det var det hele over, og til tross for at ekteparet Sadonis-Andersson hadde DJ-oppdrag etter konserten, så tok de seg god tid til både bilder og signering av autografer, før de hastet av gårde. Publikum virket storfornøyde, og det var godt å se bandet (eller Sadonis, siden hun er den eneste som er igjen fra sist) få oppleve et litt større oppmøte her til lands, enn de parogtyve betalende som så dem på Pokalen den gangen. Fortsetter de å levere konserter og utgivelser av samme kaliber, så skal man vel heller ikke se bort fra at de klatrer ytterligere på konsertlokaleskalaen til neste gang.

 

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis

 

 

Lucifer Setlist Blå, Oslo, Norway 2018

 

Lucifer @ Pokalen

Lucifer
Pokalen, Oslo
12.10.2016

 

Kongregasjonen var av det mindre slaget, men Lucifer belønnet de undersåttene som hadde møtt opp.

Lucifer

Det var en relativt utakknemlig jobb som ventet Lucifer (7/10) på Pokalen onsdag. Av de 39 (ja, jeg talte) menneskene som var til stede var nemlig to av dem bartendere, to vakter/billettselgere, en egen merchdude, to fotografer, og i alle fall tre skribenter, hvilket etterlater maksimalt 29 betalende. Ikke en optimal oppslutning for et sultent og potent band, men heller ikke den laveste undertegnede har bevitnet, den rekorden har Year Long Disaster på Garage i 2008 (det var vel kanskje 20 stykker der). Hva skyldes så denne manglende interessen? Kanskje er det fordi det var en ukedag, man skulle på jobb dagen etter. I tidligere anmeldelser har jeg nevnt at Oslopublikummet de siste årene til tider har vært litt slapt, kan dette skyldes at man rett og slett er mettet på konsertopplevelser? Det var ingen andre konserter som kolliderte direkte med denne, om man tenker målgruppe, men Entombed A.D. spilte for eksempel dagen etter et steinkast unna, på relanserte Krøsset. Med mindre man vier all sin lønn på konserter er det umulig å få med seg alt man har lyst til, så man er nødt til å plukke sine favoritter med omhu, og da er det lett å velge bort et mindre kjent band med kun en plate i bagasjen. De kommer jo tilbake senere, ikke sant? Problemet er bare at hvis nok konserter har dårlig oppmøte, får Oslo et rykte for dette, og kanskje står vi ikke på turnélista neste runde. Dette kan jo igjen linkes til omveltingen innenfor musikkbransjen med nedlastning kontra platesalg, hyppig turnering som følge av dette for å få hjulene til å gå rundt, etc., men det er en lengre diskusjon for et annet forum. Faktum er at Lucifer hadde fortjent et større publikum!

Lucifer

For selv om det var sparsomt med folk, så ikke det ut til å bry bandet nevneverdig på scenen. Med røkelse på scenen, og drømmefanger på mikrofonstativet, gjøv bandet løs på fjorårets debutsingel Anubis. Og etter noen sekunder kom også frontkvinne Johanna Sadonis slentrende gjennom publikum, opp på scenen, og tilstedeværelsen hennes fanget umiddelbart publikums oppmerksomhet. Hennes intense blikk, kombinert med stemmen og de tunge riffene gjorde at man ble sugd inn i deres verden. Og hadde det ikke vært for at man til tider ble røsket tilbake til virkeligheten av den konstant blendende scenespotten, hadde man sannsynligvis forblitt der konserten gjennom. Lyset var nemlig det største problemet under konserten, og da er det kanskje ikke så ille, men to stillestående spotter bak scenen blendet publikum under hele konserten (i tillegg til at de gjorde jobben nær umulig for fotografene), og de fire spottene rettet mot scenen lyste ikke opp stort annet en Sadonis, og nyervervelsen på bass, Alasdair Mitchell. Med mindre man stod helt inntil scenen var det bortimot umulig å se sologitarist Gaz Jennings der han stod i sitt mørke hjørne, langt mindre trommis Andrew Prestidge. Men, en ting skal Pokalen ha for; lyden var bortimot perfekt! Velbalansert, krystallklar og med akkurat det rette trøkket!

Lucifer

Videre spilte bandet alle låtene fra debutalbumet, Lucifer I, og om man synes disse låter kult på skive, kan jeg bare konstatere at det låter enda kulere live. Sadonis virker å ha enda litt mer innlevelse og styrke i stemmen live, og bandet låter særdeles samspilt. Kanskje var det mye grunnet nevnte belysning, men ved siden av Sadonis var det Mitchell som var den mest fremtredende på scenen med sin særegne stil, og backingvokal som stod meget godt til nevnte Sadonis sin stemme. Riffene graver seg inn til beinmargen, og litt som med Uncle Acid & The Deadbeats, er de så suggererende at man ikke kan unngå å stå og nikke takten og gynge med. Låtene var jevnt over bra, slik albumet er det, men høydepunktene var nok Morning Star, og avslutningen med A Grave for Each One of Us. Etter en snau time var det hele over, og det føltes litt i korteste laget. Bandet kan for øvrig ikke lastes for dette all den tid de kun har ett album og én syvtommer under beltet, men desto større grunn burde det vært for arrangøren å hyrt inn et oppvarmingsband slik at publikum hadde blitt nettopp oppvarmet før Lucifer gikk på scenen, i stedet for å bli ordentlig engasjert først halvveis ut i deres korte sett. Det finnes nok av passende band fra Oslo som antagelig hadde hoppet på sjansen om de hadde fått den. Men, smågrufs som dette til side var det en hyggelig time i lag med Lucifer, og det gledes til å høre både nytt materiale på nyåret, og forhåpentligvis få muligheten til å se dem igjen. Hjertelig velkommen skal de være om de tar turen!

Lucifer

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

Lucifer Setlist Pokalen, Oslo, Norway 2016