Tons of Rock 2016
Fredriksten Festning, Halden
Dag 1 : 23.06.2016

 

Halden, byen som er mest kjent for å ha skjenket verden Ole I’Dole, kan for tredje år på rad invitere inn til det som seiler opp til å bli Norges største rockefestival. I billedskjønne omgivelser på Fredriksten festning, hvor kanonene fortsatt vokter grensa mot Sverige, er det vanskelig å la være å komme i festivalstemning, tross dystre værvarsler fra mørkemennene (og -kvinnene) hos Meteorologisk institutt.

Leprous (7/10) er første band ut inne på teltscena, hvor trusselen om regn er unngått inntil videre. Bandet er ulastelig antrukket i svarte skjorter og ditto bukser, og fremfører sin progressive metal på like stilfullt vis. Lyden er prikkfri, og det samme er prestasjonene fra Einar Solberg & co. Einar har en imponerende vokal, og bandets trestemte koring sitter også som et skudd. Trommis Baard Kolstad briljerer, og må etter utrettelig innsats kaste skjorta før nest siste låt. Mottakelsen bandet får er behersket, men god, og Leprous er en fin start på festivalen.

Idet dagens første band på den nyoppførte Huth-stageentrer scenen, kommer de første regndråpene, men det ser ikke ut til å påvirke verken Blodstrupmoen (7/10) eller publikum, så det spiller for så vidt ingen rolle. Blodstrupmoen gjennomfører en helt grei konsert uten de alt for store overraskelsene, men gutta spiller bra og det har kommet en god del publikummere opp på Huth-stage for å overvære bandets opptreden. Det virker som om de fleste er godt fornøyd med det de får servert. Gutta spiller en litt spesiell form for black metal som er iblandet ganske mange stilarter, men det passer veldig bra under disse omstendighetene – det er god stemning over hele linja. Ikke en konsert du kommer til å huske i lange tider fremover, men en veldig god opplevelse der og da.

Så kom regnet, og poncho-kledde festivalgjengere flokket seg som vasne andunger foran Fort West-scena der Elin Larsson og resten av Blues Pills (7/10) sto klare for å innvie Tonsof Rock i det ypperste svensk hardrock kan skilte med om dagen. Bandets psykedeliske rock gjør seg sannsynligvis bedre i solskinn, men Blues Pills gir allikevel full gass foran det litt glisne publikummet. Elins stemme er helt fabelaktig, og som den reneste Janis Joplin herjer hun rundt på scenekanten, eggende og oppildnende. Tidvis får man Lynyrd Skynyrd-vibber av å se Blues Pills, noe som selvsagt aldri er feil. Høydepunktene i settet finner vi i High Class Woman og You Gotta Try.

Det begynner å bli bra med folk i teltet idet Sogndals store sønner Vreid (8/10) setter i gang med et realt smell. Gutta har ikke holdt tilbake på noe, og kjører full pakke med bomber og flammer gjennom hele konserten. Bandet virker å være i storform selv også, og de leverer en veldig bra konsert full av energi og trøkk noe som gjør at det blir veldig god stemning blant alle de fremmøtte inne i det fra før varme teltet. Vreid leverte en av de bedre konsertene jeg har sett av gutta, og jeg tror nok at det er flere enn meg som er enig i det. Da de dro i gang Pitch Black Brigade var konserten fullkommen for meg, og jeg gikk derifra som en fornøyd mann.

Når Rival Sons (9/10) entrer scenen med Electric Man er det liten tvil om at det er et av vår tids fremste rock ‘n’ roll-band som har kommet til lille Halden. Scott Holiday ser ut som en million dollar, og formelig vrenger tonene ut av gitaren, mens Jay Buchanans stemme låter utenomjordisk bra. Bandets festivalarsenal består av moderne klassikere som Secret, Pressure and Time og Open My Eyes paret med noen utvalgte låter fra den siste skiva Hollow Bones, hvor spesielt tittellåta gjør seg godt i en livesetting. Med Keep On Swinging som siste låt er en regntung Fredriksten festning forvandlet til et dampende dansegulv, og Rival Sons kan ri videre inn i natten vel vitende om at de har levert solid valuta for pengene.

Så var det klart for årets største høydepunkt for mange, og jeg kjenner at jeg har skyhøye forventninger til dette. Regnet fosser ned idet jeg finner meg en god plass oppe på VIP-området for å få best mulig utsikt utover scenen. I det øyeblikket introen starter og Black Sabbath (8/10) kommer på scenen nærmest koker det ute blant alle de 10 000 fremmøtte på regntunge Fredriksten festning denne kvelden. Bandet virker å være i god form, selv om Ozzy selv virker litt sliten og vokalen er ikke helt i hundre. En time ut i settet tar imidlertid bandet en liten pause mens vi får servert en ganske lang trommesolo. Når da bandet kommer tilbake virker Ozzy mye bedre enn for noen minutter siden og resten av showet blir langt bedre enn tidligere.

Vi får servert låter hovedsakelig fra de tidligste platene og med låter som Black Sabbath, Snowblind, WarPigs, Iron Man, Dirty Woman og ikke minst avslutningslåta Paranoid, kan jo ikke dette slå feil. Etter nesten to timer takker bandet for seg, og dette blir siste gang bandet gjester Norge. Litt vemodig er det selvfølgelig, men med tanke på alder og form på noen av medlemmene er det kanskje like greit at de gir seg med æren i behold.

For å oppsummere det hele ganske kort, så var det en magisk stemning over Fredriksten festning fra start til slutt. Bandet gjorde en bra jobb, og leverte det de skulle og vel så det. Det ble en fantastisk opplevelse som kommer til sitte i minne i mange år fremover både for meg og for de fleste andre fremmøtte denne kvelden. En verdig avslutning på en lang karriere. THE END.

 

Tekst: Sigurd Thune & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim