Stikkordarkiv: konsert

Opeth @ USF Verftet, Bergen

Opeth
USF Verftet, Bergen
09.10.2015

 

– «Va mysigt vi skal ha det tilsammans!» sier Mikael Åkerfeldt, til jublende respons fra salen.

Dette oppsummer i grunnen Opeth (6/10) sin konsert nokså godt: Både band og publik er i kosehumør. Her skal det hygges og småprates både på scene og i sal.

JHM_0485

Opeth feirer 25-årsjubileum som band med å spille albumet «Ghost Reveries» i sin helhet. Bandet går rett på sak, og spiller låt etter låt uten lyter, men også fritt for utstråling. Publikum står like urørlige i salen som bandet på scenen. Først på «The Grand Conjuration», syv låter ut i konserten, beveger vokalist Åkerfeldt seg på en måte som antyder headbanging. Nå gir også publikum mer respons enn høflig applaus, og det er ørlitt liv blant de fremste tilhørerne.

JHM_0326

I konsertens andre akt er både band og publikum nullstilt, og alle virker litt løsere i snippen. Åkerfeldt holder som vanlig praten mellom låtene på et tørrvittig nivå, men ellers begrenser bandet publikumsfrieriet til et minimum. Etter «Eternal Rains Will Come» og «Cusp of Eternity» fra bandets nyeste utgivelse, begynner ferden tilbake i diskografien med kanonlåter som blant annet «The Leper Affinity» og «Master’s Apprentices», før det hele avsluttes med ekstranummeret «The Lotus Eater». Nesten to timer med musikk gir god valuta for billettprisen, men det er ingen tvil om at Opeth sin progrock ispedd litt dødsmetal krever mye av tilhøreren, og med et band som tilsynelatende ikke bryr seg om det er tilhørere til stede blir seansen nokså langdryg. Og da må spørsmålet stilles: Er Åkerfeldts morsomme mellomprat den eneste forskjellen på det å se Opeth live og å høre dem på plate i egen stue?

JHM_0598

 

Tekst: Bård Nordvik

Foto: Jarle H. Moe

 

Danko Jones @ Rockefeller, Oslo

Danko Jones
Rockefeller, Oslo
09.10.2015

 

IMGP7073

Danko Jones (7/10)
Mannen som kaller seg the Mango Kid var tilbake i Oslo, og tilbake der han hører hjemme, på Rockefeller. Sist han spilte på huset var under 25-årsjubileumet til Rockefeller, og den gang spilte han på John Dee. Skjønt, han kunne vel strengt tatt spilt der denne gangen også, da balkongene var stengt av, og det på ingen måte var fullt nede på gulvet. Men, de som var der fikk akkurat det de hadde betalt for: store doser testosteronbefengt rock, og en passe cocky frontfigur. De kjepphøye små-talene mellom låtene har ikke forandret seg så mye de siste åtte årene, men for en som aldri har sett dem før funker det sikkert fortsatt, det er jo publikumsfrieri på høyt nivå. Konserten forløp seg som en hitparade, og jammen gikk det unna, 22 låter på en drøy time er vel nok til å bryte en og annen fartsgrense. Materialet var godt spredd utover karrieren, og selv om de nye låtene skled greit inn, var det helt klart de gamle slagerne som skapte mest liv blant publikum.

IMGP7145

Vi fikk selvsagt Play the Blues, Lovercall, Invisible, allsang på First Date, og til tross for at Danko selv hadde glemt introriffet til Code of the Road og dekket over det minuttet han trengte på å huske det med litt ekstra preik, satt også den som ett skudd da de kom i gang. Det hadde også sneket seg med et par coverlåter i settet i form av Misfits’ Die Die, My Darling og Thin Lizzys Are Your Ready?, som begge passet bra med Danko Jones sitt lydbilde. Danko og hans makker JC på bass har jo vært med siden starten, og selv om bandet har like høyt forbruk av trommiser som Spinal Tap (bandets syvende og nåværende, Rich Knox, har vært med siden 2014), låter det både tett og fett. Helt til slutt fikk man den sedvanlige avslutningen med Bring On the Mountain, med hans sedvanlige tale om hvordan alle som har gått mot ham gjennom livet kommer til å stå i bunnen og se opp mot toppen der han står, hånd i hånd med de døde rockeheltene våre. Det triste med denne talen er jo at heltene stadig blir flere, men heldigvis er Danko selv så absolutt i live og kommer nok til å levere «simple 12-takters blues soloer» til høyresiden av publikum, og «powerchords som du lærer første dagen på gitarkurs» til venstresiden av publikum i flere år til.

Bildegalleri:

[espro-slider id=1515]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Canadian drugstore viagra beste viagra canadian pharmacy viagra takes paypal

Y&T @ Vulkan, Oslo

Y&T + Humbucker
Vulkan Arena, Oslo
07.10.2015

 

Så var endelig kvelden kommet for et av musikkhistoriens beste klassiske rockeband i ordets rette forstand, nemlig Y&T. Amerikanerne har inspirert så mange andre storheter siden oppstarten for vel 40 år siden at det ikke er vits å ramse opp engang. Ikke bare var dette bandets eneste konsert i Norge i år, men det begynner også å bli en stund siden de var her sist.

IMGP6756
Humbucker

Som oppvarmingsband var det ikke overraskende Humbucker (7.5/10) som var de heldige utvalgte. Sauherads store sønner har gjort seg bemerket både gjennom strålende plateutgivelser og energiske liveopptredener, og rent musikalsk befinner bandet seg godt innenfor nedslagsfeltet for klassisk rock. Med andre ord et godt valg av oppvarmingsband, og Humbucker leverte et til dels forrykende sett. Nok til at de fleste i publikum både fikk opp adrenalinet og rockefoten i gang, undertegnede inkludert. Det kan være en utakknemlig jobb å varme opp et godt voksent og kresent publikum, men Humbucker lot seg ikke affisere av dette, og jeg er rimelig sikker på at de klarte å kapre seg noen nye fans.

Dave Meniketti, Y&T
Dave Meniketti, Y&T

Så var det endelig klart for Dave Meniketti & co. Det skal sies at undertegnede er en relativt stor fan av Y&T (8/10), og det er ikke til å stikke under en stol at det er en utfordring å gi en fullstendig objektiv skildring av konserten. Men vi fikk det vi kom for, og det ble selvfølgelig en aldri så liten greatest hits-konsert med klassikere som Black Tiger, Dirty Girl, Mean Streak, Contagious, Summertime Girls, Rescue Me og så videre. Det er lett å bli nostalgisk for en voksen mann når riffet på Mean Streak løftes ut i salen. Tankene går tilbake til gutterommet og en sliten kassettspiller med sprengte basselementer. Y&T leverte et upåklagelig sett, men alderen begynner naturlig nok å sette sine spor. Det låter ikke like friskt som i “gamle dager”, men hva annet er det å forvente av gråhårede menn som har vært på veien i førti år. Men når Y&T strutter av spilleglede slik de gjorde denne kvelden og leverer tidløse klassikere nærmest på løpende bånd, er det bare å reise hjem med et stort smil om munnen med bekreftelsen om at gamle helter ikke ruster.

Dave Meniketti, Y&T
Dave Meniketti, Y&T

 

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Y&T på Vulkan i kveld!

Det amerikanske hardrockbandet Y&T besøker Vulkan Scene i kveld, og får du fot av klassisk rock bør du ha vett til å innfinne deg her.

Dave Meniketti & co har holdt på i over 40 år og skrevet låter som Summertime Girls, Mean Streak, Forever og Lipstick & Leather inn i rocke-krønikene, og bandet er klare for en energisk opptreden på Vulkan Scene. NB: Dette er den eneste konserten i Norge!

Etter konserten blir det meet & greet og signering, så husk vinylplatene dine.

Billett: 320,- + avgift, dørene åpner 20.00. 18 år leg.

Mer info om konserten HER.

 

Kamelot @ Rockefeller

Kamelot + Gus G
Rockefeller, Oslo
27.09.2015

 

Norgesvennene Kamelot (9/10) fra Florida har blitt et fast årlig innslag på Oslo sin konsertscene. Denne gangen med selveste Gus G. (8.5/10) på slep som oppvarming. For min egen del var sistnevnte vel så interessant som hovedattraksjonen. Sentrum Scene var fylt til randen denne kvelden av fans i så og si alle aldre, og ikke alle kunne påberope seg retten til å kjøpe seg en iskald en. Det føltes både rart og rørende å stå blant godt voksne og til dels blaserte konsertgjengere samtidig som kvisete tenåringsgutter i stemmeskiftet prøvde så godt de kunne med gutturale brøl/hvin, og tenåringsjenter var døden nær av ekstase opptil flere ganger i løpet av kvelden.

Vieb87HYztW3ApcQD5nvWKgml1xsuGx2QbqnVxoP8c8
Gus G.

Gus G., kjent for de fleste som gitarist i blant annet Firewind, Dream Evil, Mystic Prophecy og ikke minst med Ozzy Osbourne, er rett og slett en djevel på gitar. Bedre start på kvelden kan man vanskelig ønske seg. Det er mulig at de som har en viss innsikt i shredding fikk mest ut av det, men for et register denne mannen har. Låtene I Am Fire, Eyes Wide Open, Burn og The Quest satt som skutt i veggene på Sentrum Scene. Selv om enkelte publikummere tilsynelatende var uinteresserte, eller mer opptatt av andre uvesentligheter (selfies, skravling osv.) enn å bivåne gitarvirtuosen fra de greske øyene, får det være deres tap. Gus G. leverte et kjempeshow.

61GUomUcguy4XfGNT_dGSCy3aQ0vrV7B0z9v61odGLo
Tommy Karevik, Kamelot

Så entret Kamelot scenen til stormende jubel, og de ga nok en gang fansen et imponerende og fjellstøtt sett. Tommy Karevik (selvfølgelig svenske) på vokal er fortsatt ikke Roy Khan, og vil aldri bli det, men han har virkelig funnet sin plass på scenen – vokalprestasjonen denne kvelden var formidabel. I mine ører har Karevik tilført Kamelot kvalitet med sin signatur. Kanskje ikke så rart når han har ingen ringere enn vår egen Jørn Lande som forbilde. Vi nordmenn kan dessverre ikke skryte av at Kamelot er “norske” lenger, og det er bare å krype til korset og innse at det ikke finnes noe tomrom etter Khan. Fansen fikk stort sett låtene de ønsket etter jubelen å dømme. Lyden var upåklagelig i mine ører, og det var ingenting å utsette på hverken showet, låtene eller gjennomføringen. Kamelot fyrte også av noen kanoner fra siste albumet, Haven, som var spennende å høre i liveformat. Som så mange ganger før leverte Kamelot varene med bravur, og det er ikke meg imot at de gjør det til en årlig vane å legge turen innom Oslo. Det er muligens unødvendig å påpeke at Kamelot er et av de store metalbandene for oss som liker symfonisk og progressiv power metal, og for de som leser dette og aldri har vært på konsert med dette monsteret av et band er det bare en ting å gjøre neste gang de melder sin ankomst til Norge: Møte opp.

Kamelot
Kamelot

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Terje Dokken

 

Høstsabbat 2015

Høstsabbat
Betong, Oslo
25-26.09.2015

 

Fredag
Da var endelig høstens sabbat i gang igjen og det er Captain Kill (6,5/10) fra Hønefoss som får æren av å åpne hekseriet. Tross få fremmøtte skaper trioen god stemning, både på klubbscenen og ute i det dunkle lokalet. Gutta byr på saftig rock ispedd en god dose doom og stoner rock. Det oppnås dermed flere ritualistiske øyeblikk, med forekomst av gåsehud. Gjengen oser dessuten av spilleglede, og således er åpningen av Oslos kuleste festival mer enn godkjent.

Nederlandske Death Alley (7/10) fortsetter der åpningsakten slapp. Nå skrus imidlertid tempoet opp. Bandet raser i gang med en psykedelisk parade av proto-metal. Energien er på topp og det er umulig ikke å bli smittet av denne gjengen. Det låter kompakt og velsmurt. Settlisten består av hovedsakelig av det kritikerroste albumet Black Magick Boogieland.

Så åpnes den store scenen på Betong, og det er ingen ringere enn Oslobandet Moe (9/10) som setter i gang kveldens støybonanza. Hellige måne! Særlig tyngre enn dette kan kvelden neppe bli. Trioen blåser avgårde et helsikes leven i velkjent stil. Sammen med Årabrot er Moe et av Norges feteste liveband i min bok. Det går så hardt for seg at basstrengene fyker og gitaren ryker. Oh la la!

Spelljammer
Spelljammer

Hvordan skal Spelljammer (7/10) ta opp tråden etter Moe? Ved å sette ned tempoet og gjøre rom for en magisk og psykedelisk eventyrstund, selvfølgelig. Atmosfæren er tykk, og riffene ljomer fra klubbscenen. Jovisst, det er tyngde her også. Nå i form av seig riffing og suggererende rytmer. Stemningen er hypnotiserende, og Spelljammer tar oss med på en astronomisk reise. Jeg mistenker likevel at bandet hadde gjort seg bedre inne på Betong-scenen.

JOY
JOY

Det var så tid for California-bandet JOY (7/10). Bandet har jamt over fått gode tilbakemeldinger på utgivelsene sine, og det er ikke til å stikke under en stol at det lyder fett av dem i studio.

Karene hadde mye energi og ga full pinne omtrent fra sekund én. Det var mye humor og moro til publikums store glede, og fliret var bredt fra samtlige på scenen og blant publikum.

Det ble dog mye av det samme, noe som gjorde at det tidvis nesten kunne bli litt kjedelig i lengden. De litt mer downbeat og klassisk rocka, psykedeliske partiene gjorde seg bedre enn partiene der det helte mer mot heavy rock på scenen. Det ble også en del klovneri som av og til kom i veien for musikken heller enn å bidra til å løfte den opp.

Vokalt sett var Zachary Oakley litt av og på i formen, men utover dette var konserten gjennomført velspilt av det som helt klart er dyktige karer.

Yuri Gagarin
Yuri Gagarin

Svenskene i Yuri Gagarin (9/10) stod så klare på klubbscenen på Betong, og med en solid tone for å sette i gang hele konserten var det bare å rigge seg til.

Det kom tydelig fram at Yuri Gagarin ikke bare låter fett på skive, men at dette er karer som vet å spille bra live. Låta First Orbit var et godt eksempel på dette, der den ble mektigere enn studiovarianten. Bandet opprettholdt et tight og jevnt lydbilde hele veien, og hadde god flyt.

Noen steder haltet trommene litt, men ikke nok til at det egentlig ble plagsomt. Helhetlig var det hele svært velspilt, lett å drømme seg bort i og la seg rive med av – noe de fleste blant publikum helt klart virket å være enige i. Yuri Gagarin leverte med andre ord en svært god konsertopplevelse denne sabbatfredagen, og det med renter.

Virus
Virus

Siste band ut på første del av sabbaten var metal-avantgardistene i Virus (8/10).

Med noe dårlig skrudd lyd i begynnelsen, ble det en litt ufortjent spak start på selve konserten, men etter hvert som første låt var ferdig ble det andre boller. Det er ingen tvil om at Virus består av knakende dyktige musikere, med Plenums imponerende basspilling, suveren vokal fra Crzal sin side og rå trommespilling fra Einz.

Selve det sceniske ble dog noe uinteressant. Det var litt lite energi i selve framførelsen, noe som gjorde at det føltes repetitivt. Dette ble dog skjøvet en del til side av hvor bra karene faktisk spilte, der blant annet låta Road var innmari spot on hva både prestasjoner, fremføring og musikalitet angår, i tillegg til at vi også ble servert snadder av nyere slag.

Virus avsluttet dermed sabbatens første dag på en flott måte.

 

Lørdag
Sabbaten går inn i sin andre dag og det er Ocean Dweller (7/10) som har fått æren av å åpne festivitetene. Kvintetten smeller til med usedvanlig fet sludge metal. Eventuelle slitne tilskuere bråvåkner og tvinges nærmest til å nyte dette velsmurte maskineriet. Spillegleden er tydelig tilstede og smitter sådan øyeblikkelig over på stadig flere tilskuere som strømmer til. Ocean Dweller serverer med andre ord en tøff start på en lang kveld, i en noe dyster kjeller.

Med litt spenstige oljeeffekter på overhead som backdrop, var det så duket for Black Moon Circle (8/10). Det å være tidlig ute er aldri en enkel oppgave, men det forhindret ikke energien i å være på plass fra første sekund. Lyden var tilnærmet upåklagelig, gitarspilingen rå, samspillet tight og ”trollmannen” bak elektronikken gjorde en veldig god jobb med effektene. Det ble derfor enkelt å drømme seg bort i musikken.

Noe av det eneste som kunne la seg pirke litt på var en hovedvokal som her og der kunne skli litt inn og ut av dagsform, men dette var såpass lite merkbart at det i grunn kunne ses bort i fra. I tillegg var det av og til litt dårlig koordinasjon på scenen, noe som gjorde at mikrofonstativene ”snublet” litt fra tid til annen.

Dette forhindret ikke karene fra å levere et knakende godt liveshow og en svært god konsert, med både høy underholdningsverdi og høyt nivå på spillingen.

Buckaduzz
Buckaduzz

Buckaduzz (7,5/10) la inn årene i 2012, men samler mannskapet for et såkalt one-off show. Medlemmene er å finne i blant annet band som Hymn og Spectral Haze. Dette er i seg selv et kvalitetsstempel som garanterer en uforglemmelig konsert. Fremførelsen er selvfølgelig upåklagelig og det er bare å hylle mørkere krefter for deres gjenforening for anledningen. Musikken raser innom både sludge, doom og den mer psykedeliske siden av skalaen. Heftig, herlig og massivt.

Faustcoven
Faustcoven

Like svart, gritty og grimt som real black metal skal være, stod Faustcoven (6/10) med sin cocktail av black og doom klare som nestemann ut. Uten dill, uten effekter og med brutale riff, fikk konserten dermed en passende tung og svart start ved første skrik.

Energinivået på scenen var dog et heller trist kapittel, der det var en klar skjevhet som bare understreket det hele. Selv om livevokalist Samson Isberg gjorde en utrolig god jobb på vokal, måtte han bære mye av konserten alene da bandets faste studiomedlemmer Gunnar Hansen og Johnny Tombthrasher så på skoene sine/trommestikkene sine heller enn å se ut som om de faktisk spilte konsert og fant noen spilleglede i dette.

Den møkkete, brutale lyden holdt allikevel et nokså jevnt nivå gjennom hele konserten. Det var bra driv i det musikalske, bandet var samspilte og det lød som det skulle. Partiene med mest fokus på old school black metal var helt klart de som gjorde seg best, og sånn sett var låta som nettopp heter Oldschool War rett og slett dritbra utført.

New Keepers of the Watch Towers
New Keepers of the Water Towers

Med New Keepers of the Water Towers (7/10) er det vanskelig å skrive utgrunnelig om hver enkelt låt, teknikk og dets like, for på sabbatens siste dag ble konserten mer en helhetlig opplevelse enn noe stykkevis og delt. NKOTWT leverte som bandnavnet antyder seg hør og bør en blanding av prog, meditative linjer og tunge, nesten groovy, rocka partier. Sammensetningen fungerte bra live, men jamt over var det alltid et bittelite ”men” som kunne trekke fremføringen noen millimeter ned. Her og der kunne det bli noe langtekkelig, lydteppet var i det store og det hele ikke tykt nok, og stemningen var mer grei enn rent hypnotiserende.

Konserten var med andre ord ikke dårlig i seg selv, men med enkelte mangler. Selv om svenskene helt klart er dyktige og har bra låter å komme med, manglet de den ene lille millimeteren på Høstsabbatens siste dag.

Hymn
Hymn

Hymn (8/10) har imponert tidligere på Høstsabbat og de gjør det samme i kveld. Det er noe primalt over denne duoen. Som om de blir drevet av noe mer enn seg selv. Det ligger en kraft i låtene, så hinsides massivt og så utrolig brutalt at gåsehuden legger seg umiddelbart over hele kroppen. Hvordan man skal restitueres etter denne maktdemonstrasjonen er meg ubegripelig. Takk, Hymn!

Age of Taurus
Age of Taurus

Det er mulig at det er festivallivet som begynner å tære på, men jeg synes ikke Age of Taurus (6/10) lever helt opp til forventningene. Britene leverer riktignok varene og mer til. De er arbeidsomme og byr på mange svisker fra debuten, samt musikalske glimt fra deres kommende skive. Jovisst har jeg høye forventninger, men jeg er da ikke fullstendig urimelig heller. Mye god heavy metal av den gamle skolen, men jeg savner det lille ekstra i kveld.

The Graviators
The Graviators

Den svenske kvartetten The Graviators (7/10) endevender sabbaten med et heksebrygg av herlig 70-talls rock, doom og noen solide doser stoner rock. De har selvfølgelig ikke funnet opp kruttet, men føyer seg derimot pent inn i rekken av nye, svenske band inspirert av 70-tallet. Stemningen er god, og bandet formidler spillegleden utmerket over på de oppmøtte. Det er akkurat dette vi trenger for å holde løpet ut. Pur rock og feststemning, så får kveldens siste band stå for vuggesangen.

Belzebong
Belzebong

Man sier at navnet skjemmer ingen, og det er vel helt klart passende for polske Belzebong (10/10). Som siste band ut på Høstsabbaten, flokket det seg til foran scenen av fans som var klare for tung stoner og doom metal. Det var også helt klart nettopp det publikum fikk. Med låta Bong Thrower var stemningen satt, med såpass tjukk og tung lyd at man kunne kjenne det på kroppen. Denne stemningen fikk heller ikke noe dropp, og vedvarte med like solid trøkk gjennom hele konserten.

Lydbalansen var på plass, bandet hadde god og jevn driv i de seige, tunge og deilige partiene, som i grunn ble bedre live enn på skive. Med fans som tilsynelatende lot seg hypnotisere av det polakkene presterte, virket dette å være noe det var enighet om. Forventningene om en tung, solid og suggererende konsert ble mer enn innfridd, og Belzebong leverte intet annet enn en perfekt, intens og fet avslutning på årets Høstsabbat.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe og Gerrit Karafiat

Foto: Guro Torget

 

Europe @ Rockefeller

Europe + The Vintage Caravan (support)
Rockefeller, Oslo
24.09.2015

 

Folk har møtt opp i god tid når Upplands Väsbys store sønner kommer til byen, og Rockefeller er allerede godt fylt opp når oppvarmingsbandet The Vintage Caravan (7/10) entrer scenen. Islendingene mestrer godt retro-rocken de framfører, et uttrykk der mye av inspirasjonen kommer fra 70-talls rock men med et mer moderne sound. De gir jernet fra første strofe, og det låter massivt, energisk og tight. Til tross for noen spredte tilløp til publikumsfrieri, evner ikke The Vintage Caravan helt å få med seg publikum. Selv synes jeg det låter greit, men noen av låtene fremstår som ganske anonyme. Låta Expand Your Mind avslutter kveldens sett og vokalisten oppfordrer til å komme bort i merchen for en øl eller to. Eller t-skjorter og skiver som det også heter.

IMGP6656

Det tetner godt til foran scenen mens vi venter på kveldens hovedband, og jubelen er stor når Europe (8,5/10) sparker i gang War of Kings fra deres nyeste utgivelse med samme navn. Albumet har et mer 70-tallspreg enn det 80-tallsheltene er kjent for, og paralleller kan trekkes til både Led Zeppelin og Deep Purple. Som på skiva etterfølges War of Kings av Hole in My Pocket, men det er først med låt nummer tre vi virkelig begynner å snakke. Superstitious, hiten fra Out of This World får publikum i gang, hvorpå folk ikke klarer å la smartphonen være i lomma og mange står og filmer konserten herfra og ut. Hallo?! Konserten blir ikke bedre når du ser den på det dårlige opptaket ditt i etterkant eller når du legger det ut på Youtube. Det er HER og NÅ det skjer, bare vær i øyeblikket! Jeg var definitivt tilstedeværende på neste låt, som er energiske Scream of Anger – den eneste låta fra Wings of Tomorrow denne kvelden. Det er tydelig at bandet ikke har glemt gamle takter: Joey Tempest har fortsatt stemmeprakten i behold, og er definitivt «taggad» for kveldens konsert i nabolandet der han viser fram gamle kunster med sjonglering av mikrofonstativet mens John Norum leverer gitarsoloer så det står etter. Den ultimate klinelåta Carrie kommer tidlig i settet, nesten litt for tidlig, og allsangferdighetene til publikum er det ingenting i veien med. Kleinere er det når Joey Tempest retter mikrofonen mot oss og vi blir overlatt til oss selv – det føles både godt og litt vondt å stå der og skrike Caaaaaahhheeeeeriiiiieeee, men mest godt.

IMGP6506

Europe gjør det motsatte av andre band som var store på åttitallet: De spiller overraskende mange låter fra sin nyeste utgivelse, faktisk er hele seks låter fra War of Kings. De fleste band som er på turné for å promotere ny skive pleier å nøye seg med et par nye låter for så å klemme på med hits. Europe har også nok hits å plukke fra, men legger fokuset på utgivelsene fra 1986 og oppover. Vi får særlig mange låter fra Out of This World, med Ready or Not, Let the Good Times Rock, Sign of the Times og allerede nevnte Superstitious. Vi er også innom Girl From Lebanon, en obligatorisk synth- og trommesolo fra henholdsvis Mic Michaeli og Ian Haugland før høydepunktet for kvelden: Rock the Night. Jeg er definitivt ikke alene om å synes den er helt topp, resten av publikum holder også et bra lydnivå her. Litt mer overraskende er at de velger Days of Rock’n’Roll fra det nye albumet som nest siste låt. Den fungerer likevel bra, og er en fin opptrapping til Europes rimelig opplagte avslutningsnummer, The Final Countdown. The Final Countdown er etter min mening langt fra deres beste låt, men flertallet av publikumet ser ut til å være uenige med meg. Golvet på Rockefeller gynger – og nå har til og med publikummet på galleriet våknet til liv. Jeg kunne tenkt meg flere låter fra de to første skivene og The Final Countdown (Danger on the Track!), men Europe leverte en god konsert i det store og hele. Joey Tempest er den fødte entertainer – det er selvsagt et rutinert band vi har med å gjøre her, men det ser likevel ut til at bandets spilleglede er genuin og ektefølt. Sjakkmatt til Europe!

IMGP6637

1. War of Kings

2. Hole in My Pocket

3. Superstitious

4. Scream of Anger

5. Last Look at Eden

6. Carrie

7. The Second Day

8. Firebox

9. Sign of the Times

10. Praise You

11. Vasastan

12. Girl From Lebanon

13. Ready or Not

14. Nothin’ to Ya

15. Trommesolo, William Tell Overture

16. Let the Good Times Rock

17. Rock the Night

18. Days of Rock’n’Roll

Ekstranummer:

19. The Final Countdown

 

Tekst: Mari Thune

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Høstsabbat 2015 er i gang!

Fullt-slipp-Facebook-liten

Sommeren er forlengst bak oss, men festivalsesongen er langt fra over. Denne helgen finner tredje utgave av en av våre absolutte favorittfestivaler sted på Betong i Oslo, nemlig Høstsabbat! Når du leser dette, er festivalen allerede såvidt i gang, og i år, som tidligere, er det som gjelder et fokus på kremen av tunge band fra en slags undergrunn, med en ekstra tyngde på band innen «seig doom, rifftung bluesrock, proto-heavy metal, psykedelisk spacerock og prog», for å sitere festivalens egne nettsider.

Det blir mange flotte norske band i løpet av de to dagene festivalen pågår, men både USA, Sverige, Storbritannia, Nederland og Polen er representert. Blant bandene finner vi Virus, Buckaduzz, Hymn, Black Moon Circle, Faustcoven, The Graviators, Age of Taurus, Joy, Death Alley og BelzebonG!

Festivalen startet i 2013, og ble dannet av en liten gruppe ildsjeler som strengt tatt bare ønsket å booke band de selv kunne tenkt seg på se på samme scene. Det konseptet viste seg å være svært så vellykket, og en av de som har uttrykt sin store begeistring for Høstsabbat er Walter Hoeijmakers, bedre kjent som Walter Roadburn, grunnlegger av Roadburn-festivalen.

Dersom deilig hard rock er det du krever, er det ingen grunn til å ikke ta veien til Betong!

 

Høstsabbat Facebook

Høstsabbats egne nettsider

 

Sodom + Studfaust @ Garage, Bergen

Sodom + Studfaust
Garage, Bergen
12.09.2015

 

Sodom
Sodom

Dette var en bryllupsfest av de sjeldne, og definitivt noe å fortelle barnebarna om for de to involverte. I 2014 sto paret Sandra Cedl og Johannes Børte i kø under Sweden Rock for å få sine plater signert av Sodom (9/10), og praten gikk om at bandet burde spille i Bergen igjen og at det hadde vært tøft å ha dem som bryllupsband. Problemet var bare at de ikke var forlovet, men før det ble deres tur var frieriet i gang og bandet ble invitert der og da. Ett år senere var paret gift, og de fikk altså bandet de ønsket seg til festen sin og inviterte like godt alle som ønsket det til å bli med.

Studfaust
Studfaust

Oppvarmingsband var det også, og de åpnet opp med et heidundrende Alright! Det var allerede god stemning i kjelleren på Garage da Studfaust (7/10) gikk på, og det rocket bra fra første stund. Litt uvant med skitten old-school metal i et lokale pyntet med ballonger, kakeservering og påseilet brudepar, men det var alright. Stud Bronson er den fødte frontmann og kan dette med å skape liv, og Faust har fortsatt stålkontroll på groovet. Under 1980’s Ladies fikk de med seg dama til Bronson som gjestevokalist, og de fikk stadfestet at 80-tallet var det beste tiåret noensinne.

Studfaust
Studfaust

Da hovedbandet gikk på, var det rimelig fullt på Garage, og stemningen ble ikke dårligere da de startet med Agent Orange. Det låt dødsbra fra første stund og lydbildet var passende skittent og rått. The Voice of Killing ble også godt mottatt, og hele kvelden ble en herlig best of-konsert. Publikum satte også stor pris på det, og var nærmest i ekstase hele veien. Det var opptil flere tendenser til moshpit gjennom kvelden, og bandet durte på med låter som The Saw is the Law, Outbreak of Evil, Sacred Warpath og eviggrønne Sodomy and Lust. Entusiasmen blant publikum smittet over på bandet også, som så ut til å storkose seg. Angelripper delte ut øl til publikum, og roste både fansen, Garage og Bergen opp i skyene. Videre fulgte Christ Passion før overraskelsen Burst Command Til War ble spilt til stor glede. En mock bryllupsseremoni måtte jo til, med Stud Bronson som prest og en oppblåsbar dukke som brud, før Bronson gjestet på Iron Fist. Kvelden ble så avsluttet med Blasphemer og Remember the Fallen, og som eneste ekstralåt kom selvsagt Ausgebombt. Fy flate for en jævla morsom konsert dette ble, og et herlig gjensyn med Sodom. Til brudeparet er det vel bare å takke for en fin fest, og ønske hell, lykke og mange år med Sodomy and Lust!

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Jarle H. Moe

 

Jex Thoth @ Blå

Jex Thoth
Blå, Oslo
11.09.2015

 

Etter en suveren konsert på Revolver i fjor, er Jex Thoth (8/10) endelig tilbake på en scene i Oslo. Overraskende nok er det kun et fåtall mennesker som har funnet veien til Blå i kveld, og lokalet er dessverre rimelig glissent. De som er der får derimot oppleve en konsert utenom det vanlige, med vokalist Jex’ intense opptreden og gåsehudfremkallende stemme.

_MG_5691

Konserten åpner på samme vis som på deres siste utgivelse, med låta To Bury fra Blood Moon Rise. Den doompregede musikken høres enda seigere ut live, men det låter likevel massivt. Kudos til lydteknikeren som skrudde lyden akkurat passe høyt, men med et klart lydbilde der alle instrumentene kommer til sin rett.

Både teaterviteren og musikkelskeren i meg får sitt denne kvelden, med Jex Thoths nærmest rituelle og gestiske opptreden ledsaget av låter av en annen verden. Jex er med sine flagrende gevanter og stemmeprakt 2000-tallets svar på Stevie Nicks, og det er ikke noe å kimse av.

_MG_5688c

Midtveis i settet, under låta Ehjä, beveger Jex seg ut blant publikum med en diger kubbe med røkelse i den ene hånda og kniv i den andre. Hun tenner røkelsen og holder den over hodet før hun trekker seg tilbake til scenen. Røkelsen ligger tjukt i lokalet og skaper «digg jalla stemning» (Solem, 2010).

Vel oppe på scenen igjen setter bandet i gang med Son of Yule fra den selvtitulerte førsteskiva, og det er først her publikum virkelig begynner å våkne til liv. Et av høydepunktene for min del, sammen med Keep Your Weeds, Separated at Birth og Into a Sleep. Det jubles og applauderes høyt etter hver låt, og bandet går av og på scenen to ganger før det hele er ferdig.

_MG_5675

En flott levert opptreden av Jex Thoth, men jeg skulle ønske jeg synes den var enda litt bedre, mer magisk og transcendent slik jeg opplevde forrige konserten på Revolver. Jeg savnet dessuten The Places You Walk og Warrior Woman på setlisten, men det blir mer for flisespikkeri å regne i denne sammenhengen.

 

Tekst: Mari Thune
Foto: Guro Torget

 

Karmøygeddon Metal Festival 2016 – Siste headliner klar

Det legendariske tyske bandet Helloween vil bli headliner lørdag 30. april i Kopervik. Helloween er bandet som startet sjangeren tysk power metal, og bandet har rukket og gi ut 16 studio plater siden de startet i 1984 og med klassiske albums som Walls of Jericho, Keeper of the Seven Keys part 1 & 2, og klassiske låter som I Want Out, Dr Stein, Starlight og Eagle Fly Free.

Dette er Karmøygeddon sin dyreste booking siden vi startet i 2004 og vi er sikre på at mange kommer til å være meget glade for å se dette klassiske bandet i Kopervik neste år.

Andre klare bands for neste års festival i Kopervik 28-30 April er:

KAMELOT (Headliner fredag 29 april)
FINNTROLL
ENSIFERUM.
KATATONIA
EINHERJER (Spiller hele Dragons of the North-platen)
SAMAEL.
CANDLEMASS.
SODOM.
ROTTING CHRIST.
SUSPERIA.
BLOODBOUND.
ENGEL.
SNOWY SHAW (X King Diamond og Mercyful Fate)
LEPROUS
TAD MOROSE
BACKSTREET GIRLS.
NIGHT
YEAR OF THE GOAT
GUARDIANS OF TIME
PARASITE INC
ABYSSIC
ESCAPETOR
THYRUZ
HEATSEEKERS
DWELLING SOULS
PICTURES OF PAIN.

 

Karmøygeddon Event

Karmøygeddon Online

 

Grave Pleasures – intervju og konkurranse!

Grave Pleasures er bandet som oppsto da Beastmilk ble oppløst, og de er i disse dager aktuelle på både plate og scene. Vi tok en prat med gitarist Linnea Olsson.

Norgesaktuelle Grave Pleasures er i disse dager klare for å detonere sitt apokalyptiske deathrock-verk Dreamcrash utover kontinentet. Med utspring fra Beastmilk befinner Grave Pleasures seg muligens nærmere indie enn metal i uttrykket. Beastmilk mottok unisont fantastiske anmeldelser for sin debut Climax, og traff både indierockere, punkere og metalhoder med sitt unike og brede sound. De var et band som det var  vanskelig å sette i en bestemt bås, og det var vel nettopp dette som gjorde bandet til et friskt pust. Da bandets gitarist Goatspeed tidligere i år tok øksa si og forlot gården, tok bandets gjenværende medlemmer Matt “Kvohst” McNerney (Dødheimsgard og Code) og Valtteri Arino affære og startet likeså godt opp med blanke ark og nytt navn. Noen nye tilskudd på stammen i besetningen ble det også. Bandets gitarist og nye medlem Linnea Olsson, også kjent fra The Oath, var mer enn villig til å fortelle om hvordan bandets album ble til.

“Vi tok med oss låtmaterialet og barrikaderte oss i øvingslokalet som ligger i en mørk kjeller”, sier Linnea. Betegnelsen mørk er noe som utvilsomt også preger Dreamcrash. Sannsynligvis ville ethvert solglimt kunne medført uopprettelig skade på sluttproduktet som til tider er like mørkt som et gravkammer. “Beastmilk er på en måte et tilbakelagt kapittel, og dette bandet er en ny start. Jeg synes egentlig ikke det er naturlig å sette Climax og Dreamcrash opp mot hverandre”, svarer Linnea på Metal Hammers sitt nokså opplagte og tildels dumme spørsmål om forskjellen på de to albumene. “Men vi har alle bakgrunn fra metalband og har nokså like preferanser, så vi har ikke gjort noen revolusjonerende forandringer slik jeg ser det”, bedyrer Linnea.

I følge rykter og velrenommerte medier ønsket ingen ringere enn produsent Tom Dalgety (bl.a Killing Joke) å produsere Grave Pleasures sitt album. ”Vi endte opp med å produsere albumet selv for å få sluttproduktet akkurat slik vi selv ville, og Tom ble mer en mentor og lydtekniker i studioet, men vi satte stor pris på hans innspill og verdifulle erfaring, dessuten er han en utrolig hyggelig fyr” sier Linnea.

Dreamcrash fortsetter der Climax slapp, og referansene er lett gjenkjennelige. Likevel må vi stille nerdespørsmål nummer en. Hvilke band har påvirket Grave Pleasures? “ Jeg kan og vil egentlig bare svare på egne vegne, men Stooges, Television og Darkthrone er ihvertfall band jeg har hørt mye på og sett opp til i alle år. Det er klart at dette har en viss innvirkning på meg. For ikke å glemme Tony Iommi, som kanskje er mitt største forbilde og kongen av tunge riff”, svarer Linnea. Metal Hammer kan ikke annet enn å nikke seg enig med fare for å pådra kronisk nakkeprolaps. “Vi i bandet har sort sett like interesser og liker mye av det samme også innen musikk, så prosessen med å skrive låter og spille de inn i studio gikk relativt raskt og smertefritt”, sier Linnea videre.

10406601_366576770198416_232044429103091068_n

Kredibilitet skal man ikke kimse av, og mangt et band har begått musikalsk selvmord som følge av valg av produsent eller bytte av plateselskap for den saks skyld. Grave Pleasures har av alle ting blitt signert av multinasjonale Sony Music, og med artister som blant annet One Direction og Celine Dion som artistkollegaer, er det betimelig å stille spørsmålet om bandet har solgt sjelen sin? “Vi valgte Sony rett og slett fordi de hadde det beste tilbudet. Selskapet har gitt oss frie tøyler, og valget av selskap har ikke gitt noen negative konsekvenser, tvertimot så vil vi nå kunne nå ut til et bredere publikum med musikken vår som vi både brenner for og står 100% inne for. Og på dette stadiet i karrieren syntes vi det var et riktig steg å ta. Det er ikke alle forunt å få tilbud fra et av verdens største plateselskaper, og så lenge det var på våre premisser og uten kommersielt påtrykk vedrørende musikkstil og sound, var det et lett valg”, sier Linnea. Heldigvis er sjansen for at du vil finne Grave Pleasures-shampo og -sengetøy på ditt nærmeste kjøpesenter ikke tilstede skal vi tolke Linnea. Og etter å ha hørt igjennom Dreamcrasher med et kritisk og fokusert øre, kan Metal Hammer betrygge fansen med at det ikke finnes spor av One Direction-koringer eller Celine Dion-falsetter.

Bandet er i disse dager aktuelle med norgesbesøk, og spilte på Beyond the Gates 29. august  og spiller på Revolver 12. september. Har bandet rukket å teste ut de nye låtene live i forkant? “ Vi har spilt tre til fire nye sanger på noen av konsertene her i Finland, og mottagelsen har vært veldig god blant publikum. Vi er flere nye i bandet, så det er morsomt for oss å spille låtene vi selv har vært med på å skrive live. Vi kan betrygge fansen med at vi også vil spille mange låter fra Climax”, sier Linnea.

Grave Pleasures er et nytt kapittel, men en naturlig videreføring av bandet Beastmilk, noe som er lett å høre på Dreamcrash. Mørke undertoner og tunge riff ikledd dystre baktepper, men likevel utrolig iørefallende. Med en ny besetning har Mat Kvohst McNerney startet en ny ferd mot suksess. Foruten Linnea Olsson har Juho Vanhanen satt sitt preg på bandet med sitt eminente gitarspill, og rosinen i den berømte pølsa er Uno Bruniusson, kjent fra In Solitude,  på trommer. Med en slik dynamisk besetning og et knakende sterkt album må dette bli en sjelsettende opplevelse live, og som tidligere nevnt har du muligheten i Oslo 12. september! Vi ønsker både Linnea og resten av bandet lykke til med både plateslipp og konserter og takker for praten.

Metal Hammer Norway har fått to billetter til konserten på Revolver i Oslo lørdag 12. september, og lar en heldig vinner få muligheten til å dra dit sammen med en kompis! Det eneste vi ber om, er at dere skriver i kommentarfeltet under hva som er ditt favorittalbum så langt i 2015. Vinneren trekkes allerede i kveld!

NB – Det er 20-årsgrense på konserten, og vinnerne må selv besørge transport.

Grave Pleasures Facebook

 

Tekst: Pål J.Silihagen

Foto: Sony Music Promotion

 

Seigmen @ Sentrum Scene

Seigmen
Sentrum Scene, Oslo
28.08.2015

Seigmen

2015 må kunne sies å ha vært et jubelår for Seigmen (8,5/10), med nytt album som hovedsakelig har høstet positiv omtale, og en Norgesturne som har gått for fulle hus, noe som ble kronet med deres tredje (nesten) utsolgte Sentrum Scene-konsert av året. Sceneoppsettet var likt som i april, med unntak av at sceneteppet falt ned på første forsøk denne gangen, og det var ikke de helt store endringene i setlisten heller. Noen omrokkeringer på låtrekkefølgen var det, og dessverre var to av mine personlige favoritter fra Enola utelatt, nemlig Forevig og alltid og Hvit stjerne hvit støy. Slikt blir derimot tilgitt når de hadde funnet plass til skivas beste låt, Utopia i mine armer, samt et par gamle travere i Juvel og Skjebnen. Sistnevnte stod riktignok ikke opprinnelig på lista, men som Kim Ljung forklarte så likte de å spille den for å overraske vokalist Alex Møklebust.

Seigmen

Fra introen Monument skled bandet elegant over i Fra X til døden, og allerede fra første tone var lyden krystallklar. Ohm ga oss kveldens første tilløp til allsang, før singelen Hva vi elsker hevet stemningen ytterligere. Etter dette var det klart for Colosseum, og i notatene mine fra denne låten står det kun én setning: «Epilepsi til folket!», grunnet et strobeshow uten sidestykke. På neste nye låt, Trøst, la man også merke til at bandet har tilpasset det noe mykere soundet fra Enola, slik at lydbildet blir enda litt mer helhetlig. Blant annet var både vokalen til Møklebust og koringen til Ljung hakket mer aggressiv nå enn på skiven, og på Sentrum Scene i starten av turnéen. Kveldens første gåsehud ble fremkalt av den såre, litt useigmenske balladen, Tenn alle lys, akkompagnert av et meget passende lasershow som kunne minne litt om det selveste The Who pleide å kjøre under Won’t Get Fooled Again. Du vet den på YouTube hvor Roger Daltrey sitt primalrop koordineres med Pete Townshends opprinnelige powerslide.

Seigmen

Men, nok digresjoner. Etter at bandet hadde lurt Alex med Skjebnen, satte bandet i gang med Metropolis, til kveldens lureste glis fra forannevnte. Og, om vi snakket om tilløp til allsang på Ohm, var vi godt på vei mot lista med det 20 år gamle tittelsporet, og godt på vei over med Slaver av solen som fulgte et par låter etterpå. Før bandet gikk av scenen for første gang, hadde vi også fått nevnte Utopia i mine armer, og I mitt hus, som begge virket atskillig tyngre enn på albumet, samt at de landet allsangøvelsen med den obligatoriske Döderlein.

Seigmen

Marius Roth gjorde en fenomenal jobb på seksstrengeren hele kvelden gjennom, og da bandet kom på scenen igjen skulle han jammen meg klare å gripe tak i hjerterøttene våre også. Første ekstranummer dediserte han nemlig til sin venn og tidligere kollega på Den Norske Operaen, Ida Kringlebotn, som døde av kreft i sommer. Godt hjulpet av Kim Ljung fremførte han messen Agnus Dei med stor bravur, og hadde det ikke vært for at hans nydelige stemme fylte hele Sentrum Scene, kunne du nok hørt den berømte knappenålen falle. For å løfte stemningen igjen dro bandet frem en aldri så liten overraskelse til Oslopublikummet, i form av deres coverversjon av Raga Rockers Komplex. Låten skal være med på en hyllestboks til Raga som kommer i løpet av høsten, og bandet hadde fått dispensasjon av prosjektleder Christer Falck til å spille låten, og som om ikke det var nok kom selveste Michael Krohn på scenen og tok over mikrofonen på de siste par versene. Bandet hadde klart å sette sitt eget preg på sangen, og om man ikke hadde visst bedre kunne man lett forvekslet det med en ny Seigmen-låt. Etter en drivende versjon av Mesusah, og etter at en oppriktig ydmyk, og særdeles takknemlig Alex Møklebust hadde takket publikum for at de hadde klart å fylle lokalet tre ganger på et snaut halvår, kom seiersrunden i form av den selvsagte Hjernen er alene. Publikum så ut til å være storfornøyd der de forsvant ut i sensommernatten denne fredagskvelden, og etter å ha sett bandet på flere forskjellige Oslo-scener må det sies at Sentrum Scene kler Seigmen særdeles godt.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Terje Dokken

 

Beyond the Gates 2015

BEYOND THE GATES 
Garage, Bergen
27-29. 08.2015

 

 

Torsdag

Misthyrming
Misthyrming

Islendingene i Misþyrming (7,5/10) fikk æren av å åpne det som må være bortimot Norges triveligste festival. Det er tydelig at interessen for bandet er stor, ettersom det første som møter oss utenfor Garage er en evig lang kø, men vi får foten innenfor akkurat idet de begynner å spille. I den lille kjelleren, som heldigvis ikke har rukket å bli for varm ennå, har det allerede fylt seg opp bra med folk. Lyden er som en massiv vegg der brutale partier blir avbrutt av catchy, intrikate melodilinjer – noe som gjør at Misþyrming skiller seg ut i mengden av nyere black metal-band. Söngvar Elds Og Óreiðu er tittelen på deres første og eneste utgivelse, og konserten består naturlig nok i hovedsak av materiale fra denne. Overraskelsen er derfor stor når siste låten i settet er Funeral Mists The God Supreme og Arioch entrer scenen, noe som nærmest fører til kollektiv bakoversveis på de fremmøtte i lokalet. Mektig avslutning på en ellers kul konsert.

ZOM
ZOM

Ett ord beskriver det best: Stygt. Om enn ment som et kompliment, så er det ganske så beskrivende for dublinerne i ZOM (6/10). Irene kan høres ut som Celtic Frost og Godfleshs løsunge, unnfanget på nachspiel etter inntak av et fjell med amfetamin og syre, mens spriten renner som både høst- og vårflommen på Østlandet. Variasjon i lydbildet er nok ikke bandets sterkeste side, da det stort sett er mengder av slag i trynet absolutt hele tiden. Det er nok heller ikke meningen å utrykke seg annerledes. Bandet starter veldig bra og avslutter veldig bra, men det hadde nok vært fordelaktig med et noe kortere sett. Uansett, et band å følge med på videre.

One Tail, One Heads
One Tail, One Heads

One Tail, One Heads (9/10) herlig primitive, illsinte ulyd, aggressive framtoning, strålende demoer og EP-er har gitt bandet et svært godt rykte. Bandet leverer varene til i hvert fall ni i stilen. Sånn for min egen del kunne jeg godt hørt The Splendour of the Trident Tyger fremført hver eneste dag. Luctus og gjengen kommer med plate i år, noe som helt sikkert vil være en kandidat i kategorien årets beste utgivelse. Den svensk-norske trønderbanden fremsto som en helstøpt og hardtarbeidende satanisk dommedagsmaskin.

Ascension
Ascension

Tyske Ascension (8/10) hadde jeg i forkant registrert at absolutt var interessante på plate, men hadde ingen anelse om at de live ville bli det klassiske dette-må-jeg-høre-masse-på-i-etterkant-av-festivalen-bandet. For det ble de. Bandet kom på scenen ikledd helsvart, sminket like helsvart, men med vokalisten i hvitt, og med hvit sminke – for kontrasteffekt, vil jeg anta. Alle sammen med diverse symboler – hovedsakelig det tematiske med triangelet som en kjenner også fra bandets logo – som de vel alle bar i pannen. Det musikalske tok seg opp allerede med One Tail, One Head, men det steg enda noen hakk med Ascension, som også, i likhet med Nidaros-banden, hadde lyden på sin side. Med odde takter, nikk i retning Emperor, Watain, Dissection, store stemninger og spennende komposisjoner trollbandt de massene, til tross for at enkelte kommenterte at det ble kjedelig i lengden. Det kan hende atonal avantgarde black metal med mangel på black ‘n’ roll-riff rett og slett ikke falt i smak. For mange av oss falt det så visst i smak.

Marduk
Marduk

Jeg hadde tenkt å unngå referanser til tanks eller krig i anmeldelsen av Marduk (8/10), men det ble uunngåelig. Om man ser på et band som Dimmu Borgir som en strømlinjeformet el-bil i neonrosa, eller Darkthrone som en velholdt blå Volvo Amazon, så er Marduk den mest brutale, beksvarte panservognen du kan tenke deg. Morgan Håkansson og hans menneskefiendtlige kompani ruller over motstanden, tar ingen fanger, og selv om de ikke vinner så overgir de seg aldri. Åpningen med Frontschwein og The Blonde Beast er hyperkonsentrert arsenikk i fiendens drikkevann, og på veien rekker de jammen meg å spikre Jesus på korset og skjende liket hans etterpå. Slay The Nazarene, Burn My Coffin og Warschau kommer også fryktelig, i ordets rette forstand, godt ut av det.

 

Fredag

Morbus Chron
Morbus Chron

Morbus Chron (8/10) imponerte stort med både sine musikalske evner og med profesjonalitet på showfaktoren. Old school death metal med tunge, progressive elementer krever dog sitt av det perseptuelle apparat, så at salen ikke var riktig fylt opp var vel egentlig bare å forvente. Dessuten var bandet første orkester å skue denne fredagen, og en må jo kunne forvente at en del festivalgjengere gjerne hadde forfrisket seg rikelig allerede kvelden i forveien, og at det derfor tok litt tid å få klasket flintsteinene tilstrekkelig sammen til at det oppstod riktig gnist. Riktignok tok engasjementet seg opp gjennom konserten, men bandet hadde definitivt fortjent en senere spot, i hvert fall om en skal se på bandkvaliteten på tvers av de tre dagene.

Bölzer
Bölzer

Bölzer (6/10) har jeg lært at er et av de bandene som virkelig er i vinden om dagen. Duoen har ikke gitt ut mye materiale, men har likevel rukket å spille på en rekke større festivaler, deriblant Maryland Deathfest. Live er det formidabelt hvor mye energi de to klarer å få til fra scenen, men dessverre hviler litt for mye på størrelse og karisma hos frontfiguren KzR. Trommespillet til HzR blir litt vel ordinært og uinspirerende, og det er liksom også litt tomt på scenen, uansett hvor mye en setter mikrofonen opp som Lemmy, står bredbent, og tar all den plass en kan. Jeg har hørt mer spennende black/death doom før, men må selvsagt sjekke etter hvordan det var på plate igjen nok en gang, siden det jo tross alt er så bejublet blant forståsegpåere.

Tribulation
Tribulation

Svenske Tribulation (9/10) fortsetter gjennom tåken. Bandet har levert tre formidable album på rad, og selv må jeg si at jeg er overrasket over at de ikke spiller senere på kvelden. På den annen side er det topp, da publikum virker meget fokusert. Tribulation når etter hvert ut meget bredt uavhengig av hvor mange dristige sporvalg de tar på veien; det er dog en total skandale at Spell, fra 2013s beste album, The Formulas of Death, ikke blir spilt på Garage denne gangen. Gitaristene Adam Zaars og Jonathan Hultén tar mye av fokuset foran på scenen, mens bassist og vokalist Johannes Andersson sprer vrede, nokturne vers utover publikum og limer bandet sammen i nært samarbeid med den strålende trommeslageren Jakob Ljungberg.

Zemial (7,5/10) led litt under at det ble altfor tydelig at bandet var et enkeltmannsforetak med innlånte hjelpere. Her handlet alt om komponist, trommis og vokalist Archon Vorskaath, som også må sies å ha vært denne kveldens mest elegante stikkesvinger, med noen riktige fine touch. En kunne høre at han primært må være trommeslager – eller en regner jo med det siden det er instrumentet han har valgt i live-sammenheng, tross at han på album gjerne trakterer alle instrumenter selv. Det var ikke mange andre med like stor følelse i anslagene, for å si det slik. Den slags er alltid særdeles hyggelig å lytte til, for i metal er det mye klask-til-trommene-med-all-kraft-du-er-god-for-og-det-med-samme-kraft-konstant. Ikke bare det, men Herr Vorskaath turte å holde hi-haten lukket også, noe som til dels virker å være fremmed for mange ekstremmetal-trommiser. Zemials progressive blanding av thrash-, heavy-, og black metal gjorde bandet temmelig annerledes også, og noen løsninger bringer nær sagt fram det fårete gliset, fordi det er så uortodokst. La det være sagt at det ikke på noen måte betyr at en ler av løsningene, snarere at en finner dem originale og underholdende. Zemial går nok også noen runder utover høsten.

Archgoat
Archgoat

Archgoat (7/10) er meget sterk kost for store deler av publikum såpass langt ut på kvelden, jeg vil tippe at i hvert fall halvparten gikk opp i baren over for å høre på godt over middels høy Judas Priest eller lignende, og noen gikk sikkert også hjem for å lade opp til morgendagens bataljer. Erkefinsk og guttural black metal er ikke for alle, men Archgoat kan sine kunstner. Det hadde nok allikevel vært å foretrekke med en tidligere start for festivalens mest grumsete band. Geitens representanter i Finland startet opp i 1989, og etter en lengre pause kom de tilbake i det dunkle rampelyset i 2004. Bestialsk, messende og nådeløst er dette et band som tar black metal til et nivå andre band sjelden våger å bevege seg nær. Et nihilistisk, livsforaktende beksvart helvete.

Lørdag

Dread Sovereign
Dread Sovereign

Dread Sovereign (9/10) er Primordial-sjef Alan Nemtheangas egen lille lekegrind. Bandets 80-tallsinspirerte blanding av doom, heavy- og black metal passer Garage som hånd i slåsshanske, og dublinerne sørger for en beinhard start på den andre dagen av festivalen. Bandana-kledde Nemtheanga på bass/vokal og gitarist Bones er ingen nybegynnere i den noble grenen «showmanship», som det heter på godt norsk, og med trommis Sol Dubhs stødige driv bak slagverket blir glisene bredere og ølglassene løftet stadig høyere ute blant publikum etter hvert som konserten skrider frem. Bandets egne låter krydres med Venom-coveren Live Like an Angel (Die Like a Devil), noe som bidrar ytterligere til en fin variasjon mellom seige doom-partier og riff hentet fra den klassiske hardrocksboka. Med utsagn som «This is a song about drinking whisky» legger ikke akkurat Nemtheanga noen demper på den allerede gode stemningen blant publikum i Bergen heller, og som første band ut er dette rimelig innertier fra Beyond the Gates sin side. Eventuelt innernier, man kan da ikke ta helt av heller.

Spectral Haze
Spectral Haze

Det er langt mellom gode space rock-band her til lands, eller space rock-band generelt, men Spectral Haze (7/10) er dyktige fakkelbærere for en slik type psykedelisk og hard musikk. Konserten fikk en trang fødsel med tekniske problemer, men etter litt fikling ble det da omsider lyd i samtlige instrumenter, inkludert en sentralt plassert theremin, traktert av Elêctrïc Stårlïng (kanskje bedre kjent som Krizla fra Tusmørke). Den famlende starten glattes snarlig over, og innen kort tid rocker det stødig av Spectral Haze. Dronete, jam-aktige sesjoner avløses av Sabbath-inspirerte riff, og Spacewülffs klangfylte vokal ligger hele veien svevende i bakkant av lydbildet, som et insisterende ekko. Tidvis føler man at thereminen havner litt vel mye i fokus, uten at det skal brukes som noe kronargument i anmeldelsen. God stemning og hard rock, mer kan man strengt tatt ikke forlange.

Ranger
Ranger

Finsk speed metals store sønner Ranger (9/10) leverte varene noe voldsomt på fjorårets Til Dovre Faller, og det var enormt fett å se dem igjen. Jeg kan vanskelig se for meg finnene levere en dårlig konsert, og selv om flyselskapet som leverte bandet til Bergen ikke klarte å levere bandets gitarer ser det ikke ut til å finte dem ut noe særlig. Helstøpt, underholdende, tett, tungt og feiende flott. Et rett og slett fremragende orkester, å påstå noe annet er rett og slett både tarvelig og udannet. Rise, Knights Of Darkness!

Grave Pleasures
Grave Pleasures

Finnene i Grave Pleasure (7,5/10) bemerket seg på flere vis. For det første med en vakker blond dame i form av leadgitarist Linnéa Olsson (OK da, for våre kvinnelige leseres del, så kan det sies at vi ble enige om at vokalist og frontmann Mat «Kvohst» McNerney var en pen mann, sånn for å ha objektiviseringen på det rene). Kanskje mer påfallende – og da mer enn videoshow og image som spiller på dystopi – er det at bandet fremfører denne formen for goth rock/new wave, tungt inspirert av Joy Division, på det som er en festival full av liksminkede mørkemenn. Dog stod Purson for psykedelisk progrock året før, og for mange av oss er dette velkomne pustepauser mellom alt det som handler om å være mest mulig umiddelbart ekstremt i fremtoning. New Hip Moon, Crying Moon, Death Reflects Us, og Genocidal Crush ble alle standsmessig utlevert fra scenekanten, og som det ble sagt under annonseringen av låten bærende samme tittel: “You Are Now Under Our Control”, og i akkurat det hadde nok Mat McNerney mye rett.

Angel Witch
Angel Witch

Angel Witch (7/10) var et av de bandene i den originale NWOBHM-bølgen som aldri ble helt store på grunn av skifter i besetningen, en og annen oppløsning og andre knuter på tråden. Det har kun blitt en håndfull album opp gjennom årene, men bandet har allikevel alltid levert kvalitet. Settlisten er hovedsakelig bygget opp rundt bandets legendariske og velkjente selvtitulerte debutalbum. Låtene glir fint over i hverandre, og det er ikke mye som har forandret seg i lydbildet opp gjennom årene. Selv om ikke allsangen var like rungende som ved siste besøk lot publikum seg rive med på verdens enkleste refreng på tampen av konserten. Absolutt mer enn godkjent.

 

Tekst: Pål Ferstad-Løland, Pål T. Lystrup, Mari Thune, Sigurd Thune.

Foto: Christian Misje

 

Beyond the Gates Facebook

 

 

Midgardsblot 2015

Midgardsblot
Borre, Vestfold
20-22. 08 2015

Midgardsblot er en ny festival av året, men med sine unike omgivelser og vinnende konsept, der norrøn kultur møter metal er dette bare å innføre som årlig tradisjon!

Torsdag

Solefald
Solefald

Sola begynner å bli borte da Solefald (9/10) entrer scenen for å avslutte utedelen på festivalens første dag. Det er ikke så alt for mange i publikum denne første dagen, men det blir god stemning når Solefald setter i gang. Settet har hovedvekt på de siste skivene, men vi får også servert godbiter fra hele bandets karriere. Det er mye som skjer i Solefalds musikk, og jeg er mektig imponert over hvor mye av dette de klarer å få frem i en live-sammenheng også. Noen av de jeg snakket med i etterkant av konserten synes det kanskje skjedde litt i overkant mye, men for de som er fans av bandet så gikk det rett hjem, meg inkludert. De hadde også med seg noen gjester på scenen, bl.a. Wardrunas Einar Kvitrafn Selvik og en kunstner som satt midt på scenen og malte et bilde under hele konserten. Et bilde som hadde passet perfekt inn i min stue (hint). Alt i alt, fet konsert, bra liv og en perfekt avslutning før vi trakk inn i varmen.

Fredag
Nidingr (9/10) er et band jeg virkelig gledet meg til å få sett live. Det er fortsatt tidlig på kvelden, og sola steiker idet bandet entrer scenen. Sol og varme er ingen hindring når gutta fyrer løs med første låt, dette røsker i kroppen helt fra første tone. Vi får servert låter fra hele bandets karriere, og settet er både variert og energisk. Det er tydelig at et par av gutta sliter litt ut i settet på grunn av varmen, men de holder tempoet oppe hele showet igjennom og virkelig leverer varene. Det var et litt beskjedent oppmøte, men de som var til stede fikk virkelig betalt for turen. En konsert som kommer til å sitte i kroppen lenge.

Einherjer
Einherjer

I det solen begynte å gå ned, bestemte Haugesund-krigerne i Einherjer (7/10) å ta turen fra Valhall og ned til Borre. Med en fanskare på første rad man kunne overhøre setninger som: ”Einherjer skuffer jo aldri – ALDRI!” fra, var nok forventningene høye fra alle som var til stede.

Etter en rask introduksjon virket det som om karene hadde gått en stund og ventet på å få spille, og satte i gang med forrykende spiff fra første sekund. Det å få hopp og sprett og sågar en liten gitarduell, samt et stort engasjement allerede i første låt, er ikke nødvendigvis daglig kost, og med Hedensk oppstandelse som oppfølging ble dette bare tatt videre. Med materiale fra den jamt over godt mottatte Av oss, for oss, så vel som eldre materiale som for eksempel Dragons of the North, fikk vi en god cocktail av gammelt og nytt servert på et fat av full pupp.

Problemet med å sparke såpass hardt i fra uten å ha noe å bygge videre på, blir å opprettholde energinivået under hele konserten uten at noe daler. Nettopp derfor blir de få stedene der det må en eller annen form for pustepause til gjort til et antiklimaks. Det kunne nok også virke som om Frode Glesnes hadde en litt dårligere dag på vokal enn vanlig, for det var ikke alltid kraften i stemmen kom fram som den skulle. Scenesprell med hopp og sprett kunne også bli noe repetitivt, men var for all del underholdende.

Karene viste allikevel tydelig at de er svært komfortable med å stå på scenen, og ikke minst at de liker det. Med god publikumskommunikasjon, fanskare i front, lekenhet og spilleglede, samt jamt over bra spilling, ble dette en fin start på fredagskvelden på Borre.

Ishahn
Ishahn

Det er ikke til å komme bort i fra at Ihsahn (10/10) har levert både musikk og opptreden av svært høy klasse i mange år. Dette var det nok flere som sa seg enig i, der det ble en stadig større oppsamling framfor scenen, og da klokken var slagen var det uten tvil klart for konsert.

Første låt ut var Hiber, som ble en perfekt tung, drivende og tøff start på hele konserten før den helt sømløst gled over i et magisk øyeblikk skapt av den rolige, vakre og nesten vonde Pulse. Og deretter sparket det for alvor fra.

Både Ihsahn selv og bandet var i storform denne kvelden. Det var ingenting å utsette på hverken vokal eller gitar fra frontmannen, og bandet bak holdt svært høyt nivå hele konserten, med trommer som skal få helt spesiell kudos for å få såpass mye ut av et trommesett som ved første utrente øyekast ikke så ut som om det var laget for det det ble brukt til. Sammen skapte de en helt elektrisk, magisk stemning som ble holdt vedlike av det høye nivået og den ekstremt tighte spillingen.

Samtidig som det helt klart var en egen slags ro og verdighet på scenen, betyr ikke dette at konserten ble kjedelig på noe som helst vis av den grunn. Dette var et eksempel på at det tilnærmet perfekte ikke trenger å bli flatt og uinteressant – tvert om! Ihsahn og co. hadde det moro på scenen, fikk med seg publikum, kommuniserte godt med hverandre og viste genuin glede over å få spille på blotet. Vi fikk også gleden av den helt nye låta My Heart is of the North fra et album det nå jobbes med, som ble like godt mottatt som den ble spilt.

Da det ble annonsert at det var siste låt, The Grave, som stod for tur, var det nesten trist – ja, skuffende – for det ville bety at konserten måtte ta slutt. Ihsahn leverte som søren denne fredagskvelden, på en måte man kunne kjenne tvers igjennom kroppen og leve på lenge.

Ivar Bjørnson fra Enslaved sitt prosjekt BARDSPEC stod som siste post på programmet inne i selve Gildehallen. Etter debuten på årets Roadburn Festival i Tilburg i Nederland, der Bjørnson også var en av kuratorene, var nå tiden kommet for å ta lyden inn i gamle og mer norrøne omgivelser i Norge.

Prosjektet er nok ikke for absolutt alle når det kommer til lyd, med tanke på at det ikke er ren metall en får servert framfor en, og det blir vanskelig å gi det hele en karakter, men det gjør det ikke mindre interessant av den grunn. Tvert om, så er dette en svært flott sammensetning av lyd, hvor Bjørnsons gitarer sammen med elektronikk, teknologi og visuelle inntrykk skaper en flott helhet bestående av en fin balanse mellom en ikke-plasserbar ambience-sound og samples av mer naturlig lyd.

Det er meditativt og komplekst samtidig som det er minimalistisk – noe en kan sveve på – samtidig som det ikke blir kjedelig. Dermed var det å sitte inne i den svakt opplyste Gildehallen i komplett ro og bare ’være’ litt etter en lang dag, med noe som tar deg med inn i en reise der det komplekse møter det enkle, der kontrastene råder og der du kan la hodet flyte og bli en del av lyden – det var i grunn helt greit.

Lørdag
Folk metal-karene i Fejd (7/10) har siden 2001 fusjonert folkemusikk, tradisjonelle instrumenter og metal, og denne cocktailen av musikksjangre var først ut på programmet på Midgardsblots siste dag.

Det å være først ute er ikke nødvendigvis det enkleste som finnes, men allikevel troppet karene opp på scenen med det ene folkemusikkinstrumentet etter det andre, et kjempestort glis og en positiv holdning – solsteik og det som startet med å være et skrint oppmøte til tross.

Denne holdningen skulle det vise seg at bandet beholdt mer eller mindre gjennom hele konserten, der det for alvor sparket fra med den andre låta Storm. Vokalist og multiinstrumentalist Patrik Rimmerfors kommuniserte med publikum hele veien – også da det var veldig glissent – og klarte å opprettholde både humør, headbanging, bra spilling og engasjement i det som må ha kjentes ut som over 40 grader på scenen.

Det var dog litt ujevn lyd til tider, og hovedvokalen hadde noen opp- og nedturer. Det ble også noen lengre pauser mellom låtene enn først planlagt fra bandets side på grunn av stemme- og vannbehov, noe som selvsagt er forståelig når steika står på, men som allikevel skapte en litt antiklimatisk effekt. Av og til sank også engasjement i rytme og bass litt, noe som etterlot det å bære og drive showet videre til resten av bandet.

Dette betyr dog ikke at bandet presterte dårlig, for alle viste at de var dyktige musikere, og jamt over var det tydelig at disse karene liker å stå på scenen. Med både nytt og gammelt materiale ga Fejd oss en fin start på siste festivaldag.

Myrkur
Myrkur

Myrkur (10/10) var nok den konserten jeg gledet meg mest til på hele festivalen, så her var forventningene høye. Jeg gikk bort litt tidlig så jeg fikk med meg deler av soundchecken i tillegg, og det gjorde ikke at forventningene ble noe lavere. Når klokken begynner å nærme seg 16.45 så begynner bandet å gjøre seg klare, det er litt tekniske problemer fra start, men etter noen få minutter setter Amalie seg bak pianoet og gir oss en vakker intro før Nidingr-gutta entrer scenen og showet er i gang. For et show dette ble, dette var helt magisk fra begynnelse til slutt. Det ultimate hadde vært om denne konserten hadde vært på kvelden, men tross steikende sol klarte Myrkur å spre sin mystikk, kulde og mørke stemninger så det holdt. Med sin herlige blanding av folkemusikk og gammel black metal så var det nok ikke bare jeg som fikk frysninger. Det var ca. 100 varmegrader på sletta der, jeg sto med kronisk gåsehud under hele konserten, og har fått meg et nytt favorittband.

Kampfar
Kampfar

Folk strømmer fort til foran scenen når introen til Kampfar (9/10) setter i gang, og frysningene kommer fort når bandet kommer ut på scenen og drar i gang med Mylder. Stemningen er god både på scenen og blant publikum. Dolk er en energisk frontfigur som virkelig vet å få med seg fansen og lager et enormt liv. Her kommer klassikerne på rekke og rad, men for meg personlig topper det seg når bandet drar i gang Hymne fra «Mellom skogkledde aaser». Da stoppet verden litt opp, og svetteperlene i panna frøs nok til is en liten periode der. Helhetlig sett var dette et forrykende show som var helt magisk med de omgivelsene festivalområdet byr på. Kampfar leverer varene med masse trøkk og god stemning, så tommel opp.

Tyfhring
Tyfhring

Thyrfing (7/10) har 20års-jubileum i år, og dette er faktisk deres første konsert i Norge noensinne. Forventningene til svenskene var derfor til å ta og føle på blant publikum før bandet entret scenen. Thyrfing leverte varene de, og vel så det, det er det ingen tvil om. Det som trekker litt ned her er at de dessverre var veldig uheldige med lyden. Jeg prøvde å gå litt rundt på området for å høre litt fra forskjellige steder, men med samme resultat. Det var veldig dårlig lyd på blant annet vokalen, og noen ganger så var den helt borte. Det var veldig synd, men utover det leverte gutta en solid prestasjon, og det så ut til at publikum likte det de hørte da det var bra med liv foran scenen. Så alt i alt en veldig bra konsert til tross for forholdene.

1349
1349

Sist ut på scenen stod 1349 (9/10) for tur, og med en stadig voksende flokk som stimet sammen rundt scenen, var dette tydeligvis noe mange hadde ventet spent på. Det var med andre ord endelig duket for litt real Aural Hellfire.

Og Hellfire ble det, for det er tross alt ingen 1349-konsert uten at man kjenner varmen fra flammene som skytes opp og ut, og en og annen i front kanskje svir av seg et øyenbryn eller to.

Det er ikke til å stikke under en stol at Frost er kjent som en av de beste trommisene vi har innen metal, noe vi ble minnet på under hele konserten. Mannen fungerer som en maskin, og sammen med resten av bandet ble vi servert noe ekstremt, tight, brutalt og intenst. Vokalt sett var det lite å utsette på Ravn sine prestasjoner, der råskapen og aggresjonen bokstavelig talt ble skreket og snerret ut.

Deres siste album Massive Cauldron of Chaos har fått god mottakelse av en grunn, og det var gledelig å få nyte mye av dette også; Slaves ble en brutal godbit som nesten gjorde seg bedre live, mens tidligere låter som Sculptor of Flesh stod for hudfletting på den helt rette måten.

Noen steder kunne det kanskje bli litt mye av det samme på scenen, og det var et par steder der lydbalansen ikke nødvendigvis var fullstendig spot on, men det er nok det eneste som lar seg pirke på. 1349 leverte en sabla bra og brutalt verdig avslutningskonsert for årets Midgardsblot.

1349
1349

Det er umulig å vite nøyaktig hva som vil komme til å stå på tapetet når det er duket for Attila Csihar sitt Void Ov Voices, med unntak av at det vil være både gripende og inntrykksfullt. Denne gangen var det klart for å la lyden fylle rommet i Gildehallen som siste blotinnslag. Som forrige sluttopplegg i hallen, er det vanskelig å gi det hele en spesifikk karakter, men i stedet bedre å gi en beskrivelse av det som fra gang til gang er en unik opplevelse.

Det er alltid fascinerende når man bruker så lite og allikevel får til så mye. I dette tilfellet handler det om Attila, hans egen stemme og sampling, og et enorm lydbilde som følger av bruken av dette; så lite og allikevel så mye. Akkurat som i Sunn O))) hvor han de senere årene har bidratt vokalt, finner vi ulike vokalteknikker som minner om alt fra strupesang til hvisking til mer rå, brutale lyder – og mer til. Dette, samplet sammen på nennsomt vis, strukket ut, overlappet og justert, viser at en stemme kan være så mye mer enn bare en stemme.

Det er en meditativ opplevelse som tar deg med til et annet sted, som det samtidig er vanskelig ikke å la seg fokusere fullt og helt på, og som fascinerer og griper. Og for å ta utgangspunkt i siste ord der, kan vel hele opplevelsen oppsummeres som nettopp dette: gripende.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe, Per Aage Melby.

Foto: Therese C. Wangberg

 

Metallica live i Bergen

Metallica + Meshuggah
Koengen, Bergen
20.08 2015

 

Meshuggah_by_Christian-Misje-0737
Meshuggah

Den uken sommeren kom til Bergen fikk vi storslått besøk på Koengen ved Bergenhus Festning. Bergen var badet i sol, og stemningen i byen var upåklagelig. 23 000 billetter var revet bort til denne kvelden over et halvt år i forveien, og mange hadde kommet seg inn portene da Meshuggah (8/10) gikk på scenen til tonene av Marve Fleksnes-introen. Svenskene hadde fått æren av å varme opp for de gamle thrash-heltene, og benyttet sjansen til å takke hovedbandet for inspirasjon og grunnlag for å starte med musikk. Og for en oppvarming det ble! Meshuggah kjørte på fra første stund med sin vanvittige og tekniske death metal, og det satt som et skudd. Ikke alle blant publikum skjønte like mye av Meshuggah, men bandet ga faen og dro et ganske kompromissløst sett. Deler av publikum var dog med på notene, og de fikk ganske så god respons likevel. Vokalist Jens Kidman er en god frontmann, og så som vanlig rimelig gal ut der han banget etter de sære taktene. Det var også herlig å følge med på Thomas Haakes vanvittige stil bak trommesettet. Låter som Do Not Look Down, Rational Gaze og ikke minst høydepunktet Bleed, gjorde dette til en flott start på kvelden.

James Hetfield, Metallica
James Hetfield, Metallica

En halv time før Metallica (8/10) gikk på, ble en gjeng med fans i hvite t-skjorter stilt opp midt på scenen. Der ble de under hele konserten. Sært opplegg, men for blodfansen er det muligens stort å se konserten på scenen med bandet. Metallica gikk rett i strupen på publikum da de entret scenen med Fuel, og stemningen på Koengen steg til skyene med en gang. Det ble ikke dårligere stemning da de fortsatte med For Whom the Bell Tolls og Metal Militia. Det var tydelig at mange fikk et godt nostalgikick av sistnevnte låt. Bandet virket sultne og gira denne kvelden, og gjorde en kjempejobb. Til og med Lars Ulrich klarte å gjøre unna store deler av konserten uten for mye snubling. Hetfield synger fortsatt bra, selv om han sliter enkelte steder. Rekken med King Nothing, Disposable Heroes og The Day That Never Comes roet ned tempoet noe, før de dro i gang deres ferskeste låt til nå, Lords of Summer. Som i og for seg passet greit denne sensommerkvelden.

Kirk Hammet, Metallica
Kirk Hammet, Metallica

Lightere og mobiltelefoner føk i været til tonene av The Unforgiven, og så ville Metallica gjerne vise at de kunne være like heavy som Meshuggah ved å spille Sad But True. De nådde kanskje ikke helt opp der, men god stemning var det likevel. De er heldigvis flinke til å trekke frem enkelte låter som sjelden blir fremført, og denne kvelden ble dette The Frayed Ends of Sanity. Meget bra! De fortsatte med låter fra samme album, og gjorde en grei versjon av One med bra lasershow og film på skjermene. Det er noe eget ved å høre over 20 000 mennesker synge med av full hals til en av metalhistoriens viktigste låter, og med Master of Puppets fikk man oppleve det. Magisk! Mer allsang ble det under The Memory Remains, før de dro i gang en fin versjon av Fade to Black og avsluttet hovedsettet med Seek & Destroy til stor jubel.

James Hetfield, Metallica
James Hetfield, Metallica

Ekstranummer kommer man ikke utenom, og hitrekken besto av en haltende versjon av Whiskey in the Jar, Nothing Else Matters og Enter Sandman, hvor de på sistnevnte slapp ut store Metallica-badeballer til publikums store begeistring. Metallica viste igjen at de er blant de største og beste stadionbandene som finnes, og jeg blir like overrasket over hvor bra de er som liveband hver gang. Selvsagt er det låter man savner på slike konserter, men settet denne kvelden var variert og hadde noe for enhver Metallica-fan. Det er bare å glede seg til neste gang.

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Christian Misje

 

Øyafestivalen 2015

Øyafestivalen 2015
Tøyenparken, Oslo
12.08-15.08 2015

 

Onsdag:

At The Gates
At The Gates

Svenskene i At The Gates (7/10) hadde ikke det enkleste tidspunktet å spille på. Klokken var 16.30, altså før folk flest har kommet seg hjem fra jobb og opp til Tøyenparken, og dessuten skulle man tro at dette bandet ikke ville passe den jevne Øya-tilskuer. Men det kom bra med folk, og ikke kun utelukkende svartkledde rockere. Vokalist Tomas Lindberg jobbet hardt for å få et litt slapt (og fremdeles edru?) publikum i gang, og han lyktes delvis – det var en del «vanlige» folk som sto og nikket i takt med musikken. Settlisten besto hovedsakelig av sanger fra de to siste skivene, med hovedvekt på Slaughter of the Soul fra 1995. Kanskje ikke så rart da det er deres beste skive, men de nye sangene fra At War with Reality gjør seg også bra live. At The Gates har ikke gjort som deres sambygdinger i In Flames og laget mer allsangvennlige sanger med årene, noe som gjør at de nok ikke selger like mange skiver eller drar et like stort publikum på konsertene. Det er helt greit, for dette bandet er en fryd å se live, selv på en solfylt dag på Tøyen.

Enslaved
Enslaved

Noen band blir aldri dårlige. Likevel er de færreste upåvirkelige av ytre faktorer, og for metalband er det enkelte slike som stadig vekk kan virke skjemmende. Solskinn og tidlig spilletid kan gjøre at opplevelsen ikke blir optimal, selv om det ikke nødvendigvis påvirker selve bandet. Det samme gjelder et publikum som kanskje ikke helt er inne i den musikken som spilles. Alt dette er saker som Enslaved (7,5/10) selv er proffe nok til å heve seg over, men inne i Øyafestivalens teltscene, Sirkus, er dessverre ikke lyden heller det den burde være. Den er oppsiktsvekkende lav selv om man har plassert seg strategisk rett ved mix, der alt burde ligge til rette for optimal uttelling. Dermed forsvinner noe av det voldsomme og mektige ved bandets musikk, noe som dog kanskje merkes best av de som har sett dem en del ganger tidligere i sitt rette element. På tross av dette leverer de et dynamisk sett, der faktisk det nyeste materialet stikker seg mest ut i positiv forstand.

In Flames
In Flames

Å måtte skaffe en erstatter for Mastodon på så kort varsel som bookingfolket hos Øya ble nødt til å gjøre, er ingen posisjon man misunner dem. Det å skulle være det bandet kan heller ikke være en drømmesituasjon for noen. Med tanke på at alle jeg selv pratet med i forkant mye heller ville sett Mastodon, var det dermed godt gjort av In Flames (6/10) å dra såpass mange mennesker og skape så god stemning som de gjorde da onsdagskvelden skulle avsluttes. Uten mulighet for å dra på med samme pyroshow som de kan utendørs, fylte de Sirkus-teltet med det eneste de kunne – energi og sine egne låter. Det er bare å være ærlig på at In Flames ikke gir meg stort låtmessig, men energien fra bandet var det ingenting å si på, der de virkelig jobbet som helter for å holde publikum på sin side, og fikk nok også noen nye fans denne kvelden.

Torsdag:

Spectral Haze
Spectral Haze

Torsdagen var det de spektrale gutta i Spectral Haze (7/10) som stod først på vårt program, som selv med noe skrint oppmøte til å begynne med ikke lot engasjementet vippes av pinnen av den grunn. Dette gjaldt især Elêctrïc Stårlïng, bandets thereminspillende trollmann, som fra første sekund alene virket å stå for rundt 50 % av energien på scenen, mens de fire andre medlemmene stod for resten.

Det var jamt over bra spilling hos gutta og lite å pirke på, med et par unntaksvise halterunder. Det var dog litt vaklende energinivå der oppe, med én konstant i form av theremintrollmannen. Sånn sett var det leit da det ble besluttet å skru ham og effektene ned i volum.

Men det var også mye positivt å trekke fram. Brakka fylte seg stadig opp der inne på Sirkus, og de fleste virket å like det de hørte. Bassist Döômdögg spilte veldig bra denne kvelden, og det var jamt over svært tight samspill bandet imellom. De partiene i låtene med ekstra 70s’ doom-preg ble utført med glans, og gjennom at bandet skulle Forging an Astral Void, dro Spectral Haze Øya med på en kosmisk reise.

Sunn O)))
Sunn O)))

 

Legendariske Sunn O))) (9/10) var neste band ut og stemningen ble satt allerede før konserten virkelig startet, med røyk og et støybilde som omkranset Sirkus. Etter litt kom tre kappekledde menn ut på scenen, deriblant bandets hovedpersoner Stephen O’Malley og Greg Anderson med hver sin gitar, som lot lydteppet senke seg stadig tyngre over oss med en meditativ, altoppslukende støy.

Det er vanskelig å beskrive en konsert med Sunn O))), men jeg vil nok personlig begynne med å kalle det en opplevelse mer enn en vanlig konsert. Det er nesten som å være vitne til et ritual der de munkekledde skikkelsene beveger seg til de dype, støyende og hypnotiserende tonene, som derfra sakkes om mulig ned til et atmosfærisk mørke hvor alt flyter. Det skaper frysninger og det kjennes i marg og bein, og der du trodde det ikke var mulig å ta det ekstreme lydbildet høyere opp enn til 11, så skrur de det opp til 12.

Med kveldens vokalist, selveste Attila Csihar, som etter hvert reiste seg opp fra gulvet inn i all røyken, og som gikk fra dyp spoken word til noe som minnet om salmesang til strupesang til desperate skrik, og etter hvert iført en enorm tornekrans, fikk vi hele pakka – såpass at man nesten ville ha mer altoppslukende mørke. Det finnes tusen adjektiv man kan bruke om dette, men alt i alt kan det vel oppsummeres med tre ord: gripende, overveldende og rått.

Bad Religion
Bad Religion

De gamle er eldst, heter det jo, og Bad Religion (7/10) er definitivt gamle. De gidder bare ikke å oppføre seg slik. Gjennom et uforskammet sprettent sett som favnet både nytt og gammelt var de det perfekte band i sommersola for både unge og gamle publikummere, og låter som Sinister Rouge, den selvfølgelige Punk Rock Song og avsluttende American Jesus var bare noen av mange godbiter som ble øst utover gressplenen. Det er intet mindre enn en fryd å se et band som leverer såpass bra etter 35 år i punkrockens tjeneste, og ut fra glisene i Tøyenparken å dømme er de like relevante for folk nå som noensinne, selv om de ikke akkurat har noen overraskelser i ermet.

Fredag:

Taake
Taake

Bergensbandet Taake (5/10) var først ut for oss denne fredagen. Det første som overrasket var at noen virker å ha gitt Hoest en real makeover, der han med hvite bukser, Alice Cooper-aktig sminke og blottet for både nagler og patroner strenet ut på scenen, og satte i gang med Nordbundet. Det var klart livat i begynnelsen, og vokalt sett var Hoest i storform. Det var tydelig fokus på litt nyere låter enn de gode, gamle som kanskje var litt savnet av de som har vært i gamet en stund. Det var dog moro å få litt fra aller siste album, Stridens hus, og låta Orm ble godt fremført.

Det var bra til grei spilling fra karene generelt sett, med unntak av en del haltende trommer, noe som gjorde at overgangene ikke ble like glatte som de burde vært. Dette ble dessverre litt vel påfallende ved en del anledninger. Det var også et tydelig energidropp som ikke var helt heldig, der det virket som om det var ”en vanlig dag på jobben”-stemning på scenen. Det ble mye av det samme hele veien, og virkemidler som å gå ut til publikum, samt spark og støt med mikrofonstativ, fikk nok litt mindre effekt enn planlagt; det hele ble nokså rutinepreget. Etter hvert ble det også et slags mønster i Hoests opptreden, der prosessen en slurk prosecco, en hånd gjennom håret og et støt med mikrofonstativet gikk litt på repeat.

Men når du har holdt på i over 20 år blir det jo så at du lærer ett og annet om å stå på scenen, og alt til tross var det til syvende og sist en grei konsert.

Amenra
Amenra

Amenra (8/10) er et band som faller mellom flere sjangre, blant annet post metal, downtempo og sludge, med elementer av doom – med andre ord ikke nødvendigvis det Øya-publikummet oftest lytter til. Det var sånn sett spennende å se hvor mange som ville dukke opp for å se konserten, og det fylte seg faktisk gradvis ganske så bra opp i Sirkus denne fredags ettermiddagen.

Det startet på en måte som gjorde at undertegnede krysset fingrene for at denne stemningen skulle holde seg på samme nivå under hele konserten. Det var tungt, brutalt og med en basslyd man kunne kjenne i kroppen. Allikevel var det litt å pirke på hva lyd angår, der Colin H. Van Eeckhout satte i gang med en vokal som var skrudd altfor lavt og som tok litt tid før ble stabilisert i forhold til resten av det massive lydbildet til bandet.

Da dette var på plass, ble det derimot andre boller. Bandet viste at de er svært samspilte og har en stødig sound hele veien. Det er suggererende til tusen, med tøffe overganger fra brutalt til mer meditativt. Et av Eeckhouts virkemidler var å stå med ryggen til mesteparten av tiden, med bevegelser som fikk ham til å virke som om han var i ekstremt sjelelig smerte, hvilket understreket mye av tematikken til bandet. Låta Razoreater er en klassiker for bandet å spille live, noe som ikke blir det minste rart når man opplever den selv, og bandet leverte rett og slett en dyster perle – og det med glans.

Lørdag:

Krakow
Krakow

Siste Øya-dag bød på andre runde med bergensermetal, denne gangen med karene i Krakow (8/10), som definerer seg selv som eksperimentell post metal. Før det for alvor skulle brake løs fikk vi en rolig, vakker start med instrumentelle Monolith, som helt klart gjorde seg. Men brake løs gjorde det, der roen ble erstattet med tunge, rå riff og stort lydbilde, og konserten for alvor sparket fra.

Generelt sett var bandet svært samspilte og tighte, med både tyngde og driv. De bød på imponerende dynamikk og velfungerende overganger, både i lydstyrke, rytme og spillestil. Vokalist og bassist Frode Kilvik leverte god, rå vokal, Ask Ty Arctander virket å ha en særs god dag bak trommesettet, og samspillet mellom Kjartan Grønhaug og René Misje på gitar fungerte som søren.

Det kunne derimot virke som om Misje hadde en litt dårlig dag rent vokalt sett, der det tidvis kunne bli noe surt og nesten spakt. Kilvik ble også av og til skrudd ned, slik at vi noen ganger mistet litt av den kraften som var på sin plass, og helhetlig tok det også rundt to låter før den virkelige driven satte i gang.

Dette stakk allikevel ikke mange kjepper i hjulene for Krakow denne lørdagen, for det bygget seg heftig opp. Blant annet ble låta Blood is God fra den siste EP-en deres fremført med glans, og konserten ble avsluttet upåklagelig, med rå, gripende og tung stemning, og strålende prestasjoner.

Torche
Torche

Amerikanske Torche (7/10) var siste post på Metal Hammer-programmet. Konserten sparket nesten bokstavelig talt fra, der bassist Jonathan Nuñes spratt opp som en ren energibunt, og resten av bandet fulgte etter – som om hver tone skulle angripes.

Allikevel kunne det hele bli litt repetitivt, for selv om energi og driv både er viktig og engasjerende, er det også fint med litt variasjon. Det hele gikk litt i samme stilen hele veien, med samme hopp, samme nikking av hoder og samme uttrykk. I tillegg ble det nesten overveldende hvor i ett ting gikk i starten, uten at vi ble gitt noe tid til å fordøye de rå, harde låtene der de skled inn i hverandre. Vokalt sett var både Elstner og Brooks av en eller annen grunn litt på nasalen denne dagen, med noe ujevn vokal.

Men uavhengig av små ting man kan pirke på, leverte Torche en hard, energifull avslutning for oss denne lørdagen i form av en bra, samspilt og rå konsert.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe, Finn Arne Nystad og Espen Nørvåg Slapgård.
Foto: Kenneth Sporsheim og Terje Dokken

 

Bildespesial: Elder + Mos Generator @ Pokalen

Elder + Mos Generator
Pokalen, Oslo
04.08.2015

Mos Generator:


Elder:

 

Foto: Martin Tonning-Strand

 

Nye band til Trondheim Metal Fest

Trondheim Metal Fest fortsetter å fylle på en allerede fet line-up. Nå er også følgende band klare for heftige dager i Trondheim;

SUSPERIA 
TROLDSKUGGE
NERGARD 
AKARUSA YAMI [UK]
OVËRHEAD (Motörhead tribute) 
STRANDHUGG 

Velkjente Susperia gjør sin ALLER siste konsert med vokalist Pål Mathiesen, svartmetallbandet Troldskugge vant årets Wacken Metal Battle og spilte nylig på Wacken Open Air, det melodiske metallbandet Nergard med trommis Andreas Nergård i spissen slapp nylig sitt 4. album «A Bit Closer To Heaven» og har tidligere inkludert gjesteopptredener med bl.a. Tony Mills, Elize Ryd og Nils K. Rue.

Det britiske tech-death bandet Akarusa Yami kommer tilbake til Trondheim, det gjør også Motörhead-tributebandet Ovërhead og programmet kompletteres med et av Trondheims mest lovende metallband, Strandhugg!

TMF 2015 poster

 

1.-3. oktober er det duket for tidenes «høstferie», når Trondheim Metal Fest tar over et av Norges største kongresshotell Scandic Lerkendal og Lerkendal Stadion, for å gi det norske folk årets kanskje mest unike festivalopplevelse.

Våkne på hotellrommet, ta heisen ned for en nydelig hotellfrokost og så tusle rett inn på festivalområdet! Bedre blir det ikke! I tillegg blir det karaokebar i hotellets «Skybar» med panoramautsikt over Trondheim by, meet&greets med artistene, festivalkino, lokale utflukter og mye mer!

Vi har «taxipriser» på hotellrom, kun 595,- for enkeltrom og 695,- for dobbeltrom. Priser er pr. dag og inkluderer en nydelig hotellfrokost.

For billettbestilling og hotellinfo med «taxipriser», klikk HER!

Trondheim Metal Fest Facebook