Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
14. april, 2022

Dag 1 – Nykommere og veteraner imponerte på Infernos første dag!

Etter to skrinne år med “familiepåsker”, isolasjon, masker og annet herk, var det en vidunderlig følelse å få på seg årets første festivalarmbånd og tre inn på Rockefeller for å nyte noen dager med metal, mørke og masse moro. Endelig skulle vi atter få oppleve det som for så mange av oss har vært den viktigste påsketradisjonen av dem alle gjennom en årrekke: Infernofestivalen! Eller, som både vi og veldig mange andre sa i det vi kom inn dørene og gjentok som et mantra gjennom hele festivalen – det var godt å være hjemme igjen!

For noen hadde festivalen allerede vart i både en og to dager da dørene på Rockefeller åpnet torsdag ettermiddag, for det hadde vært metalkonserter i byen både tirsdag og onsdag, men det forhindret ikke hordene å komme tidlig til første offisielle festivaldag for å få med seg første band ut. Noen hadde til overmål startet noen timer tidligere med klubbkonserter på Vaterland, så det var aldri noen tvil om at iveren etter å hylle mørkets makter blant venner og likesinnede med en forfriskning i hånda var helt på topp. Og om stemningen var høy i salen, var det åpenbart at første band ut på hovedscenen også var heltente. Akkurat dét har strengt tatt alltid vært et av kjennetegnene til DJERV (8/10), men æren av å få åpnet den første festivalen på tre år så ut til å ha gitt bandet et lite ekstragir. Vokalist Agnethe Kjølsrud er og blir en av nasjonens ubestridt beste frontfigurer, og nå slo det nesten gnister av henne, så intenst og energisk leverte hun! Det er også en fryd å notere at bandets nye låter sitter som ei kule, og når de i tillegg krydrer med låter fra Agnethes gamle band, Animal Alpha, er det ingen som tenker på at det fortsatt er tidlig ettermiddag utenfor. Vi er nemlig på festival igjen!

Det skal allerede senere denne dagen vise seg at det kan bli vrient å komme seg ned på John Dee, men såpass tidlig er det fortsatt relativt siviliserte tilstander som hersker når vi tar trappa ned for å få med oss franske REGARDE LES HOMMES TOMBER (7/10). Deres tunge og atmosfæriske post-metal noire er av den mer meditative sorten, men faller åpenbart i smak hos de fleste. Dette er på ingen måte lite umiddelbar musikk som enkelte andre band på plakaten, men et flott innslag på en variert plakat. Det noteres at disse klart skal sjekkes ut igjen dersom de kommer tilbake som headlinere.

Så bærer det opp til storsalen igjen for litt deilig norsk dødmetall. Et band som ikke akkurat har overøst oss med utgivelser i løpet av de godt over 30 årene siden debuten, men som låter like vitale som noensinne, er CADAVER (8/10), og de blir festivalens første kroneksempel på hvor tight og fett en trio kan låte. De er dog eneste med ståbass på scenen, og denne trakteres av samme mann som på den 30 år gamle skiva In Pains, Eilert Solstad, for anledningen iført klassisk pestmaske og -antrekk. Og vi får både låter fra denne og samtlige av de andre skivene deres (riktignok med unntak av Discipline, fra da bandet hadde et “Inc” bak navnet), samt noen små anekdoter og gledesytringer fra Anders “Neddo” Odden, som har veldig mange grunner til å være glad for å stå på denne scenen. Underveis blir det også tendenser til moshpit, så igjen er åpenbart band og publikum like happy.

Nede på John Dee er det duket for dyster dansk death/doom, og Satan, hvor det låter SKIDE FEDT! Med kun to album og en demo under beltet, har KONVENT (10/10) allerede rukket å bli en real snakkis, og må kunne sies å være siste spiker i kista når det gjelder dansk metals tidvis dårlige rykte. For her stemmer alt! Seige, sludgy riff som maner til seriøs gynging, et blytungt sound som gir det hele et ekstra sort svøp og låter som både hypnotiserer og river publikum med. Når de til overmål stiller med en vokalist som både growler og skriker så ryggmargen får gåsehud, er det bare å gi seg over totalt. Ettersom de er danske, er det uunngåelig at det kommer et og annet “Kamelåså”-rop fra publikum, men dette er bare tegn på ren entusiasme, og her er det tydelig at bandet har funnet et nytt hjem, og når de forlater scenen har de noen hundre nye ihuga fans. Her kunne jeg lett ha latt være å nevne at de fire bandmedlemmene er kvinner, men hvis det er noen mulighet for at dette faktum kan inspirere flere jenter til å plukke opp instrumenter og mikrofoner og øse på, er det likevel verdt å ta med. Nå er det bare å glede seg til å se bandet når de kommer tilbake til Norge for å spille på Midgardsblot!

Vi vandrer opp igjen, for å få med oss neste band ut på Rockefeller-scenen. Folk strømmer fort til hovedscenen når introen igangsettes. KAMPFAR (8/10) er tredje band ut som får æren av å spille her oppe for dette “infernoet av sorte sjeler”. Frontfigur Dolk står sjeldent stille og vet desidert å skape liv både på scenen og blant ivrige fans. Han velger å “snakke norsk, for faen” før Troll, Død og Trolldom spilles. Deretter blir vi informert om at dette er fjerde gangen de spiller på Rockefeller (ja, vi måtte faktasjekke på setlist.fm). “Jeg må bare si: Fy faen, så deilig å komme hjem igjen!” – Ja, vi syntes også det var deilig å ha Kampfar “hjemme” igjen. Gutta på scenen storkoste seg og det gjorde publikummet også.

Med unntak av to intetsigende EP’er utgitt under pandemien har ikke soloprosjektet til Emperors Vegard Tveitan levert noe som helst siden forrige studioalbum Amr i 2018, som var forrige gang IHSAHN (3/10) spilte på Inferno. Det var derfor overraskende at festivalen valgte denne bookingen, og skuffende at de fikk en såpass god plassering (etter Kampfar og før headliner Hellhammer/Triumph of Death) Skjærtorsdag. At industrimetalen deres strengt tatt ikke passer inn på Inferno er ille nok, men hvorfor velger bandet å bruke tid på å spille en elendig cover av Iron Maidens Wrathchild?! Hele settet til bandet bar preg av at de egentlig burde vært andre steder, og med mindre årets opptreden er forhåndsbetaling for 30-årsjubileet til Emperors In the Nightside Eclipse i 2024 så forstår vi lite av Ihsahn på Inferno i år. Helt klart festivalens svakeste, og utrolig skuffende utført fra en av black metallens beste og mest innflytelsesrike musikere.

Allerede før Ihsahn forlater scenen er det stappfullt nede på John Dee, og kø for å slippe ned trappa til John Dee. Heldigvis klarer vi å karre oss ned i tide til å se det hemningsløse tomanns-angrepslaget fra Sveits som skal avrunde kvelden der nede. BÖLZER (8,5/10) har ingen begreper om ordet “kompomiss”, og harver løs som om de ikke var to, men to tusen demonbesatte zombier i bulldosere med kun det mål for øyet å utslette alt liv i sikte. Utrolig nok klarer de i stedet å sørge for at det blir mer liv i et publikum som på dette tidspunktet begynner å merke at det er lenge siden sist de sto så mange timer på konsert. At to mennesker skal klare å lage så mye lyd grenser til det naturstridige, men vi elsker det, og er nå oljet og klare for kveldens headlinere.

Klokka 23:30 er det duket for en skitten musikalsk opplevelse på Rockefeller, i ordets beste forstand. TRIUMPH OF DEATH (10/10) var booket inn for å levere godbiter signert legendariske Hellhammer. Bandet, som frontes av Hellhammer-originalmedlem Tom G. Warrior, hadde full støtte av en dedikert fanskare spredt over hele lokalet. Vi var spent på om det “stygge” lydbildet vi får servert på plate lot seg overføre til scene uten å bare bli støy. Heldigvis viste det seg å funke aldeles utmerket. Messiah, Massacra og The Third of the Storms (Evoked Damnation) var opplagte høydepunkter. I tillegg dro de også på med Visions of Mortality fra Celtic Frost-skiva Morbid Tales. Det var ingen tvil om at Triumph of Death leverte varene her. Med en øl i hånda var det bare å stå og kose seg glugg i hjel resten av kvelden! Opptredenen ble rett og slett en eminent avslutning på torsdagens Inferno.

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=15173]