Stikkordarkiv: liveanmeldelser

Anvil @ John Dee

Anvil
John Dee, Oslo
24. oktober, 2022

 

Bandet som nekter å vokse opp!

Kanadiske Anvil (8/10) har besøkt Norge flere ganger tidligere, og sist på en miniturne i mars 2018. Bandet har siden starten i 1978 bestått av Steve «Lips» Kudlow på gitar/vokal og Robb Reiner på trommer. Bandet kompletteres nå av bassist Chris Robertson, som har vært med siden 2014. Anvil slapp nylig sitt nittende album, Impact is Imminent. Gruppa slapp også albumet Legal at Last under pandemien, og har derfor ikke rukket å spille det live.

Som vanlig på de siste turneene startet Anvil med instrumentalen March of the Crabs. Her gikk Lips ut blant publikum i det halvfulle lokalet og spilte hele låta der. Deretter gikk de rett over i den steintøffe låta 666, også fra deres klassiske Metal on Metal-album fra 1982. Lyden var bra og gitaren til Lips kom godt frem i miksen, selv med den voldsomme tromminga til Reiner. Lips ønsket så velkommen og meldte at det var tungt å bli gammel og miste håret, men at «growing up is optional».

Som tredjelåt dro de frem Ooh Baby fra debutalbumet. De spilte videre en del nyere låter der flere hadde kule riff, men kanskje litt enkle refrenger. Lips introduserte så Winged Assassins fra albumet Forged in Fire med at krig er noe herk, men dessverre så altfor aktuelt. Før de spilte Free As the Wind fortalte Lips om den gangen han ble spurt om å være med i Motörhead. Han takket høflig nei da han ikke ville forlate kompis Robb eller ødelegge egen karriere. Turneen som support for Motörhead var allikevel en opplevelse, og Lemmy mente at de ville bli det neste store i heavy-metal genren.

Etter den steintunge This Is Thirteen ble det allsang og show fra Lips under klassikeren Mothra fra Metal on Metal. Lips dro frem sitt rampete oppsyn, og hentet som sedvanlig frem en dildo som han spilte gitar med. Konserten gikk mot slutten og under instrumentalen Swing Thing fikk Reiner vist hvilken dyktig trommis han er og kjørte en ganske heftig trommesolo. Som nest siste låt fikk vi Ghost Shadow fra det nyeste albumet, før de avsluttet med selveste Metal on Metal. Mot slutten av låta gikk Lips igjen ut i lokalet og avsluttet der. Så ble han stående og hilse på, og lot seg bli fotografert med publikum.

Oppsummert var dette en bra og artig konsert – man kan jo ikke annet enn å like Anvil.

Det svenske supportbandet Eradikated var et ungt og energisk band som spilte thrash metal i ganske bra kvalitet. De fikk en god mottagelse av publikum og er nok verdt å holde øye med fremover.


Ord: Anders Palm
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=16623]

 

 

Anvil Setlist John Dee, Oslo, Norway 2022, Impact Is Imminent
 
 

Alice Cooper @ Spektrum

Alice Cooper
Spektrum, Oslo
7. juni, 2022

 

Denne våren og sommeren har konserter med gamle (og ikke fullt så gamle) storheter nærmest stått i kø, og det er så vi NESTEN gleder oss til tingene nærmer seg en slags normaltilstand, der man slipper å prioritere bort konserter som ellers ville vært en selvfølge å få med seg. Men slik blir det jo når turneer som har blitt utsatt gjentatte ganger brått skal starte samtidig, og uansett er det bedre enn alternativet. En konsert som dermed strengt tatt burde dratt noen tusen flere til Oslo Spektrum denne junikvelden er likevel respektabelt fylt opp av glade hardrockere, selv om Norge i løpet av månedens første halvdel også inneholder konserter med bl.a. Whitesnake, Megadeth, Dropkick Murphys, Green Day, Guns n’ Roses og Judas Priest. Mange vanskelige valg og tunge prioriteter har vært gjort, og underveis har også haugevis av norske konsertelskere vendt nesa mot Sverige for å dra på festival.

Dermed er det en fryd å se seg rundt i Oslos storstue denne tirsdagen og se hvor mange som faktisk har dukket opp og hvor god stemning det er. Og er det noen som kan sørge for at stemningen øker, er det våre australske venner i Airbourne (7/10). Enten man kjenner bandet eller ikke, er deres ekstremt effektive aussieboogierock som skreddersydd for nettopp å varme opp et rockhungrig publikum, og her sitter AC/DC-riffene løst, glisene løsere og samtlige låter maner til taktfast klapping. Hva kan gå galt? Fra første låt, Ready to Rock, slår kvartetten fast at originalitet er oppskrytt (tittelen sier jo det meste), men glede er alt. Derfra går det slag i slag, og allerede under tredjelåta, Girls in Black, dedikert til “all you girls in the house”, tar frontmann Joel O’Keefe sin tradisjonelle parade gjennom publikum med gitaren sin, på skuldrene til en av bandets roadier. Med et bunnsolid band rundt seg, som sprinter rundt på scenen, vindmølle-headbanger og åpenbart fryder seg, er mannen den fødte rockestjerne, og selv om bandet har en litt mer grumsete lyd enn man kunne ha ønsket seg, står både innsats og materiale til høy karakter. Det er nok ikke til å stikke under en stol at de nok fungerer enda bedre på mindre klubb eller en utendørs festival, men det får bli neste gang.

Presis på minuttet klokka 21 går lyset atter ned i salen, og de digre svartsminkede øynene på sceneteppet foran oss begynner å lyse rødt. Etter en kort introtape faller teppet når bandet drar i gang Feed My Frankenstein, og vi er i gang! Scenen er overdådig dekorert som en slags skrekkfilmborg, og det tar ikke lang tid fra Alice Cooper (9/10) selv joiner sitt eminente band på scenen før det velter inn et stakkato – nettopp – Frankensteinmonster som raskt kjeppjages av en herre i bøddelhette. Dermed er essensen av de neste par timene fanget i løpet av få sekunder: allsanglåter, gøyalt horror-teater og et band som både låter og ser så bra ut at de alene overgår det aller meste der ute. Et lite minutt kan det virke som om vokalen til Mr. Cooper skal drukne i lydbildet, men det tar kort tid før dette rettes opp, og derfra er det relativt lite å utsette på lyden. Og når det gjelder stemmen til Old Black Eyes, er det åpenbart at ingen har turt å fortelle ham at den skal bli veikere med alderen.

Herfra får vi en ren skolering i hvordan et show og en settliste skal settes sammen, der det hoppes med lette bein mellom gammelt, nyere og skikkelig nytt. Riktignok er det lite som presenteres fra sistnevnte kategori, med bare en låt hver fra mannens to siste album, og begge disse unnagjort relativt tidlig i settet, men de sitter perfekt mellom klassikere som No More Mr. Nice Guy, Hey Stoopid og Be My Lover. Det er – som alltid – null kommunikasjon med publikum mellom låtene, noe som har blitt et av varemerkene til Alice, men det er ingen som savner noe “Hello Norway!” når vi står der og blir underholdt av rockens største entertainer. Det holder i massevis at han bytter ut “Detroit” med “Oslo” i teksten på Be My Lover, og vi er forlengst sjarmert i senk. Noe annet som alltid er gøy på en Alice Cooper-konsert, er hvordan han lar enkelte låter gli sømløst over i hverandre, og når Go Man Go – den klart beste låta fra sisteskiva Detroit Stories – nærmer seg det punktet i teksten der en vill biltur er i ferd med å ende i død og fordervelse, er det bare naturlig at den går rett inn i Under My Wheels. Hjerte!

Hele tiden skjer det diverse rundt mann og band på scenen, og under He’s Back (The Man Behind the Mask) kommer det selvsagt to tenåringsjenter inn på scenen, hvorav den ene brutalt drepes av selveste Jason fra Friday the 13th-filmene. Herlig! Perlene triller videre, og vi får Go to Hell, I’m Eighteen, Poison og Billion Dollar Babies i rask rekkefølge. Deretter frir de jaggu til den lille prosentandelen av oss som setter pris på mer enn bare de mest åpenbare låtvalgene med Roses on White Lace fra Raise Your Fist and Yell. Deretter har vår 74-årige helt fortjent en liten tur bak scenen for å ta seg en pust og la bandet stå i spotlighten på egenhånd en stund. Og dette fortjener de, for alle som en i bandet er superstjerner! Dette er musikere som aldri er redusert til et “backingband”, men behandles som likeverdige bandmedlemmer, og når de kombinerer et par “ordinære” soloer med et par snasne medleyer av materiale fra 70-tallskatalogen til Cooper, føles det aldri som et uvelkomment hvileskjær.

Når så Alice, nå iført tvangstrøye, vakler ut på scenen igjen, er det naturligvis dukket for flere hits og mer teater, og til tonene av Steven, Dead Babies, I Love the Dead og Escape får vi mer mørkt teater, og selvsagt ender det hele med at giljotinen trekkes fram så Alice kan halshugges. Frankensteinmonsteret fra første låt returnerer selvsagt under Teenage Frankenstein og deretter er det bare School’s Out som gjenstår, komplett med ballonger, konfetti og noe så uvant som en snakkende Alice – noe han selv gjør et poeng av – som introduserer bandet samt sin kone Sheryl, som underveis har både pisket og halshugd mannen sin. Her snakker vi kjærlighet! Og kjærlighet er akkurat det vi alle fylles av der siste rest av stemmebånd hos publikum tynes til den mest høylytte allsangen vi har hørt noensinne i Oslo Spektrum på siste refreng før en festaften er over og vi lykkelig konstaterer at noen ganger er de gamle både eldst og best. Velkommen tilbake når som helst, Alice!

Ord: Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Pål Bellis

 

[espro-slider id=15433]

 

 

Alice Cooper Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2022, Detroit Stories

 

Ghost @ Oslo Spektrum

Ghost
Spektrum, Oslo
30. april, 2022

 

Lørdag var det duket for en festaften av de store, hvor nok såvel Quentin Tarantino og Russ Meyer som Alfred Hitchcock og Aleister Crowley hadde storkost seg. Ja, og strengt tatt alle som liker god rock!

For det var kvelden for de cinematiske og seremonielle numrene. Vi snakker lørdag, nymåne, kvelden og natten til 1. mai, og en virkelig kraftpakke innenfor den mest underholdende okkultismen rocken har å by på. Noe mer subtilt enn annet, og la oss begynne med bandet som antagelig trenger en ordbok bare for å forklare betydningen av subtilitet. Det er noe tegneserieaktig over Twin Temple (7,5/10), og ikke bare på grunn av den særs underholdende tegnede videoen til Let’s Have a Satanic Orgy, men også på grunn av den gammeldagse fremtoningen deres, og ikke minst effektene de velger å benytte seg av. Alt fra outfits til musikkstil, tekster og sceneprops gir dem et nærmest karikaturisk uttrykk, som umiddelbart bringer deg tilbake til 50/60-tallets USA, og gammel americana. Og selv om de er selvuttalte satanister, som utfører både åpningsrituale (In Lvx) med hodeskalle, sverd, bjelle, opp-ned-korsing og “hail Satan”-tale, og avslutningsrituale (In Nox) med drikking av “blod” og mer til, så føles det liksom ikke så farlig. Det gjør heller at de kunne passet like godt inn med en av de mer “skumle” Disney’s Silly Symphonies-kortfilmene (som Skeleton Dance), som de kunne vært gjemt bort på en obskur samleskive Quentin Tarantino kom over i søken etter musikk til neste filmprosjekt. Og la oss ta for oss nettopp musikken deres; en slags blanding av rock & roll snytt ut av krysningen mellom 50 og 60-tallet, med en liten dæsj av surf-rock, eller som de selv kaller det: satanisk doo-wop. Uansett hva man velger å kalle det, det svinger og ikke minst så er det djevelsk fengende. Nevnte Let’s Have a Satanic Orgy er et klart høydepunkt (komplett med rosesermoni), sammen med Satan’s a Woman, mens frontkvinne Alexandra James virkelig får vist frem stemmeprakten på I’m Wicked. Den åpenbare sammenligningen for de historieløse vil være Amy Winehouse, men faktum er at hun slekter mer på Etta James og Nina Simone enn den avdøde briten. Sammen med gitarist og ektemann Zachary har de kommet opp med noe unikt og fengende, og godt hjulpet av livebandet deres gjennomfører duoen et særdeles passende åpningsrituale for kvelden. (Selv om noen av referansene går den yngre, og mer utålmodige garden hus forbi). Det gledes til å se dem igjen, og da forhåpentligvis med et lengre sett på en mindre, svett og mørk venue.

Neste seanse ble ledet av britene i Uncle Acid & the Deadbeats (7/10), et noe mer velkjent orkester på disse breddegrader. Om Twin Temple hadde pirret Quentin Tarantino, kunne Uncle Acid vært den hemmelige affæren til Alfred Hitchcock og Russ Meyer; der låtene deres forteller historier tuftet på gamle legender og klassiske grøssere. Låter som inneholder spenningen og den psykologiske nerven fra Hitchcock, og det voldelige, psykedeliske, seksuelle og b-pregede aspektet fra Meyer, dog med et noe lavere antall store pupper. For alle som hadde sett Uncle Acid før, som antagelig var en del gitt at dette var deres 12. opptreden på norsk jord, var det ikke noe nytt i godteposen denne gangen, bare en veldig hyggelig gjenoppsetting. Som Twin Temple gjør nok også Uncle Acid seg bedre på en litt mindre intim scene, men låter som 13 Candles, Ritual Knife og ikke minst I’ll Cut You Down bør være nok til å begeistre envher rockeentusiast åkkesom. En ting bandet skal ha for er at de er mestere i å skape den perfekte “gyngen”, som gjør at det er bortimot helt umulig å stå helt stille i deres musikalske nærvær. Bandet låt som vanlig seigt og fett, og den doble vokalen fra Starrs og Stokes funker fortsatt til å gi den passe creepy stemningen de higer etter, selv om undertegnede nok har sett dem mer inspirerte ved tidligere anledninger.

Så var turen kommet til kveldens hovedseanse Ghost (9,5/10), ledet av den siste i rekken av yppersteprester, Papa Emeritus IV. Etter å ha bli pirret med alle 14:51 minuttene av Misere Mei, Deus senket endelig lyset seg, og den nye åpningskomboen bestående av Imperium og Kaisarion dro showet i gang. Sistnevnte føyer seg godt inn i rekken med uimotståelig fengende låter Ghost har klart å spytte ut det siste drøye tiåret, og plasserer seg lett på “topp 5 Ghost-låter”-lista for undertegnede. Årets Impera-album har stort sett fått gode skussmål, og jeg vil si det er fortjent, mens det også er de som føler at de har blitt litt for lette og lystige i uttrykket. Selv synes jeg at en god låt er en god låt, og at det er forfriskende å høre bandet utvikle seg, fremfor å repetere den samme formelen hver gang. Selv om dét også kan funke til tider. Så må det også sies at det er på tide at promotører slutter å hause dem opp som et metalband, for det har de aldri vært, og kommer antagelig heller aldri til å bli, så mye har strengt tatt Tobias Forge sagt selv. For selv om rock og metalfamilien er stor og inkluderende, har vi også nok av elitister som rakker ned på enkelte band for ikke å være ekte nok, metal nok, osv. Og selv om det ikke burde bety noe, gjør ikke denne promoteringen bandet noen tjenester i så måte.

Men, nok om disse triste sutrekoppene, la oss heller bruke tiden på det som skjedde i Spektrum, og de som var der og koste seg. Et nært utsolgt Oslo Spektrum skapte nemlig et voldsomt liv, og allsangen runget til så nær som alle nummerne. Neste låt ut, Rats, var så absolutt et eksempel på dette, før vi fikk servert en av de tyngre låtene i katalogen, From the Pinnacle to the Pit. For de som følger Ghost på sosiale medier, så vet man at det de siste årene har blitt laget en hel historie om bandet, og ordenen til Papa Emeritus, en såkalt ‘origin story’, sluppet i både skrevet form og små videosnutter på Youtube. Den påfølgende låten, Mary on a Cross, ble i følge denne historien skrevet og fremført av Papa Nil på 60-tallet, og blir således introdusert som “a song my father wrote.” Deretter fikk vi den sedvanlige duellen mellom gitaristene under Devil Church, hvilket var underholdende nok, men også på grensen til å bli litt langdrygt. Og når vi først er inne på backingbandet Tobias Forge har med seg, så må det sies at det er et særdeles dyktig og velsmurt orkester bak maskene. Og når vi først er inne på maskene, så må det sies at det er en av de få tingene jeg ikke liker med denne generasjonen navnløse skrømt. Første generasjon med bare munkekapper og hetter var både småskummelt og i stil med Papa Emeritus, så også den litt mer stilrene andre generasjonen med de svarte plastmaskene, såvel som de to neste med sølvmaskene. Men så var det altså stopp. For selv om man vet at Forge er kjempestor Star Wars fan, så passer liksom ikke blandingen av Tusken Raider og Tie Fighter pilot helt inn med resten.

Det gjør derimot Hunter’s Moon, som fulgte etter Cirice, og som låter mye bedre live enn på studioversjonen, men som også passer mye bedre inn på Impera enn det den gjør som en enkeltstående låt. En annen låt som låter annerledes live er Spillways, hvor pianointroen er endret noe for å passe det generelle lydbildet, og dermed også mister noe av ABBA-pastisjen som er over den. Et trekk som jeg synes fungerte veldig bra, og det ga låta litt mer trøkk. Trøkk manglet absolutt ikke de fire neste ordentlige låtene, og det er seiersrekker som Ritual, Call Me Little Sunshine, Year Zero og He Is som gjør at Ghost er et av det siste tiårets aller største rockeband. Under den lengre instrumentalen Miasma fikk vi også stifte nærmere bekjentskap med nevnte Papa Nil, hvis glasskiste ble rullet ut på scenen, før han våknet til live og serverte oss låtens saksofonsolo. Så kom det som for min del faktisk ble konsertens lavpunkt, noe jeg ikke hadde trodd på forhånd. Mummy Dust er nemlig en knallåt på skive, og blir helt riktig presentert som kveldens tyngste, men det er også alt den har å fare med live. Det ganske melodiløse og nedpå refrenget gjør nemlig at låta aldri skaper noe voldsomt liv, og den blir litt daff.

Mer liv var det da over de fire siste låtene. Først ut var A-siden på Papa Nils singel fra 60-tallet, Kiss the Go-Goat, før vi får servert coveren deres av Enter Sandman fra fjorårets tributebonanaza til Metallicas selvtitulerte album. Noe unødvendig kanskje, all den tid Ghost har flere egne låter vi heller ville ha hørt, men vi sang nå høylytt med allikevel. De to aller siste låtene er kanskje Ghost sine to beste, og dermed kunne det knapt blitt noen bedre avslutning enn med Dance Macabre og Square Hammer. Før Enter Sandman passet Papa Emeritus på å takke alle for oppmøtet og innsatsen, både i salen, på scenen og bak scenen, og vi kunne vel neppe blitt mer enige enn da han uttrykte gleden over å endelig kunne samles på denne måten igjen. Ghost live anno 2022 har blitt en storslagen produksjon, og alle som trekker i tråder i kulissene, både bokstavelig talt, og figurativt, fortjener så absolutt applaus, for det har blitt et fantastisk skue, og en nær perfekt konsertopplevelse. Så får en bare håpe at ingen får noen fiks idé om å flytte dem til noen større venue neste gang, da alternativene der får en til å grøsse bare ved tanken.

 

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Terje Dokken

 

 

 

Ghost Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway, Imperatour - Europe 2022

 

 

Inferno Festival 2022 – Dag 4

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
17. april, 2022

 

 

Siste festivaldag gir ingen muligheter for hvile. Og takk for dét!

Det er festivalens siste dag, og det er ikke fritt for at en del av festivaldeltakerne begynner å bli litt slitne og frynsete. Det vi trenger nå, er litt rolig og avslappende musikk for å hvile ører og sjel. Neida, det vi trenger nå er selvsagt en solid dose brutal black metal fra Trøndelag, og det er nøyaktig hva vi får når WHOREDOM RIFE (8,5/10) erobrer scenen på Rockefeller. Bandet har seilt opp som en favoritt live de siste åra, og igjen lever de opp til dette ryktet. Saken er at i tillegg til å ha noen vanvittig fete låter som de framfører med en innbitt brutalitet og aldri er noe annet enn supertight, så har de en ulmende aura over seg av noe som lenge har vært mangelvare i black metal. De bringer rett og slett tilbake elementet av noe farlig, og i 2022 er det i seg selv forfriskende. Som en slags biker/viking/uruk hai-bande fillerister de oss alle med riff etter fordømt riff, og dét, mine venner, er akkurat den oppvåkningseliksiren vi trengte på palmesøndag!

En av de tingene Infernofestivalen er virkelig gode på, er å sørge for at ting aldri blir statisk og kjedelig. Selvsagt kunne de kjørt en ensrettet festival med 50 oldschool black metal-band, men hvor hadde moroa vært i det? Nei pokker heller, la oss heller holde folk på tå hev, og kjøre på med noen mindre trygge band underveis. Ingen trenger å like alt, og det er bare digg med noen innslag som kan virke polariserende. Og der har vi finske ORANSSI PAZUZU (8/10), som går under betegnelsen “psykedelisk kosmisk black metal”. Og denne gjengen gir blanke i konvensjoner der de hiver space rock, elektronika og eksperimentell støy/krautrock inn i miksen som tidvis inkluderer hele tre personer på keyboards! Det er definitivt ikke alle som setter pris på dette, men de av oss som lar oss fenge blir nær hypnotisert av bandets suggerende og flytende angrep på sanser og sinn, og når det hele er over er vi nesten litt svimle av det som nettopp har skjedd på scenen. Og kan dette være første trombone noensinne i Infernofestivalens historie?

Neste band er også et det er store forventninger til blant publikum. Og dersom noen ikke føler at disse ble innfridd, må det være fordi de ble slått i bakken av det massive soniske angrepet vi utsettes for når MYRKSKOG (9/10) entrer scenen og jevner hele Rockefeller med jorda! Makan til rundjuling er det lenge mellom hver gang man opplever, og vi rekker såvidt å konstatere at det faktisk bare er en trommis på scenen – for det høres ut som en dødsmaskin på stereoider – før gulvet forvandles til en klassisk circle pit! Siden det er 20-årsjubileum for bandets album Superior Massacre, får vi den skiva i sin helhet, i tillegg til noen utvalgte spor fra debuten Deathmachine, og når bandet går av scenen etter å ha meid ned all motstand er det bare å skrape opp restene av publikum fra gulvet.

Nå som alle var kommet ordentlig til hektene, var det klart for litt deilig tysk FRASH HATE METAL! Stemningen er på topp når våre tyske helter i KREATOR (9,5/10) går på scenen. Frontmann Miland “Mille” Petrozza er i fyr og flamme under livedebuten av låta Hate Über Alles. Bunnsolid levering, må vi si. Neste ut på agendaen under den lysbelagte scenen er Phobia, og her får vi endelig noe allsang. Mille er også lysten på å teste publikums engasjement på bevegelsesfronten: “I want to see you people fucking moshpiting Norwegian-style for me, right now,” eller noe i den duren. Det overrasker litt hvor mye energi folk fortsatt har på festivalens siste kveld, men igjen; alle som har sett Kreator live tidligere vet hvilken rå energi de klarer å produsere. Applausen vokser i takt med låtene, og det er heller ikke akkurat mangel på sterke titler. I settet har vi høydepunkter som 666 – World Divided, etterfulgt av Enemy of God. Under avslutningslåta Pleasure to Kill dynkes Rockefeller i konfetti, og publikum eksploderer for n’te gang i jubel og moshing. Alt i alt var konserten akkurat det folk kom for, og Kreator leverte varene til sultne fans!

Etter en episk maktdemonstrasjon av en konsert fra de gamle tyske thrashmesterne, bar det for siste gang denne fantastiske utgaven av Inferno ned i kjelleren på John Dee for å se ORDER (8/10). Denne utgaven av Order inneholder flere særdeles kjente fjes fra den norsk metal scene, intet mindre enn to av de originale medlemmene fra Mayhem i Kjetil Manheim (trommer) og Eirik “Messiah” Norheim (vokal) som begge var å se på festivalen som menig publikum gjennom hele uka. Stig Amundsen trakterer bassen, og med evigunge Anders Odden på gitar vet man at det musikalsk brutale er i varetatt. Etter fjorårets etterlengtede fullengder The Gospel visste publikum at orden i black metal-rekkene skulle gjenoppstå og Order sviktet selvsagt ikke! Brutal black metal med innslag av heks (!) på scenen var det vi fikk servert. Og mer vil vi ha!

Å kalle årets INFERNO FESTIVAL (11/10) en suksess er mildest talt en underdrivelse, og den kombinasjonen av lykke, vemod, utmattelse og lengsel etter mer som preger publikum når de fire (eller fem, eller seks) dagene med festival ubønnhørlig er over er akkurat det vi alle hadde håpet på. Nå er det bare å glede seg til neste års Inferno, og i mellomtiden har vi heldigvis en lang og deilig festivalsommer foran oss. Takk for i år!

Ord: Espen Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Pål Bellis (Oranssi Pazuzu/Myrskog/Kreator), Allan Larsen (Whoredom Rife) og Terje Dokken (Taake)

 

[espro-slider id=15234]

 

Inferno Festival 2022 – Dag 3

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
16. april, 2022

 

Dag tre, og høydepunktene står fortsatt i kø.

På Infernofestivalens tredje dag inntok nok et rutinert band Rockefeller, og nå snakker vi et band med over 30 års fartstid, nemlig nederlandske ASPHYX (8/10). De kom på scenen og lot ikke vente på seg før de sparket fra med musikk av ypperste klasse. Bandets unike kombinasjon av doomete riff og klassisk dødsmetall tar seg særdeles godt ut denne aftenen. Åpningslåta The Quest of Absurdity fikk en varm mottakelse og deretter gikk det slag i slag med nytt og gammelt materiale. De klarer å holde energinivået både i seg selv og publikum gående under hele gigen, og det er ikke et eneste dødpunkt til tross for stemningsskifte i flere av låtene. Det var trøkk i hver eneste låt, og lørdagen får dermed en meget verdig start på kvelden.

Så er det på tide med litt herlig sognametal, og VREID (7,5/10) sparker i gang settet med låta Wild North West, fra deres nyeste skive med samme tittel (som Metal Hammer Norway også ga full pott til!). Sogndølene har lekt med diverse retninger innen metall i en årrekke, og med elementer fra rock ble de et friskt pust innen ekstremmetallen med deres “black ‘n roll”. Visuelt sett er intensiteten som kjennetegner bandet desidert til stede, og det hele er fortsatt veldig “Vreid”.. “Kom igjen, Oslo! Kom igjen folkens, nå må dere være med!” kommer det fra vokalist Sture relativt tidlig i settet. Det er først når konserten passerer 20 minutter at Jarle “Hváll” godsnakker til publikum på engelsk for “blackpackerne” sin skyld. Da får vi bl.a. vite at godeste Stian “Storm” nylig klarte å ødelegge en gitar datert anno 1966. Uhellet som oppstod var dog ikke ødeleggende for selve konserten, og høydepunktet Paint it Black – Rolling Stones-cover, i tilfelle noen har sovnet i timen – spilles deretter i all sin prakt! Alt i alt en herlig konsert med mye varme og sjarm.

Etter en liten hvil er det på tide med et av de bandene mange virkelig har sett fram til denne fredagen, og her er greia, folkens: Man vet man har noe brutalt i vente når svenske MARDUK (9/10) allerede fra første sekund hisser opp publikum med låta Werwolf. Det tar ikke særlig lang tid innen moshingen starter til det er bra med trøkk i piten. Tempoet, sinnet og riffene blir skrudd opp noen hakk når The Hangman of Prague spilles – og det er ganske så suverent lydmessig! Trommisen Simon Schilling har i tillegg et vanvittig driv som får resten av lasset til å barske seg frem. Det er ikke noe nytt at folk drar på konsert med ulike forventninger og preferanser, men som anmeldere plasserer vi oss som regel nokså strategisk for å få med oss det som skjer på scenen. Totalopplevelsen av lyden spiller også en viktig rolle. Det er derfor sjeldent at vi befinner oss midt i piten, men her måtte vi jammen gjøre et unntak for å komme tettest mulig innpå scenen for en mer intim konsertopplevelse. Midtveis i settet med låter som Beyond the Grace of God, The Funeral Seemed to be Endless og Viktoria, virker det som nerven, intensiteten og innsatsen fortsatt er intakt – noe av det viktigste på konserter, spør du oss. The Sun Has Failed, World Funeral og Wolves ble spilt mot slutten av konserten, og det var mildt sagt en god opplevelse. Vi skulle gjerne hatt noen låter fra Panzer Division Marduk, men det vi fikk servert var fortsatt meget overbevisende.

Atter en gang våger vi oss ned i kjelleren en tur for å få med oss dagens siste band på John Dee, og det er ikke noen hvem som helst. Kort fortalt: I 1991 ser bandet dagens lys for første gang. Noen år senere går de i oppløsning før noen av medlemmene starter opp bandet Khold. I 2006 blir TULUS (8/10) gjenopprettet av Blodstrup og Sarke, som senest i 2020 kom med nytt materiale. Nå blir dette faktisk tredje gangen vi får gleden av å se de spille på Inferno, og køen for å komme seg ned på John Dee er lang. Laaaaaang. Inneklemt ved miksebordet får vi oppleve nevrotisk og til dels primitiv black metal av ypperste klasse. Første låt ut er en drivende og dundrende godbit. Lyden svinger det også godt av! Stemningen er iskald og gir til tider frysninger til tross for at svetten renner der man står. Det fungerer, men vi blir likevel blir ikke 100% forført. Et tettpakket lokale vitner dog om at de fortsatt anses som et kultband i undergrunnen.

Også denne kvelden avsluttes med en av ekstremmetallens største inspiratører og stilskapere, og i kveld er det Norges viktigste band innen sjangeren som står for tur. De fleste vet allerede hva som blir levert når det gjelder settlista, men det er umulig å bli skuffet når MAYHEM (9,5/10) er i toppform. Og dét er de så til de grader! Vi får altså et tredelt sett, der første del er tilegnet bandets “nyere” utgivelser, og med det mener vi skivene fra de siste 25 årene, selvsagt med flere innslag fra bandets siste album, Daemon (2019) samt et spor fra fjorårets “overskudds”-EP Atavistic Black Disorder/Kommando. Å si at Mayhem anno 2022 låter bra er som å si at det er litt kaldt på månen. Dette bandet er nå en brutal maskin, og så samspilte at de fleste andre låter som skramlepunk i forhold. Og de leverer med en slik total autoritet at det er en fryd å overvære. De kunne faktisk ha spilt et sett med 100% nytt materiale uten at noen hadde vært misfornøyde, men slik blir det jo ikke. Etter en kort pause heises De Mysteriis Dom Sathanas-banneret ned bak scenen, og vi får et kort sett med låter fra albumet mange regner som tidenes viktigste black metal-utgivelse. Deretter er det bare sjarmetappen som gjenstår, med fire låter fra der det hele startet, nemlig EP’en Deathcrush. VI noterer oss en solid hjemmeseier, og svever lykkelige ut av lokalet for å få litt hvile før festivalens siste dag.

 

Ord: Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15188]

 

Inferno Festival 2022 – Dag 2

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
15. april, 2022

 

 

Dag 2 på Inferno byr på mer moro. Og er de gamle eldst denne dagen også?

Alltid ulastelig dresskledde HAMFERÐ (8/10) fra Færøyene åpnet Langfredag på Rockefeller på det som for mange var Inferno 2022 sin sterkeste dag. Og hvilken åpning av de færøyske doom-mesterne! Metal generelt og de ekstreme grenene spesielt handler i stor grad om atmosfære og stemning, og der er Hamferd med sin miks av færøyske folketoner, tradisjonell doom samt death metal noe av det bedre vi kan legge i doom/death metal-kategorien. Vokalist Jon Aldara synger både clean og growlevokal, og veksler uten anstrengelser mellom begge måter å synge på. Aldara er bandets utvilsomt sterkeste kort, med sin distinkte såre og rå stemme. Etter en majestetisk opptreden foran et som vanlig glimrende Infernopublikum, er det lov å glede seg til nytt album og et mer takknemlig spilletidspunkt på kommende års festival.

De virkelige norske viking metal-veteranene – Enslaved får ha oss unnskyldt et lite øyeblikk – fulgte opp Hamferd sin konsert med en energisk opptreden foran et ekstatisk Infernopublikum. Fra oppstarten i 1993 via fjorårets glimrende album North Star til påskens opptreden har vokalist Frode Glesnes vist alle andre i genren hvordan det skal gjøres. Bandet har en herlig miks av veteraner i nevnte Glesnes og Gerhard Storesund, som har gjort og sett alt og vært med fra begynnelsen, og yngre sultne musikerne i Tom Enge og ikke minst den svært solide gitaristen Ole Sønstabø. Sistnevnte er et funn for EINHERJER (9/10), og galvaniserer både medmusikanter og publikum med utsøkt gitarspill. For en fornøyelse det var å oppleve Einherjer spille alt fra eldre låter til allsangvennlige Mine Våpen Mine Ord fra 2018-albumet Norrøne Spor.

Etter en pust i bakken, er vi på plass igjen foran Rockefeller-scenen akkurat i tide til at VED BUENS ENDE (7,5/10) går på scenen. Framføringen er av høyt kaliber, og det er ingen tvil at det er samspilte og dyktige musikere som står på scenen. Lydmessig er det heller ikke noe å klage på fra mitt ståsted. Stemningen er alvorlig, atmosfærisk, fortryllende og brutal på en og samme tid. Dessverre er ikke den fysiske dynamikken mellom bandmedlemmene like sterk som den musikalske, noe som etter hvert smitter over til publikum.

Etter dette våget vi oss ned på John Dee igjen for et lite dypdykk inn i mørket. I undertegnedes øyne er stemning og atmosfære noe av det viktigste for å løfte en gig fra å bli noe mer enn en bare en ordinær musikalsk opplevelse, og kanskje alfa og omega når det kommer til sjangeren black metal. Det holder liksom ikke at man spiller mørk, dyster musikk om det ikke ser ut som man mener noe med det. Scenen på John Dee hjelper franske THE GREAT OLD ONES (9/10) med en spartansk og dunkel belysning, og bandet klarer å utnytte den intime scenen på en utmerket måte. Kvintetten er sterkt inspirert av HP Lovecrafts verk, noe som preger alt fra tekster og artwork til de mystiske kappene de går kledd i. Med dette sagt skaper de dermed en mørk, mystisk og til tider nesten illevarslende stemning der de står. Vi hadde ikke blitt overrasket om Cthulhu selv hadde dukket opp i en røyksky på scenen der og da. Alt i alt en strålende konsert!

GORGOROTH (8/10) har holdt det gående helt siden starten av 90-tallet, og av originalbesetningen er det kun Infernus som gjenstår. Bandet møtte et særdeles folksomt publikum – kanskje det mest folksomme så langt i festivalen. Chopins berømte begravelsesmarsj passer utmerket som intro før Bergtrollets Hevn penetrerer øregangene med en solid dose black metal. Det låter rått og aggressivt samtidig som det fenger noe vanvittig, en oppskrift Gorgoroth alltid har hatt et solid grep om! Musikk av denne typen skal være grumsete, klokkeklar lyd ødelegger stemningen. Lyden i kveld var ikke direkte dårlig, men jeg må påpeke at det er stor forskjell på grumsete lyd og grøtete lyd. Trommene stjal mye av lydbildet, men dette jevnet seg heldigvis litt ut etter hvert som vi flyttet på oss i lokalet.

Også denne kvelden er det noen av scenens virkelige veteraner som skal få æren av å avslutte ballet, og få band fortjener den betegnelsen mer enn selveste VENOM (9,5/10). Bandet som kom opp med begrepet “Black Metal” står endelig på Inferno-scenen i sin egen grimme majestet, og dermed er det duket for en real dose MORO! For om bandet strengt tatt ikke kan regnes som ekstreme i det selskapet de har på denne festivalen, er det ingen som bryr seg om dette – aller minst Cronos og hans to kumpaner. Og av dagens besetning er den mest stabile bandet noensinne har hatt, er lett å høre fra de fyrer i gang med selveste Witching Hour! Det er like lett å skjønne at denne gjengen har det vanvittig gøy der de veksler mellom gamle slagere og nyere godbiter som The Death of Rock’n’Roll og Antechrist. Selvsagt er det dog klassikerne fra de første skivene som får den største jubelen, og det er både allsang og andre gledesutbrudd når låter som Bloodlust og Countess Bathory romler ut over mengden. For ikke å si Welcome to Hell, som kunne vært ekstranummer, men fyres av allerede midtveis. Det hadde selvsagt vært artig med f.ex. Too Loud (For the Crowd) eller Nightmare, men når de avslutter kvelden med selveste låta Black Metal og deretter gir oss In League with Satan er det ingen som klager. På noe som helst.

 

Ord: Ingar Ulltveit-Moe, Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15180]

 

Inferno Festival 2022 – Dag 1

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
14. april, 2022

 

Dag 1 – Nykommere og veteraner imponerte på Infernos første dag!

Etter to skrinne år med “familiepåsker”, isolasjon, masker og annet herk, var det en vidunderlig følelse å få på seg årets første festivalarmbånd og tre inn på Rockefeller for å nyte noen dager med metal, mørke og masse moro. Endelig skulle vi atter få oppleve det som for så mange av oss har vært den viktigste påsketradisjonen av dem alle gjennom en årrekke: Infernofestivalen! Eller, som både vi og veldig mange andre sa i det vi kom inn dørene og gjentok som et mantra gjennom hele festivalen – det var godt å være hjemme igjen!

For noen hadde festivalen allerede vart i både en og to dager da dørene på Rockefeller åpnet torsdag ettermiddag, for det hadde vært metalkonserter i byen både tirsdag og onsdag, men det forhindret ikke hordene å komme tidlig til første offisielle festivaldag for å få med seg første band ut. Noen hadde til overmål startet noen timer tidligere med klubbkonserter på Vaterland, så det var aldri noen tvil om at iveren etter å hylle mørkets makter blant venner og likesinnede med en forfriskning i hånda var helt på topp. Og om stemningen var høy i salen, var det åpenbart at første band ut på hovedscenen også var heltente. Akkurat dét har strengt tatt alltid vært et av kjennetegnene til DJERV (8/10), men æren av å få åpnet den første festivalen på tre år så ut til å ha gitt bandet et lite ekstragir. Vokalist Agnethe Kjølsrud er og blir en av nasjonens ubestridt beste frontfigurer, og nå slo det nesten gnister av henne, så intenst og energisk leverte hun! Det er også en fryd å notere at bandets nye låter sitter som ei kule, og når de i tillegg krydrer med låter fra Agnethes gamle band, Animal Alpha, er det ingen som tenker på at det fortsatt er tidlig ettermiddag utenfor. Vi er nemlig på festival igjen!

Det skal allerede senere denne dagen vise seg at det kan bli vrient å komme seg ned på John Dee, men såpass tidlig er det fortsatt relativt siviliserte tilstander som hersker når vi tar trappa ned for å få med oss franske REGARDE LES HOMMES TOMBER (7/10). Deres tunge og atmosfæriske post-metal noire er av den mer meditative sorten, men faller åpenbart i smak hos de fleste. Dette er på ingen måte lite umiddelbar musikk som enkelte andre band på plakaten, men et flott innslag på en variert plakat. Det noteres at disse klart skal sjekkes ut igjen dersom de kommer tilbake som headlinere.

Så bærer det opp til storsalen igjen for litt deilig norsk dødmetall. Et band som ikke akkurat har overøst oss med utgivelser i løpet av de godt over 30 årene siden debuten, men som låter like vitale som noensinne, er CADAVER (8/10), og de blir festivalens første kroneksempel på hvor tight og fett en trio kan låte. De er dog eneste med ståbass på scenen, og denne trakteres av samme mann som på den 30 år gamle skiva In Pains, Eilert Solstad, for anledningen iført klassisk pestmaske og -antrekk. Og vi får både låter fra denne og samtlige av de andre skivene deres (riktignok med unntak av Discipline, fra da bandet hadde et “Inc” bak navnet), samt noen små anekdoter og gledesytringer fra Anders “Neddo” Odden, som har veldig mange grunner til å være glad for å stå på denne scenen. Underveis blir det også tendenser til moshpit, så igjen er åpenbart band og publikum like happy.

Nede på John Dee er det duket for dyster dansk death/doom, og Satan, hvor det låter SKIDE FEDT! Med kun to album og en demo under beltet, har KONVENT (10/10) allerede rukket å bli en real snakkis, og må kunne sies å være siste spiker i kista når det gjelder dansk metals tidvis dårlige rykte. For her stemmer alt! Seige, sludgy riff som maner til seriøs gynging, et blytungt sound som gir det hele et ekstra sort svøp og låter som både hypnotiserer og river publikum med. Når de til overmål stiller med en vokalist som både growler og skriker så ryggmargen får gåsehud, er det bare å gi seg over totalt. Ettersom de er danske, er det uunngåelig at det kommer et og annet “Kamelåså”-rop fra publikum, men dette er bare tegn på ren entusiasme, og her er det tydelig at bandet har funnet et nytt hjem, og når de forlater scenen har de noen hundre nye ihuga fans. Her kunne jeg lett ha latt være å nevne at de fire bandmedlemmene er kvinner, men hvis det er noen mulighet for at dette faktum kan inspirere flere jenter til å plukke opp instrumenter og mikrofoner og øse på, er det likevel verdt å ta med. Nå er det bare å glede seg til å se bandet når de kommer tilbake til Norge for å spille på Midgardsblot!

Vi vandrer opp igjen, for å få med oss neste band ut på Rockefeller-scenen. Folk strømmer fort til hovedscenen når introen igangsettes. KAMPFAR (8/10) er tredje band ut som får æren av å spille her oppe for dette “infernoet av sorte sjeler”. Frontfigur Dolk står sjeldent stille og vet desidert å skape liv både på scenen og blant ivrige fans. Han velger å “snakke norsk, for faen” før Troll, Død og Trolldom spilles. Deretter blir vi informert om at dette er fjerde gangen de spiller på Rockefeller (ja, vi måtte faktasjekke på setlist.fm). “Jeg må bare si: Fy faen, så deilig å komme hjem igjen!” – Ja, vi syntes også det var deilig å ha Kampfar “hjemme” igjen. Gutta på scenen storkoste seg og det gjorde publikummet også.

Med unntak av to intetsigende EP’er utgitt under pandemien har ikke soloprosjektet til Emperors Vegard Tveitan levert noe som helst siden forrige studioalbum Amr i 2018, som var forrige gang IHSAHN (3/10) spilte på Inferno. Det var derfor overraskende at festivalen valgte denne bookingen, og skuffende at de fikk en såpass god plassering (etter Kampfar og før headliner Hellhammer/Triumph of Death) Skjærtorsdag. At industrimetalen deres strengt tatt ikke passer inn på Inferno er ille nok, men hvorfor velger bandet å bruke tid på å spille en elendig cover av Iron Maidens Wrathchild?! Hele settet til bandet bar preg av at de egentlig burde vært andre steder, og med mindre årets opptreden er forhåndsbetaling for 30-årsjubileet til Emperors In the Nightside Eclipse i 2024 så forstår vi lite av Ihsahn på Inferno i år. Helt klart festivalens svakeste, og utrolig skuffende utført fra en av black metallens beste og mest innflytelsesrike musikere.

Allerede før Ihsahn forlater scenen er det stappfullt nede på John Dee, og kø for å slippe ned trappa til John Dee. Heldigvis klarer vi å karre oss ned i tide til å se det hemningsløse tomanns-angrepslaget fra Sveits som skal avrunde kvelden der nede. BÖLZER (8,5/10) har ingen begreper om ordet “kompomiss”, og harver løs som om de ikke var to, men to tusen demonbesatte zombier i bulldosere med kun det mål for øyet å utslette alt liv i sikte. Utrolig nok klarer de i stedet å sørge for at det blir mer liv i et publikum som på dette tidspunktet begynner å merke at det er lenge siden sist de sto så mange timer på konsert. At to mennesker skal klare å lage så mye lyd grenser til det naturstridige, men vi elsker det, og er nå oljet og klare for kveldens headlinere.

Klokka 23:30 er det duket for en skitten musikalsk opplevelse på Rockefeller, i ordets beste forstand. TRIUMPH OF DEATH (10/10) var booket inn for å levere godbiter signert legendariske Hellhammer. Bandet, som frontes av Hellhammer-originalmedlem Tom G. Warrior, hadde full støtte av en dedikert fanskare spredt over hele lokalet. Vi var spent på om det “stygge” lydbildet vi får servert på plate lot seg overføre til scene uten å bare bli støy. Heldigvis viste det seg å funke aldeles utmerket. Messiah, Massacra og The Third of the Storms (Evoked Damnation) var opplagte høydepunkter. I tillegg dro de også på med Visions of Mortality fra Celtic Frost-skiva Morbid Tales. Det var ingen tvil om at Triumph of Death leverte varene her. Med en øl i hånda var det bare å stå og kose seg glugg i hjel resten av kvelden! Opptredenen ble rett og slett en eminent avslutning på torsdagens Inferno.

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15173]

 

The Hellacopters @ Sentrum Scene

The Hellacopters
Sentrum Scene, Oslo
27. april, 2022

 

Noen ganger klaffer alt. Som når april er på hell, du vandrer inn på Sentrum Scene for første gang på år og dag (savn!) for å dra på en konsert som egentlig skulle vært for LENGE siden, og allerede før du rekker å komme mer enn noen meter inn er det så mange kjentfolk og så god stemning at det er som å være på reunion med kompisgjengen fra ungdomstida. Og på en måte er det jo akkurat det vi skal også, for i kveld skal vi jo se et band som var borte lenge fra livene våre, men alltid har vært der i hjertene våre (og på playlistene våre)! Når lysene senker seg, og vi står godt plassert i mengden, er det dermed en sitrende glad forventning som hersker i lokalet.

Kveldens konsert var en av de mange som måtte utsettes på grunn av covid, og selv om det naturligvis har vært kjedelig å vente, har denne utsettelsen ført en god ting med seg: et flunkende nytt – og glimrende – album. Så når scenelysene skrus på, lyden av rotorblader erstattes av elektriske gitarer og The Hellacopters (10/10) offisielt melder sin tilbakekomst på norsk jord, er det til tonene av den formidable åpningslåta Reap a Hurricane fra bandets nyeste epos, Eyes of Oblivion. Dermed er tonen satt, terningen er kastet og det er duket for en triumfferd i Rockens tegn! Etter et hopp tilbake til 1997 med Alright Already Now, er det allerede duket for en av mine personlige Hella-favoritter, Carry Me Home, og glisene rundt meg er nå så brede at en utsolgt sal står i fare for å pådra seg akutt kollektiv kjevekrampe.

Vi vet jo at The Hellacopters er så tighte og leverer et såpass formidabelt øs at de setter det beste av andre rockeband totalt i skyggen, men mon tro om de ikke faktisk har blitt enda noen hakk hvassere siden sist vi så dem? Tatt steget fra fyrverkeri til atombombe, for å si det sånn? For her har vi en gjeng som briljerer uten å være musiserende flashy, og det gjelder samtlige bandmedlemmer! Nyeste medlem, Dolf “Datsun” De Borst, med kledelig bart holder kompet oppe sammen med trommis, og den ene av to konstante Hella-medlemmer, Robban, og som rytmeseksjon fungerer de som et adamantium-skjelett for dette rock’n’roll-beistet. Anders “Boba Fett” Lindström er mannen som hele veien sørger for tangent-krydder og tilfører bandet dette ekstra som skiller dem fra resten av de såkalte Scandirock-bandene kan det være sofistikasjon? Og gjennom riff etter riff, låt etter simplistisk genial låt, står Nicke Andersson i front med den ytterste selvfølgelighet, men uten å gjøre noe stort nummer ut av at han ikke bare er gudbenådet låtskriver og gitarist, men etter snart 30 år fortsatt evner å overgå seg selv som vokalist. Kroneksempelet på dette er låta So Sorry I Could Die fra sisteskiva, en låt så mesterlig dryppende av hjerteblod, smerte og pur SOUL at det er direkte imponerende.

Det hele er en eneste gedigen hitparade, der høydepunktene står i kø, og låter som Toys and Flavors, Everything’s On TV, The Devil Stole the Beat from the Lord, Down on Freestreet og nydelige No Song Unheard følger hverandre like treffsikkert og hardtslående som knyttneveslag fra Muhammad Ali. Vi får nytt og gammelt sømløst side om side, gjerne ispedd litt ekstra snadder, som når de hopper inn i en snutt av Roky Erickson-klassikeren Night of the Vampire. Og det er ikke til å komme fra at det alltid er trivelig å høre svensker som står på en scene og roper “OSCHLO” med deilig tjukk østkant-”L”! Når et velkjent piano annonserer åpningen av signaturlåta By the Grace of God, har den gleden vi kjente på begynnelsen av kvelden forlengst gått over i total eufori. Dermed kunne bandet ha kommet på scenen igjen og sunget Astrid Lindgren-viser eller lest værmeldingen, og ingen hadde vært sure. Åpenbart er det ikke dette de gjør, for de har jo spart noen reale godbiter til oss. Dermed ender denne mesterlige oppvisningen i Rock med et realt trippelpunch i form av Hopeless Case of a Kid in Denial, I’m in the Band og – selvsagt – (Gotta Get Some Action) Now! og det er bare å erklære seier ved knockout for de regjerende mestrene i Rock – The Hellacopters!

Og dersom du trodde jeg helt hadde glemt en av kveldens største stjerner, tar du selvsagt feil. Dregen fortjener nemlig mer enn bare en liten bisetning, der han oser glede og autoritet fra han entrer scenen på krykker med det ene beinet i gips etter å ha brukket det nylig. Han er nødt til å sitte gjennom hele konserten, og den intensiteten han likevel klarer å fremvise er helt vanvittig. Underveis når det tar av som mest, kan vi se hvor lyst den mannen har til å stå, og det er nesten så det ser ut som han skal til å reise seg ved et par anledninger. Faktisk er hans innsats så til de grader magisk at jeg var fristet til å gi konserten 11 poeng av 10 mulige! Band som treffer så bra på alle punkter fra spilleglede og attitude til låter og samspill er sjelden vare, og jeg gleder meg allerede til å se dem igjen til sommeren. Og det bør du også!

Ord: Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15133]

 

The Hellacopters Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2022

Enslaved @ Rockefeller

Enslaved
Rockefeller, Oslo
05.11.2020

 

De fleste er sannsynligvis sulteforet på metalkonserter, og de fleste band er ikke bare sulteforet i ordets rette forstand, men også sulteforet på å spille for et publikum. Noe Enslaved skulle bevise foran et vel distansert Rockefeller denne kvelden.

Sosial distanse og den heller uvante settingen skulle så visst ikke legge noen demper på stemningen, og Enslaved spilte som om det skulle være deres siste konsert. Noe som nå også dessverre ser ut til å stemme for en stund. Nok om det og la oss snakke om konserten. Et av norges desiderte viktigste ekstremband har mye å ta av når det gjelder låter, men kvelden var i hovedsak viet låter fra deres siste album Utgard. Et album som har høstet udelt positive tilbakemeldinger og har blitt kalt nordisk magi. Hvilket låta Urjotun er et godt eksempel på.

Pokker ta for en opplevelse denne låta var live. Her snakker vi magi! En fantastisk låt som i likhet med resten av deres siste album viser et band i evolusjon, og som er noe langt mer enn bare ekstremmetal. Samme gjaldt Jettegryta, en nesten euforisk opplevelse live, og la oss heller ikke glemme Homebound. En låt som nesten inneholder alt. Kraft, drama og bunnløs energi. Resten av den imponerende men litt korte settlista viste også at Enslaved er et av våre fremste liveband, ikke bare på grunn av låtmaterialet men også på grunn av dynamikken innad i bandet og evnen til å formidle.

Vi fikk også servert noen “gamle” smakebiter i form av Havenless, 793 (slaget om Lindisfarne), Return To Yggrasil og Fusion Of Sense And Earth for å nevne noen. Enkelte savnet kanskje eldre og flere låter fra tidligere verk, men rent personlig synes jeg settlista fungerte utmerket. Ihvertfall for en som er mer tilhenger av bandets mer progressive side. Men det hører også med til historien at dette var en “dobbeltkonsert” og at Enslaved kjørte to sett med litt forskjellige låter. Uansett hvilken du var på kunne du umulig ha blitt skuffet.

Enslaved leverte et forrykende show som både var ekstremt brutalt, vellåtende og stemningsskapende (ordet magisk har jeg allerede brukt) og jeg tror de fleste som var innenfor Rockefeller sine vegger klarte å glemme koronahelvetet for en stakket stund. Lydmessig satt det meste som en kule og til tross for moderate begrensninger og et maks antall publikum på 200 så synes jeg ikke dette spilte inn på hverken lyden eller atmosfæren. Noe Enslaved skal ha all ære for. Det var helt åpenbart at de var over middels spillesugne og det smittet over på publikum som sannsynligvis tar med seg dette som et av årets høydepunkter og som en real boost inn i en ellers så grå hverdag. Kort og godt en fantastisk konsert. (9/10)

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=14128]

 

Fixation – Global Suicide EP

Fixation
Global Suicide EP
Indie Recordings

 

Å være plateanmelder innebærer en god porsjon nysgjerrighet og ikke minst tålmodighet. Det er mye rart en skal høre igjennom, men noen ganger er man så heldig at det plutselig dukker opp en skikkelig uventet og positiv overraskelse. Jeg understreker noen ganger, for det er ikke til å stikke under en stol at det jaggu er mye å lide seg igjennom også. Jeg skal slutte å gå rundt grøten og komme til poenget.

Fixation kommer fra Tønsberg og låter som en million dollar. Her er det så mye talent at det nesten er rørende, og for en vokalist dette bandet har i Jonas Hansen! Det er rett og slett en åpenbaring. Makan!!

For å gi en liten pekepinn så befinner Fixation seg i samme landskap som Muse, Soen og ikke minst Leprous. Likevel vil jeg understreke med store og fete streker at Fixation har klart bragden å skape sitt eget uttrykk. Presseskrivet sier metalcore, men dette er langt i fra metalcore og når bandet i samme presseskriv blir sammenlignet med blant annet Bring Me The Horizon så lurer jeg litt på hvem som har drukket på jobb? Misvisende vås og sannsynligvis et salgstriks som virker mot sin hensikt. Allerede etter første låt Neurosis, satt jeg og måpte med åpen munn. Hva faen er dette for noe? Riktignok er dette bare en EP, men de fire låtene de leverer her holder meget høy klasse. I tillegg er det så fett produsert at dette ikke står tilbake for noe. Men det som fanger meg mest bortsett fra en glitrende vokalist er det mektige lydbildet og strukturen i låtene. Dette er faktisk stor låtskriverkunst. Herlige arrangementer som skaper en dynamikk og atmosfære i låtene som jeg sjeldent har hørt fra et norskt band tidligere.

Pompøst ja, men gjort på en mesterlig måte uten at det blir påtatt. Lettere fordøyelig enn nevnte Muse og Leprous er det også, men langt fra kjedelig av den grunn. Nå ble det mye skamros, men det er jaggu velfortjent. Her har vi et band som tør å tenke unorsk og drite i alt som heter jantelov. For det er ikke til å stikke under en stol at enkelte i musikkpolitiet her på berget hånler av unge band som låter “kommers” eller befinner seg i en politisk ukorrekt musikkgenre. Men som sagt dette låter som en million dollar og hvis ikke disse gutta blir noe virkelig stort så skjønner jeg ingenting! (9/10)

 

Pål J. Silihagen

 

 

Vicious Rumors – Celebration Decay

Vicious Rumors
Celebration Decay
Steamhammer

 

Det begynner å bli svært lenge siden storhetstiden til Vicious Rumors på 80-tallet, og sjefen sjøl, Geoff Thorpe, har sammen med Larry Howe (trommer) vært de eneste overlevende på skuta. Til tross for hyppige skifter i besetningen har bandet klart å skrape sammen stort sett gode utgivelser også etter bandets siste virkelige gode skive Word of Mouth, som også var den siste med fenomenale Carl Albert på vokal. Nok om det. På bandets 13. album har det tydeligvis skjedd saker og ting. Det mest positive er at låtene er gjennomgående sterkere enn på forgjengeren Concussion Protocol. Produksjonen er også langt bedre, med mye mer saft eller trøkk om du vil. Det låter rett og slett skikkelig metal. Det er helt tydelig at dynamikken også er langt bedre i bandet, ettersom samspillet mellom gitaristene Thorpe og “nykommeren” Gunnar DuGrey virkelig glitrer.

Et stort pluss i boka går også til vokalist, Nick Courtney, som tilfører låtene det lille ekstra med et kraftig og variert stemmespenn. Her får du både høye balleklem-skrik og dype testosteron-brøl. Skal jeg trekke frem noen enkeltlåter så må det bli tittelsporet samt Long Way From Home, Arrival of Desolation og Death Eternal, som viser et virkelig vitalt Vicious Rumors. Dette var virkelig en gledelig overraskelse etter flere famlende og høyst varierte skiver kvalitetsmessig, og selv om Celebration Decay ikke er i nærheten av å tangere bautaene fra 80- og begynnelsen av 90-tallet med den klassiske besetningen, er dette mer enn bra nok til å sette på full guffe og bare nyte. Dette er lyden av klassisk metal! (8/10)

Pål J. Silihagen

 

 

Blues Pills – Holy Moly!

Blues Pills
Holy Moly!
Nuclear Blast

 

Blues Pills var et akkurat passe Colgate-friskt pust da de dukket opp på scenen i starten av forrige tiår. Jepp, tiden flyr. Deres to store ess i rysjeskjorteermet har hele tiden vært en herlig energi, som om det var de som kom opp med ideen om å gjøre bluesbasert HÅRDROCK med slangbuskebeina plantet i 70-tallet, og deres karismatiske powerhouse-vokalist Elin Larsson. Spesielt live har de to faktorene alene vært nok til å vinne dem nye fans over hele verden, takket være flittig turnering, som også har tatt dem hit til Norge ved flere anledninger. De har også hatt noen reale gromlåter underveis, som Devil Man, en låt de har endt opp med å spille inn hele tre ganger, og tittelsporet fra deres forrige album, Lady in Gold.

Dessverre har det ikke vært mange nok av disse godlåtene, og på plate har de dermed manglet det som skiller dem fra andre band med de samme referansene som Blues Pills – og det har tross alt blitt en del av disse i løpet av de siste årene! Og misforstå denne surpompen rett, det er ingenting med Blues Pills som er dårlig. Det er bare det at på fullengder nummer tre burde ha levert et album som viste at de er mer enn et fenomen eller et live-trekkplaster. De burde ha tatt steget fra teltscenen på en festival sånn i 14-tida til hovedscenen, for å si det sånn. Men det vi får er 11 låter som virker hjertefølte og som for all del har både hjerte og sjel, men som selv etter et tosifret antall gjennomlyttinger ikke fester seg noe som helst sted hos meg som lytter. Tittelsporet og et par andre spor – da kanskje spesielt California, Rhythm in the Blood og Kiss My Past Goodbye – skiller seg ut som potensielle livefavoritter, men Blues Pills fortsetter å være et band som leverer bedre på scenen enn på plate. (5/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

 

Vreid @ Rockefeller

Vreid
Rockefeller
15.08.2020

 

Vreid bringer metallen tilbake til Rockefeller med dunder og brak!

Jeg gleder meg til å kunne skrive en konsertanmeldelse igjen uten å måtte nevne noe som helst om hvor merkelig alt har vært og hvor annerledes ting har blitt. Akkurat den stunden er nok fortsatt et stykke unna, men i mellomtiden er det utrolig digg å være “hjemme” igjen, når Rockefeller endelig har åpnet dørene for konserter på nytt! Og fra man rundet hjørnet og så Rockefeller-flaggene over inngangen til man atter gikk inn dørene og opp til selve konsertsalen og ble møtt av det som kanskje er landets stolteste, fineste og mest dedikerte stab, var det bare lutter glede! Man kan selvsagt si hva man vil om langbord og sitteplasser, men med et tak på 200 publikummere og strenge krav om avstand, er det slik det må være. Det smått absurde i sittende headbanging ble også behørig kommentert fra scenen, men det la aldri noen demper på stemningen, til både bandets og publikums ære.

Men, altså. Det vi kom for, var selvsagt mer enn en tilfeldig samling av metal-frender i hovedstadens gildehall. Vi var der for METAL, og dét fikk vi til gagns! Etter en stemningsfull intro, smeller det løs når Vreid (9/10) åpner aftenen med en av sine aller beste låter, Når Byane Brenn. Det monumentale riffet og den deilige tekstlinjen “Når byane brenn/Står fjelli igjen” gir gåsehud når som helst, og der og da var ikke klokka 18:30 en lørdags ettermiddag, men midnatt like før ragnarok! Denne glir rett over klassiske godbiten Milorg, før bandet ønsker velkommen og skåler med publikum i sitt nye egenproduserte Vreid-øl. Er det noe denne gjengen ikke kan?

Derfra byr bandet på snadder fra hele katalogen, med Speak, Goddammit og Millom Hav og Fjell som to personlige favoritter, før de byr på et par overraskelser i anledning denne spesielle aftenen, i form av to prominente gjestevokalister. Først kommer Mats Evju fra Weh opp og gjør den dystre balladen (!) Empty, en låt de aldri tidligere har fremført live foran publikum. Deretter entrer selveste Vegard Bakken, bror av Windir-grunnlegger Valfar, scenen, og vi får to Windir-klassikere i form av Dauden og Svartasmeden og Lundamyrstrollet.

Siden vi allerede har blitt tatt tilbake til 1999, spør bandet om vi vil bli med enda lenger bakover i tid, og fyrer løs en cover av Rolling Stones-klassikeren Paint it Black, en låt jeg ville påstått forlengst var ihjelcovret, men som med Vreid blir en maskingeværsalutt som fungerer vanvittig mye bedre enn den burde ha gjort! Bandet låter likevel desidert best på sine egne låter, og når de avslutter med Hamsun-hyllesten One Hundred Years og signaturlåta Pitch Black, er det bare å konstatere at Vreid anno 2020 er et av Norges beste metalband, og det perfekte valget av band når metalen skulle bringes tilbake til scenen på Rockefeller!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13942]

 

Dwaal/Golden Core @ Blå

Dwaal/Golden Core
Blå, Oslo
26.06.2020

 

Hva var bedre enn å endelig være på konsert igjen? Å være på konsert med to suverene band!

La oss først å fremst få det viktigste ut av verden: DU TULLETE SATAN, SÅ DIGG DET VAR Å VÆRE PÅ KONSERT IGJEN! Etter den lengste tørkeperioden på livefronten man har vært gjennom i voksen alder, hadde det vært fint å se et kobbel med gorillaer som spilte blokkfløyte, så lenge de sto på en scene og kalte det konsert. Men heldigvis ville det seg slik at det heller ble deilig tung metal som sto på agendaen.

Når Golden Core (9/10) står på scenen, dreier alt seg om musikken. Det er null staffasje, minimalt med kommunikasjon og totalt fritt for fjas. Med unntak av et par introer på tape, er det du får lyden av to personer som tør å la det være spartansk og nakent til tider og som ikke trenger noe annet enn mektige og suggerende låter. Settet deres er, naturlig nok, basert rundt fjorårets glimrende plate Fimbultýr, et album som i en normal verden burde ha vært Spellemann-nominert, og som demonstrerte en utvikling hos bandet av den typen de fleste andre band ville ha vært lykkelige over å oppleve over et strekk på adskillig flere utgivelser enn deres skarve to. Golden Core presterer det mesterstykket å kombinere det sakrale og stemningsfulle med det stygge og slemme, og leverer mektige låter som bygger seg opp til rene riff-monumenter. Og det er et realt testament til deres rå urkraft som duo at når de får inn en gjest på ekstra gitar,  klarer de å sette inn et såpass intenst ekstragir etterpå at de til og med låter enda heftigere når de atter står som duo på slutten av konserten.

Det skulle noe til å overgå det Golden Core leverte, men fra første tone var det tydelig at Dwaal (10/10) var rett band for den oppgaven. Med det glimrende andrealbumet Gospel of the Vile under beltet, og relativt nylig utvidet til sekstett, er det åpenbart at bandet har alle intensjoner om å legge Blå totalt i grus. Det er så tungt som det får blitt, men samtidig både sofistikert og komplekst, og med et deilig teppe av moog i bunn har de et nyansert og flott lydbilde som skiller dem fra de fleste andre band innenfor kategorien “doom/sludge/post-metal/whatever”, som de selv så betegnende beskriver det. I vokalist Bjørnar Kristiansen har de også en av landets mest solide frontfigurer, og det er en fryd å se hvordan både han og resten av bandet stortrives foran publikum. Med låter som starter rundt 6-minuttersmerket, er det relativt mye informasjon å motta, men det blir selvsagt ikke kjedelig et eneste sekund. Tvert imot, er det en dynamikk i materialet deres som gir nok pustepauser underveis til at den massive lydveggen de bygger aldri blir monoton eller ensformig.

Når konserten er over og vi vandrer tilbake ut i sommernatta, er det bare å konstatere at det er fint lite som er så herlig som å være på konsert. Måtte det bli mange flere slike framover, og gjerne med de bandene vi nettopp så på Blå!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Mathias Hemmingby

 

[espro-slider id=13894]

 

Testament @ Rockefeller

Testament/Exodus/Death Angel
Rockefeller, Oslo
08.02.2020

 

Tre av thrash-metallens grunnleggere leverer en solid maktdemonstrasjon for et fullsatt Rockefeller!

Metall er ikke det som det en gang var. Da Death Angel (7/10) går på scena presis klokka 19.00 som annonsert, er også Rockefeller allerede mer eller mindre fullt, og vokalist Mark Osegueda har null problemer med å få med seg publikum fra første stund. Sammen med sologitarist Rob Cavestany er han eneste gjenværende medlem fra den tiden da Kirk Hammett spilte i Exodus og Testament het Legacy, men Death Angel anno 2020 er så tight som det noen gang har vært.

Kveldens parole “The Bay Strikes Back” hinter litt mot nostalgi, og det må vel være eneste punktet dødsenglene skuffer på. Vi avspises med én låt fra klassikeren The Ultra-Violence og en fra Act III, men i Death Angels tilfelle gjør det nada, platene de har gitt ut etter reunionen i 2003 har holdt høy standard og The Moth fra 2016 er konsertens høydepunkt.

Andre band ut har besøkt Norge adskillig hyppigere enn Death Angel, men noe med stemningen – både i salen og på scenen – gjør kveldens konsert til noe ekstra intenst. Det er selvsagt heller ikke feil å se Gary Holt der han strengt tatt hører hjemme, nemlig i Exodus (8/10)! Med den karismatisk frådende Steve “Zetro” Souza i front, harver bandet seg gjennom et sett der “nyere” låter (OK, bandets siste studioalbum, Blood In, Blood Out, er pokker meg 6 år gammel nå) står fjellstøtt side om side med klassikere som Fabulous Disaster, Bonded By Blood og The Toxic Waltz.

Det er en fryd å se hvordan gjengen åpenbart stortrives på Rockefeller-scenen, og selv om lyden til tider er litt i det røffeste laget, er det ingen som ser ut til å plages nevneverdig av dette. Bandets 35 år gamle debutalbum blir – som seg hør og bør – tilgodesett med flest låter, og når de avslutter med Strike of the Beast derfra, er det eneste som er i nærheten av å trekke ned det at vi strengt tatt gjerne skulle hatt enda litt mer.

Etter to bunnsolide opptredener er det opp til selveste Testament (10/10) å vise hvorfor de står øverst på plakaten. Og det er selvsagt fordi de absolutt alltid, uten unntak, leverer varene! De gjorde det allerede i 1987, da de første gang sto på Rockefeller-scenen som support for Anthrax, og de har gjort det hver bidige gang jeg har sett dem siden! Når de åpner med Eerie Inhabitants fra The New Order, er det åpenbart at dette skal bli en real gromkveld for alle som har møtt opp, og derfra og ut kommer det så mye snadder at publikum til tider ser ut som en eneste massive konkurranse i glis og glede!

Når de to neste låtene er The Persecuted Won’t Forget fra den suverene comeback-skiva The Formation of Damnation og eviggrønne The Haunting fra debuten, er det temmelig åpenbart at det vi nå får oppleve er lyden av skap som behørig og ubønnhørlig settes tungt og hardt på plass! I likhet med både Exodus og Death Angel, har de nyere skivene til Testament holdt et oppsiktsvekkende høyt nivå, og dette er noe av styrken til alle tre: det blir aldri noen nostalgitripp. Dette understrekes av det faktum at Testament ikke bare har med like mange låter fra de siste tre skivene sine i settet som fra de tre første, men også av hvordan de sitter som kuler i settet, noe publikum åpenbart er enige i!

Testament er også klar over at det er relativt mange i publikum som har rukket å se dem flere ganger i det siste – seinest på Tons of Rock nå i sommer. De har dermed tatt seg bryet med å skifte ut det aller meste av settlista siden da, og vi får låter som The Greenhouse Effect fra Practice What You Preach samt to godbiter fra The Gathering, i tillegg til splitter nye Night of the Witch fra bandets kommende epos Titans of Creation. Etter sistnevnte, gjenstår kun sjarmøretappen, og de som fortsatt har fungerende nakkemuskler etter Into the Pit og Practice What You Preach, får muligheten til å en gang for alle ta knekken på disse når Steve “Zetro” Souza kommer opp på scenen for å gjøre selveste Over the Wall i duett med Chuck Billy!

Sistnevnte er forøvrig alltid en fryd å se på scenen, og hvis man ikke elsker hvordan kjempen benytter enhver anledning til å spille luftgitar med mikrofonstativet sitt, for deretter å kaste plektre ut til publikum, da liker man ingenting som er bra! Når de så jevner Rockefeller med jorda med avsluttende Disciples of the Watch, er det bare å konstatere total seier for The Bay Area i Oslo, og jeg gleder meg allerede til neste gang noen av disse bandene står på en scene nær meg!

 

Tekst: Espen Nørvåg SlapgårdJørgen Nordeng (Death Angel)
Foto: Terje Dokken

 

Testament Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, The Bay Strikes Back 2020

 

Gluecifer @ Rockefeller

Gluecifer
Rockefeller, Oslo
08.11.2019

 

For halvannet år siden gjenerobret Gluecifer rocketronen, og det store spørsmålet denne helgen var om de fortsatt kan gjøre et legitimt krav på den. Svaret? Joda, de sitter høvelig trygt enn så lenge.

Jubelen stod i taket i heimen her da jeg hørte nyhetene om Gluecifer sitt forestående comeback for snart to år siden. Derimot stilnet den litt da jeg fant ut at alle fire konsertene nesten ett år frem i tid ville kollidere med den årlige turen over dammen for deltakelse på KISS Kruiset. Derfor ble årets Tons of Rock-opptreden min første sjanse til å se bandet igjen siden avskjedskonserten i 2005. En knakende god festivalopptreden, men det er jo på Rockefeller Gluecifer (7/10) hører hjemme! Stor var derfor gleden da to av årets tre konserter akkurat gikk klar av årets USA-tur. En smule utmattet, og med et snev av døgnvillhet bar det derfor mer eller mindre rett fra Gardermoen til Rockefeller for den midterste av helgens tre konserter.

Jeg rakk til og med å få med meg et par, tre låter med oppvarmingsbandet Brut Boogaloo, og de hadde fortjent et litt mer påskrudd publikum for å være helt ærlig. Bandet låt i alle fall veldig bra det lille jeg fikk med meg, men så fikk jeg jo da også med meg favorittlåta mi med bandet, nemlig Wasting My Time. I tillegg fikk jeg også med meg Messed Up a Good Thing, og det jeg først trodde var en Thin Lizzy-cover, før jeg innså at det var Human Snake fra fjorårets Strike III. Ikke noe dårlig skussmål det vil jeg si. Føler likevel at dette ikke var nok til å kunne gi noen karakter på konserten deres.

Etter at Doom Perignon og gjengen hans hadde gått av scenen, ble den drapert med Glue sitt sceneteppe som bar den forannevnte rocketronen. Så, etter en liten pause braket det hele løs med A Call From the Other Side, sceneteppet gikk ned, og der stod de. Et par av dem litt rundere i kantene enn for 14 år siden kanskje, men fortsatt like barske. Men, et par ting bet man seg merke i med en gang, lyden var forbausende lav til å være snakk om ekte ballerock av dette kaliberet, og det hele gikk da litt treigt, gjorde det ikke? Førstnevnte gikk seg til litt utover konserten, selv om det på ingen måte var snakk om noe Motörhead-nivå, mens det siste vedvarte det meste av konserten.

Settlista var det lite å si på, da de plukket litt fra både her og der, men det aller meste var sentrert rundt de siste to studioalbumene, Basement Apes og Automatic Thrill. Nå er da disse også de som står høyest i kurs hos undertegnede, så kanskje det var derfor jeg så liten grunn til å klage på akkurat dette. Men, når det er sagt så hadde jeg ikke blitt lei meg om de hadde beholdt Put Me on a Plate og Losing End fra fjorårets settliste. Minus litt kluss mellom Biff Malibu og Danny Young under Easy Livin’, så foreløp kvelden om ikke knirkefritt, så relativt pent og pyntelig. I Got a War, Ducktail Heat og Shakin’ So Bad fikk liv i publikum, men det tok liksom ikke helt av. Som nevnt tidligere så var det en seig utgave av Gluecifer som møtte oss denne kvelden, og personlig synes jeg faktisk det var mer futt i dem da de spilte i teltet på Tons of Rock.

Men, det var nå trivelig lell, og når de vartet opp med både Brutus og Automatic Thrill så er det vanskelig å klage for mye. Før dette hadde vi til og med fått en liten kuriositet fra Last Train-hyllesten No Music Requests, nemlig låten “alle” var sikker på var en cover, uten å helt kunne sette fingeren på av hvem. For You Keep Me Up All Night hørtes denne kvelden vitterligen ut som noe som opprinnelig kunne ha vært spilt inn av The Runaways, eller noe i den gata. Et stappfullt Rockefeller laget ikke like mye lyd som en kanskje kunne forventet, men klappet likefullt bandet taktfast inn igjen i begge kunstpausene de tok. Den første bolken med ekstranumre bød på både et av konsertens høydepunkter i Here Come the Pigs, samt en interessant cover av Cheap Tricks He’s a Whore. Etter å ha fullført bolken med Bossheaded bar det nok engang bak scenen, før de kom tilbake med kanskje konsertens beste trippel.

For The Year of Manly Living er på mange måter grunnmodellen av det Gluecifer holder på med, og låter aller best når den har en fullsatt sal som synger med. Desolate City var den siste sangen bandet spilte inn tilbake i 2005, er også den sangen jeg mener er den aller beste i hele katalogen deres, og det kunne virke som om publikum var enige. For i det sangen fra Izzat-soundtracket startet, så merket vi også for første gang i løpet av kvelden den berømte Rockefellergyngen. Etter denne utblåsningen virket det som om bandet følte for å ha det litt gøy, og en leken cover av Norgesaktuelle Rose Tattoos Nice Boys avsluttet det hele. En låt som for mange kanskje er ennå mer kjent i Guns N’ Roses sin kledning fra albumet GN’R Lies. Uansett passet den også Gluecifer sitt sound godt, om enn ikke teksten står helt til Biff Malibu, Captain Poon og de andre gutta. For i 2019 må en vel kunne si at Gluecifer er blant de snillere guttene som spiller rock & roll.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

 

Max & Iggor Cavalera @ Rockefeller

Max & Iggor Cavalera
Rockefeller, Oslo
14.11.2019

 

Det var ikke små forventninger jeg hadde når jeg entret Rockefeller denne novemberkvelden. Stedet var fullstappa og det var en fryd å merke den sykt fete stemningen. Publikum var mer enn klare for å hylle Max og Igor sin gjenkomst på norsk mark for å lire av seg begge albumene Beneath The Remains og Arise i full prakt.

Max & Iggor Cavalera (6/10) starter helt ok, men samtidig begrenset. Inner Self var rett og slett dvask og det var en stor skuffelse med tanke på hvor latterlig bra den er i utgangspunktet. Det løsnet opp litt på tredje låta Stronger Than Hate, men gjennomføringen av albumet Beneath The Remains bar litt øvingslokale-preg. Ting virket nølende og nervøst. Med unntak av Slaves Of Pain da, kjære vene for en praktlåt! Her kunne man ense kvaliteten fra gamledager og gåsehuden viste seg for første gang denne kveld.

Det er absolutt nada å utsette på det musikalske. Lyden er helt på sin plass, dog litt vel «clean». Max og Igor leverer så det ljomer etter, men savnet etter deres ex svirebrødre fra Sepultura, Andreas og Paulo kan man ikke unngå å føle sterkt på. Dagens gitarmakker til Max klarte fint å gjøre en blåkopi av Andreas Kisser sitt eksemplariske gitarspill, men ikke noe mer enn det. På den positive siden så virket det ikke som om at publikum brydde seg stort om nostalgiske elementer som dette. Max hadde folket i sin hule hånd som en Brasiliansk Metal-profet. Han beordret circle pit og det var mange klare for. Nordmenn er nok ikke bortskjemte med kunnskap rundt dette, men det ble da en form for circle pit som aldri gikk på helsa løs.

Hadde konserten vært ferdig med fremføringen av Beneath albumet, så tror jeg nok konserten fort hadde gått i glemmeboken for mange fremmøtte. Men alle visste jo at Cavalera hadde nok et ess opp i erme; Arise. Her kunne man dra kjensel på Sepultura i sine glansdager. Tok litt tid å varme opp tydeligvis. Publikum er i ekstase og det er bandet også. Det lukter krutt når AriseDead Embryonic Cells og Desperate Cry blir servert pent og pyntelig. Det kan man vel egentlig si om hele gjennomgangen av albumet som avrundes med låta Infected Voice.

Ekstramaterialet de valgte denne kvelden ble derimot en ihuga nedtur. Lefling med bl.a Black Sabbath og Slayer ble så tannløst at man ikke gadd å følge med stort. Orgasmatron og Ace Of Spades var sånn helt greie, men Lemmy hadde ikke klappet gutta på skuldra i kveld.
Max gliser max gjennom hele konserten og det er kanskje det som gjør at alt blir så… koselig. Stemmen bærer ikke hatet og aggressiviteten vi alle husker fra 90-tallet. Han synger mer enn han growler. Gjøgling og lekenheten er alt for tilstedeværende og dette legger nok en temmelig stor brems på opplevelsen.

Jeg var der på Rockefeller for 27 år siden under Arise turneen, hvorpå jeg kanskje burde latt det bli med den opplevelsen. Cavalera er ikke Sepultura og Sepultura er ikke Sepultura anno 2019. Det endte som en vel blåst aften hvor brødrene covret seg selv. Give peace a chance gutter. Begrav stridsøksa og kom tilbake med original besetning.

 

Tekst: Bård Faarlund
Foto: Terje Dokken

 

 

Max & Igor Cavalera Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2019

 

Michael Monroe @ John Dee

Michael Monroe
John Dee, Oslo
22.10.2019

 

Den tidligere Hanoi Rocks frontmannen var både høyt og lavt på John Dee, og viste prov på et energinivå de færreste på halvparten av hans alder kan matche.

Monroe slapp sitt nyeste album bare fire dager før konserten, og med det i bakhodet var det en spenstig avgjørelse å starte showet med fem låter på rappen fra nyskapningen. Selv hadde jeg ikke rukket å høre på albumet ennå, og det kunne virke som flere i publikum var i samme båt. Men det publikum manglet i energi tok Michael Monroe (8,5/10) igjen for på egen hånd. Med diverse glowstick-varianter som sjelden fikk ligge i fred på det lille bordet han hadde med seg på scenen, samt et raft utvalg av hatter som knapt rakk å legge seg på plass rundt det blonde håret før de var av igjen, manglet det ikke på staffasje. Om man også tar med at den stadige leken med mikrofonstativet, kombinert med en ubesluttsomhet om hvorvidt mikrofonen skulle være av eller på nevnte stativ som fikk Ozzy til å se ut som en standhaftig mikrofonbehandler, var det nesten så man ble sliten av å se på han. Et lite tips for fremtiden vil vel være å kanskje bruke trådløs mikrofon, eller at om man på død og liv skal svinge den etter kabelen på Daltrey-vis, bør det være vel vitende om at den vil vikle seg rundt stativet når man er så hyperaktiv som tidligere beskrevet. Det nytter i alle fall fint lite å bli sint på mikrofonstativet.

Nå ble altså første halvdelen av konserten en slags første gjennomlytting av drøye halvparten av albumet, og om ikke annet så hørtes det veldig lovende ut. Spesielt åpningsduoen (både på album og konserten) bestående av tittelsporet One Man Band og Last Train to Tokyo, samt The Pitfalls of Being an Outsider fikk det til å rykke litt ekstra i rockefoten. Og den nevnte foten fikk virkelig utfoldet seg i samkjør med allsangstemmen under den første “eldre” låten, nemlig den brilliante Ballad of the Lower East Side. Monroes kanskje beste sang fra solokarrieren forteller om hvordan New York har forandret seg siden han selv kom over dit med Hanoi Rocks på 80-tallet, og fungerer perfekt som en bro mellom hans eldre materiale og de fire siste albumene, som må sies å være veldig inspirert av den gamle musikkscenen i nettopp The Big Apple. Kanskje ikke så rart all den tid hans gamle Hanoi-kumpan (og ex. New York Dolls bassist), übercoole Sami Yaffa, og erke-New Yorkeren Steve Conte har vært de to faste medlemmene i Monroes band de siste ti årene.

Låta ‘78 må også kunne sies å være et høydepunkt fra disse albumene, og holdt nivået høyt oppe, før den gamle Hanoi Rocks-låta Motorvatin’ i alle fall hevet lydnivået blant publikum til et nye høyder. Etterfulgt av kveldens siste nykommer, Hollywood Paranoia, markerte den starten på det som skulle bli en riktig så trivelig mimrestund siste halvdel av konserten. Først ut var en av de fineste låtene Andy McCoy noensinne har skrevet, Don’t You Ever Leave Me, og da selvsagt Two Steps from the Move-versjonen. På dette stadiet passet det også perfekt med en liten pustepause, både for publikum og Monroe, og da er det vanskelig å gjøre det bedre enn med denne låten.

Malibu Beach Nightmare er kanskje den beste Ramones-låta som ikke er hverken skrevet eller fremført av Ramones, og ble følgelig et av høydepunktene denne kvelden også, komplett med saksofonsolo fremført av sjefen sjøl etter litt om og men. Nestsiste låt før ekstranummerne var en cover av en cover, nemlig Hanoi Rocks sin versjon av Creedence-klassikeren Up Around the Bend. Allsangen satt på dette tidspunktet særdeles løst, og Monroe dirigerte publikum på sitt eget kaotiske vis. Enda mer kaos ble det da han skulle ut blant publikum, og opp på et bord under starten av Dead, Jail or Rock ‘n’ Roll, bare for å finne ut at mikrofonkabelen ikke nådde helt frem, da den for ørtende gang var viklet rundt mikrofonstativet. En noe amper herremann måtte derfor bane vei blant publikum igjen, tilbake til scenen, før han forsvant ut på nytt, denne gangen til miksebordet.

Etter settet fikk nok den stakkars ‘stagehanden’ som til stadighet måtte i aksjon for å nøste opp i kablene, antagelig gjennomgå omtrent like mye som både stativ og mikrofon under konserten. Men, ekstranummer ble det, og det i form av Demolition 23.-låtene Nothin’s Alright og Hammersmith Palais. Sistnevnte er helt der oppe med det beste fra alle de forskjellige stadiene av Monroes karriere, og passet perfekt som en fin avslutning på en heseblesende kveld med en av rockens hardest arbeidende frontmenn.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

Michael Monroe Setlist John Dee, Oslo, Norway 2019

 

D:A:D @ Rockefeller

D:A:D
Rockefeller, Oslo
20. oktober, 2019

 

Akkurat som berg- og dalbanene i Disneyland fortsatt er der etter mørkets frembrudd, så bød også konserten med veteranene i D:A:D på både opp- og nedturer etter at huslyset ble slukket på Rockefeller.

Den velkjente kuskallemaskotten Molly hadde fått nye horn for anledningen, i form av menneskearmer i korsfestelsestil (som på det nye albumet Prayer for the Loud), og var omfavnet av et glødende rødskjær på backdroppen mens man ventet på at bandet skulle ta til scenen. Da D:A:D (7/10) så gjorde sin entré bar det rett ut i Burning Star fra nevnte nyskapning, og med trommis Faust Sonne i en turkis dress som som vanlig matchet finishen på trommesettet. Til tross for et utsolgt Rockefeller var det dog et noe avventende publikum som møtte dem, og først under tredjelåten Jihad etterfulgt av Rim of Hell (begge fra albumet No Fuel Left for the Pilgrims) var det tendens til lit kok blant de fremmøtte.

Men det skulle ta ytterligere fire låter før det begynte å boble noe nevneverdig igjen. Tittellåten fra Prayer for the Loud har så absolutt potensiale til å bli en liveklassiker, men det kunne kanskje virke som om publikum ikke hadde rukket å sette seg nok inn i det nye albumet til at reaksjonen kunne matche hva det påfølgene nummeret fikk i så måte. Da lillebror Binzer fikk på seg sin blodrøde Fender Jazzmaster var det nemmelig tid for litt mer ‘twang’, og en god gammel hit i Grow or Pay. For det var nemlig det som var litt av problemet denne kvelden; de gode låtene satt som velrettede tivoliskudd, men det ble litt for mange låter av det anonyme slaget som ikke traff helt blink. Og ikke minst konsentrasjonen av disse, for avslutningen som vi kommer til litt senere bestod av rene innertiere.

Men, først var det en seksjon med litt ymse materiale. Vi fikk tre låter til fra det nye albumet, noe som bragte totalen opp i 6, og selv om albumet og låtene over hodet ikke er dårlige så var det som tidligere hintet om ikke helt den fylleskykekuren folk virket å trenge denne søndagen. Nå kan det for øvrig kanskje høres mer ut som om jeg anmelder publikummet enn bandet, men med D:A:D så er relasjonen mellom de to en viktig faktor live. Jesper Binzer gjorde også så godt han kunne til å lure folk til å tro at det var fredag, og at de hadde fri dagen etter, men til å være stappfullt så var det allikevel en overhengende søndagsfølelse. Men, storebror Binzer er en meget dyktig frontmann, og etter hvert så ble det faktisk riktig så god stemning, og en “ny sang” laget han også i samarbeid med publikum da de sammen kurtiserte trommeslager Sonne med linjer som “for helvede Laust, det er jo et helt nyt nummer”, og “for helvede Laust, det er jo helt nye trommer” under No Doubt About It.

Å stå og følge med på Stig Pedersen og hans arsenal av custom-basser er også en attraksjon i seg selv. I løpet av kvelden fikk vi både en gjennomsiktig Thunderbird-lignende variant med blått lys langs kanten og alle knotter, pickups, etc., et jernkors med den Røde Baron sitt fly som hode (visstnok med en miniatyr av Pedersen selv inni), den bakvendte varianten med et gigantisk gitarhode som kropp og en knøttliten gitarkropp som hode, en variant laget av vingen på en 50-talls Opel med bak- og blinklys, en bassvariant av nevnte Molly, og ikke minst den velkjente raketten. Alle sammen med kun to strenger og venstrehendte selvsagt! Også Jacob “Cobber” Binzer skilte seg ut med sitt unike sound, og ikke minst den nonchalante og smått arrogante væremåten hans på scenen. Han står for mye av det som er er gjenkjennelig i bandets lydbilde, og er virkelig en mester til å komponere melodiøse soloer. Til og med en låt som Reconstrucdead (og hele dennes album Helpyourselfish) høres fortsatt umiskjennelig ut som D:A:D, til tross for et mye mer metallinspirert sound. Og mye av grunnen til det er Cobber sine soloer og små licks.

Før bandet gikk av scenen med allerede nevnte No Doubt About It, hadde vi også fått Riding With Sue med Pedersen på vokal, samt den ikoniske jeg-nekter-å-bli-voksen-låta I Won’t Cut My Hair og det som etter min mening er deres beste låt de siste 28 årene, nemlig Monster Philosophy fra 2008-albumet med samme navn. Og denne siste tredjedelen av hovedsettet fungerte særdeles mye bedre enn de to første, mye grunnet litt mer spredning av materialet, og ikke minst variasjon i type låter. Danskene har vært gjennom mange forskjellige idéer, hvor mange forskjellige inspirasjoner har fått prege utfallet opp gjennom årene, men kanskje ikke i like stor grad de siste 15-20 årene, og det var disse låtene som utgjorde store deler av den første halvdelen. Igjen, ikke nødvendigvis dårlige låter, men heller ikke de store høydepunktene.

Høydepunkter ble det derimot nok av under ekstranummerne, der to av de fire låtene vel er de eneste veldig mange har hørt med bandet. I tillegg til to til som kanskje de som er hakket mer innvidde, men fortsatt ikke helt på ‘fan’-stadiet også hadde hørt. Og jeg mistenker vel egentlig at det var en god del fra disse kategoriene på plass denne kvelden, noe som for øvrig er helt supert! Alle må starte et sted med alle band man plukker opp en interesse for, og det å støtte opp om band som tar seg bryet med å komme hit til lands for å spille konserter for oss er kjempeviktig! De to mest kjente av disse låtene det er snakk om var selvsagt gjennombruddet deres Sleeping My Day Away og ballade-hiten Laugh ‘n’ a ½. Det mest imponerende med disse var egentlig at bandet fortsatt får det til å låte friskt når de spiller dem, til tross for at de har spilt dem hundrevis av ganger fra før, og de vet at mange i publikum kun kommer for disse to. Allsangpartiene kunne selvsagt ikke måle seg med en fullstappet Dyreskueplads på Roskilde, men så absolutt godkjent av Rockefellerpublikummet. Og det til tross for at Binzer måtte innrømme før Laugh ‘n’ a ½ at han hadde lurt dem, og at det faktisk var søndag allikevel.

De to ‘allemans eie’-låtene ble meget godt pakket inn av Bad Craziness, og helt til slutt den perfekte avslutningslåten It’s After Dark. I løpet av kvelden hadde vi fått et godt innblikk i hva som I følge de fire danske drenger skjer i Disneyland etter at mørket har senket seg, men nå stengte altså parken og det var på tide å gå hjem. D:A:D hadde vært våre verter, og vi ønsker dem hjertelig velkommen tilbake, gjerne med både gamle og nye attraksjoner på parkkartet. Dog kanskje med en litt annerledes lagt opp rute, slik at ikke alle “flat rides” kommer rett etter hverandre, etterfulgt av alle vannattraksjonene, for så å få alle berg-og-dalbanene på rekke og rad til slutt.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13672]

 

D-A-D Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2019, A Prayer for the Loud

 

Airbourne @ Rockefeller

Airbourne
Rockefeller, Oslo
10. oktober, 2019

 

Etter å ha fått servert grøt til forrett ble det øl til hovedrett på Rockefeller denne kvelden.

Forbandet Supersuckers (5/10) hadde nemlig helt forferdelig lyd mesteparten av deres sett. Spesielt de tre første låtene var helt krise, og det var nærmest umulig å skille ut et eneste ord som kom fra munnen til Eddie Spaghetti. Det hele låt bare grøtete, og selv om Eddie skal få litt godvilje da han for et par år siden gikk et par runder mot strupekreft, så kan ikke det alene være forklaringen på dette. Kjedelig var det også da både All of the Time, The History of Rock ‘n’ Roll og Dead Inside egentlig er gode låter som hadde fortjent bedre, men det skal også sies at det manglet litt trøkk i resten av bandet. Det virket nesten som om de kom rett fra nachspiel, og det hele gikk litt vel sakte. Kjenner man bandet rett er vel for øvrig ikke dette noen umulighet heller.

Heldigvis tok deg seg opp litt under Breaking My Balls og ikke minst The Evil Powers of Rock and Roll. Sistnevnte er nok også låten som for mange fungerte som inngangsporten til Supersuckers’ univers, eller som Spaghetti så beskjedent proklamerer “the greatest rock and roll band in the world”. Før TEPoRaR kunne han også fortelle oss at han elsket låter som handlet om rock & roll, og ikke minst låter som hadde rock & roll i tittelen, og at de derfor skulle spille to slike låter på rappen. Neste sang ut var derfor Rock-n-Roll Records (Ain’t Sellin’ This Year), og den holdt så absolutt det gode trøkket gående. Under neste låt, Get the Hell, var det derimot tilbake til grøtfatet igjen, og faktisk var det så ille at kompisen min og jeg bare så på hverandre og lo. Heldigvis var dette bare et midlertidig tilbakefall, og da Eddie introduserte oss for en ny låt som er med på det kommende albumet, var lyden på sitt kanskje hittilbeste, og bandet virket også på hugget. Låten i seg selv var i god gammel Supersuckers-ånd, og med en ordentlig sørstatstwang.

Plass til en coverlåt fikk de også, og det var gitarist “Metal” Marty Chandler som tok seg av vokalen på Dead, Jail or Rock ‘n’ Roll, en låt fra Michael Monroe sitt andre soloalbum Not Fakin’ It. Her ble det også endelig litt liv i publikum som hadde begynt å fylle opp lokalet etter at det så relativt glissent ut ved konsertstart. Og da bandet avsluttet med Pretty Fucked Up og Born With a Tail, var endelig både lyd og publikum der de skulle være, og man skulle ønske at det hele hadde vart litt lenger, eventuelt begynt på nytt. Synd at settet deres skulle bli så preget av lyden, men de har levert kanonkonserter her til lands før, og er tilbake på nyåret, så vi får satse på at det blir bedre da.

Ikke helt overraskende var lyden adskillig bedre da Airbourne (7,5/10) gikk på scenen til vante Terminator 2-toner, for så å sette i gang spetaklet med Raise the Flag. Men allerede fra start var det noe som skurret litt her også. Too Much, Too Young, Too Fast satt litt bedre, men under Burnout the Nitro virket det enda klarere at Joel O’Keefe slet litt med stemmen. Om det skyldes en forkjølelse eller noe vites ikke, men det er jo selvsagt noe som kan skje den beste, og han skal ha for at han ga absolutt alt uansett. Og så fort han ble ordentlig varm i trøya han ikke hadde på, var det knapt merkbart.

Allerede under femte låt Girls in Black bar det ut blant publikum på nakken til en av roadiene, for den vante åpne-ølboksen-ved-å-dunke-den-mot-hodet-seansen, og faktisk var dette den eneste gangen frontmannen var ute blant publikum og/eller klatret opp på noe denne kvelden…et helt klart tegn på at han må ha vært syk! Publikum virket derimot å være i storform, og var det mest høylytte denne anmelderen har opplevd en ukedag på Rockefeller på denne siden av kameramobilen. Både under Bottom of the Well og Breakin’ Outta Hell tok det greit av, og man kunne så vidt ane tilløp til den velkjente Rockefeller-gyngen. It’s All for Rock ‘n’ Roll ble som vanlig dedisert til Lemmy, og O’Keefe tok seg (også som vanlig) tid til å blande ut en mengde med Jack & Colaer som han “delte ut” til publikum.

Før Live It Up gikk resten av bandet av scenen for en liten pustepause, mens trommis og lillebror O’Keefe nærmest sveivet armene av seg der han startet låta med en manuell sirene. Publikum tok helt av, og nå fikk man virkelig kjenne på gyngen, til og med bak miksebordet der vi stod. Vanligvis pleier jeg å gi publikum det glatte lag når de starter å kaste øl som om det skulle vært en olympisk gren, men denne gangen er det vanskelig å klandre dem særlig for dette all den tid hovedpersonen på scenen var den som startet det hele. Ølkrusene forsvant både høyt og lavt under Stand Up for Rock ‘n’ Roll, og jeg må si jeg syntes litt ekstra synd på lyd- og lysmennene da O’Keefe forsøkte å kaste et krus opp til de som satt på balkongen over miksebordet. Og da det ikke bare skjedde én, men tre-fire ganger, kunne man formelig se skrekken og fortvilelsen i øynene deres.

Etter en kort pust i bakken, for både band og lyd-/lysmenn, var det klart for ekstranummerne, og du slette tid for et øs det skulle bli. En enkel gitar spilt fra bak scenen ertet publikum med licket fra Ready to Rock, og publikum responderte med umiddelbar allsang. Når så bandet faktisk kom på scenen igjen tok det helt av, og når det var tid for allsangpartiet igjen tror jeg nær sagt hele Rockefeller sang med, i alle fall hørtes det slik ut. Og om det i det hele tatt var mulig, så hørtes det enda høyere ut under avslutningen Runnin’ Wild. En massiv slutt på en konsert som ellers var helt på det jevne, og når man har anmeldt bandet fire ganger de siste drøye fire årene, så er det ikke nødvendigvis så mye mer å si om dem som man ikke har sagt fra før. Stor underholdning er det uansett alltid, og man skal være en riktig stor surpomp om man går fra en Airbourne-konsert i dårlig humør. Det gledes allerede til neste (år?) gang!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13697]

 

Airbourne Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, European Tour 2019