Stikkordarkiv: konsert

Liveanmeldelser

Opeth @ Oslo Konserthus

Opeth/Sahg 
Oslo Konserthus, Oslo
06.11.2016

 

 

Hardrocken fylte Oslos finstue en søndagskveld, med utmerket resultat!

sahg

Oslo Konserthus er et staselig lokale, og et som ikke blir nedrent av metalfolket. Når det til overmål er tidlig konsertstart, søndag og sitteplasser, er det mye som er uvant for både publikum og band. Dette er tydelig når Sahg (7/10) drar i gang med Black Unicorn, og bandet, som ellers er vant til et stående publikum som de kan tvinne rundt lillefingeren, må forholde seg til et sittende publikum som trenger litt tid til å finne ut hvordan de selv skal forholde seg til det hele. Dermed blir det noe mindre entusiasme som møter Sahg enn hva de nok er vant til, og den energiutfoldelsen man ordinært opplever når man ser dem uteblir. Når det er sagt, har de suveren lyd, og selve bandet låter tight som bare rakkern. Når i tillegg både nytt og gammelt materiale låter helt strålende, er det bare å konkludere med at vi gleder oss til å se Sahg igjen, men da som headlinere i vante former på en klubb!

ken22374

Kveldens headlinere lar seg slett ikke vippe av pinnen av den høytidelige stemningen det snart 40 år gamle konsertlokalet innbyr til. De har tross alt tidligere spilt i Royal Albert Hall, og neste år står Sydney Opera House for tur. De har også uttalt at de elsker å spille på steder som har en annen atmosfære enn ordinære rockeklubber, og der scorer definitivt Oslo Konserthus høyt. Og fra bandet åpner med tittelsporet fra det nye albumet Sorceress, er det åpenbart at Opeth (10/10) har full kontroll over situasjonen. Med optimale lyd- og lysforhold, skal det nærmest et mirakel til for at Åkerfeldt & co snubler, noe de slett ikke gjør denne kvelden. Trass i at bandet, ifølge frontmannen, er ødelagt av jetlag etter å nettopp ha returnert fra USA, serveres vi en reise gjennom Opeth-katalogen (minus de to første platene og – mystisk nok – paradigmeskifteren Heritage), som ikke kan kalles annet enn en seiersmarsj.

ken22406

Selvsagt vil det alltid være låter man savner, og selv skulle undertegnede gjerne hørt flere av låtene fra bandets nyeste album, som for eksempel Strange Brew, men dette skriver vi av på kontoen for mye vil ha mer, og det er selvsagt ikke en reell klage. Når bandet inkluderer låter som Åkerfeldt selv beskriver som 5 og 8 dager lange, sier det seg selv at en del favoritter må utelates. Selve settlista må nærmest kunne kalles en hitparade, og den mest obskure låta som leveres er nydelige In My Time of Need fra Damnation, som de ikke har spilt i Norge siden 2005.

ken22365

Opeth er i stor grad Mikael Åkerfeldt, som i tillegg til å være en gudbenådet låtskriver og musiker er en av de morsomste frontpersonene i rocken. Hans tørrvittige småkommentarer og anekdoter er rent gull, og gjør også at bandets konserter aldri risikerer å skli over i selvhøytidelighet. Han kunne uten problemer ha underholdt på egen hånd med spoken word, og dét er ment som en oppfordring! Resten av bandet må dog aldri undervurderes, og samtlige leverer så til de grader at når Åkerfeldt mot slutten av kvelden utroper dette til den beste konserten Opeth noensinne har gjort i Norge er det svært lett å være enig. Og neste gang ser vi dem gjerne i Grieghallen eller Operaen, og Oslo Konserthus på sin side må gjerne fortsette å booke metalband, for dette var stas!

front

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Opeth Setlist Oslo Konserthus, Oslo, Norway 2016, Sorceress World Tour

 

Liveanmeldelser

Dirkschneider @ Vulkan Arena

Dirkschneider/Vicious Rumors
Vulkan Arena, Oslo
01.11.2016

 

 

Vulkan Arena var nok en gang åsted for en mimrekveld av de store, og denne kvelden var viet til heavy metal av edleste sort fra to veteraner, Udo Dirkschneider og Vicious Rumors.

Førstnevnte er et ikon med en merittliste utover det vanlige. Sistnevnte et mindre berømt band som helt siden debuten, Soldiers of the Night fra 1985, har levert teknisk power/heavy metal fra øverste hylle. Men det var Dirkschneider som var hovedattraksjonen denne kvelden på sin Back to the Roots-turné, med kun Accept-låter på repertoaret. Alt lå til rette for en formidabel metal-kveld på et utsolgt Vulkan denne iskalde novemberkvelden, og Metal Hammer Norway var selvfølgelig tilstede.

Tonene av Abandon nådde meg idet jeg satte foten innenfor Vulkan sine dører, og jeg kan ikke huske sist en konsertstart var så presis i forhold til oppsatt tid. Uansett, jeg rakk et av mine favorittband gjennom de siste 29 årene med et nødskrik. Nå er ikke besetningen til Vicious Rumors (8/10) riktig den samme som fra den gyldne æraen fra midten av 80-tallet til starten av 90-tallet. Geoff Thorpe (gitar) og Larry Howe (trommer) er de eneste som er igjen fra storhetstiden, men gamlegutta og de nye soldatene leverte så det holdt. Med en energisk og strålende vokalist i Nick Holleman i spissen fikk vi dessverre servert et altfor kort sett, men de rakk å dra klassikere som Down to the Temple, Soldiers of the Night og Lady Took a Chance. Avslutningsvis kom selvsagt deres mest kjente låt og kommersielle suksess, Don’t Wait For Me, Det var kort og godt en knakende sterk opptreden fra Vicious Rumors som på denne turneen med Dirkschneider er special guests, ikke et hvilket som helst oppvarmingsband. Rett skal være rett.

ken19576

Så var det klart for høydepunktet, Dirkschneider (8,5/10). Under de første låtene virket den tyske bulldogen noe tannløs, men det kom seg kraftig og heldigvis ganske så raskt. Allerede under Midnight Mover var Udo varm i både trøya og stemmebåndet, og derfra og ut var det enveiskjøring i høy fart. Klassikerne kom som perler på en snor, og det er selvfølgelig umulig å komme utenom Balls to the Wall, Restless and Wild, Son of a Bitch, Fast As a Shark og Metal Heart som høydepunkter. Publikum fikk servert en indrefilet av en settliste, og som nevnt kun låter fra det store og hellige Accept-hvelvet. Kvelden ble sågar en real nostalgisk opplevelse for de fleste, og det er tvilsomt at noen gikk gråtende hjem i dyp skuffelse over låtvalgene. Personlig var det nesten rørende da T.V. War og Monsterman fylte Vulkan sine vegger. Russian Roulette er et kjært barndomsminne som jeg kjøpte på kassett hos den lokale bensinstasjonen i 1986 for surt oppsparte ukespenger, men verdt hver krone.

ken22112

Og jeg er rimelig sikker på at de fleste i salen kunne henge en Accept-låt på en nostalgisk knagg eller to. Men nok nostalgi. Det var litt rusk i maskineriet uten at det tok selve brodden av konserten. Tospannet på gitar, Smirnov og Heikkinen, var ikke like stødige hele veien og bommet her og der. Men de showet og reddet seg inn på sjarmen. Udo sin trofaste kompanjong, Fitty Wienhold, på bass var som vanlig stødig som et fjell, og holdt koken selv om han tok pulsen på seg selv under ekstranumrene. Tydelig sliten, men fornøyd med kveldens innsats. Kveldens kanskje mest gledelige overraskelse var Udo sitt arvesølv, nemlig sønnen Sven på trommer. Presis, strukturert og kraftfull opptreden med stikkene. Eplet faller noen ganger et stykke fra stammen, men heldigvis ikke veldig langt i dette tilfellet.

ken19505

Publikum var helt tydelig storfornøyd med konserten der den ene klassikeren etter den andre kom trillende med påfølgende ovasjoner og applaus. Store deler av salen var nærmest i euforisk tilstand under siste halvdel av konserten, og beviste i praksis at alder bare er et tall. Men mulig det har tikket inn noen egenmeldinger til enkelte arbeidsgivere dagen derpå som følge av kraftig headbanging og nakkesleng. Publikum fikk akkurat det de ville ha og enda litt mer iløpet av nesten 2,5 time. Ganske imponerende også av en 64-årig Udo å holde koken og stemmen inntakt gjennom en så lang konsert. Høyst sannsynlig og etter sigende var dette siste gang Udo turnerer med bare Accept-låter, og de som lot sjansen gå fra seg denne gangen kan både angre og gråte seg i søvn, for dette var en minnerik kveld – først og fremst av nostalgisk karakter – som sent vil glemmes.  

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=7240]

 

Liveanmeldelser

Fu Manchu @ Vulkan Arena

Fu Manchu
Vulkan Arena, Oslo
24.10.2016

 

Sløye, landeveisforherligende stonerlåter stod i høysetet da californerne i Fu Manchu gjestet Vulkan for andre gang på ganske nøyaktig to år.

Sist gang var det for å promotere det da nye albumet, Gigantoid, mens denne gangen var det et av bandets høydepunkter hva album angår som stod i fokus. Tidligere har både In Search Of…, og The Action Is Go fått samme behandling, mens det nå var King of the Road sin tur til å bli spilt i sin helhet. Fu Manchu (8/10) må kunne regnes som veteraner i sjangeren, og King of the Road kom midt i deres storhetstid på albumfronten, i perioden på slutten av 90-tallet/begynnelsen av 2000-tallet, en tid hvor også begrepet stonerrock ble allemannseie.

ken20762

Albumet ble altså spilt i sin helhet, og det var derfor få overraskelser i selve hovedsettet. Dette innebar også at de startet med et av kveldens høydepunkter, Hell on Wheels, og publikum var med fra første riff. Og for et riff! Den litt mer anonyme Over the Edge ble så etterfulgt av to nye høydepunkter i Boogie Van og tittelsporet. Scott Hill stravret rundt på scenen i kjent stil med sin gjennomsiktige Ampeg: Dan Armstrong-gitar, og headbanget garantert på seg et knippe seneknuter i løpet av kvelden. Sammen med den andre gitaristen, Bob Balch, står han også for mye av det soundet som kjennetegner bandet, og som også på mange måter definerer stonersjangeren. Den andre delen står rytmeseksjonen bestående av trommis Scott Reeder og bassist Brad Davis for. Sammen sørger de for at den sløye stilen deres innehar en smittende groove, men samtidig at den ikke blir for bakpå, og Davis’ lekne basslinjer fyller godt ut mellom de slagkraftige riffene.

Fu Manchu

Neste låter ut på lista er No Dice og Blue Tile Fever, en av låtene på albumet som faktisk ikke handler om biler og landeveiens frihetsfølelse, men heller om basseng-skating og om heltene i Z-Boys. Etter Grasschopper kommer den herlig tunge Weird Beard, en av få låter som høres merkbart annerledes ut live enn på skive, ved at oppbyggingen til «refrenget» strekkes ekstremt langt ut, selvsagt med et lite glimt i øyet. Så kom det eneste som kan minne om en overraskelse i hovedsettet, i alle fall om man er vant med den europeiske versjonen av albumet. For bandet holder seg nemlig til den amerikanske utgaven, og der er Breathing Fire byttet ut med hakket mer energiske Drive. Til slutt fikk vi så Hotdoggin’, og DEVO-coveren Freedom of Choice. En låt som føyer seg inn i rekken av DEVO-låter som gjør seg bra i stonerversjoner, sjekk bare ut svenske Dozer sin versjon av Mongoloid. På dette tidspunktet hadde Hill vært særdeles sparsom i sin kommunikasjon med publikum, med unntak av å tidlig i konserten takke publikum for at de kom, og i hovedsak latt musikken stå for snakkingen idet de takket for seg.

Etter en kort pust i bakken kom bandet på scenen igjen, og Hill spurte publikum hva de ville høre. En ganske tom gest all den tid de, i alle fall ifølge statistikken på Setlist.fm, har spilt tre av fire/fem ekstranummer hver konsert, og bare rotert på et par andre låter hittil på turneen. Men, etter en obligatorisk gjennomkjøring av deres herlige versjon av Blue Öyster Cult sin Godzilla, og låten med et av stonerrockens feteste introriff, Evil Eye, fikk nemlig et velfylt Vulkan Arena en liten overraskelse i form av neste låt. Bandet har nemlig ikke hatt for vane å spille tittellåten fra undertegnedes favorittalbum, California Crossing, men i kveld kom den, og den kom godt. Som vanlig på denne turneen ble konserten avsluttet med Saturn III, og en utvidet jam/støy-session, før bandet endelig takket av scenen.

ken20776

Bandet har alltid virket å ha et godt forhold til Norge, og det pleier å være godt oppmøte på alle deres konserter, så også denne mandagen. Kontakten med publikum var som nevnt minimal, og Hill er ingen fantastisk vokalist, noe som kanskje kan gjøre det hele tidvis kjedelig for noen, men for de aller fleste av disse veide nok alle de fete riffene, grooven og den sløye stemningen mer enn nok opp for dette, mens de aller fleste nok digget hele pakka. Og det de digget var et særdeles tight band, som virket som de koste seg på scenen, og som har et kobbel med låter som i dag fremstår som klassikere innenfor sjangeren. Så er det bare å håpe at California Crossing er neste album som vil bli spilt i sin helhet.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Audrey Horne @ Vulkan Arena

Audrey Horne
Vulkan Arena, Oslo
23.09.2016

 

Audrey Horne viste hvor skapet skal stå med sin formidable oppvisning på Vulkan arena fredag kveld.

Audrey Horne
Det var med sjokk og en ørliten dose vantro man mottok melding om konsertstart kl. 21.00. Og sjelden har jeg kjent og følt på uttrykket “som julekvelden på kjerringa” – det er nemlig ikke alle som bor i Tigerstaden. Heldigvis viste NSB seg fra sin punktlige side denne småsure fredagskvelden, og takket være uoffisiell norgesrekord i kappgang fra Oslo S til Vulkan rakk vi konsertstart med Norges beste ukronede liveband.

Audrey Horne

Audrey Horne (9,5/10) fyrte oppskriftsmessig opp med Redemption Blues som åpningslåt, og den satt som en kule. Bandet var åpenbart i storform og lydmannen likeså, for lyden var rett og slett upåklagelig. Ingen tvil om at dette kom til å bli en storveis kveld for de heldige fremmøtte på et godt pakket Vulkan.

Essensen og dynamikken i låtmaterialet til Audrey Horne er som kjent knakende fet både i fysisk format og live, men det er i liveformatet de virkelig kommer til sin rett. Samspillet mellom Isdal og Tofthagen kan ikke beskrives som annet enn magisk, og selv om de åpenbart ikke er eneggede tvillinger, har de utvilsomt telepatiske evner på scenen der de fyrer løs med hver sin Les Paul. Torkjell “Toschie” Rød ja, hva skal man si? Bortsett fra at han mangler hårmanken, har han alt en god rockevokalist skal ha, og litt til. Forbigås skal heller ikke Greve og Lien som kompletterer det hele med imponerende stødighet og trøkk.

Audrey Horne

Perlene kom på rekke og rad, og naturlig nok var settlista i stor grad basert på låtene fra de to siste skivene Youngblood og Pure Heavy! Stemningen var særdeles god gjennom hele kvelden der vi fikk servert blant annet kremlåtene Show & Tell, Out of the City, High & Dry og Wolf in My Heart, men allsangen kom ikke skikkelig på plass før slutten av settet med Waiting for the Night. For undertegnedes del kom klimakset med Blaze of Ashes fra deres selvtitulerte album fra 2010. At Audrey Horne har et gullkammer av låter er hevet over enhver tvil, og dette er definitivt en av deres beste med en gitarintro som kan få Doug Aldrich til å blekne av misunnelse.

Audrey Horne

Alle gode ting må ha en slutt, også en kveld med Audrey Horne, dessverre. This Ends Here avsluttet nok en formidabel oppvisning med et gigantisk smell på Vulkan. Og selv om det naturlig nok ikke kom lava ut av høyttalerne på Vulkan var det ikke langt unna. Ikke et eneste dødpunkt, og for enhver som liker hard rock eller generelt musikk for den saks skyld, bør en kveld med Audrey Horne være obligatorisk. Kort oppsummert, nok en fantastisk konsert med Norges udiskutabelt beste liveband, og da sitter superlativene som seg hør og bør velfortjent løst.

Bildegalleri:

[espro-slider id=6529]

 

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Midgardsblot 2016 : Dag 2

Midgardsblot
Borre, Horten
20.08.2016

 

Første band ut for vår del på lørdagen er Kristansandsbandet Blot (8/10). Klokken er bare så vidt passert tre, men det er et brukbart oppmøte allikevel. Dette blir mitt første møte med bandet i livesammenheng, men jeg likte skiva deres veldig godt, så forventningene er så absolutt til stede. Bandet leverer varene så det virkelig holder, og på den halvtimen bandet har til rådighet får vi et knippe låter fra bandets eneste utgivelse, med låter som Chains ForeverUnbound, Ilddyrking, Fimbulwinter og avslutningsvis Blot, for å nevne noen. I det store og hele ble dette en veldig bra konsertopplevelse både for meg og alle de andre som hadde tatt turen opp til festivalområdet for å overvære litt god, norsk viking-black metal.

KEN28455

Sola virkelig steiker over området rundt Gildehallen idet jerrykannene blir båret ut på scenekanten og gutta i Kirkebrann (6/10) gjør seg klare på scenen. Kirkebrann kjører løpet fullt ut, og det ser unektelig varmt ut med alt utstyret i denne varmen, men de holder ut. Kudos for det.

Her går det unna med nekroblack metal på full spiker fra første tone, og veldig mange blant publikum lar seg rive med. Det kan virke litt ruskete og tamt fra starten, men det tar seg opp litt etter hvert utover i settet. Det funker alt i alt ganske greit, og gutta leverer en gjennomført godkjent konsert.

KEN28496

Så kommer vi til det bandet jeg var mest skeptisk til denne helgen. Jeg har kun hørt noen sekunder fra det tidligere, og ble vel ikke akkurat revet med av det. Men når det kommer seks herrer fra Færøyene ut på scenen iført dress og slips og presenterer seg som Hamferd (10/10), og setter i gang med sin mørke doom/death metal så er det nok flere enn meg så blir stående og måpe. For du verden så fett dette er. Det er helt magisk å få oppleve dette under disse omgivelsene, og musikalsk så er bandet veldig samspilt og tight. Når de i tillegg har en vokalist som ikke kan sammenlignes med noe som helst blir dette her bare helt fantastisk. Det er vanskelig å forklare for de som ikke var der, for dette måtte nok bare oppleves. Årets mest positive overraskelse for meg i alle fall!

KEN28672

Nok et band som man hadde høye forventninger til denne kvelden var svenske Månegarm (9/10). Bandet har holdt på i over 20 år, men dette er bandets andre opptreden her i Norge, og etter at jeg så de på Inferno i påsken, var derfor gleden stor for å få se dem igjen allerede nå. Bandet leverer en fantastisk form for vikingmetal som bare svenskene gjør best.Vi får låter fra hele bandets karriere, og med låter som Nattsjäl,Drömsjäl, Blodörn, Odin OwnsYa All, I evig tid og Hemfärd, så må jo dette bare bli bra. Bandet er virkelig i slaget denne ettermiddagen/kvelden og leverer en fantastisk konsert som kommer til å bli husket i lange tider fremover.

KEN28747

Black metal fra Israel og Jerusalem er i utgangspunktet ikke hverdagskost, og overraskelsen var stor da man fikk høre at de kom til selveste Horten. Det begynner å bli bra med folk oppe på festivalområdet idet Melechesh (9/10) begynner å gjøre seg klare, og jeg kjenner at forventningene er skyhøye når første låt begynner. For du verden for et enormt trøkk! Det er tydelig at det smitter over på publikum, for det tar ikke lange tiden før det samles en gjeng foran scenen og moshpiten er i gang. Det meste var på stell når Melechesh spilte, både når det gjelder lyd og show. Det hjelper jo også på at bandet består av en gjeng med profesjonelle musikere, og gjør dette til en fantastisk musikkopplevelse for alle de fremmøtte. En mektig og brutal opplevelse rett og slett.

KEN28816

Nest siste band under årets Midgardsblot er Oslogutta i Tsjuder (8/10). Jeg ble aldri helt fortrolig med lyden under denne konserten, men synes allikevel at gutta leverte en fantastisk konsert med masse trøkk og gode låter. Både Nag og Draugluin er sterke scenepersonligheter som klarer å skape et bra liv både på scenen og ute blant publikum. Det blir naturligvis mye fokus på bandets siste plate Antiliv, og når det da dras i gang låten DemonicSupremacy fra nevnte plate, går frysningene nedover ryggen og hårene på armene stritter. Det hele avsluttes med en coverversjon av BathorysSacrifice til enorm jubel fra de fremmøtte. Det er faktisk første gangen jeg ser Tsjuder live, men det blir definitivt ikke den siste.

KEN28874

Det har vært litt ruskete vær denne kvelden,men ikke så alt for ille. I pausen før siste band skal i aksjon derimot, åpner himmelen seg fullstendig, og regnet fosser ned. Men når kveldens siste band Wardruna (10/10) setter i gang festivalens avslutningsnummer, spiller det plutselig ingen rolle lenger. For maken til mektig show og stemning skal du jaggu lete lenge etter. Hele festivalområdet er nå stappfullt med mennesker som trosser vannmassene for å overvære helgens høydepunkt. Det som er ganske imponerende er at det er så å si helt stille blant publikum under hele konserten, med noen unntak selvfølgelig. Men de aller fleste bare står og nyter musikken og lar alle stemninger og inntrykk i det fulle. Mot slutten av settet går Kvitrafn av scenen og kommer tilbake med sine to barn og de fremfører låten Odal fra bandets kommende plate. Det var nok kveldens høydepunkt for mange, og stemningen var til å ta og føle på. Wardruna fremførte nok en gang et fantastisk show, og det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en ellers fantastisk festival.

KEN28994

 

Galleri Lørdag:

[espro-slider id=6095]

 

Tekst: Per Aage Melby & Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Midgardsblot 2016 : Dag 1

Midgardsblot
Borre, Horten
19.08.2016

 

Nest siste helga i august gikk turen til vikingfestivalen Midgardsblot for Metal Hammers utsendte – festivalen der man kan oppleve alt ifra øksekasting og ølsmaking til konserter med Inquisition og Enslaved.

Trollfest (7/10) sparket i gang årets Midgardsblot, og bandet leverte akkurat det de lover, nemlig en solid dose med norsk balkanmetal. I matchende grilldresser startet de med tittelsporet fra sistealbumet, Kaptein Kaos, og i samspill med sola som kom inn over sletta dannet de en særdeles potent lykkepille, til tross for litt ujevn lyd i starten. Men, folk gliste og danset med sammen med Trollmannen, Drekkadag og de andre trollene. Spesielt Bok’n’Brusetruse var en racer til å få med seg publikum der han var høyt og lavt, både på scenen og ute i mengden, og alltid med sin trofaste tamburin. På en slik dag kunne man kanskje ønsket seg låten Solskinnsmedisin, men vi fikk jo Der JegerMeister, så da får en vel være fornøyd.

KEN27782

Dagen er fortsatt ung,og sola står høyt på himmelen idet islandske Skálmöld (7/10) kommer på scenen. Til tross for at klokken bare er halv seks, er det en god gjeng med publikummere som har samlet seg foran scenen. Bandet leverer en overbevisende konsert til tross for litt rusk i lyden i starten, men det tok seg opp etter hvert heldigvis. Og islendingenes vikingmetal falt tydeligvis godt i smak blant de fremmøtte, for det var ingenting å si på stemningen verken blant band eller publikum, og etter en halvtime med intens vikingmetal går alle tilfredse hver til sitt med et smil om munnen.

KEN27804

Så skal vi over til et band jeg var utrolig spent på, nemligblack metal-duoen Inquisition (8/10). Det begynner å bli bra med folk oppe ved Gildehallen idet bandet kommer på scenen og dundrer løs med sin primitive og grimme black metal. Nå er det litt begrenset hvor mye show et band bestående av kun to personer klarer å få til, men jeg synes gutta klarte seg veldig bra. Jeg ble i alle fall veldig imponert og positivt overrasket over hvor fett det ble med bare én gitar, vokal og trommer. Og det var tydelig at det var flere som likte det de så, for det var veldig god stemning ute på plenen foran scenen.

KEN28028

Nest siste band ut denne fredagen er ingen ringere enn Bergens store sønner i Enslaved (9/10). Det begynner å fylles opp med folk ute på plenen idet gutta kommer på scenen, og det er god stemning når det kjøres i gang Jotunblod fra bandets første plate Frost. Det er en positiv overraskelse at det i all hovedsak er materiale fra de eldste platene vi får servert her, det nyeste innslaget er vel FusionofSense and Earth fra Ruun om jeg ikke tar skammelig feil. Jeg savner kanskje et innslag eller to fra Blodhemn, som er en av mine personlige favoritter, men alle kan ikke få sitt. Enslaved leverer som vanlig varene, og stemningen er til å ta og føle på når bandet avslutningsvis kjører i gang tittelsporet fra Isa. Enslaved skuffer veldig sjelden på en scene, og det her var nok en gang en fantastisk opptreden av bandet.

KEN28050

Æren av å avslutte festivalens første konsertdag tilfalt Skuggsjá (7,5/10), prosjektet som ledes av Ivar Bjørnson fra Enslaved og Einar Selvik fra Wardruna. De stilte mannsterke på scenen som var stilfullt drapert med dunkel belysning, og et enkelt, men effektivt bakteppe som nærmest så ut som oppfliset bark, og de satte stemningen allerede med introen Ull kjem. Både stilen og musikken er som skapt for en festival som dette (bokstavelig talt), men det var vokalen til Selvik som virkelig satte stemningen. En kan ikke annet enn å falle inn i en slags transe, hypnotisert av musikken og skyggene som danser på sceneveggen. Men, heri ligger også litt av problemet, etter en lang dag på festival blir nemlig det hele litt vel pent og pyntelig, og man tar seg selv i kjenne litt ekstra på hvorvidt man er sliten i bena, og glede seg litt til det er ferdig. Det var også flere som før konserten var ferdig benyttet sjansen til å sikre seg plass inne i Gildehallen for kveldens siste festligheter. En annen ting som må nevnes var at Skuggsjá, som Enslaved, startet et kvarter før oppsatt konsertstart, noe som ikke er helt heldig da mange av de som var nede i campene sine dermed gikk glipp av deler av disse konsertene.

KEN28307

 

Galleri Fredag:

[espro-slider id=6026]

 

Tekst: Per Aage Melby & Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Liveanmeldelser

Voivod @ Vulkan Arena

Voivod/Nekromantheon/Purple Hill Witch
Vulkan Arena, Oslo
09.08.2016

 

Øyafestivalen er i gang, og Metal Hammer Norway var på plass for å bivåne en riktig så fet metalpakke på Vulkan arena.

Den årlige festivalen byr på så mangt, men for undertegnede sin del er det meste som står på scenen nede på Tøyen totalt uinteressant. Heldigvis har noen tatt ansvar, og klubb-Øya på Vulkan kunne i år by på to fremragende norske band og et legendarisk fra Canada. Når publikum i tillegg kunne stå tørrskodd innendørs med tankene på de stakkars festivalgjengerne som badet i gjørme nede i Tøyenparken i øsende regnvær – ja, da lå det meste til rette for en fantastisk kveld med mengder av variert metal inne på Vulkan.

Voivod_0110

Først ut var Purple Hill Witch (8/10) som til de grader leverte et forrykende show med sin fantastiske doom. Det låt blytungt og ikke minst fett som frityrolje der vokalist og gitarist Kristian Ingvaldsen stod i sentrum for begivenheten med herlige riff. Så får det heller stå sin prøve at stemmen til Ingvaldsen neppe kvalifiserer til en sekser på musikktentamen. Omtrent like sjarmerende som Zeeb Parkes i Witchfinder General er den uansett. Resten av besetningen bestående av Øyvind Kvam på trommer og Andreas Schafferer på bass, kompletterte det hele med både stødighet, trøkk og formidable ferdigheter. Det begynner å bli altfor lenge siden den selvtitulerte debuten fra 2013, og det var betryggende å høre at det er nytt materiale på gang.

Så var turen kommet til Kolbotns store sønner, Nekromantheon (8/10). Rå og fremragende thrash metal av den gamle sorten som virkelig gjør seg live. Nå er ikke undertegnede en av de som bøyde seg helt ned i støvet over den kritikerroste og Spellemannvinnende, Rise, Vulcan Spectre, men live er dette bandet virkelig en opplevelse. Nå er ikke besetningen akkurat førstereisgutter heller, men evnen til å gi av seg selv til tross for et noe tynt befolket konsertlokale, har de utvilsomt. Hardt, kjapt, presist – det var nesten så taket løftet seg. Og det var det bandet selv som stod for, ikke publikum.

Voivod_0048

Kveldens udiskutable høydepunkt kom sent, men godt i gang. Legendariske Voivod (9/10) fra Canada er et band som bør stå på lista “band jeg må se før jeg dør”. Elsket av en del, og hatet av de som ikke vet bedre. Men ingen band låter som Voivod med sin høyst avanserte progressive thrash metal, og de skaper en elektrisk stemning.  Denne kvelden var ikke noe unntak. Denis “Snake” Belanger var i slaget, og gjøglet energisk på scenekanten. Og det lenge før han fikk servert sin bursdagskake på scenen.

Voivod_0099

Men for min del var det Denis “Piggy” D’Amour sin arvtaker, Dave “Chewy” Mongrain som var mest imponerende. For en gitarist og showman! Like presis som et sveitsisk urverk, og med glitrende teknikk. Rett og slett imponerende, og en verdig etterfølger av legendariske “Piggy”. Grunnlegger av bandet, Michel “Away” Langevin på trommer er også en kuriositet der han fortsatt briljerer med heseblesende taktskifter.

Voivod_0216

Høydepunktene låtmessig var selvfølgelig de gamle klassikerne, og stemningen var relativt høy under både The Prow og Voivod. Men når tonene av Astronomy Domine fløt ut og fylte Vulkan, ble det virkelig magisk. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg et annet band som klarer å gjøre Pink Floyd-klassikeren så til de grader til sin egen. Voivod leverte et glimrende, men kortvarig sett, og det var for øvrig synd at ikke Vulkan var fylt til randen denne kvelden. For det hadde Voivod fortjent, og hvem vet om og når de kommer tilbake.

Voivod_0262

Dette var en kveld stappfull av herlig metal som sent vil glemmes. Ikke bare på grunn av Voivod, men også takket være to fremragende norske band som virkelig ga jernet. Og jeg er rimelig sikker på at samtlige som var på Vulkan er unisont enig i det.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Bilder: Pål Bellis

 

Liveanmeldelser

Blue Öyster Cult @ Union Scene

Blue Öyster Cult + Tenderton
Union Scene, Drammen
02.08.2016

 

Den gamle papirfabrikken på Grønland i Drammen er den 2. august 2016 åsted for en temmelig historisk begivenhet. Dette er, tro det eller ei, datoen da Blue Öyster Cult for første gang besøker vårt ringe land. De sagnomsuste sci-fi-rockerne sto bak en perlerad av fantastiske utgivelser fra 70- og 80-tallet, og selv om de nå i dag må finne seg i en noe lei plassering i «dad rock»-hylla i den elektroniske platebutikken er det ingen tvil om at det er et stykke hardrockshistorie som finner sted i de pent oppussede industrilokalene nede ved Drammenselva.

Blue Öyster Cult

Men, før man får godteri må man spise opp grønnsakene sine. Hva i alle dager Tenderton (2/10) hadde å gjøre som supportband for Blue Öyster Cult må man spørre høyere makter om (eventuelt bookingansvarlig på Union), men det var i hvert fall en guds lykke at de begrenset seg til tre låter. Bandet består av dyktige musikere, bevares, med medlemmer fra Atlanter og Montée, men deres svevende blues-prog er av en slik art at den får Sigur Rós til å fremstå som Twisted Sister. Det hele er fløyelsmykt, muskelløst og dørgende kjedelig. Gitarist Arild Hammerø får stort spillerom å briljere i, og på sistelåta heves nivået et par hakk uten at det blir noe annet enn en uønsket tidtrøyte i påvente av hovedbandet fra Long Island, New York.

Blue Öyster Cult

Eric Bloom og Donald «Buck Dharma» Roeser er de to eneste gjenværende originalmedlemmene i Blue Öyster Cult (7/10), men det føles ingenlunde som om man har med en billig etterligning å gjøre da de to nevnte, grånende herrene med selskap av Richie Castellano (gitar), Kasim Sulton (bass) og Jules Radino (trommer) rusler ut på scenen på Union. Bandet åpner med Dominance and Submission, det klassiske tredjesporet fra bandets tredje skive, Secret Treaties, av flere BÖC-kjennere kjært avholdt som bandets ypperste verk. Men! Hvor er volumet? Hvor er ROCKEN? Er dette rent humbug, en gjeng eldre sjarlataner som seiler over Atlanteren for å skumme fløten av fordums bragder?! Lyden er komisk lav, og stemmen til Eric Bloom låter utrolig spinkel. Total Spinal Tap-følelse. At førstelåta fra lydmannens side brukes til å «skru seg inn» (pun halvveis intended) er et velkjent konsertfenomen, men når også Golden Age of Leather fremføres med nedklemt mute-knapp får man et bekymret drag over ansiktet. Tekstlinja «Our best years have passed us by» føles urovekkende presis. Blue Öyster Cult har vel aldri vært noe rebellband, men dette låter besynderlig pyntelig og velstriglet også til dem å være. Donald Roeser synger i motsetning til sin bandkollega heldigvis svært så bra, og Burning For You mottas med rungende applaus, utløst vel så mye av lettelse som av noe annet, for nå begynner det å bli litt mer fasong på tingene. På O.D.’d On Life Itself er det på ny Blooms stemme det skorter på. Alderdom kan ingen overvinne, men at det skulle være Eric Bloom som trekker ned på en sådan kveld er unektelig trist.

Blue Öyster Cult

True Confessions spilles antakeligvis mest for å hedre låtens opphavsmann, bandets avdøde keyboardist Allen Lanier, all den tid den ikke er blant de beste låtene fra Agents of Fortune og langt mindre fra Blue Öyster Cults samlede backkatalog. ME 262 tilhører derimot tetsjiktet, og tross at man fortsatt må klø seg i hodet over manglende lydstyrke på det som er, i alle fall i navnet, en rockekonsert, begynner gliset stadig å bli bredere og nakken å bevege seg mer og mer. Shooting Shark er en tilnærmet discoballade fra det som kanskje er bandets svakeste utgivelse, The Revölution By Night. Patti Smith har skrevet teksten, men ellers kan låta forbigås i stillhet, og vi kan heller glede oss over det som blir vendepunktet i konserten, nemlig The Vigil med dens forrykende soloduellering mellom Roeser og Richie Castellano. Herfra og ut er volumproblemene et tilbakelagt kapittel, og det virker som om bandet har fått varmet tilstrekkelig opp til å kunne dra på litt. Lips in the Hills fra undervurderte Cultösaurus Erectus mottas med vill jubel – i det hele tatt er stemningen på Union særdeles god, noe også bandet ser ut til å verdsette – mens Then Came the Last Days of May blir konsertens høydepunkt for undertegnede. Her stemmer det meste, og starten av konserten begynner å føles som et hørselsbedrag. Castellano, som med sine 36 år er betraktelig yngre enn sine gitarkamerater, fremstår som en vitalitetskilde for hele bandet. På solopartiene rocker det virkelig, men når neste låt ut er enda en halvskral låt fra Agents of Fortune, Tattoo Vampire, føles det som et stort antiklimaks. Monsterhiten (!) Godzilla stabler humøret på beina igjen, og gjennomføres på en forbilledlig måte, med et aldri så lite innlagt nikk til Led Zeppelin fra Roesers side. Nå er stemningen ekstatisk – vi er på det punktet der tilårskomne menn uler umotivert ut i natten, hinsides all rytme og enhver toneskala.

Blue Öyster Cult

Hva er verdens beste låt? På dette spørsmålet er alternativene mange, mens fasitsvarene er et relativt innsnevret felt. Om du svarer (Don’t Fear) The Reaper er du imidlertid på trygg grunn. I all ærlighets navn er det ikke verdens beste fremføring vi er vitne til denne tirsdagskvelden i Drammen, men hallo – vi snakker om en av tidenes hardrockklassikere! Live! I Drammen! Ti av ti kubjeller for låta, sju av ti for fremføringen. Blue Öyster Cult jubles og klappes av scena, og kommer naturligvis tilbake kort tid etter for å gi oss mer, mer, mer. Suverene Joan Crawford er første ekstranummer, og følges raskt opp av Hot Rails to Hell, der Richie Castellano påtar seg Albert Bouchards originale vokalrolle. Selv om han forsvinner litt i miksen gjør gitaristen en hederlig innsats både som vokalist og showmann. Som nest siste låt kunne Blue Öyster Cult ha valgt å spille Veteran of the Psychic Wars, Astronomy, This Ain’t the Summer of Love, The Red & the Black, Flaming Telepaths eller en annen fantastisk låt, men her velger de faktisk å spille åpningslåta fra 1998-utgivelsen Heaven Forbid, See You in Black. En kurant låt, for all del, men omtrent som å sette inn reservekeeperen som spiss når du har Messi på benken. Da Blue Öyster Cult forlater oss med Cities On Flame with Rock and Roll, etter rundt to timer på scenen, står gråhårede menn jublende tilbake og tar bilder av plektrene de får tak i for å dele i sosiale medier.

Blue Öyster Cult

Som rockehistorisk opplevelse var dette så stort som man kan få det, men man kan ikke legge skjul på at konserten hadde sine mangler, noe som kanskje følger naturlig når bandets grunnleggere henholdsvis har passert, og nærmer seg, 70 år. Det er vel mye som tilsier at den første konserten med Blue Öyster Cult her til lands også blir den siste, og i så måte er det vel unt at et band som har betydd så mye for hardrocken får en så god mottakelse og leverer en såpass solid konsert.

 

Tekst: Sigurd Thune
Foto: Terje Dokken

 

Blue Öyster Cult Setlist Centralen, Union Scene, Drammen, Norway 2016

 

Liveanmeldelser

Whitesnake @ Sentrum Scene

Whitesnake
Sentrum Scene, Oslo
27.07.2016

 

Den Hvite Slangen ga Norge sitt siste kjærlighetsbitt, og hadde fortsatt litt gift på lager.

KEN16852

Så var altså tiden kommet for å ta et endelig farvel med David Coverdales hjertebarn de siste 38 årene, Whitesnake (7/10). Eller? Bandet har jo kjørt et par avslutningsturneer før, men Coverdale insisterer på at det er slutt nå. Og, med tanke på problemene han har hatt med stemmen etc. de siste årene, er det kanskje like greit. I alle fall om man skal dømme basert på rapportene fra konserten samme sted, dagen i forveien. Det var derfor med ikke rent lite spenning at undertegnede troppet opp på Sentrum Scene denne dagen, kunne det virkelig være så ille som alle andre skulle ha det til?

Idet bandet gikk på scenen virket han i alle fall frisk og pigg, der nevnte rapporter hintet til at han slet litt med sykdom dagen før. Ellers var det vel lite overraskelser å skimte, han brukte den samme skjorten med Whitesnakelogoen i forkant av et norsk flagg, og settlisten var også nøyaktig den samme, antagelig ikke bare som dagen før, men som hele turneen. Dermed åpnet ballet med Bad Boys, og det virket som de aller fleste i salen stod ivrig og lyttet for å høre hvordan statusen var på Coverdales stemme. Dessverre var lyden litt ullen på førstelåten, så det var ikke så lett å høre, noe som egentlig er litt snodig all den tid de hadde allerede hadde hatt en hel konsert å skru inn lyden på.

KEN16953

I løpet av Slide It In og Love Ain’t No Stranger ble lyden derimot betraktelig bedre, og det som umiddelbart slo en var at dette låt da ikke så ille. Nei, han har ikke det samme registeret lenger, men så er han heller ikke noen ungfole lenger. Etter hva man har kunnet lese og høre fra andre har det også varierert veldig hva folk har ment ut fra hvor i lokalet vedkommende har befunnet seg. Så kanskje jeg var heldig med min plassering et godt stykke frem på høyresiden. Flere har også kommentert at resten av bandet dekket over mange av feilene hans med sin koring, men jeg kunne klart og tydelig høre Coverdales stemme fra min posisjon, og selv om de selvsagt hjelper han godt, og sørger for et fyldigere vokalbilde der mannen selv blir litt spak, så kunne jeg ikke høre særlig til disse direkte feilene i pitch, etc. som flere har bitchet om.

Tilbake til låtvalget, så fikk vi 80-talls slager på 80-talls slager, noe som også var annonsert på forhånd, men siden det er siste reis med bandet må det være lov å klage littegrann på denne beslutningen. Blant annet kunne de med fordel ha kostet på seg å spille hele Ain’t No Love in the Heart of the City i stedet for å bare spille en liten snutt i en medley med Judgement Day. Etter dette var det tid for et knippe soloer, som selvsagt er helt i tråd med kveldens 80-tallstema, men det blir litt overkill med både fire-fem minutter Reb Beach og fire-fem minutter Joel Hoekstra på rappen. Soloene i seg selv var helt greie, men ikke noen euforisk opplevelse. Etter dette kom nok et bevis på at gutta godt kunne kostet på seg flere låter fra tidlig i diskografien i form av kveldens høydepunkt, til tross for at den egentlig er best tjent med litt «bluesiere» gitarister, nemlig Slow an’ Easy. Det gyngende groovet og den enkle takten sørget for en et herlig trøkk i samspill med publikum, som klappet med, og for en gangs skyld i takt.

KEN16817

Etter dette var det nok en gang tid for en solo, denne gang fra bassisten Michael Devin, som for all del er dyktig i sitt fag, men hvor mange ganger har du hørt at noen har forlatt en konsert og klaget over at det ikke ble spilt en bass-solo, med mindre vedkommende er bassist selv? Resten av gjengen kom så tilbake på scenen for Crying in the Rain, før de forsvant nok en gang, fordi selvsagt måtte jo Tommy Aldridge få kjøre sin trommesolo også. En kan undre seg hva keyboardist Michele Luppi tenkte da alle andre enn han fikk kjøre sine egne små egotripper. Men, han tok igjen med å konstant flørte med småjentene som stod nærmest scenen, og inviterte også et lite knippe av dem backstage etter konserten. Også dette helt i tråd med den 80-talls sleazy, mikrofonstativ som fallos-symbol, sexhungrige, østrogendannende rocken Coverdale har skapt seg en karriere av.

Og de neste to låtene ut er vel av de største eksemplene på dette, nemlig Is This Love og Give Me All Your Love, hvor også sjefen sjøl sørget for å få flørtet litt med et knippe frustrerte fruer ute på kanten av fremste rad. Til å avslutte hovedsettet var det selvsagt satt av tid til Here I Go Again, og etter en kort pause, kom gjengen tilbake og avsluttet med det som kanskje er den ultimate 80-talls Whitesnake-låten, Still oftheNight.

KEN16947

For å oppsummere så kunne nevnte solopartier godt vært byttet ut med et par ekstra låter som hadde utvidet det litt snaue settet på tretten låter, menalt i alt var det en fornøyelig aften, hvor hovedpersonen selv leverte langt bedre enn fryktet. Så David: Vær trygg, vær glad og ikke la deg skremme av noen!

 

Bildegalleri:

[espro-slider id=5906]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Norway Rock Festival

Norway Rock Festival
Kvinesdal
8-9.07.2016

Det var mange forventninger knyttet til Norway Rock Festival og dens gjenoppstandelse denne julihelgen, ikke minst til værforholdene. Noen har åpenbart ofret ei geit eller to, for inneklemt mellom en regntung torsdag og en tilsvarende søndag fikk vi to passe varme og til dels solfylte festivaldager. Festivalen starter sitt nye løp på en nøktern skala og det så ikke ut til at publikum hadde noe i mot det. «Better safe than sorry» er det noe som heter, og med ny oppstart er det lurt å ikke bite over for mye. Med nok av godsaker på menyen føles det uansett ikke som noen mindreverdig festival, tvert i mot. Som tidligere år alterneres det mellom band på hovedscenen og i ølteltet, sistnevnte har i år har fått navnet Lemmy Stage som et nikk til ikonet som gjestet nest siste festivalår i forrige omgang. Med få unntak ble Lemmy-scenen overlatt til coverband, helt greie pustepauser mellom slagene.

Festivalområdet er det samme som tidligere år – på Øyesletta rett utenfor Kvinesdal sentrum. Omgivelsene er det ingenting å si på, både publikum og artister har gjentatte ganger bemerket lokalitetene i positive ordelag. Ved inngangen til selve festivalområdet var det som tidligere også en handlegate med ymse dealers av metallstash, Metal Hammer Norway inkludert. Mattilbudet i år var redusert til gjengangerne Bekkereinan, som tidligere også har dominert festivalen. Øl var det nok av, og det er nok litt ekstra stas med fest her oppe i utmarka, det ligger et litt større teppe av overstadighet blant en del enn på festivaler østover.

Fredag:
Fredagens program på hovedscenen ble åpnet av Guardians of Time (6/10), power metal fra Kristiansand. Bandet har et knippe skiver bak seg og leverer greie varer på scenen, men det blir litt slappt her i Kvinesdal.

KEN15005

Glammerne i Niterain (6/10), sist sett på Tons of Rock, snur det musikalske 180 grader og prøver å gjøre catwalken på slette om til Sunset Strip, noe de lykkes sånn passe med. Disse gutta vil veldig mye og prøver kanskje litt vel hardt, det er litt igjen til alt sitter og virker «naturlig». Pluss i boka til gitarist Adrian som gjør den beste figuren på scenen. Det spares imidlertid ikke på effektene – pyro, flammer og røyk er på plass, men i litt overskyet dagslys kommer det ikke helt til sin rett.

KEN24556

Nok et gjensyn fra Tons of Rock – The Dogs (7/10) med energiske Kristopher Schau i spissen inntar neste plass på plakaten. Schau har nok ikke den beste stemmen i bransjen, men han gir da for pokker alt og eier scenen fra første strofe. I tiltagende solskinn er bikkjene en hyggelig opplevelse. «Dette er festivalen jeg har spilt oftest på», mener Schau, før han vikler seg inn i mikrofonledning og sender noen små spark til bygdeungdommen – «Denne låta handler om fyll og kjøring. Kvinesdal i et nøtteskall». En snau time med Dogs kan ta pusten av de fleste – og kamera fra en av fotografene som fikk noen ekstra bilder av både publikum og tilsynelatende Schaus edlere deler.

KEN15226-Recovered

Åge Sten Nilsen gjestet Norway Rock med Wig Wam for snaue ti år siden, og har ladet børsa med mer krutt siden sist. Ammunition (7/10) fikk til et energisk sett, men slet litt med det tekniske, noe som la en demper på driven i showet. Den norsk/svenske gjengen rakk over et knippe låter fra debutskiva og et par Wig Wam-svisker, noe som publikum åpenbart satt pris på. Nilsen får lett med seg folk og scenevant som han er, om enn litt vingeklippet av rekkeviden på mikrofonen, blir det allsang på Øyesletta. Godt å se Victor Borge i rekkene, bandet har blitt godt forsterket med hans bassganger.

KEN15479

Within Temptation (9/10) gjør kvelden til en fest – med et sobert, men dynamisk sceneoppsett avsluttes fredagen med en fantastisk reise i symfonisk metal. Sharon Den Adel gjør en strålende figur og synger rent av som en gudinne i kveld. Keyboard og trommer er plassert på hver sin side av scenen, slik at den digre videoskjermen kom til sin rett. Den skapte et levende bakteppe som forsterket låtene og sågar dro med seg virtuelle gjesteartister i og med duetter med Tarja Turunen, rapperen Xzibit og Keith Caputo (nå Mina Caputo). Med sterkt fokus på de to siste skivene Hydra og The Unforgiven gjorde hollenderne en knallavslutning på fredagen, en etterlengtet konsert etter deres siste besøk her til lands for snaut tre år siden. Om det var noen som syntes line-up’en til festivalen var litt slapp så fikk man valuta for pengene med Within Temptation alene. Litt dårlig utnyttelse av den catwalk-formede scenen fra fru den Adel, men det kan muligvis skyldes de tekniske problemene Ammunition opplevde tidligere på kvelden.

KEN25374

 

Lørdag:

Lørdagen starter litt seint for vår del, og vi går glipp av både Teardown og Blodsmak som er på før vi ankommer tidlig ettermiddag. Vi rekker dog Communic (6/10) som stiller i klassen for deja vu, sist jeg så dem var nettopp her på Øyesletta helt tilbake i 2007 da festivalen fortsatt het Kvinesdal Rock Festival. Siden den gang har det kommet et par skiver fra gutta, de har vokst litt og leverer fortsatt fet progmetall. Litt stillestående blir det dog, og selv om musikken er fet blir det liksom ikke så voldsomt mye ekstra live. Allikevel et svært hyggelig gjensyn med bandet.

Commu

Etter et lett oversett mellomspill med Ingenting er det duket for litt rett på sak rock’n roll med The Carburetors (9/10) som tydeligvis har fyllt opp tanken med noe helt annet enn blyfritt. Rutinerte som de er skorter det ikke på hverken tyngde, soliditet, action og råskap. Gods of Thunder, vræler Eddie Guz utover sletta og ja – den merkelappen passer dem svært godt. Flammene kommer litt mer til sin rett i dag enn på Niterain i går, men det er nok fordi dette sitter så til de grader i ryggraden på bandet. Aldri et kjedelig sekund med The Carburetors.

KEN26081

 

Festivalens joker, bokstavelig talt, i ermet er og blir Avatar (9/10) – Göteborgsbandet du kan lese litt mer om i nyeste Metal Hammer Norway. Akkurat denne konserten så jeg ekstra frem til etter å ha blitt sterkt overbevist av bandets tre siste skiver. Dette er galskap satt i system, et realt freakshow som bandet selv proklamerer i et par av låtene. Vokalist og jokeren selv, Johannes Eckerström, tar formelig balletak på de fremmøtte og gir dem en god dose galskap. Musikalsk er det godtepose av melodisk death metal og en haug andre musikalske inspirasjoner. «Nu ska vi dansa hårdrocksdans, Norge», mener Johannes, og folket er ikke uvillige. Mye turnering har gjort dette bandet til en solid live-opplevelse, med kostymer og konfetti. Enkle, men svært effektfulle grep som løfter dette til en fet opplevelse. Sterkt fokus på de siste par-tre skivene, men det gjør absolutt ingen verdens ting. Vi gleder oss allerede til å se dem igjen på John Dee i desember!

KEN15889

Om fredagens orgie i lys og video med Within Temptaion ble et høyepunkt, så ble Five Finger Death Punch (7/10) et lite antiklimaks etter Avatar. Riktignok stiller de fargerike og energiske på scenen, men det blir sammenliknet litt kjedelig med et åpenbart nedskalert sceneoppsett, trolig grunnet bandets få spillejobber i Europa i sommer, og en image som er noen hakk tøffere enn hva låtene bærer. Men for all del, den amerikanske kvintetten er en solid opplevelse og samlet flere på Øyesletta enn kvelden før.

KEN16120

Hovedaktiviteten sto naturlig nok vokalist Ivan Moody for, men også gitaristene Jason Hook og Zoltan Bathory tok for seg av plassen på catwalken. Moody yppet sågar til vannkrig med publikum. Bandets låtvalg er fint spredt over hele karrieren, med bare et par fra sisteskiva. En grei best-of presentasjon for et nytt publikum.

KEN26670

Norway Rock 2016 Galleri:

[espro-slider id=5489]

 

Tekst: Jon Løvstad

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Volbeat/Danko Jones/Entombed A.D. @ Bergenhus Festning

Volbeat/Danko Jones/Entombed A.D.
Bergenhus Festning, Bergen
22.06.2016

 

Volbeat, Danko Jones og Entombed A.D. stod på scenen i solfylte (!) Bergen denne kvelden. Det måtte selvsagt dokumenteres av Metal Hammer Norway.

Volbeat

Hele 8000 billetter til denne kvelden var allerede revet bort i januar, så interessen for hovedbandet er tydeligvis stor på Vestlandet. På vei mot Bergenhus Festning gikk man forbi stappfulle utserveringer med folk som tydeligvis skulle på konsert, og som koste seg med øl i sola. Og de fleste som hadde billett valgte å heller gjøre det enn å få med seg første oppvarmingsband. Det var kanskje rundt 500 inne på konsertområdet da Entombed A.D. (8/10) gikk på scenen, men det dreit L-G Petrov og gutta langt i. De kjørte på i kjent stil, og Petrov viste igjen hvilken fin frontmann han er. Kanskje halvparten av de oppmøtte var interessert, men Petrov klarte å piske opp stemningen og fikk med de aller fleste under deres korte sett. Bortsett fra sløvingene som satt på plenen da. Konserten besto av en lett blanding av nyere låter og gamle klassikere, og Left Hand Path på en solfylt ettermiddag med øl i hånden slår jo aldri feil. Mulig Entombed A.D. er noe for hardt for de fleste som skulle på konsert denne kvelden, men godt jobba av bandet med å få opp stemningen såpass med det grunnlaget de hadde.

Entombed AD

Plenen begynte å fylle seg bra opp da Danko Jones (7/10) entret scenen, og han gikk rett i strupen på publikum. Jones, John Calabrese og Rich Knox har alltid vært et fyrverkeri på scenen, og rocket bra fra første låt. Her var også publikum mer interessert, og det ble etter hvert ganske god stemning. Jones var rappkjeftet som alltid, og fyrte løs mellom låtene. Og igjen slo det meg at det er nesten morsommere å høre på ham prate mellom låtene enn selve konserten. Med låter som Forget My Name, Had Enough, Gonna Be a Fight Tonight og en helt streit cover av Die, Die My Darling, så fikk de temperaturen godt opp, og det ble til og med litt allsang mot slutten av konserten. Ellers var dette en Danko Jones-konsert på det jevne. Alltid gøy og med masse energi, men ingen store høydepunkter.

Danko Jones

Jeg må innrømme at jeg aldri har skjønt meg på danske Volbeat (5/10) og den store interessen de har fått fra rockepublikumet. Joda, de er et godt band og de kan spille, men den ”Metallica møter pop og country i en kommersiell innpakning”-stilen har ikke vekket interessen særlig. Det har det likevel gjort til mange fans her på berget, og platene deres går rett til tops på VG-lista når de kommer. De er nå aktuell med plata Seal the Deal and Let’s Boogie, og har nå fått med seg tidligere Anthrax-gitarist Rob Caggiano. Gutta gikk på scenen til Motorhead’s Born to Raise Hell, og den fullsatte plenen ble lettere ekstatisk da de kjørte i gang The Devil’s Bleeding Crown. Jeg hadde et håp om at jeg skulle skjønne mer ved å se dem live, men den gang ei. Helt streit stadionrock med god sceneproduksjon, pyro og et band som kan spille, men med ellers lite innhold. Og vokalist Michael Poulsen synger ikke særlig godt. Han er heller ingen stor frontmann. Det at de radbrekker Ring of Fire er heller ikke så positivt, og jeg kan lett spare meg for de countrypartiene som dukker opp.

Volbeat

Noen oppturer ble det, som at L-G Petrov ble med på en låt og skaper litt tyngde i settet. Danko Jones, som er med på siste plata deres, kommer også opp mot slutten av konserten og gjør Black Rose (nei, ikke Thin Lizzy låta). Det som er noe merkelig er at dette selger ut Plenen på Bergenhus Festning, men da Slayer, Mastodon og Gojira var her i 2012 kom kun halvparten så mange. Vel, vel. Volbeat gjorde en proff konsert, og publikum fikk det de ønsket og det er jo det viktigste.

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

 

[espro-slider id=5012]

 

Konkurranser

Vinn billetter og CD til Tremonti.

Mark Tremonti kommer til Parkteatret 22. juni med bandet Tremonti. De slapp nettopp skiva Dust, som vår anmelder ga 8/10 poeng og omtalte i følgende ordelag: «Dust inneholder et knippe massive og pompøse låter som skapt for både radio og store arenaer, i likhet med de to foregående skivene… Fremragende gitarspill, sterke låter, fet produksjon!» Nå kan du vinne to billetter til denne konserten og en CD-utgave av skiva.

12744363_974250805985031_3650616038733506228_n

Alt du trenger å gjøre, er å skrive et av de andre bandene Mark Tremonti spiller/har spilt i. Dette gjør du i kommentarfeltet under denne saken, så trekker vi 2 vinnere, som hver vinner to billetter og en utgave av albumet på CD.

Vi trekker vinnerne 21. juni. 

NB – Det er 18-årsgrense på konserten, og vinnerne må selv sørge for å komme seg til Parkteatret!

 

Facebook-event

Tremonti Facebook

Parkteateret

 

Liveanmeldelser

Steve Vai @ Rockefeller

Steve Vai
Rockefeller, Oslo
12.06.2016

 

Steve Vai er ute på sin Passion & Warfare Tour, og på søndag var det Oslo og Rockefeller sin tur til å få besøk av gitarlegenden.

KEN21305

Steve Vai (9/10) er udiskutabelt en levende gitargud og en av de mest banebrytende instrumentalister i nyere rockehistorie. Og det er selvfølgelig en helt objektiv betraktning. Få, om noen gitarister de siste 35 årene, kan vise til en lignende kontinuitet, kreativitet, eksentrisitet og ikke minst gudbenådet signifikant teknikk. Det finnes bare en Steve Vai. Noen ganger har kreativiteten riktignok tatt overhånd, og alt han har gitt ut har ikke vært like bra, men når han fremfører den hellige gral Passion & Warfare i sin helhet i anledning 25-årsjubileet for albumet, er det 17. mai, julekveld, nyttårsaften og bursdagsfest på en gang for de fleste gitarnerder.

Steve Vai startet med å varme opp publikummet med Bad Horsie, The Crying Machine, Gravity Storm og Whispering a Prayer. Det satt ikke helt, og enkelte partier syntes jeg faktisk var litt under pari, men dette var tydeligvis bare oppvarmingsøvelser og en liten aperitiff på hva som skulle komme. For når Vai blåste i gang jubileumsshowet med Liberty ble all tvil borte. Vai var i storslag! Han gjøglet med publikum, dro fantastiske soloer slik bare han kan og riffene satt som ei kule. Litt overraskenede var det at han innledningsvis fortalte at grunnen til at han ikke var på turné med Passion & Warfare-albumet rett og slett var fordi han var vettskremt for å fremføre det live. Selveste Steve Vai har prestasjonsangst altså.

KEN12989

Konsertlyden under en slik begivenhet er særdeles viktig og den var for så vidt utmerket bortsett fra en anelse mye diskant på de høyeste tonene, og de har han som kjent endel av. Heller ingen tvil om at lyden var høy, men høyt skal og må det det være. Så til de to “stakkarene” som stod rett ved siden av meg, ta enten med ørepropper eller spill Steve Vai høyt på stereoanlegget til neste gang. Å holde seg for ørene på Steve Vai konsert tar seg ikke pent ut..

Klassikerne fra Passion & Warfare kom selvfølgelig i samme rekkefølge som på albumet, og det var underholdende med “gjesteopptredener” både fra Brian May, Joe Satriani, John Petrucci og Frank Zappa i anledning 25-årsjubileet for Passion & Warfare (riktignok ett år på etterskudd). Mine personlige favoritter Erotic Nightmares, For The Love of God og The Audience is Listening brakte ikke bare meg, men resten av salen tilbake til gutterommet og Headbanger’s Ball etter stemningen å dømme. Et over middels kresent publikum lot seg i alle fall rive med og Vai hadde publikum i sin hule hånd. Vai sitt innslag om å lage en sang med publikum var for så vidt underholdende, men det var bemerkelsesverdig få som turte å melde seg frivillig til å stå på scenen med Vai. Merkelig? Nei. Jeg tror 99 % av publikummet har et religiøst forhold til denne mannen som har spilt med Frank Zappa, Alcatrazz, Whitesnake og David Lee Roth, men aller viktigst hans solokarriere og banebrytende sound og teknikk.

KEN21404

Jeg har sett Vai bedre før rent teknisk sett, men det meste satt og med et glimrende band i ryggen låt det formidabelt. Vai oste av spilleglede og leverte et forrykende og imponerende show i en alder av 56 år. Og, 2,5 timer med en av verdens mest innflytelserike og innovative gitarister i moderne tid, hva mer kan man ønske seg?

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Steve Vai Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2016, Passion And Warfare 25th Anniversary Tour

 

Liveanmeldelser

Wolfmother @ Sentrum Scene

Wolfmother
Sentrum Scene, Oslo
05.05.2016

 

Mye har skjedd med australske Wolfmother siden debutalbumet slo ned som en bombe verden over i 2005. Og at debuten klatret helt til 8. plass på VG-lista og var allemannseie virker nesten som en mannsalder siden. Igjen er bare sjefen sjøl, Andrew Stockdale, men bandet har til tross for diverse utskiftninger levert sterke album og ikke minst har de beholdt sitt gode rykte som et fantastisk liveband med sine energiske opptredener. Tydeligvis er de i alle fall langt fra glemt her til lands da konserten ble utsolgt fortere enn iskaldt vann i Sahara og ble flyttet til Sentrum Scene.

KEN20454

Foran et Sentrum Scene fylt til randen åpnet Wolfmother (8/10) med tittelsporet fra det siste albumet, Victorious. Et strålende album som har fått blandede kritikker av en eller annen merkelig grunn. Uansett så låt det fett fra første riff, og Wolfmother beviste at magien fortsatt er  intakt. Karismatiske og umiskjennelige Stockdale overbeviste som nær sagt vanlig med sin Gibson SG, og leverte et forrykende show. Stemningen var på sitt aller høyeste når bandet dro låter fra debuten, og når de da spilte nesten samtlige låter er det vel nesten unødvendig å opplyse om at stemningen var formidabel konserten igjennom. Men personlig savnet jeg Mind’s Eye som faktisk var første singel fra debutalbumet, der liveklassikeren Woman var spor nummer to.

KEN20370

Det var for så vidt  ingenting å utsette på setlista og publikum fikk akkurat det de ville ha, med hovedvekt som nevnt på debuten. Heldigvis klemte de inn også ytterligere to nye låter fra siste albumet, hvorav Gypsy Caravan som også turneen heter, låt hemningsløst bra. Personlig kunne jeg som nevnt tenkt meg ett litt mer spennende og uforutsigbart sett, men majoriteten var tilsynelatende mer enn fornøyd med låtutvalget, og da skal en skarve musikkanmelder pent holde kjeft. Ingen Wolfmother-konsert er dog fullkommen uten Joker and the Thief, og den kom selvfølgelig helt til slutt, og at taket nesten løftet seg er ingen overdrivelse.  

Wolfmother lever i beste velgående og Stockdale har fortsatt mye krutt igjen i børsa. Det eneste spørsmålet er vel om de kan klare å fylle en enda større arena neste gang de kommer.


Bildegalleri:

[espro-slider id=4372]

 

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

 

Liveanmeldelser

Chris Cornell @ Folketeateret

Chris Cornell
Folketeateret, Oslo
31.03.2016

 

En forfriskende intimkonsert med et av 90-tallets mest folkekjære ikoner.

IMGP5724

Å få oppleve en konsert med et av 90-tallets mest markante stemme, er en særdeles oppkvikkende opplevelse. Endelig er Chris Cornell (7/10) tilbake i Oslo for å by på en helaften med låter fra Soundgarden, Temple of the Dog, Audioslave og selvfølgelig hans egen solokarriere.

Det blir dermed en innbydende og særdeles variert reise gjennom 25 år med rockehistorie. I likhet med forrige gang Cornell var innom, er også kveldens konsert utsolgt. Det venter dermed en spent gjeng inne på Folketeateret idet Cornell inntar scenen. Begeistringen er tydelig og jubelen står umiddelbart i taket.

IMGP5644

Før den folkekjære frontfiguren i det hele tatt rører et instrument, begynner han å spøke med publikum og setter dermed tonen for kvelden. Første låt ut er Before We Dissapear fra hans nye soloalbum Higher Truth – som forøvrig deler navn med turneen. En helt grei start på kvelden. Han følger imidlertid kjapt opp med en litt mer kjent låt. Nemlig Can´t Change Me fra hans første soloalbum Euphoria Morning.

At Cornell velger å covre selveste Bob Dylan kommer egentlig ikke som noen overraskelse, men var det nødvendig? The Times They Are A-Changin’ er en klassisk låt som ikke skal tukles altfor mye med. Cornell gjør det likevel såpass subtilt at han slipper unna med det. Han følger opp med Nearly Forgot My Broken Heart. Kanskje en av de beste låtene fra det nye albumet.

IMGP5594

Chris Cornell er profesjonell i alt han gjør. Dette gjenspeiler også tilstedeværelsen hans på scenen. Få har så godt publikumstekke som denne mannen og han gjør således også rom for både småprat, låtønsker og solide doser humor. Første låt fra dagene i Soundgarden er Fell On Black Days fra 1994. Det er jo tross alt ingen hemmelighet at de fleste i salen har enten hatt en affære til Soundgarden eller Audioslave.

Så kommer kanskje kveldens mest underlige innslag. Nemlig låta One fra U2, men med teksten fra Metallica sin låt med samme tittel. Cornell redder seg kjapt inn igjen med Call Me A Dog fra Temple of the Dog-epoken. Sånn sett er setlista meget variert og spennende, med gode innslag fra hele karrieren hans.

IMGP5656

Publikum er sevfølgelig overlykkelig over å få høre låter som Rusty Cage, Say Hello 2 Heaven, Hunger Strike og Black Hole Sun. For ikke å nevne den alternative versjonen av Prince sin Nothing Compares 2 U. Til tross for et par underlige låtvalg kommer Cornell seg helskinnet gjennom. Ja, selv The Beatles sin A Day in the Life passer underlig godt til resten. Låten blir forøvrig siste før Cornell og kompanjong Bryan Gibson avtrer scenen.

De klappes og jubles imidlertid kjapt tilbake for ett par ekstralåter. Kvelden er tross alt ikke komplett uten Audioslave sin Like a Stone fra 2003. Så avsluttes intimkonserten med tittelsporet fra Higher Truth. Kanskje litt overraskende, med tanke på den imponerende katalogen Cornell kan plukke fra.

Kvelden er likevel fullkommen og Cornell leverer en meget godkjent akustisk opplevelse. Hans fire-oktav stemme er fortsatt høyst tilstede og han byr på eksepsjonelle øyeblikk. Et fornøyd publikum kan således trekke på smilebåndet. De som ikke fikk tak i billett kan definitivt fortsette å være misunnelige.

 

Bildegalleri:

[espro-slider id=3739]

 

Tekst: Gerrit Karafiat

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Imperial State Electric @ John Dee

Imperial State Electric
John Dee, Oslo
25.02.2016

 

Imperiet slo tilbake igjen, men ikke med like stor slagkraft denne gangen.

IMGP1859

Det har allerede gått to år siden Imperial State Electric (6,5/10) sist gjestet Oslo og John Dee, eller som Nicke Andersson selv sa: «Det føles som en evighet siden sist vi var her». Siden den gang har bandet sluppet albumet Honk Machine, og spilt inn et nytt et som ifølge Andersson kommer om ikke så alt for lenge. Vi fikk ingen smakebiter fra dette, derimot fikk vi seks av elleve låter fra Honk Machine. Det hele startet med Let Me Throw My Life Away, og det første som slo en var at vokalen til Nicke var mikset veldig lavt. Slikt skjer selvsagt, og man forventer at det ordnes opp i etter et par låter, men denne gangen forble den i laveste laget konserten gjennom. Ellers virket bandet i godt humør, og Nicke viste prov på sin tørre humor flere ganger i løpet av kvelden.

IMGP1675

Etter at Deja Vu og Guard Down hadde fått litt liv i publikum var det tid for Anywhere Loud, noe som føltes en smule ironisk med tanke på at lyden generelt ikke var spesielt høy. Kanskje var det derfor bassist Dolph De Borst gikk bort til Nickes forsterker og skrudde den opp adskillige hakk under en solo senere i settet. Som sagt var det flest låter fra det nyeste albumet, noe som er naturlig, men dette førte også til at mange av bandets godlåter ble utelatt. Spesielt trist var det at det fenomenale andrealbumet, Pop War, ble avspist med bare to låter. Til gjengjeld var Sheltered In The Sand og Uh Huh blant høydepunktene, og trivelig ble det også da gitarist Tobias Egge fikk synge sin Just Let Me Know, og da nevnte De Borst tok seg av tittellåten fra forrige album, Reptile Brain. En annen ting som var gledelig var at bandet spilte et knippe med låter som var oppriktige ekstranummer. Etter en flott versjon av Holiday From My Vacation, ble publikum spurt om de ville ha en eller to låter til, og de svarte selvsagt to. De fikk fem! Om det var fordi bandet hadde rotet bort lappen med de aktuelle ekstranumrene, og spontaniteten dermed gav dem et lite ekstra kick vites ikke, men denne delen av konserten var helt klart den beste. Både med tanke på låter og fremføring. Den sterke trioen Another Armageddon, Redemption’s Gone og Lee Anne, ble etterfulgt av deres vante cover av Dead Boys’ Sonic Reducer, før det hele ble avsluttet med Throwing Stones. Konserten i Oslo var den tredjesiste på Europaturneen for dette albumet. Kanskje var det også derfor bandet virket noe slappere enn vanlig, fordi de er slitne på tampen av turneen, eller kanskje det bare er undertegnede som er bortskjemt etter å ha sett bandet flere ganger før, og de fleste av gangene et hakk eller to bedre enn på John Dee denne kvelden. Misforstå meg rett, de spilte overhodet ikke dårlig, og mange i publikum virket storfornøyde, men de kan enda bedre.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Black Stone Cherry @ John Dee

Black Stone Cherry
John Dee, Oslo
24.02.2015

 

Bandets frustrasjon over en unødvendig lang dag kulminerte i et musikalsk fyrverkeri til ære for et enestående John Dee-publikum.

For Metal Hammer sitt live crew skulle onsdagens konsert med Black Stone Cherry (9/10) vært mer enn bare en konsert, planen var å gi våre lesere en «En dag med Black Stone Cherry»-reportasje. Men, det er ikke alltid ting går helt som planlagt. Etter først å ha fått beskjed om oppmøte klokken tre, fikk vi vite at bandet var forsinket og at ny tid var klokken fem. Oppvarmingsbandet var på plass, men fikk ikke gjort stort før Black Stone Cherry ankom med sitt utstyr som naturlig nok måtte først på plass, så vi var ikke de eneste som satt og ventet, og som etter hvert som tiden gikk lurte på om den ville strekke til. Klokken kvart over syv ankom endelig bussen, og grunnen: forandring i reglene for hvordan papirene bandet hadde gjort klart på forhånd skulle fylles ut. Noe som førte til at bandet ble stående på grensen i nærmere syv timer.

Men, når bandet først ankom Oslo gjorde deres road crew en fantastisk jobb, og scenen ble gjort klar på rekordtid. Dog var det så nære innslipp av publikum, at en lengre soundcheck utgikk til fordel for en kjapp linecheck. Etter at de fleste virket å ha fått tilbake noe tilnærmet hvilepuls dristet vi oss bort til road manageren for å gjøre oss til kjenne, og ble geleidet opp til bandet. Det vil si, noe intervju ble det dessverre ikke tid til, men vi fikk en liten prat med bassist Jon Lawhon. Han var veldig lei seg for at det ikke ble tid til noe mer da han hadde gledet seg til å tilbringe dagen sammen med oss, men vi beroliget han med at vi ikke klandret bandet, og at ting som dette skjer fra tid til annen. Han fortalte at turneen hadde vært av det formidable slaget, og at de var veldig glade for responsen de hadde fått for de to nye låtene som de hadde tatt med i settet, til tross for at de måtte kaste ut en kar som ropte «Gay!» under den ene av dem, The Rambler, i Danmark dagen før.

Mens vi stod og pratet, kom en av karene i crewet med et norsk flagg som hele bandet signerte. Flagget tilhørte en norsk gjeng som hadde fulgt hele den engelske delen av turneen som de hadde gjort med Shinedown og Halestorm, intet annet enn imponerende! Han fortalte også at bandet gledet seg til å spille på Ramblin Man festivalen i England i sommer, og at de også skulle tilbake dit for flere klubbdatoer i november. Ryktene vil også ha det til at bandet kommer tilbake til Europa tidlig neste år. Vi takket for praten, og beveget oss ned til resten av publikum i det oppvarmingsbandet, Shotgun Revolution fra Danmark, gjorde seg ferdig med sitt sett.

IMGP0416

Så, etter en lang dag, og til øredøvende jubel, entret bandet scenen, og de var ikke snauere enn at de startet det hele med hitsingelen Me and Mary Jane, fra forrigealbumet Magic Mountain. Og, til tross for at de ikke hadde fått tid til noen ordentlig soundcheck virket det i alle fall fra undertegnedes ståsted som at lyden satt fra første riff. De holdt seg i den røffe delen av katalogen med Rain Wizard fra det selvtitulerte førstealbumet, og Blind Man fra etterfølgeren, Folklore & Superstition, som de neste to låtene. Tre låter fra tre forskjellige album, og som en venn av meg sa på dette tidspunktet: «De har jo brukt mer energi i løpet av disse tre låtene enn jeg har gjort hele livet!» Sanne ord, for til tross for at de hadde hatt en lang og nitidig dag, viste de ikke tegn til det på scenen. Gitarist Ben Wells og Lawhon byttet stadig plasser på scenen, og spesielt Wells gjorde en god audition for rollen som neste Duracell-kanin der han hoppet og spratt, og gjorde hver eneste rockepositur i boka i løpet av konserten. Men, om han er energisk er ikke det ordet som kan beskrive trommis John Fred Young, funnet opp ennå. Det nærmeste man kommer i å beskrive han er å sammenligne han med Animal fra The Muppet Show, og det er nesten verdt inngangspengene alene å se på han. Armer og hår flyr i en unison virvelvind, og med styrken han slår løs på trommeskinnene virker det nærmest som om han forsøker å drepe dem. Som Lawhon sa: «Jeg håper jeg aldri kommer i en nevekamp med John Fred, i så fall håper jeg han slår med knyttet neve, for om han bruker håndflaten er jeg ferdig, hehe.»

IMGP1549

Sistemann i bandet er vokalist og gitarist Chris Robertson, og han er vel den som gjør minst av seg på scenen rent visuelt. Men, også han har utviklet seg stort som frontmann siden første gang de gjestet John Dee i 2009, og så veier han det til de grader opp med stemmen sin. Som på fjerdelåten In My Blood, fra Between the Devil & The Deep Blue Sea, og med det var også alle deres fire album representert, all den tid femtealbumet Kentucky ikke er i salg før 1. april. Robertson drar også godt nytte av sin sørstatssjarme, og skapte en god kontakt mellom band og publikum. Etter Violator Girl kjører de i gang med The Doors låten Roadhouse Blues, som fungerer som en intro til Yeah Man. Etter et par sipper av en Jim Beam-flaske, er Robertson klar for Holding On…To Letting Go, etterfulgt av kveldens andre, og nestsiste cover, nemlig George Thorogoods Bad to the Bone.

Publikum tok så ytterligere av på neste låt ut, Soulcreek, før de ble bragt ned igjen på jorden med den bevegende Things My Father Said. Deler av publikum ropte så på Reverend Wrinkle, noe som ble møtt med et ristende hode av Robertson, før Young dro i gang låten på trommene, etterfulgt av et par runder med hovedriffet. «Det er stygt gjort av deg å overrumple meg på den måten, vi har jo ikke spilt låten på åtte år!», lo Robertson mens han sendte et blikk bakover til Young. Neste stopp i programmet var første smakebit fra det nye albumet, singelen In Our Dreams. Videoen har ligget ute på Youtube en måneds tid, og publikum hadde tydeligvis gjort hjemmeleksen sin, for det var nesten like mye allsang og jubel til denne låten som resten av settet. Og det skal publikum ha for, de var kanskje det beste jeg har sett på John Dee noensinne, helg eller ukedag. John Fred Young er en dyktig trommis og et herlig skue, men hans påfølgende trommesolo var av det heller unødvendige slaget, til tross for at han også spilte munnspill mens han dro en ‘Bonham’, og spilte med bare hendene.

Når resten av bandet så kom tilbake på scenen var det klart for kveldens andre nykommer, nemlig nevnte The Rambler, som kjøres akustisk med kun Wells og Robertson. Denne gangen forløp det hele uten at noen trengtes å kastes ut, og når låten var ferdig stod jubelen i taket samtidig som nok et par øyne var ørelitte granne fuktige.

IMGP1356

Hovedsettet ble avsluttet med en sterk trio, bestående av Maybe Someday, White Trash Millionaire, og Blame it on the Boom Boom. Spesielt de to siste låtene ga folket rockefot, og bød på allsang av høy klasse. Etter en kjapp pustepause kjørte bandet i gang første ekstranummer, deres første tilnærmede hit, Lonely Train, fra debutalbumet, før det hele ble avrundet med en hyllest til Lemmy og Motörhead, som bandet turnerte med tilbake i 2009, nemlig Ace of Spades. Kanskje ikke det mest spennende valget, men en ektefølt hyllest likeså. Med dette var en lang dag over, og både band og publikum virket særdeles fornøyde. Med et utsolgt John Dee som overøste bandet med kjærlighet er det lov å håpe at Rockefeller står for tur neste gang, de fortjener begge det. Bandet har riktignok gjestet den scenen før også, men den gang som oppvarming for Alter Bridge i 2011. Og som Robertson lovte fra scenen: det blir ikke fem år til de kommer tilbake denne gangen!

Black Stone Cherry @ John Dee

 

Bildegalleri:

[espro-slider id=3050]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

 

Liveanmeldelser

Satyricon @ Rockefeller

Satyricon
Rockefeller, Oslo
20.02.2016

 

Et stappfullt Rockefeller feiret at det er gått tjue år siden Satyricon ga ut Nemesis Divina.

Det er trangt om plassen på Rockefeller denne kvelden, der vi er samlet for å høre Satyricon fremføre Nemesis Divina i sin helhet for å markere tjueårsjubileet for utgivelsen. Allerede idet oppvarmingsbandet The Good The Bad and The Zugly (6/10) går på scenen, er det en stor ansamling av mennesker rundt om i lokalet. The Good The Bad and The Zugly spiller hardcore/punkrock, og fra første tone er det full spiker. Det er kjapt, aggressivt og energisk med en skrikende vokal på toppen. Musikken gir meg litt Turbonegro-vibber, og er akkurat passe skitten og stygg. Vokalisten skriker omtrent lungene ut av seg, og det vil overraske meg om han ikke er litt hes i stemmen dagen derpå. En av de første låtene er Hate Will Get Us Everywhere, og på ti minutter har de allerede rukket å kjøre gjennom fire-fem låter. Deretter følger Heavy Metal Kid, og før tjuefem minutter har gått, er hadelendingene i The Good The Bad and The Zugly ferdige med settet. De får bra respons fra publikum på opptredenen sin, men bandet føles likevel litt malplassert i denne settingen – hvorfor ikke få inn et up and coming black metal-band i stedet? Det ville mest sannsynlig falt bedre i smak hos kveldens publikum, og det skulle for eksempel være en smal sak å hente inn et band som har spilt på Blastfest tidligere i uka.

Mellom bandene testes lyden på trommesettet mens det rigges til, og backdropen med sitt surrealistiske motiv er noe å hvile øynene på mens vi venter på Satyricon (8,5/10). Vi trenger imidlertid ikke vente alt for lenge. Frost, Satyr og livebesetningen bestående av gitarist Steinar Gundersen, bassist Anders Odden og keyboardist Anders Hunstad går på til oppsatt tid, til tonene av introen Voice of Shadows fra deres selvtitulerte siste utgivelse. Et fullsatt Rockefeller tar dem vel imot, og blir belønnet med The Rite of Our Cross fra Now, Diabolical etterfulgt av Our World, It Rumbles Tonight.

IMGP0240

Satyr er nokså pratsom mellom låtene – han proklamerer at det er godt å se oss igjen, og tatt i betraktning at han for kort tid siden fikk påvist hjernesvulst får dette en dobbeltbetydning. Tidlig i settet får publikum spørsmål om det er mange som har tatt turen fra utlandet, og svaret Satyr får i retur er et så til de grader rungende ja. Det er et høylytt publikum vi har med å gjøre, og allerede på låt nummer tre Now, Diabolical synger hele salen med. Går vi tjue år tilbake i tid til den kvelden Satyricon hadde sin scenedebut på Rockefeller sammen med Darkthrone og Dissection, var etter sigende publikumresponsen den rake motsetningen av hva den var i dag. Der folk i 1996 stod stille som gravstøtter i salen, består det utsolgte lokalet nå av fans som synger, headbanger og lager liv foran scenen.

Det skal vise seg at første delen av settet er viet en del nyere materiale, og foruten låtene som nevnt ovenfor, spilles blant andre Black Crow on a Tombstone, To the Mountains og The Pentagram Burns. Gledelig er det at de klemmer til med Walk the Path of Sorrow fra Dark Medieval Times og Nekrohaven fra Satyricon, som blir stående som to av kveldens høydepunkt for undertegnedes del. Under førstnevnte spiller Satyr gitar, og lydbildet låter med ett litt fyldigere. Frost trommer som besatt (av nattens kalde gufs?) hele konserten igjennom, og før vi skal gå løs på hele Nemesis Divina går bandet av scenen for en liten pause, mens Hunstad fortsetter med et lite synthmellomspill.

Når band annonserer at de skal fremføre utvalgte album i sin helhet, forventer man som publikummer at albumet skal fremføres kronologisk. Det er ikke tilfellet her. Som på plata begynner det med The Dawn of a New Age og fortsetter med Forhekset. Men deretter er rekkefølgen byttet om på – Mother North kommer til slutt i stedet for som låt nummer tre. Dramaturgisk sett er dette sikkert et lurt grep, men jeg for min del skulle gjerne hørt låtene i den rekkefølgen de er på utgivelsen. Paradoksalt nok er det låtene fra Nemesis Divina, riktignok foruten Mother North, som får minst oppmerksomhet av publikum i løpet av kvelden. Når konserten drar seg mot slutten, og Mother North er den eneste som gjenstår, er allsangen fra salen så til de grader høy. Jubelen står i taket når låta endelig blir spilt, og Satyricon får en velfortjent trampeklapp som takk. Som ekstranumre, der Satyr oppfordrer til moshpit som varer litt lenger enn ett minutt, får vi Fuel for Hatred og selvsagt deres kanskje største hit, K.I.N.G.

IMGP0312

Kort oppsummert leverte Satyricon varene og vel så det. Høy «hey-hey-hey»-faktor til tross, så var det en kul opplevelse å høre hele Nemesis Divina live. Det er mange av låtene i første del av settet jeg gjerne hadde byttet mot andre låter, men der har jeg nok majoriteten av publikum imot meg, for maken til mottagelse de låtene fikk er sjelden man hører. En verdig jubileumsmarkering ble det, og det lover godt for resten av spilledatoene i Europa framover.

Bildegalleri:
[espro-slider id=3008]

 

Tekst: Mari Thune

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

 

Liveanmeldelser

Helloween @ Rockefeller

Helloween + Rage + Crimes Of Passion
Rockefeller, OSLO
10.02.2016

 

Tyske Helloween gjestet Rockefeller, og gjorde kvelden lystig for power metal-fansen i Oslo.

Det britiske bandet Crimes of Passion (5/10) har fått oppgaven med å varme opp publikummet på Rockefeller før de to tyskermetalgigantene Rage og Helloween går på scenen.
C.O.P. UK som de kaller seg, spiller metal av det melodiske slaget og er ikke redd for å overdrive synthbruken. Det er ikke mange som har møtt opp for å rekke disse, men de som er der gir likevel bandet en grei mottakelse. Med bare ett album og en EP er det begrenset materiale å velge i fra merittlisten, men vi får servert låter som My Blood og Accidents Happen, Even Here. Vokalist Dale Radcliffe har en god stemme, og bandets traktering av instrumentene er det ikke noe å utsette på, men selve musikken fenger meg ikke i nevneverdig grad. Crimes of Passion gjør likevel jobben de er satt til å gjøre, og klargjør publikum for de to neste aktørene.

IMGP0223
Rage

Rage (7,5/10) er et band jeg aldri har tatt noe særlig av på i fysisk format – de har vært et av de bandene der musikken har gått rett inn det ene øret og ut det andre. Forventningene til kveldens konsert var av den grunn ikke særlig høye, men de ble gjort til skamme i løpet av den tiden settet varte. Eneste gjenværende originalmedlem er vokalist og bassist Peter ”Peavy” Wagner, som nå nylig har fått med seg to helt nye medlemmer på gitar og trommer. Konserten starter med Black in Mind og deretter plukkes det låter fra de fire siste tiår, med hovedvekt på nittitallet. Rage anno 2016 låter overraskende vitalt, og vokalen til Peavy har holdt seg godt. Under låta Down løsner stroppen på bassen til Peavy, og han må få hjelp til å få festet den igjen mens han fortsetter å spille. Idet gitarlyden til Marcos Rodriguez blir borte og basstroppen hopper av igjen mot slutten av settet, proklamerer Peavy lattermildt at det må hvile en forbannelse over denne kvelden. Det ser ikke ut til at dette plager tilskuerne i særlig stor grad, som nå teller ganske mange flere enn de som hadde møtt opp til første bandet. Som siste låt ut får vi Higher Than the Sky, og publikum synger så høyt med at man et øyeblikk kunne tatt det for å være playback. Bandet ser ut til å kose seg like mye som publikum, og benytter anledningen til å jamme over allsangpartiet ”Higher than the sky-sky-sky” med Lynyrd Skynyrd-låta Sweet Home Alabama og Dio-Holy Diver der gitarist Rodriguez får vist fram sine evner til å imitere Ronnie James Dio. En godt gjennomført konsert, og vel så det.

IMGP0149
Helloween

Rage går av scenen halv ti, og det er dermed hele 25 minutter til Helloween (7/10) skal gå på. Det viser seg at de faktisk trenger den tiden til å rigge ned trommene etter de to første bandene, og få på plass backdropen og gjøre klar scenen til kveldens hovedattraksjon. Ganske så presist fyres det i gang introen Walls of Jericho fra debutskiva med samme navn – som vi dessverre ikke får høre noen låter fra i løpet av kvelden – før Helloween inntar scenen. Eagle Fly Free er den første låta som treffer ørene våre, en låt med et i overkant lystig refreng fra Keeper of the Seven Keys Part II. Det er selvfølgelig en smakssak, og min og resten av publikums oppfatning stemmer dårlig overens på dette punktet, for her synges det med fra første tone med store smil rundt munnene. En annen som smiler bredt er gladlerka på bass, nemlig Markus Grosskopf. Det er ingen overdrivelse å si at han smilte hele konserten igjennom – hele mannen var faktisk et eneste stort glis – noe som blir en ekstra tydelig kontrast til gitarist Michael Weikath, med sitt alvorlige og konsentrerte steinansikt. Har noen sett den mannen smile noen gang?

Spøk til side, det vi får på Rockefeller i kveld er erketysk power metal av det velregisserte slaget. Vokalist Andi Deris hørtes innledningsvis litt rusten ut, men allerede i låt nummer to, Dr. Stein, har han fått i gang stemmen. Tyskerne ga ut sin syttende fullengder i fjor, og fra denne er det plukket ut tre låter: My God-Given Right, Lost in America og Heroes. Nye låter er vanligvis ensbetydende med røyke- eller dopause, men det er ikke tilfelle her for majoriteten av publikum. De nye låtene blir vel så godt mottatt som det eldre materialet Helloween byr på. Resten av settet består av låter fra Time of the Oath og Straight Out of Hell og etter en langdryg trommesolo pluss noen låter til setter Helloween i gang med en medley bestående av Halloween/Sole Survivor/I Can/Are You Metal/Keeper of the Seven Keys før de går av scenen. Her kunne de gjerne spilt hele låtene for min del, men med lange låter velger de heller å presentere smakebiter fra disse og heller bruke tiden til å fokusere på nyere låter tidligere i settet.

Etter en kort pause kommer bandet på igjen, og Deris med flosshatten på hodet drar essene Before the War, Future World og I Want Out ut av ermet til god respons fra publikum. Helloween har levert en god konsert slik fansen liker det, men det er ingen overraskelser i løpet av kvelden eller noe spontanitet å spore hos tyskerne. Det meste er velkontrollert og rutinert, og fremstår med det som litt energiløst. En tanke mer sprudel hadde gjort seg.

[espro-slider id=2847]

 

Tekst: Mari Thune

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim