Lorna Shore
…And I Return to Nothingness
Century Media

Det kjipeste med Lorna Shores siste slipp, er at fortsatt vil mange konforme, forutinntatte, trangsynte og konservative gamliser fnyse når de hører termen deathcore, og derfor ikke sjekke ut denne EP’en. Og hvorfor bryr jeg meg om akkurat det? Jo, det skal jeg si deg. Med …And I Return to Nothingness har Lorna Shore gitt ut det som kan komme til å vise seg å være årets beste slipp! Og det kan jeg lett begrunne.

Bandet startet i 2010, da deathcore virkelig begynt å bli en kraft å regne med. Storheter som Whitechapel, Carnifex og Suicide Silence hadde satt sjangeren på kartet, og plateselskapenes kapitalistiske klør hadde klort seg langt inn i deathcore-margen, noe som resulterte i at det ekspolderte med unge band bestående av gutter med neck tattoos, flotte sveiser og fete tunneller i ørene. Som alle andre sjangre, har deathcore også utviklet seg, og nå finner man like stor synkretisme her som i alle andre sjangre – heldigvis! Min påstand er at hadde folk gitt sjangeren en real sjanse, så hadde man blitt overrasket over vitaliteten og spennvidden. Men, nok om det. Tilbake til Lorna Shore. Bandet fikk seg rimelig hurtig et navn som ble lagt merke til, men det var ikke før i fjor (2020) at det virkelig eksploderte. Med fullengderen Immortal, tok gutta det hele opp til et fullstendig eget nivå. Deres orkestrale, black metal-inspirerte deathcore, plasserte Lorna Shore i frontlinjen for ekstrem metal. Opp i alt dette, fikk forrige vokalist, CJ McCreery, fyken på grunn av oppførsel langt over streken, og inn kom eminente Will Ramos, fra blant annet A Wake In Providence. Og etter å ha hørt sluttproduktet etter hans inntog, kan det vel ikke sies noe annet enn at nå er endelig gullfuglen skutt.

Vårt første møte med nytt materiale kom i starten av juni. Da slapp bandet første singel låta To the Hellfire, og den ble kjapt bandets mest strømmede låt noensinne, og det ikke uten grunn. Nevnte låt åpner denne tre låter, og 18 min, lange EP’en, med en akustisk og stemningsfull intro, før det hele eksploderer i en helt fantastisk kaskade av deathcore, black metal og goth metal. Det låter så ekstremt, brutalt og fint på en og samme tid at det er nesten så man ikke forstår hva som skjer. For hvordan kan man egentlig forklare hvordan det høres ut når steinhard metallisk hardcore har trekant med gammel Cradle of Filth og Cannibal Corpse? Du kan godt ta med deg videre akkurat det visuelle bildet i hodet, for dette gjelder resten av slippet også. Det er ingenting å utsette på produktet, og alt stemmer. Vokalen til Will er noe av det feteste innen ekstrem metal, og spennvidden fra de lyse skrikene og pig squeals, over til dype death-grynt, gutturale ulyder og brutal brøling er formidabel. Og hvordan han får til kunststykket å vrenge ut innvollene sine etter 5.43 på To the Hellfire er uforståelig. Hvilke lyder!

Trommene må også nevnes. Austin Archeys presisjon og hurtighet slår rett og slett pusten ut av en stakkars lytter, og sammen med Will, bærer han låtene stolt og militant til nye høyder. Det som også gjør at Lorna Shore skiller seg ut i dette landskapet, er at gitarene gjør mer enn bare å spy ut stakkato riff. Her får vi servert både riff som tatt rett ut av death metal og soloer som holder høy teknisk standard, og alt er godt arrangert. Spesielt må tittelkuttet, som også er avslutningslåta, nevnes. Det er den mest streite og rett fram låta på EP’en, og er også den som lener seg mest på death metal-sjangeren. Legg merke til soloen som kommer inn etter 3.57, og som tar fullstendig over låta. Bedre blir det ikke! Som dere skjønner, dette er et slipp som ikke bør gå upåaktet hen. Blackened deathcore er kommet for å bli, og Lorna Shore gruser så og si det meste som er der ute per tid! (10/10)

Lars Bremnes Ese