Stikkordarkiv: konsert

Liveanmeldelser

Amorphis/Soilwork @ Rockefeller

Amorphis/Soilwork/Jinjer/Nailed To Obscurity
Rockefeller, Oslo
16.01.2019

 

Med et av fjorårets beste album i bagasjen trollbandt finnene i Amorphis et nær utsolgt Rockefeller.

Kvelden startet imidlertid med tyske Nailed to Obscurity og ukrainske Jinjer, to band som denne anmelderen dessverre ikke rakk grunnet den berømte tidsklemma. Ut fra rapportene skal dog spesielt sistnevnte ha gjort en positiv figur. Selv rakk jeg akkurat å halse inn døra i det Soilwork slo an sin aller første tone. Og med et knapt ukesgammelt album for hånden, så startet de nær sagt naturlig nok med åpningslåten fra dette, Arrival (etter at tittelintroen, Verkligheten, hadde geleidet dem inn på scenen).

Jeg skal ærlig innrømme at Soilwork (6/10) aldri har vært noen favoritt her i gården, men jeg hadde aldri sett dem live, så én sjanse måtte man jo minimum være villig til å gi dem. Rent musikalsk er det ikke så mye å si på det de leverte, selv om formelen deres ikke er den mest spennende, men det som ødela det mest for min del var vokalbruken til Björn Strid. En mann som med sitt andre prosjekt The Night Flight Orchestra, beviser at han har en meget bra clean vokal, noe han også gjør titt og ofte i Soilwork. Og det er det som er problemet, ikke at han veksler mellow clean vokal og growling, men at han gjør det så hyppig at man jo står i fare for å få sonisk indusert epilepsi.

Men, bandet hadde en anselig mengde fans tilstede, og det virket nesten som om publikum var litt delt i to. For selv om det var en god del som tok av under Soilwork, så var ikke allsangen så voldsom som Strid skulle ha det til der han programmessig skrøt av dem fra scenen. Eller kanskje lyden spilte oss et puss der vi stod, hvem vet? Frontmannen Strid hadde ellers et godt tak på publikum, og bandet hadde skrudd sammen en karriereomspennende settliste, med låter fra nær sagt hele diskografien. Låter som The Crestfallen, Death in General og As We Speak sørget for at fansen som hadde vært med i mange år fikk sitt, mens en nyere låt som Full Moon Shoals skled smertefritt inn blant disse. Mot slutten av settet kom det som var høydepunktet for min egen del, nemlig Stålfågel, den klart beste låta fra den siste skiva. Og vi fikk også det som latet til å være høydepunktet for de fleste andre, deres største hit, tittellåten fra Stabbing the Drama, og fansen virket å være tålelig fornøyd.

Så var det tid for kveldens hovedattraksjon, og for å fullføre tankegangen rundt det at publikum var delt i to… Når Amorphis (8,5/10) gikk på scenen var det nemlig plutselig mye bedre plass både nede på gulvet mellom miksebordet og scenen, og i området bak miksebordet. Så det virket rett og slett som om det var mange Soilwork-fans som var der kun for å se dem, og som gikk da de var ferdige. I den grad bandet la merke til dette, så virket de i alle fall ikke særlig påvirket av det, og gav fansen en brakstart. The Bee og The Golden Elk, er nemlig to av de beste låtene fra sistealbumet Queen of Time, og all den tid dette var et av fjorårets beste album uavhengig av sjanger, så sier ikke det rent lite.

I likhet med Björn Strid så veksler også Amorphis’ Tomi Joutsen mellom clean vokal og growling, men han gjør det ikke like hyppig, noe som tillater hver av stilartene å få spille ut sitt potensiale som effekter ikke bare musikalsk, men i forhold til historiefortellingen. Overgangene mellom de to virker også glattere i Joutsen sine hender (eller hals og mage om du vil), noe som gjør det til en mer behagelig for den som hører på.

Tredje låt ut tok oss med tilbake til slutten av forrige tiår, og låten som gjorde at jeg begynte å høre på Amorphis, nemlig The Sky Is Mine fra 2009s Skyforger. Utfra responsen til resten av publikum å dømme virket det ikke som om jeg var den eneste som satte pris på dette låtvalget, og bandet fikk god hjelp fra salen under refrenget. Fra samme album kom også et annet høydepunkt et par låter senere, og Silverbride representerer nok for mange det øyeblikket hvor Amorphis virkelig fant formelen for hvordan de låter i dag. Av høydepunkter så bør også Wrong Direction nevnes. Den nestbeste låten fra Queen of Time, kun slått av fjorårets store hit for undertegnede, den formidable Amongst Stars. At denne ikke ble spilt på Rockefeller er fullt forståelig,da Anneke van Giersbergen sin delaktighet er uerstattelig, men samtidig en bitteliten nedtur. Hvilket minner meg på: Kan noen se å klone Anneke slik at vi slipper å gå glipp av flere godlåter når artistene hun har bidratt med vokal for, men ikke har tid til å turnere med, kommer på besøk?

Før bandet tok den obligatoriske pustepausen bak scenen, dykket de virkelig dypt i katalogen, og kom frem igjen med Black Winter Day fra 1994. En tid før Joutsen kom med i bandet, og da de fortsatt var godt forankret i dødmetallsjangeren. Fansen visste å sette pris på dette, og applausen som fulgte gjorde at ventetiden før ekstranummerne ble av det korte slaget. Akkurat som da de kom på scenen første gang startet de med en skikkelig godbit, og de lett gjenkjennelige østeninspirerte introtonene til Death of a King, sørget for at et jubelbrus gikk gjennom publikum. Sammen med House of Sleep fra Joutsens debut med bandet, Circle, utgjorde de to en verdig avslutning på en staselig aften fylt med mørk finsk humor (også kalt dødelig seriøshet), finske folkesagn og god finsk folkemusikk (også kalt metal).

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12649]

 

Amorphis Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2019, Queen of Time

 

Liveanmeldelser

Monster Magnet @ Parkteatret

Monster Magnet
Parkteatret, Oslo
13.01.2019

 

Monster Magnet var tilbake for andre gang på under et år her til lands på sin Mindfucker-turné, og det virket som om promoteringen av albumet hadde blitt plassert i baksetet på runde to.

Det er en hårfin balanse mellom for mange nye låter, og for få, og uansett skal det godt gjøres å klage over et best-of sett med et band av Monster Magnets kaliber. Det er forståelig at artister ønsker å spille sitt nye materiale som de åpenbart er stolte av, men for mange nye låter kan også gjøre at publikum blir litt distanserte da de ikke har hatt like god tid til å lære seg låtene å kjenne. Samtidig som det selvsagt kan være at det nye materialet ikke kan måle seg mot tidligere utgivelser. I motsatt ende har man band som gir ut nytt stoff, ofte av bra kvalitet, men som har et så satt sett at de kun klarer å finne plass til en eller to nye låter. Hvorpå publikum blir skuffet fordi man gjerne vil høre noe nytt, etter å ha hørt det samme gang etter gang, spesielt om det nye faktisk er bra.

Nå faller nok ikke Monster Magnet (8/10) helt inn i siste kategori, men det er jo betenkelig at de nå bare hadde med to låter fra Mindfucker, mot fjorårets fem, og at tittellåten og singelen ikke var blandt de. Har de mistet troen på albumet allerede? Men, etter at Dopes to Infinity hadde sparket i gang ballet fikk vi i alle fall det som kanskje er den beste låta på det nye albumet, nemlig Rocket Freak. Settet skulle for øvrig lene seg veldig på Dopes-albumet, da en tredjedel av det stammet fra 1995-utgivelsen. Litt snodig var det kanskje at Monolithic Baby! var det nyeste albumet representert, med Radiation Day, foruten fjorårets nyskapning. Spesielt med tanke på at det har vært relativt høy kvalitet på det som har blitt levert i studio av bandet derimellom. Men, dette er vel hva man kan kalle et luksusproblem, da det som sagt er vanskelig å klage på det settet som ble presentert oss. Dog er jo løsningen på dette åpenbar i mine øyne: spill en time til!

Men, for å være litt alvorlig så føltes faktisk hovedsettet en smule kort, da Wyndorf allerede etter 45 minutter annonserte at det var klart for kveldens siste låt. Selv om vi visste at dette ikke var helt sant. I løpet av disse 45 minuttene hadde vi blant annet snust litt på Wyndorf og Marvels gjensidige beundring for hverandre, med instrumentalen oppkalt etter en Marvel karakter, Ego, the Living Planet, og låten som har fått en Marvel karakter oppkalt etter seg, Negasonic Teenage Warhead. Alt med diverse videoer snytt ut av 70-tallet, og kjørt gjennom et syrete filter Monster Magnet sine sløye riff verdig, hele tiden rullende i bakgrunnen. Etter dette var det altså tid for hovedsettets siste låt, og selv om dette nok var høydepunktet for mange (i alle fall var det helt klart den sangen hovedkjernen av publikum kunne best), var det flere som så på hverandre litt mistroisk da Wyndorf annonserte dette. Låten var selvsagt Space Lord, og muligens var det Wyndorf sitt høydepunkt for kvelden også, da han virkelig både elsker å få andre til å si, og selv si ordet ‘motherfucker’. Noe han også glatt innrømmet i forkant.

For øvrig var Wyndorf veldig på hugget denne kvelden, og hadde bedre kontakt med publikum enn jeg kan huske å ha sett han ha før. Godt er det også å se at han fortsatt holder “match-formen”, så får man bare håpe at det fortsatt er av naturlige årsaker. For med den spillegleden han og bandet viste, og med det solide materialet de fortsetter å gi ut, så er det lett å se for seg at Monster Magnet kan bli et av bandene som blir den neste generasjonen med dinosaurer, med positivt fortegn. I så måte var det jo passende at Dinosaur Vacume var andre ekstranummer ut, etter CNN War Theme. Helt til slutt fikk vi tittellåten fra bestselgeren Powertrip, og størsteparten av Parkteatret gikk mandagen i møte med et mantra om at de aldri skal jobbe en dag til fordi gudene har bedt dem om å slappe av, messende i hodet. Apropos jobb, så kan man vel si at det var noe rutinemessig, og “nok-en-dag-på-jobben”-aktig over kveldens seanse. Og selv om dét var mer enn godt nok med den katalogen de har å plukke fra, og det håndverket de leverer, så blir det interessant å se hva de kan gjøre neste gang for å gjøre det enda litt mer spennende.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12619]

 

Monster Magnet Setlist Parkteatret, Oslo, Norway 2019

 

Liveanmeldelser

Lucifer @ Blå

Lucifer
Blå, Oslo
13.12.2018

 

Lucifer har gjenopstått, og er med Nicke Andersson sin hjelp blitt et ekte beist.

Sist bandet spilte i Oslo var det for et særdeles beskjedent antall publikummere på Pokalen, og den gang var det noe uforløst over bandets opptreden. For selv om frontkvinne Johanna Sadonis allerede for et par år siden viste prov på at hun var en karismatisk og forførende frontperson, så var det liksom noe som manglet. Og med Imperial State Electric- og The Hellacopters-kapteinen på plass så virker det som om den siste brikken i Luciferpuslespillet også er på plass. Det blir jo selvsagt bare spekulasjoner, men med tanke på soundet og fremtoningen til Lucifer (8/10) om dagen, så er det lett å forestille seg at det svenske musikkgeniet har hatt mer enn én finger med i spillet ikke bare når det gjelder låtskriving, men også med å sette sammen dagens besetning.

En ting er at låtene på det nye albumet, Lucifer II, har fått et velkjent Anderssonsk preg over seg, men også låtene fra førstealbumet virker å ha fått litt av den samme behandlingen. Dette var en av de første tingene undertegnede la merke til da jeg så dem et par ganger på KISS Kruiset for en drøy måned siden, og etter at Faux Pharaoh hadde åpnet showet, så fikk også Oslopublikummet merke dette under andrelåten Abracadabra. Og publikum responderte som seg hør og bør på godt vis. Et relativt fullsatt Blå var nemlig også i slag denne kvelden, og hadde egentlig fortjent en liten bonus i form av et par låter som opprinnelig stod på settlisten, men som av uvisse grunner ble droppet. Blant dem var bandets versjon av Take Me Away (Together As One) fra Paul Stanley sitt ‘78-soloalbum. En låt som naturlig ble tatt særdeles godt i mot på Kruiset, men også med god grunn. Vi ble i tillegg snytt for en versjon av ZZ Top sin Beer Drinkers & Hell Raisers, hvor Andersson antagelig hadde kommet frem fra bak trommene for å spille bass og synge duett med sin kone, men den gang ei.

Så vi får heller konsentrere oss om de låtene vi fikk servert, og naturlig nok så lå hovedvekten på det nye albumet, som faktisk ble spilt i sin helhet i løpet av kvelden. Og det virket som om det norske publikummet hadde fått akkurat passe med tid til å ha lært seg disse låtene å kjenne, noe som kan være et problem med å ha så stor overvekt av nytt materiale. Men, både allsangen, headbangingen og hornene i været var like tilstedeværende under disse låtene, som under de eldre låtene. Et av de virkelig store høydepunktene var låten Dreamer, hvor Sadonis virkelig fikk vist frem sin indre Jinx Dawson. Publikum fikk også være med og danse med døden, og bandets tolkning av Rolling Stones sin Dancing With Mr. D klarer å både holde seg relativt tro til originalen, samtidig som det låter umiskjennelig som Lucifer og deres oppdaterte lydbilde.

Men, selv om lydbildet altså har blitt oppdatert med Anderssons inntreden, og selv om tekstene er hakket mer okkulte, så låter det fremdeles like som snytt ut av 70-tallet som for eksempel Sadonis landsmenn i Kadavar og Wucan. Dog har vel noe av det okkulte også blitt tonet litt ned på andrealbumet. Noe som for øvrig også gjorde at man fikk en mer sammensatt bandfølelse denne gangen sett opp mot sist bandet gjestet hovedstaden, var at hele bandet faktisk så ut som de spilte i samme band, og samme sjanger, og ikke at de alle hadde helt forskjellige stiler. Gitarduoen Linus Björklund og Martin Nordin ledet an i front med sine harmonier og dueller, mens Nicke Anderssons tromming virkelig var bandets ryggrad konserten gjennom. Det er for øvrig ikke alltid lyden på Blå er like bra, men denne kvelden satt den som et skudd, så honnør til lydmannen også.

Normalt ville bandet gått av scenen, etter drivende fremføringer av Morning Star og Reaper on Your Heels, for så og kommet tilbake for ekstranummerne, slik det også stod på settlisten. Men, siden det i følge bandet selv “ikke var noe sted å gå”, så forble de like godt bare på scenen, og gjorde seg ferdige. Blant “ekstranummerne” fikk vi også nok et av konsertens høydepunkter, nemlig singelen California Son. Og før vi visste ordet av det var det hele over, og til tross for at ekteparet Sadonis-Andersson hadde DJ-oppdrag etter konserten, så tok de seg god tid til både bilder og signering av autografer, før de hastet av gårde. Publikum virket storfornøyde, og det var godt å se bandet (eller Sadonis, siden hun er den eneste som er igjen fra sist) få oppleve et litt større oppmøte her til lands, enn de parogtyve betalende som så dem på Pokalen den gangen. Fortsetter de å levere konserter og utgivelser av samme kaliber, så skal man vel heller ikke se bort fra at de klatrer ytterligere på konsertlokaleskalaen til neste gang.

 

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis

 

 

Lucifer Setlist Blå, Oslo, Norway 2018

 

Liveanmeldelser

Slayer @ Spektrum

Slayer
Spektrum, Oslo
06.12.2018

 

Det var duket for en skikkelig thrashmetal ekstravagansa på Oslo Spektrum første torsdag i desember. Headlineren var Slayer, for tiden på sin avskjedsturné. Men det sier de jo alle! Og thrashkongene fra (Greater) Los Angeles hadde selskap av 3 solide oppvarmere.

Først, noen ord om oppvarmingsbandene: Obituary (7/10) har jeg ikke rare forholdet til, men de kom absolutt fra det med æren i behold. Bra trøkk! Anthrax (9/10) må jeg innrømme ble kveldens høydepunkt for undertegnede. Ikke det mest aggresive bandet i kveld, men det er helt i orden! De var «på» så det holdt, og hadde dessuten kveldens beste lyd. Og de har ikke blitt offer for Pippi Langstrømpe-sensur da låta Indians fremdeles heter Indians og ikke «Native Americans» eller noe slikt. Imidlertid hadde Joey Belladonna droppet fjærpryden han pleide å benytte under nevnte låt for 30 år siden. Eller mulig Norwegian hadde rota den bort? Lamb of God (4/10) falt ikke i smak. Beklager til dere som måtte sette pris på Randy Blythe & co.

(Grunnen til at vi ikke har bilder av de tre første bandene, er at de forlangte at pressefotografene måtte undertegne en fotokontrakt med betingelser som strider mot norsk presseskikk. Ingen av fotografene signerte).

Det ble mye nytt fra Slayer (8/10) de første 30 til 45 minuttene. «Nytt» i denne sammenheng betyr 2000 og utover. Tittellåta fra «Repentless», deres hittil siste baby (og holder de ord, blir den vel deres svanesang), åpnet ballet. Bandet låt «på» og tight, men etter tre-fire låter fikk jeg en viss følelse av autopilot. Mulig det ikke var autopilot, men at de var litt preget av stundens alvor siden de tross alt hadde en stand-in gitarist som kun hadde et par konserter med bandet under beltet.

Noen dager før konserten ble det annonsert at Slayers faste gitarist Gary Holt, som tok over etter originalmedlem Jeff Hannemans sykdomsforfall og påfølgende bortgang i 2013, forlot turnéen for å reise hjem til Statene for å være sammen med sin døende far. Erstatter var Phil Demmel med bakgrunn fra Vio-Lence og Machine Head. Demmel hadde, så vidt undertegnede har skjønt, kun spilt med Slayer i København og Stockholm før han entret Spektrums scene.

Uansett: tamt ble det ikke. Slayer gjør ikke tamt! Den siste drøye halvtimen var spekket med klassikere fra de fire-fem første skivene. Og Seasons in the Abyss, South of Heaven, Chemical Warfare, Raining Blood og ekstranummeret Angel of Death satt som dere-vet-hva i kram snø! Rørende hyllest til Jeff Hanneman i ekstranummeret forresten.

Flott kveld for Oslos sinnametallfans! Og skulle Slayer gjøre alvor av det de sier om å gi seg nå, går de ut med flagget sånn mer eller mindre til topps!

 

Tekst: Dag Rossing
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12559]

 

 

Slayer Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2018, Final World Tour

 

Liveanmeldelser

Shinedown @ Sentrum Scene

Shinedown
Sentrum Scene, Oslo
28.11.2018

 

Billboardtopperne fra Florida hadde Sentrum Scene-publikummet i sin hule hånd, og beviste at de endelig har begynt å opparbeide seg en stor tilhengerskare her til lands også.

For selv om Shinedown (6/10) har vært et av USA’s mestselgende rockeband de siste ti årene, så har det ikke vært så mye snakk om dem her på berget. Men, et nært fullsatt Sentrum Scene viste at dette er i ferd med å snu, og noe av grunnen til det er nok også grunnen til at de har gjort det så bra på hitlistene i USA. For de er flinke til å modernisere uttrykket sitt, og tar stadig i bruk fler og fler av triksene som artistene på de vanlige hitlistene benytter seg av. For når vi snakker om at de topper listene der borte, så snakker vi selvsagt om de som tar for seg rock, metal og liksomrock som Imagine Dragons. Dessverre så er dette også grunnen til at undertegnede føler at han mer og mer mister taket på bandet. For jeg har forsvart bandet i mange år ovenfor venner og kjente, som har sagt at de er et typisk moderne amerikansk rockeband uten noe særlig for seg. Og om jeg ikke har klart å vende om disse vennene, så har jeg i alle fall klart å få de til å innrømme at Brent Smith er en av de bedre rockevokalistene som har kommet frem i søkelyset på denne siden av årtusenskiftet. Men, nå klarer jeg dessverre ikke forsvare dem lenger.

La det være sagt med en gang: det er MEG det står på, og ikke bandet. For når ALLE andre i publikum virket å storkose seg i samfulle 90 minutter (kanskje med unntak av han karen som stod ved siden av meg, og så ut til å reagere likt som meg på de fleste låtene), så skjønner jeg at det er jeg som er problemet. Bandet hadde som sagt publikum i sin hule hånd, og Brent Smith har et publikumstekke som er få forunt. Dessuten spilte de nær perfekt, og sannelig hadde de god lyd i fra første stund også. Og man kan jo egentlig ikke klandre Shinedown for at de har funnet en formel som ser ut til å funke. Også er det jo dette med at man som anmelder skal forsøke å være objektiv.

Problemet er bare når man står der og føler seg som et utskudd, mens man ser og hører et band som har gitt ut et av favorittalbumene mine de siste ti årene i Sound of Madness, så er det vanskelig å holde sine egne følelser utenfor. For etter dette albumet er det dessverre tynn suppe bandet har levert i mine ører, og de har blitt både formulære, generiske og en smule forutsigbare. Under konserten ble det også klart at de låtene settet er bygget rundt har det til felles med dagens horrible poplåter at de stort sett er basert på det samme beatet. Og at de ved hjelp av ganske billige effekter, har en umiddelbar evne til å feste seg på hjernebarken, selv om de ikke egentlig er i besittelse av noen egenskaper som rettferdiggjør akkurat det. Hverken i form av tekstlinjer eller gode melodier, de er bare lette å synge med til.

Og til tross for at man allerede har en knakende god trommis, en bassist og en gitarist som også lefler litt med keyboard, i tillegg til å være særdeles kapable til å kore og harmonere hva det nå enn måtte være, og altså en av nåtidens beste vokalister, så er det så mye bruk av programerte trommer, forhåndsinnspilte vokaler og keyboards, at man skulle tro man var på en popkonsert bare av den grunn. Der bandet på de tre første albumene hadde mangfold og egenart, så går det nå i de samme snakkeversene med påfølgende slagord-refreng, og den samme balladen som gjentas på hvert album, som for øvrig alle var med i settet denne kvelden. Aller verst er det i låten Bully, som egentlig har et så utrolig viktig budskap, men som er skrevet på en så infantil, “den som sier at andre er dum”-måte, at det nesten er flaut. Jeg føler på en måte at flere av disse tingene fører dem lenger og lenger bort fra rocken de har laget som jeg har blitt så glad i, og inn i en popverden hvor jeg overhodet ikke trives.

Dette gjorde at jeg fikk så utrolig lite ut av de første to tredjedelene av konserten at jeg faktisk vurderte å gå, helt til jeg kom på at jeg jo skulle skrive denne anmeldelsen. Og det er noe jeg aldri noensinne før har vurdert med et band som jeg i utgangspunktet liker (med mindre det har vært på festival for å se noe enda mer interessant da). Så er jo selvsagt det paradoksale at da hadde jeg jo gått glipp av den tredjedelen hvor jeg faktisk koste meg. For avslutningen med Second Chance, Call Me, Shed Some Light, Simple Man og The Sound of Madness oste det virkelig klasse av! Selv om, hvis jeg skal pirke ennå mer, så hadde jeg foretrukket en elektrisk versjon av Lynyrd Skynyrd-klassikeren. Og så var det også her publikum tok mest av, og allsangen VIRKELIG stod i taket. Refrenget til Simple Man tror jeg Ronnie Van Zant må hørt uavhengig av hvor han nå enn måtte befinne seg, om det er så at lyden måtte reist tilbake i tid for at han skulle hørt det, så tror jeg den hadde kraft nok til det.

Men, selv om det var under disse låtene publikum tok mest av, så var de fantastiske hele kvelden, og det var virkelig deres kveld. Det var bare så kjipt å føle på at man ikke var en del av dem lenger. Det kan nok rett og slett virke som om Shinedown har vokst fra denne anmelderen. Og det er med trist hjerte at nok konstanterer at med mindre de spiller på en festival hvor de ikke krasjer med noe annet, eller de kjører noen konserter hvor de spiller bare låter fra de første tre albumene, eller de spiller hele Sound of Madness-albumet, så var nok dette min siste Shinedown-konsert. Jeg tror nok de fleste nyter best av at jeg heller sitter hjemme og koser meg med disse tre godalbumene, og ikke minst den fantastiske live-dokumenterte Somewhere in the Stratosphere, i stedet for å være den gretne karen som trekker ned stemningen for de andre.

Så for å forsøke å trekke en konklusjon her som kanskje forklarer karakteren, så ville de første to tredjedelene ikke holdt til mer enn en 2’er for meg personlig, mens siste tredjedelen står til en sterk 9’er, som totalt blir rundet av til 3,5. Men, som Elvis engang “sa”: 50, 000 Elvis fans can’t be wrong, og i samme ånd kan jo ikke 1748 Shinedown-fans ta feil, så om man lar deres entusiasme veie litt opp for det faktum at Shinedown anno 2018 rett og slett ikke er mitt Shinedown, så lander vi altså sånn ca. på en 6’er.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

 

Shinedown Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2018, Attention Attention

 

Liveanmeldelser

Kadavar @ John Dee

Kadavar + Monolord
John Dee, Oslo
01.11.2018

 

Denne kvelden var viet seige riff, med henholdsvis svenske Monolord og tyske Kadavar. To band som hyppig har vært på besøk i hovedstaden. Et relativt folksomt John Dee var klare for å tas med i tidsmaskinen tilbake til 70-tallet…

Pojkarna i Monolord (8/10) åpnet det hele og slo fast umiddelbart at de ikke hadde kommet for å levere et middelmådig oppvarmingsshow. De som har kjennskap til bandet vet at de er et forrykende liveband, men også at de har et annerledes uttrykk enn sine tyske kompanjonger.

Det låt rett og slett grisefett og buksebeina blafret. Ikke nok med det, lyden var ikke bare sinnsykt fet, men også oppimot perfekt balansert. Og rent personlig foretrekker jeg å høre disse gutta live fremfor på plate. Det låter så uendelig mye bedre i levende live. Kall det gjerne sludge eller doom, åkkesom ga de en leksjon i god retrorock og det på sin sedvanlige måte.

De blytunge riffene traff rett i marg og bein. Etter stemningen å dømme gjaldt det også resten av de fremmøtte som hadde rukket å få somlet seg inn tidsnok på John Dee. De som ikke rakk det gikk definitivt glipp av en aldri så liten magisk seanse.

Etter en real oppvisning fra svenskene, og en pustepause for å komme til hektene, var det klart for Kadavar (7.5/10). Med fare for å virke i overkant subjektiv, ble det en bitteliten nedtur etter svenskenes massive oppvisning. Joda, Kadavar leverte varene men har ett noe mildere lydbilde og lefler mer med den psykedeliske delen av hard rocken, og det låt nesten spinkelt i forhold. Men etter noen låter og litt akklimatisering var det overhodet ingen tvil om at tyskerne også var i form.

Personlig var høydepunktet låta Black Sun fra deres selvtitulerte debutskive, men la oss heller ikke glemme Doomsday Machine fra den minst like sterke oppfølgerskiva, Abra Kadavar. Publikum var med fra første stund og ingen som helst tvil om at bandet har en dedikert fanskare her til lands. Ikke uten grunn, for tyskerne lever opp til sitt image som reinspikka kloninger fra 70-tallet.

Dyktig og gjennomført til fingerspissene, både kosmetisk, lyd- og spillemessig. Kort og godt et vel gjennomført sett med både gammelt og nytt materiale, men som sagt denne kvelden var det de svenske gjestene som stakk av med førstepremien, uten at det gjorde kvelden til noen skuffelse, snarere tvert imot.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Pål Bellis

 

[espro-slider id=12432]

 

Kadavar Setlist John Dee, Oslo, Norway 2018, Rough Times

 

Nyheter

Rammstein til Ullevaal Stadion 18. august 2019!

Den 18. august 2019 tar legendariske Rammstein med seg den største sceneproduksjonen vi noen gang har sett til et spektakulært show på Ullevaal Stadion!

Da Rammstein solgte ut Valhall i 2012 kalte Dagbladet det for «det komplette galehus, men utført med en slik eleganse og presisjon at det er bare å ta av seg hatten». Nå er de igjen klare for Norge og denne gangen med et flunkende nytt album og en enda større sceneproduksjon.

De sparte ikke på kruttet da og kommer neppe til å gjøre det nå.

“Jeg har jobbet med konserter i Norge siden 80-tallet og kan med sikkerhet si at dette kommer til å bli en av de største sceneproduksjonene som noen gang har kommet til landet. Over 60 lastebiler med utstyr og 200 mennesker vil være i Rammstein-følget for å få på plass dette showet.“ – Terje Haakonsen, UpStage – Production Manager

Bandet ble dannet i Berlin i 1994 og består av vokalist Till Lindemann, gitarist Richard Kruspe og Paul Landers, keyboardist Flake Lorenz, bassist Oliver Riedel og trommis Christoph Schneider. Det tyske alternative metalbandet, tilhørende sjangeren Neue Deutsche Härte, har gitt ut seks studioalbum, to livealbum og fire videoalbum.

Låtene er nesten utelukkende på tysk, men til tross for dette har de hatt enorm suksess og solgt millioner av plater verden over.

Rammstein-fansen har ventet i nesten ti år på oppfølgingsalbumet til «Liebe Ist Für Alle Da» og 17. september annonserte de at deres syvende album er på vei. Kunngjøringen av det ennå ikke navngitte albumet, som forventes vår 2019, har spredd seg som ild i tørt gress og stadionturnéen starter i mai.

For de som har sett bandets dramatiske, perfekte arrangerte konserter, vil kanskje ikke tro at det kan bli større, men med Rammstein kan du være sikker på at bandet har planlagt noe ekstraordinært denne gangen også. Dette er teater og virkelighetsflukt om hverandre.

«Rammstein er uten tvil et av de mektigste livebandene i verden og vi er enormt stolte over å kunne presentere dem i Norge for deres aller første fulle stadionturné! Denne augustnatten på Ullevaal stadion kommer til å brenne!» – Mark Vaughan, ansvarlig arrangør i Atomic Soul

Hold av datoen og stålsett deg for et ellevilt og fascinerende show på Ullevaal Stadion 18. august 2019!

Billetter i salg via Ticketmaster.no og Eventim.no torsdag 8. november klokken 10:00

 

https://www.rammstein.de/en/

https://www.facebook.com/Rammstein/

Liveanmeldelser

Satyricon @ Brygga Kultursal, Halden

Satyricon + Mork
Brygga Kultursal, Halden
20.09.2018

 

Det er torsdag i Halden. Brygga Kultursal har invitert til metalfest, og ærlig talt er jeg spent på hvor mange som vil møte opp – selv om et av Norges største band står på scenen. Selv om det virker litt tynt i rekkene når dørene åpnes, så blir det hyggelig fullt med rundt 300 publikummere, som ser ut til å trives godt.

Før Satyricon går på scenen, spiller lokale MORK (8/10) for et lydhørt hjemmepublikum. Det er aldri lett å være forband for etablerte artister, ofte er det jo bare et nødvendig onde man må gjennom før de man egentlig har kommet for å høre, entrer scenen. Men selv om det ble litt tettere foran scenen når Satyricon gikk på, så var det nok mange som var her for å se MORK.

Det er lett å forstå hvorfor MORK har høstet mange lovord og er en stigende stjerne. De var samspilte og det var tydelig at de hadde spilt en del live i det siste, de framsto rutinerte men langt fra blaserte. Thomas Eriksen ledet bandet sitt med autoritet og hadde god kontakt med publikum. MORK spilte fra alle tre albumene de har gitt ut, og det låter old school black metal, og de ser slik ut også, med sminke og kandelabre. Det er grimt, mørkt og tøft. At de hadde med en kar på hardingfele (Freddy Holm, red. anm.), løftet opplevelsen og forankret musikken i det norske. Dette er et band som bør appellere til flere enn de som allerede er en del av black metal-menigheten.

Så var det tid for Satyricon (9/10). Om Mork framsto samspilt og rimelig rutinert, så er Satyricon en velsmurt maskin. Det er supertight og hard fra første til siste stund. Men så er dette en av de siste konsertene på turnéen som har vart i ett år, og bandet har eksistert en mannsalder. De jobber hardt på scenen, men det er tydelig at de kan dette, de er gode og vet det. Dessuten har de en lang diskografi å plukke låter fra, og det gjør de også denne kvelden, vi får en låt fra debuten og to fra Nemesis Divina. Så det er litt å glede seg over for de som har fulgt bandet fra start. Satyricon drar gjennom sytten låter fra sju forskjellige skiver.

Selv om jeg setter pris på å få høre noen gamle klassikere, så er jeg blant de som synes at senere Satyricon er bedre enn tidlig. Særlig synes jeg nyeste Deep calleth upon deep er en solid utgivelse som svinger bra, og de åpner konserten som de åpner nyskiva – med Midnight Serpent, og de spiller fire låter til derfra i løpet av kvelden. Det er hardt, tungt og tøft. Satyricon rocker klubbsceneformatet, sympatisk nok uten sminke. Det er fett å være på konsert med så bra lysshow, det er like intenst og suggererende som musikken.

Bandet er bra, låtvalget er bra, lyset er bra. Heldigvis er også lyden bra. Jeg flyttet meg rundt i salen, fra bak til foran, fra høyre til venstre, flere ganger under konserten. Uansett var lyden bra, men det kunne kanskje vært litt høyere. Konserten er tredelt, firedelt om man regner ekstranumrene som en egen del. Etter de fire første låtene, går bandet av scena, før de raskt kommer tilbake og spiller fem til, tar en liten pause igjen og så spiller de fem siste låtene før de tre ekstranumrene.

Ekstra trivelig, om det er riktig ord, er det jo at Satyr tar fram gitaren. Det blir en helstøpt og proff konsert, som jeg regner med at overbeviste de fleste i salen. Men det var tydelig at det var torsdag, og at black metal er den nye gubberocken. Wongraven skrøt av publikum og ville gjerne ha i gang en mosh pit, det ble noe halvhjerta møtt av salen. De fleste gubbene spratt unna og ga mer enn nok plass til de få som prøvde seg. Men til tross for dette, må man vel kunne si at han kommanderte både band og publikum gjennom rundt halvannen time overlegent show.

Tekst og foto: Stefan A. Sture

 

Dette spilte Mork:
Den lukkede porten
I sluket av myra
Hudbreiderens revir
Holdere av fortet
I hornenes bilde
Dype røtter

Dette spilte Satyricon:
Midnight Serpent
Our World, it Rumbles Tonight
Black Crow on a Tombstone
Deep Calleth Upon Deep
Ageless Northern Spirit
Repined Bastard Nation
Die by My Hand
Burial Rite
Now, Diabolical
To Your Brethern in the Dark
The Ghost of Rome
Walk the Path of Sorrow
Transcendental Requiem of Slaves
Mother North
The Pentagram Burns
Fuel For Hatred
K.I.N.G

 

Liveanmeldelser

Batushka + The Slayerking, Karma Violence @ Gagarin 205 Live Music Space

Batushka + The Slayerking, Karma Violence
Gagarin 205 Live Music Space, Athens, Hellas
16.09.2018


Siden undertegnede for tiden jobber i Athen, var en black metal konsert et kjærkomment avbrekk i en ellers hektisk hverdag. Med hyggelige arrangører var det heller ikke noe problem å skaffe seg en fotograf til å overvære kveldens severdigheter.

Pga at jobben strekte seg fram til kl 2130, ankom u.t. Ca kl 22 og da var allerede Karma Violence ferdige, og de lokale heltene i The Slayerking (7/10) stod allerede på scenen. Lokalet befant seg litt avsides i Athen sentrum, men selv om fasaden fremstod som rufsete var selve lokalet meget flott. To etasjer, med amfi-oppsett, gjorde sitt til at det var lett å få overblikk over det som foregikk på scenen. The Slayerking gjorde et godt sett, og bandets miks av doom og mørk rock var godt komplettert med et progressivt tilsnitt. Med bare tre personer på scenen var det ganske nedstrippet visuelt sett, men med en bassist/vokalist kledd i helsvart og med stor hatt som gjorde at vi aldri så ansiktet, ble det hele likevel smått mystisk og ganske hyggelig. Lyden var godkjent, selv om trommene tidvis var litt vel fremtredende, på bekostning av gitarene selvfølgelig. Under et par låter dukket det opp to damer på scenen som danset til tunge og seige gitarerer. For egen del var det definitivt når gitaristen pøste på med mørke melodilinjer at det funket best. Publikum likte det de så, og selv om ikke bandet gjorde store framtsøt for å samspille med de oppmøtte, var det meget god stemning. Definitivt godkjent.

Etter en aktiv halv time med rigging, var det dermed duket for kveldens headliner; Batushka (9/10). Gutta fra Polen har gitt ut kun en skive (2015), og at de fortsatt turnerer med samme skive i sekken etter tre år, og fortsatt drar fulle lokaler, sier vel sitt. Med et sceneoppsett som ser ut som en ortodoks messe, chants på gammel ortodoks slavisk, og bandmedlemmer kledd i kapper og masker som skjuler ansiktene, var det hele et teater som visuelt var meget omfattende. Etter en lang intro kom bandet sigende på scenen og tente et titalls levende lys. Det ble pøst på med røyk og røkelse, og når det i tillegg er tillatt å røyke innendørs og mange gladelig fyrte opp sin medbrakte marijuana, var det definitivt intenst å være til stede (på flere forskjellige måter(!)). Clean gitaren overtok etter introen, og fungerte som en flott overgang til den plutselige eksplosjonen av tung og mørk black metal – frontet av 8-strengers gitar og et super tight band. Fy feite hvor det røsket når galopperingen satte i gang! Publikum oste av entusiasme og samspillet med bandet var upåklagelig. Det var tydelig at Batushka har perfeksjonert opptredenen sin, for det var ingenting å si på hverken det visuelle eller det musikalske. Det var så profesjonelt og godt regissert at det tidvis bikket over til å bli litt vel klinisk, men det var vanskelig å ikke la seg rive med når 8 stk står på scenen og fyller rollene sine til punkt og prikke. Til og med koret på tre framstod som essensielle, og ikke kun som rekvisitter. Småplukk er det jo alltid, spesielt savnet jeg mer punch i basstrommene, for det låt litt spinkelt når man sammenliknet med de ultratunge gitarene som på mange måter driver låtene framover og skaper det enorme mørke som omfavner hele lokalet. Liker du teater, effekter, det ortodokse, mystikk og profesjonalitet, så MÅ du oppleve Batushka. Er du derimot lei av all staffasje og symbolikk, og synes teater hører hjemme i barnehagen, så… Ja, du skjønner. Jeg avslutter med en oppfordring: Er du på jobbreise i fremtiden: Alltid sjekk den lokale scenen, og få deg en god opplevelse! Og er det black metal inne i bildet, så vær sikker, det er som å være hjemme. For jeg har aldri opplevd flere norske black metal t-skjorter på en konsert enn jeg gjorde her i Athen!

Batushka ser du igjen på Inferno påsken 2019!

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Anastacia Papadaki

 

[espro-slider id=12152]

 

Liveanmeldelser

Equinox @ Månefestivalen

Equinox
Månefestivalen, Fredrikstad
28.07.2018

 

 

Gjensyn på hjemmebane

«Vi sees på månen» var det siste Grim Stene sa da Equinox (8/10) forlot scenen da comeback-gigget på Tons of Rock var over for en drøy måned siden, med en lite fordekt henvisning til festivalen i Fredrikstad. Og sånn ble det – denne gang på en litt større scene, men også på hjemmebane i trygge Fredrikstad. Med det energiske gigget på Tons i bakhodet gleder man seg til kveldens seanse. 

Litt overhengende skyer lusker litt i en ellers varm sommerkveld, uten at noen tar særlig notis av det. Stemningen er god i gamlebyen, om enn med et litt mer variert publikum enn på Tons. Månefestivalen har et bredt spekter artistmessig og det blir naturlig nok en salig blanding av unge og eldre, sommerkjoler og sorte t-skjorter. Den klassiske introen til «Stop!» starter ballet og det blir et aldri så lite antiklimaks da bandet tar over – lyden er alt for lav, det mangler trøkk og det blir litt puslete. Så også utover oppfølgeren «House of Wonders». 

Heldigvis tar lyden seg gradvis opp over de neste låtene, og gjør etterhvert musikken den rettferdighet den fortjener. Nesten i alle fall. Som på Tons låter det tight – bassen skramler som den skal i Equinox-lydbildet, og Grim og Warems gitarer er både aggressive og melodiøse. Sinna-Grim lirer aggressivt av seg poesien. Bandets krysning mellom thrash og de mer progressive elementene sitter. Som forventet blas det videre i katalogen, over på The Way To Go-skiva, og Inner Self avløses av «Conveyer of Truth» før det børstes støv av «Flower Power» som eneste ekstralåt i forhold til comebackgigget på Tons of Rock. 

Hjemme, nærmest i egen bakgård og med venner og familie blant publikum, virker gutta litt mer avslappet enn på Tons. Litt mer ledige, det er mer trivselsprat mellom låtene. «Nå skal vi roe litt ned», proklamerer Grim med den snille mellom-låtene stemmen før bandet setter i gang med den varierte og tunge «What It Is Worth», med en sinnastemme Hetfield ville misunt ham. Raggen banker taktfast, Øystein Warem fyller på riff fra høyre flanke. Sistnevnte virker svært komfortabel med rollen som andregitarist,  Det står ikke på kvaliteten. 

Med lydbildet rimelig på stell blir resten av konserten en repetisjon fra Tons. Instrumentalen «Skrell« pløyes igjennom, tredjeskiva Xerox Success representeres kjapt med «My Sweet TV» før vi er tilbake til der vi startet – på debutskiva som bandet ga ut på vinyl igjen i våres, nå med tittelkuttet. Uten å være på overtid denne gangen avsluttes det igjen med «The King», som brått minner en på hvor fort tiden har gått og at det gjerne kunne vart en god stund til. Det er nok av gull i skuffen, personlig kjennes både «The Floating Man» og «Jabbermouth» sterkt savnet fra låtlista. Vi krysser fingrene for at gutta har fått blod på tann og legger opp til noen lengre klubbgigg i fremtiden. Man kan jo ikke gi seg nå…

 

Tekst: Jon Løvstad
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=12093]

 

Liveanmeldelser

Queen feat. Adam Lambert @ Telenor Arena

Queen feat. Adam Lambert
Telenor Arena, Bærum
17.06.2018

 

De britiske legendene i Queen besøkte Norge for første gang på 36 år, og denne gangen med en amerikansk regent i front. Og det ble en særs vellykket signingsferd.

Mye har blitt sagt og ment de siste årene om at Roger Taylor og Brian May fortsatt turnerer under det samme navnet som de har gjort siden de to forkastet forgjengerbandet Smile i 1970. At folk har sterke meninger om dette er fullt forståelig all den tid bandet har betydd utrolig mye for veldig mange, men det er allikevel en diskusjon for en annen gang, og vi velger heller å holde fokuset på det en konsertanmeldelse bør ha fokus på, nemlig konserten. For om man ikke liker at de turnerer så er det heller ingen som tvinger en til å gå på konsertene deres, og de som eventuelt velger nettopp dette alternativet går i så fall glipp av en fortreffende hyllest til bandet Queen (8/10), og til den avdøde frontmannen og erkedronningen Freddie Mercury.

I det roboten fra News of the World “løfter” den gigantiske storskjermen i front av scenen høyt over scenen, er det én ting som slår en mens hele bandet kommer til syne på scenen: I motsetning til mange andre band som reiser rundt uten noe nyere enn 20 år gamle låter å vise til, så har de ikke låst seg helt fast i nøyaktig den samme settlista for hver turné. Allerede første låt ut var endret fra sist undertegnede så dem blåse festivalpublikummet av gressletta på Sweden Rock i 2016, og det var riktig så fornøyelig å høre dem åpne med en ordentlig rocker i Tear It Up. Faktisk var hele fire låter byttet ut fra den gang, i tillegg til at to ekstra hadde blitt lagt til. Seven Seas of Rhye og Tie Your Mother Down, holdt rockefoten gående, og først med Play the Game kom det alternative og teatralske Queen til syne. Og selv om Adam Lambert kunne sunget den berømte telefonkatalogen til måpende effekt, så også hard rock (mannen er jo faktisk en av ytterst få som har stått på scenen sammen med KISS), så er det på disse låtene hvor mannen virkelig kommer til sin rett. Selv om hans amerikanske tilnærming til å tilføre sceneshowet litt humor, sammenlignet med Mercury sin britiske variant kanskje kan bli litt vel musikalaktig til tider, så er det forfriskende å se at han gjør det på sin egen måte i stedet for å risikere å bare gjøre en dårlig kopi av forgjengeren.

For skoene som Mercury etterlot er vanskelig nok å fylle rent musikalsk om man ikke skal måtte tenke på alle fakter og bevegelser også. Og når det kommer til det musikalske, til stemmen, så har Lambert få problemer med å gjøre ære på Freddie. Han kunne faktisk briljert enda mer enn han gjør, men velger klokt å motstå fristelsen til å bedrive overdrevne mengder med vokal onani. Litt mindre særpreg i stemmen har han nok kanskje, som mange andre også har påpekt opp gjennom årene, men at han er en sabla dyktig sanger kan ingen ta fra han. Som på Sweden Rock passet han også denne gangen på å la publikum få vite at han på ingen måte så på seg selv som en erstatter for Mercury, at det bare er én Freddie, og at hele konserten var en hyllest til han.

Det hadde heller ikke blitt spart på scene-effekter, og i tillegg til den nevnte storskjermen som ble hevet og senket, fantes det også flere hydrauliske lemmer i scenegulvet som løftet folk både opp og ned gjennom nevnte gulv. Under Killer Queen kom hodet til roboten som ble nevnt innledningsvis opp fra et av disse hullene, med Lambert sittende på toppen av det med dinglende ben mens han sang seg gjennom låta med god hjelp fra publikum. Under Bicycle Race dukket det plutselig opp en stor rosa trehjulssykkel, med dusker og sykkelbjelle, fra et annet av hullene, som Lambert syklet rundt på scenen med. Det eneste som manglet var en støvsuger under I Want to Break Free.              

Med så mange hitlåter som Queen har under beltet, var det selvsagt få låter som ikke faller inn under kategorien “greatest hits”, og da er det alltid trivelig å høre Roger Taylor fremføre den litt mindre kjente I’m in Love With My Car. 68-åringen har riktignok blitt litt grovere og mer raspete i stemmen med årene, men klarte seg fortsatt fint der han satt alene på et ekstra trommesett fremst på scenetunga. Også Brian May skulle få sin lille solospot her ute, og mutters alene med en kassegitar fremførte han Love of My Life til kveldens høyeste allsang. Og det var ikke fritt for at det ble ørlitte granne vått i øyekroken da selveste Freddie dukket opp på storskjermen til sangens store finale. Som alle band av en viss størrelse så hadde selvsagt også Queen satt av tid på programmet til både en trommesolo og en gitarsolo, og selv om Taylor gjorde en liten vri på sin solo ved å kjøre en battle med bandets perkusjonist, og selv om Brian May ble hevet høyt til værs bak storskjermen mens han spilte gitar slik bare May kan, så ble det allikevel litt vel langtekkelig og gjerne de øyeblikkene under konserten hvor folk valgte å gå for å kjøpe mer øl, og/eller gå på do. Selvsagt viktig å få gjort unna det også, men kanskje ikke like flatterende for det som foregikk på scenen.

Som sagt gjør Lambert seg aller best når han fremfører svulstige, grandiose melodier, og det kan vel ikke bli stort mer grandiost enn Who Wants to Live Forever. Så var da også dette en av konsertens desiderte høydepunkter, og Lambert fremførte låten med akkurat så mye følelse som den krever og fremkalte med det en aldri så liten tendens til gåsehud. I samme gaten hadde man også The Show Must Go On, hvor han også briljerte, før publikum mer eller mindre tok over på de fire siste nummerne. For det er vel lite som skriker allsang mer enn Radio Ga-Ga, Bohemian Rhapsody, We Will Rock You og We Are the Champions. Og når vi først er inne på publikum, så virket de særdeles tafatte i innledningen av konserten, men når de våknet til live så var de virkelig lys våkne også. Samtidig så må akkurat denne betraktningen tas med en aldri så liten klype salt da det er bokstavelig talt umulig å få med seg noe særlig av stemningen på gulvet når man sitter på tribunen på Telenor Arena. I alle fall hva volum angår, men for å omformulere litt så virket publikum veldig stillestående innledningsvis. Men, en ting skal faktisk gymsalen på Fornebu ha for denne gangen: Lyden var faktisk for en gangs skyld bra!

Dermed var den norske visitten på signingsferden over, og vi håper at regalene koste seg under sitt besøk. Det virket det i alle fall som om de aller fleste som overvar seansen gjorde.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=11614]

Terje:
[espro-slider id=11648]

 

Queen + Adam Lambert Setlist Telenor Arena, Fornebu, Norway 2018

 

Liveanmeldelser

Sweden Rock Festival 2018

Sweden Rock Festival
Norjeboke, Sölvesborg
6.-9. juni 2018

 

Grunnet litt kommuniksjonsproblemer angående akkreditering, måtte undertegnede ta til takke med en tredagersbillett til årets festival. Man gikk dermed glipp av høydepunkter som The Quireboys og Hardcore Superstar den første dagen, og startet derfor frisk og rask med Buckcherry (8/10) tidlig på torsdagen. Og stort bedre band til å starte festen med skal man vel lete lenge etter. Vi snakker fete riff i beste AC/DC-ånd, harry tekster og høy allsangfaktor. Og i ettermiddagssola i Norje var det akkurat det legen skrev ut resept på. Den snart 20 år gamle Lit Up var første store høydepunkt, etterfulgt av kanskje det aller største om man skal dømme ut fra publikums reaksjon: Say Fuck It. Gutta var i spillesugne, og ledet av en Joshua Todd i storslag leverte de et perfekt vorspiel. Når man etter vært også fikk Too Drunk… og Crazy Bitch, var det hele godt på vei over i fullendt festmodus.

Dessverre kom nachspielet litt vel tidlig; for til tross for at Nazareth (3/10) har fått med en passe livlig og grei vokalist i Carl Sentance fra Krokus, så var resten av bandet i det ekstremt geriatriske hjørnet denne ettermiddagen. Greit nok at bandet feirer sitt 50-årsjubileum i disse dager, men når til og med trommis Lee Agnew (som er sønn av eneste gjenværende originalmedlem Pete Agnew(!)), også ser ut som han er klar for pensjonisttilværelsen, da er det kanskje snart på tide å sende bikkja av gårde til den berømte bondegården. I mine øyne har bandet i flere år slitt med et litt tynt lydbilde i livesetting, etter at de sluttet å ha med en andregitarist og/eller keyboardist, så også denne gangen. Og til tross for at Sentance har en akkurat passe raspete røst, og kanskje til og med er hakket dyktigere sangteknisk, så mangler han sjelen Dan McCafferty la i sin fremførelse. Bandet lever på nostalgien, og med låter som Miss Misery, Razamanaz, This Flight Tonight, Beggars Day og Expect No Mercy på settlisten så var det ikke helt bekmørkt, selv om man har hørt dem alle bedre før. Til og med allsangen på Hair of the Dog og Love Hurts var skuffende i forhold til tidligere opplevelser med bandet.

Overgangen ble derfor som natt og dag, i det man taslet bort til hovedscenen for å få med seg en annen artist som hadde sin glansperiode i samme æra, men som er alt annet enn geriatrisk. For Glenn Hughes (10/10) både spilte, sang og så ut som en gud! Mannen har alltid levert gode opplevelser de gangene jeg har sett han, men dette tror jeg må være en av de beste konsertene jeg noensinne har sett på Sweden Rock, muligens i hele mitt liv. Settet han turnerer med er en hyllest til hans tid i Deep Purple, og i tillegg til at han selv omtrent høres ut akkurat som han gjorde på den tiden, så er ikke resten av bandet hans særlig snauere. Originalt så ble vokalen på disse låtene delt mellom Hughes og David Coverdal, med sistnevnte som selve frontfiguren, men Hughes har så absolutt gjort dem til sine egne. For hverken under Stormbringer, Might Just Take Your Life eller Mistreated led man noe savn av Cov, og bare det å endelig få høre Sail Away live er nok til et eget øye på den tikantede terningen. Om man skal være kritisk til noe i det hele tatt, så må det være at låter som Smoke on the Water og Highway Star godt kunne vært byttet ut med låter fra albumene han selv spilte på. Men til og med på disse har han sitt på det tørre, da Purple gjorde en helt egen versjon av den ihjelspilte Smoke on the Water med han og Coverdale i bandet, og det var denne versjonen de baserte dagens utgave på, komplett med en liten snutt av Georgia on My Mind. Og når det gjelder Highway Star, så spilte han jo også inn en versjon av denne til en hyllestskive for et par år siden. Så skulle man jo selvsagt gjerne hatt enda flere låter, men når man kun har en tilmålt tid, så er det lite å gjøre med akkurat det. Måtte han holde formen ved like i flere år til, og ta med en utvidet utgave av dette settet til Norge.

Så var det tid for hovedgrunnen til at årets festival ble utsolgt på rekordtid, selv om antallet billetter var økt med noen tusen fra tidligere, nemlig bandet festivalledelsen tidligere sa de aldri ville booke fordi fansen deres ville ene og alene kjøpe opp alle billettene. Men, så kom Livenation inn på eiersiden da, og vips så ble det altså magisk nok “plass”til 4-5000 ekstra tilskuere, vips så ble det et håpløst do-opplegg (noe som aldri har vært et problem tidligere), vips så ble det gjort idiotiske endringer med inngangene som blant annet førte til at man måtte gå gjennom publikum ved den ene scenen for å komme ut eller inn den nye porten, og vips så ble altså verdens største metallband booket til festivalen allikevel. Kan jo også legge til at et band som Rose Tattoo ble bortprioritert da de var midt i mellom to kortere perioder med band som ikke var interessante nok til å friste mer enn gratis mat i “huset vårt”. Spesielt etter at de gjorde gåturen inn til festivalens hovedscene ca. fem ganger så lang, hvilket vil si en snau halvtime i stedt for 5 minutter, ved å stenge den ene inn- og utgangen. Grunnen til dette var for øvrig også av det tynne slaget.

Men, når man først hadde kommet inn på festivalområdet igjen (og konstantert i det man måtte gå forbi konserten deres for å komme inn, at Body Count er like elendige live som på skive), så tok de sympatiske engelskmennene i Iron Maiden (9,5/10) til scenen med sin største sceneproduksjon noensinne. Og en av de første tingene man la merke til utenom dette, var at Dickinson også hadde tilegnet sin fremførelse av låtene en mer teatralsk tone enn tidligere, noe som var et friskt pust. Ikke noen voldsomme greier, men litt flere små kostymeskifter og fakter som henspiller til tekstene i låtene. Og siden de aller fleste teksten er små historier, og til tider nesten rene historieleksjoner, så kledde det både han og låtene godt. Gutta hadde også dratt frem et par låter til denne turnéen som ikke har fått luftet seg alt for ofte opp gjennom årene, og allerede som andrelåt kom en av disse i form av Where Eagles Dare. Så fikk man flere låter man kan forvente i et slikt (mer eller mindre) greatest hits sett, inkludert min personlig favoritt The Clansman, før neste låt tilbake i varmen var For the Greater Good of God. En låt som ikke har blitt spilt siden de gjorde albumet A Matter of Life and Death i sin helhet på dets påfølgende turné i 2006/07. Tilbake som fast innslag virker også Sign of the Cross å være, og dette er virkelig en låt som nyter godt av de nye sceneeffektene til Bruce. Resten av konserten bestod av de mest selvskrevne låtene på enhver Maiden-konsert, og som vanlig runget allsangen til så vel tekst som gitarriff. Det er vanskelig å gå hjem fra en Maiden-konsert uten et stort smil om munnen, og denne kvelden var ikke noe unntak. Spillegleden bandet viser er av aller mest smittsomme sort, og Bruce synger fortsatt bedre enn de fleste andre i sin kategori. Dog var dette første gangen som jeg synes jeg hørte antydninger til kortpustethet, og litt begrensninger i de høyeste delene av registeret hans. Men, like fullt et fantastisk show, en knallbra setliste, og en perfekt avslutning på min første festivalkveld. Den eneste grunnen til at de ikke får full pott er rett og slett for å differensiere dem fra Glenn Hughes som var et ørlite hakk bedre.

Fredagens første konsert for undertegnede var det svenskenes egne Graveyard (7,5/10) som fikk æren av å stå for. Og etter deres formidable opptreden på Desertfest i London i våres, var det ganske store forventninger ute og gikk. Settet skulle vise seg å være en nedkuttet versjon av det fra forannevnte konsert, og heldigvis var det få av de virkelige godlåtene som var droppet. Bandet virker å ha fått en ny giv etter den lille pausen de hadde. Det nye albumet er også en oppsving etter at de siste par albumene før de opprinnelig ga seg. Naturlig nok stod Peace ganske sentralt i fokus, også denne gangen sammen med deres beste utgivelse, Hisingen Blues. Deres egne variant av bluesrock som er som snytt ut av 70-tallet, med enkelte stoner-elementer, var en perfekt start på dagen i solsteken. Helt fra den sløye starten med Slow Motion Countdown, til den noe mer frenetiske avslutningen på The Siren. Mellom disse to bokendene fikk vi både eldre slagere som tittellåten til Hisingen Blues, An Industry of Murder og kanskje en av deres beste fremførelser av Uncofortably Numb. Og alle disse blandet seg utmerket med nyere låter som The Fox og Walk On. Litt skuffende er det derimot at de virker å helt ha gått bort fra det selvtitulerte debutalbumet. Men alt i alt var det en mer enn godkjent opptreden foran et stort, men noe småslapt publikum, om enn ikke like hypnotiserende som de har vært tidligere på denne festivalen.

Neste band er også godt synlig inspirert av tidligere tiår, men der Graveyard tydelig har sine røtter i 70-tallet, så er The Darkness (7,5/10) sine spredt litt mer utover både 70 og 80-tallet. Det aller første man bet seg merke i, var at frontmann Justin Hawkins var i adskillig bedre humør denne dagen enn sist bandet spilte på SRF. Den gang var de aller siste band ut, etter siste hovedband, på den aller siste dagen av festivalen, og Hawkins virket blant annet forbannet over at publikum var litt småslappe klokken ett om natten etter en lang festival. Og med all humoren som ligger bak det meste av tekster og sceneopptreden hos Lowestoft-bandet, så er Hawkins en særdeles viktig faktor for sluttproduktet. Etter at de entret scenen til ABBAs Arrival, og gav oss en ganske lettforglemmelig Solid Gold, var det lite å utsette på den neste kvartetten. Tre låter fra den strålende debutskiva Permission to Land, ispedd den beste låta fra oppfølgeralbumet, tittellåten One Way Ticket, sørget for at energinivået steg betraktelig på en relativt full gresslette, i en solstek som bare ble mer og mer merkbar for hver låt. Her er det også passende med ørlitte granne kritikk til festivalen, fordi slik fredagen utviklet seg burde det vært adskillig flere muligheter til å få i seg vann, enn ved å stå i lang kø ved ølteltene eller de allerede nevnte reduserte toalettlandsbyene. Å stå med halvlitersflasker som folk får ta et par slurker av, før vaktene krever dem tilbake, for så å gi et par slurker til en annen heldig sjel, såfremt denne står på første rad holder virkelig ikke! Få inn baljer og vannslanger langs alle de forskjellige avsperringene og inndelingene ved scenene, samt en drøss med halvlitersglass i papp eller plast (alt ettersom hvordan man prioriterer miljø og folks velvære) og del dem ut alt dere makter!  Tilbake til The Darkness, så var også midtpartiet av det lettere forglemmelige slaget, før de virkelig halte det i land med ytterligere fem låter fra nevnte debutalbum, deriblant allsangfavoritter som Get Your Hands Off My Woman og I Believe in a Thing Called Love. Vokalmessig imponerte også Hawkins mye mer i år enn sist gang, og en skal ha vært ganske humørløs, eventuelt rammet av solstikk, for å ha gått fra denne konserten uten et stort smil om munnen.

Så var det tid for årets eneste norske innslag, i alle fall for undertegnede som glatt bortprioriterte Circus Maximus dagen etter. Og det skal sies at jeg ikke hadde de største forventningene etter en litt småskuffende konsert på Rockefeller tidligere i år. Men, i etterkant av festivalen står faktisk Turboneger (9/10) igjen som en av de positive overraskelsene. Skjønt, etter å ha sett bandet et tyvetalls ganger er det jo begrenset hvor overrasket man blir over at de faktisk gjør det de er mest kjent for. Uansett så satt det meste som et skudd denne ettermiddagen, Tony Sylvester sine røverhistorier mellom låtene, Euroboy sine gitarsoloer, allsangen, og settlisten hadde nok godt av å få trimmet bort litt av Rock’N’Roll Machine-fettet fra Rockefeller-konserten. Likevel var det Hurry Up & Die fra nevnte skive som var det første store høydepunktet, og også et av de største totalt etter konserten. Og herfra og ut var det hovedsaklig svenske publikummet også av det letthåndterlige slaget, der de fulgte Sylvesters minste vink, og både hoppet og sang så støvføyken stod. To av de andre nye låtene, Hot for Nietzsche og Special Education låt også adskillig mer vitale her enn for et par måneder siden, men det var de gode gamle hitene som naturlig nok fikk størst jubel. For med låter som City of Satan, I Got Erection og All My Friends Are Dead, så er det ikke tvil om at Norge og Turboneger sitter på noen av de største rockejuvelene fra 90- og begynnelsen av 2000-tallet. Noe som bare ble ytterligere bekreftet da de rundet av med The Age of Pamparius og Get It On. Kanskje er ikke Turboneger anno 2018 helt klare for pensjon allikevel.

Neste band ut vil alltid lide litt under at de er “det andre bandet” til Corey Taylor. Og selv om de burde treffe undertegnede bedre enn Taylors hovedgeskjeftigelse Slipknot, så er det ikke til å komme bort fra at sistnevnte faktisk har flere låter som fenger enn Stone Sour (6,5/10). Når det er sagt så treffer de godt når de først gjør det, og Say You’ll Haunt Me og Through Glass er gode eksempler på dette, i tillegg til et par låter som ikke nådde settlisten denne gangen. Corey Taylor er også en av de beste vokalistene dette årtusenet, med en sømløs overgang mellom stilartene han operer med, og en tilstedeværelse få forunt. I tillegg er han en underholdende frontmann på scenen, og da kanskje spesielt med Stone Sour hvor humoren hans i større grad bidrar. Dessverre så er resten av låtene, Taylors imponerende vokal til tross, lite mer enn transportetapper til sangene du virkelig venter på. For Stone Sour er best når de bryter litt med “Slipknot light”-formelen de har en tendens til å benytte seg av, og heller legger seg litt nedpå, og bryter ut av det samme rytmeregimet som regjerer på de låtene. Som for eksempel på Rose Red Violent Blue (This Song Is Dumb & So Am I) og Made of Scars, en type låter som også virker å få best respons hos publikum. Det var for all del en trivelig drøy time i lag med Des Moines-bandet, men de virkelig store toppene ble for få, og distansen i mellom dem ble rett og slett for stor til at det blir noe annet enn en middels god karakter.

Fra hovedscenen og Iowa forflyttet vi oss til Sweden Stage og Georgia, hvor det i alle fall for min egen del knyttet seg stor spenning til hvordan den nye gitaristen Gina Gleason ville fungere med bandet, all den tid samspillet mellom Peter Adams og John Baizley også utspilte seg visuelt på scenen. I tillegg følger også størsteparten av vokalharmoniseringen med denne rollen i Savannah-bandet Baroness (9,5/10). Når det kommer til sceneopptreden var fortsatt ikke kjemien på det samme nivået som med Adams, men det virket absolutt lovende, og hverken harmoniseringen eller gitarferdighetene var det noe å si noe på. Settet deres var satt opp på en interessant måte, med hele bolker av låter fra Yellow & Green og Purple, ispedd noen få låter fra Blue Record, før det hele ble avsluttet med en duo fra Red Album. Det er stort sett en opplevelse å bevitne Baroness live, noe det var det også denne gangen, der låtene dannet et perfekt soundtrack til solnedgangen som pågikk i horisonten bak scenen. Baizley er på ingen måte noen fantastisk vokalist med noe enormt register, men følelsene man hører i stemmen hans, og melodiene han og Gleason formidler på toppen av det unike instrumentale lydbildet de har skapt, gjør at en rett og slett drømmer seg bort i musikken. Låter som Eula, den Grammy-nominerte Shock Me, og A Horse Called Golgotha var blant kveldens høydepunkter, og det eneste jeg personlig ville endret på er at jeg ville droppet de to fra det røde førstealbumet, og heller kjørt flere fra det blå andrealbumet. Publikumsoppmøtet var ikke det største, men de som prioriterte mat, drikke, hvile eller Heavy Load gikk helt klart glipp av en av festivalens feteste konserter.

Selv om han nå minner mer om en gosselig bestefar enn den splitter pine gale Prince of Darkness, som bet hodet av alt med vinger på 80-tallet, så er fortsatt Ozzy Osbourne (8/10) et av de største navnene forbundet med metalsjangeren gjennom tidene, og som skapt for å avslutte en fredag kveld på Sweden Rock. Litt spent var man jo på hvordan mannen selv ville låte, han har jo ikke hatt for vane å treffe absolutt alle notene de siste årene, men det låt faktisk overraskende bra. Litt surt her og der var det, men ikke mer enn man strengt tatt kan forvente av en mann på snart 70, hvis stemme alltid har balansert på en særdeles tynn line hvor det ikke skal store feilskjæret til før det låter falskt. Koste seg gjorde han i hvert fall på scenen, og det smittet automatisk over på publikum. Settlisten var naturlig nok en hitliste uten like, og selv om man kanskje kunne ønsket seg et par dypere kutt, så er det vanskelig å peke på hvilken av låtene en kunne klart seg uten. Det man derimot kunne klart seg uten, var en 10 minutter lang gitarsolo av den hjemvendte sønnen, Zakk Wylde. Selv om han er en fremragende gitarist, og han flørtet litt med både Miracle Man, Crazy Babies, Desire og Perry Mason i løpet av den, så føltes det som om den varte en halvtime minst. Det er fullt forståelig at Ozzy trenger litt oksygen bak scenen, men man fikk et veldig fall i intensiteten, som det tok litt tid å komme tilbake til. Både for publikum og Ozzy. Dermed ble avslutningen på hovedsettet ikke like eksplosivt som det kunne blitt, men det tok seg raskt opp igjen da vi kom til ekstranummerne Mama, I’m Coming Home og Paranoid. I følge han selv skal det jo være siste reis nå, noe det er litt lettere å tro denne gangen enn ved forrige No More Tours-turné, og det var et verdig farvel med en levende legende. (Ozzy var den eneste artisten under årets festival med fotorestriksjoner. De akkrediterte fotografene fikk fullstendig fotoforbud).

Festivalens siste dag er alltid litt bittersøt. Man er stort sett alltid ganske utmattet, men samtidig vil man jo ikke at det skal være over. Det er jo tross alt det her livet handler om; konserter hver dag, hele dagen! Og denne dagen startet i selskap med finnene i The 69 Eyes (7/10) (som ble prioritert fremfor nevnte Circus Maximus), og det skulle etter hvert vise seg å bli et rett så hyggelig selskap. Det er over to år siden deres siste albumutgivelse, og det var derfor et tilnærmet likt best-of sett vampyrene fra Helsinki hadde på lur, godt fordelt på de siste 20 års studioalbum. Det var et særdeles godt fremmøte ved festivalens minste utendørsscene, spesielt til å være så tidlig på dagen, og det var egentlig litt snodig at de ikke var satt opp på en større scene i utgangspunktet. Den gotiske Elvis-vokalen til Jyrki 69 slet dessverre litt med å trenge gjennom resten av lydmuren store deler av konserten, men bandet gav sitt aller beste til et hengivent publikum i solsteiken. At nevnte Jyrki ikke smeltet bort er for øvrig et under der han stod, konserten gjennom, med svarte skinnbukser og svart skinnjakke med glidelåsen helt igjendratt oppunder haken. Temperaturen økte også ytterligere blant publikum da bandet leverte en helt overlegen rekke med låter mot slutten av settet: Dead Girls Are Easy, The Chair, Feel Berlin, Brandon Lee og Lost Boys. Så absolutt en godkjent start på dagen.

Neste på tapetet var kanskje en av de morsomste konsertene i løpet av festivalen, men samtidig en av de mindre overbevisende rent musikalsk sett. For Slade (5/10) anno 2018 er egentlig et sørgelig skue. Dave Hill var mer ufrivillig morsom enn grunnet sine planlagte spillopper. Og selv om de latet til å kose seg på scenen så var det ikke mye gnist igjen i det de leverte. Aller verst var egentlig vokalist Mal McNulty som konstant lå en halvtakt etter resten av bandet på hver eneste linje i hver eneste sang. At han ikke låter som Noddy Holder får han jo tross alt ikke gjort noe med, ingen låter som Noddy Holder. Det som reddet skinnet deres var rett og slett nostalgien og den vanvittig imponerende låtkatalogen deres, og publikum som sang med til hvert eneste ord av hver låt. Undertegnede prioriterte Slade fremfor Pain da muligheten til å se sistnevnte igjen føles mer sannsynlig enn muligheten til å se britene igjen, og det føles egentlig helt OK.

For veldig mange er Steelheart (4,5/10) kun kjent som bandet som opprinnelig stod bak et par av låtene som ble fremstilt som Steel Dragon-låter i filmen Rock Star. Men, en gang på begynnelsen av 90-tallet var de faktisk ganske store innenfor sjangeren hvis dalende stjerne kun ble forbidalt av puddelrocken, nemlig melodiøs rock, og frontmann Miljenko Matijevic hadde en uslåelig rekkevidde på stemmen sin. Det var den gang. I dag er rekkevidden til Matijevic adskillig mer begrenset, selv om han tidvis viser prov på gammel storhet, men det eneste han klarer å gi noe særlig konkurranse i dag er vel strengt tatt libidoen til David Coverdale. Konserten startet med to låter fra tidligere nevnte film, nemlig Blood Pollution og Livin’ the Life, og avsluttet på samme måte med We All Die Young, som etterfulgte en ganske tafatt versjon av storhiten She’s Gone. De syv låtene i mellom der var dessverre bare en eneste lang ventetid, og hadde det ikke vært for at man ikke hadde sett dem før, hadde det vært lett å konkludert med at mat hjemme ville vært å foretrekke.

Og det var på vei hjem for å få i meg litt mat jeg egentlig var da jeg møtte på en kompis som skulle se Lacuna Coil (8/10). Jeg tenkte som så at jeg kunne jo alltids holde han litt med selskap og få med meg et par låter i samme slengen. Det endte med at jeg overvar hele konserten, og fikk meg festivalens andre positive overraskelse. Det er lenge siden sist jeg både hørte noe særlig på Lacuna Coil og jeg så dem live, men et eller annet ved spesielt Cristina Scabbias opptreden gjorde at jeg rett og slett ikke fikk lyst til å gå derfra. Helt ærlig så kan jeg riktignok styre meg for hennes motpart Andrea Ferro sin vokal, men låter som Blood, Tears, Dust og My Demons fra sistealbumet Delirium, gjorde at jeg fikk lyst til å sette meg litt inn i bandet igjen. Og da må man vel kunne si at de gjorde en godkjent jobb. Også visste man jo at mot slutten av settet ville det dukke opp en gulrot i form av deres strålende cover av Depeche Mode sin Enjoy the Silence. Resten av bandet var for øvrig også godt påskrudde denne kvelden, og jeg angret ikke et sekund på at jeg ble konserten gjennom.

Etter endelig å ha fått litt mat i skrotten bar det tilbake på festivalområdet for årets siste headliner,Judas Priest (7,5/10). Tre år etter at de stod på samme scene på sin avskjedsturné så var de altså tilbake igjen, og med seg i bagasjen hadde de det beste albumet de har gitt ut siden Painkiller. Det eneste som kanskje kan måle seg mot årets Firepower må være Halford sitt comeback-album Angel of Retribution. Litt skuffet må det derfor være lov å være over at de ikke spilte flere låter fra det nye albumet, og spesielt det som kanskje er den beste og mest umiddelbare låten derfra, No Surrender. Men, i stedet fikk vi jo mye annet snadder i form av både Tyrant og The Ripper fra Sad Wings of Destiny, og de ikke akkurat ihjelspilte Sinner og Saints in Hell. Spesielt sistnevnte har vært på ønskelisten til mange fans i mange år, og 40 år etter utgivelsen skulle ønsket altså gå i oppfyllelse. Rob Halford låt bedre enn han har gjort på årevis, og som følge av det var han heller ikke like stasjonær på scenen lenger. Richie Faulkner har sklidd rett inn i bandet, og det virker som om han har gitt bandet en helt ny giv. Siden Glenn Tipton har trappet ned fra turnélivet grunnet Parkinson, så var det enda en ny gitarist på scenen denne gangen, Andy Sneap. Og selv om han overhodet ikke gjorde seg bort, så var det helt klart noe rart å se Priest uten noen av de to gitaristene som gjorde det unike soundet deres så kjent. Skjønt, under ekstranummerne dukket Tipton opp som ‘special guest’, og var med på Metal Gods, Breaking the Law og Living After Midnight. Men, det var et sørgelig skue å se den engang så virile gitarvirtuosoen i den forfatningen han var i nå. Det nye albumet og Faulkner/Sneap har vist oss at Priest fortsatt har en fremtid, mens Tiptons fremtoning beviser at alt har en slutt. Vi får bare håpe at både Tipton og Priest fortsatt har noen år til i seg.

Etter festivalens siste band på hovedscenen pleier man stort sett å være veldig klar for å ta kvelden, men så klarer de stort sett å sette opp ett band til etterpå som man bare MÅ ha med seg, selv om både rygg og føtter roper at nok er nok. I år var dette bandet Backyard Babies (9/10),og det var ikke snakk om at jeg gikk og la meg uten å ha fått med meg Nässjös store helter! Og kanskje var dette også den første gangen som det aller siste bandet har spilt så bra at jeg ikke stod og la mer merke til hvor mye det verket i store deler av kroppen enn musikken. Nicke Borg, Dregen & co. bød nemlig på det aller beste de har på menyen sin, og i tillegg fikk vi en helt ny uutgitt låt. Hovedvekten av låter kom fra gjennombruddsalbumet Total 13, og det var en nær perfekt setliste. Det er tydelig at Nicke og Dregen ikke kniver like mye om rampelyset lenger, og de virker å trives mye bedre på scenen sammen nå enn hva var tilfellet før de tok en fire års pause på begynnelsen av inneværende tiår. Johan Blomqvist og Peder Carlsson sørger stadig for en av skandirockens stødigste rytmeseksjoner, mens gitarsoundet til Dregen fortsatt er helt unikt, og i front spytter Nicke ut tekstene med sin velkjente småsleske engelskuttale.

Det svingte rett og slett fordømt bra av bandet denne natten, og i det den siste feedbacken la seg etter at Look At You hadde avsluttet settet, stod jeg faktisk der og ville ha mer. Så slo plutselig virkeligheten inn, og man la ut på årets siste unødvendig lange gåtur hjem. Men, vi kommer tilbake til neste år! For mer vidunderlig rock på det som fortsatt er en av de beste festivalene som finnes! Så får man bare håpe at noen av de nevnte problemene utbedres til den gang.

Vi ses i 2019, Norje!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12981]

 

Liveanmeldelser

Nebula @ Blå

Nebula
Blå, Oslo
23.04.2018

 

Ingen utenomjordisk opplevelse med de gjenoppvåknede stonerne, men på sitt sjarmerende keitete vis leverte de en solid forestilling.

Riktignok var det et par publikummere som til tider hentet frem noen spastiske bevegelser som kunne virke å være fra en annen verden, men ellers var det en meget “down to earth”-opplevelse Nebula (7,5/10) bød på. Faktisk kunne det til tider minne om en hjemme-hos-konsert, der enkelte i publikummet fant det for godt å pepre bandet med kommentarer og låtønsker i øst og vest.

Riktignok inviterte bandet litt til dette selv med sin løsslupne tone, og ved å spille flere av ønskelåtene, men det synes likevel noe snodig å skulle insistere på å nærmest holde en samtale med bandet konserten gjennom. Etter å ha gjort et kjapt overslag kom vel undertegnede frem til at det var rundt 65 fremmøtte, og bandet skal så absolutt ha kreditt for at de ikke lot et labert oppmøte legge noen demper på deres egen innsats, men dette var nok også noe av grunnen til at det ble som det ble.

De startet med Strange Human fra Atomic Ritual, en helt grei start, men allerede på andrelåten fikk vi et av kveldens høydepunkter. For til tross for at de ikke helt klarte å gjenskape de mykere “drømmepartiene” i Giant, så satt både riffet og soloen, og da er det fortsatt en utrolig fet låt. Så var det tid for de to nyeste låtene i settet, først i form av deres siste utgivelse, splitsingelen The Perfect Rapture, før vi ble beæret med en helt ny uutgitt låt, Fistful of Pills. Sistnevnte lovet godt for eventuelle nye utgivelser, og låt umiskjennelig som Nebula.

Etter denne leflingen med så ferskt materiale, skulle det meste handle om de første EP-ene resten av kvelden. Under Full Throttle, røk Eddie Glass så en streng, og det kom klart frem at gutta er ute på en lavbudsjettsturné, for dét betød at han kun hadde én gitar å spille på resten av konserten. Dette gjorde også at den originale settlisten ble rokert en del, og bygget bare opp under den løsslupne stemningen. For allerede neste låt ut var en ønskelåt som ikke opprinnelig stod på lista, nemlig Long Day. For øvrig et godt ønske, og en heftig versjon der Glass nok lot den gjenværende gitaren få gjennomgå litt ekstra for å få ut litt irritasjon over den røkne strengen.

Ytterligere noen låter ble flyttet litt frem og tilbake, mens også Anything From You ble fremført som en uoppført ønskelåt. Noen begrensninger lå det dog på ønskelåtene, da de rett og slett ikke hadde øvet på hele katalogen med den nye trommisen, Mike Amster, og følgelig ikke kunne spille hva som helst. Men, det de valgte å spille satt som ei kule, og låter som Sun Creature og More fikk de fleste til å trekke på smilebåndet og nikke anerkjennende. Men, kveldens kanskje største høydepunkt var Rocket fra samleren Dos E.P.’s, en av bandets beste låter på skive, og ditto live.

Etter en kjapp tur opp i andreetasjen for å fylle opp på drikkebeholdningen på scenen, kjørte faktisk bandet et knippe ekstranumre slik de skal gjøres, i alle fall to tredjedeler av dem. Hverken Sonic Titan eller Smokin’ Womanvar nemlig planlagt å skulle spilles, men sammen med Fall ofIcarus (som egentlig skulle vært første låt etter at strengen røk) dannet de en heftig avslutning på en noe annerledes konsert. Konklusjonen er at det er godt å ha Nebula tilbake, og så får man håpe at det byr på mer nytt materiale og flere besøk i fremtiden.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Martin Tonning-Strand

 

 

Nebula Setlist Blå, Oslo, Norway 2018

 

Liveanmeldelser

The Dead Daisies @ Parkteatret

The Dead Daisies + The New Roses
Parkteatret, Oslo
21.04.2018

 

Våren har ankommet hovedstaden, og med det så blomstrer og spirer det i alle bedd og alle grønne flekker. Og jammen var det ikke et par kvaster som det var verdt å ta en kikk på innendørs på Parkteatret her for noen dager siden også.

Første bukett ut var tyske The New Roses (7,5/10), skjønt hadde man ikke vist det på forhånd hadde man aldri gjettet at de var noe annet enn amerikanske. De både så amerikanske ut, pratet engelsk med relativt overbevisende amerikansk dialekt og spilte amerikansklåtende hard rock, med både innslag av blues, sørstatstoner og country. Bandet tok oppgaven som oppvarmingsband meget seriøst, og klarte den med bravur. Spesielt frontmann Timmy Rough gjorde en dedikert innsats med å mane frem mer liv og allsang, på låter som høyst sannsynlig få i salen hadde hørt før, enn mange av de mer rutinerte ringrevene får til. Musikken deres er ikke av det kompliserte slaget, og med låttitler som One More for the Road, Thirsty og Whiskey Nightmare, så skjønner man hvor landet ligger. Men, nå er det jo sånn at alt trenger ikke være så forbaska komplisert alltid, og låtene er bra de, og ikke minst så imponerte Rough vokalmessig. Det var en sjarmerende gjeng som åpnet ballet denne kvelden, og de stod meget godt til den neste buketten som skulle bivånes.

Fra roser hoppet vi nemlig elegant videre til tusenfryder, og der tyskerne kanskje manglet litt i erfaring, så bugner det over av nettopp det i superkollektivet til den australske businessmannen David Lowy. For om man kan kalle artister som har gjort unna sin tjeneste i flere forskjellige band for leiesoldater (ref. dokumentaren Hired Guns), så er The Dead Daisies (9/10) så absolutt et kompani du ville hatt med deg i krigen. For med våpendragere som John Corabi (The Scream, MötleyCrüe, Union, Ratt), Doug Aldrich (Bad Moon Rising, Dio, Whitesnake), Marco Mendoza (Thin Lizzy, Ted Nugent, Whitesnake) og siste tilskudd på stammen,Deen Castronovo (Steve Vai, Ozzy Osbourne, Journey), er i alle fall ferdighetene på plass, så da står det bare på ammunisjonen, da. For slike såkalte superband har jo en lei tendens til å ikke leve helt opp til hypen. Derfor er det forfriskende å høre et band som The Dead Daisies hvor de fleste, eminente som de er til tross, stort sett har vært nettopp leiesoldater i andre sine band, mens her kan de i enda større grad gjøre som de selv vil. Og ved siden av at det har kommet tre knakende gode album ut av dette etter at kjernen i bandet fikk satt seg, så ser man det også veldig tydelig gjennom spillegleden de viser på scenen.

Det siste av disse tre albumene, Burn It Down, kom for kort tid siden, og naturlig nok ble dette viet mye tid, spesielt i første tredjedel av konserten. Det hele startet nemlig med åpningsduoen fra nevnte utgivelse, Resurrected (som faktisk har en viss Velvet Revolver-vibe) og Rise Up, og til tross for at de bare hadde vært ute et par uker var publikum så absolutt med på notene fra første…vel…note. Så fulgte to låter fra 2016-utgivelsen Make Some Noise, nemlig tittelsporet og A Song and a Prayer. Førstnevnte en enkel og effektiv footstomper på godt norsk, som også fikk dratt i gang siste rest av salen. Den andre er kanskje den beste låta bandet har i sitt arsenal, og på generell basis ett av høydepunktene låtmessig fra året 2016! Turen gikk så tilbake til årets utgivelse, og litt instruert allsang med Dead and Gone, før vi besøkte det første albumet i denne nevnte trioen, Revolución, og da nærmere bestemt Mexico. En låt som kanskje var den første til å virkelig vise hva som faktisk bor i dette bandet da den ble utgitt, og den gjorde så absolutt jobben live også.

En av tingene som gjør bandet så interessant live er også at alle medlemmene har scenepersonligheter som overgår veldig mange andres, med unntak av Lowy, mannen som faktisk startet det hele, og som nok spyttet inn en del av sine egne midler for å få det til å gå rundt i starten. Men, han ser allikevel ut til å storkose seg, og virker egentlig fornøyd med å holde seg litt i bakgrunnen. Derfra kunne han se Mendoza flørte med det som kunne krype og gå ute i salen, mens Aldrich kjørte en kort gitarsolospot og ellers viste en helt særegen utstråling. Så hadde man Corabi som lagfører, med en stemme som holder like god stand nå som da han ble praiet av Nikki Sixx til å erstatte Vince Neil for et kvart århundre siden. Og som med en perfekt blanding av sarkasme og vittigheter også holdt showet gående mellom låtene.

Bakerst i troppen satt altså det ferskeste medlemmet, Castronovo, som selvsagt også fikk sin tilmålte solotid, og selv om det var en ålreit solo så må det sies at det var et par knepp under hva forgjengeren hans, Brian Tichy, leverte. Men at han er en dyktig trommis kan ingen bestride, og heldigvis slapp han ikke til på vokal, som var noe undertegnede hadde fryktet på forhånd. Mannen er nemlig en meget dyktig vokalist også, men stemmen og stilen hans hadde bare ikke passet inn i denne settingen. Det er også en annen ting bandet skal ha skryt for, at de ikke har falt for fristelsen til å gå den lettvinte veien med å spille låter fra sine tidligere arbeidsgivere. Riktignok ble det et par covere utover kvelden, som de også er kjente for å gjøre, men disse hyller i stedet deres felles inspirasjonskilder. I tillegg har de mer enn nok gode egne låter til at de klarer å stå støtt uten krykker fra fortiden.

Første coverlåt var Rolling Stones sin Bitch, som også er å finne på det nyeste albumet, mens hele bandet presenterte seg med en snutt av hver sin kjente og kjære allsangtriggende klassiker, noe som funket helt glimrende på nesten alle sammen. Folket sang med på refrengene til både Rock and Roll All Nite, Highway to Hell og The Boys Are Back in Town, samt gitarintroen til Heaven & Hell, men å synge med til Smoke on the Water-riffet ga ikke helt den samme effekten kan man si. Etter to høydepunkter til fra Make Some Noise; Mainline og Long Way to Go ble hovedsettet avsluttet med deres strålende versjon av The Sensational Alex Harvey Band sin Midnight Moses. Troppene ble så samlet til en kjapp kunstpause før de var tilbake på scenen og avsluttet med Judgement Day fra Burn It Down, og en forrykende versjon av Deep Purples Highway Star. Riktignok har ikke The Dead Daisies noen keyboardist lenger, men hva gjør vel det når man har Doug Aldrich? En nær perfekt konsert, og en fullsatt sal med et meget bra publikum virket i alle fall å være unisone i at de vil ha bandet tilbake, noe en bare kan slutte seg til. Og til tross for navnet virket disse tusenfrydene å fortsatt være meget vitale, og med den rette eksponeringen så ville det nok ikke overrasket meg om bandet spiller på et større sted under neste besøk.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=11203]

 

The Dead Daisies Setlist Parkteateret Scene, Oslo, Norway, Burn It Down World Tour 2018

 

Liveanmeldelser

Sólstafir @ Parkteatret

Sólstafir + Myrkur
Parkteatret, Oslo
19.12.2017

 

Det var duket for to av de mest stemningsfulle artistene Norden har å by på da Myrkur og Sólstafir gjestet Parkteatret, og for en stemning det ble!

Først ut var danske Amalie Bruun, som under aliaset Myrkur (6,5/10) har trollbundet publikum med sin blanding av folketoner og black metal. Og det var selve sceneopptreden hennes som trollbandt mest, der hun beveget seg mellom sine skrømtaktigkledde bandmedlemmer som en mystisk forførerske på kanten av helvete, og hvorvidt hun forsøkte å lede dem ut mot lyset eller lokket dem lenger inn i helvete er sannelig ikke godt å si.

Men et fengslende skue var det. Når det kommer til det musikalske så evnet hun så absolutt å trollbinde der også, med en til tider nydelig vokal, mens det på enkelte låter var det helt motsatte som stod i fokus, nemlig rå og brutal energi. Så lenge disse to sidene fikk lov til å operere på egenhånd så fungerte Myrkur, problemet dukket opp på enkelte av låtene hvor disse to ble blandet og det ble et litt vel schizofrent lydbilde.

Den fløyelsmyke stemmen til Bruun druknet på en måte litt i alt det andre, og det instrumentale kunne nesten oppfattes som forstyrrende. Etter å ha sett et par akustiske opptredener er nok personlig det å foretrekke, men stemmen og den nærmest koreografiske fremtoningen på scenen gjør det uansett verdt å oppleve Myrkur live, samme hvilken setting.

Etter en kort pause var det så klart for kveldens hovedband, islandske Sólstafir (9/10). Etter den instrumentale åpningen Náttfari gikk de rett over til en av årets beste låter, Silfur-Refur fra nyskapningen Berdreyminn. Og om Myrkur sin opptreden varslet om onde tider, så er Sólstafir den dystopiske beretningen i kjølevannet av disse tidene. For man kan kalle musikken deres så mangt, men lystig har vel aldri vært det mest passende adjektivet. Men til tross for dette var bandet adskillig mer utadvendte på scenen denne gangen enn jeg noengang har sett dem, og ringlederen Aðalbjörn Tryggvason skiftet mellom å spøke med publikum på islandsk, engelsk og norsk/svensk kvelden gjennom. Blant annet startet han med å påminne oss om at islendinger også var norske en gang i tiden og at nå var de tilbake; “the boys are back in town!”

Tittelsporet fra forrigealbumet Ótta var neste låt ut, og man fikk for første gang for kvelden nyte godene av at de har utvidet livebesetningen med keyboardist Ragnar Ólafsson. Faktisk var det nesten så bra at man ikke savnet banjoen på begynnelsen av låta. Etter at hvert av de siste to albumene så ble tilgodesett med hver sin låt til, kom et av kveldens flere høydepunkter: Köld! En monumental låt som om mulig høres enda større ut live enn på skive. Den plagede tonen i stemmen til Tryggvason gjør at pelsen reiser seg i nakken rett før samme kroppsdel får kjørt seg til rytmene i låtens crescendo. Den var borte fra settlisten på sommerens Midgardsblot, og det var sannelig godt å ha den tilbake nå.

Det skulle for øvrig ikke gå lang tid før vi fikk nok et høydepunkt, og nok et vakkert øyeblikk med en låt som på mange måter er Sólstafirs største hit. For har man sett videoen til Fjara er det nesten umulig å ikke drømme seg bort til den og det vakre islandske landskapet, også når man hører sangen live. Rett og slett sonisk magi. Til tross for navnet så har nok den neste sangen vi fikk servert fint lite med vår kjente TV-kalender å gjøre. Bláfjall dreier seg nemlig om menneskers kamp mot avhengighet og indre demoner, og som på Midgardsblot oppfordret Tryggvason oss alle om å ta vare på hverandre og å ta seg tid til å snakke med hverandre. Nok en gang kom inklusjonen av Ólafsson til sin rett, og det ga en mer sakral stemning å høre orgelintroen til låta faktisk bli spilt live enn fra en tape. Bandet droppet så å gå av scenen og hoppet i stedet rett til ekstranummeret, og den faste avslutningslåta, nemlig Goddess ofthe Ages.

Kveldens eneste engelskspråklige innslag, men det er noe med Sólstafir som gjør at man ikke trenger å forstå tekstene fullt ut, for de forteller nøyaktig den samme historien med instrumentene sine. En perfekt avslutning på en nær perfekt konsert, og ikke minst i et perfekt konsertlokale. For som vanlig på Parkteatret var lyden strålende, og lokalet er med sin høye scene, sitt søylefrie kvadratiske rom og hellende gulv, et av de beste konsertlokalene i byen. Så til slutt får vi bare håpe at Sólstafir snart beærer oss med et nytt besøk, og at Parkteatret plukker opp igjen de litt mer interessante bookingene.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Guro Torget

 

Liveanmeldelser

Taake @ John Dee

Taake + Helheim + Asagraum
John Dee, Oslo
01.12.2017

 

Noen ganger er det kun svartmetall som duger, og hva passer vel bedre i vinterkulden enn en line-up bestående av nettopp dette? Flere syntes å enes om dette idet John Dee åpnet dørene til en svart aften på John Dee første dag i desember.

Først ut var Asagraum (3/10), som for undertegnede ble et nytt bekjentskap. Det er alltid moro når folk utfordrer vante mønstre, for dette bandet bestående kun av kvinner viser mange andre black metal-artister at det ikke er et kriterium å ha utovertiss for å kunne spille svartmetall. Derimot virket de noe urutinerte på scenen, som om materialet i grunn gjør seg best i studio og ikke er helt spilleklart for et livepublikum. De reddet seg dog inn med egen tilstedeværelse der materialet kom til kort, men klarte ikke å nå helt opp.

Deretter var det klart for Helheim (1/10). Med mye snadder å ta av når det kommer til materiale, skulle dette dessverre vise seg å bli en skuffelse. Generelt sett var det lite dedikasjon, og de fremstod som lite troverdige på scenen. Hvorvidt dette skyldtes en dårlig kveld eller ei på et personlig plan, vites ei, men endrer ikke at de stod for en nokså laber fremførelse. Dualitet og ulver landet godt hos publikum, men ble allikevel oppfattet av undertegnede som en nokså tafatt og tannløs affære som gikk litt på autopilot. Alt i alt hadde vi nok ventet oss mer.

Alle gode ting skulle dog vise seg å være tre, der det endelig var tid for kveldens hovedaktør Taake (7/10). Huset i havet og Sverdets vei fra siste skive fungerte svært bra live, og vi fikk også et knippe høydepunkter fra de gode, gamle utgivelsene.

Alt var velspilt, fullt av driv og energi, og fremført med en svært god tilstedeværelse fra samtlige. Derimot ble det litt mye klovneri til tider som trakk noe ned, og de anti-religiøse faktene til Hoest bød på litt for mye av det ”gode” – ja, det ble tidvis nesten harry på feil vis.

Allikevel leverte de en knallkonsert denne kvelden og viste at Taake fortsatt er en solid aktør i den norske black metal-verdenen.

 

Tekst: Stein Akslen & Mari Groven Holmboe
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=10765]

 

Liveanmeldelser

Satyricon @ Hulen

Satyricon
Hulen, Bergen
29.11.2017

 

Satyricon spiller i disse dager for fullsatte hus på sin norgesturné, den første på fire år. Onsdag denne uken var det Bergen som stod for tur. 

I september slapp Satyricon (7/10) sitt niende album, Deep calleth upon Deep. I etterkant av det slippet har de gjort en lengre turné i Europa samt en turné i Sør- og Mellom-Amerika. Det er med andre ord et godt innspilt band som farter rundt vårt langstrakte land, hvor de har satt opp et imponerende antall konserter for et metalband i disse dager.

En kald onsdagskveld kom de på scenen til et smekkfullt og utsolgt Hulen, hvor de sparket i gang med Midnight Serpent fra siste album. Med litt justeringer i starten, ble dette stående som den Hulen-konserten Satyricon har gjort med best lydbilde, for de fleste detaljene lå klart i lydbildet. Publikum tok godt imot bandet, og det var bra med liv i salen fra starten av. Når Satyr i tillegg er god på å få folk med, steg stemningen mer og mer utover konserten.

Etter flere låter fra bandets tre siste album, dukket Repined Bastard Nation opp, før det ble mer fra de tre siste platene igjen. Stemningen i salen var veldig god hele veien gjennom, og ble ikke mindre da Satyr selv tok frem gitaren for den eldre instrumentalen Transcendental Requiem of Slaves fra Nemesis Divina. Den ledet selvsagt inn i Satyricons mest slitesterke låt, Mother North, hvor det virkelig ble allsang i Hulen. Det er alltid gøy å se på publikum når den låten spilles.

Konserten ble avsluttet med en slags hit-parade med The Pentagram Burns, To the Mountains, Fuel for Hatred og K.I.N.G. Satyricon er fortsatt et proft og bra liveband, og dette ble nok en bra konsert med bandet. Samtidig blir litt for mye publikumsopphausing og stadionrock-preg for min smak, og jeg savner den ekstra gnisten og fandenivoldske stemningen de hadde tidligere.

 

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Scorpions @ Oslo Spektrum

Scorpions + TNT
Spektrum, Oslo
22.11.2017

 

Det er vanskelig å være TNT-tilhenger om dagen. Men heldigvis er det lett å være Scorpions-fan!

I oktober forlot Tony Harnell TNT (5/10) for n-te gang. På det tidspunktet var allerede flere konserter avlyst, og den kommende plata satt på vent. Alle visste at det var trøbbel i paradis. Det var bare et spørsmål om når innrømmelsen kom. Og om det denne gangen var slutt for godt. Det var det ikke. Bandet bekreftet raskt at konserten med Scorpions skulle gjennomføres som planlagt. Men hvem som skulle synge holdt de tett til brystet. Ryktene svirret og det evige ta-Harnell-tilbake-maset vedvarte. Kunne ikke bare Dag Ingebrigtsen steppe inn? Eller hva med Tony Mills og Jørn Lande? Den nye vokalisten skulle presenteres under oppvarmingsshowet før Scorpions-konserten. Frem til da hadde ingen klart å gjette hvem den nye sangeren var.

Først sto Ronni, Diesel, Roger og Ove først alene på scenen, men de fikk raskt selskap av det velkjente “Invisible Noise”-skriket. Inn løper en ukjent fyr kledd i svart. Han synger overraskende bra, og selv om det tidvis låter falskt på både Invisible Noise og As Far As The Eye Can See, kan det virke som han har vokalspekteret inne. Etter ilddåpen presenterer mannen seg som Baol Bardot Bulsara. Han kommer fra Spania og har arbeidet som musiker, skuespiller, sanger og komponist i nesten 20 år. Bulsara ble fan av TNT som tenåring, og Tony Harnells stemmebruk har vært en stor inspirasjonskilde for ham. Vi vet ennå ikke hvordan han havnet i TNT, men det er bare å håpe at bandet tar godt vare på ham når han først er her. Han vet neppe hva han har rotet seg inn i.

TNT dundrer videre med Desperate Night, Shine On og en noe ujevn Northern Lights. Dette er en vanskelig låt å synge, og selv om Bulsara bommer på en del toner, må vi huske at heller ikke Tony Harnell var perfekt. Hvor ofte har han egentlig sunget rent de siste årene? Med mer øving kommer Bulsara til å overgå Tonys vokalprestasjoner ganske snart.

Resten av bandet humper avgårde som de vanligvis gjør. Ove Husemoen har funnet sin plass som bassist og gjør god figur på scenen. Keyboardist Roger Gilton vet også hvordan han skal traktere tangentene. Ronny Le Tekrø er som vanlig virtuos, mens Diesel Dahl, som burde ha lært å spille bedre etter 35 år i band, fortsatt slår i vei på sitt vis. Bruken av playback trekker derimot ned. All koring er spilt inn på forhånd, og det er også mye av gitaren. Tekrø kan for så vidt ikke spille på mer enn en gitar om gangen, men det får være grenser. Kanskje de kunne ha hyret inn en gitarist til på “gammeldagan”?

Publikum ser noe avmålte ut, men på My Religion kommer telefonene opp. De fortsetter å lyse gjennom hele Everyone’s a Star, og enkelte drister seg jaggu til å svare på tilrop også. Under 10.000 Lovers er dessverre halvparten av salen mer opptatt av å filme enn å delta, og slikt legger en demper på stemningen. TNT avlsutter som vanlig med Seven Seas, og selv om jubelen ikke står i taket, kan det se ut som fansen gir dem enda en sjanse. Men to spørsmål gjenstår: Når kommer Harnell tilbake? Og når er det egentlig nok?

Scorpions (8/10) har allerede vært på farvelturné. Problemet var bare at ingen av dem ønsket å gi seg. “Vi hadde ikke snakket med hverandre. Alle trodde at en av de andre medlemmene hadde lyst til å slutte. Meine begynte jo tross alt å dra på årene. Men det viste seg at ideen kom fra vår daværende manager,” forteller gitarist Matthias Jabs til Jernverket og Radio Rock. Sirkushestene luktet sagmugg, og endte opp med å spille inn plate og dra på ny turne i stedet for å ta ut pensjon. Ingenting tyder på at de har tenkt å legge ned bandet med det første. Rudolf Schenker startet Scorpions i 1965. Vokalist Klaus Meine har vært med på laget siden det første albumet, og lead-gitarist Matthias Jabs erstattet Uli Jon Roth allerede i 1978. Det kommersielle gjennombruddet kom på 1980-tallet med album som “Blackout” og “Love at First Sting”. Toppen av kransekaka kom med “Wind of Change”, en av verdens mest solgte singler og et symbol på glasnost, den kalde krigens slutt og kommunismens fall i Øst-Europa. Det er ikke mange band som kan skilte med noe sånt.

I det siste har Meine slitt med betennelse på stemmebåndet, og Oslo-konserten sto i fare for å bli avlyst. Men Scorpions viste seg å være mer tent enn på lenge, og det ble tydelig da de entret Oslo Spektrum sammen med bassist Pawel Maciwoda og trommis Mikkey Dee i går kveld: Sceneteppet falt, helikopteret tok av og Going Out With a Bang åpnet balletten. Lyden var noe ujevn helt i starten, og Meine hørtes svak ut i et kort øyeblikk, men det gikk seg heldigvis raskt til, og resten av konserten låt knall. Til stor glede for publikum kommer det norske flagget frem på Make it Real. Schenker spiller, hopper og spretter like kjapt som de raske solbrillene sine, mens Meine løper rundt med tamburinen og flørter med publikum. Under The Zoo får Jabs kjørt seg på gitar og slange (?), og Meine benytter sjansen til å kaste trommestikker til alle som står i nærheten. Med dette energinivået er ingenting som vitner om at karene er mellom 60 og 70 år gamle.

De fyller hele scenen med spilleglede og spillopper og sørger for å gi oppmerksomhet til hver eneste fan. Under Coast to Coast får Schenker og Jabs selskap av Meine på gitar, og sammen sørger de for mangt et perfekt fotoøyeblikk for mobiltelefonistene i salen. (Men han som filmet med nettbrett må dø). Dersom du ikke har et forhold til 1970-talls-Scorpions har du en jobb å gjøre. Det er nemlig mye gull i katalogen fra den tiden, og bandet svarte med å spille en potpurri der slagerne Top Of The Bill, Steamrock Fever, Speedy’s Coming og Catch Your Train var representert. Jeg skulle gjerne hørt låtene i sin helhet, men vi får heldigvis høre nok til at det ikke blir et irritasjonsmoment som medleyer ofte er.

Nå er det to år siden Scorpions ga ut sitt 18. album, “Return to Forever”, ei plate som fortsatt er representert på setlista. We Built This House høres steril ut på skiva, men live fungerer den bedre. Den digitale backdropen viste en i overkant rørende musikkvideo, og kombinert med et allsangvennlig refreng med teksten “oooo-oooo-oooo”, gikk det faktisk frysninger nedover ryggen på undertegnede. Videre fikk Jabs leke seg med gitarsoloen “Delicate Dance”, mens arbeidslaget rigget opp til akustisk konsert i bakgrunnen. Jepp, det var tid for ballader. Schenker har tatt frem den akustiske v-gitaren, og selv Mikkey Dee kommer ned fra podiet for å sette seg bak et bittelite, latterlig elektrisk trommesett. Sammen fyrer bandet opp en ballade-medley bestående av Always Somewhere, Eye of the Storm og Send Me An Angel. “The wise man said just walk this way to the dawn of the light”, synger Klaus Meine, og publikum vet øyeblikkelig at de skal svare “The wind will blow into your face as the years pass you by”. En og annen lighter lyser opp salen i havet av alle telefonene, og i et kort sekund føles det nesten intimt og koselig, selv om det også er litt flaut. Heldigvis løser Mikkey Dee opp stemninga når han reiser seg fra trommestolen for å hause opp publikum litt ekstra.

Plystring. Vi vet alle hva det betyr. Landeplagen. Klinelåta. En av tidenes mest symboltunge og meningsfylte rockeballader. Wind of Change. Du kan være så lei du bare vil, men når 6000 mann synger så kraftig at det kjennes ut som å få en vegg i trynet, så kan du ikke la være å felle en tåre. En skjønner hvorfor låta har fått en såpass sterk posisjon i senere års musikkhistorie. Tårepersen og drømmer om nachspiel og tapt kjærlighet forsvinner raskt når Rock’n’Roll Band setter i gang. Og tempoet først er oppe spiller Scorpions like gjerne Motörheads Overkill som en hyllest til avdøde Lemmy Kilmister. Mikkey Dee spilte med Lemmy i 23 år, og virket så glad for å spille Motörhead-klassikeren at han overdøvet alle de andre i bandet. Derfor var det også naturlig at den frenetiske tromminga gikk over i en trommesolo. Under soloen heises Mikkey flere meter over bakken, mens den digitale backdropen flimrer i bakgrunnen. For hvert taktslag dukket et plateomslag fra Scorpions’ karriere opp i bakgrunnen, og trommesoloen ble avsluttet med at alle platene ble vist på skjermen (med unntak av “Virgin Killer”-originalen, da).

Så går Spektrum i svart. Blackout. For et driv! Bandet låter helstøpt, og særlig Schenker rocker og gliser som aldri før. Han har, etter vanlig, tøysete Scorpions-standard, selvsagt festet en slags eksospotte på gitaren, bare for å kunne “tvinge” Maciwoda ned i knestående med røyken. Sånt må en bare flire av. Big City Nights sender publikum ut i ekstase, og nok en gang kommer både frysninger og tårer frem. Det er siste låt i det ordinære settet, og bandet bruker en evighet på å ta farvel og kaste håndklær og plekter til publikum før de kommer seg av scenen.

Scorpions klappes inn til en sår og vakker fremføring av Still Loving You. Her viser Meine sin overlegenhet som følsom vokalist. Elsket og hatet, det kan så være, men sjel, det har han. Det finnes ingen som låter som Klaus. Helt til slutt ljomer Rock You Like A Hurricane gjennom salen, og jeg griner enda en gang. For ei låt. For et band. Stormende applaus og allsang om hverandre. Det er første gang jeg har sett Scorpions live, og jeg håper det ikke blir den siste.

 

 

Gjesteanmelder: Helle Stenkløv (Jernverket/Radio Rock)
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:

[espro-slider id=10649]

Terje:

[espro-slider id=10682]

 

 

Scorpions Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, Crazy World 2017 Tour

 

TNT Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017

 

Liveanmeldelser

Mastodon @ Sentrum Scene

Mastodon/Red Fang/Russian Circles
Sentrum Scene, Oslo
20.11.2017

 

Kveldens ”møte” ble en praktfull opplevelse med en absolutt stappfull Sentrum Scene og storslagne band.

Russian Circles (8,5/10) er på plass presis idet klokken slår åtte. Den instrumentale trioen spiller tung atmosfærisk metall, så det er lett å forstå hvorfor de er førsteband ut. Trommisen slår helt vilt, bassisten hørtes ut som han aldri har gjort noe annet og gitaristen drar fram lag på lag med tøffe riff. Publikum følger med, men bandet får ikke den oppmerksomheten de fortjener.

Opplevelsen hadde nok blitt hakket bedre og mer intim på en mindre scene. Dessuten gir de turneen en ekstra edge, som Brann Dailor også bekreftet mot slutten av kvelden. Jeg sitter igjen med en umettet følelse etter fire låter, og skulle gjerne hatt mer av Russian Circles.

Kvartetten i Red Fang (7,5/10) håndhilser på hverandre før de begynner å bevege seg rundt på scenen, og publikum våkner til liv samtidig. Stemningen tar en total helomvending, og bandet får oppmerksomheten de fortjener. For musikken med sine lekne riff og fengende melodier, fortjener intet mindre.

Spillegleden er definitivt på plass, men det er ikke til å unngå at artister også kan erfaresåkalte blåmandager – for de virker rett og slett slitne. Wires og Blood Like Cream bidrar til allsang hos publikum, men det er ellers flatt uten noen særlige vendepunkter.

Når Mastodon (7/10) går på scenen kl. 22.00, er det omtrent tre år siden forrige gang de stod der. De blir møtt av umiddelbar jubel og applaus, og starter til mange sin overraskelse rett på med The Last Baron. Lyden er litt for skarp, og vokalen til Brent Hinds litt for utydelig.

Undertegnede har sett bandetet tosifret antall ganger uten å ha hørt denne live tidligere, så det var stas. Åpnings- og tittelsporet på 13 minutter tar vanligvis pusten fra en, og var naturligvis et stort høydepunkt for kvelden.

De spiller forståelig nok mange sanger fra deres nyeste skive, Emperor of Sand. For min del kunne de godt ha balansert settet med litt eldre materiale. Vi får servertfire låter totalt fra klassikerne Remission, Leviathan og Blood Mountain. Hvor var Blood & Thunder? Og Iron Tusk? Skuffende. Mastodon ser uansett ut til å være mer populære enn noen gang, og den nye fanskaren syntes å få det de var ute etter, både av låter og sceneshow (det sier litt når et av høydepunktene i kveld var Show Yourself).

Det er ingenting å si på talent. Mastodon bærer absolutt preg av å være et veletablert band som er trygge på seg selv og det de gjør. Likevel syns jeg de stort sett skuffer, sannsynligvis fordi bandet nærmest står helt stille der de spiller den ene låta etter den andre. Scott Kelly, fra Neurosis, opptrådte som gjesteartist etter encore og gjorde soundet hakket mer komplekst og komplett. Det er dessverre først under Crystal Skull at bandet begynner å vise mer entusiasme, og før vi vet ordet av det takker de for seg, kaster ut en håndfull trommestikker og forlater scenen.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

[espro-slider id=10616]

 

Mastodon Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017, Emperor of Sand

 

Liveanmeldelser

Tyketto @ Hard Rock Café

Tyketto
Hard Rock Café, Oslo
22.11.2017

 

Den største begivenheten i hovedstaden denne onsdagskvelden var hverken det komplette snøkaos eller høyt hårfeste-bonanza med Klaus Meine i Oslo Spektrum. Begivenheten fant sted på Hard Rock Café der Tyketto for første gang siden oppstarten i 1987 stod på en norsk konsertscene. Og for en kveld det skulle bli!

Foran et så og si fullpakket lokale dro Tyketto (9,5/10) i gang showet med tittelsporet Reach fra sin siste skive, men det var først fra andre låt, Burning Down Inside, at det hele løsnet. Både for bandet og publikum. Danny Vaughn hadde publikum i sin hule hånd med en utrolig tilstedeværelse, og ikke minst fantastiske stemme.

Og foruten Vaughn og mangeårig bandkollega, grunnlegger og trommeslager, Michael Clayton, befant det seg en gammel kjenning på scenen. Nemlig, Greg Smith. Hvem pokker er Greg Smith? Joda, han har spilt med så mange storheter at det ikke er plass til å ramse opp alle, men at han har traktert bass i/med blant annet Rainbow, Dokken, Ted Nugent, Alice Cooper og Vinnie Moore sier sitt. Han leverte rett og slett en makeløs opptreden som vikar for Chris Childs. Sjelden har jeg hørt fetere basslyd og trøkk.

Resten av besetningen bestående av Ged Rydlands på kor og keyboard samt gitarvirtuosen Chris Green glitret også. Det låt tight som spandex. Det var rett og slett ingenting å sette fingeren på denne kvelden. Lyden var upåklagelig, settlista var en god blanding av gammelt og nytt og Tyketto leverte så til de grader. Og det var selvfølgelig et aldri så lite høydepunkt at Tyketto dro den eminente låta Heaven Tonight fra Vaughn sin periode i Waysted.

Men vi må ikke glemme det absolutte klimakset og låta som har udødeliggjort bandet, Forever Young, fra klassikeren Don’t Come Easy. Selvfølgelig kom den helt til slutt, og det var overhengende fare for ufrivillig ejakulasjon. Uten tvil en av 90-tallets største perler innen melodiøs hardrock.

Kort og godt var dette en stor konsertopplevelse med et fantastisk band som vil huskes lenge.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken