Ønsker DU å ta med deg en venn på Necrophobic-konsert enten i Bergen 20. november eller i Oslo 21. november?
Vi har fått 2 billetter til hver konsert fra Blastphemy Production som du kan bli den heldige vinner av, ved ganske enkelt å skrive hvilket svensk metal-album som troner øverst på din personlige favorittliste i kommentarfeltet under.
Vi trekker en vinner i løpet av torsdag 19. november. NB: 20 års aldersgrense.
Keep of Kalessin + Vreid + Vredehammer
Hulen, Bergen
24.10.2015
Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin avslutter sin suksessfulle turné i anledning 10-årsjubileet til Indie Recordings denne uka med tre nye datoer i hjemlandet! I den anledning kan du lese denne oppsummeringen av konserten til de tre i Bergen for noen uker siden.
I anledning Indie Recordings sitt tiårsjubileum har selskapet stablet på beina en turné med tre av bandene i selskapets nåværende stall: Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin. De to sistnevnte delte plakaten som co-headlinere – om enn publikum i Bergen ikke lot til å være like egalitært innstilt som bandene og plateselskapet selv var.
Først på scenen var imidlertid Vredehammer (7/10), som stødig fremførte assorterte låter fra bandets hittil litt begrensede en-platesrepertoar – om en ser bort fra EPer altså. Solid fremføring, og materiale med god driv, samt trygg og bredbent besetning, men de så dessverre ut til å komme litt til kort hos det tilsynelatende blaserte og tynt befolkede publikummet som var på plass.
Dette kom seg betraktelig i tiden med sceneskifte mellom nordlendingene i Vredehammer og sogningene i Vreid (9/10). Med bannere basert på bandets nye plate Sólverv på plass, gikk bandet rett på sak, og delte ut en slagkraftig utgave av Når Byane Brenn, før de dro på med to låter fra førsteplaten, Kraft. Derfra ble vi servert Raped By Light og Eldast Utan Å Gro. Allerede fra første låt var det blitt godt fylt opp foran scenen, og langt hår flagret i frisk og fri dressur rundt i lokalet. Dess lengre en kom ut i Vreids sett, desto mer klarhet ble det i forekomsten av andel Vreid-elskende konsertgjengere i Bergen, for her var det usedvanlig bra liv fra salen, og det uten direkte direksjon fra scenen. Videre var det rett over i Reap fra bandets forrige plate, før bandets frontmann Sture forklarte oss hva som skjedde med tyskertøsene; de ble disiplinerte, og bandet dro altså igang Disciplined. Deretter fulgte Haust, Sólverv og Pitch Black Brigade. Hovedpoenget med denne løse oppsummeringen blir likevel såre enkel: har du mulighet til å få med deg Vreid i den formen de er i på nåværende tidspunkt, med frisk plate under beltet, og en knippe klassikere, så er det bare å kjøre pasta med ketchup og Seidel fremover for å spare penger til konsertbillett, dersom ditt lokale studentlag klarer å hanke inn sogningene. Forresten ser du dem i Oslo, Hamar, Trondheim allerede 19-21 november.
Keep Of Kalessin (7/10) fikk en temmelig utakknemlig jobb da de skulle toppe Vreids opptreden. Trondheimstrioen med Obsidian C i spissen spilte et sett med stort fokus på bandets aller nyeste materiale. Om manglende kjennskap til dette materialet hos de fremmøtte var bidragende faktor vites ikke, men med litt dårlig lyd, halvfull sal og en delay-pedal som tydeligvis takket for seg underveis, så hjalp det lite at Obsidian C er aldri så scenevant og selvhjelpsbok-selvsikker. Om han og resten av bandet er blendende teknisk flinke, så er det likevel ikke nok til å trollbinde kresne ekstremmetalfans. Attpåtil begynner Bergen å bli godt vant med et rikholdig konserttilbud. Fra lang kø utenfor Garage i forkant av Keep of Kalessins opptreden under Blastfest tidligere i år, var det et godt stykke til en fjerdedels full sal på Hulen denne høstkvelden. Keep Of Kalessin gjorde det beste ut av en temmelig umulig situasjon.
Tekst: Pål T. Lystrup
Foto: Jarle H. Moe
Pentagram + The Order of Israfel + Den Saakaldte
Vulkan Arena, Oslo
11.11.2015
Grunnet et forsinket fly åpnet dørene 20 minutter over tida denne kvelden, men Den Saakaldte (8/10) holdt likevel tidsplanen og startet på slaget. Det var noe glissent oppmøte i starten, men det var jevnt tilsig av folk. Selv om bandet et par ganger bryskt måtte oppmuntre til stemning i salen, tok det seg fortjent opp. Østlandsbandet, med greske Sykelig i ledelsen, har og har hatt flere større utenlandsoppdrag på tapetet som Graspop og Phantoms of Pilsen, og spilte en blanding av nye og eldre låter denne kvelden. Spesielt på en av de personlige favorittene «La vinteren vare evig» viste den relativt nye vokalisten Eldur at han definitivt hører hjemme her, og bidro til stemningen ved å stirre olmt utover publikum i perioder. Sceneshowet var altså enkelt, med fokus på musikken og stemningen, noe som passer den litt «gammeldagse» metal-stilen deres bra. Til tider var det dog en anelse mindre slagfast enn det burde fra bakerste mann, men ikke nok til at det ødela opplevelsen. «Jag eeelsker Norje!»-utbruddene fra sidemannen er vel bevis på det..
Neste band ut var det svenske bandet The Order of Israfel (7/10). Gøteborgbandet ble startet i 2012 og spiller en type doom med variasjoner – det svinger mellom de tyngste partier og mer melodiøs glad musikk. Den opprinnelig australske vokalisten Tom Sutton holdt kontakten med publikum gående, noe som nok var lurt da dette ellers kunne blitt litt ensformig for mine ører. Så måtte de da også i perioder dele oppmerksomheten med en søramerikansk enmanns-moshpit som dessverre satte en demper på stemningen for de nærmeste rundt ham – som etter hvert ble mange. Lett refs til Vulkan Arenas vakthold der, som strengt tatt burde grepet inn før de gjorde. Bortsett fra det, var det en god opptreden av bandet, som hadde sin første av mange opptredener sammen med Pentagram denne kvelden.
Til slutt var det hovedpersonene selv i Pentagram (10/10) som skulle frem i scenelyset – til stor jubel blant alle fremmøtte. Pentagram er et band man kommer og bivåner for hovedsakelig to ting – å se på vokalist Bobby Liebling, og å småskråle til gode gamle slagere man har hørt hundre ganger før. Det slår dermed aldri feil, ei heller denne kvelden. Positivt nok var det også tatt med en del låter fra det nyeste albumet i settlista. Det var nok knyttet en del forventninger, både gode og mindre optimistiske, til den nye plata «Curious Volume» da den kom ut nå i august 2015. Personlig hadde jeg ikke rukket å høre mye på den før dette Vulkan-showet, men det skal definitivt rettes opp i. Dette svingte faktisk vel så bra som de gamle låtene!
Kultvokalist Bobby Liebling har selvsagt definitivt blitt eldre med rocker-årene, men flørtingen med publikum vil fremdeles ingen ende ta, og det var deilig stemning mellom gutta på scenen og røkla på gølvet denne kvelden. Dessverre så det dog ut til at lyden for bandet på scenen ikke var spesielt god, og det var mye fekting og armveiving i retning lydmannen. Til slutt ble det så ille at på et tidspunkt måtte Bobby kommentere dette høyt, og han poengterte at han ikke ville synge sure unoter for oss – særlig ikke på nye låter – og derfor trengte mer gitar i sin monitor. Men som det vanligvis er med slike store og elskede band, har ikke litt slingring i lydbildet all verdens å si, og sant å si var det ikke noe merkbart problem ut mot den trofaste tilhørerskaren. Pentagram har låtmaterialet sitt under huden på både seg selv og oss andre, og showet var ganske enkelt helt topp. Stemningen var bedre her enn på mange andre konserter jeg har vært publikum på, og da de proklamerte låter fra deres første og tidlige album, sto den høylytte skålingen rett og slett i taket.
Tekst: Ane Camilla Helgesen
Foto: Therese C. Wangberg
Ghost + Dead Soul
Sentrum Scene, Oslo
12.11.2015
Det var duket for en svensk aften på Sentrum Scene denne novemberkvelden, og Dead Soul (5,5/10) dro i gang ballet før hovedattraksjonen. Lokalet var allerede velfylt idet trioen entret scenen, og med en utsolgt konsert skulle det etter hvert vise seg å bli trangt om plassene. Dead Soul spiller en form for mørk elektronika med et hint av doom rock, og er et nytt bekjentskap for undertegnedes del. Livebesetningen består av to gitarister og en vokalist, mens trommeslageren er fysisk fraværende. Låtene er i og for seg ganske ålreite, noen er til og med rett så fengende, som for eksempel Shattered Dreams. Det trekker imidlertid ned at ikke alle instrumentene er representert på scenen. Jeg har forståelse for at elektronikasjangeren fungerer på en annen måte enn rock og metal, og ja visst er det mye sampling ute og går der også, men i en livesetting gjør det seg best med et fulltallig band. De gjør ganske lite ut av seg på scenen, og treffer nok ikke helt majoriteten av publikum.
Den litt kvalmende lukten av røkelse fyller lokalet til tonene av gregoriansk kirkesang før Ghost (9/10) går på, og jubelen står i taket når Papa Emeritus III og de fem nameless ghouls endelig står på scenen. Det åpnes friskt med Spirit fra deres siste utgivelse Meliora, og i løpet av den halvannen time lange seansen, får vi servert hele albumet med unntak av Deus in Absentia. De nye låtene blir veldig godt mottatt av publikum. De egger mer til liv enn eldre låter, foruten de åpenbare hitene Ritual og Year Zero selvsagt. Under Mummy Dust oppstår det til og med til en moshpit i de fremste rekkene. Akkurat den så jeg ikke komme.
Midtveis i settet kommer en låt som mange tydeligvis har ventet på, nemlig sarte He Is. Jubelen vil ingen ende ta idet de setter i gang, og allsangfaktoren er høy. I god, gammeldags balladeånd holder folk opp tente lightere – et forfriskende innslag i dagens smarttelefonsamfunn.
Ingen katolsk messe uten nattverd, og som en introduksjon til låta Body and Blood fra album nummer to, Infestissumam, kommer to nonner med sølvfat i hendene ut på scenen. Papa presenterer de to som «sisters of sin» før de stiger ned i fotograva og tilbyr publikum det de har på fatene som skal illudere nattverden mens låta spilles.
All livespillingen har gjort sitt til at Papa Emeritus III fremstår som en mer scenevant frontfigur enn de to foregående pavene. Der Papa Emeritus I og II hadde et mer stilisert og distansert uttrykk er det nå mer show og interaksjon med publikum, og vi møter en selvsikker pave med en hang til snertne one liners som får hele salen til å trekke på smilebåndet. Pavehatten og kappen forsvinner før Cirice (med den fantastiske gitarsoloen (!) treffer øregangene våre, og resten av konserten er han ikledd et mer verdslig antrekk.
Høydepunktene for min del er når et fullsatt Sentrum Scene roper et rungende «Hell Satan!» under Year Zero, den nydelige Roky Erickson-coveren If You Have Ghost og den monumentale avslutningslåta Monstrance Clock. Da var det nok et og annet hår som reiste seg på armene for å si det mildt.
Ghost er profesjonelle til fingerspissene og leverer varene. Selv om det gjennomgående er en veldig bra konsert med mye gode låter, skulle jeg likevel sett at de spilte mer fra Opus Eponymous. De kunne med fordel byttet ut Jigolo Har Megiddo (akustisk for anledningen) og Mummy Dust med Stand By Him og Elizabeth. Eller Genesis, den episke instrumentalen som avslutter skiva. Dessuten er det grenser for hvor mye stand-up Papa Emeritus bør bedrive fra scenen. Spill heller en låt i stedet for å snakke.
Ifølge nerdestatistikken min på setlist.fm, er Ghost faktisk det bandet jeg har sett flest ganger. Den første konserten var i 2011, og det er litt av en forvandling bandet har gått gjennom siden den gang. Utallige turneer i USA og Europa har gitt Ghost solid erfaring i å stå på scenen, og leverer en mektig bra prestasjon på Sentrum Scene på turneen med det fikse navnet Black to the Future. Det er bare å bøye seg i pavehatten for Ghost.
Setlist:
Spirit
From the Pinnacle to the Pit
Ritual
Con Clavi Con Dio
Per Aspera ad Inferi
Majesty
Body and Blood
Devil Church
Cirice
Year Zero
Spöksonat
He Is
Absolution
Mummy Dust
Jigolo Har Megiddo (akustisk)
Ghuleh/Zombie Queen
If You Have Ghost (Roky Erickson cover)
Encore:
Monstrance Clock
Bildegalleri:
[espro-slider id=1948]
Tekst: Mari Thune
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim
De av oss med en svartere garderobe enn folk flest går en spennende helg i møte. Både i Oslo og Bergen arrangeres det festival, så du kan trygt utsette tommeltvinninga og veggstirringa ytterligere en helg.
KRATER 2015, Oslo
Kraterfestivalen så nattens spede månelys for første gang i fjor, og tar også i år sikte på å presentere forholdsvise smale band for metal-publikummet i Oslo. Festivalen arrangeres førstkommende helg på Vulkan Arena, nærmere bestemt på lillescena Pokalen. Bak festivalen står stødige folk som Morten Thøring (Til Dovre Faller-festivalen), Andreas Tylden (Altaar/One Tail, One Tail One Head) og Sindre Solem (Kniven Bar/Obliteration/Nekromantheon), og blant høydepunktene på programmet finner vi det eminente og livsfarlige livebandet Midnight (USA), det gjenoppstandne norske bandet Black Magic og selveste sukkerbiten i pølsa – sci-fi-death-metalens skapere, amerikanske Nocturnus med Mike Browning i spissen!
Fredag
NACHASH – 19:30
NIGHTMARE CITY – 20:15
AUDIOPAIN – 21:00
BLACK MAGIC – 22:00
THE RUINS OF BEVERAST – 23:15
Lørdag
KHTONIK CERVIIKS – 19:30
MAIM – 20:30
MINDLESS SINNER – 21:30
MIDNIGHT – 22:30
NOCTURNUS – 23:30
Billetter: http://www.billettservice.no/artist/krater-2015-tickets/948973
Mer info her: http://vulkanarena.no/shows/202-KRATER-2015
BLEKKMETAL, Bergen
Mens fokuset på Krater utelukkende befinner seg på musikken, går BlekkMetal-festivalen på USF Verftet i Bergen nye veier. Dette er en engangsforeteelse, festivalen arrangeres altså kun i år, og som navnet muligens antyder finner man her tatovører så vel som metal-band. Festivalen er en hyllest til den norske black metal-scenen på tidlig nittitall, og blant nasjonale og internasjonale tatovører, filmvisninger, en kunstutstilling av Gaahl og liveintervjuer fra scenekanten har jaggu bergenserne funnet plass til band også! Vi snakker heller ikke om hvilke som helst bakgårdsband. Enslaved headliner fredagen, mens ingen ringere enn Old Funeral er blant bandene som spiller på Verftet på lørdagen.
Fredag
Enslaved, Aeternus, Gehenna, Hades Almighty og Gaahls Wyrd
Lørdag
Old Funeral, Helheim, Kampfar,Taake og The C.L.A.S.P. Ritual /Dirge Rep (Et tribute-band bestående av Dirge Rep, Skagg, Gaahl med gjester)
Billetter: https://blekkmetal.ticketco.no/blekkmetal?locale=en
Mer info her: http://www.blekkmetal.com
Uncle Acid & The Deadbeats + The Spiders
Vulkan Arena, Oslo
05.11.2015
Først ut på Vulkan Arena var svenskene i The Spiders (6,5/10), og de gjorde seg slettes ikke bort. Ann-Sofie Hoyles stod frem som en solid frontfigur som ga alt for å fyre opp publikum, og responsen var også tålelig bra. Vokalmessig er hun ikke helt på nivå med Elin Larsson i Blues Pills, som det faller seg naturlig å sammenligne henne med, men så krever heller ikke musikken deres det. Deres blanding av garagerock og glamrock står også godt til fremtoningen deres på scenen, der nevnte Hoyles ser ut som om hun kunne vært statist i Easy Rider, mens resten av bandet lett kunne blitt forvekslet med David Bowies band rundt Ziggy Stardust. Et hyggelig bekjentskap, og en absolutt godkjent oppvarmingsjobb!
Etter en kort ryddesjau på scenen var det så klart for kveldens hovedpersoner, Uncle Acid & The Deadbeats (8/10). Ved siden av forsterkerne til bandet lå det et vanlig Celtic-skjerf, samt et med Ronny Deilas navn på. Om dette opprinnelig var ment for å støtte nordmannen i en vanskelig tid som sjef for det skotske laget vites ikke, men Ronny-skjerfet ble i alle fall kontant slengt i bakken av K.R. Starrs som det første han gjorde når han kom på scenen. Kanskje var det hjemmetapet mot Molde mens de ventet på å gå på scenen som endret hans mening i den eventuelle støtten? Anywho…bandet startet forrykende med duoen «Waiting For Blood» og «Mind Crawler», henholdsvis fra årets skapning «The Night Creeper» og forgjengeren «Mind Control». Allerede fra starten av merker man at de til tider simple rytmene blandet med de tunge riffene har en massesuggererende effekt, og man klarer rett og slett ikke la være å headbange. For undertegnede har Uncle Acid-konserter vært synonymt med stiv nakke dagen etterpå, og det skulle ikke bli noe annerledes denne gangen.
Når man etter hvert fikk de virkelige godbitene fra «Blood Lust», «13 Candles» og überfengende, nakkebrekkende, Tony-Iommi-misunneliggjørende, «I’ll Cut You Down», så eksploderte et fullsatt Vulkan Arena i en orgie av armer, bein, hår, svette og djevelhorn. At man ikke ser så mye av hva bandet gjør når man bedriver slike aktiviteter gjør egentlig ikke så mye i dette tilfellet, fordi det er nøyaktig det samme som foregår oppe på scenen som ute i salen, med unntak av at hendene som lager djevelhorn i salen brukes til å lage musikk der oppe. Og hvilken herlig musikk! De doble vokalene til Starrs og Yotam Rubinger gir bandet et helt unikt sound, og det funker enda bedre live enn på skive. Der de på skive kan bli litt ensformige i lengden, er trøkket og spillegleden såpass overveldende live, at man får et helt annet syn på materialet. Kveldens siste store høydepunkt er for øvrig også siste nummer før den obligatoriske lille turen av scenen, nemlig «Vampire Circus» fra førstealbumet. Ekstranumrene sparker også godt fra seg, og man er både svett, hes og vel vitende om at hodet ikke kommer til å ha like mange graders bevegelighet dagen derpå. Med andre ord, nok en herlig kveld med Onkel Syre og vennene hans!
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis
Thursday 28 April.
SUSPERIA.
ROTTING CHRIST
LEPROUS
TAD MOROSE
ESCAPETOR
PICTURES OF PAIN
Fredag 29 April.
KAMELOT(Headliner)
FINNTROLL
KATATONIA
SNOWY SHAW
PAGANS MIND
BLOODBOUND
ENGEL
NIGHT
PARASITE INC
DWELLINGSOULS
ORKAN
Lørdag 30 April
HELLOWEEN (Headliner)
ENSIFERUM
EINHERJER
SAMAEL
CANDLEMASS
SODOM
GUARDIANS OF TIME
BACKSTREET GIRLS
YEAR OF THE GOAT
HEATSEEKERS
ABYSSIC
THYRUZ
Amerikanske Pentagram burde være et kjent navn for alle som får rykninger i rockefoten av doom-rock fra 70-tallet. Frontmann Bobby Liebling, udødeliggjort i dokumentaren Last Days Here, er en scenepersonlighet langt utenom det vanlige, og det er få som forlater en Pentagram-konsert uten å ha fått varige men av Lieblings intense blikk. De siste årene har Pentagram vært på disse kanter både titt og ofte, og etter ett års pause er også gitarist Victor Griffin tilbake i bandet. Pentagram er aktuelle med skiva Curious Volume.
Support ved The Order of Israfel og Den Saakaldte. Les mer om konserten HER.
In Flames + Black Temple
USF Verftet, Bergen
04.11.2015
Allerede da oppvarmingsbandet Black Temple (6/10) gikk på scenen var det rimelig fullt på Bergens konsertstorstue, USF Verftet. Den svenske trioen har et noe særegent uttrykk, og låter som en hybrid mellom stonerrock, post metal og punk/hardcore. Kanskje man kan kalle det stonerpostcore? Uansett, det låt tidvis spenstig og kult, men deler av materialet falt ikke i smak. Til tross for at de kun har en debutskive som nylig er ute, var interessen for bandet ganske så bra. I tillegg var de flinke til å få med seg publikum med mye frieri som fungerte, og publikum ble igjen varmere i trøyen for hver låt som gikk. Om det hjalp at frontmannen tidvis lignet på Kurt Cobain vites ikke, men de gjorde en hederlig oppvarmingsjobb denne kvelden.
Det er godt over 15 år siden jeg hadde særlig oversikt over hva In Flames (7/10) holdt på med. Joda, man har sett at bandet har blitt større for hver utgivelse og fått med seg både enkeltlåter og plater. Men, at de skulle selge ut en onsdagskveld på USF Verftet i 2015 hadde jeg ikke trodd. Det var heller ikke akkurat det helt vanlige metalpublikummet som var til stede. Men, det er fint at ungdommen får konserter de kan gå på, og publikum var virkelig med fra første tone. De aldrende svenskene leverte som bare det, med en stor produksjon og alt var meget proft. Det så bra ut, med god bruk av lys og videoskjermer. De kommuniserte strålende med publikum, spilte drevent og bra og alt satt som det skulle. Det ekstatiske publikummet var med hele veien og overdøvet tidvis Anders Fridén sin stemme i sin iver etter å synge med, og det er jo gøy å se. Likevel låt det ganske tamt, og konserten manglet både trøkk og tyngde. Nå er vel ikke jeg helt i målgruppen når det gjelder valg av låtmateriale, da jeg strengt tatt ikke makter å huske en låt som har blitt gitt ut etter The Jester Race-plata fra 1996. Enkeltriff verdsettes, men heltheten av materialet er ikke for meg.
Det er likevel imponerende å se hvordan de jobber seg gjennom konserten og har publikum med hele veien. Flere av låtene var selvsagt hentet fra deres siste album, Siren Charms, samt fra de 3 – 4 siste platene. Den eldste låta var vel fra Whoracle (1997), så noe nostalgikjør var ikke In Flames på denne kvelden. Når man så på publikum var vel nettopp det like greit. In Flames er ikke så langt unna å lukte på stadionband-statusen, og selv om jeg ikke er helt i målgruppen må det sies at dette var en god kveld for fansen.
Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje
Five Finger Death Punch + Papa Roach + Devil You Know
Sentrum Scene, OSLO
05.11.2015
Sentrum Scene er utsolgt og jeg blir møtt av en vegg med høy partyfaktor. Festen er nemlig allerede i gang og det ligger en eim av fyll, svette og andre kroppsodører i lokalet. Det er Devil You Know (2,5/10) som har fått æren av å sparke i gang kveldens rabalder. Med fartstid fra blant annet Fear Factory, All Shall Perish og Killswitch Engage, skulle man tro at dette var drevne karer. Vokalist Howard Jones er imidlertid mer opptatt av å fable mellom låtene enn å gjøre en ordentlig innsats med stemmen han har fått tildelt.
Det låter grøtete og vokalen drukner fullstendig i uinspirert riffing. Publikum lar seg imidlertid forføre til en viss grad, selv om jubelen ikke akkurat står i taket. Kanskje er det takket være bandets ryggrad John Sankey, som trakterer trommesettet med en viss verdighet. Seven Years Alone og Shut It Down kunne begge ha blitt et vendepunkt og dermed ha reddet inn noe av æren til kvartetten, men den gang ei! Nei, det blir dessverre ikke noen god start på moroa. Neste!
Etter litt romstering på scenen er det klart for selveste Papa Roach (6,5/10). Med Jacoby Shaddix i spissen, kan det ikke bli annet enn en energisk opplevelse. Det hersker god stemning blant tørste konsertgjengere. Låter som Warrior og Hollywood Whore bidrar til ytterligere utskeielser. Det låter ikke alltid like skarpt og dølle øyeblikk er det ingen som liker. Bandet har imidlertid vært på veien en stund og gjør opp for det med andre ablegøyer. Med Fear Hate Love settes publikum i arbeid og det dukes for en slags mosh pit.
Blood Brothers tar oss med tilbake til albumet Infest og år 2000. Fett nok, men Gravity faller dessverre med solid mageplask. Shaddix og kompani gjør dog opp for det i form av Last Resort og …To Be Loved. Førstnevnte får det til å riste i gulvplankene og sørger for massiv allsang. På grensen til det koselige.
Så er det endelig klart for kveldens store høydepunkt. Det er tross alt Five Finger Death Punch (7,5/10) folket har kommet for å overvære. Det er når introen blåser ut av høyttalerne at hver eneste sjel strømmer til. Så smeller det løs. Vokalist Ivan Moody ønsker publikum velkommen med noen hese skrik og en oppløftende Lift Me Up. Det skal imidlertid både Hard to See og Never Enough til før gjengen virkelig er varme i trøya. Før de kjører i gang med Got Your Six, leker gitarist gitarist Jason Hook med låtfragmenter fra blant annet Metallica og Ozzy Osbourne – dette til salens fornøyelse. Selvfølgelig! Stemningen stiger i takt med alkoholinntak og ikke minst den gode energien som skapes på scenen. Med låter som Bad Company og Jekyll & Hyde holdes det gode groovet godt i live.
Etter sistnevnte drar Jeremy Spencer i gang en trommesolo. Den kunne han selvfølgelig ha spart seg for, da det ikke akkurat var noen maktdemonstrasjon. Siste halvdel av konserten byr på herligheter som Battleborn, Coming Down og Burn It Down. Det låter fett og bandet er vel så samspilt. Festen toppes med Under and Over It og selvfølgelig med The Bleeding som høydepunkt. Kvartetten leverer varene i kveld og kan muligens også ha overrasket en og annen. En ting skal være sikkert, det var mange fornøyde fjes som strømmer ut av Sentrum Scene i kveld.
Papa Roach Bildegalleri:
[espro-slider id=1811]
Five Finger Death Punch Bildegalleri:
[espro-slider id=1828]
Tekst: Gerrit Karafiat
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken
UNCLE ACID & THE DEADBEATS
Du så dem sikkert som support for Black Sabbath på Telenor Arena, eller på et forhåndsutsolgt John Dee sist de var i byen. Dersom du var der vet du hva du får, nemlig 70-tallsinspirert groove-rock med sterke psykedeliske vibber. Dersom du ikke var der får du nå en ny anledning til å se hva du gikk glipp av sist. Møteplikt? You bet.
Svenske Spiders er support, og dørene åpner kl 20.00.
Mer info HER:
1349 + Tusmørke + Koldbrann
Vulkan Arena, Oslo
30.10.2015
Lille Halloween var det 666-årsjubileum for svartedauden på Vulkan/Pokalen. Det ble en interessant og lett høytidelig åpning der professor emeritus Ole Jørgen Benedictow fortalte historien om pestas Norgesinntog i sitt foredrag «Ars Moriendi – en 666-årsmarkering av Svartedauden». Han er pest- og middelalderekspert, med flere bøker om emnet bak seg, og det var synd at Ikke alle var like interesserte i dette. Til tider var det veldig vanskelig å få med seg alt som ble fortalt fra scenen grunnet skravlende publikummere – men med tanke på navnet til kveldens hovedband var det en fun-fact verdt å merke seg at kveldens jubilant faktisk kom til Norge i 1348, og ikke 1349… (10/10 til professoren, terningkast antakelig litt påvirket av emnet som jeg selv jobber med..)
Mindre årstallavhengige, men likevel navnmessig epokeaktuelle Koldbrann (8/10) startet den musikalske moroa på Pokalen. Det ble umiddelbart god stemning blant tilhørerne, og professoren selv var også å se blant publikum en stund. De spilte en blanding av gode, gamle og for mange etterlengtede nye låter, og det ble raskt trangt om plassen fremst i lokalet. Dessverre for dem som ikke var til stede denne dagen, var dette årets eneste konsert i Norge for bandet. Når låtene sitter som de gjorde denne dagen, er det vanskelig å stå og høre på uten å svinge i nakkemuskulaturen, noe mange syntes å være enige med meg om.
Oppe i annen etasje hang deretter hjelmen klar i det røde lyset over scenen, og det tok ikke lang tid før 1349 (7/10) spredte stemning da de gikk på. Som opplyst var det Hellfire-plata som skulle spilles i sin helhet denne kvelden, og det ble gjort uten store overraskelser. Dette bandet leverer bestandig, man vet hva man får og at det er en solid greie. Groove gjorde det så absolutt også. Lyden var kanskje ikke den aller beste her, og i lengden kan det være et ødeleggende moment med denne typen musikk, men siden det var kjent låtmateriale (for de aller fleste i alle fall) var det egentlig ikke noe å pirke på. Ravn tok seg også på et tidspunkt tid til å gå ned og frem til fremste rad og håndhilse på den øldrikkende fanskaren sin, før han fortsatte showet fra scenen. Ta den, Bieber! Dessverre ble derimot oppmerksomheten i perioder dratt vekk fra mennene på scenen og ut til publikum rundt, der jeg forventet både ett og flere medisinske frafall i rekkene grunnet lyscrewets overdrevne strobebruk. Heldigvis tok jeg feil. 1349 avsluttet med en laidback «Skal vi ta en tell? Ok da» før de skålte seg av scenen til full jubel fra salen. De fleste ble nok stående litt umettet tilbake, men det er aldri feil å slutte mens leken er god!
Kveldens siste band var Tusmørke (7/10), som hadde stelt i stand en egen halvtimes lang konsert basert på svartedauden. Dette bandet er for egen del veldig interessant, der psykedelisk folkemusikk og bevegelser på scenen skaper et helt spesielt uttrykk. Iblandet tidsriktige instrumenter for kvelden, som tussefløyte og dreielire, var det nesten mer en slags spel-oppvisning enn en konsert. Dessverre fikk jeg ikke med meg siste del av dette showet, men skal absolutt følge mer med på hva Tusmørke bedriver videre.
Tekst: Ane Camilla Helgesen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim
High On Fire + Jagged Vision
Hulen, Bergen
28.10.2015
Dessverre måtte Monolithic avlyse oppvarmingsjobbene sine på disse konsertene, og i Bergen var det Stavangerbandet Jagged Vision (4/10) som steppet inn. Som flere andre band fra det området så er det en hardcore- og metal-hybrid de spiller, men hverken låtmaterialet eller sceneopptredenen er i nærheten av band som Purified In Blood eller Kvelertak. Litt lite folk og noe tekniske problemer hjalp ikke, men å mase så mye om det fra scenen hjelper heller ikke. De har en del kule riff og bandet spilte stødig, men de manglet den energien en slik konsert trenger. Samtidig hadde ikke vokalisten en spesielt god kveld. En ting er at den type hardcore-vokal kan være kjip, men han hørtes veldig anstrengt ut og så ut som om han slet med å få til vokalstilen gjennom konserten.
Da High On Fire (8/10) gikk på, var Hulen blitt bra fylt opp og trioen gikk hardt ut med The Black Plot fra deres ganske så ferske album, Luminiferous. Store deler av setlisten ble da også hentet fra den plata. Publikum tok godt i mot det nye materialet, og det var god stemning hele veien. Som forventet var lydnivået fra scenen høyt. High On Fire har spilt en del i Norge de siste 10 årene, men det var kult å se dem på Hulen til en forandring. Testosteronmetallen til bandet passet godt inn i Hulens lokaler. Innimellom de nye låtene fikk man selvsagt servert noen eldre kjenninger som Death is this Communion og Cometh Down Hessian. Som vanlig leverte Matt Pike og gutta, og de spilte rått og tight. Etter å ha sett bandet en del ganger nå, er det å se High On Fire nesten blitt som å gå på konsert med Motorhead eller Slayer. Det er likegyldig hvilke låter som spilles og om den siste plata er like god som den foregående, man vet likevel at det kommer til å bli en bra konsertopplevelse. Når de avsluttet med Fertile Green og Snakes for the Divine var de fleste godt fornøyde og lettere døve. Da er det vel bare å glede seg til neste High On Fire konsert.
Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje
I år er det 10 år siden 1349 ga ut ‘Hellfire’ og det er 666 år siden Svartedauden kom til Norge i 1349 og tok landet med storm. Dette skal markeres med en kjempedag på Vulkan Arena, med både foredrag og konserter! Vel møtt
Billett til 1349 gir inngang til alle arr. på huset 30. oktober. Billetter kjøpes HER.
I år er det 666 år siden byllepesten tok livet av to tredeler av befolkning i Norge. I 1349 spredte svartedauen seg over hele landet og folk sto maktesløse ovenfor en farsott de ikke forsto. Var det Gud som straffet folket? Hva skulle man gjøre for å beskytte seg og sine? Hvordan kunne sjelen reddes når sykdommen slo til? Det går ennå gjetord om denne mørke perioden i Norgeshistorien.
Nå har pestturnéen vært innom Bergen og Trondheim og tredje utbrudd blir i Oslo 30. oktober på Vulkan og Pokal der 1349 for en kveld ser seg tilbake og gjør fortiden levende igjen ved å spille ”Hellfire” fra start til slutt. Hellfire var det albumet som sørget for internasjonal oppmerksomhet for 1349. I tilleg får du prof. emer. Benedictow og Koldbrann og Tusmørke.
Professor emeritus Ole Jørgen Benedictow er middelalderhistoriker og pestekspert med flere bøker om emnet på utgivelseslisten. Før konsertene i Bergen, Trondheim og Oslo holder han foredraget «Ars Moriendi- En 666-årsmarkering av svartedauen».
«Det er med stor spenning at vi ønsker folket velkommen til dette spesielle showet- Vi ser selv også frem til denne markeringen av vår tredje fullengder «Hellfire». Det faktum at det er 666 år siden året vi har navnet vårt i fra, er jo og en artig kuriositet i seg selv, men i all hovedsak vil denne kvelden være viet til platen som på mange måter var med på å bane vei for reisen videre til der 1349 er i dag. Skål, vi kan love et helvetes leven på Vulkan denne aftenen» – Archaon
Thulsa Doom
Rockefeller, OSLO
23.10.2015
Siden Thulsa Doom (10/10) gjenforente seg i 2013 har de spilt et knippe utvalgte konserter rundt om i landet hvor det gjennomgående temaet har vært at de har spilt hele utgivelser fra sin egen katalog. Det begynte pent og pyntelig med EP’en She Fucks Me, som her i Oslo ble fremført foran et utsolgt Last Train. Deretter fulgte førstealbumet The Seats Are Soft But The Helmet Is Way Too Tight, som solgte ut John Dee to ganger for ganske nøyaktig ett år siden. Derfor var det bare naturlig at det i år var tid for andrealbumet …And Then Take You To A Place Where Jars Are Kept, og at de også tok et steg videre til Rockefeller.
Det hele begynte dog med deres småfrekke cover av Pentagrams Be Forewarned, før man fikk tittellåten fra forannevnte EP. En sterk åpningsduo, og perfekt oppvarming for kveldens «hovedperson»: …Jars… Bandet spilte albumet i rekkefølgen som er på utgivelsen så den neste timen bød på få overraskelser i så måte. Men, med låter som Kick Me, Shot By Both Sides, Got To Have Mine, Generation 71 og Machine Of Oslo, er behovet for slikt særdeles lite. Flere av låtene hadde bandet aldri spilt live før de startet på denne lille turnéen, men dette var ikke merkbart for oss i salen. Alle sangene låt minst like bra som på skiva, såpass at jeg var sikker på at jeg hørte koringen under soloen til Learn From TV til tross for at ingen på scenen var i nærheten av noen mikrofon, og lydmannen heller ikke var bortom noen spiller og satte på noe forhåndsinnspilt lydspor. Denne fantomkoringen er et godt bilde på hvor godt bandet klarte å gjenskape stemningen fra albumet live. Papa Doom blir bare bedre og bedre i rollen som frontmann med glimt i øyet, og har hele tiden hatt stemmen til å bakke det opp, mens El Doom virkelig fikk skinne som en ekte norsk gitargud. Spesielt under albumets avslutningslåt, Papa Doom Preach (Where Jars Are Kept), og siste ekstranummer, Birthday Pony, vartet han opp med noen herlige solopartier i samspill med Doom Perignon. Interessant var det også å se hvordan bandet hadde løst vokaldelingen på de to låtene fra bandets siste album, som ble utgitt etter at Papa hadde sluttet i bandet og Perignon hadde tatt over hans rolle. De to delte broderlig på mikrofonen både på åpningslåten og første ekstranummer, Need The Air. Med unntak av ørlite granne lav vokal på første vers av første låt, var lyden i ypperste klasse denne kvelden også, og gjorde sitt til at dette langt på vei var en perfekt konsertopplevelse. Nå skal det sies at dette albumet troner øverst på undertegnedes liste over tidenes beste norske album, så jeg må jo innrømme at det skulle ha lydt ganske dynge for at jeg ikke skulle kost meg, men jeg tør også påstå at det umulig kan ha vært mange som ikke gjorde akkurat det denne kvelden. Energien og spillegleden til bandet ble nå i alle fall bare overgått av entusiasmen til publikum, så da gjenstår det bare å se hva som skjer videre. Blir det Keyboard, Oh Lord! Why Don’t We? til neste år? Kommer det noe ny musikk? Tiden vil vise, men begge deler ville i hvert fall være hjertelig velkomne.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim
Da Tons of Rock annonserte Black Sabbath som første band til neste års festival, skjønte alle at det vil komme til å bli en suveren plakat. Nå slipper de hele åtte nye band, og vi gleder oss ikke noe mindre! Spennet er stort, fra Behamoth, som kommer til å levere sitt siste album fra start til slutt, via Sixx:A.M., ledet av Nikki Sixx fra selveste Mötley Crüe til vikingmetal-gudene Amon Amarth og ekstrem-ekvilibristene Converge er det noe for enhver smak her. Vi siterer følgende fra festivalens egen pressemelding:
Så langt har billettsalget til Tons of Rock vært fantastisk, og det kun basert på de to første årenes fantastiske gjennomføring, og det inntil nå eneste annonserte bandet, nemlig et revitalisert og enormt slagkraftig Black Sabbath, som legger turen innom Fredriksten Festning på avskjedsturneen sin.
Nå slipper vi åtte nye band, og kvaliteten og spennet på sjangere er etter vårt skjønn hentet rett fra øverste hylle, og vi regner med at artistene nok en gang faller i god jord på et kvalitetsbevisst, men takknemlig, Tons of Rock-publikum.
Behemoth fra Polen har i flere tiår finpusset sitt teknisk imponerende death metal-maskineri, og blitt et av de, om ikke det, største i sjangeren. Som en helt spesiell gest til Tons of Rock kommer Behemoth og fremfører det svært kritikerroste 2013-albumet The Satanist i sin helhet!
Raga Rockers trenger knapt noen introduksjon i Norge, men med et tributealbum der 137 av Norges beste artister tolker Raga-klassikere, så vil Raga Rockers befeste sin posisjon som en av de fire store, og rockeslagerene kommer til å hagle når Michael Krohn og co inntar Fredriksten Festning.
Sixx:A.M. blir Nikki Sixxs hovedprioritet nå som Mötley Crüe kaster inn sminkeboksen, og det er ikke uten grunn. Tre album har allerede gitt Sixx:A.M. en solid fanbase, og det er mange som har ønsket seg Mötley-bassisten til Tons of Rock. Mötley er historie, Sixx A.M. tar arven videre!
Amon Amarth har nærmest på egen hånd blåst ny liv i sjangeren viking metal, og dette ser ikke bare rått ut, men det ER tvers gjennom rått. Svenskene er blant de hardest arbeidende metalbanda som finnes, og regnes i dag som et av de aller heteste navna innen metal. Dette blir barskt!
Converge er en av gudfedrene innen metalcore, og har eksistert lenger enn sjangeren. Med utspring fra punken er kvartetten fra Massachussets ansett for å være et av de mest innovative og grensesprengende bandene innen metal, og nå kommer de til å sparke fra seg noe alvorlig i Norge i juni!
Leprous har etter hvert vokst seg ut av Norge, og er i dag blant de aller mest spennende bandene innen progressiv ekstrem metal. Bandet har tidvis vært like kjente som backingbandet til Ihsahn, men de står minst like støtt på egne bein, og med intet mindre enn seks album i sekken, kommer vi til å bevitne noe av det mest imponerende du finner innen ekstrem metal i dag.
Bodies er 80% norsk og 20% engelsk, og består blant annet av folk fra Amulet og Skambankt/ Kaizers Orchestra. Bandet er ubeskrevet som sådan, men det er ikke musikken de skal framføre. Her blir det Sex Pistols for alle penga, og med fokus på historiens mest berømte og beryktede album, Never Mind the Bollocks, blir det en herlig stund med punk på sommerens festival.
Below fra Sverige bærer arven fra Candlemass med glans, og bandet ble snappet opp av selveste Metal Blade nesten før de var ferdig med første øving. Med tungt driv, kombinert med fantastisk vokal og nydelige gitarharmonier, er svenskene snart ute med oppfølgeren til sin flotte debut Across the Dark River, og doomdance kan øves inn!
Foreløpig program:
Fra ledelsen i Tons of Rock:
« Responsen på annonseringen av Black Sabbath var helt fantastisk. Billettsalget knuser alle rekorder, og vi opplever et vanvittig trøkk på Tons of Rock. Nå er vi klare med 8 nye strålende godbiter for folket. At Behemoth kommer og fremfører sitt store mesterverk «The Satanist» på Fredriksten Festning vil jo bli magisk, at Nikki Six nå kommer på besøk med Sixx:A.M. og at vi har landet band som Amon Amarth, Raga Rockers og Converge viser at 2016 blir et historisk år for Tons of Rock. Vi er utrolig stolte av de første 9 bandene, og gleder oss stort til å kunne presentere mer enn 30 band til fremover»
IRON MAIDEN BEKREFTER KONSERT I NORGE DEN 15. JUNI 2016!
Ingen ringere enn rockelegendene Iron Maiden, i disse dager høyaktuelle med dobbeltalbumet The Book of Souls, som gikk til topps i hele 40 land, tar turen til Norge og Telenor Arena i sin Boeing 747-400 jumbo jet ”Ed Force One”. Bak spakene sitter bandets vokalist Bruce Dickinson, mannen som skal fly band, crew og utstyr verden rundt i forbindelse med deres kommende turné ”The Book of Souls World Tour”. Iron Maiden skal til neste år besøke hele 35 land.
Billetter til den etterlengtede konserten går i salg tirsdag 27. oktober kl 09:00, via: www.livenation.no og www.billettservice.no. Som vanlig vil bandet avholde forsalg for sine fanklubbmedlemmer. Ytterligere informasjon om dette finnes på: www.ironmaiden.com, sammen med annen informasjon om hvordan man kan delta i konkurransen ”First to the Barrier».
Bilder: Kenneth Baluba Sporsheim
DØDSENGEL + TUSMØRKE + INCULTER + GRAVY JONES
Det Akademiske Kvarter, Bergen
17.10.2015
Det er 666 år siden svartedauen tok livet av to tredeler av Norges befolkning, og dette må jo feires. Under tittelen Smitteveien gjennom Norge: 666-årsjubileum for svartedauen, er det satt opp fire konserter, der den første var under Til Dovre Faller-festivalen på Dovre. I Bergen ble den andre konserten satt opp på Kvarteret, og det skulle vise seg å bli en variert kveld. Som på alle disse kveldene ble det hele startet med en forelesning av professor emeritus Ole Jørgen Benedictow. Det var ganske godt oppmøte såpass tidlig på kvelden, og foredraget om svartedauen ble godt mottatt.
Første band på var Gravy Jones (6/10) som er et relativt nytt band fra Bergen. Her går det i 70-talls rock med elementer fra psykedelia og hardrocken, og det låter helt på det jevne. Enkelte partier funker veldig bra, men låtene er litt for standardiserte og vokalen er ikke god nok. De mangler litt identitet, og minner for mye om mange andre 70-tallsinspirerte band.
Ungdommene i Inculter (7,5/10) leverer alltid, og det gjorde de denne kvelden også. De er et av Norges tøffeste thrash metal-band, og det låt som vanlig knalltøft. Grunnet litt kjip lyd og tamt publikum står dette som kanskje den svakeste konserten jeg har sett med dem, men det funket bra likevel.
Gjengangeren i denne feiringen er Tusmørke (4/10), som også gjorde en utvidet konsert med det halvtimes lange verket Sankt Sebastians Alter. De hadde også med seg Øystein Bech Gadmar på dreielire og tussefløyte, og han var et godt innslag i besetningen. Ellers ble dette en ganske kjip opplevelse. Konserten var alt for lang, og med så mye tåkeprat mellom låtene ble mange ganske lei. Musikalsk har Tusmørke en del å fare med til tider, men det holdt ikke mål denne kvelden. Det ble for mye tull og tåkeprat.
Publikum var dermed nærmest halvert da Dødsengel (7/10) gikk på scenen, og konserten led noe under det. Bandet spilte bra, og deres form for black metal er både variert og noe annerledes. Stemningen ble dessverre noe amputert av den kjipe lyssettingen, noe som er synd da bandet legger en del energi å skape stemning.
Neste del i denne feiringen er i Oslo den 30. oktober på Vulkan Scene med Tusmørke og Koldbrann, og siste del er i Trondheim på Blæst den 27. november med Tusmørke og Dødsengel.
Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje
W.A.S.P. + CRITICAL SOLUTION + RAVAGE ROSE
Ricks, Bergen
15.10.2015
Solen skinner og Blackie gjør konsert i byen. Som bergenser kan man ikke forlange stort mer (bortsett fra et Brann-opprykk, kanskje…). To supportband får æren av å varme opp scenegulvet og den delen av publikum som er tidlig ute. Ravage Rose (5/10) viser lovende takter med melodisterk hardrock og en solid vokalist. Critical Solution (3/10) sliter derimot med å finne retning med sin old school thrash, der fremføringen er like ullen som låtmaterialet.
Lokalet er rimelig tettpakket når W.A.S.P. (7/10) åpner showet med mektige «On Your Knees», som sklir over i «Inside the Electric Circus», og følger videre opp med «The Real Me» og «L.O.V.E. Machine». Bandet fyrer på alle sylindre og publikum gir tydelig respons på knallåpningen. Det aller viktigste elementet er selvsagt Blackie Lawless, som med en kledelig arroganse synger minst like bra som han gjorde da de startet i 1982(!). Det er jo nettopp hans karakteristiske stemme; denne dyriske, rå, men alltid melodiøse vokalen, som gjør mange av W.A.S.P. sine låter til klassikere. Det blir likevel tydelig at dette ikke alltid er nok, og konserten går på tomgang i en liten halvtime der bandet drar frem flere pregløse låter med lavt tempo og manglede glød. Videre blir konserten avbrutt av at bandet tar pause og showet blir overlatt til videoskjermene på scenen. Unntaket er «Miss You» fra sisteskiven, som blir fremført med en gripende sårhet på de rolige partiene. Mot slutten er det frem med hits-skrinet igjen, og en kombo bestående av «Hellion» og «I Don’t Need No Doctor» får igjen liv i publikum. Men plutselig er det slutt! Riktignok etter voldsomme «Wild Child», men da står hele salen og venter på kanskje den største låten av dem alle – «I Wanna Be Somebody». Men bandet kommer aldri tilbake på scenen. Også «Chainsaw Charlie» manglet fra set-listen i Bergen, sammenlignet med tidligere konserter. En snikende skuffelse blir vanskelig å riste av seg, til tross for flere høydepunkt. Senere gikk ryktene om at Mr. Lawless hadde ryggproblemer. Kanskje er det «I Don’t Need No Doctor» som bør kuttes neste gang?
Bildegalleri:
[espro-slider id=1601]
Tekst: Bård Nordvik
Foto: Christian Misje
Sólstafir + Mono + The Ocean
Vulkan Arena, Oslo
13.10.2015
Først ut denne kvelden var tyskerne i The Ocean (7/10). Med svært god tilbakemelding på siste album, Pelagial, var det bare å gjøre seg klar der bandet sparket ifra med de to første sporene på skiva. Det er ikke tvil om at samtlige i bandet er dyktige, men noen steder ble det mindre samspill og mer fokus på hvert sitt. I tillegg hørtes Loïc Rossetti tidvis sliten ut under clean-partiene, og ubalansen i lyden mellom samplet instrumentell lyd og livemusikk ble påfallende skjev. The Ocean er uansett flinke folk som liker å spille, og ga oss en fin start på helaftenen på Vulkan.
Deretter var det klart for de anerkjente post-rockerne i Mono (9/10), og her var det bare å ta av seg hatten fra første sekund. Det var intet annet enn imponerende å se – og ikke minst høre – hvor god kontroll hele bandet hadde over effektbruk, elektronikk, eget instrument og samspill på samme tid. Bandets grunnlegger, Takaakira Goto, er uten tvil en svært dyktig gitarist som skaper et unikt lydteppe som henger over konserten, der musikken blander støy, ulike klanger, vakre melodier, følelsesladd innlevelse og svært kontrasterende dynamikk. Med låta Kanata midt i settet var det ingen tvil om at Mono leverte noe stort denne kvelden.
Eneste pirk går ikke på bandet selv, men på at lydmannen burde hatt litt ris. Lyden burde vært skrudd tyngre og kontrastene burde fremkommet bedre. Dette gjorde blant annet at publikum på et tidspunkt trodde konserten var slutt før tiden, noe som trakk ned. Denne faktoren var allikevel ikke nok til å påvirke helheten, for MONO ga alle oss som var til stede på Vulkan en topp konsertopplevelse.
Det er ikke til å stikke under en stol at Sólstafir (9,5/10) står fram som unike på alle måter. Etter den ene gode albumtilbakemeldingen etter den andre, herunder fjorårets suksess Ótta, stod forventningene som tente lys der islendingene entret scenen. Etter mye drama dette året skulle det også bli spennende å se hva de hadde å by på med Hallgrímur Jón Hallgrímsson bak trommesettet.
Akkurat som sist, så skuffet ikke Sólstafir det grann. De hjemsøkende, raspende skrikene til Aðalbjörn Tryggvason ljomet gjennom rommet på intet annet enn perfekt vis, mens spillingen helt klart var på topp hos samtlige av de andre medlemmene; blant annet hadde Svavar Austmann tydelig en svært god dag bak de fire basstrengene sine. Låtmessig stod Ótta og Ljós í Stormi fram som kveldens høydepunkt.
Addi forsøkte seg også på å snakke norsk, og sjarmerte alle med en noe gebrokken, dog korrekt norsk, der han var glad for å være i landet og håpet vi ville høre mer: ”For en gang var vi også nordmenn. Vi har bare bodd på Island noen år. Så gi meg et skrik, nå – Iron Maiden style!” Med karisma, dyktig spilling, god kommunikasjon med hverandre og publikum, samt en god dose innlevelse, leverte Sólstafir som søren og skapte en flott avslutning på Vulkan denne kvelden.
Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget
