Stikkordarkiv: konsert

In Flames/Five Finger Death Punch @ Oslo Spektrum

In Flames/Five Finger Death Punch/Of Mice and Men
Spektrum, Oslo
18.11.2017

 

Dette var nesten en liten festivalhelg for fans av metal av den «nyere» skolen, med Stone Sour fredag og denne trippelpakken i Oslo Spektrum lørdag. To slike konsertdager lagt til helgen sørget for at store mengder tilreisende kunne ta seg en velfortjent metal-helg i hovedstaden, og stemningen var på topp allerede i køen på vei inn i Oslos storstue.

Dessverre sørget logistikkutfordringer, tidlig konsertstart og lang kø inn for at vi ikke fikk sett stort av Of Mice and Men, men tilbakemeldingene fra de som allerede var på plass kunne tyde på at også dette bandet nå kan belage seg på å få et visst fotfeste hos det norske publikumet.

Et band som allerede forlengst har festet seg hos landets konsertgjengere, er Five Finger Death Punch (8/10), som senest i sommer var i landet da de spilte på Tons of Rock. Nytt siden da, er at vokalist Ivan Moody er tilbake med bandet etter et mye omtalt sammenbrudd som følge av tungt alkoholmisbruk og påfølgende rehab-innleggelse.

Og det er ingen tvil om at både Moody og 5FDP-fansen satte pris på gjensynet da han troppet opp på scenen veivende på et norsk flagg som senere ble signert av hele bandet og overrakt til en takknemlig fan. Er det en ting dette bandet virkelig leverer på, er det publikumsfrieri, som denne kvelden virket mer genuint og følelsesladet enn noensinne.

Om dette skyldes det faktum at Ivan selv verdsetter det faktum at han har blitt tatt tilbake på scenen med sitt gamle band – om enn på nåde, og med vikar-vokalist Tommy Vext med på turneen, sånn i tilfelle – eller om bandet generelt bare har senket skuldrene noe vites ikke, men det var som om noe hadde løsnet siden sist undertegnede så dem, og det hele føltes mindre utstudert og mer ekte.

For selv om Ivan Moodys sceneprat er åpenbart innøvd slik at han kan avslutte setninger med tittelen på neste låt, var det åpenbart at samtlige på scenen trivdes storlig med situasjonen. Underveis streames vi alle live på bandets facebook-side under en låt, publikum oppfordres til å løfte alle mobiltelefoner i været for å filme en låt (eller bare lyse opp) og en rekke fans – inkludert en 70 år gammel dame (!) trekkes opp på scenen og allsangen er massiv på låter som Wash it All Away, I Remember Everything, Burn MF og Under it and Over it.

Alt i alt må dette kunne kalles en massiv seier for amerikanerne, som i kveld var en sjokkerende positiv opplevelse!

Kveldens siste band må dessverre kunne sies å befinne seg i motsatt ende av sjarm-skalaen, for trass i et massivt imponerende sceneoppsett ble In Flames (3/10) en seriøs nedtur. At det hele er profesjonelt til fingerspissene, og så velspilt at det i seg selv er imponerende, hjelper dårlig når svenskene allerede etter første låt går totalt motsatt vei av forrige band og kommer med en litt innesluttet beskjed om at det «bare skal handle om musikken», og at de ikke ønsker å se folks mobiltelefoner.

Greit nok at man ønsker å holde det oldschool, men det er tross alt 2017. Bandets største minus er likevel det at fremførelsen blir såpass klinisk og steril at selv om de åpenbart er flinkest i klassen på det de driver med, er det mange som mister interessen underveis. At de har et aldri så lite identitetsproblem der de på den ene siden prøver å fortelle publikum hvordan den eneste motivasjonen til nye band bør være å ta et par øl og spille litt sammen med kompisene sine mens de på den andre siden har pyro og effekter som ikke står tilbake for noe KISS eller Iron Maiden opererer med, kan vi leve ned. Pyro er tross alt beintøft!

Det er verre at selv deres mest populære låter – basert på umiddelbar jubel fra blodfansen foran scenen – ikke holder mer på oppmersomheten enn at publikum lenge før bandet er ferdig strømmer ut av konserten og inn i Oslonatta.

 

Tekst: Espen Slapgård
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:
[espro-slider id=10534]

Kenneth:
[espro-slider id=10493]

 

Five Finger Death Punch Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, 2017 European Tour

 

In Flames Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, 2017 European Tour

 

Stone Sour @ Sentrum Scene

Stone Sour + The Pretty Reckless
Sentrum Scene, Oslo
17.11.2017

 

En kald novemberkveld i Oslo hindrer ikke rock- og metal folket fra å stå i kø ute, og det er sjelden jeg ser så mye mennesker utenfor Sentrum Scene før innslipp. Men med tanke på hvem som står på scenen denne kvelden er det vel ikke så overraskende at det er både utsolgt og lang kø. Vi snakker tross alt om et av de største amerikanske rockebandene de siste 10 årene, Stone Sour. Med seg som »special guest» denne kvelden har de New York-bandet The Pretty Reckless med Taylor Momsen i spissen.

Jeg har fulgt med på The Pretty Reckless (7,5/10) siden den første plata deres kom i 2010, og nå er de på turné med sitt tredje album Who You Selling For. På Sentrum Scene er det tydelig at bandet er i sitt rette element, og vokalist Taylor Momsen har publikum i sin hule hånd stort sett hele tiden. De åpner sterkt med Follow Me Down og spiller en settliste med fokus på alle tre platene.

Høydepunktene er Sweet Things, der gitarist Ben Phillips får vist at også han kan synge, Heaven Knows som gjøres i en meget god live versjon, og singelen Take Me Down, som er en av bandets sterkeste låter. Alt i alt en veldig bra opptreden av et band som ikke har spilt i Oslo eller Norge før, men som åpenbart har mange fans her.

Hva skal man si om kveldens headliner, annet enn at Stone Sour (10/10) er et godstog som løper løpsk om dagen? Gutta går hardt ut og starter med Tapei Person/Allah Tea fra den nye plata Hydrograd, med pyroshow og en tydelig gira Corey Taylor, som har tatt med seg en konfettikanon han bruker flere ganger i løpet av konserten. Publikum syns åpenbart det er lenge siden bandet har vært innom Norge og er med fra første stund. Corey Taylor vet hvordan han skal få med seg publikum og intensiteten slutter aldri.

Bandet spiller en settliste med låter fra alle studioplatene sine og balanserer låtvalget meget bra. Høydepunkter er Made Of Scars og Reborn, fra Come What (Ever) May, Gone Sovereign og Absolute Zero fra House Of Gold & Bones pt.1 og en uventet hyllest til The Police ved å trekke inn klassikeren Walking On The Moon før deres egen Say You’ll Haunt Me fra Audio Secrecy.

På dette tidspunktet annonserer Taylor fra scenen at vi muligens er vitne til en av de beste konsertene bandet noen gang har gjort i Europa, og jeg er ikke helt uenig der!

Christian Martucci, bandets »nye» gitarist (som har vært med siden 2014), imponerer stort og er med på å gjøre det interessant på scenen, ettersom han rocker minst like hardt som Corey Taylor. Kvelden avsluttes med Hydrograds første singel, Fabuless, og Stone Sour har levert en særdeles bra konsert på Sentrum Scene.

 

Tekst: Morten Garberg
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Stone Sour Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017, Hydrograd

 

Deep Purple @ Oslo Spektrum

Deep Purple + Tiebreaker
Spektrum, Oslo
09.11.2017

 

Omsider var det klart for nok et gjensyn med et av musikkhistoriens mest innflytelsesrike band. Hardrock-pionerene Deep Purple har solgt over svimlende 100 millioner album siden oppstarten i 1968 og har turnert hyppigere enn enkelte skifter underbukser. Alle gode ting har som kjent en ende og dette var høyst sannsynlig siste gang bandet satte sin fot på en norsk scene.

Ingen ringere enn Oddas store sønner Tiebreaker (7,5/10) hadde fått det ærefulle, men utfordrende  oppvarmingsoppdraget. En oppgave som kan få de fleste til å drite i buksa, men Tiebreaker tok utfordringen på strak arm og leverte som så mange ganger før med sin eksplosive bluesrock. Fullstendig uaffisert av hvem som stod klare for å ta over scenen, og det foran et over gjennomsnittet kritisk publikum som stod og ventet på et av hardrockens største band gjennom tidene. At bandet nå skal legge opp er intet mindre enn trist og et tap for norsk musikkliv. Vennligst tenk dere om én gang til!

Deep Purple (8/10) startet ikke overraskende med Time For Bedlam fra det siste albumet inFinite, og jeg trakk et lettelsens sukk. Oslo Spektrum er som pandoras eske lydmessig, du vet aldri hva du får. Mang en lydmann og publikummer har revet seg i håret over det lunefulle lokalet i ren fortvilelse. Men lyden satt som en kule fra første låt. Forholdene var dermed optimale og alt lå til rette for en verdig avslutning i et fullsatt Spektrum.

Med Ian Gillan i spissen fikk publikum oppleve et band som definitivt ikke går på autopilot, selv om de store overraskelsene og krumspringene uteble. Men det er tilsynelatende ingen fare for at de må finne frem rullatoren med det første. Gillan når naturlig nok ikke de høye tonene i en alder av 72, men synger taktisk og klokt. Roger Glover og Ian Paice. Hva skal man si? Stødige som bautaer i bakgrunnen og uten et snev av motoriske problemer som følge av tidens tann. Det var overhodet ikke merkbart at Paice fikk et aldri så lite slag i 2016. Han var like presis som et sveitsisk urverk.

Så var det “ungfolen” Steve Morse. Gitarvirtuosen briljerte med sin unike spillestil og viste nok en gang at han har gjort låtene til sine “egne”. Ikke så rart siden han har vært et fullverdig medlem siden 1994, men han gjør det med en innlevelse og eleganse som er intet mindre enn imponerende. Å spille låtene til Ritchie Blackmore er som å hoppe etter Wirkola. Noe han klarer til 19.5 i stil. Likevel er det på de nyere låtene han briljerer mest, som på Uncommon Man, The Surprising og All I Got Is You. Bestemannsprisen denne kvelden gikk derimot til tangentmagikeren og Jon Lord’s arvtager, Don Airey. Airey stjal nesten hele showet med sin ferdigheter og innlevelse. Og helt på sin plass at han ble tilgodesett med egen solo. Med femten års fartstid i bandet – og en merittliste uten sidestykke forut for Deep Purple – er det helt innenfor. Og sikkert like greit at Gillan fikk hvile stemmebåndene noen minutter også.

Settlista bød ikke på de store overraskelsene, og det er uansett nær sagt umulig å tilfredsstille alle. Men å ikke spille Highway Star er selvsagt minuspoeng. At Mk III (Coverdale/Hughes)-perioden forbigås i stillhet er ingen overraskelse. En godkjent settliste der publikum fikk det de ville ha etter stemningen å dømme. Det kokte ihvertfall i salen da tonene til Smoke On The Water fylte Spektrum. En låt jeg mistenker at de fleste i salen har spilt noen timer foran speilet. Både i nåtid og fortid. Ellers fikk vi blant annet servert klassikere som Fireball, Bloodsucker, Strange Kind of Woman, Lazy, Perfect Strangers, Space Truckin’ og helt avslutningsvis Purple låta over alle, Black Night.

De som var til stede denne kvelden kan skrive under på at det ble et verdig punktum med et legendarisk band som klokt nok velger å legge turnévirksomheten på hylla før det er for sent. Som trøst er jeg rimelig sikker på at bandet kommer til å fortsette i studio….

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=10371]

Terje:
[espro-slider id=10408]

 

Deep Purple Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, The Long Goodbye

 

Las inversiones en I+D farmac?utica se moderan, pero siguen siendo altas comprar dianabol 25 mg online en espana los resultados de las pruebas de adn caseras ahora ir?n a la gran compa??a farmac?utica

Guns N’ Roses til Norge

Guns N’ Roses og deres ekstremt vellykkede «Not In This Lifetime Tour» viser ingen tegn til å bremse, og det legendariske bandet er i 2018 klare for 13 stadionshow i Europa, i tillegg til å headline store festivaler. Fra 3. juni vil denne Live Nation produserte turnéen starte ferden gjennom hele Europa, og 19. juli står Oslo og Valle Hovin for tur!

VALLE HOVIN, OSLO – 19. JULI 2018
Forsalg via livenation.no fra onsdag 15. november kl. 10.00.
Ordinær salgsstart torsdag 16. november kl. 10.00.

Den første europeiske delen av «Not In This Lifetime Tour» solgte over 1 million billetter i 2017, og ble årets mest vellykkede turnè. Noe som uten tvil viser at holdningen, ånden og innflytelsen til både Guns N’ Roses og rock & roll fremdeles er like sterk.

Med gruppens 1985-formasjon, stormet Guns N’ Roses uberørte, unike og ustoppelige fremtoning inn på den voksende Los Angeles-rockescenen. De fanget en hel verden med utgivelsen av debutalbumet «Appetite for Destruction» i 1987 – den bestselgende amerikanske debuten noensinne, med 30 millioner solgte eksemplarer globalt. I 1991 okkupert den syv ganger platina vinnende «Use Your Illusion I» og «Use Your Illusion II» de to øverste plassene på Billboard Top 200 ved utgivelse.

I løpet av det siste tiåret har Guns N ‘Roses gjennomført utsolgte show og headlinet festivaler over hele verden, etter den kritikerroste utgivelsen av 2008s RIAA platina-nominerte «Chinese Democracy». Seks studioalbum senere, er Guns N’ Roses en av de viktigste og mest innflytelsesrike i musikkhistorien, og fortsetter å sette referansen for liveopptredener for millioner av fans verden over.

Bandet består av Axl Rose (vokal, piano), Duff McKagan (bass), Slash (lead gitar), Dizzy Reed (keyboard), Richard Fortus (rhythn gitar), Frank Ferrer (trommer) og Melissa Reese (keyboard ).

Dette blir garanterte et «hvor var du da Guns N’ Roses spilte på Valle Hovin»-øyeblikk. Vi ses i juli!

FACEBOOK-EVENT

 

Foto: Terje Dokken

 

Bildespesial: Mr.Big @ Union Scene

Mr.Big
Union Scene, Drammen
03.11.2017

 

I helgen spilte Mr.Big på norsk jord for første gang siden de varmet opp for Aerosmith i Oslo Spektrum i 1993. Våre fotografer, Terje & Kenneth, måtte selvfølgelig forevige begivenheten. Resultatet kan dere se i bildegalleriene under.

 

Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

Kenneth:
[espro-slider id=10292]

Terje:
[espro-slider id=10321]

 

 

Mr. Big Setlist Union Scene, Drammen, Norway 2017, Defying Gravity

 

Thåström @ Oslo Spektrum

Thåström
Spektrum, Oslo
21.10.2017

 

Skandinavias største rockepoet, og nærest selvutnevnt mørkemann, holdt messe for sine svorne disipler. De som kom for å høre gamle slagere ble nok skuffet, men for de som har sett lyset med hans fem siste album, ble det en salig aften.

Bare for å ha sagt det først som sist, Joakim “Pimme” Thåström har aldri hatt for vane å skjemme bort fansen sin når det kommer til sin egen fortid, og så var altså ikke tilfelle denne gangen heller. Men selv om mannen og hans tidligere band har vært instrumentale her i Norden når det kommer til både punk og industriell rock (som vel egentlig også er grunnen til at han i det hele tatt vurderes omtalt her i Metal Hammer), så kan man ikke forvente annet all den tid han nytt enda større suksess med sin solokarriere. Det er tross alt en grunn til at en mann i sin beste alder har tatt steget fra Sentrum Scene til Oslo Spektrum (om enn i klubbvariant), og det står respekt av en mann som klarer å holde seg relevant i takt med at mengden lys på kaken stadig vokser. Thåström (9,5/10) er ingen opprørsk tenåringspunker lenger, og budskapet i låtene har alltid vært viktig for ham, og at han selv kan relatere til det. Mer så enn at publikum skal underholdes. Og han er fortsatt opprørsk på sin egen måte; ved å fortelle om hvordan det er å bli eldre, om det å vite at døden stadig kommer nærmere, ting som ofte er tabuemner for tøffe rockere. Men hvem vet, plutselig kan han finne på å kjøre en turné med bare Ebba Grön og/eller Imperiet-låter også, bare fordi.

Ørlitte grann nostalgi kostet han dog på seg, for etter åpningslåten Bluesen i Malmö, fra det nye albumet Centralmassivet, og Beväpna dig med vingar, kom kveldens eneste “cover”, Jag är en idiot. Og selv om man må beundre mannen for hans tro på sitt nyere materiale, og kvaliteten på dette, så ble dette naturlig nok et tidlig høydepunkt i konserten. Den gamle Imperiet-klassikeren har jo fått en ny bekledning de senere årene, men sitter fortsatt som et skudd, og skulle også gi et lite hint om hvor det musikalske landskapet kom til å ligge resten av kvelden. For det var et mer industrielt sound Thåström og hans kumpaner presenterte oss enn hva som har vært tilfelle på mange år, selv om det alltid har ligget latent. Spesielt låter som Körkarlen, Old Point Bar og En vacker död stad brakte frem det maskinelle lydbildet til det punktet at man formelig kjente svetten renne som følge av varmen fra brennhete smelteovner.

Men det var kanskje da han roet det helt ned at man kjente litt på hva det er Thåström egentlig vil nå frem med, for låter som Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce og Stjärna som är din røsker litt ekstra i hjerterota, og det er der han vil treffe deg. Og det gjorde ikke minst kveldens, i alle fall for undertegnede, store høydepunkt: Brev från 10:e våningen. Kanskje treffer den så godt fordi det er en låt som ikke trenger å tolkes i større grad, og alle som i det minste har kommet såpass forbi vidergåendestadiet at man ikke lenger husker navnene på alle i sitt eget trinn, kjenner seg igjen i hver eneste setning av låta. Selv jeg som har sverget for mange år siden at jeg aldri skal flytte tilbake til dit jeg vokste opp, får hjemlengsel så fort “Pimme” står alene med sin akustiske gitar og begynner med “Jag tänkte faktiskt att jag skulle skicka dig ett brev…”

Første bolk med ekstranummer ble startet med tittellåten fra hans tidligere nevnte nyskapning, og etter at forsamlingen hadde avlagt St Ana Katedral et aldri så lite besøk, ble det klart at Alla vill till himlen. Nok et høydepunkt for kvelden, ikke minst fordi det var første gangen et hengitt, men noget dempet, publikum virkelig bidro med allsang. Etter en kort pause var det så tid for andre avdeling med ekstranummer, og når først alle hadde kommet til himlen forkynnet Thåström at vi fikk heller Aldrig nånsin komma ner. Låten mer eller mindre avsluttet hans forrige industrielle periode, i form av å være siste spor på Mannen som blev en gris, og det var derfor i særs måte passende at den var med på avslutte denne kvelden også. En kveld som viste oss en slags industri-light-utgave av Joakim Thåström, en kveld hvor vi fikk høre hele syv av ni låter fra det nye albumet, og en kveld hvor Skandinavias største rockepoet beviste at han fortsatt i aller høyeste grad er både aktuell og vital. Første gangen undertegnede så Thåström var på Kalasfestivalen på Youngstorget i 2002, med en settliste som er det råeste jeg har bevitnet med mannen. Da var det en gjeng som til stadig ropte på Staten och Kapitalet mellom låtene, og til slutt sa han “Neeh, så moro får ni inte ha det”. Og slik tror jeg det er litt med Thåström, han sparer alltid litt krutt slik at han alltid har mer å gå på, og inntil den dagen lar også 10’ern vente på seg.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=10097]

 

Thåström Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017

 

Bildespesial: Rise Against @ Sentrum Scene

Rise Against + Sleeping With Sirens
Sentrum Scene, Oslo
25.10.2017

 

Rise Against var tilbake i Norge igjen. Denne gangen hadde de med seg blant annet Sleeping With Sirens og bydde opp til full fest på Sentrum Scene. Og for en fest det ble!

Vår fotograf tok turen innom:

Sleeping With Sirens:

[espro-slider id=10234]

Rise Against:

[espro-slider id=10233]

 

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

W.A.S.P. @ Rockefeller

W.A.S.P. + Ghost Avenue
Rockefeller, Oslo
08.10.2017

 

Det har gått hele 25 år siden W.A.S.P. ga ut konseptalbumet og klassikeren The Crimson Idol. Et album som markerte et klart skille for et av 80-tallets store heavy metal band, da det i realiteten var et ambisiøst og pretensiøst soloraid fra Blackie Lawless uten Chris Holmes og Johnny Rod. Og det er heller ingen tvil om at The Crimson Idol delte majoriteten av fanskaren i to etter mesterverket The Headless Children. Nok om det. Det store spørsmålet var; ville det bli lovløse tilstander eller utagerende prekener fra scenen denne kvelden? Ikke godt å si med selveste Blackie Lawless. Et aldrende ikon som har levd mer og sett lyset sterkere enn de fleste…

Køen var lang og dørene ekstra trange på Rockefeller denne kvelden, og det resulterte i at Metal Hammer Norway dessverre bare fikk med seg siste del av oppvarmingsøkta til norske Ghost Avenue (7/10). Et band som er verdt å merke seg, og ikke minst sørge for å stifte nærmere bekjentskap med live. For det var liten tvil om at gutta fra Oppegård ville vise seg frem fra sin beste side. Til tross for en noe ullen og grumsete lyd, svingte det som pokker. De beviste også med sitt siste album, Impact, at oppskriften med klassisk hard rock og heavy metal fortsatt kan fungere og slett ikke er oppbrukt. Et vel gjennomført sett som hadde fortjent bedre lyd.

Så var det omsider klart for W.A.S.P. (7,5/10), og de mektige tonene til The Titanic Overture fylte Rockefeller. Ikke bare med vellyd, for den var dessverre under enhver kritikk. Heldigvis rettet dette seg noe opp underveis i settet, men lyden ble aldri optimal. Et lite skår i gleden, men heldigvis var Mr. Lawless opplagt denne kvelden i likhet med resten av bandet. Med på laget var som vanlig mangeårige bassist, Mike Duda, og gitarist, Doug Blair. Blair slet med enkelte soloer og bommet litt for ofte her og der. Litt sjenerende, men han kompenserte med spilleglede og litt ekstra poseringer.

Kveldens nye bekjentskap for de fleste fremmøtte var antagelig “monsteret” bak trommesettet, Aquiles Priester (kjent fra Angra, Primal Fear, Tony MacAlpine m.fl.). En hardtslående brasilianer som viste alt annet enn sambatakter der han pisket trommeskinn og cymbaler så det gnistret.

Dessverre tok stemningen aldri helt av under fremføringen av The Crimson Idol. En begivenhet som riktignok fant sted på eksakt samme scene for bare ti år siden. En annen årsak kan være den sparsommelige lyssettingen for å skape stemning og rette fokus mot skjermene som viste historien om kveldens hovedperson Jonathan Steel. Det er heller ikke til å stikke under en stol at mange fikk med seg “småjukset” med klicktrack og vokal på boks. Men det er ikke annet å forvente når han tross alt har vært aktiv siden 1975 og har presset stemmebåndene til det maksimale så å si sammenhengende siden. Litt kunstig åndedrett i en alder av 61 er lov, og Blackie kan fortsatt synge om noen skulle være i tvil.

Ikke overraskende var det andre settet, eller ekstranumrene om du vil, som fikk stemningen til å ta av. Taket lettet ikke, men det ble god kok under L.O.V.E Machine, Wild Child og ikke minst avslutningslåta I Wanna Be Somebody. Så får vi heller bære over med at Blackie Lawless måtte predikere og rope litt på Jesus med låta Golgotha.

Etter stemningen å dømme var et fullstendig fullstappet Rockefeller godt fornøyd med kveldens konsert. De som har sett W.A.S.P. noen ganger, kan nok skrive under på at de har opplevd både verre og bedre gjennom årenes løp.  Uansett, W.A.S.P. markerte 25-årsjubileet med verdighet og stil denne kvelden. Takk for det!

 

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Skogsröjet 2017

Skogsröjet
Rejmyre, Sverige
03-05.08.2017

 

Et sted inne i de svenske skoger, en halvtimes kjøretur nord for Norrköping, ligger lille Rejmyre med knappe 900 innbyggere. Hver sommer siden 2006 har dette vært åstedet for rockefestivalen Skogsröjet. Metal Hammer Norway tok i år turen for første gang for å sjekke ut forholdene, og for å se om det stemmer det som sies – at Skogsröjet er Sveriges triveligste rockefestival. Musikkfestivaler er det jo flust av i hele Skandinavia, inkludert rockefestivaler, men den triveligste? Det må i alle fall være en grunn til at festivalen blir utsolgt nesten hvert år.

Fredag

Fra Oslo tar turen omlag seks timer med bil, og vi ankom Rejmyre og festivalen rundt klokka halv to fredag formiddag. Siden første band startet allerede klokka halv tolv, gikk vi glipp av de tre første navnene den dagen: danske Forever Still, og svenskene i Narnia og Smash Into Pieces. Spesielt Narnia hadde jeg ville likt å se, siden de regnes som et av de legendariske navnene innen kristen metal, og plata Course of a Generation fra 2009 faktisk er veldig bra, uansett hvilket livssyn man selv har.

Da vi kom regnet det en del, og det var fortsatt litt glissent på festivalområdet, men folk strømmet stadig til, og etter å ha orientert oss litt inne på festivalområdet tittet solen endelig fram og japanske Loudness ruslet inn på den miste av de to scenene. Dette er jo veteraner innen heavy metal som har holdt det gående siden tidlig 80-tallet, og besøker Skandinavia i forbindelse med deres europaturné. De startet friskt med en av deres store hits, Crazy Nights, og viste at de med sin nåværende besetning er rutinert band i storform. Vokalist Minoru Niihara jobbet hardt med å få det tilstrømmende publikumet i stemning, og slet litt til å begynne med. Men etter noen låter der blant annet Japans svar på Ronnie LeTekrø, Akira Takasaki briljerte med strengene sine, var publikum med. Lyden satt ikke like godt hele tiden, og jeg registrerte at lydmannen skrudde noe veldig i det vokalen nesten forsvant om lag midt i settet, men snart var alt som det skulle være igjen, og bandet kjørte på med erfaren spilleglede. En litt overraskende kjedelig gitarsolo mot slutten trakk litt ned, men når de avsluttet med låta S.D.I. virket både band og tilskuerne fornøyde og varme i trøya.

De to scenene på festivalen stod nesten ved siden av hverandre, så det var fort gjort å gå til den store hovedscenen, der Mike Tramp & Band of Brothers gjorde seg klare. Danske Mike Tramp gjorde jo suksess med White Lion på 80-tallet, men har siden gjort andre ting, blant annet en rekke soloalbum som jeg personlig ikke har hørt noe annet enn en og annen enkeltlåt fra. Det første som slo meg knallgod lyd. Dernest at dette er en type countryrock som kan være svært behagelig å høre på men som for meg kanskje blir litt kjedelig i lengden. Mike selv småsnakket litt mellom låtene, mens resten av bandet ikke gjorde så mye utav seg på scenen. De spilte litt fra det siste albumet, mens det litt fåtallige publikumet så ut til å kose seg like mye i solskinnet som strålte over festivalen. Først når en av hans mest kjente låter, Trust in Yourself fra albumet Museum lød utover området, våknet publikum litt mer til liv. At han valgte å covre noen av White Lions låter i countrydrakt, forbigår jeg i stillhet.

Allerede etter noen timer på festivalen forstod vi litt mer om hvorfor den har et så godt rykte på seg. Alle vi traff både av frivillige, sikkerhetsvakter og folk i salgsbodene var svært hyggelige og hjelpsomme, og alltid med et smil på lur uansett hvor de befant seg på stress-skalaen. Det er slike ting som gjør at man automatisk føler seg velkommen. Været var litt ustabilt denne dagen, men det så ikke ut til å legge en demper på den vennlige og avslappede stemningen som lå over hele området. Dette virket å være en oppfatning vi delte med de andre vi traff i presseteltet.

Skogsröjet har lagt seg til en musikkprofil som fokuserer mye på gamle helter innen rock og heavy metal, med nyere innslag som gjør at programmet aldri blir forutsigbart og kjedelig. Et av de mer nyere banda denne dagen var svenske Corroded. De åpnet tungt og seig med Carry My Bones fra sisteskiva, men det tok litt tid før de fikk publikum ordentlig med seg til tross for at frontmann Jens Westin tøffet seg med småsnakk mellom låtene. Etter hvert løsnet det, og kontakten mellom band og publikum satt som et skudd. Fall of a Nation smalt herlig i øregangene, på glimrende Time and Again fra førsteskiva gynget det store publikum villig med, og med nye Burn it to the Grund kokte det foran scenen. Bandet spilte thight, tungt og tøft, og satte et heftig punktum med 6 FT of Anger. En glimrende konsert med god blanding av gammelt og nytt materiale.

Det var tid for litt mat i kroppen, og Skogsröjet tilbød et stort utvalg av fast føde. Enten man ville ha burgere, pizza, thaimat eller noe annet, var det noe for enhver smak. Inkludert kaker, donuts og godterier. Vi gikk for burgertallerken, og jeg må si dette var den beste festivalburgeren jeg har smakt noen gang. Festivalen er ikke bare trivelig, de tilbyr gjestene ordentlig mat også!

Mett og fornøyd gikk jeg for å sjekke ut Amaranthe, et band jeg må innrømme jeg ikke har noe som helst forhold til. Men jeg var litt spent på dem siden noen jeg møtte på Tons of Rock i Halden i år sa konserten deres der, som jeg gikk glipp av, hadde vært knallbra.

«Amaranthe er grand prix-metal,» sa fotografen til meg.

«Men du har ikke peil på Melodi Grand Prix,» svarte jeg, og tenkte at så ille kunne det ikke være. Både finske Lordi og norske Keep of Kalessin har riktignok deltatt på Eurovision Song Contest, men er allikevel habile metalband.

Men hva var dette? Etter en intro åpner bandet med låta Maximize. En trommis i bakgrunnen, og fem pene mennesker i front på scenen, inkludert tre på vokal gjør alt de kan for å virke kule, sexy, tøffe og barske til delvis playback og samplinger i noe som er …hva? Dance Metal? Pop Metal? Følelsen av fremmedgjorthet ble ikke bedre da de fulgte opp med låta Boomerang. Det hadde samlet seg en god del publikum foran scenen, så bandet har åpenbart en tilhengerskare. Og for dem gikk dette rett hjem der de hoppet og danset foran scenen. Selv følte jeg meg plutselig alt for gammel der jeg stod og forsøkte å unngå å hoppe sammen med de andre mens rytmene pumpet ut. Men så tenkte jeg: Man blir aldri for gammel for metal. Ergo er ikke dette ekte metal. Hva det er vet jeg fortsatt ikke. Det eneste jeg vet er at musikk blir ikke metal bare fordi man har en som growler. Jeg gikk glipp av Amaranthe på Tons of Rock, og ønsket egentlig at jeg gikk glipp av dem denne gangen også.

Etter å ha ristet av meg dansemetallen ruslet jeg bort til den største scenen igjen i det Last in Line gjorde seg klare. Jeg liker plata de kom med i 2014, Heavy Crown, og siden vi her snakker musikere som tidligere har spilt for Ronnie James Dio, med unntak av vokalisten Andrew Freeman da, så jeg fram til en musikalsk festaften. Noen låter fra sin egen utgivelse kom de selvsagt med, men da første Dio-cover, Stand Up and Shout lød var det ingen tvil om hva det svært store publikum ville ha, og alle hender spratt i været da bandet fulgte opp med Straight Through The Heart. Freeman er jo en erfaren vokalist og har en stemme som tolker Dios låter godt, selv om han på ingen måter kan måle seg med originalen. Det merket vi spesielt i låta Don’t Talk to Strangers, men det gjorde egentlig ikke så mye. Jeg og resten av publikum elsket det vi hørte mens klassikere som Holy Diver og Rainbow in The Dark rullet ut over festivalen.

Skal jeg trekke for noe var det en litt traurig versjon av Egypt, og en meningsløs trommesolo mot slutten. Trommisen Vinnie Appice er god han altså, men hadde noen kreative krumspring i flere låter som fikk meg til å heve øyenbrynene. Men var dette bra? Definitivt! Jeg fikk dessverre aldri oppleve Dio fra scenen mens han levde, men denne konserten var et trøstende plaster på såret.

Neste band ut skulle være Thunder, men en liten endring i planen gjorde at Hardcore Superstar fra Gøteborg spilte først. De er kjent som et realt live- og partyband, og kjørte full pupp fra start med Kick on the Upperclass, og gikk videre med Hateful og Touch the Sky. Stemningen blant publikum steg sammen med bandet. Vokalisten hoppet høyt og lavt, og hele bandet sprutet energi som smittet over på tilhørerne som strømmet til for å få med seg det som skjedde. Det var som et realt vorspiel som tok av. Så kom baren opp på scenen, noen damer ble hentet opp for en jägershot, før bandet dro i gang Last Call for Alcohol. Festen var for alvor i gang, og bare fortsatte og fortsatte. Ja den fortsatte nesten 20 minutter over tiden, og når de knalte til med Above the Law til slutt, eksploderte himmelen over i et stort fyrverkeri. Hardcore Superstar stod for kveldens beste fest, uten tvil.

Da lysene på scenen endelig sluknet, tordnet AC/DC sin For Those About to Rock ut av høyttalerne en liten stund før høyttalerne på naboscenen satte i gang Thunderstruck, lysene der kom på, og britiske Thunder stod på scenen. Kveldens stiligste overgang.

Thunder åpnet med Wonder Days, og fra første tone både så og hørte det store publikumet et band som oste av selvtillit, spilleglede og teknisk dyktighet. Lyden var veldig bra, og godfølelsen var på plass. Rart med det der, noen konserter er bare gøy, bare party, eller reale utblåsninger. Men noen, som Thunders konsert på Skogsröjet var rett og slett bare gode vibber. Ledet av Danny Bowes gode stemme lyttet publikum til musikken stående og sittende i mørket som for alvor hadde senket seg, noen danset, andre klinte med hverandre. Det var blitt en litt småkjølig svensk sommerkveld med noe vind som røsket i tretoppene, men alle så ut til å bare ha det bra. Thunders musikk er på ingen måter nyskapende, men hvorfor finne opp kruttet på nytt når kruttet du har er så tørt som dette? Etter partyutblåsingen til Hardcore Superstar rett før, var dette som et deilig nachspiel der alle har en armkrok å sitte i.

Ganske mett av inntrykk var ikke kvelden over. Neste band ut var D-A-D. Tidligere kjent som Disneyland After Dark. Disse danskene slo liksom aldri an i USA, men har siden de startet på tidlig 80-tallet en gang aldri gitt opp. Humor er et viktig element i musikken, og sceneshowet denne kvelden var preget av bassist Stig Pedersens kostymer og outrerte bassgitarer samt endel pyroeffekter. Kompet var stødig og solid, og selv om gitarist Jacob Binzer ikke gjorde så mye ut av seg på scenen var gitaren viktig i lydbildet. Men det var frontmannen Jesper Binzer som ble et naturlig fokus med sin litt skjærende stemme. D-A-D er ikke et band jeg har hørt mye på, og jeg ble ikke noen fan etter denne konserten heller. Men bandet jobbet hardt, og hadde noen knall låter som fanget meg og satt som et skudd, blant annet hypnotiske A New Age Moving In.

En av festivalens store headlinere var Yngwie Malmsteen. Den svenske gitaristen gjorde seg bemerket med albumet Rising Force i 1984, sine senere tolkninger av klassiske musikkverker, og er vel i dag en gitarlegende ved siden av gitarister som Steve Vai og Joe Satriani på grunn av sine imponerende tekniske ferdigheter. Og teknikken er det fortsatt ingen ting å si på. Det er helt utrolig hva den mannen klarer å lirke ut av instrumentet sitt, og noe alle kan la seg imponere av uansett om man spiller selv eller ikke. Men her begynner problemet. For hva annet enn brilliante fingerferdigheter på gitarstrengene har mannen å fare med?

På grunn av Hardcore Superstars lange konsert ble etterfølgende konserter tilsvarende forsinket denne fredag kvelden. Malmsten var satt opp klokka 23.45, men da var D-A-D ennå ikke ferdig. Andre artister ville ha ventet, siden scenene stod ved siden av hverandre, men ikke Malmsten. Han startet presis han, noe som gjorde at det ble en veldig lydkrasj mellom to ulike konserter dersom man ikke stod rett foran en av scenene.

Men det var et problem som fort gikk over. Malmsteens backingband var henvist til mørket langt bak på scenen, helt i skyggen og nesten usynlig for publikum. Resten av scenen var strålende opplyst, men kun for hovedpersonen selv, som løp, spratt og spradet rundt mens gitaren sprutet ut toner i et infernalsk tempo. Og her kommer mitt hovedproblem. Det hjelper ikke at Malmsteen trikser med gitaren, slenger den i lufta, snurrer den rundt halsen, og eller utfører alle triks i boka, og noen til. Det er grenser for hvor gøy det er å høre ham tyne toner ut av instrumentet sitt i det uendelige. Når store deler av en halvannen time lang konsert stort sett består i gitaronani og tekniske fiksfakserier blir det dønn kjedelig. Først etter tyve minutter kommer ei låt som det går an å sette tennene i, Seventh Sign. Her er keyboardisten vokalist, og selv om han har en knallgod stemme som passer til låta, er han totalt anonym. Malmsten selv synger også på noen låter, men han har rett og slett ingen god sangstemme, og flere enn meg lurte på hvorfor ikke keyboardisten heller kunne få den jobben alene.

Konserten ble altså aldri interessant. Teknisk imponerende ja, men totalt sjelløs. Publikum var stort, men det var egentlig kun de aller nærmest scenen som virket entusiastiske. Bakover i rekkene stod folk å så ut til å kjede seg, og stadig flere av dem som stod rundt meg et stykke bak forsvant. Noen anklager Malmsteen for å ha et alt for stort ego, og være høy på seg selv. Vel, jeg så en mann på scenen denne kvelden som passer til den beskrivelsen. Og at han i tillegg gjør jobben vanskelig for fotografene ved å nekte dem adgang til «pit’en» foran scena, gjør ikke inntrykket mitt av mannen bedre.

Det var blitt sent for både meg og fotografen, som hadde dratt rett på festivalen etter den lange kjøreturen fra Oslo, men vi måtte få med oss litt av siste artist for kvelden, Liv Sin, tidligere vokalist i bandet Sister Sin. Etter litt teknisk pludring på scena ble lysene senket, og showet startet for det ikke alt for store publikumet. Liv Sin kom inn kledt som en forførende diva fra et eller annet sted langt under oss. Hun har en kraftig stemme, som glefset og skrek ut sangene, og hele framtoningen hennes var svært dominerende på en sinnasexy måte. Hun hadde med seg dyktige musikere, men det var hun som dominerte showet. Det var tungt og tøft, men ikke alle låtene satt like bra følte jeg. Allikevel tommelen opp for en heftig avslutning på en lang og innholdsrik dag.

Lørdag

Var været litt ustabilt fredag, skulle det bli verre på lørdag. Etter en god natts søvn kom vi til festivalen i totida, og da høljeregnet det. Burgeren vi spiste dagen før var såpass god at vi bestemte oss for å gå for det samme igjen til lunsj. Litt besøk i ulike handelsboder ble det også tid til. Å søke tilflukt der var forøvrig nødvendig for ikke å bli søkk våt.

Men været lettet litt da Imperial State Electric ruslet rolig på scenen kvart over tre. Som tidligere frontmann i The Hellacopters ledet vokalist og gitarist Nicke Andersson bandet stødig inn i åpningslåta It Ain’t What You Think fra plata Honk Machine. Det var god trøkk, og publikum, som dessverre ikke var alt for stort, var med fra begynnelsen. Bandet virket trygge og selvsikre. På andrelåta Empire of Fire svingte det godt, og gitarist Nicke Andersson viste hva han er god for. Bandet så rett og slett ut til å kose seg, selv om skyene hang tungt over området. Faustian Bargains satt som et skudd, og selv om regnet begynte å komme igjen, la det ingen demper på publikum, som åpenbart likte det de ble servert. Alt i alt en stødig og god konsert.

Som sagt, regnet kom og gikk hele tiden denne dagen, og noen ganger måtte man bare søke tilflukt. Allikevel så folk ut til å kose seg. Det jeg liker med rockefestivaler generelt, ved siden av musikken selvsagt, er publikum. På Skogsröjet så vi folk i alle aldre, barn, unge og gamle, og i absolutt alle typer klær. Fra onepieces til vanlig olabukse og (band)t-skjorter, og sexy eller rimelige outrerte kostymer. Kom som du vil, liksom. Sånt er rett og slett herlig syns jeg.

Brått var det klart for veteranene i heavy metal-bandet Pretty Maids. Disse danskene har holdt det gående siden 1981, men har liksom aldri slått ordentlig igjennom til tross for å ha turnert med både Alice Cooper, Black Sabbath og Deep Purple. Men de var absolutt ikke glemt av publikumet denne dagen. De åpnet med en av sine nyere låter, Mother of All Lies, og med Kingmaker fra sisteplata hadde de publikum i sin hule hånd. Frontmannen Paul Christensen (eller Ronnie Atkins som han kaller seg i bandet) er en humoristisk fyr som ikke tar seg selv så seriøst, og fikk publikum til å le flere ganger mellom låtene. Musikalsk var dette veldig bra, men etter omlag 45 minutter åpnet slusene seg over oss, og undertegnede sammen med en del andre som ikke hadde regnponcho eller god regnhyre på seg måtte rett og slett søke tilflukt for ikke å bli gjennomvåt.

Regnet gav seg etter hvert, og det var tid for et av de mer berømte bandene på plakaten, amerikanske Ugly Kid Joe. Bandet kom sammen igjen for en del år siden etter å ha vært oppløst, og selv om de har sluppet et par plater etter reunionen var nok storhetstiden deres 90-tallet. Likevel, bandet i sin nåværende line up virket samspilte og trygge på scenen, ledet kledelig arrogant av sangeren Whitfield Crane. Publikum var stort, og lot seg villig dirigere av Crane til både synkrone armbevegelser og hopping. Det er alltid fascinerende å se hvor lett store folkemengder lar seg dirigere på denne måten. Bandets nåværende trommis Zac Morris var forøvrig morsom å se på der han dæljet løs på trommesettet som «The Animal» i Muppet Show. At publikum lot seg lede i fellesgymen var kanskje et resultat av Cranes autoritet fra scenen, men da bandet (selvsagt) spilte Cats in the Cradle var entusiasmen spontan og ektefølt. Imidlertid åpnet slusene seg over oss igjen da de satte i gang en cover av Ace of Spades, som om Lemmy der oppe ikke var helt fornøyd. Allikevel var dette en helt OK konsert for min del.

Jeg var på dette tidspunktet rimelig våt og kald, og droppet Backyard Babies for å få i meg varm kaffe under en teltduk. Men da Krokus kom på scenen måtte jeg få det med meg, dårlig vær eller ei. Disse sveitserne er jo for veteraner å regne siden de startet opp allerede i 1975, og var et av de mange banda jeg digget på 80-tallet. Hjertet frydet seg da jeg så dem stå der med tre gitarer og et voldsomt trøkk. Jeg var ikke den eneste, for det store publikumet elsket det de hørte fra første låt. Long Stick Goes Boom satt som et skudd, og vokalisten Marc Storace hadde fortsatt både stemme og bad-ass attityden intakt selv om han begynner å dra på åra. Bandet utgir musikk fortsatt, men selv om de spilte litt fra deres nyere plater var det ingen tvil om hva publikum satte mest pris på. Klassiske låter som Bedtime Radio, Screaming in the Night, Easy Rocker og coveren Rockin’in The Free World ble fremført med bravur og skapte godstemning, selv om værgudene virkelig slo seg vrange. Regnet høljet ned, og gresset foran scenen ble snart som en våt myr. Ja det var så ille at det var umulig å finne tørre områder å gå på til slutt, og undertegnede ble våt til skinnet mens jeg forbannet den dårlige regnjakken og de ikke særlig vanntette skoene jeg hadde på meg.

På dette tidspunktet var absolutt alt vått. Selv inne i presseteltet var det vått, og vi slet med å finne tørre steder å sitte eller plassere vesker og bager med PC’er og kamerautstyr. Ja, mobilen jeg noterte på var så våt at den slutta å fungere ei stund. Slike ting kan dessverre ikke arrangører gardere seg mot. Hele sørlige Sverige var jo preget av regn og flom den helga. En mager trøst var det at de som befant seg på Wacken Open Air i Tyskland samme helga hadde det mye verre, i følge meldinger vi fikk derfra.

Etter hvert lettet det litt, og The Darkness gjorde seg klare. Denne konserten gledet jeg meg til. Første gang jeg hørte dem var jeg litt sånn «Hva i svarte?», men så snart man blir vant med falsettstemmen til Justin Hawkins er det lett å sette pris på et band som har levert en rekke gode rockelåter opp igjennom åra. Humor er jo en viktig ting for bandet, og den samme Hawkins i kondomdress sviktet ikke der. Eller, jo. På den måten at det kanskje ble for mye av det gode. Hadde han droppet alle vitsene og tullet mellom låtene hadde konserten blitt veldig mye bedre. Noe var faktisk morsomt, og både jeg og publikum lo med, men vi kom primært for å høre musikk. The Darkness live er et fargerikt band med fett sceneshow som spiller thight og solid. De åpnet med Black Shuck fra debutplata, og fulgte opp med Growing on Me. Publikum var kalde og våte, og det tok litt tid før de begynte å henge ordentlig med. Men da Givin’ up kom, med ordene «fuck» lysende opp bak på scenen, løsnet stemningen for alvor, og bandet hadde hadde alle med seg på hiten One Way Ticket.

Ei helt ny låt, «Solid Gold», fra det kommende albumet var helt ok, men blir neppe en superhit for bandet. Bandet spilte mest fra sine første plater, folk hadde glemt regnet som fortsatte, hoppet og danset med, og da Hawkins satte seg på nakken til ei vakt med gitaren sin under Love on the Rocks With No Ice, og bevegde seg ut blant publikum, var det en av disse opplevelsene man av og til får på konserter som skaper ren magi.

Etterpå måtte vi få  litt varm mat og drikke i de kalde kroppene våre, før vi gjorde oss klare til det som i alle fall for meg skulle bli den største konsertopplevelsen denne festivalen, britiske Saxon.

I likhet med Krokus er Saxon veteraner. Dannet i 1977 holder også de fortsatt koken, stødig ledet av Biff Byford. Mannen er jo 66 år gammel, men i uniformen sin og med det lange, nesten hvite håret så han ut som en stolt saxisk konge der han valset rundt og poserte selvsikkert på scenen. Backet av et erfarent og svært stødig band åpnet de ballet med låta Battering Ram fra deres foreløpig siste plate som kom i 2015. Det føltes som om absolutt alle på festivalen stod foran scenen denne kvelden, og stemninga var upåklagelig fra start. Dette var tydeligvis noe flere enn jeg hadde gledet seg til. Omkranset av et fett lysshow og noe pyro kjørte bandet på videre med Let Me Feel Your Power som med sine lynende gitarriff flerret over festivalen. Sacrifice hadde hadde kanskje den feteste kombinasjonen av lys og pyro jeg har sett på lenge. Deretter kom klassikere som Power and The Glory, Solid Ball of Rock, And The Bands Played On, og med 747 lød allsangen. Resten av konserten ble en parademarsj av klassiske Saxonlåter, før de avsluttet med Wheels of Steel, Crusader og Denim and Leather. Bandet oste av spilleglede fra begynnelse til slutt. Dette smittet selvsagt over på oss som hørte på, og det var som om værgudene også likte det de hørte.

Etter en våt og kald dag var det deilig å få en slik perfekt avslutning på en festival som forøvrig hadde vært svært bra, regnet til tross. Helt til slutt spilte Sonata Arctica fra den minste scenen. Her må jeg være ærlig og innrømme at de spiller en type power metal som over hode ikke appellerer til meg. De fleste av festivaldeltakerne var begynt å dra, og det var ikke en veldig stor mengde tilskuere som hørte på, men bandet har selvsagt sine fans som så ut til å like det de hørte. Tredjelåta Full Moon fikk i alle fall fram allsangen blant dem, men da hadde fotografen fått bildene sine. Vi var begge våte, kalde og trøtte, og bestemte oss for å dra.

For å oppsummere: Skogsröjet var en veldig positiv opplevelse, til tross for voldsomt regn på lørdag. Ikke uoverkommelig langt fra Oslo, passe liten til at det var lett å få oversikt, men samtidig stor nok til at den drar gode band. En vennlig og avslappet atmosfære blant både frivillige, sikkerhetsvakter og publikum dro også opp. Årets festival hadde ca 7500 besøkende innom både fredag og lørdag, og i etterkant opplyste politiet at det heller ikke i år var var noe bråk eller lovbrudd, som andre festivaler dessverre kan oppleve. Så jeg og fotografen bestemte oss for å dra tilbake neste år også. Sørger festivalen for ikke bare å booke gode band, men også sol hele helga, blir alt helt perfekt.

 

Tekst: Torbjørn Lien

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Skogsröjet online – Skogsröjet Facebook

 

Megadeth @ Sentrum Scene

Megadeth + Metal Church
Sentrum Scene, Oslo
01.08.2017

 

En unik begivenhet fant sted på Sentrum Scene denne tirsdagskvelden. Megadeth sier du? Nei,  selveste Metal Church var invitert som special guests for Megadeth. Et signifikant band og pionerer innen thrash og heavy metal gjennom 80-tallet, og en inspirasjonskilde også for selveste Dave Mustaine.

Med det eneste gjenværende originalmedlemmet, Kurdt Vanderhoof, i spissen fyrte Metal Church (9/10) løs med klassikeren Fake Healer. Lyden satt som en kule, og sjelden har jeg opplevd at “supportbandet” har hatt så god lyd. I tillegg var Mike Howe i kanonslag og leverte foruten en  sprudlende sceneopptreden en strålende vokalprestasjon. Rosinen i den berømte pølsa ble for min del nyervervelsen – og ikke ukjente – Stet Howland (tidligere W.A.S.P) der han imponerte stort bak trommesettet. Selv om ingenting slår originalbesetningen, tilførte han låtene noe nytt, og jeg er rimelig sikker på at også Kirk Arrington ville latt seg imponere over arvtageren sin denne kvelden.

Settet kunne med fordel ha vært dobbelt så langt. Knappe sju låter var altfor, altfor lite. Og jeg regner med at de fleste i likhet med undertegnede savnet en låt eller ti, selv om de heldigvis fant plass til kremlåter som In Mourning, Start the Fire, Badlands og Beyond the Black. Hadde de i tillegg dratt på med Gods of Wrath, Metal Church og Ton of Bricks hadde toppscoren vært et faktum.

Så var det omsider klart for Megadeth (7,5/10). Og spenningsmomentet var – som nær sagt alltid – om Dave Mustaine hadde dagen eller ikke. Det startet langt fra overbevisende med Hangar 18 hvor både vokalen og lyden generelt var helt krise. Ja, det låt rett og slett helt for jævlig. Heldigvis tok lydmannen tidlig affære og lydbildet rettet seg betraktelig, selv om det ikke ble optimalt. Settlista bestod av kjente og kjære klassikere, men også flere låter fra et av fjorårets beste album, Dystopia. Og det var her nykommerne Kiko Loureiro og Dirk Verbeuren leverte best. Ingen tvil om at førstnevnte er en formidabel gitarist, og Loureiro imponerte med sin eminente teknikk, men mangler litt råskap og sjel i spillestilen. Verbeuren hadde dessverre åpenbare problemer med å fylle skoene etter Nick Menza, og rotet det kraftig til på Symphony of Destruction med altfor mye teknisk fjas. Jeg skjønner godt at Verbeuren vil spille sin egen stil, men enkelte låter kødder du ikke med.

Gode, gamle Dave Ellefson var kveldens høydepunkt der han stødig loset oss gjennom samtlige låter uten et eneste feiltrinn. Ingen tvil om at han er limet i Megadeth, og det er en sann glede å se en musiker som oser av spilleglede et helt sett igjennom og med et konstant smil om munnen. Mustaine myknet også opp etterhvert, og under siste halvdel av settet så det faktisk ut som om han hadde det gøy.

De fleste som har sett Megadeth flere ganger tidligere vil nok kunne skrive under på at de har sett de både bedre og dårligere. Og surmuling om at Mustaine bytter ut bandmedlemmer oftere enn andre bytter undertøy, er uunngåelig. Han gjør som han vil, og har gjort det siden 1983. Men viktigst av alt var det ingen tvil om at majoriteten av de fremmøtte hadde en storveis konsertopplevelse. Stemningen var upåklagelig, og publikum skal nok ha mye av æren for at Mustaine omsider dro på smilebåndet og dro i havn en godkjent opptreden som fort kunne ha endt i en selsom opplevelse med en pottesur Mustaine….

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=9534]

 

Elder @ Blå

Elder + Child
Blå, Oslo
21. juli, 2017

 

Etter en rolig konsertsommer starter sesongen på Blå med trekløveret King Buffalo, Child og Elder, som er mer enn villig til å gi jernet på denne varme fredagskvelden. Metallhuene i Oslo lar seg ikke be to ganger, og fyller lokalet i svart.

Jeg rekker akkurat ikke å få med meg King Buffalo, men ifølge ryktene gjorde de en respektabel innsats som kveldens første oppvarming. Idet klokka bikker 21.00 er det åpne betonglokalet fullt av folk. Det er kanskje ikke så rart med tanke på hvilken ukedag denne begivenheten befant seg på.


Bilde: Child. Foto: Pål Bellis

Neste band ut er den australske trioen under navnet Child (8/10). Deres musikalske verden startet for over 40 år siden, selv om trioen i vår virkelige verden startet så sent som i 2012. Hardrock blandes med litt blues med progressive tendenser. Allerede fra første sekund er dette forfriskende fett.

Dempet belysning i lillanyanser hjelper også på å skape den groovy 70-tallsstemningen vi befinner oss i. Opptredenen i seg selv virker veldig uanstrengt og gjør lytterjobben ekstra behagelig for meg og resten av salen. Klinkeklar lyd fra anleggene er også med på å styrke det gode førstegangsinntrykket jeg fikk av bandet.

Energinivået til gutta er vel sånn midt på treet, men jeg forventet ærlig talt ikke noe fyrverkeri til denne type sjanger heller. De treffer derimot spikeren på hodet som oppvarmingsband før hovedakten går på. De avslutter det hele med en saftig gitarsolo og en klassisk «see you soon» – det håper jeg på, i hvert fall!

Red Fang spilles i bakgrunnen mens det rigges opp til kveldens store underholdning. Mye skal gå galt dersom dette live-maskineriet skal feile. Elder (10/10) viste seg å være et sjeldent rutinert konsertfenomen sist de var på Oslo-besøk, så jeg undres naturlig nok på om de gjør full nytte av dette på denne fredagen også.


Bilde: Elder. Foto: Pål Bellis

De går på presist 21.45 og jeg merker umiddelbart at lyden er noe mer grøtete enn oppvarmingen, men det kan nok skyldes min nye «front-and-center»-plassering. Bak bandet spilles det en sammensetning av meget spesielle videoer: Alt fra kaleidoskopiske bilder til is og flammer rundt en spinnende trone. Veldig random. Etter ti minutter fader Compendium ut i roligere partier før den bygger seg opp igjen og avslutter. Blå er på dette tidspunktet stappfullt (og meget varmt). De gangene jeg ser meg rundt om i salen er det alltid en neve å se i været, og det ser ut som absolutt alle nyter det som blir levert.

Neste låt ut er stort sett instrumental, med en liten dose ørkenstoner. Selv om dette nummeret er noe roligere og kortere enn andre vi har fått servert så langt, er det fremdeles nok futt i til å vedlikeholde publikums interesse. Sanctuary har futtet til Think Lizzy og råheten til Red Fang. De holder fremdeles koken på scenen mot konsertslutt, men folkemassen blir noe redusert. Jeg mistenker at varmen kan være den store årsaken til nettopp dette. Siste låt ut er gode, gamle Gemini, som får massiv respons fra salen. «We want more» ropes det i et par minutter før bandet dukker opp igjen til en absolutt siste sving. Woho! For et band. For en kveld. Både band og tilskuere kunne dra svette og glade fra Blå denne fredagen.

[espro-slider id=9477]

[espro-slider id=9478]

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

Alice Cooper @ Sentrum Scene

Alice Cooper
Sentrum Scene, Oslo
24-07.2017

 

Mesteren viste Oslopublikummet hvordan det skal gjøres!

Bare for å ha sagt det med en gang: herregud som undertegnede kommer til å savne Alice Cooper (8,5/10) den dagen han legger inn årene, enten det er frivillig eller ufrivillig. Riktignok har jeg sett han både gjøre et bedre sceneshow, og en bedre setliste tidligere, men det er ikke mange andre band jeg har sett som slår det herr Furnier & Co. leverte på Sentrum Scene på mandag. Egentlig så blir karakteren han får ut fra en egen Alice-skala hvor det kun er den høye lista han selv har lagt som gjør at han ikke får høyeste poengsum. Sammenlignet med de fleste andre så er han vel egentlig oppe og snuser på tieren.

Showet begynte med tittellåten fra det albumet som vel er det eneste vellykkede av de gangene Alice har leflet med trendhopping, nemlig Brutal Planet. En tung og dyster affære, med et fett riff og herlig driv, og en meget passende åpningslåt. Paraden fortsatte med klassikerne No More Mr. Nice Guy og Under My Wheels, før vi tok en sving innom 90-tallet og ble Lost in America. Så kom kveldens første skruball i form av Pain, fra et av de mindre anerkjente albumene fra begynnelsen av 80-tallet, Flush the Fashion. Låten er riktignok en av de bedre fra albumet, men siden albumet i seg selv er et av de svakeste i katalogen, så er det adskillig mange andre låter jeg heller ville hørt. Men, han skal ha for at han i alle fall tar med noen rariteter her og der, og ikke bare kjører det samme settet hver eneste gang. For noen andre kan det jo godt være at dette var høydepunktet med hele kvelden.

He’s Back (The Man Behind the Mask) er en låt som fungerer ufattelig mye bedre som en gitardrevet liveversjon enn den gitarløse albumversjonen, og så var også tilfellet denne kvelden. Etter Billion Dollar Babies, komplett med utdeling av sverdspiddede Alice-dollars, var det tid for kveldens andre skruball, nemlig The World Needs Guts. Skjønt den har vært mer eller mindre fast på setlista det siste drøye året, men da den ble hentet inn igjen var det første gangen siden 1987 at man igjen kunne oppleve den live, og den fungerer fint den. Da Orianthi tok gitaren sin og forlot Alice sitt band i 2014, hentet han inn den tidligere The Iron Maidens-gitaristen Nita Strauss til å fylle rollen, og Woman of Mass Destraction fungerte på sett og vis som en slags intro for hennes gitarsolo. Strauss kan sitt håndverk og er både høyt og lavt konserten gjennom, og stilen hennes passer kanskje enda bedre inn i bandet enn Orianthis litt mer statiske sceneopptreden.

Etter en obligatorisk Poison var det tid for et av kveldens største høydepunkter i form av den herlig absurde Halo of Flies. En låt som går fra stjålne Sound of Music-melodier det ene øyeblikket til spanskinspirerte rytmer det neste, og denne gangen også med et litt utvidet bass- og trommesoloparti. Feed My Frankensteinfulgte så, og dette var egentlig den første gangen i løpet av konserten hvor vi ble presentert noe særlig sceneshow, og da selvsagt i form av en gigantisk Frankenstein-Alice. Etter Cold Ethyl dukket også kona, Sheryl, opp kledd likt som Ethyl-dukken Alice slang rundt under forrige låt. Det var da hitballaden Only Women Bleed som stod for tur, og om man er imponert over Alice sin gode form, så er det bare å ta av seg hatten for Sheryl. Det var i alle fall ikke mye som tydet på at hun er en dame som runder 60 i år, der hun stående strakk det ene benet over hodet til husbonden, og ellers danset rundt på scenen som om hun skulle vært 40 år yngre.

Alice er i disse dager også aktuell med sitt første album på seks år, Paranormal, og fra nyskapningen ble vi servert en liten smakebit i form av singelen Paranoic Personality. Låta har ligget på YouTube en stund allerede, og fikk god mottagelse selv om den store allsangen naturlig nok uteble. Så var det tid for kveldens andre store høydepunkt, nemlig suiten bestående av det som kanskje er den ultimate Alice Cooper-låta: Ballad of Dwight Fry, Killer og I Love the Dead. Før Ballad dukket som vanlig Sheryl opp igjen som Nurse Rozetta og sørget for å få iført Alice den hvite tvangstrøyen. Og alle som har overvært en Alice-konsert, eller sett en på skjermen, vet jo at han klarer å komme seg løs, kveler Nurse Rozetta, og blir følgelig plassert i giljotinen hvor hodet forsvinner under Killer. Dernest er det publikums tur til å fungere som forsangere under I Love the Dead. Denne delen har vel nærmest vært uendret de siste 20 årene, men den fungerer fortsatt som en strålende oppvisning i hvordan et sceneshow skal gjøres.

Men, halshugging til tross, Alice er jo selvsagt ikke død og entrer scenen (om enn noe mindre storslagent denne gangen) til sin første hitsingel I’m Eighteen. Etter en liten pause kommer også en av tidenes avslutningslåter School’s Out, med det som nå har blitt en standard del av låten, nemlig refrenget fra Another Brick in the Wall Part II. Og da konfettien hadde lagt seg var det et særdeles fornøyd publikum som trampeklappet et særdeles samspilt band av scenen. Et publikum som var et av de mest høylytte jeg har bevitnet på lengre tid. Sentrum Scene var som seg hør og bør utsolgt denne mandagen, og jeg har vondt for å tro at man trenger så mange hender for å telle de av de 1750 til stede som var misfornøyde. Vi tar gjerne en runde til neste år også Vincent!

Kveldens settliste finner du her.

Galleri:

[espro-slider id=9454]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Uriah Heep @ Rockefeller

Uriah Heep
Rockefeller, Oslo
15.07.2017

Bandet som en gang ble kalt for “fattigmanns Deep Purple” beriket Oslopublikummet med en håndfull rockeklassikere og en spilleglede man sjelden har sett maken til.

Uttrykket Norgesvenn er loslitt som få, men når et band har gjort over 60 konserter i vårt langstrakte land, og kommet på besøk nærmest hvert år siden 1974, så er det få andre det kan passe bedre å bruke det om enn Uriah Heep (7,5/10). Lørdagens Oslobesøk startet med en av de virkelig gode gamle, nemlig åpningslåten fra debutalbumet …Very ‘Eavy…Very ‘Umble, Gypsy. Og det er lett å forstå at bandet liker seg her i landet, for mottakelsen fra et mer eller mindre fullsatt Rockefeller var av det positivt høylytte slaget. Bandet fulgte opp i samme spor med flere klassikere, og vi fikk Look at Yourself, Shadows of Grief og Sunrise på rekke og rad, og vokalist Bernie Shaw viste at han så absolutt ikke er noen has-been. Stemmen hans låter fortsatt kanon, og i samme gate bør det nevnes at harmoniene og backingvokalen fra resten av bandet også satt som et skudd.

The Law fra deres siste album, Outsider, var første nye låt ut, og ble også tatt godt imot, selv om allsangen stilnet litt, og nok ikke alle var like kjent med materialet. Dette tok seg raskt opp under neste låt, Stealin’, der Shaw guidet publikum gjennom kveldens første virkelig store allsangøyeblikk. En ting som også slo undertegnede omtrent på dette punktet var at det er sjelden man ser et band som virker i så godt humør som gutta i Heep. Både gitarist Mick Box og Shaw var nærmest to eneste store smil hele kvelden, mens organist Phil Lanzon og nykommeren på bass, Davey Rimmer, virket å ha funnet tonen godt der de stadig køddet med hverandre ute på sin kant av scenen.

Selv om Shaw fortsatt blir regnet som “han nye” (han og Lanzon ble med i 1986), så har virker han å ha fått et eierskap til låtene, og har også gjort de til sine egne, og når han introduserte neste låt ut, The Magician’s Birthday, så fortalte han historien bak låten som om han selv var med i bandet allerede I 1972. Bandet benyttet også sjansen til å legge inn et ekstra langt “happy birthday”-parti i sangen til en publikummer som feiret bursdagen sin på Rockefeller denne kvelden. Etterpå kom også det faste solopartiet hvor Mick Box, sammen med trommis Russell Gilbrook, fikk leke litt alene på scenen. Et lurt grep da både en gitarsolo alene, og en trommesolo alene har en tendens til å bli noen store gjesp, og selv om Gilbrook kanskje bikker litt mer mot metal-siden enn hva som hadde vært helt optimalt for Heep sitt lydbilde, så viser han at han er en knakende god trommis og tilfører i alle fall bandet en viss vitalitet.

Bandet har stort sett alltid vært flinke til å blande de gamle hitene med nyere materiale, og denne gangen var det tre nyere låter i settet, hvor andremann ut også var den andre fra Outsider, nemlig One Minute, som ble etterfulgt av Between Two Worlds fra 1998. Gode låter begge to, men heller ikke disse fikk samme responsen fra publikum som låtene fra 70-tallet. Samtidig annonserte Shaw fra scenen at et nytt album er på trappene, og det er godt å vite at bandet i alle fall fortsatt er lystne på å lage ny musikk, og at de ikke faller til å bli et rent nostalgiband, noe som hadde vært veldig lett. Og skal det være noe vits i å lage nye låter, så må de jo også spilles.

Nostalgi ble det derimot i haugevis under konsertens tre siste låter: først ut var den episke, flotte July Morning, før allsang-sangen over alle allsang-sanger Lady In Black. Det er noe magisk med ah-ah-ah-partiet i denne låta som aldri slutter å imponere, og det løfter taket ved hver eneste anledning, så også denne kvelden. Etter en kortere pause kom de tilbake for én siste låt, og de aller fleste var nok klar over at det var Easy Livin’ som stod for tur. En perfekt avslutning på meget trivelig aften. Med 26 album på samvittigheten var kanskje setlisten på 12 låter litt i korteste laget, men med den spillegleden bandet viser så får de heller være unnskyldt det. Og med et nytt album på lur så er det nok ikke lenge til de er tilbake igjen heller, og velkommen skal de være.

 

Kveldens setliste

Galleri:

[espro-slider id=9413]

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Coheed and Cambria @ Rockefeller

Coheed and Cambria
Rockefeller, Oslo
06.06.2017

 

Det svenske indie rock bandet Francobollo (3/10) hadde fått æren av å kjøre oppvarmingsøkta denne kvelden, og for undertegnedes del kunne de like gjerne latt være. Mulig de klarte å sjarmere noen med sine intense og småsure gitarer og hysteriske vokalpartier, men det var fullstendig blottet for originalitet. Rett og slett meningsløs indie rock som det går hundre av på dusinet. Joda de kunne jo forsåvidt traktere instrumentene sine, men skal du herme etter legendariske band som Sonic Youth og Pavement bør du jaggu i det minste gjøre det ordentlig! Hjelper fint lite å hoppe rundt på scenen som kaniner. Synd jeg ikke hadde gulrøtter på innerlomma, mulig det kunne ha fått de av scenen litt kjappere…

Etter en heller begredelig start var det endelig klart for Coheed and Cambria(8/10) som skulle fremføre sitt mest kjente konseptalbum og mesterverk fra 2005 Good Apollo, I`m Burning Star IV,Volume One: From Fear Through the Eyes of Madness, i sin helhet. Rett og slett en begivenhet som ikke man burde gå glipp av. Da tonene av nydelige Always & Never fylte Rockefeller var det liten tvil om at Claudio Sanchez var i slaget. Ikke er han bare en strålende vokalist, men også en fremragende gitarist. Nesten litt synd at klimakset allerede måtte komme på neste låt, Welcome Home, bandets desidert mest kjente og episke låt. En maktdemonstrasjon i storslått moderne progressiv rock som ene og alene var verdt turen. Heldigvis var det selvsagt mer godsaker i vente og spesielt Crossing the Frame, Wake Up, The Suffering og The Willing Well II: From Fear Through the Eyes of Madness var en sann fryd å være vitne til. Festlig var det også å få låta Island fra deres siste og glimrende album,The Color Before the Sun, som et av ekstranumrene.

Sanchez & Co leverte en særdeles stødig forestilling og selv om stemningen ikke stod i taket på et halvfullt Rockefeller denne kvelden var det ingen tvil om at de fremmøtte var mer enn fornøyde.  Men det er både synd og merkelig at et band som en rekke ganger har klart å komme seg inn på Billboard top 10 ikke skal klare å fylle Rockefeller. Selv om bandet i mange sammenhenger beskrives som et småsært progband og fenomen som tilbes av Star Wars og fantasy tilhengere, kan undertegnede som ikke er noen av delene skrive under på at Coheed and Cambria er et fremragende progband som bør oppleves live. Ingen tvil med andre ord om at de som ikke befant seg på Rockefeller denne kvelden gikk glipp av en storveis opplevelse.

 

Tekst: Pål J. Silihagen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

Devin Townsend Project @ Sentrum Scene

Devin Townsend Project
Sentrum Scene, Oslo
26.02.2017

 

Nerdenes Hevn, Den Gale Vitenskapsmann, Galskapens Mester; de populærhistoriske sammenligningene står i kø når man snakker om mannen som sammen med sitt bandprosjekt inntok Sentrum Scene på søndag.

En skal også holde tungen rett i munnen for å følge med på hvilket av mannens mange alias som de forskjellige låtene er gitt ut under; Devin Townsend, Devin Townsend Project, Devin Townsend Band, Ocean Machine, Strapping Young Lad og Punky Brüster for å nevne noen. Men live opereres det i disse dager hovedsakelig under ett navn: Devin Townsend Project (8,5/10). Ballet ble åpnet med den passende titulerte Rejoice fra første delen av Z²-skiva, og allerede mellom denne og Night fra Biomech, smalt den første kommentaren fra Devin «Alle sammen kommer, utenom oss!»

Faktisk kan bare det å følge med på Devins mange krumspring, grimaser og småfakter være en helaften i seg selv. Det er med en selvironi få forunt at han stryker seg over sin blanke isse som om han skulle vært Fabio i møte med en stor metallvifte, eller når han bokstavelig talt runker gitaren, etc. etc. De fleste av disse utenommusikalske øyeblikkene er stort sett hysterisk festlige, men klarer allikevel å komme i bakgrunnen for musikken. For det er det rent musikalske som virkelig er det imponerende med Devin Townsend Project, med vekt på Project. For det er ikke bare Devin selv som imponerer. Ryan van Poederooyen gjør ting på trommene som de aller fleste ikke kan de tekniske uttrykkene for engang, og Dave Young er en minst like habil gitarist som Townsend selv.

Da de så dro i gang kveldens første nye låt, Stormbending, hadde bandet for lengst publikum i sin hule hånd, og i tospann med Failure var dette faktisk de eneste nye låtene før kveldens aller siste sang. Back Where We Belong ble dermed starten på en parademarsj av låter plukket fra det siste tiåret. Allikevel var nok fraværet av Strapping Young Lad-låter en ting som flere bet seg merke i. Men, Ziltoid-dukkene fikk luftet seg ettertrykkelig allikevel under låter som Planet of the Apes, Ziltoid Goes Home og Supercrush! Sistnevnte fikk også frem allsangen i Sentrum Scene-publikummet før militante March of the Poozers sendte dem ut i et mylder av pumpende never og headbanging. Siste låt i det opprinnelige settet dukket først opp på Townsends soloalbum Physicist tilbake i 2000, men det er den majestetiske versjonen fra Epicloud i 2012, som igjen er basert på liveversjonen spilt i mellomtiden, som virkelig står fansens hjerter nære. Og forståelig er det, for bedre eksempel på Townsends massive lydvegg enn Kingdom skal man grave godt etter.

Etter en kjapp, og velfortjent, pust i bakken kom Devin tilbake alene med en akustisk gitar, men før han fikk sagt noe som helst var det en Burger King-pappkrone, som ble kastet opp på scenen, som fanget oppmerksomheten hans. I et forsøk på å tilpasse den til hans eget hode ble den noe ødelagt, og han nektet å starte låten før en tekniker hadde fått teipet de nødvendige delene. Med kronen på plass dro han så i gang kveldens store allsang med den nydelige Ih-Ah!, eller Scorpions-låta som han selv kaller den. Så sluttet resten av bandet seg til og de kjørte en av de låtene som kanskje utmerker seg mest fra Transcendence, nemlig den snaue ti minutter lange Higher. Både bandet og hovedpersonen selv hadde da imponert publikum i nesten to timer, og spesielt vokalen til Townsend kommer til å resonere i veggene på Sentrum Scene i flere uker fremover. Om det skal være noe å trekke for, må det være at litt for mye av denne lydveggen er ferdiginnspilt, og en kunne heller ønsket at bandet eller et par korister hadde erstattet noe av lyden på boks, men dette er jo strengt tatt gammelt nytt og noe man egentlig allerede har akseptert. Så får man heller håpe at Anneke van Giersbergen kanskje har tid og mulighet til å være med ved neste besøk.

Helt til slutt må det også legges til at undertegnede dessverre ikke fikk med seg forbandene Leprous og Between The Buried And Me. Men ifølge rapportene hadde visstnok også disse levert til de grader denne kvelden og bidratt godt til at publikum virkelig var varmet opp til Devin inntok scenen. De fortjener således også hederlig omtale, og var i følge jungeltelegrafen viktige bidragsytere til det som for mange var en helaften fra Leprous’ aller første til Devins aller siste tone.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Devin Townsend Project Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017, Transcendence

 

Dream Theater @ Oslo Spektrum

Dream Theater
Oslo Spektrum
25.02.2017

 

Få, om noen progband har i nyere tid revolusjonert den progressive metalen i like stor grad som Dream Theater, og 25-år gamle Images & Words er for mange den hellige gral innen moderne progmetal. Utsolgte hus i Trondheim, Kristiansand og Stavanger skulle være bevis nok for at Berklee-kvintetten fortsatt har en lojal og ihuga norsk fanskare.

Naturlig nok bar Oslo Spektrum preg av dette publikumsmessig, da mange fans denne gangen slapp å kaste seg på tog eller fly for å få med seg Dream Theater (7,5/10) sin jubileumsturné, Images, Words & Beyond. Det var kun et halvfullt Spektrum som møtte bandet da de entret scenen. Det til tross, kvelden skulle by på mange oppturer med et band i storform, men også noen nedturer som ene og alene skyldtes James LaBrie.

Kvelden startet lovende med knallharde Dark Eternal Night fra Systematic Chaos, og lydmessig satt det – som nær sagt alltid med Dream Theater – perfekt. Men så kom LaBrie og ga uttrykket tryne på hoppkanten en ny dimensjon. Riktignok hadde LaBrie komplikasjoner med stemmen, noe enhver kunne høre fra første strofe, med mindre de var totalt tonedøve. Og det var nær sagt overflødig at han selv kommenterte det etter en liten stund. Med en allerede falmende stemme var det katastrofalt med rusk (sykdom) i LaBrie-maskineriet. Så valget var enkelt for min del resten av kvelden: Filtrere ut LaBrie som nesten ikke traff en eneste tone. Han skal ha for forsøket, men denne kvelden burde vokalen ha blitt lagt så lavt som mulig i miksen.

Men over til det som virkelig var bra. Vi fikk servert blandet drops i første sett, hvorav spesielt Hell’s Kitchen fra Falling Into Infinity var et gledelig gjenhør. En fantastisk låt der Petrucci virkelig glitret og nesten fikk tårekanalene til å åpne seg, og det var før Images & Words-settet var i gang. Låtene The Gift of Music, Our New World, As I Am og Breaking All Illusions satt også bra, men dette var bare lett oppvarming og nesten et uutholdelig forspill til det som vi alle ventet på: Images & Words i sin helhet.

Da tonene av Pull Me Under traff øregangene, ble i alle fall undertegnede kastet 24 år tilbake i tid hvor Rockefeller var åstedet for en skjellsettende musikalsk opplevelse, og starten på et lidenskapelig forhold til Dream Theater. Gullkornene kom på rekke og rad, og det er meningsløst å trekke frem enkeltlåter fra Images & Words. Hele skiva er et mesterverk som bandet fremførte med glans denne kvelden. Spesielt gledelig var det at Mangini til de grader fylte stolen etter Portnoy på samtlige låter, riktignok med sin signatur, men det låt fantastisk bra. Den som våger å påstå noe annet kan ta en trommestikke og putte den der sola aldri skinner.

Petrucci, Rudess og Myung, vel – hva kan man si? Synkroniserte og imponerende teknisk som alltid.Så var det vokalen. Og for de som valgte eller ikke klarte å luke ut en LaBrie på bærtur denne kvelden, ble det antagelig en heller skuffende affære, dessverre. Det får så være, men det er selvfølgelig trist å observere at enkelte står og hånler av LaBrie som virkelig prøvde og prøvde, men ikke fikk det til. Så til dere, gå inn på Internett – hvis dere klarer å skru på PCen riktignok – søk opp Images & Words: Live in Tokyo og skam dere. Respektløst å stå og knise av mannen som har vært en viktig del av bandet og soundet siden 1990, selv om stemmen hans denne kvelden virkelig var katastrofalt dårlig. Men han traff heldigvis tonene på vakre Wait for Sleep.

Det siste settet gikk så altfor fort unna, og de kunne gjerne ha spilt hele Images & Words flere ganger for min del. Jeg skulle ha stått på Spektrums harde betonggulv til jeg hadde blitt båret ut med tvang eller besvimt som følge av en overdose musikalsk nytelse. Men alle god ting har som kjent en slutt, og når slutten kommer i form av euforiske Change of Seasons som ekstranummer, ja, da er det nesten vanskelig å unngå at øyet blir litt vått.

For de av oss som klarte å overhøre LaBrie sine desperate forsøk på å treffe tonene var det nok en kveld med uovertruffen teknisk eleganse fra et band som alltid er profesjonelle til fingerspissene, og at kvartetten som sådan leverte varene er det ingen tvil om. Denne kvelden var på ingen måte i nærheten av bandets første opptreden her til lands med Image & Words som rykende fersk bagasje, men det var utvilsomt en positiv opplevelse å høre den hellige gral i sin helhet, til tross for at helhetsinntrykket ble dratt ned av LaBrie som definitivt ikke hadde dagen.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth SporsheimTerje Dokken

 

Galleri Kenneth:

[espro-slider id=8165]

Galleri Terje:

[espro-slider id=8189]

 

Dream Theater Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, Images, Words & Beyond 25th Anniversary Tour

 

Kreator @ Rockefeller

Kreator/Sepultura/Soilwork/Aborted
Rockefeller, Oslo
07.02.2017

 

Det var duket for en metalbonanza av de sjeldne på Rockefeller denne iskalde tirsdagskvelden. Eller hva skal man si til Kreator, Sepultura, Soilwork og Aborted på én og samme kveld? En line-up som kan få fråden til å stå i munnen. Rockefeller var fylt med metalhungrige publikummere i alle aldre, og som tilsynelatende var mer enn klare for å få fylt opp øregangene med mengder av metal. Metal Hammer Norway var selvfølgelig tilstede for å få med seg denne begivenheten.

Aborted

Først ute var belgiske Aborted (7/10) som umiddelbart tok et allerede nesten fullsatt konsertlokale med storm med sin cocktail av death metal og grindcore. Med vokalist Sven “Svencho” de Caluwe i spissen, leverte bandet en kort, men godt over middels opptreden til tross for tidvis ullen lyd. Likevel, tendenser til moshing var et godt tegn og ga en liten pekepinn på hva som var i vente.

Soilwork-2

Så var det klart for svenske Soilwork (7,5/10), og Bjørn “Speed” Strid var virkelig i slaget denne kvelden. Han er en allsidig vokalist og dyktig frontfigur, og når han i tillegg skrur på sjarmoffensiven – ja, da blir liv i salen. Stemningen tok virkelig av under Bastard Chain og utagerende moshing var et helt tydelig tilsvar til svenskene på at de leverte varene. En anelse bedre lyd enn under Aborted gjorde også opplevelsen et hakk hvassere. Selv om undertegnede rent personlig synes Soilwork faller mellom litt for mange stoler genremessig, så var det ingen tvil om at settet de leverte både var av høy kvalitet og falt i smak hos fansen. Og det er tross alt det viktigste.

Sepultura

Endelig var det klart for Sepultura (7,5/10) eller rettere sagt det som er restene av bandet. Det begynner å bli noen år siden den klassiske besetningen med Cavalera-brødrene i spissen “voldtok” microanlegget og fikk strietapeten til å gå opp i liminga på gutterommet. Nok om det. Paulo Jr. og Andreas Kisser lever i beste velgående, men når sant skal sies så var det nok trommeslager, Eloy Casagrande, som stakk av med publikumsprisen. Han hevet en eller så middels opptreden med imponerende kraft og teknikk, og ikke minst underholdningsfaktor. Vi fikk servert noen gamle klassikere, men også låter fra siste skiva Machine Messiah, hvorav Phantom Self og Resistant Parasites låt meget bra i liveformatet. Men selvsagt var det låter som Inner Self og Desperate Cry som virkelig fikk murveggene på Rockefeller til å dirre, og da Roots Bloody Roots avsluttet settet var flesteparten av de fremmøtte gjennomvåte av svette etter utagerende moshing. Jeg observerte til og med et par stykker i v-genser av det mer eksklusive slaget som dristet seg til å headbange, så ja, det var topp stemning.

Sepultura 2

Var det mer krutt i publikum etter tre knallharde økter? Joda, da Kreator (8,5/10) entret scenen var det ingen tvil om hvem som var kveldens hovedattraksjon. Til stormende jubel dro Mille Petrozza i gang showet, og ble møtt med en vegg av testosteron – og en liten dose østrogen også, faktisk.

Kreator-6

Naturlig nok dro Kreator flere nye låter fra det siste glimrende albumet, Gods of Violence. Ingen tvil om at Satan Is Real, Fallen Brother og ikke minst Hail to the Hoards fra nevnte album falt i smak hos publikum. Men det er de gamle klassikerne vi vil ha, og de kom til dels.

Kreator 2

Det er forståelig at det nye albumet skal promoteres, og det meste er tilgitt når Kreator finner plass til blant annet klassikerne People of the Lie og Extreme Aggression. Klimakset ble imidlertid nådd da Mille Petrozza oppfordret til “wall of death”, en utfordring mange tok på strak arm etter iherdig moshing kvelden igjennom, og eimen av brunst og svette fylte Rockefeller til bristepunktet.

Kreator-14

Heldigvis holdt den eldre garde seg klokelig unna, antagelig smertelig klar over potensiell fare for et pinlig lårhalsbrudd (undertegnede inkludert), og de involverte av yngre årgang kom seg unna med livet og lemmer (tilsynelatende) i behold. Uten tvil kveldens vakreste og mest underholdende innslag, og jeg er rimelig sikker på at de fleste over middagshøyden fikk en aldri så liten nostalgisk minnetripp.

Alt i alt leverte Kreator et formidabelt sett og selvfølgelig hadde de med seg pyro- og konfettikanoner også. Hva mer kan man forlange da?

 

Kreator:

[espro-slider id=8037]

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Bring Me The Horizon @ Sentrum Scene

Bring Me The Horizon/While She Sleeps/Basement
Sentrum Scene, Oslo
26.11.2016



Siste kveld for Bring Me The Horizon på deres Europaturné, men Sheffields store sønner svikter på ingen måte.

De fem kompisene fra Ipswich som står bak bandet Basement (5/10) fikk starte kvelden på Sentrum Scene. Til tross for endel kule momenter i låtene, så var lydbildet støvete og skarptromma relativt plagsom for de av oss uten ørepropper. På grunge-låta Promise Everything viser bandet at de har potensial, og det er ikke til å unngå å tenke på Kurt Cobain og Nirvana.

ken11019

Når While She Sleeps (7/10) entrer scenen er det er tydelig at de allerede har en fanskare i Norge. Det er mye bedre lyd og definitivt mer trykk fra publikum. Frontfigur Lawrence Taylor er fast bestemt på å få liv i this shithole som han kaller Sentrum Scene og oppfordrer publikum til å crowdsurfe før han selv hiver seg ut i publikum med mikrofonen på slep. De roer så det hele ned med Our Courage, Our Cancer, som er deres dedikasjon til de som har mistet noen på grunn av kreft. Definitivt et spennende band som man bør være obs på når de en gang kommer tilbake!

ken11312

Kveldens hovedattraksjon Bring Me The Horizon (8,5/10) starter showet med den lystige Happy song. Hele publikum er med på cheerleader-refrenget S.P.I.R.I.T – Let´s hear it mens konfettikanonene blaster vilt rundt. Dermed er standarden satt og BMTH fortsetter med låter fra fjorårets, og deres hittills mest kommersielle album, That´s the Spirit. Høyest allsang var det likevel på låtene Go to hell, for Heavens Sake og The House of Wolves fra 2013-albumet Sempiternal.

ken11194

Bandet avslutter med den litt mer pompøse Throne mens musikkvideoen vises på storskjerm. Men etter et minutts hylekor kommer de på igjen og gir oss True Friends (Stab You In The Front), poplåten Oh No og avslutningsvis Drown. Proff produksjon fra et band som låter like bra live som på album.

ken25908

 

Tekst: A. Rodahl Dedekam
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Alter Bridge @ Sentrum Scene

Alter Bridge
Sentrum Scene, Oslo
20.11.2016

 

Fem år og en drøy uke etter at de gjestet Norge sist, stod Orlando-bandet endelig på en norsk scene igjen. Og til tross for iherdige forsøk av lydmannen, så klarte han ikke å ødelegge konserten for et begeistret publikum.

ken10910

For la meg bare få det ut av systemet med en gang: lyden var til tider elendig, spesielt den første tredjedelen av konserten! Den var så ullen og grøtete (veldig gode tekniske betegnelser, jeg vet) at det var umulig å høre hvor gitaren til Mark Tremonti begynte, og bassen til Brian Marshall sluttet. Samtidig druknet veldig ofte vokalen til Myles Kennedy også, og det var ikke fordi han ikke tok i for å si det sånn. Spesielt på de nyere og tyngre låtene slet lydmannen veldig med å få frem stemmen hans i miksen. Gitarlyd, etc. bedret seg etter tre/fire låter, mens vokalen først kunne høres klart og tydelig fra min posisjon rett foran miksebordet (hvor lyden strengt tatt burde være optimal) da Tremonti tok over leadvokalen på låt nummer ti, Waters Rising.

ken25684

Men, til tross for problemer med lyden ut til publikum, virket det ikke som om Alter Bridge (8/10) hadde nevneverdige problemer scenen, med unntak av Kennedy som også til tider virket å slite litt med å høre seg selv. Bandet virket nemlig å storkose seg på scenen, og til og med den keitete «svigers forsøker å være morsom og feiler, men du ler allikevel»-humoren deres var sjarmerende.

Det hele begynte med The Writing on the Wall, fra sistealbumet The Last Hero. Faktisk var den kun én av fire låter fra dette albumet, mens andrealbumet Blackbird ble tilgodesett med 6 låter, og de tre andre fikk tre låter hver. Med andre ord en godt variert settliste, og en meget godt sammensatt en også. Ti konserter inn i turneen (da inkludert konserten i Danmark dagen etter), har bandet spilt 27 forskjellige låter med et snittantall pr. konsert på 19, så de viste også at ikke bare har én settliste som de benytter til det kjedsommelige. Her fikk vi tunge låter som Come to Life, Addicted to Pain, Ties That Bind og Metalingus, episke låter som Cry of Achilles, The Last Hero og Blackbird, og ikke minst nydelige låter som Wonderful Life, og et av kveldens store høydepunkter: Watch Over You. Begge de to sistnevnte ble fremført av Kennedy alene med en kassegitar, og et kor på ca. 1700 personer, til stor gåsehudfaktor.

ken10731

Etter «Hyggestund med Myles» måtte det litt utblåsning til, og bandet kjørte på med deres bestselgende singel noensinne, Isolation. Sistelåt før den obligatoriske pausen var deres første hit, Open Your Eyes, en låt som snodig nok ikke hadde blitt fremført så mange ganger hittil på turnéen, men som jo strengt tatt burde høre hjemme på enhver konsert bandet spiller. For dette var virkelig en av dem som fikk i gang allsangen blant publikum, selvsagt i selskap med noen andre låter, som blant annet Broken Wings og Ghost of Days Gone By.

Som første ekstranummer spilte de Show Me a Leader fra årets nyskapning, og i tillegg til at dette er en låt som stadig blir bedre jo oftere man hører den i studioversjon, så klatret den enda et par hakk opp på skalaen i live-versjon. Da bandet så avsluttet med Rise Today, var det særdeles få låter denne anmelderen savnet, og den jeg savnet mest fikk jeg til og med begrunnelse for hvorfor de ikke spiller, av Tremonti tidligere i år, så den var ikke akkurat forventet allikevel.

ken25822

Som nevnt tidligere virket det som om bandet hadde en flott dag på jobben, og der Tremonti står frem som en moderne gitarhelt, så fremstår virkelig Myles Kennedy som en vokalgud! Etter å ha sett bandet et par ganger tidligere, og som om flere andre nevnte etter konserten: det var godt å se han trøkke til for fullt uten å holde noe tilbake, noe som det har kunnet virke som om han gjort ved tidligere anledninger. Litt kjipt at lydmannen da skulle sørge for at man ikke alltid hørte han så godt som man burde gjort. Men med en slik settliste, og et publikum i så god form har man allikevel hatt en så fin kveld at man kan være litt i det tilgivende hjørnet, og bare trekke en karakter i stedet for en og en halv som lyden egentlig fortjente.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=7521]

 

Alter Bridge Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2016, The Last Hero