Sweden Rock Festival
Norjeboke, Sölvesborg
6.-9. juni 2018

 

Grunnet litt kommuniksjonsproblemer angående akkreditering, måtte undertegnede ta til takke med en tredagersbillett til årets festival. Man gikk dermed glipp av høydepunkter som The Quireboys og Hardcore Superstar den første dagen, og startet derfor frisk og rask med Buckcherry (8/10) tidlig på torsdagen. Og stort bedre band til å starte festen med skal man vel lete lenge etter. Vi snakker fete riff i beste AC/DC-ånd, harry tekster og høy allsangfaktor. Og i ettermiddagssola i Norje var det akkurat det legen skrev ut resept på. Den snart 20 år gamle Lit Up var første store høydepunkt, etterfulgt av kanskje det aller største om man skal dømme ut fra publikums reaksjon: Say Fuck It. Gutta var i spillesugne, og ledet av en Joshua Todd i storslag leverte de et perfekt vorspiel. Når man etter vært også fikk Too Drunk… og Crazy Bitch, var det hele godt på vei over i fullendt festmodus.

Dessverre kom nachspielet litt vel tidlig; for til tross for at Nazareth (3/10) har fått med en passe livlig og grei vokalist i Carl Sentance fra Krokus, så var resten av bandet i det ekstremt geriatriske hjørnet denne ettermiddagen. Greit nok at bandet feirer sitt 50-årsjubileum i disse dager, men når til og med trommis Lee Agnew (som er sønn av eneste gjenværende originalmedlem Pete Agnew(!)), også ser ut som han er klar for pensjonisttilværelsen, da er det kanskje snart på tide å sende bikkja av gårde til den berømte bondegården. I mine øyne har bandet i flere år slitt med et litt tynt lydbilde i livesetting, etter at de sluttet å ha med en andregitarist og/eller keyboardist, så også denne gangen. Og til tross for at Sentance har en akkurat passe raspete røst, og kanskje til og med er hakket dyktigere sangteknisk, så mangler han sjelen Dan McCafferty la i sin fremførelse. Bandet lever på nostalgien, og med låter som Miss Misery, Razamanaz, This Flight Tonight, Beggars Day og Expect No Mercy på settlisten så var det ikke helt bekmørkt, selv om man har hørt dem alle bedre før. Til og med allsangen på Hair of the Dog og Love Hurts var skuffende i forhold til tidligere opplevelser med bandet.

Overgangen ble derfor som natt og dag, i det man taslet bort til hovedscenen for å få med seg en annen artist som hadde sin glansperiode i samme æra, men som er alt annet enn geriatrisk. For Glenn Hughes (10/10) både spilte, sang og så ut som en gud! Mannen har alltid levert gode opplevelser de gangene jeg har sett han, men dette tror jeg må være en av de beste konsertene jeg noensinne har sett på Sweden Rock, muligens i hele mitt liv. Settet han turnerer med er en hyllest til hans tid i Deep Purple, og i tillegg til at han selv omtrent høres ut akkurat som han gjorde på den tiden, så er ikke resten av bandet hans særlig snauere. Originalt så ble vokalen på disse låtene delt mellom Hughes og David Coverdal, med sistnevnte som selve frontfiguren, men Hughes har så absolutt gjort dem til sine egne. For hverken under Stormbringer, Might Just Take Your Life eller Mistreated led man noe savn av Cov, og bare det å endelig få høre Sail Away live er nok til et eget øye på den tikantede terningen. Om man skal være kritisk til noe i det hele tatt, så må det være at låter som Smoke on the Water og Highway Star godt kunne vært byttet ut med låter fra albumene han selv spilte på. Men til og med på disse har han sitt på det tørre, da Purple gjorde en helt egen versjon av den ihjelspilte Smoke on the Water med han og Coverdale i bandet, og det var denne versjonen de baserte dagens utgave på, komplett med en liten snutt av Georgia on My Mind. Og når det gjelder Highway Star, så spilte han jo også inn en versjon av denne til en hyllestskive for et par år siden. Så skulle man jo selvsagt gjerne hatt enda flere låter, men når man kun har en tilmålt tid, så er det lite å gjøre med akkurat det. Måtte han holde formen ved like i flere år til, og ta med en utvidet utgave av dette settet til Norge.

Så var det tid for hovedgrunnen til at årets festival ble utsolgt på rekordtid, selv om antallet billetter var økt med noen tusen fra tidligere, nemlig bandet festivalledelsen tidligere sa de aldri ville booke fordi fansen deres ville ene og alene kjøpe opp alle billettene. Men, så kom Livenation inn på eiersiden da, og vips så ble det altså magisk nok “plass”til 4-5000 ekstra tilskuere, vips så ble det et håpløst do-opplegg (noe som aldri har vært et problem tidligere), vips så ble det gjort idiotiske endringer med inngangene som blant annet førte til at man måtte gå gjennom publikum ved den ene scenen for å komme ut eller inn den nye porten, og vips så ble altså verdens største metallband booket til festivalen allikevel. Kan jo også legge til at et band som Rose Tattoo ble bortprioritert da de var midt i mellom to kortere perioder med band som ikke var interessante nok til å friste mer enn gratis mat i “huset vårt”. Spesielt etter at de gjorde gåturen inn til festivalens hovedscene ca. fem ganger så lang, hvilket vil si en snau halvtime i stedt for 5 minutter, ved å stenge den ene inn- og utgangen. Grunnen til dette var for øvrig også av det tynne slaget.

Men, når man først hadde kommet inn på festivalområdet igjen (og konstantert i det man måtte gå forbi konserten deres for å komme inn, at Body Count er like elendige live som på skive), så tok de sympatiske engelskmennene i Iron Maiden (9,5/10) til scenen med sin største sceneproduksjon noensinne. Og en av de første tingene man la merke til utenom dette, var at Dickinson også hadde tilegnet sin fremførelse av låtene en mer teatralsk tone enn tidligere, noe som var et friskt pust. Ikke noen voldsomme greier, men litt flere små kostymeskifter og fakter som henspiller til tekstene i låtene. Og siden de aller fleste teksten er små historier, og til tider nesten rene historieleksjoner, så kledde det både han og låtene godt. Gutta hadde også dratt frem et par låter til denne turnéen som ikke har fått luftet seg alt for ofte opp gjennom årene, og allerede som andrelåt kom en av disse i form av Where Eagles Dare. Så fikk man flere låter man kan forvente i et slikt (mer eller mindre) greatest hits sett, inkludert min personlig favoritt The Clansman, før neste låt tilbake i varmen var For the Greater Good of God. En låt som ikke har blitt spilt siden de gjorde albumet A Matter of Life and Death i sin helhet på dets påfølgende turné i 2006/07. Tilbake som fast innslag virker også Sign of the Cross å være, og dette er virkelig en låt som nyter godt av de nye sceneeffektene til Bruce. Resten av konserten bestod av de mest selvskrevne låtene på enhver Maiden-konsert, og som vanlig runget allsangen til så vel tekst som gitarriff. Det er vanskelig å gå hjem fra en Maiden-konsert uten et stort smil om munnen, og denne kvelden var ikke noe unntak. Spillegleden bandet viser er av aller mest smittsomme sort, og Bruce synger fortsatt bedre enn de fleste andre i sin kategori. Dog var dette første gangen som jeg synes jeg hørte antydninger til kortpustethet, og litt begrensninger i de høyeste delene av registeret hans. Men, like fullt et fantastisk show, en knallbra setliste, og en perfekt avslutning på min første festivalkveld. Den eneste grunnen til at de ikke får full pott er rett og slett for å differensiere dem fra Glenn Hughes som var et ørlite hakk bedre.

Fredagens første konsert for undertegnede var det svenskenes egne Graveyard (7,5/10) som fikk æren av å stå for. Og etter deres formidable opptreden på Desertfest i London i våres, var det ganske store forventninger ute og gikk. Settet skulle vise seg å være en nedkuttet versjon av det fra forannevnte konsert, og heldigvis var det få av de virkelige godlåtene som var droppet. Bandet virker å ha fått en ny giv etter den lille pausen de hadde. Det nye albumet er også en oppsving etter at de siste par albumene før de opprinnelig ga seg. Naturlig nok stod Peace ganske sentralt i fokus, også denne gangen sammen med deres beste utgivelse, Hisingen Blues. Deres egne variant av bluesrock som er som snytt ut av 70-tallet, med enkelte stoner-elementer, var en perfekt start på dagen i solsteken. Helt fra den sløye starten med Slow Motion Countdown, til den noe mer frenetiske avslutningen på The Siren. Mellom disse to bokendene fikk vi både eldre slagere som tittellåten til Hisingen Blues, An Industry of Murder og kanskje en av deres beste fremførelser av Uncofortably Numb. Og alle disse blandet seg utmerket med nyere låter som The Fox og Walk On. Litt skuffende er det derimot at de virker å helt ha gått bort fra det selvtitulerte debutalbumet. Men alt i alt var det en mer enn godkjent opptreden foran et stort, men noe småslapt publikum, om enn ikke like hypnotiserende som de har vært tidligere på denne festivalen.

Neste band er også godt synlig inspirert av tidligere tiår, men der Graveyard tydelig har sine røtter i 70-tallet, så er The Darkness (7,5/10) sine spredt litt mer utover både 70 og 80-tallet. Det aller første man bet seg merke i, var at frontmann Justin Hawkins var i adskillig bedre humør denne dagen enn sist bandet spilte på SRF. Den gang var de aller siste band ut, etter siste hovedband, på den aller siste dagen av festivalen, og Hawkins virket blant annet forbannet over at publikum var litt småslappe klokken ett om natten etter en lang festival. Og med all humoren som ligger bak det meste av tekster og sceneopptreden hos Lowestoft-bandet, så er Hawkins en særdeles viktig faktor for sluttproduktet. Etter at de entret scenen til ABBAs Arrival, og gav oss en ganske lettforglemmelig Solid Gold, var det lite å utsette på den neste kvartetten. Tre låter fra den strålende debutskiva Permission to Land, ispedd den beste låta fra oppfølgeralbumet, tittellåten One Way Ticket, sørget for at energinivået steg betraktelig på en relativt full gresslette, i en solstek som bare ble mer og mer merkbar for hver låt. Her er det også passende med ørlitte granne kritikk til festivalen, fordi slik fredagen utviklet seg burde det vært adskillig flere muligheter til å få i seg vann, enn ved å stå i lang kø ved ølteltene eller de allerede nevnte reduserte toalettlandsbyene. Å stå med halvlitersflasker som folk får ta et par slurker av, før vaktene krever dem tilbake, for så å gi et par slurker til en annen heldig sjel, såfremt denne står på første rad holder virkelig ikke! Få inn baljer og vannslanger langs alle de forskjellige avsperringene og inndelingene ved scenene, samt en drøss med halvlitersglass i papp eller plast (alt ettersom hvordan man prioriterer miljø og folks velvære) og del dem ut alt dere makter!  Tilbake til The Darkness, så var også midtpartiet av det lettere forglemmelige slaget, før de virkelig halte det i land med ytterligere fem låter fra nevnte debutalbum, deriblant allsangfavoritter som Get Your Hands Off My Woman og I Believe in a Thing Called Love. Vokalmessig imponerte også Hawkins mye mer i år enn sist gang, og en skal ha vært ganske humørløs, eventuelt rammet av solstikk, for å ha gått fra denne konserten uten et stort smil om munnen.

Så var det tid for årets eneste norske innslag, i alle fall for undertegnede som glatt bortprioriterte Circus Maximus dagen etter. Og det skal sies at jeg ikke hadde de største forventningene etter en litt småskuffende konsert på Rockefeller tidligere i år. Men, i etterkant av festivalen står faktisk Turboneger (9/10) igjen som en av de positive overraskelsene. Skjønt, etter å ha sett bandet et tyvetalls ganger er det jo begrenset hvor overrasket man blir over at de faktisk gjør det de er mest kjent for. Uansett så satt det meste som et skudd denne ettermiddagen, Tony Sylvester sine røverhistorier mellom låtene, Euroboy sine gitarsoloer, allsangen, og settlisten hadde nok godt av å få trimmet bort litt av Rock’N’Roll Machine-fettet fra Rockefeller-konserten. Likevel var det Hurry Up & Die fra nevnte skive som var det første store høydepunktet, og også et av de største totalt etter konserten. Og herfra og ut var det hovedsaklig svenske publikummet også av det letthåndterlige slaget, der de fulgte Sylvesters minste vink, og både hoppet og sang så støvføyken stod. To av de andre nye låtene, Hot for Nietzsche og Special Education låt også adskillig mer vitale her enn for et par måneder siden, men det var de gode gamle hitene som naturlig nok fikk størst jubel. For med låter som City of Satan, I Got Erection og All My Friends Are Dead, så er det ikke tvil om at Norge og Turboneger sitter på noen av de største rockejuvelene fra 90- og begynnelsen av 2000-tallet. Noe som bare ble ytterligere bekreftet da de rundet av med The Age of Pamparius og Get It On. Kanskje er ikke Turboneger anno 2018 helt klare for pensjon allikevel.

Neste band ut vil alltid lide litt under at de er “det andre bandet” til Corey Taylor. Og selv om de burde treffe undertegnede bedre enn Taylors hovedgeskjeftigelse Slipknot, så er det ikke til å komme bort fra at sistnevnte faktisk har flere låter som fenger enn Stone Sour (6,5/10). Når det er sagt så treffer de godt når de først gjør det, og Say You’ll Haunt Me og Through Glass er gode eksempler på dette, i tillegg til et par låter som ikke nådde settlisten denne gangen. Corey Taylor er også en av de beste vokalistene dette årtusenet, med en sømløs overgang mellom stilartene han operer med, og en tilstedeværelse få forunt. I tillegg er han en underholdende frontmann på scenen, og da kanskje spesielt med Stone Sour hvor humoren hans i større grad bidrar. Dessverre så er resten av låtene, Taylors imponerende vokal til tross, lite mer enn transportetapper til sangene du virkelig venter på. For Stone Sour er best når de bryter litt med “Slipknot light”-formelen de har en tendens til å benytte seg av, og heller legger seg litt nedpå, og bryter ut av det samme rytmeregimet som regjerer på de låtene. Som for eksempel på Rose Red Violent Blue (This Song Is Dumb & So Am I) og Made of Scars, en type låter som også virker å få best respons hos publikum. Det var for all del en trivelig drøy time i lag med Des Moines-bandet, men de virkelig store toppene ble for få, og distansen i mellom dem ble rett og slett for stor til at det blir noe annet enn en middels god karakter.

Fra hovedscenen og Iowa forflyttet vi oss til Sweden Stage og Georgia, hvor det i alle fall for min egen del knyttet seg stor spenning til hvordan den nye gitaristen Gina Gleason ville fungere med bandet, all den tid samspillet mellom Peter Adams og John Baizley også utspilte seg visuelt på scenen. I tillegg følger også størsteparten av vokalharmoniseringen med denne rollen i Savannah-bandet Baroness (9,5/10). Når det kommer til sceneopptreden var fortsatt ikke kjemien på det samme nivået som med Adams, men det virket absolutt lovende, og hverken harmoniseringen eller gitarferdighetene var det noe å si noe på. Settet deres var satt opp på en interessant måte, med hele bolker av låter fra Yellow & Green og Purple, ispedd noen få låter fra Blue Record, før det hele ble avsluttet med en duo fra Red Album. Det er stort sett en opplevelse å bevitne Baroness live, noe det var det også denne gangen, der låtene dannet et perfekt soundtrack til solnedgangen som pågikk i horisonten bak scenen. Baizley er på ingen måte noen fantastisk vokalist med noe enormt register, men følelsene man hører i stemmen hans, og melodiene han og Gleason formidler på toppen av det unike instrumentale lydbildet de har skapt, gjør at en rett og slett drømmer seg bort i musikken. Låter som Eula, den Grammy-nominerte Shock Me, og A Horse Called Golgotha var blant kveldens høydepunkter, og det eneste jeg personlig ville endret på er at jeg ville droppet de to fra det røde førstealbumet, og heller kjørt flere fra det blå andrealbumet. Publikumsoppmøtet var ikke det største, men de som prioriterte mat, drikke, hvile eller Heavy Load gikk helt klart glipp av en av festivalens feteste konserter.

Selv om han nå minner mer om en gosselig bestefar enn den splitter pine gale Prince of Darkness, som bet hodet av alt med vinger på 80-tallet, så er fortsatt Ozzy Osbourne (8/10) et av de største navnene forbundet med metalsjangeren gjennom tidene, og som skapt for å avslutte en fredag kveld på Sweden Rock. Litt spent var man jo på hvordan mannen selv ville låte, han har jo ikke hatt for vane å treffe absolutt alle notene de siste årene, men det låt faktisk overraskende bra. Litt surt her og der var det, men ikke mer enn man strengt tatt kan forvente av en mann på snart 70, hvis stemme alltid har balansert på en særdeles tynn line hvor det ikke skal store feilskjæret til før det låter falskt. Koste seg gjorde han i hvert fall på scenen, og det smittet automatisk over på publikum. Settlisten var naturlig nok en hitliste uten like, og selv om man kanskje kunne ønsket seg et par dypere kutt, så er det vanskelig å peke på hvilken av låtene en kunne klart seg uten. Det man derimot kunne klart seg uten, var en 10 minutter lang gitarsolo av den hjemvendte sønnen, Zakk Wylde. Selv om han er en fremragende gitarist, og han flørtet litt med både Miracle Man, Crazy Babies, Desire og Perry Mason i løpet av den, så føltes det som om den varte en halvtime minst. Det er fullt forståelig at Ozzy trenger litt oksygen bak scenen, men man fikk et veldig fall i intensiteten, som det tok litt tid å komme tilbake til. Både for publikum og Ozzy. Dermed ble avslutningen på hovedsettet ikke like eksplosivt som det kunne blitt, men det tok seg raskt opp igjen da vi kom til ekstranummerne Mama, I’m Coming Home og Paranoid. I følge han selv skal det jo være siste reis nå, noe det er litt lettere å tro denne gangen enn ved forrige No More Tours-turné, og det var et verdig farvel med en levende legende. (Ozzy var den eneste artisten under årets festival med fotorestriksjoner. De akkrediterte fotografene fikk fullstendig fotoforbud).

Festivalens siste dag er alltid litt bittersøt. Man er stort sett alltid ganske utmattet, men samtidig vil man jo ikke at det skal være over. Det er jo tross alt det her livet handler om; konserter hver dag, hele dagen! Og denne dagen startet i selskap med finnene i The 69 Eyes (7/10) (som ble prioritert fremfor nevnte Circus Maximus), og det skulle etter hvert vise seg å bli et rett så hyggelig selskap. Det er over to år siden deres siste albumutgivelse, og det var derfor et tilnærmet likt best-of sett vampyrene fra Helsinki hadde på lur, godt fordelt på de siste 20 års studioalbum. Det var et særdeles godt fremmøte ved festivalens minste utendørsscene, spesielt til å være så tidlig på dagen, og det var egentlig litt snodig at de ikke var satt opp på en større scene i utgangspunktet. Den gotiske Elvis-vokalen til Jyrki 69 slet dessverre litt med å trenge gjennom resten av lydmuren store deler av konserten, men bandet gav sitt aller beste til et hengivent publikum i solsteiken. At nevnte Jyrki ikke smeltet bort er for øvrig et under der han stod, konserten gjennom, med svarte skinnbukser og svart skinnjakke med glidelåsen helt igjendratt oppunder haken. Temperaturen økte også ytterligere blant publikum da bandet leverte en helt overlegen rekke med låter mot slutten av settet: Dead Girls Are Easy, The Chair, Feel Berlin, Brandon Lee og Lost Boys. Så absolutt en godkjent start på dagen.

Neste på tapetet var kanskje en av de morsomste konsertene i løpet av festivalen, men samtidig en av de mindre overbevisende rent musikalsk sett. For Slade (5/10) anno 2018 er egentlig et sørgelig skue. Dave Hill var mer ufrivillig morsom enn grunnet sine planlagte spillopper. Og selv om de latet til å kose seg på scenen så var det ikke mye gnist igjen i det de leverte. Aller verst var egentlig vokalist Mal McNulty som konstant lå en halvtakt etter resten av bandet på hver eneste linje i hver eneste sang. At han ikke låter som Noddy Holder får han jo tross alt ikke gjort noe med, ingen låter som Noddy Holder. Det som reddet skinnet deres var rett og slett nostalgien og den vanvittig imponerende låtkatalogen deres, og publikum som sang med til hvert eneste ord av hver låt. Undertegnede prioriterte Slade fremfor Pain da muligheten til å se sistnevnte igjen føles mer sannsynlig enn muligheten til å se britene igjen, og det føles egentlig helt OK.

For veldig mange er Steelheart (4,5/10) kun kjent som bandet som opprinnelig stod bak et par av låtene som ble fremstilt som Steel Dragon-låter i filmen Rock Star. Men, en gang på begynnelsen av 90-tallet var de faktisk ganske store innenfor sjangeren hvis dalende stjerne kun ble forbidalt av puddelrocken, nemlig melodiøs rock, og frontmann Miljenko Matijevic hadde en uslåelig rekkevidde på stemmen sin. Det var den gang. I dag er rekkevidden til Matijevic adskillig mer begrenset, selv om han tidvis viser prov på gammel storhet, men det eneste han klarer å gi noe særlig konkurranse i dag er vel strengt tatt libidoen til David Coverdale. Konserten startet med to låter fra tidligere nevnte film, nemlig Blood Pollution og Livin’ the Life, og avsluttet på samme måte med We All Die Young, som etterfulgte en ganske tafatt versjon av storhiten She’s Gone. De syv låtene i mellom der var dessverre bare en eneste lang ventetid, og hadde det ikke vært for at man ikke hadde sett dem før, hadde det vært lett å konkludert med at mat hjemme ville vært å foretrekke.

Og det var på vei hjem for å få i meg litt mat jeg egentlig var da jeg møtte på en kompis som skulle se Lacuna Coil (8/10). Jeg tenkte som så at jeg kunne jo alltids holde han litt med selskap og få med meg et par låter i samme slengen. Det endte med at jeg overvar hele konserten, og fikk meg festivalens andre positive overraskelse. Det er lenge siden sist jeg både hørte noe særlig på Lacuna Coil og jeg så dem live, men et eller annet ved spesielt Cristina Scabbias opptreden gjorde at jeg rett og slett ikke fikk lyst til å gå derfra. Helt ærlig så kan jeg riktignok styre meg for hennes motpart Andrea Ferro sin vokal, men låter som Blood, Tears, Dust og My Demons fra sistealbumet Delirium, gjorde at jeg fikk lyst til å sette meg litt inn i bandet igjen. Og da må man vel kunne si at de gjorde en godkjent jobb. Også visste man jo at mot slutten av settet ville det dukke opp en gulrot i form av deres strålende cover av Depeche Mode sin Enjoy the Silence. Resten av bandet var for øvrig også godt påskrudde denne kvelden, og jeg angret ikke et sekund på at jeg ble konserten gjennom.

Etter endelig å ha fått litt mat i skrotten bar det tilbake på festivalområdet for årets siste headliner,Judas Priest (7,5/10). Tre år etter at de stod på samme scene på sin avskjedsturné så var de altså tilbake igjen, og med seg i bagasjen hadde de det beste albumet de har gitt ut siden Painkiller. Det eneste som kanskje kan måle seg mot årets Firepower må være Halford sitt comeback-album Angel of Retribution. Litt skuffet må det derfor være lov å være over at de ikke spilte flere låter fra det nye albumet, og spesielt det som kanskje er den beste og mest umiddelbare låten derfra, No Surrender. Men, i stedet fikk vi jo mye annet snadder i form av både Tyrant og The Ripper fra Sad Wings of Destiny, og de ikke akkurat ihjelspilte Sinner og Saints in Hell. Spesielt sistnevnte har vært på ønskelisten til mange fans i mange år, og 40 år etter utgivelsen skulle ønsket altså gå i oppfyllelse. Rob Halford låt bedre enn han har gjort på årevis, og som følge av det var han heller ikke like stasjonær på scenen lenger. Richie Faulkner har sklidd rett inn i bandet, og det virker som om han har gitt bandet en helt ny giv. Siden Glenn Tipton har trappet ned fra turnélivet grunnet Parkinson, så var det enda en ny gitarist på scenen denne gangen, Andy Sneap. Og selv om han overhodet ikke gjorde seg bort, så var det helt klart noe rart å se Priest uten noen av de to gitaristene som gjorde det unike soundet deres så kjent. Skjønt, under ekstranummerne dukket Tipton opp som ‘special guest’, og var med på Metal Gods, Breaking the Law og Living After Midnight. Men, det var et sørgelig skue å se den engang så virile gitarvirtuosoen i den forfatningen han var i nå. Det nye albumet og Faulkner/Sneap har vist oss at Priest fortsatt har en fremtid, mens Tiptons fremtoning beviser at alt har en slutt. Vi får bare håpe at både Tipton og Priest fortsatt har noen år til i seg.

Etter festivalens siste band på hovedscenen pleier man stort sett å være veldig klar for å ta kvelden, men så klarer de stort sett å sette opp ett band til etterpå som man bare MÅ ha med seg, selv om både rygg og føtter roper at nok er nok. I år var dette bandet Backyard Babies (9/10),og det var ikke snakk om at jeg gikk og la meg uten å ha fått med meg Nässjös store helter! Og kanskje var dette også den første gangen som det aller siste bandet har spilt så bra at jeg ikke stod og la mer merke til hvor mye det verket i store deler av kroppen enn musikken. Nicke Borg, Dregen & co. bød nemlig på det aller beste de har på menyen sin, og i tillegg fikk vi en helt ny uutgitt låt. Hovedvekten av låter kom fra gjennombruddsalbumet Total 13, og det var en nær perfekt setliste. Det er tydelig at Nicke og Dregen ikke kniver like mye om rampelyset lenger, og de virker å trives mye bedre på scenen sammen nå enn hva var tilfellet før de tok en fire års pause på begynnelsen av inneværende tiår. Johan Blomqvist og Peder Carlsson sørger stadig for en av skandirockens stødigste rytmeseksjoner, mens gitarsoundet til Dregen fortsatt er helt unikt, og i front spytter Nicke ut tekstene med sin velkjente småsleske engelskuttale.

Det svingte rett og slett fordømt bra av bandet denne natten, og i det den siste feedbacken la seg etter at Look At You hadde avsluttet settet, stod jeg faktisk der og ville ha mer. Så slo plutselig virkeligheten inn, og man la ut på årets siste unødvendig lange gåtur hjem. Men, vi kommer tilbake til neste år! For mer vidunderlig rock på det som fortsatt er en av de beste festivalene som finnes! Så får man bare håpe at noen av de nevnte problemene utbedres til den gang.

Vi ses i 2019, Norje!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12981]